Constance Ring

av Amalie Skram

IV.

Nede i Welhavensgade boede Højsteretsadvokat R. C. Hansens. Fruen, som hed Marie, var Constances Kusine, Datter af en Infanterikaptejn Foss fra Bergen med otte Døtre og meget knappe Indtægter. Hver Sommer var Smaapigerne efter Tur bleven inviteret op til Molde med Rejsepenge frem og tilbage til den i økonomisk Henseende bedre stillede Onkel Blom, der var gift med Kaptejn Foss’ Søster.

Ring og Hansen havde været kjendt fra Skoledagene af og var med Aarene bleven ved at være Venner. Nu var de jo ved sine Giftermaal ogsaa bleven Slægtninge, og det var derfor en Selvfølge, at de to Familjer stod paa en fortrolig Omgangsfod med hinanden.

Fru Blom kunde ikke være hjemmefra mere end en Maaned. Nummer tre af hendes Døtre skulde konfirmeres i Oktober. Masser 38af Ting, som skulde gjøres forinden, laa og ventede paa, at hun skulde komme og ta fat. Man var alt et godt Stykke ind i September, og hendes Ferietid var snart tilende. –

Hin første Aftens Samtaleæmne var siden ikke bleven drøftet mellem Mor og Datter. Constance afværgede med Behændighed enhver Strejfen ind paa disse Enemærker, og Fru Blom fandt det rettest ikke at plage hende for meget med Snak. Desuden var det ogsaa blevet overflødigt, for hun saa’ med Glæde, at hendes Ord var falden i god Jord og havde baaret de skjønneste Frugter. Der kunde Ring se, hvor blød og bøjelig Constance var. Det havde været tilstrækkeligt blot at pege paa det for hende.

Ring maatte jo ogsaa medgive, at hans Kone var bleven aldeles mærkelig elskværdig. Hun lo af hans Vitser og undlod end ikke at kysse ham efter Maaltiderne. – – Inderst inde havde han dog en Fornemmelse af, at dette ikke hang rigtig sammen, for det var ikke med Maade, hvor venlig hun var, undtagen undertiden en sjelden Gang, naar de var alene, for da kunde hun pludselig se ud, som om hun havde Lyst til at slaa ham.

Dagene gik imidlertid hen i Sus og Dus. Tiden var optagen fra Morgen til Aften med 39Visitter og Selskaber, med at modtage Besøg og gaa i Butikker og ellers med at være overalt, hvor der gik nogen Ting for sig.

Fru Blom følte sig beroliget; Ring og Constance kom dog rigtig godt ud af det med hinanden, og det var jo saa rimeligt; de havde saa mange Betingelser for at føre et lykkeligt Liv, disse to. Rings eneste Fejl – –. Men Herregud, han passede jo sine Forretninger og var aldrig det bitterste morgensær.

Det var svært saa feteret Constance var, – alle Rings Venner var hendes opvartende Kavallerer, – men det var jo Ring, som drog dem til Huset, og Constance var akkurat ligedan mod dem alle, – saa kunde der jo ikke blive Anledning til Rygter.

Jo, – Fru Blom fandt, at hun havde Grund til at være tilfreds. –

De havde været paa en Tur til Sarabraaten, som Rings og Hansens i Forening havde foranstaltet til Ære for Fru Blom. I fem, med Mad og Drikkevarer velforsynede Wienervogne var Selskabet draget afsted om Formiddagen i straalende Vejr og ypperligt Humør. Under Opklatringen i den snævre Passage gjennem Sarabraatsfjældet var Constance gledet og havde stødt sin Fod. Det havde ikke gjort synderlig ondt i Øjeblikket, men senere havde 40hun haltet lidt og til sidst taget imod den Støtte, som Fætter Lorck saa ihærdig havde budt hende.

Samme Lorck var Mediciner; han havde dog ikke taget sidste Del af sin Lægeeksamen, skjønt han var 27 Aar gammel. Hans og Rings Forældre havde været Omgangsvenner; deres Mødre var Søskendebørn, og Nils Lorck, der var saa meget yngre, havde fra Barn af kaldt Ring for Onkel Edvard. Saa kom der en Række af Aar, hvor de saa godt som slet ikke saa noget til hinanden, men da Ring blev gift med Constance, søgte Lorck straks at gjøre Bekjendtskabet gjældende. Ring var kommen ham i Møde med stor Hjærtelighed, bad ham endelig betragte deres Hus som sit andet Hjem og haabede, at han fik Lov til at kalde ham Fætter.

Da de var paa Hjemvejen og nærmede sig Byen, blev der raabt holdt fra den forreste Vogn og foreslaaet, at man skulde tage ned til «Ingebret» for at spise Aftens.

Et enstemmigt Jaraab røbede, at de alle var enig om, at det vilde være Synd at skilles saa tidlig. Det gjaldt at finde et Sted, hvor man kunde være mere for sig selv.

Grand Hotel blev nævnt, og Gravesens Lokale kom ogsaa under Overvejelse.

R. C. Hansen gjorde Indvendinger. Han 41likte ikke dette med at vise sig paa et offentligt Sted; de andre overdøvede ham og mente, at det just var fornøjeligt. Fru Marie blev bange for, at det hele skulde strande.

«Det kunde være morsomt at be dem hjem til os» – hviskede hun til sin Mand – «men du er vel træt, Rikard?»

«Nej hør, véd du hvad, – det blir der altsaa ikke noget af.»

Ring gik fra Vogn til Vogn og skjænkede Selskabet kold Punsch med mange Undskyldninger, fordi de maatte drikke af det samme Glas.

«Nej naturligvis – jeg kom til at tænke paa det, fordi de talte om, at du var en saa hyggelig Vært,» henkastede hun.

«Hvem gjorde det?» spurgte Hansen.

«Aa det var bare Lorck.»

Fru Marie satte sig tilbage i Vognen og gjorde sin Sidemand opmærksom paa den dejlige Udsigt. Hun kom formelig i Ekstase, skjønt det var næsten mørkt.

Hansen bed sig i Pegefingeren.

«Hvis du vil Marie, – saa, – ja altsaa gjerne for mig» – sa han i en lav og lidt træven Tone.

«Hvad siger du, min Ven?» – spurgte hun og vendte sig mod ham, fremdeles snakkende om Udsigten.

42«Ja altsaa du kan be dem, hvis du har Lyst» –

«Be? hvem? – aah i Aften, – nej slet ikke Vennen min, – det var bare et dumt Indfald.»

«Nej, men du, i Grunden har jeg Lyst til det.»

«Ja Gud, hvis du virkelig mener det –. Aa Ring, – siden De alligevel er ude af Vognen, spør de andre, om de vil ta tiltakke hos os, – men det blir improviseret, – jeg véd skam ikke, om jeg har det bitterste Gran i Huset. – – Kan du høre for en Glæde der blir Rikard!»

Det blev en munter Aften. Fru Marie var den rette til at faa den Slags Sammenkomster vellykkede, og R. C. Hansen gjorde altid sit bedste for at være gemytlig, skjønt det egentlig ikke laa for ham. Fruen vidste saa godt som nogen, at det var hende og ikke ham, der gjorde Huset tiltrækkende.

Mens Gjæsterne tog Tøjet af sig og gjorde en smule Toilette foran Spejlet i Entrén og inde i Maries Paaklædningsværelse, fik hun Lamperne tændt og flyttede de blomstrende Planter fra Vinduerne til Dekoration under den store Palme og foran det brede Pillespejl, der naaede fra Loftet til Gulvet uden nogen Konsol med et lidet forgyldt Galleri foran Fodstykket.

43Snart var de alle placeret i magelige Sæder med Benene udstrakte paa bløde Skamler; Smaaborde med broderede Klædesbetræk og brogede Fryndser var trukket frem for at staa bekvemme til Bakkerne med Glas og Karafler og til Askebægerne; der var nemlig givet Tilladelse til at ryge i alle Stuerne. De var trætte efter Klatringen i Fjældet, og Ansigterne brændte efter det lange Ophold i fri Luft. De havde været saa muntre, og støjende Dagen igjennem; nu faldt der en behagelig Døsighed ned over dem; to og to sad og smaasnakkede, næsten hviskende.

«Aa Mejer, spil for dem saalænge, – Bordet skal snart være dækket» – sa Fru Marie, som ilede gjennem Stuerne med en Armstage i hver Haand.

En rankvoksen, bredskuldret Skikkelse, med lyst krøllet Haar paa et Hode, der vilde været udmærket smukt, hvis ikke dets Bagside havde været vel flad, rejste sig og gik med en slentrende Bevægelse af Overkroppen hen til Pianoet. Han slog staaende nogle Akkorder an og lod Fingrene i Stormløb fare hen over Tangenterne.

«Hvad skal jeg spille om?» spurgte han ligegyldig og vendte Hodet halvt mod de andre.

«Om Aftenstemning – om Længsel – om 44Kjærlighed – – om Sarabraaten, – om –» de raabte alle i Munden paa hinanden.

«Om hvad siger De, Frue?» – Han drejede sig helt om og saa’ paa Constance, der sad i Sofaen med Lorck.

«Jeg sa ikke noget, jeg» – svarte hun og lo.

Han kneb Læberne sammen og blev rød, gjorde en Bevægelse som af Raadvildhed, og satte sig saa paa Pianostolen.

«Spil om os, – om os alle sammen!» raabte Constance.

«Lad gaa, – men én om Gangen, – nu begynder jeg med Dem, Frue!» Han kastede Hodet lidt tilbage og talte ud i Luften, saa at Constance kun saa’ ham fra Siden, hun blev slaaet af hans smukke Profil. Saa gav han sig til at spille et broget Sammensurium af Melodier, smeltende bløde og douce, saa et muntert leende Kvidder – saa en Adagio alvorlig og værdig som en spansk Fandango, og saa noget, der lød længselsfuldt klagende som en troubadoursk Elskovssang.

«Laver han alt det paa staaende Fod?» hviskede Constance.

«Han gjør det jo siddende, sér De» – svarte Lorck.

«Ikke vrøvl nu – improviserer han virkelig?»

45«Ja Gud bevars» – sa han i en Tone, som om det ærgrede ham. «Sligt et nederdrægtigt Talent, – det er ikke til at holde ud» –

«Skal han ikke bli Musiker?»

«Det er kan jo, Frue?»

«Svar ordentligt da! – af Fag skjønner De?»

Lorck trak paa Skuldrene.

«Lad være at dampe mig op i Øjnene» – hun tog Cigaren ud af Munden paa ham og la den bort, «De kan vente med at ryge til siden.»

«Ja Gud bevars» – bemærkede Lorck lakonisk.

«Har De nogensinde hørt Mage til Fyr, – det er Synd at han ikke blir Kunstner» – sa Løjtnant Fallesen, der havde skiftet Plads og nu sad paa en lav Puf tæt ved Constance.

«Hvorfor kan han ikke bli det da?» – spurgte hun.

«Nej Faren, ser De, – han vil, han skal studere Jus, tror jeg – det er jo rent bort i Natten.»

«Nu skal dog gamle Statsraaden ha git sig paa det, hørte jeg forleden» – sa en spidsnæset liden Frøken med en Masse smaakruset Pandehaar og Lorgnet. «Jeg tror nok, han skal til Udlandet for at uddanne sig,» – 46og hun nikkede fortrøstningsfuldt. «Spiller han ikke dejligt, Fru Ring?»

«Det ligger til Familjen» – sa Fallesen – «Moren er i Slægt med Ole Bull.»

«Hvor gammel kan han være nu?» spurgte Constance.

«Gammel nok til at forelske sig i Dem» – hviskede Lorck.

«En to – tre og tyve Aar vel» –

«Nej Løjtnant, han er ældre, det véd jeg bestemt,» forsikrede Frøken Schwartz.

«Treogtyve Aar og to Maaneder, minus fire Dage,» foreslog Lorck.

Fallesen og Frøkenen lo; Constance tyssede paa dem.

Imidlertid blev han ved at spille, og det var tydeligt at mærke, at Musikken mere og mere tog Tilhørerne fangen. Der blev til sidst ganske stille i Stuen; Herrerne førte stedse langsommere Cigarerne til og fra Munden og slog med stilfærdig Forsigtighed Asken af, Fru Wleügel lyttede med hele Overkroppen, Fru Blom sad med Hænderne foldede i Skjødet, og Hodet i en vuggende Bevægelse, og Ring var saa betaget, at han glemte at passe Cigaren og flere Gange paa Taa listede hen til en Lysestage bag en vifteformet Skjærm for at faa Ild.

«Værsgod kom til Bords!» raabte Fru Marie og slog Dørene til Spisestuen op.

47Mejer spillede de sidste Takter i et hurtigere Tempo, og endte i en styg Dissonnans.

«De fortsætter nok efter Bordet – naar vi ber Dem pænt,» – sa Marie, da han rejste sig.

«Tak, tusind Tak, – mageløst, – udmærket, saa morsomt!» – – summede det rundt omkring ham.

Lorck bød Constance Armen; de andre fulgte hans Eksempel og førte hver sin Dame til Bords.

«Træk Kniplingen højere op, Constance,» – hviskede Fru Wleügel, der kom bag efter med Stipendiat Foyn, – «du er for udskaaren, en ser dit Bryst.»

«Mit Bryst! umuligt Tante.»

«Jeg saa ham sidde og stirre i Sofaen. – Ret paa det, før din Mor ser det.»

Sidde og stirre, – uf, at Lorck kunde være saa væmmelig, og tænkte han kanske, at hun vidste om det. Hun blev rød og harm, og trak hurtig den hvide Blonde saa langt op, som hun kunde faa den.

«Nu skal vi rigtig slaa os løs,» sa Fru Marie, da Fadene var kommen i Omløb, – «drikke Vin og holde Taler, skal vi ikke?»

«Tak Skjæbne –,» sa Lorck og sukkede.

48«Nej, véd du hvad, Marie, lad os nu være Mennesker –»

«Jo, Rikard, for Spøg, forstaar du, – det kan just være morsomt –»

«For mig gjærne, men altsaa –» han tog sig et hermetisk Rypebryst.

«Værten maa begynde» – – lød det fra flere.

Hansen fyldte sit Glas og opfordrede de andre til at gjøre ligesaa.

«Ja, altsaa» – sa han og rejste sig – – «jeg er bleven dømt til at holde en Tale, – jeg siger med Vilje dømt altsaa – for at Selskabet skal forstaa, at jeg ikke gjør det godvilligt, og for at de skal være genegne, – jeg siger genegne altsaa til Overbærenhed –» «Hør, hør!» lød det oppe fra Rings Hjørne. «For Resten skal jeg fatte mig i Korthed. Vi har, – derom tør jeg forudsætte Enighed – havt en særdeles fornøjelig Dag, ingen Skygge af Uheld.» – «End Constances Fod da?» afbrød hans Kone ham. – «Naar undtages, at Fru Constance har stødt sin Fod,» fortsatte han. – «Jeg har sat en Stok til,» – indskjød Mejer. – «Og at Hr. Student Mejer har tilsat en Stok,» vedblev Hansen. – «Min Kjole er rent spoleret,» raabte Frøken Schwartz, som havde Ring til Bords. – «Nej, ti nu stille,» lød det under almindelig Latter. – «Og at Frøken Schwartz har spoleret 49sin Kjole» – gik Hansen videre med uforstyrrelig Ro –, «altsaa ingen Skygge af Uheld, naar undtages altsaa de nævnte.» – «Og det kalder De at fatte Dem i Korthed» – sa Lorck med et komisk fortvivlet Ansigt. Alle brast i Latter. – Fru Marie klappede i Hænderne og raabte Bravo! – «Saa lad da den arme Mand faa bli færdig en Gang.» sa Constance.

«Ingen Skygge af Uheld, undtagen de nævnte.» sufflerede Marie. «Og de er ikke saa faa –» sa Fallesen, som ogsaa vilde ha et Ord med i Laget.

«Har formørket Dagens Glæde,» fortsatte Hansen.

«Hvafornoe – skal vi ha Solformørkelse?» raabte Ring og lo selv saa vældigt, at han ikke mærkede, hvor lidet Vittigheden slog an.

«Derfor tænker jeg,» vedblev Hansen, «at vi altsaa er enige om – ja, altsaa at ønske os en ligesaa behagelig Afslutning paa Dagen. («Hør! Hør!») Ja, altsaa, mine Damer og Herrer, – velkommen til Bords!»

«Hip, hip, Hurra!» – forsøgte Ring, og dirigerede med Armen. – «Hurra, Hurra!» lød det med et Par spinkle Røster.

«Hys, hys!» sa Hansen, som havde sat sig og pustede ud, – «vi blir opsagt.»

50«Hvordan gaar det med Deres Fod, Frue?» – spurgte Fallesen, der sad ved Constances højre Side.

«Den er vist god igjen.»

«Hvor jeg beklager det,» sa han med et Blik, som var ment paa at skulle gaa hende lige til Sjælen.

«Fyld i Glassene, mine herrer» – raabte Hansen og slog til Lyd –, «Ring vil udbringe en Skaal.»

«Vi kan godt snakke videre for det» – sa Constance halvhøjt, «bare høre efter det sidste Ord, saa vi véd, hvad det er om.»

Fallesen blev helt betuttet af Glæde over, at Constance var saa villig til at indlade sig med ham.

«Gubevars, – det er mere end tilstrækkeligt» – sa han og lo.

«Var det: beklager, De sa?» spurgte Constance.

«Ja, Frue, – jeg sa beklager – men bryd Dem ikke om det, – naar jeg taler med Dem, er jeg rent konfus.»

«Nej, hør paa Ring» – sa Constance og lo, – «Geniets Magt løfter Sindet og forædler Sjælen», sa han, – hørte De det, Løjtnant Fallesen» –

«Nej, jeg gjorde ikke, Frue, – hvor kan De ogsaa forlange – –. Hvad jeg vilde sagt, – hvis nu Deres Fod havde været daarlig, saa 51havde De kanske tilladt mig at bære Dem hjem, – jeg er saa stærk, skal jeg sige Dem, – Armmuskler –»

«Det er jo meget bedre at kjøre,» svarte hun og vendte sig fra ham.

Hun lod sine Øjne aandsfraværende glide ned over Bordet og mødte pludselig Mejers Blik, der var hæftet paa hende med et næsten tilbedende Udtryk.

Der gik et lidet Stød igjennem hende, og hendes Hjærte slog et Øjeblik hurtigere. Mejer tog ikke Øjnene fra hende; hun blev forvirret og saa’ bort, men maatte straks efter undersøge, om han fremdeles betragtede hende. Dette gjentog sig et Par Gange; hun følte, at hun rødmede; halvt ufrivillig greb hun sit Glas og nikkede til ham; han løftede sig lidt og blev rød helt op til Panden; med en straalende Mine bøjede han sig for hende og tømte sit Glas.

«Hvad er det for Hokuspokus,» sa Hansen, der mens han hviskede med sin Borddame havde set Mejer rejse og sætte sig – «De faar da vente, til han altsaa nævner Navnet.»

Mejer hørte ikke, hvad han sa; han var altfor lykkelig over den stumme Hilsen, Constance havde sendt ham.

«Kaste Deres Øjne paa saadant et Pattebarn,» hviskede Lorck i en ærgerlig Tone.

52«Hvad er det, De siger for noget?» spurgte Constance.

«De ser jo, hvor han sidder og stirrer, – Øjnene springer snart ud af Hovedet paa ham. – Hvad vil De nu det for – – –?»

«Hys, værsgod hør efter» – svarte Constance med en Hovedbevægelse op imod Ring.

«Paa Ære, tror jeg ikke, De har forsét Dem paa Flødefjæset der nede» – begyndte Lorck igjen.

«Men saa hold dog op, Lorck» –

«Øjnene forraader en Kvinde, om hun elsker en Mand, staar der skrevet, – det havde jeg ikke trot, at De havde saa slet en Smag, fy for Pokker!» Han tømte et stort Glas Madeira.

«Smag! nej hør, véd De hvad, smuk nok er han da ialfald – har De set en saadan Mund – og slige Tænder, og saa som han bærer sit Hode – har De sét paa det, spør jeg om?»

«Nej» – svarte Lorck tvært.

«Og saa har han et Blik saa godt og ufordærvet – der er noget uskyldigt over ham.»

«Hm, hm!» sa Lorck bag sin Serviette.

«De skulde ikke bagtale Deres Venner, Hr. Lorck.»

53«Bagtale! – Jeg tror min Sandten – jeg spør, om jeg saa meget som har aabnet min Mund?»

«Nej, men De sad og lo, og det er endnu værre.»

«Jeg maa sige, det er haarde Konditioner. – For Resten liker jeg ham godt, jeg, – fælt bra Fyr, – men naar De taler om hans Uskyld – – nu ja, – De maa virkelig undskylde. – – Men enfin, – er De ment paa at dræbe mig nu? Ja for gaar De hen og forliber Dem i Gutten der, – overlever jeg det ikke.»

Der var noget saa sørgmodig fornøjeligt i Lorcks Tone og Mine, at Constance ikke kunde bare sig for at le. «Slig som De kan sludre» – sa hun.

«Jeg opfordrer derfor samtlige Tilstedeværende til at tømme et Glas for den unge begavede Kunstner, den fortrinlige Piano- og Harpespil ….» – «Violin», hviskede Frøken Schwartz – «Violinspiller, Hr. Harald Mejer,» sluttede Ring sin Tale.

Mejer fôr op som en Champagneprop; han havde ikke anet, at alt det vidtløftige Snak, hvoraf han kun havde opfanget Lyden af et og andet Ord, gjaldt ham. Skaalen blev imidlertid drukket under Smil og Nik og Buk fra alle Kanter.

54Den næste Tale, Ring holdt, var for sin Svigermor, hvem han hævede saaledes til Skyerne, at den gode Dame ikke vidste, hvor hun skulde se hen for Undseelse.

Han blev saa rørt over sin egen Veltalenhed, at Taarerne kom ham i Øjnene; med dirrende Stemme kaldte han hende for sin gode Engel, sit Livs højeste Velsignelse, hvad han ikke vilde betænke sig paa at sige, saasom hun havde bragt hans dyrebare Hustru til Verden og skjænket hende til ham. Og i denne Forbindelse vilde han ogsaa nævne den gamle elskelige Tante Wleügel, hvem han ansaa for sin anden Moder. En Skaal for Fruerne Wleügel og Blom.

Da Desserten var spist, og de mætte Gjæster lagde Servietterne sammen, rejste Ring sig for tredje Gang og vilde tale for Kvinden. Der gik en sukkende Mumlen gjennem de forsamlede. Lorck gav højlydt sin Uvilje til Kjende.

«Der kan du se, Marie,» – sa Hansen med et unaadigt Øjekast, – «det dumme Paafund! – Du maatte jo vidst, at den Fyren altsaa ikke er til at stanse.»

Ring mærkede ingenting. Med hævet Glas og anstrængt Mæle holdt han sin Lovsang til Kvindens Pris. Det var om Hjemmets Kvinde, han vilde tale, om den Kvinde, der af Gud var given Manden til Medhjælp; og naar han talte om denne Kvinde, saa var det ikke ud i 55det Blaa, for nu var det tre Aar siden han havde ladet sig indrangere i Ægtemændenes lykkelige Rækker o. s. v. Først flød det fra ham uden Forsinkelser; men længere henne i Lektien gik det ofte istaa; han stammede og famlede og suffleredes fra sine overgivne Naboer med de mest forkerte Ord, som han straks opsnappede men øjeblikkelig lod falde, naar han mærkede, det bar galt i Vej. Da han tre Gange havde gjentaget, at Kvinden var som en Blomst, en Duft, en Følelse, raabte Constance højt leende over Bordet til ham: «Ja, ja, saa drikker vi paa det da!»

Ring satte Glasset fra sig, korsede Armene paa Brystet og spurgte Hansen med fortørnet Mine, om det var med hans Vilje, at hans Kone optraadte som Censor.

Der blev et Minuts pinlige Taushed. Ring lod sit morske Blik vandre fra den ene til den anden. Fru Blom gjorde Miner over til ham og prøvede at slaa det hen i Spøg.

Pludselig brast Ring i Latter. – «Fanden saa godt gjort!» raabte han – «der tog jeg jer pænt ved Næsen.»

De lo alle af fuld Hals; nogle forsikrede, at de havde skjønnet det, men holdt gode Miner; andre paastod, at det skulde ingen faa dem til at tro.

«Ja, jeg trode, det var Alvor – det er vist og sikkert,» sa Constance.

56«Ja, saa drikker vi paa Kvindens Velgaaende,» sa Ring, og nu var Stemningen stegen saa, at Skaalen, til Trods for Værtens Protest, fik et nifoldigt Hurra.

Man rystede hinandens Hænder og sa velbekomme. Hansen og Marie udvekslede det reglementerede Takformadkys. Ring gik hen og bød Constance Haanden; hun rakte ham i Stedet for sin Kind til Kys.

«Ja, som sagt – De er et musikalsk Fænomen, et, et, ja virkelig et Geni,» sa Ring til Mejer – «De maa komme og besøge os – af Dem selv, forstaar De, – hver Aften, om De vil – det er Skik hos os, jeg har en Kutter, – De maa sejle med mig –. Gemytligt paa Kutteren, kan De tro, – Fanden saa godt like Dem!»

Mejer takkede og bukkede, og Ring blev aldrig færdig med at trykke hans Haand.

«Hvad skal vi nu ta os til, Dere?» – spurgte Fru Marie og vendte sig til en af de snakkende Grupper i Dagligstuen. «Aa, Mejer, spil for os, til vi finder paa noget.»

Han begyndte paa en Vals af Strauss.

Constance tog Frøken Schwartz om Livet og valsede rundt med hende.

«Ja, danse, lad os danse!» raabte de i Kor.

«Din Fod, husk paa Foden din, Constance,» klynkede Fru Blom.

57«Spisestuen skal straks være ryddet,» sa Fru Marie, og gik for at skynde paa Pigerne.

«Hvad skulde De nu faa det i Gang for?» sa Lorck grættent.

«Er De ikke glad i at danse?» spurgte Constance.

«Aa jo, paa Klingenbergballerne gaar det an.»

«Saa gaa derned – der danser man jo hver Aften.»

«Nej, men alvorligt – nu kunde vi ha siddet og talt saa hyggelig sammen derborte i Halvmørket.»

«Det er morsommere at danse» – svarte hun.

I det samme bukkede Fallesen for hende og spurgte, om han kunde ha den Fornøjelse.

«Nu har netop Lorck engageret mig –» svarte hun og trak ham hemmelig i Frakken.

«Ja saa den næste da?»

«Det kan vi jo altid tale om?»

«Skal det bety et Afslag?»

«Nej da – altsaa næste Dans med Dem.»

Han bukkede og fjærnede sig.

«Nu er De da nødt til at danse med mig» – sa Constance leende. «Det var bare for at bli fri ham.»

58«Ja tak, det begriber jeg nok –» svarte Lorck med et Buk.

«Ikke dans, Constance – du med din Fod!» sa Fru Blom.

«Aajo, mor, – nu har jeg saa’n Lyst, skjønner du.»

Da Valsen var forbi, blev der raabt paa en Française.

«Lad mig løse Dem af, Mejer» – sa Fru Blom; «rigtignok spiller jeg ikke som De, men til Dans gaar det nok an.»

Mejer gik lige hen og engagerte Constance.

«Tak, men jeg har lovet mig bort, desværre –» svarte hun.

Han vendte sig mismodig fra hende.

«Men den næste, skal vi ikke danse den næste Dans sammen?» raabte hun efter ham.

Han takkede med et forvirret Blik og fjærnede sig.

«Hvorfor vil De gaa hen og gjøre Hodet kruset paa ham?» – sa Lorck – «synes De ikke, De har nok paa Samvittigheden?»

«Hvad skal det være til, at De gaar slig og griner paa mig, – De er virkelig saa kjedelig.»

Ring var med i Françaisen og gjorde alle Slags Løjer, som hans Dame, Frøken Schwartz, paaskjønnede ved uafbrudt at le af 59ham. Han dansede à la Barbersvend, à la Skræddermester o. s. v. og naar han skulde figurere, bøjede han hver Gang det ene Knæ foran Damen og var endda tidsnok tilbage paa Plads igjen.

«Det utaalelige Dyr» – sa Lorck til Fru Marie i Damekjæden.

«Jeg synes nu for Resten det klær ham» – svarte hun undskyldende.

«Vær da ordentlig for Fanden» – mumlede Lorck halvhøjt til Ring, som et Øjeblik stod ved Siden af ham.

«Det morer dem jo» – svarte Ring, og blinkede gemytlig til ham.

«De gjør mig rent fortvilet i Aften, Frue» – hviskede Fallesen til Constance med forgræmmet Stemme.

«Ikke skab Dem saaledes» – svarte hun modvillig, «det er rent spildt ….» Mere hørte han ikke, han skulde frem i fjerde Tur.

«Ikke et Ord har De talt til mig i Aften» – begyndte han igjen, «og paa Turen i Dag var De saa venlig» –

«Men saa pas dog paa – det er Dem, som skal frem, Løjtnant!» –

«Han gjør Kur til min Kone, den Tosk» – sa Ring til sin Dame.

«Det gjør de jo alle» – svarte hun. «Er De ikke jaloux?»

60«Ikke det bitterste – det smigrer mig at se …»

«Men saa pas dog paa, Ring, – det er Eders Tur!» raabte Constance med en munter Latter.

«Har De intet at sige mig til Forklaring, Frue?» spurgte Fallesen og søgte hendes Øjne med et bedende Blik.

«Nej hør, Løjtnant Fallesen – nu blir De mig virkelig for plagsom.» – – Nej, saa Gud signe mig Lorck – tænkte hun – han forstaar da at gjøre Kur for Spøg.

«Tror De, min Kone bryr sig om dem! – ikke det Gran, – hun morer sig bare» – sa Ring, da de atter stod paa Plads.

«Naar man hører Dem, kunde man faa Lyst til at gifte sig, De er saa liberal.»

«Ja, ikke sandt – liberal skal man være, og gemytlig, – jeg er gemytlig – sér De – havde jeg en Bror, skulde De faa ham.»

«Hvorfor danser De ikke?» – spurgte Fru Marie Mejer, der hele Tiden havde staaet op ad Dørportièren og set paa.

«Jeg kunde ingen Dame faa.»

«Stakkels Ulykkelige! – det er De vist ofte udsat for. Aa, spil en Galop, Tante!» – raabte hun ind til Fru Blom. «Vil De saa ta til Takke med mig?» – vendte hun sig til Mejer.

61«Tak, Frue, til denne Dans er jeg optat.» Hans Øjne søgte uvilkaarlig Constance.

«Aa, saadan, – De siger som Ridderen hos Ingemann – hende eller ingen.» Hun havde fulgt Retningen af hans Blik.

Da Galoppen begyndte, trak Ring sig tilbage til Hansens Arbejdsværelse, hvor et Par Herrer sad og røg. Dørene stod aabne gjennem alle Værelser. Mens Ring sad og drak sine Toddyer, fulgte hans Øjne Constance, der hvirvlede afsted med Mejer.

Han var saa stolt af hende; ingen kunde dog maale sig med hende – overalt stak hun de unge Piger ud, og hun var hans, Grosserer Edvard Christensen Rings – hans og ingen andens. Og hun var virkelig saa glad i ham, – hvor villig var hun ikke i den senere Tid bleven til at kjærtegne ham, – ja, han var en lykkelig Mand, tænkte han og lavede sig et nyt Glas.

«Nej, se mig til disse Skulkere» – sa Fru Marie, som kom ind til Herrerne, – «huh, for en Røg. Hvem er det, som har gjemt sig væk! – Værsgod, kom ind og dans, Rikard! – og De, Løjtnant, – nej, at finde Dem blandt disse.»

Fallesen undskyldte sig med, at han havde Hodepine.

«De er saa sturen i Kvæld, Løjtnant, kom, lad os drikke et Bæger sammen,» sa Ring.

62Fallesen skjænkede Kognak i et Vinglas.

«Det kan jeg like – det rene Væsen, vor egen Skaal!»

Fallesen tømte Indholdet i ét Drag.

«Se paa Constance – en vakker Kone, Død og Pine, hvad Fallesen?» – og han puffede ham i Siden.

«Jo, jeg skulde tro, – men hvad siger De om Frøken Schwartz – hun er heller ikke afvejen.»

«For flad» – sa Ring med et Grin, – «en Stake ret op og ned.»

«Figuren er dog ganske bra.»

«Udstoppet» – lo Ring – «se paa de spidse Skuldre. Jo, De kan tro, Edvard Christensen Ring narrer De ikke.» – Og nu fordybede de sig i en Passiar om Kvindeskjønhed og kvindelige Forskjønnelseskunster, der endte med, at Ring foreslog Fallesen, at de skulde drikke dus.

«Du er min Sæl en kjæk Fyr, – Fanden saa godt like dig, – det er en Skam, saa sjælden du besøger os, – kom hver Aften – aabent Hus hos os, – er du glad i at sejle? – En Kutter, Far, stiv som en Dukke –. Jeg véd ikke, hvordan det er, yngre Folk kommer jeg bedst overens med. Se nu Hansen, – saa gode Venner vi er, – han kjeder mig, den Fyren, – mellem os sagt, forstaar du – Ungdom maa der til.»

63Lorck kom ind efter Selters.

«Nu sidder Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyde Kanon fold,» – sa han til Hansen paa Tilbagevejen gjennem Dagligstuen.

Hansen keg derind og rystede betænkelig paa Hodet.

«Hvorledes fandt De saa Dem selv, Frue?» – spurgte Mejer under en af Pauserne i Galoppen.

«Mig selv! Aa, Musikken mener De? Det var saa nydeligt.»

«Kjendte De Dem igjen?»

«Nei, slet ikke, – der var saa mange Sorter i det» –

«Kjendte jeg Dem – jeg mener saadan rigtig godt – skulde jeg nok gjøre det bedre.»

«Kjendte! – ja pyt, ja, – gad vidst, hvordan det skulde gaa til» –

«Gav De mig Lov til at tale med Dem – saa» –

«Der er ingen, som kjender hinanden –. Tale sammen! – og De tror, det nytter – en kan faa Indtryk, danne sig Forestillinger – længer naar man ikke, og saa er det altid rav ruskende forkjert.»

«Men det var da vel muligt at bli kjendt – hvis man da ikke med Vilje skjulte sig» –

64«Det gjør man altid – ikke netop med Vilje – men skjuler sig –. Hvad er det, som kommer til Syne af os? – Det, som Forholde og Omstændigheder nødvendiggjør eller tillader. – En formes efter de ydre Betingelser – og vel maaske ogsaa efter de indre. Har De ikke lagt Mærke til, hvor ens vi alle er?»

«De ligner ingen anden Kvinde.»

«Aajoda! Livet er en Fabrik, vi kommer alle ud som dets stemplede Produkter.»

«Men der er dog noget individuelt – det som gjør, at en gaar og staar og taler og opfatter paa netop den og den Manér.»

«Aaja vist, men den Forskjel er ikke videre bemærkelig, skjønt jo, jeg sidder og sludrer. Kom, lad os danse.»

«Hvorfor har De ikke spillet oppe hos os?» spurgte Constance, da de atter tog Plads.

«Fordi ingen har bedt mig.»

«Jeg anede det jo ikke! – Den Gang jeg kom paa Baller til deres Forældre, spillede De da?»

«Som andre Guttebørn, der tar Information i Pianoklimpring.»

«At Lorck ikke har sagt det, – det var jo ham, som tog Dem med til os den Gang i Fjor – husker De.»

«Ja, men Deres Mand havde bedt mig, 65jeg havde spillet l’Hombre med ham hos Lorck.»

«De kunde saamæn godt være kommen af Dem selv, – det gjør de hos os, – og det maa De ogsaa. – Vil De?»

«Der er intet i Verden, jeg hellere vil – jeg takker Dem saa meget for Deres Venlighed.»

«Det er da ikke noget at sukke for,» sa Constance og saa’ nysgerrig paa ham.

«Jo, for det blir snart forbi, Frue» –

«Skal De til Udlandet?»

«Ja, det er nok Meningen» –

«Saa faar De nytte Tiden og komme rigtig ofte, – jeg glæder mig saa til Deres Spil.»

«Og jeg til at tale med Dem.»

«Ja, pas Dem nu, Folk blir snart kjed af mig» –

«Nu spøger De» –

«Nej saa min Sandten! – Spør bare Fallesen.»

«Den Nar!» sa Mejer.

De taug begge lidt. Mejer sad og bed i sin Læbe og betragtede hende fra Siden med et usikkert Blik.

Constance tog i Lommen og kom til at rive frem en Hanske, som faldt paa Gulvet. Mejer tog den langsomt op. Hun strakte Haanden ud efter den.

66«Maa jeg faa Lov til at beholde den?» bad han og saa lidt frygtsom ud.

«Ja, saa gjærne, hvis De virkelig har Lyst» –

Han trykkede sine Læber paa den og stak den ind under Vesten.

Nu kom Fru Blom og spurgte, om de ikke skulde afsted. Tante Wleügel var gaat for længe siden.

Constance rejste sig straks og sa Godnat; det gav Anledning til almindeligt Opbrud.

Hansen protesterte, og Fru Marie mente, at de maatte ha kjedet sig skrækkelig, siden de alt vilde afsted. Klokken var for Resten over et.

«Lad os faa en Vals paa Falderebet!» – raabte en Stemme, og i det samme skimtedes Rings Skikkelse i Døren fra Rygeværelset, som var propfuld af en graablaa Tobaksos.

«En god Idé, en Vals til Beslutning,» lød det fra flere.

«I saa Fald ber jeg om den Dans» – sa en ung Herre med en sort Moustache og glatkjæmmet Pandehaar, idet han bukkede for Constance.

Det var Hansens yngste Bror, Jurist ligesom han.

«Spil op, Svigermutter» – vedblev Ring, og vilde føre Fru Blom til Pianoet.

67«Nej, Mor er træt – saa skal heller jeg» – sa Constance.

Men Fru Marie sad allerede og spillede.

«Nu vil jeg min Salighed danse med min Kone,» buldrede Ring og kavede sig hen til Constance med et gravitetisk Buk.

«Forsént, min Ven!» raabte hun og dansede væk med Juristen.

«Foden, husk paa Foden!» manede Fru Blom, og satte sig modfaldent i et Sofahjørne.

Ring blev staaende og saa’ efter Constance med et halvt fjollet, halvt fortrydeligt Smil.

«Ja, dans med hende, I andre, saa meget I lyster, bare dans, dans, dans,» – sa han og gestikulerte med den ene Arm, «der er dog bare en, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig, det –»

«Hvadbehager» – sa en Frue, som sad paa en Stol tæt ved.

«Jeg siger, at der bare er en, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig det,» gjentog han.

«Ja, det er vist og sandt» – svarte hun og lo. – «Er der kanske nogen, som bestrider det?»

«Det er det samme det, – men jeg siger nu bare, at der kun er en, som er …»

68Han drev forbi og afleverte den samme Replik med en halvt truende, halvt triumferende Mine, først til Lorck, der stod ved Pianoet, og siden til Mejer, der høflig spurgte, hvad det var, han sa.

Ring slentrede videre uden at svare og blev ved med sit.

Pludselig stødte han paa Constance, der af sin Kavaller var bleven ført til Sæde.

«Ikke sandt?» begyndte han – «der er bare en, som er Edvard Christensen Ring, og det er mig det, har jeg ikke Ret?»

«Jovist har du Ret» – svarte hun, og lo forceret.

«Saa skal du ogsaa dan–danse med mig.» Tungen slog lidt Klik. – «Tilla–ader De?» sa han med et Buk for Hansen.

Constance rejste sig straks, og Ring gav sig til at svinge hende som en Besat. Det nyttede ikke, at hun stred imod og bad ham la være; han blev bare hidsigere; hendes Fødder berørte næppe Gulvet. Hvis nogen havde tænkt, at han havde tat formeget Toddy til sig, saa skulde han vise dem, at de havde gjort fejlt Bestik. Men hvordan det havde sig – han kom til at træde i Constances Kjole og snublede, fægtede et Øjeblik med Arme og Overkrop for at holde Balancen, maatte saa sluttelig give tabt, og rev Constance over Ende med sig. Førend nogen kunde faa 69Tid at hjælpe hende, var hun oppe igjen, rettede paa sine Sløjfer og Garneringer og besvarte Spørsmaalene, om hun havde stødt sig, med et smilende: «Ikke det ringeste». Hansen tog et Tag i Ring og hjalp ham paa Benene. Fru Marie havde stanset Musiken og var ilet til, da hun hørte Faldet.

«Vil De ikke spille videre» – bad Ring, mens han pustede som en Hval, «vi var ikke færdige.»

Fru Marie saa’ ud til at betænke sig.

«Nej, nej!» – lød det rundt omkring – «paa Tide at gaa – ende mens Legen er god –»

«Hvis De nu unddrager mig Deres Omgang, begaar De en Forbrydelse baade mod mig og Dem selv» – sa Fallesen med dybt Mæle til Constance, mens hun stod og tog Tøjet paa ude i Entrén.

Hun brast i Latter og drog sig fra ham. Han stirrede efter hende med et Par stive, fortinnede Øjne.

Paa Hjemvejen havde Ring Fru Blom under Armen. Han udviklede for hende, hvilken Trøst han fandt i Tanken om, at der bare var en, som var Edvard Christensen Ring, og at denne ene var ham, ham, der var gift med Constance, og ikke var mere jaloux end som Spaserestokken der. Fru Blom svarte ha og ja, og tænkte, at hvis dette varte altfor 70længe, blev hun bogstavelig talt ligesaa ør i Hodet som Ring.

Constance kom bagefter mellem Lorck og Mejer. Efter Faldet var Foden begyndt at værke igjen; de gik meget langsomt, og hun støttede sig til Lorcks Arm.

Lorck spurgte, om hun var begyndt at læse «Madame Bovary», som han havde laant hende, og saa kom de til at tale om fransk Literatur.

«Jeg er saa kjed af alle disse letfærdige Kvinder» – sa Constance, «nu kunde de finde paa noget andet» –

«Letfærdige – hvad vil nu det sige?» spurgte Lorck polemisk.

«Løsagtige – usædelige da –, hvis De synes bedre om det.»

«Alle disse Ord er lutter Tomhed, – Fordommens dummeste Kategoriseren».

«Uf, naar De begynder paa den Manér, er det umuligt at tale med Dem, Lorck. – Skal da alting være lige godt, eller lige slet, – er der da ingen Kvinde, som er usædelig?»

«Jo, de som giver sig hen i Forbindelser uden Elskov.»

«De snakker, som De har Forstand til» – sa hun ærgerlig. «Vi har før talt om dette, det er, som om Pligt og Velanstændighed ikke eksisterer for Deres Begreb.»

71«Deres Bornerthed opirrer mig, – De er fuldstændig hildet i de gamle Forestillinger om Dyd og sligt –»

«Men er der da slet intet, som er udydigt eller lastefuldt?»

«Ikke i sig selv. Hvis jeg f. Eks. er min Brorkones Elsker eller slaar min Far ihjel, behøver det ingen Forbrydelse at være.»

«Ti stille med Deres væmmelige Floskler.»

«Alle Gjerningers Værdi bestemmes af Motiverne og af Følgerne» – vedblev Lorck.

«Ja, naturligvis, – nogen Rettesnor for vore Handlinger skal der ikke være, – det er altfor besværligt.»

«Jo, vi skal gaa efter det fornuftige og nyttige.»

«Mon naar der nu ikke gives to Mennesker, som har den samme Mening om, hvad der er fornuftigt og nyttigt,» sa Constance og stødte sin Entoucas haardt mod Brolægningen. «Jo, det skulde komme til at se ud i Verden!»

«Ta det med Taal» – formanede Lorck – «værre end det er, blev det vel næppe, og saa var det jo dog Umagen værdt at prøve, om det maaske ikke blev bedre.»

«Han er et græsseligt Menneske» – sa Constance, og vendte sig til Mejer, «lar De Dem paavirke af ham, blir De bundfordærvet.»

Mejer lo.

72«Aa, det har ingen Fare, Frue, – han er meget værre end jeg.»

«Hører De, hvad han siger, Mejer?»

«Jeg véd ikke, hvad Nils Lorck mener med at være værre end han, men sikkert er det, at jeg anser vor nuværende Samfundsordning for splitter forkjert.»

«Og han gir Kristendommen Skylden for det hele, – der er ingen større Bespotter født af en Kvinde, hvis det da ikke skulde være Kong Satan, men han har jo heller intet feminin til Mor – siger de.»

«Hvorfor er De saa sint paa Kristendommen?» spurgte Constance, og man kunde høre paa Tonen, at hun ikke ventede sig noget af Svaret.

«Blandt andet fordi den har lært Menneskene at lyve for sig selv og andre, eller idetmindste at lade, som om alting var anderledes, end det i Virkeligheden er.»

«Hvorledes mener De?»

«Læren passer ikke for andre end en Flok Sværmere uden jordiske Interesser, nogle, som helt ud levede efter dette: Mit Rige er ikke af denne Verden, – og saa har de tat og gjort den til Verdensreligion og ladt, som om der ingen Uoverensstemmelse var mellem den og f. Eks. Pavevælde, Kongedømme, Kejsertyranni, Flertalsstyre, Kvindeemancipation, og Gud véd hvad ikke.»

73«Men det kan jo Kristendommen ikke hjælpe for.»

«Men hvad vil den saa, naar den ikke kan bruges til noget af det, som har været eller skal komme, uden at bli enten til Latter eller Forargelse, – ja, som sagt, den har degraderet Menneskeheden i en Grad, saa –»

«Hvor kan De nu sige sligt, Mejer» –

«Jo, for den har rejst umulige Krav og forsynet dem med guddommelig Aabenbarings Autoritet. Saa har Staklerne skullet lade, som de har kunnet fyldestgjøre dem – eller stridt for at gjøre det, og saa har de lavet sammen denne Forhaanelse, dette Dogme om Menneskenes Skrøbelighed. – Ja, som den har demoraliseret!»

Han holdt inde og slog ud med Haanden.

«Jeg forstaar slet ikke, hvad De mener,» sa Constance.

«For Eks. nu dette med, ja, De undskylder Frue, – dette med Kyskhedskravet. – I gamle Jehovas Tid var det jo bare de ukyske Handlinger, som var forbudt, men saa kom Kristendommen og sa: hvo som ser paa en Kvinde o. s. v. – Skal man nogensinde ha hørt Magen!»

«Ja, og hvad saa?»

«Saa maatte jo Folk gi sig over og tænke som saa: «Din Synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ej – ja, for begjære, 74det kan da vel ingen la være. – Skal du ha Navnet, saa kan du ogsaa ha Gagnet, og saa gik det som det gik.»

«Men tror De nu, det var bedre før?» spurgte Constance.

«Ja, det tror jeg, – Jøderne f. Eks. er den Dag i Dag sædeligere, og med Hensyn til kjønslige Udskejelser meget mere afholdende end de Kristne.»

«Sodomah og Gomorrah laa dog i Jødeland,» sa Lorck og lo.

«Men det er nu saa længe siden –» sa Constance tankefuldt.

«Og nu selve denne Kyskhed» – begyndte Lorck, «fy for Pokker, et Paabud, som aldrig har udrettet andet, end at gi nogle Stakkere med svage Hjærner og daarlige Maver ond Samvittighed» –

«Nej fy, Lorck!» raabte Constance.

«Og bragt en Skare forkvaklede Fruentimmer til at lægge Sundhed og Livsglæde som en Blodpenge paa et Alter, der er rejst over Naturens hæsligste Unatur» – fôr Lorck fort.

«Det er modbydeligt, hvad De siger» – sa Constance med dirrende Stemme og slap hans Arm.

«Ja, saa forvænte er Begreberne, – det finder jeg nu modbydeligt,» ivrede Lorck.

75«Og saa er det oven i Kjøbet Løgn! ja, i alle Fald, jeg tror det ikke, – alle Mænd skulde være, … Nej saa lavt sætter jeg dem ikke, aldrig i Evighed!»

«Jeg kjender ingen Mand, som vilde være Dem taknemlig for denne Deres Mening», sa Lorck.

«Da gjør det mig virkelig ondt for Deres Bekjendte,» svarte Constance harm.

«Skynd jer lidt, Godtfolk!» raabte Ring, der havde lukket Fru Blom ind og nu stod ved Gadedøren og ventede.

«Men for Resten, som sagt, jeg tror ikke paa det, ikke et Gran.»

«Hvafornoe tror du ikke paa, Constance» – spurgte Ring med usikkert Mæle.

«Aa, det var ingen Ting,» sa hun kort. «God Nat Lorck, god Nat Mejer!»

Hun skyndte sig oven paa og traf sin Mor i Entrén.

«Hørte du, at Ring var bleven dus med Løjtnant Fallesen, Constance, eller har de kanske været det før?»

«Nej. – Ja saa, er de blet dus, – ja det tror jeg gjærne.»

De sa god Nat og gik hver til sit.

Ring syntes særdeles oplagt til at slaa en Passiar af; han blev ved at forsikre Mejer om sit varme Venskab og paalagde ham indtrængende at besøge dem. Til sidst bød han dem 76op paa et Glas Øl, hvad de dog begge afslog. «Saa kom da, Menneske!» sa Lorck og trak i Mejer, som et Par Gange forgjæves havde søgt at komme løs fra Ring, der stod og holdt ham om Skulderen.

«Nu skal du jagu gaa op, Onkel Edvard! god Nat med dig.»

«– Han havde sig en liden Perial i Kveld,» lo Mejer, da de var drejet om Hjørnet.

«Hvem? aah han, det Bæst, han blir altid fuld.»

«Det maa nu ikke være morsomt for hans Kone» – mente Mejer.

«Aa pyt – En vænner sig til al Slag.»

«Er det et lykkeligt Ægteskab, skal tro?»

Lorck stod stille. «Det er Fanden ta mig et fornærmeligt Spørsmaal!»

«For dig kanske» – sa Mejer og plirede til ham fra Siden.

«Lykkeligt Ægteskab, – at du for det første gider ta en slig Frase i din Mund – og med den Idioten! – Fru Constance, – nej véd du hvad.»

«Der er dog noget elskværdigt ved ham» – sa Mejer overbærende, «saa godmodig og spøgefuld.»

«En brillant Fyr til at drikke og sejle med – men forresten umulig – bare saa grufuld vidtløftig som han er!»

«Er han Højremand?»

77«Ja vel, og troende.» Lorck lo.

«Nej Snak! hvor hun maa kjede sig med ham!»

«Ja, det kan du bande paa».

«Det er dog Synd, at hun ikke har faat en Mand, som passede bedre til hende.»

«Aa, hvorfor det, – saa havde der jo ingen Fornøjelse været ved hende.»

«Cyniker» – mumlede Mejer og faldt i Tanker.

«For Resten, om hun ogsaa havde havt en anden Mand, hun vilde blet kjed af ham, – det gjør gifte Folk altid.»

«Saa–aa – du synes at vide god Besked, Nils Lorck» –

«Et Fruentimmer som hun», –

«Hun er dejlig!» raabte Mejer henreven.

«Ja gu er hun dejlig, og saa brillant koket».

«Det er den sorteste Løgn!» udbrød Mejer, «jeg har aldrig sét en Kvinde saa fri for Koketteri.»

Lorck gav sig til at fløjte.

«Hun er saa sanddru og aaben i sit Væsen – akkurat som da hun var blottenes ung – jeg husker hende godt, og saa aner hun ikke, hvorledes Mandfolk er» –

«Saa du alt er færdig i den Grad» – fniste Lorck, «Fanden saa fort hun ekspederer det, – det maa jeg sige er godt gjort» –

78«Fanden i Vold!» sa Mejer.

«Hvad Pokker er du hidsig for, Gut? – En kan da være bekjendt af sin Forelskelse der uden at risikere at komme i Ry for slet Smag i alt Fald. – Jeg for min Del har været det længe» –

Mejer svarte intet.

«Har du sagt hende det?» spurgte Lorck.

«Sagt! – hvad for noget sagt?»

«At du elsker hende?»

«Din Omtale af Fru Ring er mildest talt usømmelig, Far» –

«Hvor mange Kvinder har du staat i Forhold til, Mejer – ikke Tøser mener jeg – men Damer?»

«Til ingen» – sa han arrig.

«Saa prøv med Fru Ring, – jeg gir dig Lov til at konkurrere» –

«Hold Mund, siger jeg, – jeg taaler ikke, at du taler saaledes om en Dame, som jeg kjender og agter» – sa Mejer skjælvende af Vrede.

«Lad nu de Narrestreger fare, Mejer – du er et Fæ! Ikke koket, siger du – i Dag da vi legte Gjemmespil bag Skuret deroppe, stod hun saa klods op efter mig, mens hun lyttede og keg med Fingeren paa Munden, at jeg kjendte hendes Legeme; men i det Minut jeg lod mig mærke med det, skvat hun væk 79som en Staalfjær, med en Mine, som baade hun og jeg havde gjort det af Vanvare.»

«Det skal jeg dø paa, hun ogsaa havde. – Slig en Brutalikus» –

«En Kone, som har været gift i tre Aar – nej Far min, hun vil ægge og opiltre, og til sidst la sig fange, – og det er i Grunden en ganske morsom Leg, hvis det ikke varer for længe.»

Mejer havde Lyst til at slaa ham i Ansigtet, men indsaa, at han kun vilde gjøre sig latterlig ved at give sit Raseri Luft.

«Hun er altfor god til at omgaas en Fyr som dig» – sa han saa rolig han formaaede – det er hele Sagen» –

«Hun har Skam lige saa stor Fornøjelse af det, hun –. Nu vil hun endelig, jeg skal lære hende l’Hombre, for at vi kan faa en fast Spilleaften, ifjor var det Skak, vi drev paa med. Hun ikke koket! – den Lidenskab, hvormed hun gir sig hen til alt, hvad vi har for, til Samtale og alt muligt – det er lutter Koketteri – men ikke af den grove Slags – naturligvis.»

«Det er hendes Natur, – hun gir sig hen i Øjeblikkets Stemning. Hun har Evne til det, fordi hendes Sind er rent og uskyldigt, – ja le kun du, – hun spillede Svartemads med mine Søstre – hun var voksen den Gang –, jeg stod paa Lur i det andet Værelse, – den 80straalende Glæde og Morskab, som lyste paa hendes Ansigt, – hun var med af hele Sjælen – akkurat som nu.»

«Det er dog noget helt andet» – svarte Lorck og gav sig til at nynne en Melodi.

«Er han aldrig jaloux, hendes Mand?» spurgte saa Mejer.

«Ring, det Fæ! Undertiden naar han har sat diverse Glas Toddy til Livs, betror han mig, at hans Kone er saa kold som en Træstok, men at det alligevel er ham, hun elsker, ham og ingen anden.»

«Tror du, hun véd, at han sidder og siger sligt?»

«Det gjør hun vist. – Hun kold! – Hun er lutter Ild og Sanser – et Krater med et fløjelsblødt Grønsværstæppe over –. Død og Pine, naar det en Gang spruder løst! For Resten – hvad jeg ikke kan fordrage er, at hun absolut vil ha alle uden Undtagelse for sin Fod. – Dette Fjot – denne Fallesen, har hun ikke gaat hen og gjort ham aldeles gælen –»

«Gaar du op med og ryger en Cigar?» Lorck var stanset uden for Huset, hvor han boede.

Mejer lod til at trække paa det.

«Nej forresten du, – jeg glemte, Død og Pine – hvad er Klokken?»

«Halv tre» – sa Mejer.

81«Saa tænker jeg, hun skal være i et sødt Humør» – mumlede Lorck. «God Nat du.»

«God Nat» – sa Mejer, og de skiltes.

Han gik videre og tænkte paa Constance. Som nittenaars Gut havde han været forelsket i hende. Det var begyndt den Aften han fik Lov af sin Far til at aabne Ballet med hende. Saa kammeratslig som hun havde været, fortalt saa meget om Livet paa Molde, og flere Gange tat ham op i Smaature. Ak, du gode Gud og Skabermand, hvor havde han været betaget, ligget og digtet om Natten i Sengen, staat op og skrevet Vers og spekuleret paa at skaffe sig Adgang til hende ad de vildeste Veje. Han vilde ikke andet end kaste sig ned for hende, bede om Lov til at kysse hendes Kjole og saa gaa bent bort og aflive sig. Og Herre Gud, som han havde spaseret Dage igjennem i Gaden, hvor hun boede, med havannabrune Hansker og Cigar i Munden. Og den Gang han ringede paa ved Entrédøren, men flygtede som en afsindig ved Lyden af Klokken. – Til langt ud paa Vaaren havde han plejet denne Kjærlighed, der levede af at hilse hende paa Gaden, stirre paa hende i Theatret og en Gang følge hende hjem fra et Dameselskab hos Søstrene.

Saa var pludselig hendes og Rings Forlovelseskort kommet; som en knyttet Næve 82var det faldet ned i hans Drømmes fine Spindelvævsbygning; det uventede Slag havde rystet ham saa stærkt, at han var strøgen af Sted til Frognersætren; deroppe i Skogen drev han omkring en skarpkold Vaarnat og anstillene Betragtninger over, hvilken Form for Selvmord det var fornuftigst at vælge. Gjennemblæst og blaafrossen havde han saa ud paa Morgenen slæbt sig hjem i en forkommen Tilstand, og var bleven sengeliggende i over en Maaned.

«Stakkels Gut, du havde det ikke for sødt i de Dage» – mumlede han halvhøjt, «og saa gik du hen og fik non til anden Eksamen paa Kjøbet.»

Denne Sygdom skulde da vel aldrig nu gi sig til at bryde frem igjen – –? Bedre, at han ikke havde set hende – skjønt nu skulde han jo snart rejse, – godt, om han kom af Sted jo før jo heller. – Men Gud forbarme sig, hvor var hun dejlig – den Maade hun lyttede til Ens Ord paa – Hodet lidt paa skjæve, Øjenlaagene sænkede – og saa naar hun svarte og pludselig saa paa En! – Den varme Strøm, som skjød ud af disse Øjne – det var til at bli tosset af. – Og naar hun sad stille hen for sig, alvorlig – næsten tungsindig, og Øjnene saa pludselig strejfede et Ansigt, der betragtede hende – det Smil, der da kunde komme, saa mildt og fint og stille, det formelig lyste af Hjærtensgodhed –

83«Koket hun!» Det Svinebæst, den Lorck – han skulde mørbankes –. Og Ring – hvad Slags Ægtemand var nu det for hende –! Han blev saa bund melankolsk, saa trist og tung i Sind. – Constance stod saa ubeskyttet, saa udsat for smudsige Grams fra alle Kanter – ak, om hun havde været hans, han skulde ha baaret hende gjennem Livet paa sine Arme, holdt hende tæt ind til sit Hjærte – vogtet og værnet om Skatten, rejst bort til Jordens dejligste Sted – –

«Constance, Constance Blom, – hvorfor er du ikke min – –.» Det gjorde saa pirkende ondt i Næsen, – en Stikken og Strammen.

«Gud forlade mig, gaar jeg ikke her og græder –,» mumlede han og tog sit Lommetørklæde frem – «nu har jeg aldrig set Mage til Tosk» – –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Constance Ring

Amalie Skrams første roman, Constance Ring, ble utgitt i 1885 for Skrams egen regning i kommisjon hos Olaf Huseby. Amalie Skram hadde året før sendt manuskriptet til Frederik Hegel i det danske Gyldendal Forlag (forlaget til Henrik Ibsen, Alexander Kielland og mange av samtidens norske forfattere), men han takket nei fordi han mente romanen inneholdt for dristige skildringer.

Romanen handler om den unge Constance som har giftet seg med den mye eldre Ring. Samlivet er ulykkelig, først og fremst på grunn av manglende forståelse mellom Ring og fruen. Da Ring dør gifter Constance seg på ny, denne gang med husvennen Lorck. Dette samlivet er i starten vellykket, men etterhvert fører den manglende forståelsen mellom kjønnene igjen til ulykke og død.

Som i flere av de senere romanene kritiserer Skram i Constance Ring samtidens dobbeltmoral og hvordan det finnes ett sett med leveregler for mennene og et eget sett for kvinnene. Hun kritiserer også mødre (og tanter) for å ikke forberede sine døtre (og nieser) på livet som venter dem som gifte fruer.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1888 (nb.no).

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.