Det svake kjøn

av Nini Roll Anker

[Kapittel 10]

195I to aar var brevskiftet med Fanny Delmar og en ukes samvær med hende en høst de vigtigste hændelser i Veronicas liv.

Fru Maimans legemskraft veknet smaat, næsten umerkelig; men eftersom hun mer og mer blev bunden til sin egen stue, legemlig avhængig av andres hjælp, var det som den aandelige livsevnen øket. Daglig fik hun idéer og indfald hun mente kunde være til nytte for folk. Snart var det et heklemønster hun gjorde forbedringer ved, snart en nyordning av tombolaen paa en basar, eller svar paa religiøse spørsmaal nogen en gang hadde gjort … Veronica maatte skrive for hende til dem det gjaldt – og da det tilslut blev for store utlæg til porto, gik hun for at gjøre moren til lags selv til syke med bibelsprog og til fruer i nabolaget med smaa blaa konvolutter, som hun slap i postkassene i trapopgangene.

Nu, hun ikke længer kunde søke møter og forsamlinger fandt Elise Maiman i mindet tilbake til alle gode stunder hun hadde hat – og litt efter litt faldt skillet mellem menigheter og bekjendelser væk for hende og en trang til at forene alt og alle i en stor søskenkjede om guds trone fyldte hende. Dette gjorde at folk, helst kvinder, av alle samfundslag møttes i stuen hos hende, 196kaldt dit av Veronicas smaa brevlapper. Fru Maiman hadde noget at minde dem alle om, noget at be dem om tilgivelse for, en sang at synge sammen med dem. Støttet op av puter sat hun i en av lænestolene; bibelen med de mange forskjelligfarvede baand mellem bladene laa ved siden av hende, og det stod oftest friske blomster paa bordet. Hun talte næsten uten ophør naar nogen var tilstede; det var ingen sammenhængende forkyndelse, men bibelsprog fra det gamle og nye testamente bandt likevel ordene sammen til et slags hele og den skjøre røsten hadde en manende sitring i klangen som tok. – Hun talte ikke om døden. Hun talte om guds kjærlighet til menneskene, om livet hos ham i paradis, om minder fra lyse timer i venners samfund med Jesus; men over den høie panden laa dødens hvite luft, og for de graatblinde øine, som stirret paa hende fra furete og slitte kvindeansigter, sat den lille tynde skikkelsen alt i frostblek skumring. Om nogen uker eller maaneder skulde det staa en kiste her inde – og disse hænderne skulde ikke røre sig mer, og de blaa øinene skulde ikke tindre mer, og røsten, som endda bad for dem alle i kjære, barnlige ord til gud, skulde ikke høres av noget levende menneske længer. – Dette endda, som i løndom forbandt sig med et aldrig mer, var det som uke efter uke drog de samme mennesker til den lille stuen – i skræk og lystblandet sorg slog de fast, at slik som i dag skalv ikke den sykes hænder før, saa ujordisk som idag lyste aldrig de store øinene …

For Veronica øket det med arbeide. Efter hvert hadde hun tat over alt stel i huset og hele det lille regnskapet – hun gjorde indkjøpene, laget maten, hævet 197legatpengene og kjendte en slags glæde da smaaskylden var betalt og hun fik indtægtene til at række. Hun arbeidet paa samme nøiagtige vis som da hun var skolepike; men hun hastet ikke længer med at gjøre dagverket unda for at faa ledig tid – hun fandt heller paa ekstragjøremaal, saa kvelden ogsaa gik med.

Tanken paa Ivar og det hun hadde oplevd, gav hende aldrig fred – etsteds verket det bestandig, og hver dag hændte et eller andet som fik smerten til at bryte op – bare hun saa folk som var glad i hverandre, kjærestefolk, forældre i lek med barnene sine, husket hun at for hende var livet slut før det var begyndt, selv hadde hun forbrudt det, selv hadde hun leflet med lykken – naar hun stod igjen med skammen og pinen, var det ikke mer end hun hadde fortjent. For des mer hun grublet paa det som var sked – og hun tænkte ikke paa stort andet – des sikrere blev hun at hun aldrig hadde baaret kjærlighet til Ivar Ringby, ikke engang den første høsten da al ting inde i hende liksom stod og ventet. Kjærligheten maatte være noget andet og vældigere – i somme bøker og bakom det hun skimtet av lykkelige folks liv anet hun den som et land hun liksom Moses bare skulde skue, aldrig komme ind i … Sommetider drømte hun om lvar Ringby – dagen efter en slik nat gik hun som i døs av hodepine og tunge tanker. Hun drømte ofte hun hadde faat et litet barn ogsaa – hun kjendte armene til ungen omkring halsen sin og vaagnet av glæde. Bitterheten mot Ivar vokste i hende, hun hatet ham og ønsket han maatte faa det saa vondt som hun hadde det. –

Brevene fra Fanny kom rykkevis. Like efter Ivars 198giftermaal, som hadde staat som avertissement i et par aviser, kom det flere paa rad. Hvem var Elisabet Rosenblad? Hvad var hendes far? Hvor hadde Ivar møtt hende? Og før Veronica trængte svare, laa nyt brev i kassen. «Frøken» Rosenblad var et tvetydig menneske, kanske en gatepike ret og slet. Ivar hadde naturligvis barn med hende. Hvad hadde hun, Fanny, bestandig sagt? Hun kjendte mændene – for Ivar hadde kvinden aldrig eksistert som andet end kjøn, bare kjøn. Men dette hadde hun likevel ikke ventet av ham. Hele familien var oprørt; hendes mor hadde maattet gaa til sengs – begge tantene i Trondhjem var reist op til hans stakkars far. – Om høsten holdt Fanny paa med et literært arbeide, det store verket hun hadde faat idéen til før hun reiste fra byen. Og ved juletider blev manuskriptet sendt til en forlægger i Kristiania. «Alt er i min bok, Eva Femina,» skrev Fanny – «ingen uten mor har læst den; hun kalder den mesterlig, og for en gangs skyld tror jeg hun har ret.»

Veronica kjendte Fannys spænding for verket som sin egen. Men en dag i mars fik hun et sørgelig budskap. Under et stort kors av blæk skrev Fanny at forlæggeren i Kristiania ikke vilde ha boken. «Jeg er sønderknust,» skrev hun, «vær saa snild og hent manuskriptet straks og gaa til N. N. med det. Jeg skriver til ham idag.» Veronica hentet den store papirpakken paa et mørkt kontor i Karl Johans gate og bar den til et andet mørkt kontor. –

Om høsten kom Fanny til byen. Manuskriptet var refusert igjen; siden hadde en kjendt kritiker hat det til læsning; med ham vilde hun selv snakke. Aa at ta imot Fanny paa stationen, gaa ved siden av hende 199gjennem gatene, høre hendes høie «omforladelse» naar hun dunket borti nogen, bære haandkufferten hendes op trappene og ha hende i spisestuen, hvor hun skulde bo og være og hvor hun selv hadde redd op til hende i sin egen seng … Veronica brændte i ansigtet og hadde hjerteklap av en glæde hun ikke turde vise for den sørgelige anledningens skyld. Klangen av den klare høie vestlandsrøsten laa indi hende som en blank strime – det gjorde godt i øinene at se paa Fanny.

Hun traf den kjendte literaten og kom hjem til Munkedamsveien med manuskriptpakken under armen – nu var den blit fillet i hjørnene av slit. Veronica holdt den i fanget, mens Fanny sat og stridgraat. Ikke engang talent hadde han villet indrømme hende. Han hadde spurt hvem som hadde git hende et slikt hat til forvaltning. Skaf Dem heller en kjærlighet for egen regning, frøken, hadde han sagt … At reise hjem til prestegaarden med den beskeden. –

Naar Veronica kunde komme fra, gik de omkring de dagene Fanny var i byen og saa igjen gater og steder som hadde minder for dem. Men det faldt sig aldrig saa at hun kom sig til at betro Fanny noget om Kalganof eller Ivar Ringby. – Den sidste kvelden fulgte hun Reinert Bø og hende i teatret – hun vilde være sammen med hende de timene som var igjen – hun syntes hun var saa gammel ogsaa nu at hun fik gjøre sig op sin egen mening om skuespilkunsten. – Hun hadde tænkt sig noget blændende, glansfuldt – noget hun maatte ruste sig imot for ikke at bli overvunden. Men den gamle teatersalen med de slitte klaprende stolsætene og den vonde lugten av støv og gas gjorde hende bare trist; og da teppet gik op, saa hun at husene 200og trærne var malt paa pap. Spillet tok ikke liv for hende heller, menneskene var meget sminket og hadde andres haar paa hodet; de snakket for høit og ropte naar de var bedrøvet, og hun blygdes paa deres vegne. De aper daarlig og gjør sig ikke godt til, tænkte hun.

Fanny tok haardt om haanden hendes da teppet seg ned efter første akt. «Jeg kunde ikke høre hvad de sa i førstningen for hjertet mit,» hvisket hun og snuste ut i luften og sa: «Her lugter deilig, her lugter Hærmændene, det var det første stykket, jeg saa –.» «Det var kjækt du synes her er morsomt,» sa Reinert Bø, som sat paa den andre siden av hende. Han hadde spendert billettene, og han kjøpte sukkertøi til dem i en mellemakt. Veronica merket han bare sat og saa paa Fanny, baade naar det var lyst og naar det var mørkt i salen.

Paa vei ut av teatret stanset Fanny braat, bikket over og ropte: «Nei men er det ikke Kalganof!» Veronica snudde sig. Det stod en mand i bredbremmet hat like ved indgangsdøren. Hun saa det var Ivan; men det var noget fremmed, liksom størknet ved skikkelsen. … Hun hadde ikke snakket med ham siden hin søndag for halvandet aar siden, og hun fulgte ikke Fanny som gik bort til ham og rakte ut haanden og hilste: «Saa traf jeg Dem likevel, det er i sidste liten, men – Og nogen sa De var reist bort.» Kalganof holdt Fannys haand og slap den ikke, han saa paa hende, stinn i øinene. «Heisan – jeg mener De ikke kjender mig igjen –» hun blev sprutrød. «Jo,» sa han, «De er veninden Fanny, De er veninden Fanny Delmar, jeg skal skrive til Dem, jeg skal gi Dem et raad …» Hun 201kunde knapt faa til sig haanden sin igjen – han snakket med grøtet mæle og var meget drukken.

Om natten da hun og Veronica sat sammen paa sengekanten, graat hun. «Jeg graater for Kalganof og for dig og mig og for hele verden,» sa hun – «hvor er lykken henne?» –

*

Vinteren efter Fannys besøk var fru Maiman meget svak; og en morgen i april kunde Veronica ikke faa hende vaaken. I stor angst sprang hun ut til den fjortenaars piken, som holdt paa at skure kjøkkentrappen, og sende hende efter lægen. Da han kom laa hun paa knæ ved sengen og kaldte sagte og ræd paa moren. Hun hadde aapnet øinene, men var ikke ved fuld samling endda. –

Doktoren, Veronica hadde budsendt, var den samme som hadde stelt med hendes far. Han saa fra nu av stadig indom Maimans. Veronica fik godhet for den lille faamælte manden; han kom gjerne mot kvelden; sommetider spillet hun for ham, og naar hun visste han sat i værelset et steds, kunde hun pludselig fornemme det som et savn blev lindret – et øieblik kunde en tryghet og fred komme over hende, som var hun og moren ikke forsvarsløse længer. – Uten undring hadde moren hilst paa ham første gang; og da han sa hun maatte bli liggende hadde hun nikket – det vilde hun gjerne, hun var træt. Sengen blev flyttet ind i spisestuen; hun laa saa hun kunde se en strime av fjorden. I vinduene stod Veronicas rosetrær med knopper – hver morgen bar hun krukkene bort til sengen for at moren kunde se døgnsmonnet paa skuddene. Lægen hadde forbudt den syke at ta imot besøk, og Veronica 202undret sommetider om moren ikke mindtes vennene længer; naar blomstene fra dem kom, smilte hun, men hun nævnte dem ikke. Straks Veronica reiste sig fra stolen ved sengen, sa hun: «Gaa ikke fra mig.» Men efter de fremmede spurte hun ikke.

Naar hun var vaaken, talte hun om sin forlovelsestid og sit egteskap. Time efter time kunde Veronica sitte i vaarsolen, som laa ind over værelset og gjorde morens hænder klare og gjennemsigtige. Den lyse, trætte røsten fra sengen livnet i et minde, sluknet igjen, brast frem i et nyt. Hun fortalte om sin lykkes første tid, da de møttes i amtmandshaven hvor ingen kunde se dem under epletrærne og i det gamle lysthuset. Og hun fortalte om brylluppet, «mit fine og nydelige bryllup,» sa hun, «og jeg ønsket Olaf hadde hat en guldbrodert krave liksom far, men hvordan kunde jeg ønske saa tosset …» Hun skildret det første hjemmet i den lille sjøbyen, og det gik skygge i de store øinene – «jeg var saa syk og træt, og jeg ventet min nedkomst, og Olaf hadde vel noget at døie med mig.» – Og som hun glemte hvem hun snakket til, sa hun «– jeg fik en liten pike, og jeg syntes hun lignet grandtante og var gammel og vred i det rynkede ansigtet, og jeg vilde heller hat en gut, som skulde lignet far. Og da Olaf vilde kalde hende Anne efter sin mor, graat jeg – jeg ønsket at gi hende navnet Isabella efter en smuk bok, jeg hadde læst. Jeg trættet med ham, og vi tok navnet som stod i almanakken paa den dagen hun kom til – men det var jo ogsaa vakkert – Veronica er ogsaa vakkert …»

En dag maatte Veronica finde frem pakken med farens breve. Hun mindtes hun ofte hadde set dem 203aaret efter farens død. Først læste moren selv litt i dem; hun smilte, øinene blev mørkere og læbene rødmet svakt –; med en liten uro i røsten sa hun: «Men jeg elsket ham ogsaa – aa hvor jeg graat naar han reiste fra Vikstrand – for jeg elsket ham og vilde ikke ha nogen anden – ingen anden end Olaf, om de var aldrig saa rike …»

Siden lot hun Veronica faa brevene. «Læs dem, de er gode og smukke, og saan var han,» sa hun.

Naar hun hadde git moren kveldstellet, sat Veronica ved vinduet og læste sin fars breve. Det var over to hundrede – alle fra forlovelsestiden.

Den kvelden, hun hadde læst det sidste, et litet brev, som var skrevet dagen før brylluppet, blev hun sittende og se paa moren, som sov. Saa underlig syntes hun det var at han, hun altid hadde æret som det klokeste hun visste, hadde elsket og attraaet hendes lille mor saa ydmygt, ja som noget ophøiet… Sommetider mens hun læste hadde hun maattet smile ved det; men nu søkte tankene bare ind imot det underfulde moren hadde eid og hadde mistet; og hele det liv som var flettet i hendes eget maske ved maske, time ved time, fik ny sammenhæng og rigdom for hende. Og da hun hadde tænkt det gjennem og tænkt det til ende, visste hun at naar moren nu laa og var lykkelig og ikke lette efter fæste længer og ikke hadde uro, saa var det «fordi det som er stykkevis, var avskaffet» – saa var det fordi hun skulde gaa til ham hun elsket. –

*

Det blaaste haardt fra syd. Fjorden var høiblaa og baatene langs Filipstadbryggen nappet og hug i fortøiningene.

204Veronica stod ved et av vinduene i stuen og kunde høre det suse i den store, nyutsprungne bjerken hvergang vognramlen nede i gaten stilnet litt. Hun saa paa de lange svaie kvistene, som blev løftet av stormen saa de spriket ut fra grenene og dirret og ristet – til de blev kastet ind over igjen og vrid, mens de smaa gulgrønne bladene røk av dem. I vinduskarmen hadde den første mørkerøde rosen aapnet sig; den duftet sommerlig og søtt, og paa de fløielsfine bladene skinnet det som i ørsmaa guldkorn.

I sengen inde i spisestuen laa moren pyntet i brudelinnetet sit med bedstemor von Holterns kam i haaret og rene laken paa sengen. Hun ventet besøk – for første gang paa tre uker hadde hun sendt bud efter nogen; søster Klara hadde bragt budet, og hun var ogsaa aarsak i at moren atter vilde se en fremmed. For nogen dage siden hadde hun været hos dem og nævnt at presten Augustin Vargen var kommet til byen. Han var paa vei til et nyt kald paa Vestlandet og skulde præke i en av kirkene næste søndag. En kveld hadde han samlet flere av sine gamle venner om sig nede hos hende – om dette møtes velsignelse hadde søster Klara talt. Den syke hadde tat hænderne hendes og spurt om hun trodde Vargen vilde komme til hende, om hun trodde det var mulig han vilde se indom hende før han reiste? – Presten hadde sendt svar – han vilde komme idag klokken tolv.

Veronica hadde søndagskjolen sin paa sig, en mørkeblaa musselinskjole, og om halsen en hvit klar krave, som var sat sammen med den lille blaa naalen, hendes eneste smykke. Moren hadde bedt hende pynte sig; 205men det faldt naturlig for hende selv ogsaa at møte ham som kom, helgeklæd. I morens kreds var Augustin Vargen blandt de faa som blev godtat som en sand guds mand av alle, hvad særtro de hadde; for hende selv hadde han gjennem søster Klaras fortællinger en gang været legemliggjørelsen av det hun hadde lært at agte som det største; og naar noget var vanskelig og tungt, kunde endda ord fra hans præken hin søndag komme for hende. Bedst mindtes hun røsten hans da han sa: du tifold hjælpeløse … Det blir rart at møte ham, tænkte hun. Men da hun nu vilde dra sig til minde hvordan han saa ut, merket hun til sin undring at hun ikke kunde skille hans ydre fra den tæringsyke prædikant Haalands.

«Veronica,» kaldte fru Maiman. Hun var tørst og bad om drikke; da datteren rakte hende den, skalv hænderne hendes saa hun ikke kunde holde glasset. Veronica førte det ind mot de bleke læbene.

«Kan du orke at se ham, mama?» spurte hun da den syke hadde drukket. – «Du er saa træt idag.»

«Jeg skjælver fordi jeg venter …» fru Maimans øine lyste, «– det er fordi jeg venter. – Han har mistet liksom jeg.»

Veronica satte bort glasset. Med det samme skjønte hun ikke morens ord; saa mindtes hun at presten Vargen hadde været gift, og at hans kone var død – han hadde giftet sig under sin stand, gjennem søster Klara visste hun det. Hun smilte; nu forstod hun morens iver og ank for at træffe Finmarkspresten.

«Det er ikke sagt han har mistet som du, mama,» sa hun og kysset moren paa panden.

206Straks efter ringte det, og maanedspiken, som hadde hvitt forklæ paa, sprang ut og lukket op. – I stuen møtte Veronica ham.

Han var saa høi at han næsten fyldte døraapningen ut til gangen. Han bar en sort dragt, og den sidskjøtede frakken var knappet op til halsen, hvor en opret linning halvt gjemte snippen. Men linning og snip var vide og lave, saa det store strupehodet rørte sig ledig. Haaret faldt høit og svakt krøllet bakover fra panden; det var endda brunlig, men blakt av farve, som lyst haar blir naar det graaner. Ansigtet som hele skikkelsen hadde faat en fast fyldighet, og huden var veirbarket; naar munden var lukket, saaes av den øvre læben bare en strime – den undre skjøt frem sterk og trodsig i linje med den brede kraftige haken.

Veronica rakte ham haanden, den blev borte i hans store og kolde.

«Det var snildt De vilde komme,» sa hun og prøvde gjøre røsten stø. «Mama – min mor vilde saa gjerne …» og hun løftet blikket og møtte hans.

«Jeg kommer fordi søster Klara Øien anmodet mig meget indstændig om det,» sa han. – «Jeg er ellers ingen ynder av betroelser paa sykesengen, fornemmelig ikke kvindelige. For øieblikket er jeg jo ute av funktion ogsaa. Men kan det være Deres mor til nogen glæde at tale med mig, gjør jeg det som sagt gjerne for Øiens skyld. Jeg har hat leilighet til at lære hende at kjende som en sand kristen.» Mens han sa dette, hvilte øinene hans litt paa Veronicas ansigt – saa gled det fraværende blik ned over den unge pikens slanke hals, stanset ved brystet under det glatte 207kjolelivet – gled videre til det naadde de smale føtterne. «Er den syke der inde?» sluttet han.

Det varte et øieblik før Veronica svarte. Saa snudde hun sig, pekte og sa med besvær:

«Ja, mama ligger der inde.»

Han gik ind i spisestuen og lukket døren efter sig. –

Hun sat ved bordet i stuen mens han var hos moren. Hun var gjennemskaket, som efter en voldsom oplevelse. Inde fra det andre rummet hørte hun røsten – ikke ordene, men tonefaldet – det knappe, hvasse lydtrykket paa en enkelt sætning, stigning og synkning, som i korte bratte bølger … Og hun lyttet tørstig ind over imot den – og naar den tidde, bultet hjertet med tunge dunk imot bordkanten. Hun sat i et kvarter og længer uten at røre sig. Først da det tok i døren, reiste hun sig. Og stod og holdt sig i bordet og saa paa ham da han kom imot hende over gulvet.

«Frøken, De bør gaa ind til Deres mor,» sa han.

Hun saa paa ham. Pupillene i de graa øinene var blit store, og læbene skilte sig litt saa de hvite tænderne syntes.

«Vær ikke ræd,» sa hun – «hvis hun er besvimet. Hun besvimer saa ofte.»

Da han saa hun sjanglet, tok han om armen hendes for at støtte hende – et sekund la hun hodet imot brystet hans før hun gik ind til moren. –

Ved firetiden om eftermiddagen døde fru Maiman. Veronica, lægen og søster Klara var hos hende. Hun pustet litt svakere og litt svakere – tilslut kom aandedrættet bare som en mild varme imot kindet naar en bøide sig helt indtil. Saa kom det ingenting mer – læbene 208sluttet tættere omkring tænderne og slap farven, som gled blaalig ned over haken. Og lægen la haanden han hadde holdt, varlig op paa teppet, saa paa Veronica og nikket. Alle hørte tydelig tikkingen fra det lille uret, som hang paa sengestolpen og pikket videre.

*

Døden, kjærligheten og gud kan vi ikke forstaa, – dem maa vi erfare, hadde doktoren sagt igaar …

Veronica husket de ordene da hun vaagnet. Og hun laa litt og hørte paa søster Klaras dype, langsomme aandedrag borte fra sofaen. Hun vilde ikke graate og gi sig over som igaar. Sagte stak hun føtterne ut av sengen, drog strømpene paa sig og gik lydløst over gulvet.

Inde i spisestuen var rullegardinet nede; men solen kom ind langs vindusrammen og laget to høie skraa lysvægger i rummet. Midt mellem dem stod sengen. Det laa et lommetørklæ over den dødes ansigt, det hadde skarpe, nystrøkne bretter; men hænderne var bare – søster Klara hadde foldet dem, og i hullet mellem peke- og tommelfingeren hadde hun stukket den røde rosen.

Veronica la sagte haanden paa brystet der morens hjerte hadde slaat; og mens taarene randt ned over kindene paa hende syntes hun den stumme stilheten i værelset kom der inde fra – steg med kulden som flyttet ind i haanden hendes gjennem det tynde linnetet. Og hun husket med ett den gangen moren fortalte hun første gang hadde kjendt noget fremmed røre sig indved hjertet, «og det var du, Veronica.» Langsomt lot hun haanden gli ned over den døde kroppen – jeg, jeg selv har levd der inde, tænkte hun – – og 209hun tænkte paa mormorens legeme som hadde baaret morens – og paa den kvinden hun ikke kjendte, som mormoren hadde kaldt mor. Fort stjal hun den venstre haanden op under sit eget bryst – hjerteslagene løp ind i den, slag ved slag, som i en kjede …

Det kom en flue ut mellem fingrene paa den døde – den blev sittende og pudse vingene. Veronica stirret paa den, gjemte ansigtet i armen og hulket høit. –

*

Presten Vargen saa hver dag indom i sørgehuset. Sommetider kom han om formiddagen, naar det var mange tilstede; og sommetider senere, naar Veronica var alene med søster Klara. Besøkene hans var altid korte, og han snakket sjelden til Veronica uten de faa minuttene før han gik. Hun fulgte ham ut i gangen, og derute stod han gjerne litt med haanden paa dørlaasen og spurte hende hvordan hun hadde det. Han fik vite litt om planene hendes. Hun vilde bli sykepleierske, kanske diakonisse. Han saa paa de spæde vikende skuldrene. «Det er en gjerning som kræver legemlig styrke,» sa han. «Jeg er ikke vek,» sa hun, «jeg kunde løfte mama.» – En anden dag spurte han om hun hadde slegtninger at bo hos denne første tiden. Slegtninger hadde hun ikke uten paa fars side; de var i Amerika og Nordland, og hun kjendte dem knapt; men hun hadde en veninde, som hadde skrevet hun kunde komme til hende en tid. «Presten Delmars datter,» sa hun. Vargens overlæbe blev smalere. «Han med den forrykte konen. – De ser ikke ut til at passe i hendes kram,» sa han. Veronica fortalte hun hadde været paa prestegaarden, og sa gode ord om Fannys 210forældre. Han smilte fraværende, mens han saa paa den røde munden i det bleke ansigtet. –

Nogen dage efter begravelsen kom han ved nitiden om kvelden. Veronica og den fjortenaarspiken, som nu laa i leiligheten om natten ogsaa, sat i spisestuen begge to. Veronica skrev paa et brev til Fanny – da hun hørte Vargens ringing, sprang hun ind i soveværelset og ordnet haaret.

Det var halvmørkt i stuen, og hun vilde tænde lampen. Men han bad hende la være – han kom bare for at si farvel; han hadde faat en underretning som gjorde han maatte reise fra byen to dage før han hadde tænkt. «Og jeg vilde gjerne si farvel til Dem, jeg reiser imorgen tidlig,» tok han op. Han var mer lavmælt end han pleide – i maanelyset som stod ind gjennem de klare gardinene, syntes han blekere end ellers. Veronica saa op paa ham.

«Skal De reise?» spurte hun og drog tungen haardt op imot ganen. Hver dag siden moren døde, hadde hun set ham. Hun kjendte skridtene hans i trappen og den korte ringingen.

«Min lille pike kan ikke godt være hos min mor længer heller,» sa han, «hun er ikke barnekjær og hun er ikke frisk – saa det er godt vi kommer os avsted.»

«Har De en liten pike?» Røsten var saa lav at han knapt hørte den.

«Jeg har et fireaars barn,» svarte han.

Endda stod de som da han var kommet, midt paa gulvet i den lille stuen. Det blev stilt, og de hørte piken i sideværelset reise sig og gaa ut i kjøkkenet.

«Ha det godt, frøken Maiman,» han rakte ut haanden.

211«Gud styrke og hjælpe Dem til at finde Deres vei.»

Hun stod urørlig foran ham med det hvite ansigtet løftet, brystet gik paa hende, og hun tok ikke øinene, som maanelyset skinnet i, fra hans. Han skiftet uttryk – fort bøide han sig, saa et sekund som søkende paa hende, tok hende ind til sig og presset læbene imot hendes. Og med hodet bøid bakover og mer bakover klemte Veronica sig ind imot ham og slog armene om nakken hans.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Det svake kjøn

Romanen Det svake kjøn regnes som Nini Roll Ankers hovedverk. Fortellingen følger Veronica Maimans liv og familie og skildrer hennes sterkt religiøse oppvekst i Oslo, hennes vennskap og forhold. I ungdommen er Veronica forlovet med en radikal medisinstudent, men hun gifter seg senere med den fanatisk strenge presten Vargen og flytter nordover med ham. Boka er sterkt kritisk til kirkens konservative og undertrykkende side, og skildrer kvinners tanker, følelser og livsmuligheter i lys av dette.

Romanen ble først utgitt i 1915. Denne utgaven følger den reviderte utgaven fra 1924.

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.