[1]

Ærlig talt – jeg var i et elendig humør.

Det var ikke så ofte jeg tillot mig selv å være det, kjære, man hadde da lært å leve livet leende. At livet var en jammerdal, det var et faktum som man ikke måtte ta for tungt. Men der er jo allikevel grenser for alt. Når tilværelsen artet sig i den grad kjedelig som på denne dag, var det komplett umulig å late som ingenting.

Det begynte ved frokostbordet med at far erklærte at jeg foreløbig fikk utsette den påtenkte Pariserreisen og finne på noe som var billigere, det passet ham ikke nettop nu med så store utgifter. – Vi skal tenke på det til våren igjen, sa han. Tenk gi sig til å snakke om neste vår mens man ennu var i juli, lignet ikke det gamle, forbenede fedre! Neste år – da var jeg jo eldgammel!

– En annen gang er en skjelm! svarte jeg temmelig kjølig, hvortil far bemerket at i hans ungdom vilde ingen ha svart sin far på den måten.

Sant å si hadde far i den siste tid fått den vane – jeg vil forresten heller kalle det uvane – å snakke om penger og utgifter og om hvad man hadde råd og ikke råd til. Det var høist anstrengende, og som nu i dette tilfelle med Pariserreisen, likefrem generende. Vel vet jeg at penger ikke vokser på trær, – har jeg kanskje ikke skrevet en helt glimrende artiumsstil om «Den økonomiske krise efter krigen», – men derfor har jeg opriktig talt aldri tenkt mig at jeg behøver ha noe med noen økonomisk krise å gjøre. Aldri hadde det i et hvert fall passet mig mindre enn nu da jeg efter vel overstått eksamen artium 6hadde tenkt mig til utlandet som skikk og bruk er, for å more mig og samtidig utdanne et eller annet aldri så lite kunstnerisk talent.

Utenlandsturen gikk altså op i røk. Det kunde klart sig lenge med denne ene ubehagelige begivenhet, men nummer to lot ikke vente på sig. Jørgen ringte op og fortalte med en stemme som var breddfull av ergrelse at dessverre kunde han ikke møte mig om aftenen slik som vi hadde avtalt. «Schvinakti ergerlig farr, har fått så mye å gjøre på kontoret, blir nok sittende utover natta.» Han rullet opriktig på r’ ene og var så inderlig lei sig, så bedårende bedrøvet. Ja, søt var han idag som ellers, det var bare det i veien at jeg ikke trodde et ord av hvad han sa.

Denne telefonopringningen gav mig likesom et lite trykk nede ved hjertekulen etsteds, til tross for at jeg som vanlig forsøkte å bli herre over situasjonen ved hjelp av kjølige og krystallklare resonnementer. Da jeg nu la telefonrøret på plass var resonnementet omtrent således: Gutten lyver så han tror det selv. Ikke noe å samle på i det hele tatt. Adjø med dig! Dette resonnement var greit og forståelig, men ikke helt nytt. Med korte mellemrum var det regelmessig fremkommet i de par år jeg hadde kjent Jørgen Krogh.

Det er på ingen måte noen enestående prestasjon å forelske sig i Jørgen Krogh, forsåvidt som han har alle mulige ytre fortrin. Han er meget dekorativ, meget underholdende og til dels behagelig, dertil er han sin pappas sønn. Alle damer finner ham enten «charmerende» eller «festlig», – damer råder jo ikke over andre ord når de skal uttrykke sitt velbehag. Han har en egen yndig måte å si uforskammetheter på, og når han er upålitelig eller lettsindig, skjer det med en sikker eleganse som ingen kan stå for. Han har mørke øine, som kan glitre i overmot, og han har en stemme som kan bli fløielsbløt og lav, og da er den farlig. Han har smidige, smale hofter med jazzens rytme i sig, det 7er løgn at unge piker bare legger merke til ansiktet og klærne.

Der følger adskillig uro og kanskje litt kval med det å være forelsket i en som Jørgen. Man har sine triumfer når man sitter ved hans side i den lille, nette toseter eller svever rundt i dansesalen inne i hans kyndige armer, men der hender stadig vekk noe som fratar disse triumfer den fulle sødme. Som f. eks. når han dagen efter biler og danser med en annen, og dagen derefter danser og biler med en tredje.

Jeg var som sagt litt nedfor. Ute regnet det, og inne i dagligstuen satt tante Aleksandra sammen med en veninde, drakk te og snakket sykdom. De begynte ved første kopp med almindelig influensa, og var nu ved tredje kommet til knuterosen. Sykdom og ulykker er imidlertid ennu ikke det som interesserer mig sterkest, og jeg forsøkte å bedre på stemningen ved å sette en plate på grammofonen, «I wonder how I look when I’ m asleep», men trakk grammofonen så hårdt op at fjæren gikk.

Noe måtte gjøres.

Jeg pudret nesen, og drog på mig regnkåpen. Som sedvanlig kunde jeg hverken finne alpeluen eller hanskene, og Tilla vaskekone, som holdt på med rengjøring ute i entréen, tillot sig å komme med et par bemerkninger. – Jeg syns heller Dere skulde leite efter det gode humøret Deres, jeg, sa Tilla, – for såvidt som atte jeg skjønner har Dere mista det osså. Så måtte jeg le, og det var vidunderlig og befriende. Tilla har vasket i vårt hus så lenge jeg kan huske, og jeg regner henne for et av de intelligenteste mennesker jeg kjenner.

Tante Aleksandra kom løpende med kalosjer. Jeg gjorde innvendinger, det var jo sommerdag, men da tante Aleksandra begynte med at: Den dag kan komme da du vil takke mig osv., tok jeg dem allikevel for å slippe å få høre om «en gang når du står ved min grav» osv. Men sluttbemerkningen slapp jeg allikevel ikke. I likhet med salig Cato hadde 8nemlig tante Aleksandra en fast sluttbemerkning, og den lød: – Skal du ha alt det melet på nesen din, barnet mitt?

Det regnet fremdeles.

Det eneste sted i en småby hvor der kan tenkes å hende et eller annet en regnværsdag, er Storgaten, følgelig satte jeg kursen dit. Til tross for fars mangel på forståelse og Jørgens slette opførsel var jeg ikke i den grad lei av livet at jeg tok landeveien fatt. Folk så efter mig da jeg gikk nedover gaten, og det gjorde mig inderlig godt. Min selvtillit hadde jo holdt på å få et knekk denne morgenstund. Aldri i livet hadde jeg vært så nær ved å tenke at Helga Breder kanskje allikevel ikke var noen størrelse – til tross for en fin artium og velformede ben. Hvad der nu trengtes for å komme helt i form igjen var å treffe en man riktig kunde snakke med, en som fullt ut kunde forstå ens bekymringer. Og til det egnet Grete sig helt fortreffelig. Meget beleilig tren hun ut fra barberen nettop da jeg passerte. Grete var gammel klasseveninde, og temmelig rask i opfattelsen var Grete, hun sperret så visst ikke øinene op fordi om jeg grunnet min sinnstilstand innledet med et nokså alvorlig spørsmål.

– Mor’n! Hvad synes du om livet egentlig?

– Mor’n! Så passe igrunnen. Har det litt for travelt i øieblikket!

– Den må du lenger på landet med!

– Jeg har fått en guvernantepost!

– Nei, gi dig nå da vel!

– Det er sant. I Nordland. Fire unger, den eldste i tredje middel.

– Du trur vel det au du!

– Det er sant. Æresord og kors på halsen.

– Du er veggen og døra med!

Jeg var helt overveldet og glemte mine egne affærer. Vi hadde samtaleemne for en lang stund. Alle mulighetene ved det dumdristige foretagende blev drøftet. Først og fremst var jo spørsmålet det om hun kunde få noe moro. Tenk om hun kom til et 9riktig avsidesliggende sted, da vilde hun sitte nett i det, iallfall hvis der ikke var en aldri så liten sorenskriverfullmektig til å avhjelpe den verste ensomheten. Dernest drøftet vi klæsspørsmålet temmelig inngående, og blev enige om at jeg hver måned skulde sende henne noen gode tips med hensyn til de moderne linjer, farver etc., ellers kunde hun risikere å bli seende ut som sin egen bestemor deroppe i civilisasjonens utkant. Omsider kom vi også inn på spørsmålet om hennes kvalifikasjoner som lærerinne.

– Du vet, igrunnen er vi fornuftigere enn vi synes det er fullt klædelig å være sånn i dagliglaget, trøstet jeg.

Og sluttelig var vi begge enige om at et år i det fremmede vilde være av det gode.

– En må jo bort fra all denne jargonen og dette tøiset, sa Grete og så på mig med sine store, blå øine. – Ellers blir det døden i bøtta!

– Ja, du vet det er døden på kalosjer! sa jeg. – Hvad i all verden skal jeg gjøre?

Og så kom jeg tilbake til mine egne sorger og bedrøvelser, og for å tenke nøiere efter om vi kunde finne noen utvei for mig besluttet vi å gå på konditori. Vi gikk «på Olsens» som det het, der hadde vi alltid vært stamgjester. Utallige var de rumkaker og wienerbrød og fløteboller og tyveøres som vi to her i tidens løp hadde gjort det av med. I den senere tid hadde vi riktignok merket at lysten til det ubegrensede var forbi, – et stygt alderdomstegn i grunnen – men det var allikevel med to nokså toppede asjetter vi balanserte innover til det innerste lille rum. Vi gikk alltid til det innerste lille rum, i det store ytre satt bare tilreisende og annet kjedelig folk.

Takk skjebne! Der tronet Jørgen midt i sofaen ved siden av et ukjent, lyslokket vesen i blått. Jeg skjønte med engang at det var henne som var overtidsarbeidet. Sammen med dem var et par av ingeniørene ved Papirfabrikken og unge sakfører Larsen og Maja, Tutt og Sofie, alle tre i alpeluer og lyse regnfrakker. De hadde satt to av marmorbordene 10sammen og lo og snakket ivrig, det var tydelig at de hadde funnet et emne som var verd diskusjon. De gjorde plass for oss. Jørgen smilte henrykt til mig, men jeg kjente ham godt nok til å forstå at jeg kom meget ubeleilig. Jørgen er aldri så sint på mig når jeg foruretter ham, som når han foruretter mig.

Grete hadde som sagt nettop vært hos barberen, og hennes nyklippede hår blev straks gjenstand for inngående drøftelse fra damenes side. Hvor to eller tre unge piker er forsamlet, der snakker man om hårfrisyren. Personlig synes jeg at en halv time kan være nok på dette emne, men der er dem som finner det uuttømmelig, og jeg tror vi denne gang talte for eller imot permanente krøller i tre kvarter. Den blåklædte uttalte sig med stor fagkunnskap, men flere ganger anvendte hun fremmedord galt, og herover blev Jørgen mere og mere amper, ikke på henne, men på mig, – forstå det hvo som kan. Jeg var også en smule ergerlig, i grunnen var jeg kolossalt ergerlig. Det var ikke lenger siden enn iforgårs at vi hadde stått ved haveporten i måneskinn og at han, riktignok i forblommede uttrykk der gjorde et tilbaketog mulig, hadde talt om å holde sammen for livet. Ikke uten grunn hadde jeg gått ut fra at det var mig han vilde holde sammen med for livet. Men det så ikke sånn ut idag. Imorgen vilde det derimot kanskje behage ham å huske det. Hvem kan undres på at jeg under disse omstendigheter blev litt kontant i min optreden, og at luften efterhånden blev som ladet. Grete forsøkte sig som lynavleder, og skiftet flere ganger samtaleemne. Blandt annet spurte hun om hvad det var de hadde diskutert så ivrig før vi kom.

– Vi snakket om den moderne, unge pike, sa den lille sakfører Larsen viktig. – Vi diskuterte hvorvidt hun er noe tess eller ei.

Der satt vi altså fem moderne, unge piker og måtte høre på en slik uttalelse. Jeg blev et øieblikk målløs av indignasjon. Jørgen så det og hygget sig storartet. Efterpå fant jeg på en mengde flotte 11og knusende replikker som vilde gjort sig godt akkurat da, men i øieblikket hindret ergrelsen mine tanker i å fungere så raskt som de pleier.

– Kan dere egentlig annet enn å flirte? sa Jørgen, og øinene hans blev to glimtende, mørke sprekker. – Og danse.

– Og bøie latinske verber, og trekke ut kvadratrøtter, fortsatte den ene av ingeniørene. Han hadde selv eksamen med utmerkelse, og kanskje var det fordi han trengte til sin egen motsetning at han utelukkende svermet for lubne småpiker uten de ringeste kunnskaper utenfor matlagningens og erotikkens områder.

– Gi dere nå! ropte Tutt. Det var det forsvar vi foreløbig kunde manne oss op til.

– Kan dere lage et skikkelig mål mat? fortsatte ingeniøren.

– Hvad vilde dere gjøre hvis dere blev skyllet i land på en øde ø uten lebestift og pudder? sa sakfører Larsen med sin blaserte stemme.

– Vet dere hvad slags kjøtt man bruker i fårikål f. eks.? sa Jørgen. – Eller i kalvefrikassé?

Nu først gikk det op for mig at den blå «gikk i huset» eller noe i den retning.

– Ja, hvad kan dere egentlig? sa den andre ingeniøren utfordrende, han begynte visst å bli redd for at vi tross alt ikke vilde la oss erte.

– Vi kan alt, svarte jeg, og fikk endelig stemmens bruk igjen.

Jeg syntes selv det var ganske flott turnert, og hele selskapet lo, damene opmuntrende, herrene overbærende.

– Det må være et kostelig syn å se dig gå i huset, Helga! utbrøt Jørgen og gikk over til direkte angrep.

– Det tror jeg nok, sa jeg. – Hvite kjøkkenforklær er overordentlig klædelige.

– Der har vi det! ropte den ene av ingeniørene triumferende. – Det svaret var betegnende for den opfatning dere moderne, unge piker har av 12det huslige arbeide. Sveve litt rundt i et flatterende kjøkkenkostyme, tørke litt støv, bytte vann på blomster, i høiden bake noen kaker, for efterpå å være så dødsens trette og lutlei av alt som arbeide heter at dere foretrekker å dyrke høiere interesser, d. v. s. ligge på divanen med cigaretter og romaner.

Nu først blev vi unge piker for alvor indignerte, protesterte og snakket i munnen på hverandre.

– Hvis dere absolutt vil ha tilbake den gammeldagse, huslige ungpiketypen, så forlanger vi å få tilbake den ridderlige, hensynsfulle unge mann, sa Tutt.

– Gid, ingeniør Nygård, De vil ha fordelene både av gammel og ny tid, sa Sofie, – er ikke det en smule egoistisk?

– Hvad greie har dere mannfolk på disse ting? kom det fra Maja, hun måtte brøle for å bli hørt.

Jeg henvendte mig til Jørgen, og jeg innrømmer at jeg beflittet mig på å være irriterende: – Husstell er da virkelig min minste kunst.

– Du som hele ditt liv har hatt en tante Aleksandra og en pike til å varte dig op! Jo, det skal du få mig til å tro! Kunde du påta dig en huspost f. eks.?

– Med største letthet!

– Tøis!

Det var dette brutale «tøis» som gjorde utslaget. Det tålte jeg ikke, det hensatte mig i desperasjon, og det bærer ansvaret for alt som senerehen skjedde. – Hvor meget vedder du? sa jeg.

– Jeg vedder en diamantring på at du ikke orker å arbeide hos andre et år i trekk og dertil leve av det du tjener!

– Vel! sa jeg med et eftertrykk som passet til stundens alvor.
–Det veddemålet går jeg med på.

Slik gikk det altså for sig. Jeg innrømmer det var halsløs gjerning jeg gav mig i kast med, for sant å si var mine begreper om matlagning og husførsel meget, meget dunkle.

13Jeg kan godt innrømme litt til. Jeg innrømmer at det hele ikke bare var Jørgens skyld. Riktignok var han ufordragelig, men det er visstnok min kardinalfeil at jeg må ha det siste ord i laget, må triumfere, koste hvad det koste vil. Jeg har sett den samme feilen hos andre, og den er ikke bare ekkel, den er dum. Samme kveld som dette hendte, besluttet jeg mig til å bekjempe den. Forøvrig ante det mig at når jeg blev hushjelp, vilde den heller ikke få større anledning til å blomstre og utfolde sig.

Nok av det, foretagendet blev drøftet ganske inngående, der vi satt. Vi blev enige om at veddemålet skulde holdes hemmelig, men jeg var ikke så lyseblå at jeg trodde det lot sig gjøre, all den stund vi var hele ti personer tilstede. Dernest fremhevet jeg at det sannsynligvis vilde bli vanskelig for mig å få noen post på grunn av manglende attester. Jørgen skrev da en på flekken, høist smigrende for mig skrev han blandt annet at «hun er tro og renslig». Denne attesten skulde forresten bare benyttes i nødstilfelle, først skulde jeg se om jeg kunde klare mig med mitt ærlige ansikt alene. Da det var i hovedstaden jeg nærmest hadde tenkt å drive min virksomhet, blev Tutt og Sofie opnevnt til kontrollnevnd, disse to skulde nemlig inn og begynne sine studier ved universitetet. De hadde å påse at jeg var i arbeide og at jeg ikke gikk flottere klædd enn min lønn tillot det. Grete skulde få rapporter, selvfølgelig av helt privat karakter. Den betingelse blev også fastsatt at jeg skulde kalle mig Helga Breder-Haraldsen – far heter jo Harald – og fortie mitt nære slektskap til en direktør, for ikke å opnå bedre vilkår enn en hvilken som helst annen hushjelp. Først da vilde de anerkjenne veddemålet som vunnet. Jeg gikk med på alt.

Således blev planen for det kommende år lagt på en måte som jeg aldri hadde drømt om. I og for sig var det jo ikke så underlig av en ung pike å dra ut som hushjelp, selv om hun ikke strengt tatt 14behøvde det for økonomiens skyld, – det hender jo hver dag. Men med mine forutsetninger var det litt av et vågestykke, og det visste det forsamlede selskap. Sant å si hadde jeg bare laget mat én gang i mitt liv, og da hadde jeg enda hjelp av Grete. Vi to var alene hjemme og hadde satt menyen sammen ganske efter vår egen smak, speilegg og banankrem. Banankremen blev helt vellykket, og speileggene blev også fine når undtas at de blev litt brente i kanten og at plommen fløt ut over hviten.

Men det skulde nok gå, det tvilte jeg ikke på. Hvorfor skulde ikke jeg kunne klare hvad alle andre kvinner klarte? Skulde ikke jeg kunne utføre det samme som Fie, Anine, Klara og alle de andre pikene vi hadde hatt? Det var skammelig av de andre å dra det i tvil. – Du kan like godt kjøpe diamantringen med én gang, sa jeg til Jørgen. – Hvis du kjøper på avbetaling, så er den betalt til jeg skal ta den i bruk.

Man begynte å overby hverandre i skildringer av husarbeidets forskjellige detaljer. Sakfører Larsen snakket om fiskerensing og fiskeinnvoller så jeg blev knuppete over det hele. Den ene av ingeniørene spurte om jeg hadde åpnet en høne, og beskrev meget malende hvordan det gikk for sig. Grete gav mig noen gode råd med hensyn til bleievask.

Stemningen var høi da vi endelig brøt op. Det hadde vært en beveget formiddag, og de andre ønsket mig «lykke til» da vi skiltes. Den blå sa med sin affekterte stemme: – Dette blir virkelig spennende, frøken Breder!

Den blå! Det er sant – hun har også litt av skylden.

Min lektyre den aften var husets største kokebok. Fengslende vil jeg ikke nettop kalle den, men den har sikkert andre fordeler. Jeg sovnet midt i svinekotelettene.

Om natten våknet jeg et øieblikk og kom da til å tenke på veddemålet og hvor idiotisk det egentlig var. Jeg kunde ikke huske hvorfor jeg var gått 15med på det. Jeg lette og lette efter grunnen inntil jeg måtte opgi det. Men én ting hadde jeg klart for mig endog i søvne: Det var en æressak for mig å gjennemføre opgaven.

Far og tante Aleksandra blev ikke overdrevent henrykte da jeg neste dag fortalte dem om mitt forehavende.

– Du er nokså mangfoldig, min kjære Helga! sa far bak sin avis. – Igår vilde du begynne å male, iforgårs synge, og dagen før den igjen studere medisin. Idag vil du altså lære husstell. Hvad blir det imorgen?

– Her i ditt eget hjem har du ikke så meget som tatt av bordet, falt tante Aleksandra inn, – så jeg må si det er en merkverdig flyveidé du der har fått, høist merkverdig –.

Når tante Aleksandra er riktig skarp i stemmen så har det den fordel at far synes han må mildne på det. – Husstell er vel og bra nok, kom det i en betydelig velvilligere tone bortefra avisen – men kan du egentlig påta dig en huspost?

– Jeg er sikker på din far heller vil koste et husholdningskursus på dig. Eller du kan gå her hjemme i huset under min veiledning, hvad er mere naturlig enn det?

Det var tante Aleksandra som kom med disse henrivende forslag.

Jeg presset min overtalelsesevne til det ytterste. Jeg måtte gå hen til far og ta ham om halsen, og med tante Aleksandra måtte jeg snakke en hel del fornuft. Unge piker hadde godt av å komme ut og prøve sig, sa jeg. Ja, det måtte tante medgi. Og unge piker vilde først riktig sette pris på hjemmet når de så hvordan det var andre steder, sa jeg. Ja, også det måtte tante medgi. Og tilslutt gav de altså efter.

– Du kan jo forsøke siden du absolutt vil, sukket tante, – men i min tid hørte barna på de eldres råd, og det tror jeg kom dem til gode senere i livet.

– Hun kan jo ikke ha vondt av det, sa far. –

16Forresten tenker jeg det går ikke så mange dagene før vi har henne her igjen.

Hele den uken forberedte jeg mig til min kommende gjerning, d.v.s. når ikke sydamen la beslag på min tid. Jeg vasket op og kokte kaffe og skrelte poteter og vasket op igjen. Jeg dynket tøi og rullet, og så på hvordan man renset fisk. Jeg gjorde i det hele tatt alt mulig, og om kvelden var jeg nesten for trett til å gå ut. Egentlig vanskelig kunde man ikke kalle husarbeidet, men uffamei, der var jo ikke endskap på det. Folk gjorde jo ikke annet enn å spise. Sette på bordet og ta ut igjen, vaske op servise og gryter og søle det til igjen, det var jo ikke annet hele den utslagne dag. Det kunde ikke slå feil at menneskene hadde innrettet sig med for mange måltider, og at der trengtes en reform i så henseende. Jeg syntes jeg hadde hørt noe om konsentrerte næringspiller, det var bare å sluke en pille dann og wann så fikk man alle de stoffer et menneske trengte for å leve og blomstre. Jeg håpet at disse piller vilde komme i handelen i en overskuelig fremtid. Jeg utpønset også en rekke andre forenklinger i vår husførsel, men tante Aleksandra misforstod mig helt og sa at dovenskap fikk nok en husmor venne sig av med.

Jeg søkte en del poster, men fikk ingen. Det så ikke ut til at noen hadde lyst på mig. Saken måtte altså gripes anderledes an. Var jeg først på stedet og kunde vise mig frem, skulde det nok gå bedre. Når jeg stryker håret tilbake og legger ansiktet i tekkelige folder ser jeg nemlig nokså tillitvekkende ut, og min lett opadstrebende nese øker det tilforlatelige inntrykk. Tante karakteriserte hele planen som «påfund», «galmannsverk» og «flyvegrille». Hun sa det ikke høit, men jeg vet hun tenkte som så at, jaha, Helga er nok ikke for ingenting sin mors datter. I tantes øine er de mindre heldige av mine egenskaper en arv fra mor, som er skilt fra far og gift om igjen med en tysk billedhugger. Men nok om det, nok om det. Da tante ikke vilde la mig 17reise på det løse, innrykket jeg selv et avertissement merket «Familiemedlem» og tenk – jeg fikk et svar.

Det var fra en fru Lisby i Oslo, mannen var disponent, og allting lot til å være svært storartet. De hadde fem barn, men det betydde ikke at det blev meget å gjøre for mig, tvertimot, alle barna var så snilde og flinke og hjelpsomme. Lønnen var femti kroner pr. måned. Selv tantes betenkeligheter skrumpet inn, og hun hjalp mig nu på alle måter med forberedelsene til reisen. Far kom med et forslag om å innhente nærmere oplysninger om denne disponent Lisby, men det motsatte jeg mig på det bestemteste. For det første var det tidsnok for mig å innhente de nødvendige oplysninger på åstedet, for det annet var Oslo Oslo og ikke Paris eller New York, og for det tredje syntes jeg det var altfor tertefint å ta en slik forholdsregel. Var jeg ikke voksen og kunde klare mig selv?

Klikken arrangerte en avskjedsfest før jeg reiste. Vi var på Strandhotellet, superte og danset. Jørgen tok sig glimrende ut. På bordene var der små lamper med røde skjermer, og orkestret spilte de mest smeltende melodier. Jeg danset med Jørgen hele tiden, han var henrivende mot mig, og øinene hans var svarte og ulmende, – kanskje var det bare skjæret fra de røde lampene som gjorde det forresten. Jeg blev likesom litt viljesvak av all musikken, og flere ganger ønsket jeg at Jørgen skulde be mig bli – gi en god dag i hele veddemålet og bli – hos ham – bestandig. Men han sa ingenting. På hjemveien var det nokså koldt, og reaksjonen innfant sig. Jeg følte mig liten, trett og utilstrekkelig der jeg trasket gjennem gatene sammen med de andre, – en ekkel følelse som det var godt å sove bort fra. Jeg har visst i grunnen anlegg for melankoli.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.