Heldig ung dame

av Sigrid Boo

X

En følelse av gjennemgripende ukoselighet møtte mig på bevissthetens terskel.

Om pannen kunde jeg forsverget at det satt et diadem av bly, og i den ene skulderen trådte et sagblad i virksomhet bare jeg rørte på mig. Jeg befant mig i en hvit, smal jernseng under en hvit dyne. Sengen stod langsmed en vannblå murvegg.

Det var noen i værelset som hvisket til hverandre. Like efter så jeg inn i to øine som jeg visste jeg kjente ganske godt. Men det blå var lysere enn det pleide og det hvite var rødere.

Vannglasset irriterte nesten ved sin litenhet. Jeg tenkte mig en stor innsjø og en ledning fra den, og å tørrlegge innsjøen forekom mig min minste kunst.

Jeg tenkte at jeg ofte hadde lest om sånne opvåkninger i romaner. Jeg hadde sett det på film også. To ganger åpnet en gluggene på prøve, tredje gang lyktes det helt, og da spurte en med svak stemme hvor en var henne.

Ikke for å skryte. – men jeg skjønte at jeg var på et sykehus.

Mamma sa: – Ellen! Og jeg sa: – Mamma!

87Efter det pusset mamma nesen, fulgt av et trompetlignende ekko som sa mig at tante Esther også befant sig i nærheten og at jeg nå endelig fikk min part av den rørelse som ellers bare tilfalt bruder med slør og langt slep.

Jeg skjønte det var aften, kanskje natt. Da jeg spurte hvad klokken var fikk jeg vite at den var over tolv.

Over tolv? Hvor lenge hadde jeg da ligget der? Plutselig fikk jeg likesom tak i hempen på hukommelsens glidelås, og det var bare å trrr-ekke ned –

Min første impuls var å trekke op igjen, dytte til, ikke mere tukle uforsvarlig med lukkede glidelåser. Jeg prøvde listig å late som om det var en drøm. Jeg hadde drømt at skibsreder Hagel var låst inne i sitt ildfaste hvelv og at den som hadde gjort det var gått fra ham og siden latt sig kjøre ned av en lastebil. Det var en avskyelig drøm, og jeg vilde ikke tenke på den lenger. Det var nemlig ikke nok med at Hagel var låst inne i et praktisk talt lufttett rum, det var en lørdag det var skjedd og det vilde gå to netter og en dag før det igjen kom folk på kontoret.

Egentlig visste jeg hele tiden at det ikke var noen drøm. Men det finnes grader av visshet. Da vissheten hadde nådd et visst punkt blev den påtrengende, uimottagelig for overtalelser om å holde sig borte, døv for bønner og besvergelser. Den gjorde kort prosess og sprengte sig inn, og mot den eksplosjonen som da fulgte var diademet av bly og sagbladet i skulderen og lengselen efter å tørrlegge verdens største innsjø ingenting.

88Det var ingen drøm. Skibsreder Hagel måtte være i hvelvet enda. Og det var natt til søndag. Og det var ikke lenger noen vanskelighet for mig å regne ut hvor lenge han hadde vært der. Han hadde vært der i over seks timer, og nå var han kanskje død. Kvalt. Og jeg hadde gjort det!

Under sterk motstand fra sagbladet i venstre skulder reiste jeg mig i sengen og sa jeg måtte op straks. Det var noe på kontoret jeg måtte ha gjort. Mamma la mig ned igjen, og tante Esthers stemme oplyste at det var ikke vanlig å gå på kontor midt på natten. Trodde vel det rådet en smule usikkerhet med hensyn til kontortiden i det grenseland hvor jeg befant mig. Tungen lystret ikke alltid, men jeg prøvde å forklare så godt jeg kunde at det var nødvendig for mig å komme på kontoret fordi det var søndag neste dag. Mamma sa mildt det var ikke søndag neste dag. Det var mandag.

Mandag?

Det virket som et komplett knockout-slag og fikk mig til å deise bort igen.

*

Jeg sa til dem som var i værelset – det var en sykepleierske der også nu – at jeg måtte op fordi jeg var kommet i skade for å stenge en mann inne i et ildfast hvelv. Nu havde han stått der i tredve timer og jeg kunde ikke tenke mig annet enn at han var død. Sursstoffet måtte ha sloppet op for lenge siden.

Jeg uttalte ordet «død» klart og tydelig for å få dem til å reagere. Men til ingen nytte. De satt der med miner som om jeg nettopp hadde fortalt dem 89en rørende solskinnsfortelling. Ja ja, sa de. Du skal nok få komme op bare du ikke vil snakke så meget. Og tante Esther sa, du skal nok få komme op, barnet mitt, bare du vil legge dig ned.

– Det er skibsreder Hagel som er i hvelvet! sa jeg.

– Ja, ja, sa de føielig.

– Og nå må altså skibsreder Hagel omkomme bare fordi dere ikke vil tro mig! sa jeg.

– Vi tror dig jo, vi tror dig jo alle sammen, bare du vil legge dig rolig ned.

Sykepleiersken rystet puten bak mig og prøvde å berolige mig på sakkyndig vis, nemlig ved å snakke til mig som om jeg var et lite barn. – Nå skal vi sove, ikke sant? Sove deilig i sengen vår, og så skal vi våkne imorgen og være helt frisk, og da skal vi nok komme på kontoret, skal vi se. Men først må vi sove godt i bysse – i sengen vår. –

Det hadde boblet i mig flere sekunder alt. All den stund jeg ikke var tre år, men treogtvve, og dertil ganske klar – kanskje hadde jeg aldri vært så klar før – var det nokså pussig å være gjenstand for en sånn harang som den sykepleiersken liret av sig med cirkelrunde alvorlige øine boret i mine. Og da hun var på nippet til å si bysselalla blev boblingen uimotståelig. Jeg lo høit enda det hørte ingensteds hjemme, hverken å le rett op i ansiktet på en fremmed sykepleierske eller i det hele tatt å kunne le i et så fortvilet øieblikk.

Latter reagerte de på. Mamma spurte om det ikke gikk an å vekke reservelægen. Sykepleiersken sa hun syntes ikke det var tilstrekkelig grunn 90til å gjøre det. Pulsen var slett ikke verst. Tante Esther sa stramt at det var vel på dette sykehuset som på alle andre at patientene var til for lægene og ikke omvendt. Mamma prøvde å dempe henne litt.

Jeg spurte hvor mange klokken var. Tante Esther dyttet dynen kjærlig om mig og sa den var halvfjerde kvarter i halvtredje par benklær og at hvis jeg ikke nå sov, kom jeg ikke op imorgen tidlig og så kunde jeg ha det så godt. Men så kom mamma til og sa i den rolige, saklige tonen som hun anvendte når hun optrådte i bevisst overensstemmelse med opdragelsesbøkene sine, at klokken var akkurat sytten minutter over ett.

En og tredve timer –.

– Vil dere at skibsreder Hagel skal omkomme da? Dere blir medskyldige!

Mamma strøk mig over hendene uten å gi svar.

– Han er forresten alt død! jo være det!

– Ånei, han ligger nok i sin gode seng på denne tiden, han du –.

Jeg kunde ledd igjen. Alle lå vi i våre gode senger. I våre gode bysselaller. Folk i Herresand kunde øiensynlig ikke tenke sig muligheten av annet.

Jeg sa: – Nøklen til hvelvet ligger i kåpelommen min. Hvis dere ser efter kan dere i hvert fall se at det er sant.

– Vi har ikke kåpen din her, sa tante Esther med tilkjempet ro. – Og vi kan ikke vekke noen midt på natten for å få fatt i en kåpe. Tidlig imorgen tidlig skal vi se efter, det lover vi dig.

– Men det er jo ikke kåpen det gjelder. Det er 91skibsreder Hagel, som er innestengt i det ildfaste hvelvet på kontoret sitt. Nøklen til det ligger i min kåpelomme. Forstår dere ikke at det er mord hvis vi ikke gjør noe –.

Enda jeg ropte det ut med mine lungers fulle kraft gjorde ikke ordet «mord» mere inntrykk på dem enn om jeg hadde sagt kake. Det var som om mord var det mest dagligdagse som tenkes kunde. Jeg bad mamma kjenne på pannen min.

– Vet du hvad detdet] rettet fra: der (trykkfeil) er? sa jeg og la hele min sjel i ordene. – Det er fortvilelsens koldsved!

– Du er syk, skjønner du, det er derfor du har det så vondt, forklarte mamma med øinene dørgfulle av vann. – Men imorgen føler du dig sikkert bedre. Du er alt nu meget bedre enn du var igår.

Det nyttet ikke. Ingenting nyttet. Jeg hadde ledd før, men nu syntes jeg jeg måtte gråte. Jeg var bare så utmattet og et sprukkent ulvetut var alt jeg kunde få til.

Tante Esther marsjerte mot døren: – Skjønner dere ikke at den nøklen må vi skaffe barnet? Nu har hun ropt efter den et helt døgn. Bare hun får den roer hun sig, det er det som er saken!

Sykepleiersken svarte med å spørre om hun ikke vilde legge sig ned på divanen inne på vaktstuen. – Jeg synes De skulde gjøre det, frøken Amdahl. Deres niese blir ikke bedre av at De sliter Dem ut.

Tante Esther forsikret at hennes krefter strakk til like godt som noen annens og at hun nu vilde få fatt i den nøklen om hun så egenhendig skulde rote gjennem hver lomme på hele sykehuset. Det 92var skandaløst av et sykehus å henge patientenes yttertøi op på et loft, de som kom inn måtte jo tro at det ikke var meningen de skulde komme ut igjen. Hun sa en masse andre ophissede ting også og stanset først da jeg ropte på henne. Tante Esthers handlekraft var våknet, og det forekom mig at nu hadde jeg bare den å klynge mig til.

– Tante –

– Ja Ellen.

Du tror mig når jeg sier at skibsreder Hagel er stengt inne i det ildfaste hvelvet –.

– Ja, Ellen min, det gjør jeg.

– Men vi må jo gjøre noe ved det! Kan vi ikke ringe til politiet? På politistasjonen må det da være noen som ikke sover i sin gode seng –

Jeg så mamma og tante Esther veksle et fort blikk.

– Ja nu går iallfall jeg efter nøklen, sa tante Esther.

Hvorfor hadde de sett på hverandre på den forte, rare måten, mamma og hun? Visste de noe alt som jeg skulde skånes for så lenge jeg var syk? Hadde de kanskje allerede funnet ham? Var det fordi det grufulle alt var skjedd at de ikke vilde høre på mig, men bare prøvde å snakke det bort?

I den stillheten som fulgte efter at tante Esther hadde lukket døren kom hendelsene tilbake i erindringen i tur og orden, slik som de gjør under stor koncentrasjon. Jeg hadde mistet lampen på gulvet, og vi stod i mørke. Så hadde vi hørt stemmene utenfor og en og samme følelse av uvilje hadde slått ned i begge. For ham som for mig hadde det vært forbundet med et visst tiltak å 93møte den situasjon som var under utvikling, enda så pussig det var at sånt skulde hende to ganger for de samme to menneskene. Han hadde iallfall foretrukket å slippe det, selv om det måtte skje på en drastisk måte. Kanskje hadde skibsreder Hagel i sin egenskap av ektemann måttet forklare – og bortforklare – nokså meget i sitt liv.

Fantes det noen mulighet for at han siden var blitt låst ut?

Rop og banking nådde knapt ut til kontoret utenfor, og slett ikke op til vaktmesterens leilighet. Hasse var gått i selskap. Kontorsjef Bleken var reist til Lillesand i barnedåp. Frøken Soleng skulde på week-end til sin bror som hadde gård ute i Vallerviken. Willy Lockert, yngstemannen, hadde hverken nøkkel eller tid til å avse fra kameratsamværet på fotballplassen. Så var det bare kasserer Mortensen igjen. Hvad han hadde tenkt å bruke lørdagen til, visste jeg ikke, men han var iallfall forlovet.

Hvorfor hadde det vært Hasse Holden om å gjøre at jeg skulde gå sammen med dem? Fiks idé? Eller simpelthen lyst til å få folk til å danse efter sin pipe? At han vilde vise frem solnedgangen virket mildest talt som et påskudd, selv om det ikke var så ulikt Hasse å synes at man på død og liv måtte se en pen solnedgang når den først fantes i nærheten.

Jeg hadde vært utsatt for et ulykkestilfelle – det var litt solnedgangens skyld. Ovenpå alle sinnsbevegelser var jeg blitt forvirret av det underlige, drømmeaktige lyset som hadde gjort Storgaten i Herresand til en gate som svømte i evigheten. 94Hvem kunde tenkt sig at lastebiler med dårlige bremser skulde fare grassat rundt i lilla og rosenrøde gater i evigheten. Men det hadde vært noe annet også. Ikke bare solnedgangen og Hasse Holden og fru Hagel og Hagel oppe i hvelvet. Hvad det andre var kunde jeg ikke riktig ta, men jeg kjente at det var ikke langt borte. Det var som når en hadde et ord på tungen. Med en til visshet grensende sannsynlighet kunde en angi tidspunktet for dets komme.

Det nærmet sig. Nå var det enda nærmere. Et øieblikk til og jeg vilde kunne –

Steinarson hadde stått der.

*

Kanskje var det ikke hel knockout denne gangen. Men ingen hadde talt til ti for mig.

Mamma snakket lavt med sykepleiersken.

– Følger det alltid fantasier med hjernerystelse?

– Ikke alltid. Men svært ofte.

– En skjønner jo at den syke lider forferdelig under det selv. Tror jo hele tiden det er virkelighet.

– I forrige uke måtte jeg bokstavelig talt slåss med en lungebetendelsespatient som vilde ut for å lagre ved.

– Det er selvfølgelig inntrykkene fra tiden like før som fantasien arbeider med. Min datter er ansatt hos skibsreder Hagel. At han går igjen er bare naturlig pliktfølelse. Kanskje har hun om formiddagen vært inne i det ildfaste hvelvet. Kanskje gyst litt da hun tok i den tunge døren. Jeg skjønner det så vel. Men De synes vel ikke hun er verre, søster Sofie?

95– Nei, oplagt bedre. Jeg sier det ikke for å trøste Dem. Jeg kjenner doktor Godal. Det uttrykket han hadde da han var her sist, det har han når noe går bedre enn han har ventet.

Mamma sa: – Det rare var – ja, nå har hun jo snakket og ropt om denne innestengte mannen i halvannet døgn, stakkars liten – men det rare var at jeg syntes hun var fullstendig klar i øinene hele tiden jeg satt der borte nå sist. Hadde jeg ikke hørt henne tale i villelse mange timer i trekk – jeg forsikrer Dem, søster Sofie – jeg kunde sverget på at hun var helt klar –

Søster Sofies stemme var full av erfaring og sakkunnskap.

– Jada. Det er så livaktig så. Og det er en veldig nervepåkjenning. Vi kjenner til det vi. Men jeg spår at det gir sig imorgen, fru Loft.

– Jamen hørte De hun sa: Alle i Herresand ligger da ikke i sin gode seng! Det var likesom så ironisk. Min søster la også merke til det, så jeg. Kan man være ironisk når en ikke er ved sin fulle bevissthet?

– Man kan være alt mulig, sa søster Sofie kategorisk. – Syke kan være så utspekulerte at det er kanskje ikke noen som er så utspekulerte. Se, nå har hun jo f. eks. fått deres søster til å gå efter nøklen. ligger hun rolig. Hun har fått sin vilje. Tro mig, fru Loft, litt erfaring får man når man har vært sykepleierske i femten år.

– Jamen hun er ikke sånn i virkeligheten, sa mamma. – Ja, det er ikke for at det er min egen datter, men hun er en elskverdig natur. Det har aldri vært henne om å gjøre å få sin vilje. Jeg forstår 96andre når de hører litt skeptisk på en mors lovtaler, men Ellen er et godt og sant lite menneske, søster Sofie. Litt tøvet og vimset, det hører ungdommen til. Men for alvor kunde hun ikke si et usant ord –.

Jeg hadde hørt på samtalen halvt i dvale, kanskje gradvis mere opmerksom. Dette siste gjorde det iallfall av med mig. Fra hver øiekrik piplet en varm perle nedover kinnene, fortvilelsens og sorgens perler. Den ene rant raskt ned i håret, for den andre var kinnbenet et slags vannskille, hvor den opløstes og blev til to buktende bekker.

– Hun gråter jo, sa mamma med plutselig opløst stemme. – Det går da ikke an å gråte når en ikke er ved bevissthet, søster.

Jeg vilde åpnet øinene hvis det ikke hadde vært for det at de da hadde vært helt blendet. Ikke et usant ord, hadde mamma sagt. Og skibsreder Hagel, han hadde vel også tenkt han kjente mig så pass at han visste jeg vilde komme.

– Det er ikke den ting de ikke kan gjøre, sa søster Sofie.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Heldig ung dame

Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.

Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.

Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.