Heldig ung dame

av Sigrid Boo

XVI

Klokken elleve lå vi da i våre gode senger, som efter tante Esthers mening var under all kritikk.

Dessuten hadde hun hørt at det ikke fantes en divan i Oslo uten veggedyr.

Klokken halv tolv spurte jeg henne om hun eide noe i retning av sovemidler.

Hun sa hun hadde hørt at det å telle til hundre skulde være glimrende.

Da jeg var kommet til fireogfemti spurte hun om det var branntau i værelset.

Jeg sa at det fantes to utganger og da var det ikke påbudt å ha branntau.

Tante Esther syntes at fra tredje etasje av burde begge deler være strengt påbudt.

Jeg spurte om hvilken dag det var. Hun sukket og sa det var mandag.

Det var bare såvidt jeg torde spørre hvilken dato det var.

Med et enda dypere sukk sa hun at det var åttende april.

Hver gang jeg tenkte på Hagel og på den minen han antagelig hadde satt op når det viste sig at jeg ikke var på balkongen, måtte jeg bore hodet i puten for å kvele latteren. Det var som en slags kompensasjon for alt trøblet jeg hadde hatt.

152Tante Esther spurte om døren var låst.

Jeg kunde ikke si det med sikkerhet og måtte op og kjenne efter.

Tante Esther sa: – Jeg vet det er nervøst, men se under sengene også.

Siden slokket vi lyset igjen, og tante Esther sa hun trodde alt blev bra igjen bare vi kom til Herresand. Hun hadde aldri likt sig i større byer. Folk så på henne som en noksagt. Hun hadde vært inne i en godtebutikk og kjøpt for femogtyve øre kamferdrops, men så hadde hun glemt å betale, og damen hadde vært så stram som om hun, Esther Amdahl, hadde tenkt å bedra dem for femogtyve øre. Det skulde vært i Herresand.

Nu snakket hun som den ene forstandige Herresanddame vilde snakke til en annen like forstandig Herresanddame, så jeg måtte trodd alt ha styrket min stilling de siste par timene.

Jeg sa jeg hadde hørt det skulde hjelpe på søvnen å legge putene vekk.

Vi la alt som puter het på gulvet.

– Du er ikke noe ulykkelig på sett og vis?

– Nei, hvorfor det?

– Du får jo ikke sove.

Tante Esther måtte ha lyset på igjen for å se på klokken. Den var over tolv.

– Deilig at vi går mot de lyse dagene. Når det blir sommer skal vi på mange holmeturer, du. Med kaffekjele og vafler. Vi var på altfor få holmeturer ifjor.

Lyset blev slokket igjen.

– Fløtevafler! sa hun ut i mørket. – Bare det kunde bli litt fredeligere i verden –

153Jeg kom også til å tenke på sommeren. På en bestemt sommeraften året før. Først var himmelen blå og løvet lysegrønt og månen hvit. Siden blev månen gul og himmelen grå og løvet mørkegrønt, henimot sort.

– Nå begynner jeg å bli døsig, forlød det fra divanen. – Kanskje det hjelper å tenke på farver.

Selv blev jeg lysvåken av det. Jeg sa det var sørgelig det var sånn at en alltid hadde følelsen av å forsømme noe. Om vinteren syntes en en hadde forsømt noe om sommeren, og om sommeren kjentes det som om en hadde forsømt noe om vinteren.

– Langtifra! sa tante Esther raskt og følte plutselig som den Amdahl hun var, at hun hadde gitt visse uhensiktsmessige følelser for lange tøiler. – Det er bare fordi klokken er over tolv at vi – at du – føler det sånn. Vi må sove vi som skal reise imorgen. Er det ti på to toget går?

Jeg fastholdt at jeg ikke kunde reise før jeg hadde snakket med Hasse Holden.

– Er du glad i ham? spurte tante.

Sånt er overrumpling.

Jeg sa nei. Og så sa jeg ja. Og så sa jeg at jeg visste ikke. Jeg håpet som sagt bare han kunde bevise at jeg ikke var så skrullet som folk vilde ha det til.

Skuffelsen var stor på divanen. Ikke en fjær knirket på flere minutter. – Nå som du har vært så bra i hele aften, sa hun endelig. – Forresten mener vi ikke at du er skrullet. Du har bare en fiks idé som gjør dig litt forstyrret. Tro ikke at vi laster dig for det. Som jeg mange ganger har 154sagt til din mor: Rolig, regelmessig hverdagsliv er det vi trenger en stund utover alle sammen. Jeg håper inderlig vi må slippe flere sensasjoner med det første. Hvad er det der for en lyd forresten? Minst et halvt minutt før tante Esther sa dette, hadde jeg undret mig på hvad de korte alarmerende støtene kunde bety. Så gikk det på likt op for oss. Vi hadde jo en formiddag hatt luftvernøvelser i Herresand også.

– Det er også en tid å ha øvelser på! sa tante Esther og la sig ned igjen. – Det er rart jeg ikke har hørt noe om det hos Molløes. Ja, for det må jo ha stått i avisen. Det burde i det minste ha gjort det.

Sirenen var mere klangfull i Herresand, slo hun fast med en viss tilfredshet i stemmen. Men lyden var jo alltid enerverende. En kunde ikke la være å tenke på de landene det hadde vært alvor for. Ellers vilde en faktisk kose sig ved å ligge i sin gode seng, akkurat som en koste sig når det stormet ute og en satt lunt og varmt inne.

Det gikk i en dør ute på gangen. Tante Esther støttet sig op på albuen. – Du har ikke lest noe om det du da? Og hos Molløes som de abonnerer på tre aviser –. Nei nå synes jeg ærlig talt de kunde holde op. Det kan da ikke være meningen at folk skal stå op av sine gode senger for å gå i kjelleren. Ikke at denne er så god at det gjør noe, men –.

– Avisoverskriftene var jo nokså skremmende idag.

– Har de noensinne vært annet da?

Endelig holdt lyden op.

155– Du skjønner, forklarte tante Esther. – Jeg er i grunnen bare nervøs for ting som kan hende, jeg. Brann og sånt. Og ekle mannfolk. Men jeg fantaserer ikke frem noen ting. Det har du fra Loftene. Det ligner akkurat Oslo å skulle ha øvelser om natten, for å være litt gjevere enn oss i småbyene. Men det er mange som mener at Herresand vilde bli angrepet før Oslo om det blev krig.

Folk snakket sammen ute i gangen.

– Lyset er jo på, slo tante Esther fast. – Jeg har da lest så meget om den slags at jeg vet at lyset blir tatt under en skikkelig flyalarm.

I det samme gikk lyset.

– De gjør det ikke ordentlig, sa tante Esther, midt mellem irritasjon og forskrekkelse. – Lyset skal gå samtidig med faresignalet. Instruksene stod jo i Herresands Dagblad i forrige uke. Har du fyrstikker? Bare så vi ser at vi kan se –

Vertinnen kom halvpåklædd inn med et lys og sa det var pussig det ikke blev sagt noe på forhånd om den slags øvelser, men det var dem som mente det skjedde med hensikt. Mens jeg fikk på mig sko og kåpe, muntret hun oss med rørende historie om sin seks års sønn. – Vi er jo i Norge, vi mamma! hadde han trøstende sagt. Tante Esther pusset nesen med stor kraft og fortalte til gjengjeld at hun hadde hatt riks med Herresand aftenen før, og det var helt rolig der, og når det var rolig i Herresand kunde alle ta det med ro. En herre som skulde kjenne til tingene hadde nemlig sagt at i tilfelle angrep vilde Herresand være en av de mest utsatte byer –

156Så kom lyset tilbake igjen, gudskjelov. Men folk var allikevel så smått begynt å gå i kjelleren. En fremmed dame i pyjamas stakk hodet inn til oss og sa at var det øvelser så var det korrekt å gå i kjelleren, og var det ikke øvelser var det også korrekt, og denne appell til korrektheten kunde to damer fra Herresand ikke godt overhøre.

*

Det viste sig å være offentlig tilfluktsrum i gården.

Kjelleren var dyp og gammeldags med lang, kroket gang. Murlukten blandet sig med tilsig fra potetbinger og kållagere. En herre bak oss utbredte sig om hvor prektig det var at gangen ikke gikk rett. Projektiler av hvilken sort de enn måtte være gikk nemlig alltid rett.

– Er dette oss? sa tante Esther og så på mig med et ubeskrivelig blikk. – Eller er vi noen andre?

En ung mann med noe som lignet et gyngestolteppe over skuldrene, dukket op ved siden av henne. – De er frøken Esther Amdahl, Løkkeveien 13, Herresand, det kan De holde fast på gjennem tykt og tynt! sa han. Gyngestolteppet gjorde ham litt fremmed, men det tok ikke mange sekundene å opdage at det var agenten for Ultrakomfyren. – Og De er frøken Ellen Loft. Og jeg er Jarl Pettersen, Torvet 3. Alt dette skulde være klart.

– Ja, da er det verden som er blitt anderledes, sa tante Esther – for noe er det, De kan si hvad De vil.

157– Verden blir ustanselig anderledes den, sa forståsigpåeren bak oss. – Og er allikevel ustanselig den samme.

I selve tilfluktsrummet var det ikke kommet så mange enda. Spørsmålet: øvelser eller ikke øvelser, hadde øiensynlig sådd splid rundt om i etasjene og skilt koner fra menn og foreldre fra barn. En dame i kimono og fettlærstøvler stampet frem og tilbake på cementgulvet med armene over kors og sa til hvem som vilde høre på at nå fikk det være slutt med den naive skepsisen som så lenge hadde kjennetegnet oss her hjemme. Nå fikk vi stikke fingeren i jorden –

– Ja kan det bare bli med fingeren så, sa en ung dame i lyseblå skidrakt som alt satt og strikket på en grå strømpe.

Tante Esther sa til enhver som gad høre på at vi var fra Herresand, og at hun syntes det var grunn til å klype sig i armen. Det klang så uskyldig mellem murveggene. Å klype sig i armen var ren idyll. Det var noe en gjorde hvis det snedde i mai f. eks. eller en arvet penger efter en onkel i Amerika, ikke når en stod i kjeller og ventet bombefly.

Vertinnen vår vederkveget oss med flere av seksåringens visdomsord, og den unge damen som strikket strømper opfordret oss til veddemål om hvem som til slutt kom til å få strømpene. De var påbegynt til Finnland. Nå da hun var ved tykkleggen så de ut til å skulle tilfalle Norge. Hvor mange vilde de være tiltenkt før hun nådde tåen? Og hvem vilde endelig få dem?

158– Det må bli Deres barnebarn det! sa damen i kimonoen uten å stanse op.

Tante Esther hevdet at de bedre kjellere i Herresand var ganske anderledes komfortabelt utstyrt enn den vi nå befant oss i. Mange hadde satt ned både gamle sofaer og gyngestoler.

– Jeg vilde bli gal skulde jeg se noen sitte og gynge i en gyngestol! kunngjorde den marsjerende damen.

En lang mannsperson i lys regnfrakk kom inn.

Kanskje må en ha stått i en dårlig oplyst kjeller før en riktig forstår å vurdere selvlysende rødt hår.

Den lyse regnfrakken hadde han gått med i mange slags vær, men av en eller annen grunn minnet den bare om ekte herresandsk sønnavær av den sorten som ligger og rider på sølvlyse, toppete skyer i horisonten.

Han så sig om som om han lette efter noen. Han opdaget oss og kom raskt over gulvet. Jeg kunde ikke se noen overraskelse hos ham, det var det rare. Det var tante Esther som presterte mest i den retning.

Hasse hilste på henne med det pene søndagsbukket som gjør en Amdahl fra Herresand godt langt inn i sjelen, ikke minst når en står i en fremmed storbykjeller og nettop er blitt avsnubbet i anledning en gyngestol.

Jeg strammet mig op.

– Goddag! sa jeg.

– Goddag! sa han.

– Er du her? sa jeg.

– Er du redd? sa han.

159Jeg sa jeg hadde ikke vært det, men når han gikk så langt som til å bryte vår tradisjonelle dialog, da –

Jeg blev hysjet ned av en dame som forlangte stillhet for å høre efter motordur.

Når brune øine først er varme er det ingenting som er så varmt som brune øine.

– Dette er greier. Rystelsenes klimaks, hvad? Skjønt du har vært utsatt for en god del. Jeg har lett efter dig som en gal i tre dager –

– Efter mig?

Jeg glemte omgivelsene og ropte høit. Folk så på oss, tante Esther med et blikk som gav tilkjenne at hun nødig vilde vi skulde kompromittere Herresand nettop som hun hadde lagt ut om hvilken vidunderlig beliggenhet Herresand hadde og hvor dannede menneskene var der og hvilken ypperlig kjellerkultur byen kunde opvise.

Til privat opgjør egnet et tilfluktsrum sig dårlig. Vi måtte passe på hver gang den politiske diskusjon var i stigende. Da ydet larmen en viss beskyttelse.

Jeg spurte om ikke fru Stokstad hadde sagt at jeg hadde vært der. Hasse sa at fru Stokstad hadde sagt at en frøken Kjeller hadde vært der og spurt efter ham, men koblet ut av Herresandsammenhengen var Kjeller for ham bare et ganske almindelig familienavn. Skjønt videre opvakt var det kanskje ikke.

Jeg minnet ham om at for en efterlyst person var det en viss risiko forbundet med det å opgi sitt virkelige navn.

160– Var det for å hjelpe politiet du lette efter mig?

– Nei, for å si dig fra min svoger at det var visse ting han ikke vilde fragå overfor dig personlig, selv om han ikke ønsket å utbasunere dem for en hel by.

Akkurat da var det heldigvis bråk nok til at vi kunde snakke noenlunde usjenert. En herre fra Tønsberg hevdet nemlig at Tønsberg lå mere utsatt enn Herresand, en påstand som blev møtt med hånlatter av frue fra Haugesund. Ærgjerrighetens og lokalpatriotismens lover er uransakelige. Alle vilde ha det til at deres by lå farligst til og vilde få det verst hvis noe hendte, enda en skulde tro at de like gjerne så at det motsatte var tilfelle. –

Jeg opdaget den istykkerslåtte lampen i vedkassen, sa Hasse. – Det sammen med din påfallende nervøsitet gav mig en anelse. Det var derfor jeg lot som om jeg hadde nøklen i en annen dress. Jeg torde ikke risikere noe, ikke mens Annie var der. Siden blev jeg forresten nesten overbevist om at mistanken ikke holdt stikk. Holdt den stikk, vilde ikke du under noen omstendighet forlate kontoret tenkte jeg. For å få det på det rene bad jeg dig slå følge med oss. Husker du det?

– Du maste jo livet av mig. Du gjorde mig helt fortvilet.

– Men du blev med?

– For å få dere ut ja. Dere gikk jo aldri. Jeg la vesken min igjen for å ha noe å kunne gå tilbake efter.

Nesten litt bittert sa Hasse at han bedre og 161bedre forstod hvorfor en dame ikke kunde gå et skritt uten veske. Det fantes ikke den ting en dame ikke kunde opnå ved hjelp av en ganske almindelig håndveske.

– Siden du snakker om håndveske –, sa jeg og åpnet min, som forresten ikke var så ganske almindelig eftersom den hadde kostet seksti kroner og var tatt på kreditt i den tiden jeg var rik. – Husker du den?

Jeg gav ham en liten, pjusket rød fjærtingest i hånden. Og faktisk fikk han det der vatrede over neseroten som alltid hadde gjort frøken Soleng så bløt om hjertet.

– Den stod foran i en gyselig, rød, liten hatt, gjorde den ikke det?

– Hvad var den sa du?

– Nysselig. En nysselig, rød, liten hatt.

Fuglen var så å si alt jeg hadde med av bagasje denne gangen. Hasse mente at da var det ikke så rart allikevel at familien hadde efterlyst mig. Tenk så hadde han nesten selv glemt at han hadde sagt at den skulde sitte i hatten og telle minuttene, og den dagen det lyktes den å telle til ti uten at vi røk i tottene på hverandre, den dagen –

– Hvad med den dagen –

– Ja det er det jeg også er spent på. Det var derfor jeg tok den med. Det var som sagt dig som sa det.

Endelig skjønte han hvor jeg vilde hen. – Er tellingen begynt? Så skal jeg skynde mig å fortelle resten. Da det fryktelige hadde hendt – du kan nesten være glad du ikke var bevisst med på 162det – og jeg kommer ut av sykehuset igjen, står fru Halvorsen der sammen med Annie, og hun forteller at hun har sett min svoger gå op på kontoret den eftermiddagen. Du hadde sagt at han ikke hadde vært der. Da begynte jeg påny å legge to og to sammen. Jeg snudde og gikk tilbake til kontoret igjen. Det var på høi tid. Han var temmelig medtatt, men kom sig fort. Han sa han hadde fått et illebefinnende der inne og måtte ha besvimt. Og så hadde antagelig en eller annen som var kommet innom – Bleken kanskje eller Mortensen – sett at hvelvdøren stod åpen og gått bort og låst den. Men det var selvfølgelig uforsvarlig å låse igjen en hvelvdør uten først å se efter om det var noen der inne, vedkommende kunde jo være besvimt og ute av stand til å rope. Sa han.

– Og så blev du forferdelig sint på mig?

– Sint er vel ikke akkurat ordet. Men jeg visste jo hvad du kanskje ikke har hatt anelse om – at min søster og svoger har vaklet på skilsmissens rand i flere år. Først for tre dager siden fikk jeg tilfeldigvis vite hvem tredjepersonen var – eller rettere sagt, havde vært – og det var ikke dig.

Det var enda en ting jeg måtte vite. Var han ikke blitt det spor overrasket over å se oss der i kjelleren –?

Motstrebende fortalte han at akkurat den aftenen hadde han møtt en felles bekjent fra Herresand – agent Jarl Pettersen –

Jeg oplyste om at han også var i kjelleren. Han stod sammen med en hvithåret dame og 163skrev noe på en lyserød lapp med en støttepillar som underlag. En sluttseddel – tok jeg ikke meget feil.

– Hvilken type kjøpte du? spurte jeg Hasse.

– Grønn Super de Luxe modell.

– Min er rød.

Hasse sa: – Hvor langt er du kommet i tellingen nå?

– Jeg har talt til ti for lenge siden.

– Uten at vi er røket i tottene på hverandre?

– Nei vi er så enige så. Om at vi har vært ordentlig dumme.

– Ja du har vært dum og jeg har vært gal, erklærte han. – Det er sånn det henger sammen. Men de dumme blir efterlyst, og de gale går fri.

*

Det blev litt pinlig et øieblikk.

Vi hadde nemlig fullstendig glemt at vi befant oss i en kjeller sammen med andre mennesker. Og vi hadde ikke merket at det var blitt stille omkring oss. Hasse og jeg hadde dessverre ikke hørt hvilken av Norges byer hadde fått æren av å være den farligste og mest utsatte. Derimot er jeg redd alle hadde opfattet resultatet av vår private diskusjon, nemlig at han var gal og jeg dum. Og de så ut som om de var enige.

En sa: – Så koselig vi kunde hatt det her dere om bare alt hadde vært anderledes!

Den strømpestrikkende damen i lyseblå skidrakt ropte til tante Esther: – Hvis De er fra Herresand kjenner De vel den heldige damen 164som det stod om i alle avisene, hun som arvet mange millioner efter en onkel i Amerika?

Damen i fettlærsstøvlene og kimonoen stanset for første gang:

– Hun falt død om da hun fikk meddelelsen! Det skal være aldeles sikkert.

Jeg så tante Esthers leber bevege sig, og jeg tror hun sa: – Nei, hun er her i kjelleren! Men jeg hørte ikke en lyd. Hun var alt fullstendig overdøvet av det gny som stod om den legendariske millionarv i Herresand.

*

Hasse kom plutselig til å tenke på noe. – Er det ikke så at du har talt til ti uten at vi er blitt uenige?

– Jo.

– Jamen da er jo den dagen kommet da jeg kan fri til dig. Hvad sier du til det?

– Til det sier jeg: Heldig ung dame!

– Det kunde vært titelen på en bok det. Vet du hvad den kunde handlet om?

– Om to som fikk hverandre til slutt kanskje?

– Ikke så verst gjettet – bare at de to heldige var så uheldige at de måtte skilles nesten med en gang. Jeg tror ikke dette er øvelse.

Vi kunde nesten ikke høre hverandre, så høit gikk fremdeles diskusjonens bølger. Tante Esther spurte oss med et kjærlig blikk hvad vi to stod og tøvet om.

– Jeg har spurt Deres niese om hun vil ha mig, ropte Hasse.

165– Og jeg har sagt at hvis han håper på det motsatte er jeg redd jeg må skuffe ham, skrek jeg.

Det er grunn til å tro at tante Esther ikke riktig opfattet hvad vi sa.

– Ja jeg tror også det bare er øvelser! svarte hun. – Men sirenen i Herresand er meget bedre –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Heldig ung dame

Sigrid Boos roman Heldig ung dame kom ut høsten 1940 og handlingen er lagt til tiden rett før starten av andre verdenskrig. Krigsfrykt og urolige tider ligger som et bakteppe gjennom fortellingen, men romanen er først og fremst en morsom forviklings- og kjærlighetshistorie.

Ellen Loft er heldig og arver en million kroner fra en onkel i Amerika. Livet som «millionøse» har sine fordeler, men også en del ulemper, særlig når man bor en liten småby hvor alle vet alt om alle. Og det inntreffer også en rekke uheldige hendelser i Ellens liv.

Boo var en enormt populær forfatter i sin samtid og bøkene hennes kom i mange og store opplag. Heldig ung dame kom for eksempel ut med et førsteopplag på 7000 23. november 1940, men allerede fire dager senere måtte forlaget trykke opp et nytt opplag. Og i løpet av desember samme år kom hele fire opplag til. Romanen ble oversatt til svensk og finsk i 1941 og samme år ble boken brukt som grunnlag for den svenske filmen Ung dam med tur.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.