Det svake kjøn

av Nini Roll Anker

[Kapittel 9]

155Veronica var blit ræd, da Kalganof talte til hende. Ikke det han sa, men det hvite ansigtet hans og røsten, som hele tiden var litt tyk, hadde gjort hende ræd. Av ordene hadde hun kanske led, hvis han var kommet med dem en av de andre dagene, naar moren var i nærheten og det var solskin, – Kalganof var en som var litt rar, anderledes end andre, en forfatter. Det meste han sa om sig selv, digtet han kanske op – slik hadde hun kjendt det og hat en omhu for ham i tankene som for en som ikke kan greie saa godt for sig i virkelige ting. Men i det sidste hadde hun aldrig tænkt paa hvordan han levde – paa det Fanny hadde ymtet om – før ansigtet hans og røsten denne eftermiddagen i parken med ett hadde tvunget hende til at skjønne noget vondt; mansjettene hans hadde været skidne, der var flekker paa frakken, og det lugtet vin naar han snakket.

For ikke at krænke ham hadde hun sat sig og hørt paa ham og vundet over skrækken.

Saa var noget sked. Han har det sørgelig og er alene og har drukket meget vin og tror han er gla i mig, hadde hun tænkt. Han tror han elsker mig … Og med ett hadde det brust ind over hende en lyksalighet – en sterk og lønlig forvissning – en kjendt og søt fryd. Kalganof var like ved hende, han gik frem og tilbake og snakket videre … hun saa og hørte ham 156akkurat som hun hadde sanset møblene i stuen og vognduren utenfor paa gaten, naar hun for længe siden sat med bibelen i fanget og «det blaa» kom. Hun visste det som skedde like ved, men hun var hos noget andet, som ikke hadde røst eller ansigt eller skikkelse, men som hun kjendte bedre end alt levende … Da Kalganof sluttet – og bøide sig over hende saa hun maatte reise sig, var det litt koldt som at vaagne … Hun graat – men hun kjendte det lykkelige synke langsomt indover mens hun graat.

Hver dag siden tænkte hun paa dette.

Kalganof selv tænkte hun litet paa. Hun visste han ikke var bedrøvet længer; hun hadde møtt ham og snakket med ham – han hadde hat paa sig en ny hat og var barbert og børstet; og han hadde spøkt med hende slik han pleide spøke den første tiden de var kjendt. Det var ingenting vanskelig mellem dem.

*

En formiddag i slutten av september sat hun og læste høit for sin mor. Fru Maiman laa paa sofaen med et heklet teppe over sig; læbene hendes var halvaapne, og blikket hang ved datterens ansigt. «Det som kommer nu er saa yndig,» hvisket hun. Det var andre gangen de læste denne boken. Det var en fortælling paa vers, en dansk dame hadde skrevet den. «Det er like saa vakkert som Welhaven og mer forstaaelig,» sa fru Maiman.

Disse timene om formiddagen efter øvingen, naar moren laa og lyttet og ikke grundet paa sygdommen, var dagens bedste for Veronica. Hun hørte sin egen røst og verslinjene som hun hørte tikkingen av stueuret, – tankene gik som de vilde.

«Det ringer …» sa fru Maiman, – «hvis det er 157Klara – jeg er saa træt … men hvis det er presten,» hun reiste sig paa albuen og øinene blev urolige – «jeg maa jo snakke med ham om basaren …» «Det er vist posten, mama,» sa Veronica; men hun dreide det lille forklæet saa det hang bent før hun gik ut og lukket op.

Det var Ivar Ringby. Han stod med hatten i haanden, da hun aapnet døren – han hadde gaat fort, og det var en rød stripe efter hatten tvert over panden paa ham. Han drog av sig den høire hansken.

«Goddag, frøken Maiman» – og han lukket haanden hendes saa fast i sin at det gjorde vondt. Læbene hendes skilte sig i det lille nervøse smilet som altid kom naar hun blev sky – hun bøide hodet litt og saa forbi ham.

«Jeg vilde gjerne faa lov til at hilse paa Deres mor,» sa han; og skjønt det han gjorde nu, var planlagt og gjennemtænkt og gjennomlevd saa mange ganger, hørte han selv at han lignet en skolegut i røsten. « … hvis De tror hun ikke har for meget imot at ta imot mig.»

«Mama er ikke frisk,» sa Veronica; men straks blev blikket hendes fastere – «kanske De som er læge kunde snakke med hende om svimmelheten …» og som hun ikke hadde git ham haanden, rakte hun den ut en gang til og sa: «velkommen til byen igjen –» og hun gik bort til væggen og ryddet en knag – «mens De tar av Dem, skal jeg si til mama,» hun lot døren til stuen staa paa gløt efter sig.

Fru Maiman fik en fin rødme i ansigtet under kandidat Ringbys besøk. Hun syntes han var smuk naar han tok av sig lorgnetten; han var omhyggelig klædt, og snippen og mansjettene lyste hvite. Han skulde bli læge. Næst prestene var det ingen som kunde bringe menneskene 158trøst som lægene – men for hendes sygdom var det ingen raad. Og hun forklarte ham nøiagtig om fornemmelsene og plagene sine. «Føl pulsen min,» sa hun og rakte ut haanden til ham, «prøv om De kan finde den lille stakkaren …»

Ringby la ind et ord av og til, kjendte hende paa pulsen og førte den hvite haanden varlig tilbake til teppet – saa forskende paa de blodløse læbene og øinene, hvor øienlokket la en skygge av okker over sclera.

Bak hodegjærdet til moren stod Veronica. Hun glattet putene som støttet op den syke – de smale hænderne gik langsomt og mekanisk fra morens sølvhvite, krusete haar og ut efter den store dunputen. Like ved hende sat Ivar Ringby. Hun mindtes det han hadde sagt i jernbanekupéen – «vi træffes vel …» Hun tænkte paa leken ute paa volden hos Delmars forrige sommer. Det var liksom hun ikke hadde møtt ham siden – før nu. Naar hun saa bort paa det nederste av ansigtet hans, saa hun at det rykket litt i læbene hans, mens han lyttet –. Han husker det ogsaa – tænkte hun.

Da han reiste sig for at gaa, sa han:

«Hvis De ikke har noget imot det, vil jeg gjerne faa komme igjen en gang – jeg spiller violin – hvis De bryr Dem om det, kunde jeg spille litt for Dem, frue –.»

Fru Maiman løftet hænderne: «Spiller De violin! Jeg holder saa meget av musik, jeg har altid tænkt mig himlen fuld av strykeinstrumenter – min mands violin var ikke førsterangs, men han spilte Händels largo saa vakkert, nu har han en bedre, kandidat Ringby, hvor det var venlig av Dem at De vil komme og spille for en gammel kone som mig.» – Hun snudde hodet og 159saa paa Veronica. – «Min datter kan akkompagnere Dem …» Men nu blev de lyse øinene urolige, træt la hun sig tilbake mot putene. «Som De ser er jeg litet frisk, det er ro og hvile jeg trænger, ro og hvile. Jeg har ikke taalt at se mine nærmeste venner i høst, jeg har ogsaa saa meget jeg maa ordne før jeg tør tænke paa min egen fornøielse. Husk endelig at De ikke lar violinen ligge paa et koldt sted – Olaf bar den med sig fra rum til rum naar vi luftet –.»

Veronica bøide sig og tørket morens pande med lommetørklæet. «Nu er det vist ikke værdt du snakker mer, mama,» sa hun.

«Nei jeg skal ikke komme før jeg faar lov,» Ivar tok fru Maimans haand, hun drog den fort til sig igjen; men da hun saa op paa ham, vek uviljen, som hadde lagt sig over ansigtet hendes, et smil lik et lunet barns brast frem om den bleke munden. «De har saa blaa øine – tak for at De kom for at hilse paa mig – paa os –» rettet hun sig.

Veronica fulgte ham ut i gangen. Hun vilde hjælpe ham med frakken, men han lo og rykket den til sig. Hun blev rød – hun holdt altid i frakken for prestene, naar de gik … Hun spurte om han syntes moren saa daarlig ut. Han sa ja. – «Hvor gammel er hun?» spurte han. «Bare fem og førti aar.» Han svarte ikke – han stod med frakken paa og hatten i haanden og saa paa hende. Ansigtet hans blev saa underlig indøiet og hvitt i halvlyset der ute. – Veronica fik med ett en stikkende stramning i huden omkring strupen.

«Faar jeg komme igjen, frøken Maiman?» spurte han.

Hun saa paa ham; noget drog hende liksom bort til ham, saa hun maatte staa imot – like efter spredte 160strammingen fra halsen sig over kroppen lik en stivhet. Hun rakte langs glasruten i døren efter laasen, fik tak i den og dreide knappen, saa døren gled op –. Han gik ut og stod litt – hun sa knapt hørlig uten at se op:

«Velkommen igjen.»

Ivar bøide sig; og noget varmt rørte hende paa haanden like ved haandleddet.

Det støiet mellem væggene i den smale opgangen, da han sprang trappene ned gjennem etagene.

*

Veronica visste hvorfor Ivar Ringby møtte hende og fulgte hende – stod og ventet paa gatehjørnet, naar hun kom fra spilletimen – ringte paa om kvelden og hadde violinen med.

Hun tœnkte ikke paa det; noget i hende vægret sig; men vissheten sat bakom tankene – det gik ilinger fra den ut i ordene hun sa, og hun fik med ett latter i strupen eller taarer i øinene. Hun hørte alle lydene i huset tydeligere end før – musikken nedenunder og skridtene ovenpaa og springingen i trappene og stemmene – det var en god støi, den kunde gjerne bli sterkere, hun gik midt indi den og nynnet. Hver dag tok hun den nye dragten paa. «Det er begyndt at regne, du spolerer den kuns,» sa moren. Men hun tok den likevel og saa paa sig selv i speilet ute i gangen. Rundt den brune jakken var det en liten skindkant, og skjørtet hadde mange stikninger; det var første gang hun hadde en dragt som ikke var hjemmesyd; hun hadde betalt sylønnen for penger hun selv hadde tjent. Og hun strøk den og strøk den sagte med hænderne, 161mens hun stirret paa sig selv inde i speilet som paa en fremmed.

Mens hun var ute og gik, slog hjertet saa hun kjendte det hele tiden – hver gang hun kom til et gatehjørne, sagtnet hun skridtene, hver gang hun gik ind i en butik, saa hun sig tilbake –

Hun møtte ham næsten hver dag de første ukene. Han var alvorlig og hakket litt i ordene og fortalte noget om sine forældre eller noget andet; hun skjønte han hadde tænkt det ut paa forhaand. Han sa altid: «Det er sandt – jeg kommer til at huske paa noget …» – og saa kom det en liten historie. Hun hørte ikke paa det han sa. De gik langsomt ved siden av hverandre, og hun fik ikke til at se op paa ham; hun saa paa haanden hans, som svang sagte frem og tilbake, paa den graa frakken og støvlene. Naar han sluttet at snakke, kunde hun ikke finde paa noget at si. Men straks det blev stilt, kom det en skjælving i smaa rykk og satte sig fast i brystet – luften blev likesom suget væk omkring hende, og det var som om det i næste øieblik kunde bryte løs et forfærdelig skrik like bakom dem … Tilslut sa han noget igjen, saa hun fik puste; men nu var røsten hans lavere og mykere, og hun maatte se op paa ham, – han var forandret i ansigtet og han skalv litt, likesom hun. Da begyndte hun at snakke – det blev snart sne, portnerkonen hadde kjendt det i føtterne – var det sandt at syke folk kunde spaa veiret? Ordene kom over hende som en rid hun ikke turde stanse – hun fik en lattermildhet over hele kroppen, saa hun maatte huke sig litt sammen. Se paa menneskene og de smaa hundene og havegjærdene og husene hvor rare de var …

162Naar hun hadde sagt adjø til ham, blev hun saa træt at hun næsten ikke orket slæpe sig op trappene til entrédøren. –

I julen tok Ivar et vikariat for en ven. Han gjorde det for at slippe at reise hjem. Veronica saa ham ikke paa tre uker – han hadde skrevet til hende og sagt han hadde faat arbeide litt utenfor byen.

Da nogen dage var gaat – regelmæssige dage med dækking og avduking, opvask og rydding – spaserturer med moren og kaffekoking til eftermiddagsfremmede – stjal et mismod sig over hende. Og hun kjendte en vâg uvilje, et streif av noget koldt, naar hun tænkte paa Ivar. Den formiddagen hun traf ham igjen, sa hun for første gang noget hun visste vilde saare ham … Og fra nu av blev samværet anderledes end før.

Naar de møttes, kom hun i stridslag; hun som aldrig hadde terget andre, ertet Ivar paa skolepikevis straks hun merket han blev usikker og hakket i ordene; og hun sa imot ham og syntes netop noget andet end han – til de kom i en slags fordækt trætte, som sluknet og blusset til igjen fra den ene gangen i den andre … Hun hadde ingen skjælvinger i brystet mer – hun gik fortere end før ved siden av ham og en liten stram ophidselse stod gjennem hende som en streng – hun saa bent ut i luften og skjøv underlæben litt frem naar hun snakket.

Ivar fik noget vârt i øinene, et litet forsigtig blik bort paa hende fra siden. Hvor vondt hun kunde gjøre ham for det blikkets skyld mens hun var sammen med ham. Men naar hun kom hjem og blev alene, tænkte hun bare paa at han var blit ræd i øinene, netop paa det 163blikket hans tænkte hun mens hun stred med graaten. –

Den fjerde februar blev hun sytten aar. Om morgenen kom det blomster, nellikker og roser, en stor buket, hun kunde gjemme ansigtet i den. Det fulgte ikke noget brev med; den kunde jo ikke være fra mer end én. Hun bøide sig over blomstene – somme var endda litt klemt og tufset efter reisen sydfra; mens hun rørte de glatte, fine bladene og kjendte den søte roselugten og nellikkens duft, kom det en længsel over hende, en higen efter land hun ikke hadde set, efter en stor sommer, en blaaere himmel, varme … Og pludselig mindtes hun Ivar bedst slik han saa ut den kvelden de lekte paa volden – hvor solbrændt han hadde været; det hadde lyst i tænderne naar han lo. Hun blev gaaende fordrømt; ansigtet hans blev hele tiden vakrere indi hende; hver gang hun kom ind i stuen til rosene, rørte hun dem med læbene.

Ved ett-tiden hørte hun han kom. Hun gjemte sig i soveværelset og hørte hans og morens stemmer; litt efter ropte moren … Hun listet sig ut i gangen og tok paa sig hatten og kaapen – hun vilde gaa tur med ham.

Da hun kom ind i stuen, stod han og holdt i en stolryg med begge hænderne og vippet stolen … Moren sat i sofaen, hun var rød øverst paa kindene – Ivar var blek og Veronica blev vâr en fure som gik fra næsevingen ned mot mundviken paa ham. Den hadde hun aldrig set før.

Han gik imot hende og sa, skyldbevisst:

«Deres mor er nok blit vond paa mig» – straks efter gratulerte han hende.

164«Nei, nei,» sa fru Maiman, «jeg er ikke vred, jeg er kuns forfærdet og bedrøvet – og det har anet mig fra første stund, og jeg har bedt saa inderlig, bedt gud saa inderlig …»

Veronica snudde ansigtet bort og bet tænderne sammen – og med ett løftet hun hænderne og holdt dem for ørene.

«Kom saa gaar vi …» sa hun – og hun var nede i porten mens Ivar endda stod og prøvde at komme løs … Det hadde aldrig været godt mellem moren og ham, aldrig rigtig godt … Hvorfor kunde han ikke være som Kalganof … han var ikke skaansom som Kalganof, han lot hende ikke snakke, han sa smaa korte ord imot – og naar han tidde, var det motsigelse i ansigtet paa ham … Veronica frøs pludselig saa hun hutret.

Hun vilde takke ham for blomstene, da han kom efter hende – men hun fik det ikke til, hun fik ikke til at nævne rosene … Isteden sa hun – og vilde ikke si det:

«Hvad var det for noget med mama, med mama og Dem?»

«Deres mor spurte mig om jeg var fritænker,» sa han.

De gik nogen skridt.

«Det er litt vanskelig med mig og Deres mor – det er selvfølgelig mig – jeg er en stor klods –»

Hun vilde snakke om noget andet, om alting andet … men noget trodset og presset paa – «Hvad svarte De da?» spurte hun – og hun brast i røsten, som hun hadde gjort likesæl.

165«Naturligvis ja – men naturligvis, frøken Maiman –» øinene blaanet til paa ham av forundring.

Veronica saa bort.

« … det har jeg da aldrig – jeg har da aldrig lagt skjul paa meningene mine – jeg har netop villet, været ræd De ikke skulde skjønne hvor De hadde mig, netop der, hva?»

Hun kjendte blodet skyte op i halsen og hodet – blev et sekund som svimmel av smerte eller skræk. Hun hadde ikke fæstet sig ved det han gik og sa … De maatte si noget mens de gik … Naar hun kom hjem tænkte hun ikke paa det han hadde snakket … Fritænker. Et ord Fanny hadde brukt – et ord hun hadde nævnt selv ogsaa, mange ganger, disse sidste aarene. En tanketing, en lyd. Nu, et menneske her ved siden av hende vedkjendte sig det – sa: det er mig, nu reiste med ett en gammel gru sig omkring det, sopte væk alt som laa imellem, iset gjennem hende akkurat som i barndommen, naar moren hvisket med rædde øine: han var en fortapt – han var en fritænker, barn.

«Gjør det Dem saa vondt?» sa Ivar sagte; han var blit rød som hun.

Veronica nikket.

«Tror De selv paa det kirken lærer, frøken Maiman?»

«Jeg vil det – helst av alt. Tro –» sa hun fort.

Ivar reiste hodet og saa fremefter den snelagte gaten.

«Da har jeg det bedre end Dem, for jeg tror,» sa han. «Jeg tror paa jorden. Jeg tror paa livet slik det 166er. La folk nedlate sig til det – det har himmerik og helvede nok. Men det kræver helt menneske – liksom «himlen». Det nøier sig ikke med folks halve hug – mer end himlen. Det vil ha arbeidet vort og tilliden – og viljen – og ønskene vore. Kulsviertroen ogsaa. Den som ber redelig til livet, han skal bli bønhørt, sa mor.»

Det kom en forvirring over Veronica. Ivar snakket ikke som før – han sa ordene let og frit, og det var noget sterkt bakom røsten paa ham. Slik pleide de troende at bekjende – søster Klara snakket slik … Hun kjendte en dunkel uvilje, et nag til ham – hun fik graaten i halsen.

«De vil ikke vi skal ha salmer og kirker og kirkegaarder mer, vil De ikke det heller?» spurte hun.

Ivar saa bort paa hende – han bet sig i læben og blaknet i ansigtet – «Kirker og kirkegaarder?» tok han igjen, liksom han summet sig.

«Jeg er gla i gravene. Jeg liker at sitte deroppe,» sa Veronica.

«Jeg saa en gang en smaapike paa kirkegaarden bak domkirken i Trondhjem – hun pekte paa den torvlagte haugen og spurte: er mor indi? Nei, svarte han som var med hende, mor er i himlen. Da aapnet barnet haanden og kastet blomsten hun bar.»

« … ikke prester heller?» spurte Veronica.

Han ristet paa hodet og smilte.

Hvad vilde han gjøre med dem? Hun saa ut for sig, øienlokkene laa ned over øinene, blikket lignet en blinds. Brænde dem op kanske?

Han lo – nei, han vilde ikke gjøre mot dem som de hadde gjort imot andre. Ta ifra dem gagen vilde 167han, andet trængtes sgu ikke for at bli kvit dem. Men straks efter kastet han frem ordene, heftigere – « … Disse smidige akrobatrøstene som gjør spranget fra prat – med kvinder omkring et kaffebord – til himmelske henvendelser like letvint som en anden skræver over en grøft – som fylder munden med bønner om at bli frid fra verdens trængsel øieblikket før de fylder den med mat – det er som at faa kingelvæv over fjæset at komme nær dem –»

«En prest kan ha feil som en anden. Han er ikke mer end et vanlig menneske –,» hun sa det med vanskelighet.

«Jo,» sa Ivar, «den som vaager sig til at staa en prækestols trappetrin nærmere idealet end os andre, av ham har vi pligt til at kræve det uvanlige.»

«Jeg vet om en prest – han har sat livet ind mange ganger for at komme til folk – det har aldrig gaat forgjæves bud efter ham – han fastet da han var ung – presten Vargen i Finmarken –» et skjær av rødt la sig et øieblik over det bleke ansigtet hendes.

«Brandmanden, som Kalganof kalder ham – ja vel. Han hører til dem som tænder med den ene haanden og slukker med den andre – det er somme folks metode i andre fag ogsaa. Det holder liv i praksisen.»

Han saa paa Veronica der hun gik med profilen til ham og hodet litt bakover – al ting var stivnet i det hvite ansigtet. Han løftet armene og lot dem falde, raadvild.

«Da jeg var gutunge, spurte jeg mor hvor regnet kom ifra. Det er guds taarer, sa hun – det er en stor gud som graater for menneskene har gjort ham saa liten. Siden tænkte jeg altid han sat nedhuket i et 168litet kammers der det var saa lavt under taket at han ikke kunde faa reist sig. Og slik sitter han ogsaa, frøken Maiman, Deres gud – og prestene, de sørger for han blir der!»

Hun snudde ansigtet imot ham – den døde blekheten hendes naadde hans eget som frost:

«De synes jeg snakker som en fanatiker – ja, Ivan har ret, «bei mir überflutet jedes mal die Leidenschaft den Geist» – jeg er ingen causeur, jeg er ingen æstetiker – mit hat lar sig ikke kjølne i hjernekassen, det er ikke præsentabelt som replik – det er like hvitglød som den dagen mor døde.»

«Deres mor kunde ikke tænke som De,» hun sa det saa lavt at han knapt hørte det.

«Mors tanker blev handlinger – det er forskjellen paa min mor og mig …»

Han gik litt taus – merket han kom foran hende og sagtnet.

«Fortæl om det,» sa Veronica.

«Om mor?»

Hun nikket. Uten at se paa hende fortalte han.

« … Hun gik i fars gjerning som en soldat. Det falder mangt paa en landslæge – operationer og slikt under vanskelige forhold. Mor hjalp – var haandlanger, kloroformerte, forbandt. Sommetider hadde de den syke med sig hjem i bunden av baaten – da blev det sykestue paa doktorgaarden. Mor var kjendt og likt i distriktet – undtagen av én, presten. Presten helbredet med haandspaalægging. Han hadde lært av en embedsbror paa andre siden grænsen. En tro som kan flytte bjerge, bør sagtens kunne flytte en tumor, en diphteritis over i svinene. – Presten tusket dem til 169sig, de syke. Det hændte naar far kom, at patienten han hadde forbundet, laa med saaret bart og sang – mens petumsrøken fra prestepipen endda hang opunder bjelkene. – Far sa ingenting. Han har et ordtak: naar helsen gaar ut, smetter pastoren ind. Men mor – straks hun kom hjem efter noget slikt, gik hun bent til prestegaarden – den laa et stenkast fra doktorhuset. Og mor og sognepresten snakket saa sandheten de sa hverandre, pep ut gjennem dør og vægger til dem i kjøkkenet og drengestuen. Men det blev presten som beholdt sidste ordet.»

Veronica saa han blev blek. «Hvor De hater,» sa hun. Hun visste ikke om han hørte det.

«Mor fik en rift i haanden. Eller hun hadde den før. Hun assisterte, det var en barselfeber. Patienten var daarlig. Mor maatte reise hjem alene. Og hun ænset ikke riften før det led ut paa morgenen næste dag og baatskyssen paa nyt var sendt efter min far. – Hun fik vækket mig og bad mig hjælpe sig med ærmet paa natskjorten, det var blit for trangt … Da vi hadde klippet det op, sa hun: Gaa til presten, be ham laane mig prestebaaten, jeg maa til Thomas. Jeg saa i øinene hendes hvad det stod om. Prestens baat laa rigget, da jeg kom. Det var den eneste baaten i nabolaget som var mandet – det var midt i fisket. Og det var søndag og presten skulde til været. Jeg sa frem budet. Han stod i oljehyren og saa paa mig. Jeg husker de smaa øinene; de blev blanke som silderisp … Saa din mor sender bud efter baaten til presten, sa han. Ja, det haster for hun er syk, sa jeg. Da lukket han øinene. Hils hende og si, at naar hun sender bud efter presten, skal han komme, sa han og gik 170imot baatstøen. Det haster med at faa hende til læge, sa jeg. Det haster mer med at omvende sig, sa han og gik i baaten – paa mig venter to hundrede sjæle. Da far kom hjem om kvelden, hadde hævelsen naad øret – seks dage efter døde hun. Og nu er mor som ikke trodde paa dom og straf og Mariæ bebudelse, men bare paa godhetens magt paa jorden, nu er hun efter Deres mening … hvad skulde Deres gud med en som hende» – han vendte sig imot Veronica – «De kan da ikke gaa og tro slikt tull – at et liv som min mors hadde været mer værdt om hun hadde – hadde søkt kirken og alt det der – De tror ikke slikt!»

Hun svarte ikke. Hun hadde snud ved Florapladsen, og de gik Munkedamsveien tilbake langs de nedsnedde havene. Hun mindtes noget hun hadde tænkt om prædikant Haaland … hun mindtes det hun hadde kjendt, da tante Maiman døde … Aldrig før hadde hun nævnt de tankene til nogen …

«Eller gjør De det?»

Hun saa op paa ham. Han var kvass i røsten, det var foragt i øinene pa ham. Læbene hendes buet sig i pludselig trods –

«Den som gjør det gode for guds skyld ogsaa, er den bedste likevel» – hun hvitnet – han skulde ikke faa skræmt hende …

Ivar lo – «Nu gjorde min mor det bare av kjærlighet til menneskene – og i den bor ikke Deres gud?»

«Jo; gud er kjærlighet.»

«Saa er han vel i al slags kjærlighet?»

«Det vet jeg ikke,» sa hun. Hun skalv og holdt armene ind til sig.

171«En gang vil De faa vite det, Veronica –» sa han og nævnte navnet hendes.

De gik litt, tiende.

«Naar en – naar et menneske elsker et andet, kan han ikke skille det han kjender fra det høieste. Da er han ett med det.»

«Ja,» sa Veronica, «og da maa han vel kunne si: dit folk er mit folk og din gud er min gud. Da maa han vel kunne si det ogsaa.»

Ivar stanset.

«Nei det kan ingen hæderlig mand, frøken Maiman.»

Det var nogen skridt til porten i Munkedamsveien. Hun gik dem fort, litt foran ham. Rykkevis saa Ivar hende, rykkevis ikke – han syntes det var sinne han kjendte. Hadde hun villet kjøpslaa med ham?

Hun stod.

«Adjø da,» sa hun.

Han rakte ut haanden.

«Ja saa faar vi vel skilles …» for idag – vilde han sagt, men fik ikke ordene med.

Hun nikket – og uten at ta haanden hans snudde hun sig og sprang ind i porten. –

Hun gik forbi gangdøren med morens lille brunblakke visitkort over postkassen – hun gik til det sidste trinnet i trappen foran det stængte loftet. Der oppe blev hun sittende over en time – hun sat og stirret paa den grovrappede, skidne murvæggen og rørte sig ikke.

Da hun kom ind i spisestuen og saa moren som ventet ved det dækkede bordet, sa hun:

«Idag har Ringby snakket til mig om sin mor.» Og før fru Maiman fik sagt noget, hadde hun fortalt alt 172hun visste om fru Ringby. «Hun var haandlanger – kloroformerte, forbandt,» sa hun og læsket sig med ordene han hadde brukt. Hun fortalte hvad fru Ringby hadde sagt om regnet. Hun fortalte om hendes sørgelige død. Om presten sa hun ingenting.

Fru Maimans ansigt var stille – huden laa glat og gul over næsen og kindbenet. Hun spiste og saa ikke op da Veronica sluttet at snakke, og hun spurte ikke om noget.

«Mama, du liker ham ikke!»

«Han hører ikke til vort folk, Veronica mi,» sa fru Maiman.

Da tok graaten Veronica slik at hun hikstet og mistet pusten og blev blaa om munden som da hun var barn. –

Ved femtiden hadde hun en elev.

Hun slukket lysene paa pianoet straks den lille piken var gaat – og blev staaende ved vinduet og se ned paa gaten. Det snedde, og menneskene gled ut og ind gjennem snetykkens bleke skumring som skygger – to og to ved siden av hverandre eller tæt sammen, somme i klynge, nogen barn i lek; men de fleste alene. Og alle smaa og graa og lik hverandre. Lygtene hadde en uldenrød straalering omkring gasblusset – og borte i haven paa den andre siden gaten yrte sneflokene ind i mørket som i en stor tunnel. Hun tænkte paa alle de gangene han hadde møtt hende og ventet paa hende og fulgt hende.

Om kvelden sat hun i sofaen hos moren. «Jeg er saa træt,» sa hun og krøp sammen og la hodet indtil og sat som hun pleide da hun var liten. Morens hjerte slog like indved, det slog med en døvd lyd, liksom 173tynget eller klemt – og nu banket det litt fortere og litt fortere og den tynde kroppen gav sig i slagene.

«Barnet mit,» sa fru Maiman og tok det heklede sjalet og la det om Veronica, saa de begge sat i det.

«Læs noget for mig, mama,» sa Veronica. Fru Maiman lette med den ledige haanden imellem bøkerne paa bordet og stanset ved en reisebeskrivelse av Funcke, som presten hadde laant dem. «Læs heller om Rut,» sa Veronica og tok efter den store bibelen i guldsnit, som altid laa i stuen.

Hun lukket øinene da moren begyndte at læse.

Siden hun var barn, hadde hun elsket Ruts bok. Hun kunde den næsten utenad. Og ordenes rytme og sære klang bar billeder frem, syner hun hadde bod i for længe siden.

« … de gik paa veien for at vende tilbake til Judas land.

Da sagde Noomi til begge sine svigerdøtre: Gaar, vender tilbage, hver til sin moders hus! Herren gjøre miskundhed mod Eder, ligesom I have gjort mod de døde og mod mig.

Han give Eder, at I maa finde et hvilested, hver i sin mands hus. Og hun kyssede dem og opløftede sin røst og græd.»

Det var deilig … det var godt og deilig. Ordene rørte hende som milde hænder – bedre end alt kjendte hun dem, bedre end det hun hadde lært paa skolen, bedre end morens fortællinger om amtmandsgaarden …

« … Vender tilbage mine døtre, gaar. Thi jeg er for gammel til at vorde en mands hustru. Om jeg end sagde: Jeg har haab – om jeg end i nat havde en 174mand, ja, om jeg end fødte sønner, skulde I derfor vente til de blev store …?»

« … Men Rut sagde: Træng ikke ind paa mig, at jeg skal forlade dig og vende tilbage fra dig. Thi hvor du gaar hen, vil jeg gaa, og hvor du bliver, vil jeg blive, dit folk er mit folk og din gud er min gud, hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Saa gjøre Herren mod mig og saaledes blive han ved, om noget andet end døden skal gjøre skilsmisse mellem mig og dig …»

Veronicas ansigt brændte.

Da fru Maiman hadde læst til ende, lukket hun bibelen og satte paa spændene. Veronica fridde sig for sjalet.

«Jeg er saa varm,» sa hun og drog ut naalene av haaret sit og løste det, saa det faldt ned over ryggen. Hendes mor saa paa hende og blev urolig i øinene:

«Det er jo billedlig at forstaa, barn, – Anton Høgestad, den unge emissær fra Smaalenene, har skrevet et skrift om det ogsaa, søster Klara eier det, om Ruts bok og Salomos Høisang – jeg mindes dem ikke, jeg er saa glemsk, jeg glemmer alt – men vi vet jo at Salomos Høisang er Jesu kjærlighet til menigheten, og Ruts lydighet mot Noomi er menneskets lydighet mot sin øvrighet, og Boas er Kristi kirke paa jorden, og naar vi kuns tænker det ut saaledes, saa blir meget i det gamle testamente penere og mer forstaaelig end før.»

Veronica smilte. Hun tænkte paa Eva – paa Sara, Abrahams hustru – paa Rachel – paa Elisabeth, da fostret sprang i hendes liv, og paa Maria, Jesu mor … Hun hadde rakt efter dem da hun var liten, de hellige kvindene i bibelen. Hun hadde villet bli som de …

175Nu skiftet de skikkelse for hende, og den samme forandringen var over dem alle. – Det var ikke «sindbilleder»; det var kvinder som hadde elsket og født og tjent – som kvinder paa jorden endda elsker og føder og tjener.

Hun la armen om moren og kysset hende paa kindet.

«Rut var ikke anderledes end vi, mama,» hvisket hun.

Næste eftermiddag ved femtiden ringte det ute i gangen hos Maimans.

Veronica lukket op.

«Jeg er alene hjemme,» sa hun.

Ivar tok om haanden som endda holdt om dørlaasen, og skjøv igjen døren bak sig. Holdt hende endda om haandleddet.

«Jeg har været i gaten ved Rikshospitalet i formiddag. Jeg gik over Holbergs plads klokken to. Men jeg møtte Dem ikke,» sa hun – sagte og besværlig og tydelig. Og hun lukket øinene og kjendte armene hans omkring sig og den rare, haarde huden av en mands kind imot ansigtet sit.

*

Det var søndag med hvitblaa himmel og blekt solskin. Paa tomten ved Filipstadbugten laa sneen høi paa haugene med huggen gatesten, over de hvælvede baatene langs stranden toppet den sig i jevne bølger. Det gik en liten traakket vei til enden av stenmolen som skjøt sig ut i baathavnen – utfor de ytterste svartblanke stenene løftet og sænket sjøen de vasdrukne isflakene 176regelmæssig som for dype aandedrag, og det suste og skurret som i sykt bryst. –

Veronica var stanset der stien sluttet; hun stod og saa ned paa sjøen, holdt hænderne tæt sammen indi muffen og tok sommetider som forpint efter pust.

Hun hadde været tidlig oppe og stelt frokost til moren; siden hadde hun fulgt hende til gudstjenesten; men hun hadde ikke gaat i kirken – hun hadde sagt som sandt var, at hun hadde vondt i hodet. Og hun hadde gaat tilbake hit og hadde drevet op og ned paa fortauget langs tomten en stund. Det var liksom hun ventet Ivar maatte komme … Men hun visste han ikke kom. Hun hadde sagt hun vilde gaa i kirken med moren. Maa du gjøre det netop i morgen? hadde han spurt. Ja, netop nu vil jeg ikke la hende gaa alene, hadde hun svart. Da hadde de avtalt at møtes ved Universitetet klokken halv ett. Han kunde ikke komme nu … Hun blev fuld av graat.

Hvorfor var hun ikke gla?

Kvelden før hadde hun bare villet le. Ivar var gaat. Moren og søster Klara var kommet hjem; og hun hadde ikke kunnet sitte stille. Nu merker de det paa mig, hadde hun tænkt, nu skjønner de det; og det hadde skjælvet av latter i halsen. Hun hadde ikke kunnet faa til at se moren i øinene … Men da hun sa godnat til hende, hadde hun svinget hende rundt paa gulvet. Men Veronica! sa moren. – Den dagen Ivars far fik Ivars brev, skulde moren faa vite det; ikke før; det var de blit enig om, hun og Ivar. De hadde snakket litt sammen; men ikke meget. Han hadde kysset hende over hele ansigtet og vilde ikke holde op. Mens moren læste av kveldandagtsboken, hadde hun bare 177tænkt paa det. Men utover natten hadde hun tænkt langt frem over – paa huset de skulde bo i et sted paa landet, paa stuen med blomster i vinduene, paa et litet gjesteværelse moren skulde ha. – Alt hun tænkte paa til hun sovnet var kommet for hende mildt og lykkelig som i solskin.

Men da hun vaagnet, var hun bedrøvet. Hele morgenen hadde det været som hun ikke kunde fri sig fra noget sørgelig … Var hun ikke gla i Ivar Ringby? Var hun ikke gla nok i ham?

Her nede paa molen var det hun pleide sitte sommereftermiddagene mens hun var barn; da sat hun og saa ut over fjorden og tænkte paa det underlige som skulde ske naar gud vilde utvælge hende … Hun pleide at stirre ind i himlen over Nesodlandet til hun liksom blev borte – og skvat med et ryk, naar en lyd eller noget vækket hende. Hun lukket øinene. Hvordan han hadde det været? … Langt inde i hende kaldte og lokket det paa mindet – rakte efter det og tryglet.

Hun gik indover igjen, gik smaat og stanset ofte og saa ned i sjøen og paa de nedsnedde baatene. Saa meget hadde Ivar længtet efter hende at han ikke kunde slippe hende et minut. En gang hadde han sagt: Det er ikke langt mellem dette og døden. Da hadde hun led. Men hun skulde ikke led. Hvordan hadde hun kunnet le? Hun visste hvad det var han hadde kjendt …

En beslutning skjøt frem: hun vilde gaa til ham, gaa dit han bodde – i pensionatet paa Holbergs plads. Hun saa paa klokken – den var ikke mer end halv tolv – hun kunde ikke vente en hel time til – hun 178vilde gaa op til ham og se ham igjen og si ham al ting om sig selv og si hjælp mig.

Op over Huitfeldsgaten gik hun saa fort at hun blev andpusten – paa pladsen foran slottet stod hun et øieblik. Gud la det gaa godt naar jeg træffer ham, gud la det gaa godt, tænkte hun …

I det samme hun kom ut av parken saa hun Kalganof i Grottebakken. Hun hadde møtt ham ofte de sidste maanedene, sammen med Ivar ogsaa. Men nu kom en sky for at møte ham over hende – en motvilje, en stivhet av angst … Hun gik et par skridt, stanset, tænkte: jeg skulde snud straks – tænkte: kanske han ikke merker mig – og gik fort nedover til høire. Da skraadde han over gaten. Og da han var like ved hende, saa hun at ansigtet hans var utgraatt. Han tok ikke av sig hatten – han stanset og saa paa hende med tomme øine og sa:

«Katja er syk.»

«Aa,» sa hun og slap pusten. Og det blev aldeles stilt indi hende, uroen flaknet – hun saa op i Kalganofs store, sorgfulde ansigt, hvor overlæben hang litt ned; og med ett længtet hun saa heftig efter Ivar at hun blev rød.

«Jeg har været nede i byen og faat fat i noget til hende» – Kalganofs røst var liksom istykker – «men hurtigruten gaar jo ikke fra Trondhjem før tirsdag, ikke før tirsdag.»

«Er hun saa syk?» sa Veronica; hun maatte skynde sig; hun rakte ut haanden.

«Maa De alt gaa?» sa Kalganof.

Hun rødmet igjen – og snudde og gik ved siden av ham samme vei hun var kommet.

179« … Jeg fik dette, jeg fik det imorges,» sa han og tok op et telegram av frakkelommen og gav det til hende, «– de sa paa apoteket det maa være en operation, en maveoperation –,» han drog læben til sig i to smaa hastige lyd, som skar eller stak han sig paa noget, «jeg kom bakveien ind til bandagisten, jeg saa sakene – det er ham som har sendt det, «gjør hvad du kan» – «gjør hvad du kan» – hvad kan jeg gjøre, hvad kan jeg gjøre? …»

Veronica læste den krøllete telegramblanketten. Katja syk, stod der, send nedenstaaende posten. Og det fulgte ord hun ikke skjønte – instrumenter tænkte hun. «Og en vandseng.» «Gjør hvad du kan,» stod det. Ingen underskrift.

Hun rakte papiret tilbake til ham.

«Kanske det værste er over, kanske de skal ha det til bedringen – siden de ikke har tat det fra en nærmere by.» Og hun rørte Kalganofs arm.

Han gik med hodet litt bakover.

«Jeg kan ikke taale det – jeg kan ikke taale det, jeg kan ikke taale alt – igaar fik jeg tilbake manuskriptet ogsaa – han vil ikke ha det,» – han slog de store hænderne sammen – «Hun dør, jeg kjender det paa mig, hun staar det ikke over, hun er ikke slik, hun kan ikke taale kniv og narkose og indgrep, hun maa ha aapen himmel og luft, ifjor gik hun over fjeldet med ungen paa ryggen – tror De hun kan puste i en sykestue –»

Han stoppet, tok op et stort lommetørklæ og tørket sig over ansigtet, og saa ned paa Veronica.

«Synes De jeg skulde reise?»

Hun ristet paa hodet:

180«Det er jo ikke sikkert at hun dør.»

«Nei gud forlate Dem, dør! Hun er da ikke mer end tyve aar, tyve aar og tre maaneder, hun er sund og fin og frisk som en ungren – og saa sterk – tok og løftet mig, løftet mig mange tommer fra gulvet, det er ikke mer end to aar siden! Bed for hende, bed for hende i aftenbønnen i kveld, gud bevare Katja fra nød og fare for synderen Ivan Kalganofs skyld –,» hvisket han, og taarene randt ned over ansigtet paa ham. «Hun er alting for mig, hun er hjem og forældre og æt og alt som er vakkert og godt. Det eneste som er vakkert og godt. Hun skriver breve, smaa dumme breve til mig, jeg lægger dem under hodeputen – kom til sommeren skal vi rømme fra pâpen – hun kalder ham pâpe – og ro dit du vet, skriver hun. Det er et sted op efter elven, der sat jeg og – og dannet hende, læste for hende, læste Ibsen og Bjørnson, lærte hende si fremmedord – la ut om mig selv, hvad det skulde bli til – her i Kanaan. Hun tror jeg skal bli en stor mand i folket –,» han saa fort bort paa Veronica – «hun gaar og brænder lys for mig og lar dem ikke slukke – kjendsgjerninger betyr ikke noget for hende – du mester Ivan, sier hun …»

Veronica hadde sagtnet gangen.

«Ikke gaa fra mig,» bad han, «vi kan snakke om Katja, De kjender hende, og De ligner hende i haaret, men hendes er større; hun staar i det som i en kaape. Ikke gaa fra mig, det er bedre med mig, det er bedre med mig nu, – kom med mig op skal jeg vise Dem fotografiet jeg fik – hun har ungen paa armen – det er bare en avglans og gjenklang, men likevel. – Jeg er 181ikke vant til at være ute slik i graalysningen heller,» sa han og vilde smile.

Veronica lette ind efter uret. Kalganof saa paa sit.

«Klokken er ikke tolv endda,» sa han.

«Ja,» sa hun, «hvis det ikke er langt?»

«Ikke mer end fem minutter.» Og han snakket roligere om søsterens brev som hun hadde ligget og skrevet inde paa sofaen i mandens kontor …

De gik gjennem en træport, over en gaardsplads med nogen store kastanjetrær. Veronica gik like bakefter ham ind i huset, op én brat trap og én til. «Ja, De gaar vel med?» sa han, da de næsten var oppe – og saa uviss paa hende. Det var søndagsstilt i hele huset – i en av etagene blev et barn bysjet. Han lette i lommene og fandt nøklen og satte den i laasen. «Her er det,» sa han. Det var tyst derinde. Og han dreide om og aapnet og de gik ind.

Baade han og Veronica var over dørstokken før de blev vâr det var andre i værelset. Det var meget varmt der inde – varmen og lugten av en søt og sterk parfyme slog imot dem. Borte ved den runde koksovnen stod rummets rummets] rettet fra: rummmets (trykkfeil) eneste makelige stol. Det var en stilbar flugtstol av simpleste slag. En mand laa og sov i den. Hodet hvilte tungt mot det brun- og grønstripete trækket – han sov fast, og pusten kom i hørlige støt igjennem næsen. Over haaret og halve ansigtet laa et lommetørklæ med lyseblaa rand. Paa gulvet ved siden av stolen sat Lisa Rosenblad. Hun hadde drad føtterne op under skjørtet, og kindet hendes hvilte mot knæet paa den sovende; en skjær rødme laa over ansigtet, det lyste blekt i haaret, som var sirlig flettet omkring det runde hodet; den hvite, slanke halsen var bar; i venstre 182mundvik hang en halvrøkt cigaret. Hun saa med blanke, rolige øine paa de to som kom ind, og rørte sig ikke. Hænderne laa foldet i fanget.

«Hallo,» sa Kalganof. Andagten i Lisas ansigt med den korte, muntre næsen virket uimotstaaelig paa ham – nu hadde hun stjaalet sig til en hyrdetime mens avguden sov … Han glemte al ting og lo.

Ivar Ringby reiste sig over ende i stolen – lommetørklæet faldt ned paa knærne hans, han stirret forvildet paa det – lette efter klokken, saa op og saa Veronica. Et sekund saa de paa hverandre. Saa tok hun efter dørkarmen, efter døren – og gled saa fort ut at Kalganof ikke merket hun var borte før sikkerhetslaasen smækket.

Ivan stod et øieblik urørlig.

Bak ham børstet Lisa Rosenblad støv av kjoleskjørtet; hun hadde endda cigaretten i mundviken, en kunstig ro laa over det mørkerøde ansigt; men det lille glasperlebaandet paa halsen skalv. Kalganof var blit staaende med hænderne i siden – endda drog det i lattermusklene, og da han saa det blaarandete lommetørklæet til Lisa paa gulvet indved Ivars ben, kom en kvink fra strupen paa ham. Straks efter saa han paa Lisa og sa:

«Katja er syk, Lisa.»

Ringbys næve fór ut mot ham og traf ham i brystet mellem de aapne frakkeflakene – han tumlet bakover, kom bort i en stol, tok sig for og holdt paa at stupe –

«Faen,» skrek han, «rir faen dig!»

Ivar hadde revet frakken sin ned fra væggen, han kastet den over armen, tok hatten som laa paa bordet,

183men hev sig saa heftig imot døren at han ikke fik op laasen. Da smat Lisa brændsnar imellem ham og Ivan, kilte armen langs døren og aapnet.

«Bare gaa med dig, bare gaa!» sa hun, og ansigtet vrængte sig i graat.

Et minut efter hadde hun faat paa sig filthatten med de to røde pennefjærene, hadde fæstet ekornskindet om halsen – hun knappet jakken mens hun snek sig nedover trappen efter ham. –

I et par timer drev Ivar omkring ute. Veronica var ingensteds at se. Først tok han veien han tænkte sig hun var gaat. En stund holdt han sig i Munkedamsveien; men hun kom ikke. Og snart var han i gater han knapt kjendte – over Akerselven, Grünerløkken … Han vilde bli rolig før han gik op til Maimans. Det gjælder at bli rolig, tænkte han, og tok ordene sanseløst op igjen – det gjælder at bli rolig … Harmen kokte i ham – ved første blik hadde hun været færdig til at tro det værste, paa kvinders vis … saa tok han paa at ræsonnere – prøvde sætte det som var sked paa plads. Indicierne var imot ham – men nogen ord, og hun vilde vite sammenhængen. Han formet ordene – de ynglet og øket, blev mange og heftige, blev en endeløs forklaring om livet til én som ikke kjender andet av det end en liten, indegjært krok. Tilslut kom han i den tilstand hvor sindet ændrer og gjør anderledes det skedde – tvinger de skjæbnesvangre timene og dagene tilbake, avverger ulykken, stanser skridtene, skifter ordene – til virkeligheten viker.

Ved tretiden gik han ind et sted og fik sig et glas øl. Men straks han hadde sat sig, kom det for ham 184som det største daareverk at han ikke var gaat bent til hende fra Kalganof – at han hadde latt hende leve i uvisshet og angst i over to timer … Og han tok den korteste veien gjennem byen til Maimans. Hadde hun ikke sagt hun var gla i ham – hadde hun ikke sagt det straks han kom igaar, med vilje, uttrykkelig, saa han skjønte det var om at gjøre for hende at faa sagt det: jeg gik over Holbergs plads klokken to, men jeg møtte Dem ikke. Hun hadde besluttet sig til at finde ham, hun hadde bestemt sig …

Han sprang det sidste veistykket – og han tok trinnene i trappen to og tre om gangen. –

Da han stod foran gangdøren, blev den aapnet før han fik ringt. To diakonisser kom ut – den ene var spæd og liten og saa spørgende paa ham med store, blaa sværmerøine; den andre holdt døren oppe og spurte med bergensmaal, om han skulde til enkefru Maiman. Han takket, lettet paa hatten, passerte, og hadde igjen døren efter sig. Inde i gangen brændte det en liten hvit natlampe lik dem de brukte i gangene paa hospitalet; han stod et sekund og lyttet – han hørte klirr av glas eller kopper og fru Maimans fotlag. Uten at ta av sig frakken banket han paa dagligstudøren og gik ind.

Det var tændt derinde – lyset fra hængelampen som hadde en rød papirskjærm, blandet sig med blekt dagslys fra de udækkede vinduene – det lugtet svakt kaffe og paa bordet laa en kvast gaasunger.

Veronica sat i sofaen med ansigtet mot døren. En stor hvit pute bak hende hadde indsøk efter hodet. Like ved hende paa bordet stod et glas vand.

Da Ivar fik se hende, snørte strupen sig sammen 185paa ham. Det faldt et rosenskjær over det smale ansigtet – et skjær av fest. Han prøvde si noget, men kunde ikke straks faa frem røsten for stakaandethet. Han gik rundt bordet og bort til hende. Da løftet hun haanden litt, og verget for sig og flyttet sig længer ind i sofaen.

Han stanset – smerte og sinne veltet op i ham, han tok i bordet efter stød.

«Du tror vel ikke – du har vel ikke et øieblik trod, at …» røsten skjevret paa ham – «at jeg har hat noget, med nogen anden, mens jeg holdt av dig?» Og nu braatok krænkelsen ham, og han rettet sig, blev støere i maalet. «Jeg er ikke kommet for at undskylde noget, det er ikke mig som har forgaat mig – men jeg blev saa harm da du gik – uten forklaring – uten at vente paa mig – at jeg ikke har været god for at komme til dig før. Veronica – trodde du – at jeg var en – slik – skarv?» satte han i og bøide sig ned imot hende.

Hun holdt sig med haanden under brystet.

«Ja,» sa hun, «men jeg tror det ikke mer. Ikke nu mer, naar De sier det.»

Hun sat i kroken mellem armen og ryggen paa den gamle sofaen, der de begge to hadde sittet igaar. Det var noget unaturlig opret over hende.

«Den unge piken du saa –» sa Ivar. «– Hvorfor sier du De til mig?»

«Jeg bryr mig ikke om hende – det gjør ingen forskjel – det kan ikke være noget imellem os længer. Jeg har skrevet det, søster Klara tok det med sig i postkassen, det kommer et brev til Dem … Det er min skyld – det har ikke været noget hele tiden –

186ikke for mig. Du vet det, du ogsaa – jeg tok bare feil. Jeg er gla jeg fik skjønne det saa snart.» Hun saa bent paa ham med det slørede, uttryksløse blikket.

Ivar hadde bøid sig litt ned imot hende; nu tok han efter hende. Da skrek hun, høit og skjærende i yderste rædsel – kastet sig bakover imot sofaryggen og stirret paa ham med avsky i hver linje av det hvite ansigtet.

Han rygget. Han var kommet nær armen hendes – den hadde dirret som en strukket streng. Og han kjendte at han skyldte hende at gaa – at gaa straks – at fri hende for synet av sig.

Borte ved døren stanset han.

«Veronica,» sa han, «jeg kan ikke gi dig op – jeg kan ikke gaa fra dig – Imorgen …»

Det rykket i spisestudøren og fru Maiman næsten stupte ind over dørstokken – hun hadde hørt skriket i kjøkkenet. Da hun fik se Ivar, fegtet hun med armene imot ham –

«Hvad er det De gjør,» ropte hun, «hvad er det De gjør barnet?»

Veronicars føtter gled ned paa gulvet, hun stod mellem sofaen og bordet.

«Det er ingenting, mama, – jeg har sagt det til ham,» sa hun, og hun snudde sig mot Ivar. «Ikke kom igjen, nei ikke kom igjen, vær ikke vond paa mig, jeg kan det ikke, aldrig mer – Pin mig ikke,» og hun la armen for ansigtet.

Det var det sidste han saa av hende, det bortvendte ansigtet, armens mørke linje, og haaret som bølget løst nedover ryggen, liksom hin første gang …

Lisa Rosenblad stod nede i porten og frøs. Hun 187hadde rullet forbredden paa jakken op om hænderne sine – det var en vane hun hadde fra gammelt – fra den tiden hun stjal sig ut og stod i blaaforklæ i porten i Voldgaten og saa paa de jevngamle jentene, naar de gik fra den fine skolen i Toldbodgaten – paa kjolene og flettebaandene og de blanke beltene de hadde. Hun hadde kjendt hat til dem, alt den gangen …

Hun var dødelig træt. Han hadde gaat alle de gater som til var. Sommetider hadde han marsjert, andre ganger hadde han kræket som en gamling langs husvæggen – gang og anden hadde han staat stille, saa hun hadde maattet ty ind i portrum og gjemme sig. Og da han endelig saa indom kaféen i Akersgaten, hadde hun snaut kunnet holde sig paa føtterne mer, saa saar var hun under fotbladene.

Og nu var han oppe hos hende med de svarte øinene – og bad hende saa tyndt ta sig til naade igjen, kunde hun tænke – for det han aldrig i verden hadde gjort. Og kom han ikke ned mer, saa hadde hun bønhørt og tilgit og latt ham faa kysse haanden sin. Lisa hukret og bet sammen tænderne. Men kom han ned for trappen igjen, da var det for hun ikke vilde vite av ham mer – saa gik han vel paa sjøen med det samme …

Aa gud, aa gud. Hun satte sig paa det første trinnet – hun rugget frem og tilbake og holdt sig paa venstre side av kjaken – hun hadde gaat med tandverk hele dagen.

Det var kommet to svarte diakonisser ut gjennem porten, straks han var gaat op – den ene hadde set saa stygt paa hende, syntes hun. Og hun tok paa at smaabande. Pokkern og Hinmanden ta alle dydsmønstre 188og finfolket og damene, men først hende der han nu var! Hun kjendte dem, hun kjendte slaget … Den første gutten hun hadde hat lag med hadde sutret efter kjæresten hver kveld han kom i førstningen – han hadde gaat forlovet i fem aar og like paaholdig var hun. Og aassen hadde det ikke været med «malerkosten», den tiden hun stelte for ham? Hadde hun ikke maattet pynte og pudse paa atelieret timevis, første gang frøkenen han siden blev gift med, kom i følge med mor sin for at se paa billedene hans? Nyttet ikke at komme til hende før han hadde navnkundighet og stipendium i lommen. Hun sat ikke paa systue, den – og vasket gulv og kopper og stoppet strømper ut over natta for vennen sin …

Ret en dag kom vel Ivan ogsaa med en frøken, kunde hun tænke.

Hun skurte tænderne imot hverandre for at døve verken.

Mor hendes hadde ret: Vi sælger vors rent for billig, Lisbet, sa hun tit og ofte – vi skulde gjøre som damene, holde igjen og akkordere til vi blev forsørget for levetia. Men den som er født godhjerta, kan ikke gjøre sig syndhard … Mor hendes hadde ret …

Guldgutten min, mumlet hun.

Det blev slaat igjen en dør.

Nogen kom ut for trappen …

Aa herregud, det var vel ikke saa galt at det var ham – aa gud spare ham …

Sent og smaat kom det ned efter. Nu stanset det. Kanhænde hadde han sat sig.

Lisa snek sig to-tre trin opover.

Nu gik det igjen …

189Hun blev skjælven, stiltret ned og kom sig fort tvertover porten ind i mørket. Der lænet hun sig imot murvæggen. Nu kunde hun se ham, straks han kom paa sidste avsatsen, hvem det saa var; der brændte gasblus. Hun holdt sig mot muren og stirret …

Det var ham. Og han stoppet foran de sidste trappestegene, og tok av sig hatten og tok sig igjennem haaret …

Hun bøide sig, stak hænderne imellem knærne og kven sagte. Han var graa som væggen.

Det var mørkt i porten, og han gik forbi hende. Men i det samme han tok skridtet ut i sneen, var hun bak om ham, stak haanden ind i hans og hvisket: «Det er bare jeg, Ivar.»

Ivar Ringby vendte sig.

«Er det du,» sa han og gik videre. Men han hadde tat tak om haanden hendes og holdt den.

Slik gik de – Munkedamsveien, kroken om Akers verksted, langs bryggene. Folk snudde sig efter dem og smilte.

*

Morgenen efter var det tøveir og skodde. Snesørpen laa langs fortaugene, ute i gaten sildret brune smaabækker i de dypskurte rændene efter tung lasskjøring, og i gropene samlet de sig til lumske kulper under et lag av skidden kornet sne, – luften syntes røkfyldt med et svakt rødskjær, som fra en brand langt unda, og fra fjorden kom ul og tjot, dampbaatene laa utpaa og varet hverandre.

Veronica hadde fulgt moren til sporvognen – hun skulde i symøte. Før hun gik ind i porten, stod hun litt og lyttet til taakelurene og saa paa bjerken i nabohaven. 190En gang hadde hun sagt til Ivar Ringby: der staar det træet jeg er glaest i. Da hadde han gaat over gaten og faat tak i en gren, som han brøt en liten kvist av … Det gjorde vondt at huske det, men det blev væk igjen; hun var bare træt. Hele natten hadde hun sovet tungt; likevel sat det noget utvaaket bakom øinene og sved. Nu er mama snart fremme, tænkte hun – saa kan hun ikke bare sig længer, saa tar hun søster Klara bort i en krok og fortæller hende det – og naar de andre er gaat, blir hun sittende en lang stund hos Klara … Naar hun kommer hjem, har hun tindring i øinene, men tier og vil ikke jeg skal merke hun har faat betrod sig til nogen. Bare hun hadde hat søsken – aldrig hadde hun ønsket det slik som nu. En hun kunde gjemt sig bak – nogen som kunde gaat imellem hende og moren …

Hun gik tungt op trappen. Maanedspiken lukket op for hende. «Det sitter en dame inde og venter paa Dere, frøken,» sa hun.

Veronica stod litt. I gangen var det en søt, sterk lugt hun kjendte … Hjertet hug til i brystet – hun gik ind i stuen med yttertøiet paa. Lisa Rosenblad sat paa en stol hun hadde drad væk fra bordet, saa den stod midt paa gulvet; hun sat ytterlig paa sætet og holdt sig rak – de røde pennefjærene paa hatten luet over det bleke ansigtet med de glasklare øinene, som de smaa pupillene gjorde stingende og sært lysende. Veronica stanset indenfor døren, og Lisa reiste sig –

«Kan jeg kanske faa talt litt med Dem, frøken?» sa hun, og det hørtes ordene længe hadde ligget færdig.

«Jeg har ingenting at snakke med Dem om, vi kan 191ikke ha noget at snakke sammen om –,» ropte Veronica.

Men Lisa kom bort til hende og tok frem et brev av den lille brune muffen.

«Her er brevet De skrev,» sa hun, «jeg gik hit med det – om det staar det i brevet De skulde angre saa – saa har han ikke læst det endda …»

Veronica stirret paa den lille blaa konvolutten – Lisas smale, hanskeløse haand holdt omkring den. Og hun blev heftig oprørt, som hadde noget motbydelig rørt hende selv – nappet brevet til sig og ropte:

«Det er skamløst av Dem – det er skamløst, aah!»

«De tror kanske jeg har stjælt det?» Lisa stak hodet frem med en ormemyk bevægelse – «De tror kanske jeg gaar i lommene hans? De tror mig vel til hvad det skal være en som mig – men jeg trænger ikke skamstjæle for at leve, saavidt De vet det! Og jeg traar samme jorden som Dem, og jeg spør ikke om lov, frøken.»

Endda stod de like ved hverandre; de var næsten jevnhøie; begge to var de mørkt og fattig klæd. Lisa saa op, og hun blev ved at se paa Veronicas ansigt, mens øinene blev mørke av forbitrelse:

«Aa er det De har at yppe Dem av? Aa har De fremfor mig og enhver? Har De andet end hode og armer og bryst – har De andet end kroppen Deres der De staar De som en anden? Aa gud late den dagen komme at De faar vite og kjende det, De som holder Dem for god til en som han!»

«Gaa – gaa med Dem!» hvisket Veronica. –

Urørlig blev hun staaende og lytte ned gjennem det store huset til Lisas skridt i trappen blev væk. Hun 192og den fremmede piken – og Ivan Kalganof – og Ringby …

Hun fik op vinduene i stuen; hun sjanglet litt og holdt sig i karmene; og da hun fik øie paa konvolutten, hun hadde lagt fra sig, ropte hun paa piken, pekte og bad hende ta det brevet og lægge det i postkassen … Inde i soveværelset stængte hun dørene, klædde av sig og vasket hele kroppen.

*

I slutningen av mars giftet Ivar Ringby sig med Elisabet Rosenblad. To studiekamerater var hans vidner hos byfogden.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Det svake kjøn

Romanen Det svake kjøn regnes som Nini Roll Ankers hovedverk. Fortellingen følger Veronica Maimans liv og familie og skildrer hennes sterkt religiøse oppvekst i Oslo, hennes vennskap og forhold. I ungdommen er Veronica forlovet med en radikal medisinstudent, men hun gifter seg senere med den fanatisk strenge presten Vargen og flytter nordover med ham. Boka er sterkt kritisk til kirkens konservative og undertrykkende side, og skildrer kvinners tanker, følelser og livsmuligheter i lys av dette.

Romanen ble først utgitt i 1915. Denne utgaven følger den reviderte utgaven fra 1924.

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.