VIII

Like før påske var jeg ferdig med frøken Smilemo, og hun begynte å ta den gamle melodien igjen, den som var blitt vekk. Den om at det var leit at folk var så hissige på å betale, – så godt som det var å ha noe til gode.

Med hensyn til påsketuren hadde jeg store betenkeligheter. Det gjaldt ikke å slappe av, og jeg hadde jo også nok å bruke dagene til. Gjennem en kusine som var ansatt i et forlag hadde jeg fått noen engelske barnebøker til oversettelse. Arbeidet gikk i familien under navn av «hobby» og «interesse for sprog».

Så blev jeg med allikevel. Og hadde jeg bare reist uten å gå på gebursdagsvisitt til tante Mie dagen i forveien, tror jeg det vilde blitt en vellykket tur tross alt.

Men tante Mie er av dem som regner fødselsdagen for en mønstring. Så og så mange blomsterbuketter, så og så mange visitter – det er av betydning. Og familien kommer også. Med ny appetitt kaster den sig på hodet ut i nye familieviderverdigheter. Familiekjærligheten er et batteri som oplades ved fravær.

70Hos tante Mie er det sånn at vi andre roser og tante Mie blir rost. Hvad det er som gir henne denne særstilling vet vi ikke. Det er sånt som hører til livets gåter. Til gåtene hører det også at vi ikke kan la være å glede oss litt til tross for at vi har et tydelig erindringsbillede av besøkene, festnet gjennem års gjentagelser. I stuen sier vi: Du verden så koselig det er her! Du har en egen evne, Mie, til å gjøre det lunt. Ved kaffebordet: Den kaken skal jeg si du har ære av, Mie, jeg vet ikke jeg har smakt noe så godt på lenge! Under fortrolig samtale et eller annet sted: Nei for en nydelig kjole, Mie. Sånn som det stoffet fører sig. I barneværelset: Du min, du min, for noen deilige onger, og så velopdragne da! På hjemveien: Jeg er helt utslitt! Og hvad gir dere mig for julekake med rårand –.

Det gikk så omtrent efter programmet denne gangen også. Vi kom og vi roste og vi drakk sjokolade med krem og samtalen beveget sig ledig fra omgangssyke over påskeutrustning til politikk, og tante Herdis rystet på sine blekete krøller og sa at «de er jo så umulige ute i Europa nå at jeg orker ikke lenger, jeg har faktisk gitt dem op». I det samme veltet lille Duddi sjokoladekoppen, og måtte geleides på badet til avvasking. Om en stund kom tante Mie efter. – Ja, hvad gir du mig for Herdis, Ellen? Hun eier ikke en interesse utenfor klær. Ny kjole idag igjen, og nettop nå som det står på vippen med Johnny. Andre vilde kviet sig.

– På vippen med onkel Johnny?

– Vet du ikke det da? Ja ja, så ikke si det 71til din mor og Esther foreløbig. Forhåpentlig får han akkord. Ja, Nils har skrevet på for fem tusen han, og de vil jo i tilfelle gå tapt. Så du skjønner hvad jeg mener med at det er latterlig av Herdis å troppe op i ny kjole her hos oss. Jeg har så ofte forsøkt å få sagt henne hvad jeg mener på en litt indirekte måte. Jeg har snakket om dig f. eks., sagt hvor beundringsverdig jeg synes det er at en ung pike på din alder går så enkelt og beskjedent klædd når hun har den beste anledning av verden til å flotte sig. Men du vet, det er enkelte som må ha det direkte skal de fatte noe. Hvad synes du forresten om forandringen i badeværelset, Ellen?

Osv. osv.

Neste dag dro vi på påsketur.

Det tante Mie havde sagt om onkel Johnny fulgte med som en annen nisse.

Det er jo sånn på påsketurer at om formiddagene er det deilig. Vi går på ski og blir brune og fyller skogensomheten med glam og skogbunnen med appelsinskall. Så kommer vi hjem, og det er middag og da gjelder det å sno sig.

Vi var på en gård hvor folkene hadde bygget to store tilbygg for å ta mot påskegjester. Vi laget middagen selv.

Jeg hadde vært på påsketur før og visste så inderlig godt hvordan det skulde gjøres det å lage middag på hyttemanér.

Så lenge de forberedende arbeider pågikk skulde en holde sig borte, gjerne ligge på rygg og samle krefter i en ikke altfor synlig seng. Når så ved og vann var hentet, potetene skrellet, boksene 72åpnet, veden kommet godt i fyr, bordet dekket og pannen blitt rykende, var tiden inne til å vise sig på skueplassen. Da tok en en kjøkkengaffel i hånden og albuet sig myndig frem til komfyren med ordene: Nå vil jeg få komme til! Derefter kjente en på potetene, heldte torskerognboksen i pannen, hev en smørklatt op i erteboksen og ropte glad: Nå folkens! Siden fulgte opvasken, og da var alle enige om at den som hadde laget middagen kunde ikke ta opvasken også, og en kunde trygt gå inn, og legge sig på lossningsteppene igjen. Lossningstepper var en slags hjemmevevde, blytunge tepper som den gården var full av. Selv om en hadde tyve av dem over sig blev en ikke varm, men til gjengjeld blev en presset flat. På lossingsteppene kunde en trygt ligge helt til aftens, for det var jo klart at det kunde ikke være én og samme som laget både middag og aftens. Det fikk da være rettferdighet selv på påsketur.

Litt vanskelig blev det når alle var smarte. Umåtelig smart var det å antyde at en millionøse vel ikke kjente noe til opvaskens edle kunst. Fort vekk blev jeg tvunget til å bevise det motsatte. Hasse Holden måtte også av en eller annen grunn komme til kort, iallfall drev han støtt rundt på gulvet med rutet håndklæ og sot på nesen. Det hendte det gikk en hel opvask uten at vi røk uklar, så det kunde jo vært så hyggelig på mange måter, hadde jeg bare ikke hatt det å tenke på at hvis onkel Johnny gikk konkurs hadde jeg en gjeld til Herresands sparebank på ti tusen kroner.

Om aftnene skulde hytteromantikken dyrkes. Den bestod i at man satt par efter par rundt peisen 73mens bålet flammet og grammofonen gneldret. Og de mannlige hadde armen rundt livet på de kvinnelige, og det forlangtes av en at en i det minste skulde late som om en var i den syvende. Skuldersnittet på Hasse Holdens sportsdress var aldeles nydelig, men den som bare tenkte på tall kunde like godt hvile sitt hode på lossningstepper.

Asbjørn Koll blev alltid krakilsk når det led utpå og da sa han åpenhjertigheter på primitiv hyttemanér. – Fins det ikke ro i kroppen på dig, jente? Når ikke pengene er gått til hue på dig er det vel fordi de er gått i beina isteden.

Det var siste aftenen dette. Jeg gikk utenfor på trappen for å svale kinnene. Tunet var bart, men mellem de svarte trestammene i skogbrynet lyste sneen hvit. Luften var kjølig, nesten ram, vinter, vår, jord, sne og nåletrær i sterk blanding.

Ingen kom efter mig.

Asbjørn blev jeg fine venner med igjen på toget nedover.

– Jeg var visst litt amper, sa han da vi hang i vinduet i den overfylte korridoren. – Men du vet Hasse er min venn.

– Hasse? sa jeg. – Har ikke Hasse Holden og jeg vasket op i beste forståelse hele tiden?

– Den var lei! sa Asbjørn. – Men all right – det kan være greit nok for oss andre.

Det var annen påskedag dette. Vi kom hjem ved tolvtiden, flere timer forsinket. Hasse – vi var blitt dus på turen – fulgte mig hjem til den forheksede trapp. Det var kolossalt stjerneklart og isskorper knaste under sportsstøvlene for hvert skritt. I mørket lyste røde og grønne bluss på havnen.

74Hasse sa det var noe han vilde spørre om.

Melde fra sånn! En kunde bli nervøs for mindre. Jeg plystret. Men ingen trapp kom løpende for å redde mig. Så det var en fiasko.

– Fiasko! sa Hasse kjølig. – Du vet like godt som jeg at mens du manøvrerer på forskjellig vis så kommer vi til trappen. Og så er fiaskoen min!

Faktisk tuklet han selv så lenge med å gi spørsmålet en forståelig form at vi var ved trappen før han hadde fått det til.

Hvor herlig det er å ta feil engang iblandt. Jeg hadde selvsagt trodd det var millionen det gjaldt, – når hadde noen spurt mig om noe annet enn millionen? Hvem kunde også drømt om at Hasse Holden fremdeles gikk der og spekulerte på noen nærmest småpussige tilfeldigheter mange måneder tilbake i tiden. Eller var det på vegne av søsteren han gjorde det? Jeg forsikret ham at mellem hans svoger og mig hadde det aldri vært annet enn –

– En smule adhesjon kanskje.

Det hadde han altså hektet sig i. Sånt var jo sykelig, han burde søke læge. Mens han låste op døren for mig – det skulde et knep til – stilte jeg en foreløbig diagnose: Humoristisk sans i siste stadium av svinnsot, mistenksomheten angrepet av elefantiasis.

Jeg hadde en bestemt følelse av at jeg syntes dette var morsommere sagt enn han syntes det var. Iallfall var det bare jeg som lo. Jeg lo både fordi jeg syntes det var ganske kvikt og fordi det var så deilig at ikke hele kontoret gikk der og 75grublet over hvordan det hang sammen med min amerikaarv.

– De – du – er helt sikker på at det du sier er sant da?

– Helt sikker!

Først da jeg hadde låst døren innenfra gikk det op for mig at jeg hadde glemt å bli støtt enda jeg sjelden hadde hatt bedre grunn. Om jeg var sikker på at jeg sa sant? Spørsmålet var jo direkte fornærmelig. Jeg rev gangvinduet op, bedre sent enn aldri, og kom akkurat tidsnok til å se ham ta tilsprang til sklien under lampen borte i svingen som enda ikke var tint helt op. Og så stolt som han seilte bort over den. Stolt som en gud. Eller som en treåring. Jeg ropte bravo istedenfor det jeg hadde tenkt å rope. Men jeg aner ikke om det var det uventede bifallet som bragte ham så sørgelig ut av balanse. Det kunde like gjerne være gresstusten i enden av sklien.

Ingen av de hjemmeværende hadde lagt sig.

De fortalte efterpå at de var blitt enige om ikke å si noe for neste dag. Men deres forserte munterhet narret mig ikke, og før ti minutter var gått visste jeg at vi hadde en fallitt i familien.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.