Forord: Nøkkelromanen, litteraturens minst ansette sjanger

Det skorter ikke på romaner i norsk litteraturhistorie som har skapt furore. Slike litterære brannfakler har i all hovedsak vært forfattet for å endre verden eller folks måte å betrakte den på. Verk som dette forbindes altså med sterke kunstneriske eller politiske ambisjoner.

I Frankrike har såkalte romans à scandale, bøker som fråtser hemningsløst i kjente menneskers privatliv og blottlegger dette i litterær form, ofte skapt like mye furore som kunstnerisk potente verker. Her hjemme har de fleste slike forsøk nesten alltid blitt raskt glemt. Norge på 1800-tallet hadde da også begrenset med kjendiser som kunne tjene til materiale til denne type bedervet litteratur. John Paulsens (1851–1924) utskjelte roman fra 1882 er et unntak. En både berømt og ytterst privat gruppe blir ufrivillig portrettert her: de tre medlemmene av Ibsen-familien. Dette har sikret Familien Pehrsen en slags plass i norsk litteraturhistorie.

Den udiskutable Ibsen-koblingen gjør Familien Pehrsen så interessant at den må regnes som selve kroneksempelet på sjangeren nøkkelroman her til lands. De siste tiårene har gitt oss utallige bøker som kategoriseres som virkelighetslitteratur. Dette er en merkelapp man fester på tekster hvor forfatteren i detalj beskriver sin egen hverdag og omgivelser uten å fiksjonalisere i nevneverdig grad. Vi innvidde som makter å gjennomskue slike motefenomener, vet at dette bare er en blodfattig avart av den utskjelte modersjangeren nøkkelroman, hvor forfatteren har langt større frihet til å utfolde seg, både i form av perfide personangrep og fri diktning.

«Nøkkelen» det refereres til kan defineres som innsikten i mer eller mindre private forhold som den privilegerte leser har tilgang til. Det finnes selvsagt nøkkelromaner som i liten grad er blitt lest som sådan fordi «koden» kun er kjent for en engere krets eller fordi de litterære kvalitetene har distrahert leserne fra å jakte etter levende modeller for romanfigurene. I et tyvende århundre preget av autonomiestetikk, altså en motvilje for å lese referanser til virkelig liv inn i teksten, har nøkkelromanen hatt små kår, selv om mange av de kanoniserte forfatterne i verdenslitteraturen, også selveste James Joyce, kan knyttes til sjangeren.Sean Latham: The Art of Scandal: Modernism, Libel Law, and the Roman a Clef. Oxford University Press, 2009.

Hva er kodet i en nøkkelroman? Mulighetene er utallige. I noen bøker kan fiksjonskomponenten være minimal og kun navnene være endret. Disse bøkene nærmer seg fort ukebladreportasjen, og målet med utgivelsen er ofte å tjene penger på å «oute» et kjent miljø eller en skandaløs hendelse som allmennheten gjerne vil ha innsyn i. På den andre ytterkanten finner man verk av betydelig litterær kvalitet, hvor forfatteren ikke gjengir virkelige hendelser, men for eksempel har latt seg inspirere av mennesker i sin egen omgangskrets som i kraft av sin markante personlighet eller sine særegne standpunkt får opptre i en rent fiktiv handling. Her kan man nevne Aldous Huxleys Point Counter Point fra 1928, hvor både forfatteren selv, D.H. Lawrence og selveste Charles Baudelaire regnes som modeller for sentrale figurer i romanen, Hærværk av Tom Kristensen fra 1930, hvor man finner mange skikkelser fra Københavns litteratur- og journalistmiljø, samt Sigurd Hoels Syndere i sommersol, hvor både Nordahl Grieg, Karl Evang, Nic Waal og Trygve Braatøy sies å skjule seg bak de unge og solbrune romanskikkelsene.

Familien Pehrsen hører hjemme et sted mellom ukeblad- og mesterverkpolene i dette sjangerspekteret. Vi blir presentert for en fiksjonsfortelling uten innslag av kjente skandaleepisoder her, men forfatterens lange samvær med Ibsen-familien på kontinentet,Alt som står om Ibsen-familien og deres forhold til John Paulsen kan føres tilbake til Ivo de Figueiredos biografi i to bind fra 2006 og 2007: Henrik Ibsen. Mennesket (2006) og Henrik Ibsen. Masken (2007), Aschehoug. samt visse karaktertrekk og geografiske hint, la til rette for avkoding. Jungeltelegrafen i datidens litteraturverden har nok bidratt til å sementere kategoriseringen av boken som nøkkelroman.

I tillegg til skandaleaspektet ved sjangeren er det også en uunngåelig eim av snobbethet knyttet til nøkkelromanene: For å kunne finnes verdig til å stå modell for en romanfigur i et verk av denne typen må du «være noen»,Jeg har kun kommet over ett moteksempel her til lands. I kapittelet «Grosserer og fabrikpike» i erindringsboken Dikterliv i gamle Kristiania skildrer Rudolf Muus hvordan tre arbeidersker på Sagene beskylder ham for å ha brukt dem som modell for den glupske snyltegjesten «Gratis-Andersa»:
«Hvad ondt har forfatteren gjort Dem.»
«Han har satt mig ut over byen ved å omtale mig i boka si som ‘Gratis-Andersa’».
«Er De sikker på det.»
«Neida, det er grei skuring at det er mig han har ment med ‘Gratis-Andersa’,» falt den annen kone inn, «og jeg vil ha ham arrestert for det.»
«Nei, stopp!» gneldret den tredje kone. «Det er mig han har skrevet om som ‘Gratis-Andersa’, og jeg vil ha en klekkelig skadeserstatning av denne dikteren.»
«Nu, det må jeg si,» lo fullmektigen. «Her er nok tre om budet i denne edle veddestrid.»
Rudolf Muus: Dikterliv i gamle Kristiania. J. Aass’ forlag, 1932, s. 23. Digital utgave på bokselskap.no, 2019: https://www.bokselskap.no/boker/dikterliv/grosserer-og-fabrikpike og som leser bør du også være en del av «the beautiful people» for å kunne knekke koden, om romanen portretterer en eksklusiv krets. Det er derfor slående hvor usnobbete Familien Pehrsen er, med sin klart radikale slagside og sitt engasjement i målsaken.

La oss se på de tre medlemmene av den fiktive Pehrsen-familien:

Millionær og trelasthandler Pehrsen er et nidportrett av Henrik Ibsen, tegnet av hans tidligere protesjé John Paulsen. Fremstillingen av den gamle mentoren er så fortegnet at man ikke kan ta det helt på alvor. Pehrsen er en erkefilister som bringer tankene hen på Onkel Skrue, en figur Ola A. Hegdal faktisk har gitt Ibsens trekk i en karikaturtegning.Ola A. Hegdal: Ibsens ripsbusker og andre litterariteter. No comprendo press, 2006, forside. Man er kanskje mer tjent med å se på romanfiguren som en spissborgertype som Paulsen har utstyrt med trekk fra sin tidligere venn. Når karikaturen ikke rammer Ibsens status som kunstner eller samfunnsrefser er det lite trolig at romanen er skrevet primært for å ramme ham.

Som privatmenneske var Ibsen ingen ruvende skikkelse. En del av publikum i 1882 var trolig kjent med den tilkneppede tonen som preget Ibsen-slekten og kontrasten den utgjorde til den rause tonen som preget det bjørnsonske hjem.

Vi blir i åpningen kjent med grossererens familiebakgrunn. Hans alkoholiserte far oppsøker ham i Kristiania for å tigge penger, noe han får på premisser som er så fornedrende at gamle Pehrsen forbanner sønnen. Uten å røpe for mye av handlingen kan vi si at forbannelsen får konsekvenser. Det er vanskelig å si hvor mye vanlige mennesker visste om Ibsens forhold til slekta på denne tiden, men Pehrsen-historien har noe gjenklang i Ibsens trøblete forhold til egen slekt. Uten å forenkle for mye kan man vel si at Ibsen på den ene side var hard mot familien han forlot i Skien og på den andre side var overbeskyttende overfor sønnen Sigurd (1859–1930).

Paulsen tegner et nærmest grotesk bilde av en «parveny» som gjør sitt ytterste for å nå høyere sosiale lag og som suger til seg all heder som han tror kommer hans vei. Et kostelig eksempel er Pehrsens opptreden i Roma, hvor han forakter alt og alle han møter, med unntak av tiggerne, som kaller ham signore. Med tanke på Ibsens umettelige appetitt på ordener og utmerkelser er vel denne siden av nøkkelromanen ganske treffende.

Et annet karaktertrekk som forener dikteren og trelasthandleren er aversjonen mot å gi seg hen til følelser. Ibsen var kjent for sin tilknappethet. Pehrsens mantra «Bliver du sentimental, nu» vendes mot ham selv på en grusom måte ved romanens slutt. Likevel elsker Pehrsen sin sønn Sverre like mye som Ibsen elsket sin Sigurd. Vi kommer nå inn på skikkelsen som er mest interessant i vårt nøkkelromanperspektiv.

Sigurd Ibsen var åtte år yngre enn John Paulsen og bare så vidt myndig da Familien Pehrsen kom ut. Det er ikke helt klart hva som har motivert Paulsens giftige angrep på sin tidligere omgangsfelle. En troverdig forklaring er at Sigurd var den som sådde splid mellom dikteren og hans protesjé, muligens ved å hinte om at Paulsen oppførte seg i overkant galant overfor fru Ibsen, selv om Paulsen, som trolig var homofil,Jan Olav Gatland: Mellom linjene. Homofile tema i norsk litteratur. Aschehoug, 1990, s. 65–68. neppe hadde noen erotisk interesse for Suzannah Ibsen (1836–1914). Det har vært spekulert mye på årsakene til bruddet mellom Ibsen og den yngre bergenseren, men dette forordet er ikke stedet for å gi en oppsummering av dette.

Sigurd Ibsen var et vidunderbarn som faren hadde nærmest grenseløse forhåpninger til. Disse skulle i stor grad bli innfridd da Sigurd gjorde politisk og diplomatisk karriere. Når man leser Lars Roar Langslets biografi får man inntrykk av at karrieren kunne nådd enda lenger om han hadde vært i besittelse av en mer omgjengelig personlighet.Lars Roar Langslet: Sønnen. En biografi om Sigurd Ibsen. Cappelen Damm, 2004. Det er Sigurd Ibsens påståtte «Napoleon-kompleks» som får en tidlig fremstilling i denne romanen, hvor han tas av dage nesten 50 år før hans faktiske bortgang i Lausanne, hvor han hadde slått seg ned da karrieren var over.

Her har vi altså en litt snodig variant innen nøkkelromansjangeren. Norske lesere blir presentert for en hovedperson basert på en levende, pur ung modell som knapt hadde satt sin fot i fedrelandet og kun var kjent for Ibsens omgangskrets, men som skulle bli en av landets mektigste menn flere år etter at boka kom ut.

Som nøkkelfigur er Sverre trolig dyktigere tegnet enn tilfellet er med den groteske grossereren, men det mangler ikke på infame innslag som nærmest gjør romanskikkelsen til en skurk, noe den hyperkorrekte Sigurd selvsagt aldri var. Et ganske kostelig eksempel finner vi når den forelskede danomanen Sverre stjeler noen landsmålsdikt han tror er skrevet av vennen Lyder og presenterer dem til sin utkårede som sine egne – hvorpå hun, som selv er forelsket i Lyder, raskt ser at det dreier seg om kjente tekster av Vinje!

Det var isfront mellom John Paulsen og Sigurd Ibsen etter bruddet i 1882. I forbindelse med Suzannah Ibsens begravelse skrev Paulsen medio april 1914 til søsteren sin, Andrine Pauline Amundsen (1860–1919):

– Til middagen efter begravelsen kom jeg ikke. Slemdal er langt fra byen og jeg var ikke rask som sagt. Maven er slemmere end nogensinde, fordi jeg ikke får holde dietten. Jeg kondolerte dog den unge Ibsen og vi veksled et par venlige ord. Han beklaget meget at min helbred forbød mig at komme til middagsselsk. Det var så pinligt for mig og jeg er glad for at det er overstået. Det er nu 34 år siden jeg sidst talte med ham. Den gang han satte så meget ondt for mig (ved sine løgne) hos faderen og greb ødelæggende ind i mit liv. I mit hjerte er jeg ikke længer vred på ham, men jeg holde ikke af at være sammen med ham. – Efter begravelsen, da jeg kom hjem, blev jeg så bevæget. Jeg holdt jo meget af fru Ibsen, men jeg tænkte også på at alle støtter faldt om mig. Den ene alen efter den anden.UBB Ms 1770A Ola Johan Larsens samling. Kilde formidlet av Erik Henning Edvardsen.

Fru Pehrsen er den klart mest sympatiske i familien, noe som ikke bør overraske med tanke på at Suzannah Ibsen og John Paulsen hadde et meget vennskapelig forhold, som de gjenopptok etter ektemannens død i 1906. Romanfiguren er primært en selvoppofrende kvinne som ville ha fått et fullverdig liv om hun hadde giftet seg med kunstneren hun virkelig elsket.

*

«Skurk!». Dette ene ordet skal ha vært Ibsens respons da Familien Pehrsen kom ut i 1882. Verket kan ha vært et hardt slag for Ibsen-familien, som utvilsomt hadde noen likhetstrekk med den fåmælte og forknytte familien i romanen. Man kan bare gjette seg til hvordan en lignende nøkkelroman om Bjørnson-slekten ville sett ut. At Ibsen brukte Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og andre kjente som levende modeller i sine skuespill er forøvrig noe man godt kan notere seg om man skal vurdere om han hadde grunn til å føle seg forurettet.

«Skurk»-anekdoten gikk inn i Ibsen-tradisjonen etter at den dukket opp i De tre, memoarene Sigurds kone Bergliot ga ut i 1948. I forbindelse med romanen beretter hun:

Etterpå hadde Paulsen den dristighet å skrive et brev til Henrik Ibsen. Ibsen besvarte det brevet på et åpent brevkort, adressert til den skandinaviske forening i Rom. På kortet stod bare et eneste ord: «Skurk!» signert Henrik Ibsen. Dette har herr Paulsen glemt å ta med i sine erindringer».Bergliot Ibsen: De tre. Erindringer om Henrik Ibsen, Suzannah Ibsen, Sigurd Ibsen. Gyldendal, 1848, s. 214–215.

Det omtalte brevkortet har riktignok ingen sett spor av siden. Hva var Bergliots kilde? John Paulsen nevner det, som hun skriver, aldri i sine skrifter. Den mest åpenbare forklaringen er nok at Sigurd har fortalt henne om kortet, men en Ibsen-kjenner som Erik Henning Edvardsen mener at memoarene, som ble ført i pennen 18 år etter ektemannens død, ikke kan betraktes som en sikker kilde i dette spørsmålet, særlig om det stemmer at datteren Irene Ibsen Bille var den drivende kraften bak boken. Et moment som virkelig gjør denne kildeløse replikken til en gåte, er det intertekstuelle faktum at «skurk» blir brukt om Sverre Pehrsen av Lyder, Paulsens alter ego i romanen, når det kommer frem at førstnevnte har stjålet det som viser seg å være Vinjes dikt fra hans manuskriptsamling.

For lesere med teft for det intertekstuelle byr romanen på flere mulige funn, som på side 33, hvor gamle Pehrsen på fornedrende vis tvinges av sønnen til å forlate kontoret i det skjulte. Dette kan minne om scenen i Vildanden, som kom to år etter Familien Pehrsen, hvor Gamle Ekdal også må gå bakveien:

Ekdal.
[…] Vær snil, Pettersen, og lad mig få slippe ind den vejen. (peger mod tapetdøren.) Har gå’t den vejen før.
Pettersen.
Ja, De får så gøre da. (åbner døren.) Men sans endelig på, at De kommer ud igen den rigtige vejen; for vi har fremmede.

Henrik Ibsen: Vildanden, 1884, 1. akt; sitert etter Bokselskaps utgave, 2011: https://www.bokselskap.no/boker/vildanden/akt1

I 2032 fyller Familien Pehrsen 150 år. Man kunne i den forbindelse håpe på at noen tar opp tråden og prøver å «avkode» flere av figurene i en av norsk litteraturs første og største nøkkelromaner. Er den grepa målkvinnen Andrea eller den adelsgale billedhuggeren Skram tegnet etter levende modeller, eller kanskje satt sammen av flere? Kan medlemslistene til den norske forening gi oss noen nøkler til Familien Pehrsen? En hypotese om den sympatiske Lyder Brinkmann er at han er forfatterens talerør, selv om han ikke deler alle trekk med sin skaper. Paulsen skrev f.eks. ikke på landsmål og svermet som Skram for folk som «var noe». I likhet med Lyder var Paulsen radikaler, noe som kan ha bidratt til konflikten med Ibsen, som på denne tiden hadde gått inn i en konservativ fase.

Boka er også en av de første i en lang rekke kjærlighetserklæringer til Roma fra norske forfattere, men denne sjangeren, som vel er omtrent like elsket og utskjelt som nøkkelromanen, kan vi ikke komme inn på her.

*

Denne digitale utgaven, som kommer med et utvalg noter som berører tekstkritikk, fremmedord, mulige biografiske og uomtvistelige geografiske referanser, har sitt utgangspunkt i et sjangeremne om nøkkelromanen som ble gitt ved nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo høsten 2021, hvor romanen inngikk på pensum. Jeg har kollasjonert en optisk lesning mot originalutgaven fra 1882. Åpenbare trykkfeil er rettet.

Takk til Erik Henning Edvardsen, Giuliano D’Amico, Jon Rognlien, Anne Sigrid Refsum og Geir Lima for innspill. Arnfinn Aaslund i Det norske språk- og litteraturselskap har kvalitetssikret arbeidet. Ellen Nessheim Wiger har hatt ansvar for tekstkoding og publisering.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.