Jeg hadde tatt på mig kåpe og hatt og skulde nettop gå da jeg kom til å huske på en beskjed jeg hadde glemt å gi kontorsjefen.
Han var ikke på kontoret sitt. Men yttertøiet hang der fremdeles. Jeg satte mig til å vente på stolen ved vinduet.
Det var en blå marsdag. Asfaltfortauet nedenfor var tørt og hvitt, de bare trærne sprikte med knoppene sine. Jeg hadde gledet mig så til de lyse dagene. Det måtte være et alderstegn. Eller det var smitte. I den mørke årstiden gikk det ikke en dag uten at mamma og tante Esther utbredte sig om hvor meget lettere all ting falt når dagene blev lengere.
Bare en nå ikke narret sig selv med denne idelige ventingen på våren. Så kom våren og så gikk våren. Så kom neste vår og så gikk neste vår. Så gikk ti vårerer, så gikk hundre vårer, så gikk tusen vårer. Når en tenkte sånn mistet en rent lysten på dem. Tall tok poesien av ting. Tall tok duften fra dagene.
Jeg hadde ikke lukket døren helt og hørte kasserer Mortensen spørre frøken Soleng efter millionøsen.
62– Hun er nettop gått, sa frøken Soleng. – Men uff, Mortensen, ikke kall henne det da, når hun så nødig vil det.
Kanskje var det bare for mine ører latteren skurret litt.
– Neimen om De får mig til å si stakkar om en millionøse, sa Mortensen.
– De er helt sikker på hun er det da? spurte frøken Soleng.
– Hvad behager? Mortensens stemme var skarp som en kniv. Men jeg hørte han tok sig i det. En måtte ikke ødelegge den naturlige meddelelsestrang hos folk. I en mere fortrolig tone spurte han: – Mener De det er noe fuffens der, frøken Soleng? Jeg har hørt andre være inne på det samme. La mig se – hvor lenge er det egentlig siden vi første gang hørte om den arven?
– Nesten halvannet år. Iforfjor i november fikk hun det første brevet. Ja, De var jo også til stede, Mortensen. Kan De ikke huske at hun selv holdt på at det hele bare var tøis da?
– Bevars.
– Men siden kom hun og sa det var alvor. Og senere stod det i avisen. Og alle syntes det var veldig flott av henne å fortsette på kontoret. Jeg innrømmer villig at jeg var en av dem som trodde på eventyret.
– Men var det ikke så at Holden hørte henne telefonere med advokaten?
I kasserer Mortensens røst kjempet ærligheten med lysten til en smule medmenneskelig katastrofe. Det var ikke videre opløftende å sitte der jeg satt. Men når jeg ikke haddde reist mig med 63en gang, syntes jeg ikke jeg kunde gjøre det så langt ute i samtalen. Det som rystet mig mest var den viten om og interesse for min person som en sånn samtale røpet. En ting var å føle sig som verdens midtpunkt, en annen ting å høre at en virkelig eksisterte.
– Jo, Holden hørte at hun telefonerte, det stemmer det, innrømmet frøken Soleng. – Men han kunde nå bare høre hennes del av samtalen. Men derfor vil jo ikke jeg ha sagt at ikke alt har sin riktighet. Vi er de beste venner, frøken Loft og jeg. Synes De hun er pen, Mortensen?
– Nja –.
– Det klær henne iallfall ikke å være så radmager som hun er nå. Hennes type må ha en viss frodighet over sig. Og så nervøs som hun er blitt da. Bare vi mister et trekkpapir på gulvet hopper hun himmelhøit. Jeg sa det til henne forleden jeg. – Hvis jeg satt sånn i det som Dem, vilde jeg reise bort og komme mig, sa jeg. Vet De hvad hun svarte? Sett at jeg i grunnen ikke satt noe videre i det, frøken Soleng! Men efterpå lo hun for at det likesom skulde være spøk. Og akkurat på den måten har hun vært overfor andre også. Det hele er så rart så. Nifst nesten. Ja, for det går jo ikke an å holde en hel by for narr på den måten, gjør det vel?
– Tja, Mortensen lo. – Å være eier av en million uten å si fra går ikke an, men hvordan det stiller sig med det motsatte vet jeg sandelig ikke. Hvilke motiver skulde en ung pike egentlig ha for å si at hun hadde arvet en formue når det ikke var sant? Ønsket om å opnå en større kreditt? 64Det blir i så fall en forholdsvis kortvarig fornøielse –.
– Gid, det er mange som sier at unge piker kan gjøre hvad det skal være for å komme i avisen. Frøken Soleng anvendte sin lyseste sopran.
– Jamen kan det egentlig tenkes om Ellen Loft? sa kasserer Mortensen. – Jeg har vondt for å tro det.
Jeg tenkte at det der vilde jeg aldri glemme Mortensen.
Kontorsjef Bleken kom heldigvis ikke inn igjen før efter at de var gått. Vi var vant til å måtte vente lenge på Bleken. Ofte to sigaretter.
Akk, akk. De små daglige dryppene som teoretisk sett skulde kunne uthule hvad som helst hadde i praksis bare uthult en eneste ting: mit renommé.
*
Jeg vet ikke om andre har det på den måten at de ikke orker å ha noen bak sig som går i presis samme tempo som de selv. Men sån har jeg det.
Enten må jeg selv gå fortere. Eller jeg må gå langsomt så vedkommende kan komme forbi. Jeg stanset op foran et av bokhandelvinduene. Det kan man nemlig også gjøre.
Så var det Hasse Holden.
– Goddag! sa han.
– Goddag! sa jeg.
– Står De her? sa han.
– Håper De på det motsatte er jeg redd jeg må skuffe Dem, sa jeg.
– Tvertimot, tvertimot, sa han. – Ingenting 65er som å treffe gamle arvefiender. Så meget mere som jeg har funnet ut at godt, gammelt fiendskap igrunnen er et slags herdet vennskap.
– Det kunde stått på en avrivningskalender, sa jeg.
Han gikk over til noe annet.
– Enig med Dem forresten. Bedre rute å speile sig i fins ikke i hele byen.
– De kan visst ikke engang tenke Dem at noen har litterære interesser?
– Jo bevars. Jeg synes også den motejournalen der ser veldig god ut –.
– Holden!
– Ropte De på mig?
– Vet De at De er en aldeles gyselig person?
– De har antydet noe lignende før, men jeg vegrer mig i det lengste for å tro at De mener noe med det.
Vi gikk videre. Vi gikk forbi Grand Hotell hvor han spiste. Han sa han skulde på sykebesøk til en venn. Jeg spurte om vennen hadde omgangssyke med øresus og frysninger over ryggen. Holden sa at han også hadde bemerket at omgangssyke var karakteristisk for Herresand. Det var rart å være enig om noe.
– Ja, og det er ganske hyggelig til en avveksling, slo Hasse fast.
Vi var enige om mere. Vi var enige om at det var et vidunderlig vær. Men vi var ikke enige om hvilken av årets måneder vi likte best.
– Gudskjelov, så blir det ikke en vane, sa Hasse.
Han syntes mai.
66Jeg syntes det var ordinært å synes det.
Jeg syntes oktober.
Han syntes det var affektert å synes det.
Jeg sa jeg forutsatte at det var en pen oktober med blå himmel hver dag –.
Han løftet øienbrynene.
– Javel ja, og skiføre i høiden og +20 grader i vannet og syriner i blomst.
Dermed var vi alt ved trappen til Løkkeveien 13. Hasse Holden spurte hvad det var med den trappen. Den dukket alltid op før han hadde rukket å si det han egentlig hadde tenkt å si. Var det han som var sen av sig eller trappen som var forhekset?
Barnet til Benums var der. Det hadde alt lært å hilse. En stemme bak kjøkkengardinet sufflerte: – Den pene hånden, Bjørg Karin! Hasse Holden spurte mellem tennene hvordan en fikk en onge til å skrike. Jeg sa han kunde bare være sig selv. Det stemte bedre enn jeg hadde ant. Bjørg Karin satte i å hyle og blev sopt inn av sitt mødrene ophav som bare så vidt gav sig tid til å forsikre at Bjørg Karin aldri skrek. Jeg gikk i rette med Holden for den sadisme det var å ville ha et barn til å skrike. Han sa han kanskje vilde foretrukket et annet middel til å få tilhøreren bak kjøkkengardinene vekk, men han hadde ikke funnet noe bedre.
– Den forheksede trapp, sa han prøvende og vilde tilbake til der vi slapp. – Det kunde også være titelen på en bok. Er De veldig sulten eller har De tid til å høre innholdet?
Jeg sa jeg antok den skulde handle om to som var glad i hverandre.
67Han sa det var ikke så verst gjettet, bare at den handlet om fire og at pointet var at man ikke visste hvem som var glad i hvem. Personene bestod av en gift kvinne, en gift mann, en ugift kvinne og en ugift mann –.
– Den ugifte mannen er et prektig menneske, tenker jeg –.
– De har teft, frøken Loft. Intuisjon. Det er nettop prektig han er.
– Var bare de andre like prektige!
– De kan så si. Men han håper jo at under hans påvirkning –.
Det kunde simpelthen være noe søtt ved Hasse Holden når han stod sånn og vippet nedenfor en trapp med brune roterende øine. Det slo mig at det faktisk ikke vilde være helt ubehagelig å legge hodet inn til det sobert vatterte skulderpartiet der og hvile litt ut fra avbetalinger og gjeld og hemmelighetskremmeri og trøbbel. Men det var bare et ørlite øieblikk jeg følte det sånn. Allerede de neste ordene han sa gjorde det klart for mig at jeg like godt kunde snakke om det fortryllede skulderparti som han om den forheksede trapp.
– Den ugifte, unge damen, skjønner De, – henne er det noe mystisk ved.
Det sa han. Han også.
Det er sånn med oss som blir purpurfarvet for et godt ord, at vi alltid håper at vi i virkeligheten ikke ser så røde ut som vi kjenner oss. I Benums speil så jeg imidlertid at jeg ingenting hadde å håpe i så måte, ikke den dagen i hvert fall.
Den suksessive metode hadde slått feil. Det var like godt å innrømme det. Men hvad så?
68Det fantes et annet alternativ.
Når jeg hadde betalt hvad jeg skyldte kunde jeg reise fra byen. Reise fra Herresand for alltid. Loftene og Amdahlene kjempet i mig om overtaket.
Fra gangvinduet så jeg Hasse Holden stime opover igjen samme vei som vi var kommet. Det er mulig jeg hadde vært litt brå da jeg sa jeg var sulten og heller fikk høre om de andre personene en annen gang. Men han, han hadde da selv så få anfektelser i retning av hvad det gikk an å si og gjøre, så det skulde ikke være nødvendig for andre å ha noen.
Hvem stod i entrédøren andre enn agenten for Ultramagasinkomfyren. Faktisk kunde en være glad så lenge agentstanden holdt fast ved en.
Jeg sa det helt åpent: – Noen bestilling kan De ikke få idag heller. Men jeg vil gi Dem en komplimang. Det er rart med de trofaste.
– Ja det er rent så jeg er blitt glad i denne trappen, forsikret agenten med et flir og vilde ikke stå tilbake i behagelighet, men var glad til da han kunde komme over på saklig grunn. Til takk for hans trofasthet gjennem årene blev jeg stående i ti minutter tross karbonadelukt som sivet ut og koldluft som sivet inn og rop av ymse slag fra leilighetens indre. Sånt virker forstryrrende allikevel, og det var først da jeg siden satt ved middagsbordet at det gikk op for mig at det hverken var thermostat eller varmeskap eller pastellfarver han denne gangen hadde talt følt og inntrengende om – men om fordelene ved avbetaling i små rater.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.
Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.
Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.