Men da det kom til stykket innskrenket jeg mig til å drøfte saken med Hasse Holden en formiddag i frokostpausen da han gratulerte mig med nytt skjerf. Skjerfet var ikke nytt, bare iøinefallende av farve.
– Jeg tror jeg blir nødt til å klæ mig i beskyttelsesfarve herefter.
– Tja, i denne overgangstiden kan vel det bli vanskelig nok.
– Hvilken årstid er det egentlig?
– Våren.
– Våren?
– I mammons favn eksisterer kanskje ikke årstider?
Holden sa for øvrig at han forstod mig bedre enn de fleste. – Jeg har nemlig engang vunnet tyve kroner på traverbanen.
– Og så blev De kanskje servil av frykt for at folk skulde tro det var gått til hodet på Dem? spurte jeg, oplivet av å finne forståelse.
– Akkurat! Og siden blev jeg hovmodig av frykt for å være servil.
– Og så?
– Så begynte jeg å ta mig selv høitidelig. Det finnes ikke noe som i den grad tørrer ut gemyttet 25som den plutselige oplevelse av hell. Det er derfor alle mennesker, som oplever suksess i en eller annen form, blir så gravalvorlige en stund fremefter.
– Det stemmer fabelaktig! sa jeg.
– Bortsett fra beløpet, minnet han.
Jeg sa at jeg syntes den rare, svevende fornemmelsen av å være løsrevet fra virkeligheten allikevel var det verste av alt.
– Ja. Jo. Skjønt hvad er virkeligheten? De aller fleste mennesker føler tilværelsen uvirkelig når evnen til å dikte den om av en eller annen grunn blir lammet.
Det der var så fint sagt at jeg visste ikke hvad jeg skulde svare. – Paradoks! sa jeg endelig, helt utmattet av å lete efter noe å si som var enda finere.
*
Alt i juli det året kom jeg til klarhet over at jeg hadde greid å skaffe mig en pyntelig liten gjeld.
Det var forbausende hvor fort det var gjort.
Og enda rarere – det var ikke mange ting jeg hadde kjøpt som jeg sånn i en fart kunde ramse op.
Ultramagasinkomfyren hadde jeg f. eks. ikke kjøpt, enda den unektelig vilde forlent gjelden med et skjær av aktverdighet og soliditet.
Agenten hadde vært iherdig nok stakkar. En gang var det nesten kommet til en avtale også. Men så fikk jeg skrupler.
Det fikk jeg fordi opdaget at mamma og tante Esther havde gått hen og mistet litt av sine skrupler.
26Tante Esther kom over et av frøken Smilemos luksus-sett i sort silke med blonder, enda det lå på bunnen av en skuff under en masse annet. Men blev hun forbauset? Spurte hun efter prisen? Gav hun sig for det tynne stoffet? Langtifra.
Hun bare holdt det op for sig og sa: – Det der må da være alt for lite?
Og mamma? Hun, den typiske førkrigsungdom, nu nervekrigsmiddelaldrende, som i sin barndom hadde fått sin samvittighet tvangsforet av åttiårene og århundreskiftet, sa bare lett henslengt: – De bruker det visst sånn nå! Mere var det ikke med det. Ingen spurte hvad det hadde kostet.
Var de blitt sløvet? Så de ikke hvilken vei det kunde bære?
Deilig å slippe bråk selvfølgelig, men besynderlig utrygt. Hvem skulde ha ansvaret når eldre folk også blev ufornuftige? Det blev bare å puffe skruplene over på de yngre det, for noen i et hus måtte jo ha dem.
Efter denne episoden ringte jeg til agenten for Ultra-magasinkomfyren og sa det kunde ikke bli noe likevel.
– Det er en stemning hos Dem, frøken, sa agenten, og det var det første fra hans munn som ikke forekom mig å være ren svada.
Kontoen hos frøken Smilemo hadde en tilbøielighet til å vokse, til tross for at frøken Smilemo ikke lenger utstøtte fullt så mange likegyldige hvislelyder når det var tale om penger. Og de løpende utgifter øket jevnt og sikkert. Familien var 27stor og fødselsdager forekom fort vekk, nu nær sagt mere enn noensinne. Og en utbasunert dollarprinsesse kunde ikke godt komme med en tromme av papp eller et blikkspann til femti øre eller et par grytekluter eller noen omviklede hengere. Selv ikke tante Esther syntes det var mulig for mig å gå under tieren. Det var ikke bare adel som forpliktet, nei.
Så hadde man også begynt å ta mig i betraktning som en eventuell bidragsyder til byens veldedige formål. Min unge alder kunde i dette tilfelle øiensynlig ikke tas som formildende omstendighet. På basarer og tilstelninger gikk det faktisk et forventningens brus gjennem salen når jeg viste mig, det samme bruset som møtte en fru direktør Hagel eller en annen av byens anerkjente støtter. Og et sånt brus kunde ikke besvares med mindre enn to á tre rundganger, hvilket i basarsproget vilde si at man tok to eller tre nummer på alle gjenstandene. På Sanitetsforeningens årlige marked tok jeg i et anfall av overmot fire rundganger og hadde i det minste den tilfredsstillelsen at jeg fra det øieblikk for en rekke damer ophørte å være «hun som har arvet» for isteden å bli «hun som tok fire rundganger».
Men undertiden kunde en usigelig beklemthet komme over mig og jeg kunde rutsje nedover på stemningenes berg- og dalbane.
Sett at –
Jeg sa til Hasse Holden at neste gang han nevnte ordet million eller millionøse, vilde jeg komme til å skrike høit.
– Det der er nerver det, oplyste han. – For å 28skåne nervene kan vi jo finne på lyder som markerer nevnte ord hvis vi blir nødt til å bruke dem.
Frokostpausen den dagen gikk med til forsøksvis utstøting av lyder og ord. Vi blev stående ved «diddelidei» for million og «diddelideie» for millionøse. Hr. Hasse sa at hellet gjorde et menneske nervøst fordi det ikke kunde fri sig fra den tro at motgang like naturnødvendig fulgte på medgang som vinter på sommer.
– Kan De fri Dem fra det da? spurte jeg.
– Nei jeg tror det er sånn jeg, sa han. – I mere eller mindre grad. En tilsynelatende enkel naturlov med et uendelig komplisert årsaksforhold.
Trøsterikt må jeg si.
Nei, da var det mere beroligende å ta frem korrespondansen i saken og granske den. Steinarson var en kjent advokat, nu jeg kjente navnet støtte jeg på det ofte. Mr. Arthur Bryant var hans Amerikaforbindelse gjennem mange år. August Loft hadde hatt sine penger plasert i leiegårder i en bydel i Chicago med det stolte navn Cicero. Mr. Bryant hadde rådet til å realisere dem. Sånt tok tid. Man skulde jo helst vente til et særlig gunstig øieblikk var inne. Men all sannsynlighet talte for at saken vilde være avviklet i løpet av sommeren eller høsten.
Enkelt, klart og liketil. Ikke noe å henge sig i noe sted. Jeg blev like filosofisk jeg som Holden og tumlet med en liten, hjemmelaget teori om at nervøsitet var noe som kom når menneskene blev enda mere skeptiske enn tilværet gav grunn til.
29Så hendte det forresten noe som tydelig viste mig hvor overflødige mine bange anelser hadde vært.
Jeg blev godtatt som kausjonist av Herresands Handelsbank efter at rette vedkommende hadde satt sig inn i saken.
Selvfølgelig kunde man se tingen på to måter. Mamma var tilbøielig til å se det på den andre måten, men for mig var det et indirekte bevis i en periode da jeg trengte et eller annet i den retning.
Onkel Johnny, som var disponent for Såpefabrikken, kom op en aften, betydelig spakere enn han pleide være. Så uskyldige var vi fremdeles at vi ikke tenkte annet enn at det var da hyggelig at han var blitt så hyggelig.
– Jeg skal si dere har det koselig i denne leiligheten, sa han og så sig rundt med et anerkjennende blikk. Tante Esther blev rent ophisset av takknemlighet. Hun er den eldste, han den yngste av søsknene Amdahl.
– Hvad kan vi by dig, Johnny? Har du spist aftens? Kan du huske du syntes stekte poteter med speilegg på var det beste du visste? Jeg stikker ut i kjøkkenet. Det er gjort på en blunk.
Onkel Johnny holdt henne skrekkslagen tilbake.
– Livet farer hårdt med en mann. Når man blir gammel får man noe som heter fordøielse. Har dere et glass farris eller noe sånt er jeg fornøid –.
Tante Esther gikk efter «noe sånt». I mellemtiden hadde onkel vendt sig mot mig med et anerkjennende blikk.
– Skal si du har klart å holde hodet koldt, Ellen! Det er ikke mange som kunde gjøre dig det 30efter i en sånn situasjon. Jeg for min del mener det hadde vært forståelig om man hadde slått litt til skaglene, men jeg synes det er beundringsverdig når man kan la være. Det er fott! Flott pike, den datteren din, Fanny –.
Tante Esther kom med et klirrende brett.
– Du har ikke forsøkt almindelig natron da?
– Hvad?
– Jeg mener for fordøielsen?
– Å den. Onkel løftet glasset sitt, tilgjort skrekkslagen. – Du har ikke lurt noe nedi vel? Du skulde vært dyrlæge du, Esther.
Vi lo hjertelig, og tante Esther sa oplivet at onkel Johnny var akkurat den samme som før. Hun prøvde gjenoplive noen barndomserindringer, noe med et kanelfarvet skjørt som blev omsydd til bukser til Johnny. Onkel Johnny hadde vært storartet hyggelig, men han var nok allikevel ikke game for barndomserindringer den aftenen. Han blev mere fåmælt efter hvert, og så kom det et øieblikks stillhet. Og den der svangre stillheten umiddelbart før en kommer til pointet, den hadde vi så smått begynt å lære å kjenne. Det var jo kommet flere til oss med bønn om hjelp.
Onkel Johnny sa at tidene var vanskelige. Forretningen arbeidet tyngre enn før. De urolige forholdene ute i Europa gjorde sig gjeldende på alle områder. Dessuten hadde han hatt megen sykdom i familien. Herdis var ikke sterk.
Psykologisk sett gjorde han der en feil, men sånt forstår ikke ektemenn. Tante Herdis’s flagring mellem badesteder og højfjellssanatorier hadde 31nærmest vært et irritasjonsmoment i familien. – Der må være penger som gress, hadde tante Esther mere enn en gang bemerket med gjensnurpet munn.
Det er ikke noe moro sånt.
Mamma sa: – Det er det skjønner du at Ellen har ikke fått noen penger enda. Du vet hvor lang tid slike ting tar. Hadde hun hatt dem, kunde det nok tenkes at hun vilde –
Jeg sa at det vilde jeg selvfølgelig gjort.
Onkel Johnny sa at banken var villig til å godta underskriften min under den forutsetning at den fikk sig overlevert til gjennemsyn papirer som kunde dokumentere at det virkelig forholdt sig som av avisene omskrevet.
Vi snakket frem og tilbake en lang stund. Alle følte vi oss slitt mellem hensyn og følelser av forskjellig art. Tallet tyve tusen som onkel Johnny først hadde nevnt blev blankt avvist av tante Esther som spurte om han hadde henvendt sig til Henrik og Nils som jo satt ganske godt i det.
Henrik og Nils? Onkel Johnny så op fra papirene jeg nettop hadde hentet til ham og deklamerte:
Min bror er min bror til han får sig en viv,
min søster er min søster hele sitt liv.
– Men Ellen er jo ikke egentlig din søster, innvendte mamma, litt tørt. Det lignet henne ikke å si sånt og alt i neste sekund prøvde hun bedre på det. – Det vilde være naturligere at Esther og jeg gjorde noe for dig, iallfall inntil videre. Vi har jo ikke stort, men –.
Onkel avbrøt henne med en irritert 32latter: – Nei, det er det som er vitsen. Det er din datter som har pengene og om hun ikke har dem her i dette momang, så er de der jo, det er sikkert nok. Rike folk har aldri et øre i kontanter, det er først og fremst det som kjennetegner dem.
Overlegningene endte med at jeg skulde gå god for ti tusen. Siden fikk vi se. Onkel Johnny lot til å være fornøid med utfallet tross alt. – Flott pike! gjentok han til avskjed og kløp mig i kinnet på onkelmanér, lett vulgarisert av annen, mindre onkelaktig klyping som måtte forefinnes i en forretningsmanns liv. – Og jeg er ikke alene om å synes det. Fredrik sa det her i klubben forleden. Forbasket pene øier på bikkja, sa han.
– Fredrik? sa mamma. – Hvilken Fredrik?
– Og hvilken bikkje? spurte tante Esther harmfull.
Onkel Johnny bråket noe om en Fredrik Lian som vi bare såvidt kjente. Han teftet vel at en gjorde best i å være forsiktig.
– Og den bikkjen?
– Du må finne dig i litt jargong, kjære Esther.
Tante syntes det var en høist uverdig jargong. – Vi kvinner! sa hun.
Det var fullmåne ute og jeg blev stående på trappen. Månen hadde den gjennemsiktige rosatonen som den bare har når nettene er blonde, og en rik og varm duft seg mot mig fra Løkkeveiens mørke tyngder av løv. Det var første gang på lenge at jeg hadde festet mig ved noe i naturen. Jeg hadde ferdedes i den litt åndsfraværende det siste året. Men nu kalte den og jeg svarte. Eller 33var det jeg som kalte og den som svarte? Eller var det jeg som både kalte og svarte?
Skibsreder Fredrik Hagel hadde altså sagt: – Forbasket pene øier på bikkja! Og bikkja det var mig. Og jeg hadde altså pene øine. Skibsreder Hagel syntes det! Og månen var rund, rund var den, to øine, nese og munn –.
Da jeg kom op igjen stod tante Esther og vasket glassene mens mamma tørket op. Hun snakket om kvinnen. Det stod i en kvinnes makt å høine eller senke sin manns nivå og standard. Herdis var ganske søt, men det hadde aldri vært hoder i den familien. Hvad Johnny kunde blitt med en annen kvinne ved sin side, det visste man ikke, men tanken var tollfri. Die Weiber zieh’n uns empor, hadde Goethe sagt. Mennene trengte heisekraner på hans tid også, det var tydelig nok.
Mamma sa bekymret at det var et dårlig tegn at onkel var i knipe for et så lite beløp. Hadde det vært større vilde hun ikke festet sig ved det.
Jeg prøvde ta håndklæet fra mamma da jeg visste det var håpløst å ta noe fra tante Esther. Så falt selvfølgelig et glass i gulvet. Bare den som er opflasket med respekt for glass med à la grecquebord i kanten vet hvad vi følte.
Tante Esther hevet sine hender i ve.
Heldigvis kom jeg på at jeg snart kunde kjøpe så mange glass med à la grecquebord i kanten som jeg vilde. I grunnen skjønte jeg ikke der jeg stod, hvordan de mennesker klarte sig som ikke hadde en million i vente.
Så var det ikke akkurat glasset som sådant tante 34Esther tenkte på. Å slå glass i stykker betydde ulykke.
Jeg innvendte at da vilde hushjelper og husmødre være verdens ulykkeligste mennesker.
– For ikke å snakke om folk som er ansatt i glassmagasin, sa mamma.
– Ja, det er sant det, sa tante Esther og var for en gangs skyld ikke uimottagelig for logikk. – Det er godt vi ikke er overtroiske dere. Syv, ni, tretten, salt og pepper!
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.