XI

Jeg spurte på ny hvor mange klokken var.

Den var ti på halv tre.

– Du ser vel at jeg er klar? sa jeg til mamma i en så kjølig og saklig tone som jeg kunde prestere. – Og De, søster Sofie, De skjønner vel også at jeg er klar?

– Ja du er klar! sa mamma bevende og sank ned på stolen ved siden av sengen. – Du er så klar, så klar –.

Det boblet i brystet igen, men jeg betvang mig. Forresten vilde latteren ikke vært latter, men noe annet som det ikke fantes navn på.

– Jeg er helt klar, fortsatte jeg, men hvad skal jeg gjøre for å overbevise dere om at jeg er det?

– Vi tror det, sa mamma enkelt.

– Hvis De er klar vil De forstå hvor viktig det er for Dem å hvile, sa søster Sofie like enkelt og rystet puten på ny. Hun havde et eget lag med å ryste puter, og armen var kvinnelig bløt og varm.

– Men hvis jeg sier at skibsreder Hagel er stengt inne i det ildfaste hvelvet sitt bak to ståldører så vil dere ikke lenger tro jeg er klar? sa jeg. – Da vil dere tro jeg fantaserer.

98Før mamma hadde funnet noe å svare, gikk døren op og tante Esther kom inn igjen. Hun så sint ut, på samme måten som når hun snakket om at patientene var til for lægenes skyld, ikke omvendt. Men hun prøvde å mildne sine trekk i overensstemmelse med et sykeværelses krav.

– Her Ellen! sa hun og prøvde å mildne stemmen også. – Her har du nøklen din!

Det var en stor, klumpet tingest. Riktig en god og gammeldags nøkkel. Tante Esther hadde nok ikke minste anelse om hvordan en nøkkel til en ståldør så ut. Hun hadde vel tenkt at det viktigste for mig var å få noe ordentlig å holde i, noe jeg kunde kjenne.

– Nå må du legge dig pent og sove!

For en som kjente henne var det ikke vanskelig å skjønne at hun hadde hatt et ordentlig basketak, med en eller flere. I det loftsrum hvor yttertøiet var, hadde det iallfall ikke lyktes henne å trenge inn. Tante Esther hadde måttet gi tapt overfor sykehusets reglement, orden og døgnrytme. Og når tante Esther hadde måttet gi op, hun som kunde gå opreist på to og struttet av sundhet og handlekraft, hvad skulde da jeg kunne gjøre med et hode som en kampesten på skuldrene?

Men det vilde bli den frykteligste tragedie Herresand hadde oplevd. Imorgen vilde de komme på kontoret som vanlig. Le og spøke som vanlig, Laila Soleng, Bleken, Mortensen, lille Willy og Hasse Holden. Hasse Holden vilde gi førstehånds oplysninger om overkjørselen, bruke krasse, overdrevne uttrykk og få frøken Soleng til å le: 99– Gid De er altså det frykteligste jeg vet, Holden! Så vilde kontorsjef Bleken si: – Nei, dette giver ikke brød, mine damer og herrer! og Mortensen vilde si: – Til arbeide, liv eller død! Det sa de nemlig hver dag og det var det avgjørende bevis på at kontortiden for alvor var begynt. Så måtte frøken Soleng inn i hvelvet efter bøkene sine. Den istykkerslåtte lampen vilde gi dem et første sjokk, en forsmak så å si. Den vilde få Bleken til å utlade sig om hvordan folk for frem med andres ting. Frøken Soleng vilde åpne dørene og gå inn, og i neste øieblikk vilde kontoret gjenlyde av et redselsskrik. – Mus! vilde Hasse Holden lakonisk bemerke, og lille Willy Lockert vilde knise og se på ham med et beundrende blikk. Men knisingen vilde ikke vare lenge.

Jeg satte mig op i sengen igjen. Følte det som noe av et savn at ikke en eller annen hadde funnet op et enkelt lite stativ til å støtte hodet på. Jeg bad om at noen i hvert fall vilde gjøre mig den tjenesten å ringe til Hans Holden og be ham komme til sykehuset i anledning en viktig beskjed. Han bodde hos enkefru Sagengen, telefon 2516. Mamma så på klokken og sa at hun skulde gjøre det om to og en halv time. Syv var det tidligste en kunde ringe til folk.

Efter det forekom det mig at det var ingen annen utvei enn å forsøke å stå op selv. Men tre mot en! Tre friske mot en syk. Hadde de ingen anstendighet i livet? Før jeg visste av det lå jeg nede igjen.

Jeg åpnet øinene og sa at nå kunde jeg forstå hvordan de mennesker hadde det som blev regnet 100for sinnssyke, men ikke var det. Det hjalp ikke mig at tiden vilde gi mig rett, når det var ensbetydende med at et menneske måtte dø. Han var forresten allerede død. Skibsreder Hagel kunde ikke være i live lenger.

– Kan De ikke hente reservelægen, søster? bad mamma med en ynkelig, liten stemme. Henvendt til mig: – Vi skal spørre ham, og høre hvad han sier –.

– Hvis ikke det lar sig gjøre ringer jeg op min bror, doktor Henrik Amdahl! truet tante Esther. – Man står da gudskjelov ikke uten enhver –.

Søster Sofie var alt på vei ut.

Klokken var blitt kvart over fire.

– Hvis det er som du sier at du har låst Hagel inne i det der hvelvet, hvorfor gjorde du det? spurte mamma som om en fjern tvil var blitt vakt. – Var det om eftermiddagen?

– Lørdag eftermiddag, gikk op dit for å låne ti tusen kroner av ham. De ti tusen som jeg stod ansvarlig for i onkel Johnnys konkursbo.

For første gang merket jeg at det jeg sa gjorde inntrykk, vakte angst.

– Det var under uriktige forutsetninger, forresten. Jeg får aldri onkel Augusts penger, skjønner dere. Advokaten i Chicago har svindlet dem bort for mig. Jeg har visst det i over et halvt år nå, men bare ikke orket si det.

Nå var det sagt. Tilståelsen var kommet av sig selv og var en frukt av likegyldighet som igjen var en frukt av utmattelse. Men selv om en midlertidig ulfølsomhet på en måte gjorde det til et gunstig øieblikk for avsløring, var det i andre henseender 101så ugunstig som vel mulig. Et øieblikk hadde skrekk grepet mamma og tante Esther ved tanken på at det kanskje allikevel var noe sant i alt det jeg hadde fablet om det siste døgnet, men nu blev de sikre i sin sak igjen. Jeg fantaserte fremdeles. Det jeg fortalte om pengene var bevis nok.

Doktor Godal kom inn, litt tufset i det tynne håret, hoven i øienlokkene. – Nå? sa han og tok mig med et øvet grep rundt håndleddet. – Synes De vi er så slemme mot Dem da? De vil ikke roe Dem her hos oss, hører jeg.

– Jo, nå kan jeg godt bli her til dommedag! Da jeg hadde sagt det snudde jeg ansiktet mot veggen og lot ham gjøre som han vilde. Det var selvfølgelig noe med en sprøite. Jeg sovnet inn under et visst inntrykk av at mamma og tante Esther syntes at det selv under fantasier måtte kunne gå an å svare den elskverdige doktor Godal på en mere imøtekommende og behagelig måte.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.