113Graa grenet sig landeveienes lerede strimer over spirende eng, dyster tjeldet himlen sig over høisletten, og kvældens voksende skumring gjemte fjeldenes kneisende mur og dalsidernes skogklædde aaser.
Henad veiene hastet folk til kirke. Kvinderne lettet ytterskjørtet opunder armene og skrittet kjapføtt i knækorte, glorøde uldstakker. Under ørkedagens kav i fjøs og paa mark gik de fleste av dem fri og frank i side, blaa bomuldsværkens bukser og med en liten forklælap paa maven; men indendørs og til gaabort og helg klædde de paa sig stakken.
Karmændene vandret jevnsides de kjapføtte kvinder; urkjedens dingeldangel og medaljer singlet sprødt, og fjærdusken bak i hatten vippet i takt med de sindige steg.
Dove trommehvirvler duret gjennem skumringen og mante til fremmøte, for denne ene kvæld i det lange kirkeaar tidde klokkerne, 114bare taarnuret varslet timen med lange, syngende slag.
Kvinder og karmænd paa de vaarbløte veier øket farten. Det var langfredagskvæld, og de gamle alvorstunge passionssalmer skulde tone over den nyreiste grav, saa det gjaldt at møte i god tid. De hadde skillinget sammen til den graven, fra det den gamle faldt fra hinanden og ikke var til at flikke ihop længer. De hadde latt sig den skildre indtil aller mindste smaating, mens den blev sat op; og de glædet sig som barn mot juletræ til at faa skue den i al dens uberørte, vidunderlige deilighet.
Kirken fyldtes litt efter litt. Men ingen tændte lysekroner straalte de kommende i møte, ikke en eneste av helgenalternes mangfoldige kjerter brandt.
Og menneske-ansigt ved menneske-ansigt hvitnet de frem av skibets tusmørke, der de andægtig skuet mot graven, som ru og knudret bygget sig foran høialterets prunkende sir. Et berg av sandsten var den; og i dens trange hule hvilte Jesus av Nazaret kold og stiv, og en liten hvit engel med sænkede vinger lutet sorgfuld over den døde.
115Men høit oppe paa gravens top stod en romersk soldat i kulsvart rustning og stirret barsk ut i natten – lænet til lansen stod han paa sin ensomme vakt og sanste ikke, at frem av klippen yrte det med bleke smaa roser, blodrød alpefiol og skinnende hvite liljer, og at mangefarvede flammetunger blafret mellem blomsterne.
Det var jordens skjænk til livets Herre, nu han træt, pint og forraadt hvilte i dens skjød.
Og skjæret fra de smaa flammer bredte sig og sprængte mørket. Det blinket i sidealtrenes rike forgyldning, helgenskrinets slepne glasflater om den hellige Valerius fanget straaler og gnistret dem tilbake, og takmalerierne blev levende nær …
Sløromhyllet, lik en skyggestøtte i det dæmrende lys, sat smertens mor ved et av midtskibets altere. Hun holdt sin døde, martrede søn paa sit fang, og bak hende strittet korset ondt og raat.
Et spinkelt, utændt lys stod ved hendes føtter, og paa et stativ nær ved var en krans av smaa og store lys. – Det var de levendes barmhjertige offer for de døde.
Ragna Størk fandt sig en plads indenfor 116kirkedøren. Hun var kommet til landsbyen for vel en maaned siden, men kjendte ikke stort andre end vertsfolket sit. Og i denne lille kirke var der ingen bænk for den fremmede, som ikke var av hjorden; hun maatte staa, og hun lænet sig mot skriftestolens væg, mens hun lyttet til de gamle alvorstunge salmer, som tonte høit oppefra.
En mager, vissen kone gled indad døren, dyppet det ytterste av fingerspisserne i vievandsskaalen, knikset og gjorde korsets tegn for sit ansigt og for sit bryst. Traatte saa skyndsomt hen til den floromvundne, i smerte bøiede og tændte det ene lille lys ved hendes fot, sank i knæ, og de tynde, blodløse læber mimret i bøn, og blikket fæstet sig dimment av dager og nætters graat paa madonnaen.
Det var hændt en kvæld for en uke siden, at hendes mand, som han kom hjem fra vertshuset, sluknet uten skrifte og dødssakramente. Derfor ofret hun idag og alle de andre dager det ene spinkle lys foran guds mor, paa det at hun naadigst maatte forbarme sig og lindre ham skjærsildens kval.
De gamle salmer bruste og hulket under kirkens hvælv, blomsternes rike flor dækket gravens ru klippe, og englen lutet hvit og stille over den døde frelser.
117En for en listet kvinderne frem av skumringen og de lukkede stolerader, neiet dypt for madonnaen og tændte en kjerte av stativets lyskrans, neiet og gled atter ind i skumringen.
Men hun som knælte i anropelse rørte sig ikke. Det var som vilde hun fravriste guds mor bønbørelsen. – Ikvæld, nu i denne stund, mens den ophøiede selv led smertens bitre kvide – – – Ikvæld, da livets gud smakte dødens gru …
Og endnu, mens kirken tømtes og den sisste flammetunge sank i jord, laa hun der. Og de bleke, blodløse læber mimret, og øiet stirret dimment av graat mot den sløromvundne, almiskundelige madonna.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Romanen Faafængt (1911) er en frittstående fortsettelse av Barnets tjenere (1910). Hovedpersonen er lærerinnen Ragna Størk. Hun er idealistisk og oppofrende i lærerrollen, men er i utgangspunktet innstilt på å følge samfunnets forventninger og gifte seg selv om det betyr at hun må slutte i arbeidet. Et hovedtema i romanen er valget mellom yrkesliv og ekteskap.
Se faksimiler av førsteutgaven fra 1911 (nb.no).
Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.