Vi som går kjøkkenveien

av Sigrid Boo

[6]

Vinger gård 5. januar 1930.
Femte rapport.

Kjære Grete!

Millioner takk for brev og presang. Fyllepenn er sikkert en av de ting som gjør livet lettere å leve. Hvem av oss har du hatt mest vondt av, mig som har skrevet brevene ved hjelp av typiske landsens skrivesaker – skjevt penneskjær og fiolett blekk med bunnfall –, eller dig som har måttet lese dem?

Jeg innkasserte virkelig mange vakre og verdifulle gjenstander denne julen. Fra pappa gullarmbånd fra tante to varme trøier og tre par strømper, som kom vel med, – der var huller som låvedører på alle de gamle, og når skal en stakkars lønnsslave finne tid til å stoppe? Fra Berlin kom der et rødt silkesjal med lange frynser, akkurat passe til å hylle om sig når man varter op inne i en kold spisestue (!) Og fra Jørgen en vidunderlig parfyme som frembringer hallusinasjoner av en blomstereng en sommeraften efter regn. Brev medfulgte. Hadde han tenkt sig om, vilde han aldri gått med på et veddemål som medførte mitt fravær fra byen et helt år osv. osv. Den som engang gifter sig med Jørgen bør ha råd og anledning til å reise bort dann og wann, idet hans kjærlighet er å ligne med en tander plante som trenger megen gjødsling og lange hvileperioder.

Av herskapet fikk Olga, Laurense og jeg et kjoletøi hver, sirlig innbundet i silkebånd. Julaften 55var hele hopen, både høi og lav, samlet i den store salongen for å se på juletreet. Vi fra kjøkken og uthus troppet dit inn i taus prosesjon, overveldet av det uvante i selv å være gjester.

Laurense ledet som det anstår sig den eldste, såpeskurt, skinnende som en sol, bugnende tross panser og plater. Bak henne svinset Olga med et svakt forsøk på å ta den uvante situasjon lett og lekende. Dernest kom sveiseren som i stasklærne nøiet sig med å utsende kortbølger av fjøslukt – i arbeidsklærne er det langbølger, og hans kone, blek av høitidsstemning og nye lakksko som så ut til å slutte sig med jerngrep om hennes ømme tær.

Andreas hadde blå sjeviotdress, og var så betatt av sin egen deilighet at han nesten ikke kunde gå, benene gikk rent i kors. Ola snublet i møblene og tenkte hele tiden så hardt på de morsomheter han skulde se sitt snitt til å fremkomme med at han ikke kunde følge med i den almindelige samtale. Frigård så nærmest ut som om han var plaget av hele opstyret, litt gutteaktig sjenert kanskje, men samtidig ergerlig på sig selv over å være det og ergerlig på oss som så det. Ellers så han ut som en svane i en andedam der han gikk i vår midte, høi og smidig i sin mørke dress. Selv var jeg som en hummer i fjeset av tilbaketrengt latter og måtte alt i ett tenke på død og begravelse for å finne en motvekt i det. Heldigvis fant jeg en ensom plass bak juletreet så jeg slapp å ha utsikt over forsamlingen mens fru Bech spilte julesangene. Da hun først begynte å spille blev jo stemningen av sig selv en annen.

Efterpå blev vi traktert med vin og kaker, og godseier Bech, som til sine tider er en svært elskverdig herre, sa et par ord. Laurense var dypt rørt.

– For en god gutt! hvisket hun til mig med tårer i øinene.

Siden beundret vi familiens presanger. Det er nok tipp-topp moderne mennesker jeg er kommet til, – da jeg så på cocktailshakeren som Lotten og Astrid hadde gitt godseieren følte jeg mig helt akterutseilt. 56Lotten selv hadde fra forskjellige kanter fått minst fem mascoter, mest lange, leddeløse dukker, som blev beskuet med dypeste forundring, men også med adskillig forakt. Andreas kunde slett ikke tro at sånne «lange, ufyselige rekler» vilde bringe lykke med sig, og Laurense turde nu ikke for sitt bare liv ha et slikt «spektakkel» på værelset sitt. Astrid hadde blandt annet fått en kjempe-teddybjørn og en liten revolver, virkelig, ordentlig revolver. Ingen avismapper, pulsvanter eller heklede slips under dette juletreet, nei. Vi hadde det ganske hyggelig, men god og gammeldags jul var det ikke.

Nu er du vel forsynt av å høre om alle de gaver andre folk er lykksaliggjort med, men jeg må også fortelle dig om den store overraskelse Andreas beredte mig. Jeg hadde absolutt ingen anelse om at jeg hadde gjort noe inntrykk på Andreas, selv om det jo alltid er litt av en heder og ære å kunne inntegne en ny erobring i sin hovedbok, skulde jeg helst sett at Andreas hadde holdt sig passiv. Det er vel den forbaskede husvarmen igjen. Efter å ha spankulert omkring i kjøkkenet som en verpesyk høne, bad han mig komme ut i gangen et øieblikk, og der ute – i kulde og mørke – fikk jeg mig overrakt en pakke som jeg skulde åpne siden. Det viste sig å inneholde silketøi til bluse – blankt som glass og av farve akkurat så lyserødt som de ulltrøiene der ennu i vår barndom var utstilt i hvitevareforretningene.

Jeg har aldri sett så forventningsfulle øine som de Andreas møtte mig med neste morgen, og jeg var selvfølgelig betatt, henrevet og henrykt over den vidunderlige gave. Han spurte mig om når jeg vilde sy blusen, og jeg svarte da at det vilde jeg gjøre til sommeren når det blev varmt i været, noe han fant meget rimelig. Jeg tror sannelig mannen går og har reelle hensikter. Det blir anstrengende.

Ellers har vi hatt temmelig meget å gjøre i julen. Gjester kommer og gjester reiser. Husets eldste datter, fru Bever-Hansen, har vært her med mann og 57to barn. Fru Bever-Hansen er en livlig og feiende ung frue som føler sig kallet til å regjere alt og alle, morsom og underholdende blandt fremmede, masete blandt sine egne. At det må være litt av en avmagringskur å være sammen med et så aktivt menneske gav mannen et godt eksempel på.

Hun gjorde huset utrygt ved å si til alle og enhver akkurat det som falt henne inn i øieblikket.

– Er De ikke gift enda? sa hun til Laurense. – Nu opgir jeg Dem snart.

Laurense var dødelig fornærmet i mange dager, og jeg tror hun brenner av lyst efter å vise fru Bever-Hansen at det å skaffe sig en mann er hennes minste kunst, i et hvert fall har hun besluttet sig til å klippe håret.

Til mig sa hun: Så det er Helga! i en tone som helt skulde gjøre det av med eventuell selvtillit. Og så plutselig: – Comment allez vous? Vel, historien om den franske visestubben hadde allerede gått sin rundgang i familien.

– Trés bien, madame, svarte jeg.

Siden hørte jeg hennes høie stemme fra salongen: – Jeg må si dere har fått interessante tjenestefolk her, en knusbedårende chauffør og en fransktalende stuepike. Har dere talt sølvtøiet i det siste?

Der blev hysjet på henne fra alle kanter, men fru Bever-Hansen hadde nok sin ganske spesielle taktikk overfor tjenestefolk.

– De har bare godt av å forstå at man holder et våkent øie med dem, mor, bemerket hun med samme høie, skjødesløse stemme. – Forresten ser hun ganske dannet ut. En viss begavelse er kanskje tilstede, evnen til å ta efter herskapets manérer. Men er dere sikker på at der ikke er en forståelse mellem de to? Kanskje de opererer sammen på en måte –?

– Din fantasi løper aldeles løpsk, falt nu godseierens stemme inn. – Min chauffør er en utmerket mann. Jeg innestår for ham. Og hvad har dere egentlig å si på Helga da? Hun er da søt og snild og skjøtter sitt arbeide.

58– Menn er reddsomt naive! utbrøt fru Bever-Hansen.

– Men det er da ikke en sjel som kan si noe på Frigård, kom det hissig fra Lotten, – han er en gentleman til fingerspissene.

Nu blandet fru Bech sig inn i samtalen:

– Jeg har i grunnen ingenting å si på Helga, skjønt hun var svært uøvet da hun kom hit med en attest som man skulde tro var opdiktet. Men der er noe hemmelighetsfullt, noe fordektig ved henne, jeg har en teft av at der er ting, som hun søker å holde skjult. Dessuten er hun dyrere klædd enn hennes lønn tillater. Hun ligger i pyjamas av silketrikot, hvad byr dere mig? Og nu en dag i julen så jeg henne med et armbånd, som – nåja, man skal være forsiktig i sine uttalelser.

– Kanskje tilhører hun en familie som det er gått ut for, foreslo Astrid.

– Da vilde vi ha fått vite det for lenge siden, sa hennes mor.

– Men hun er merkelig hyggelig, utbrøt Lotten (!)

– Det er hun, svarte fru Bech, – og det er kanskje nettop det farlige ved henne (!!) Folk som har det med å referere mottatte komplimanger er nokså forferdelige, men i dette tilfelle skylder jeg på de særegne omstendigheter.

På dette tidspunkt var jeg ferdig med å dekke bordet og da man i det samme begynte å røre på sig inne i salongen, ilte jeg derfra, innvendig kokende av raseri.

– Har dere talt sølvtøiet? hadde fru Bever-Hansen sagt. Jeg kunde ikke, jeg vilde ikke tåle en slik mistenkeliggjørelse. I øieblikket var jeg fullt og fast bestemt på å utbe mig en samtale under fire øine med fru Bech, og så forklare henne hvordan det hele hang sammen. Men samtidig måtte jeg jo si op ifølge den dumme bestemmelse i veddemålet at jeg skal optre inkognito, akkurat som om jeg var en prinsesse av blodet. Jeg tror vi i småbyen har overvurdert 59hvad det vil si å være datter av direktør Breder.

Si op, det hadde jeg imidlertid ikke lyst til.

Nei, jeg likte mig der, jeg vilde ikke slutte. Altså måtte jeg bite forsmedelsen i mig og tie stille. Hvilket jeg også gjorde. La dem telle sølvtøiet, min samvittighet er i orden. Og engang kommer jo den store dag da jeg kan være viktig og si at jeg trenger slett ikke noe sølvtøi.

Sånn er altså situasjonen.

Forøvrig har julen vært full av bevegede øieblikk.

Tredjedag hadde «vi» et lite selskap. Vet du hvem jeg så et glimt av inne i salongen før gjestene var bedt tilbords? Fru Danielsen! Nettop, enken efter brukseier Danielsen fra vår egen lille stad. En avsløring syntes uundgåelig. Men jeg har jo sagt dig, at jeg vil ikke reise herfra foreløbig. Derfor var der ikke annet å gjøre enn å besvime, og kamferdråper og konjakk kunde ikke bringe mig til hektene såpass at jeg kunde varte op. Olga måtte vikariere. Først da måltidet var over kom jeg mig såpass at jeg kunde hjelpe til på kjøkkenet, men inn turde jeg ikke gå hele aftenen. Nu håper jeg fru Danielsen holder sig borte en stund. Jeg kan jo ikke besvime hver dag.

Ellers står det jo ikke til å nekte at som stuepike i et herskapshus hører man til bipersonene, hvor hårdt det enn kan falle en for brystet – sommetider.

Når det herligste vintervær lokker til skitur og hele huset gjenlyder av klampende sportsstøvler og glade forberedelser, da må en annen stakkar sitte og røre majones til aftensbordet. Og når hestene står for døren med bredsleder og bjørneskinnspelser og klingende bjeller, da er synet av dette den eneste smakebit en stuepike får av kanefarten.

I en roman vilde det hele gå ganske anderledes for sig. Da vilde en av herrene, den kjekkeste og mest attråverdige, insistere på at også frøken Helga 60skulde følge med, og tross damenes skinnsyke blikke vilde han hylle henne inn i en ulveskinnspels og kjøre avsted med henne i skarpt trav mens frosten bragte rødmen frem på hennes kinner og vinden lekte i hennes gylne lokker. Virkeligheten så noe anderledes ut, der jeg stod på trappen og hadde den største møie med å holde styr på Bever-Hansens to håpefulle, Lillan og Alex, som skrek i vilden sky fordi de ikke fikk være med.

– Pass på at Lillan får tranen sin! ropte fru Bever-Hansen.

– Legg i kaminen ved åttetiden! ropte fru Bech.

– Ha et bad ferdig til mig når vi kommer tilbake! ropte Lotten.

Dermed satte hestene sig i bevegelse, svinget rundt hushjørnet og borte var de. Slik var virkeligheten. Men virkeligheten har kompensasjoner. Det er nemlig slett ikke så kjedelig å underholde Lillan og Alex Bever-Hansen når man får den mest ypperlige assistanse av – ja, du skjønner av hvem.

Lillan og Alex er to knusbedårende rampeunger. I det ene øieblikk har man lyst til å spise dem op, så fortryllende er de, i det neste skulde man gi hvad som helst for å kunne slå dem i hodet med noe hardt. Deres iherdige og målbevisste bruk av tårer, skrik og brøl er det forferdeligste ved dem. Hvis Lillan, som er den eldste og har mest utviklet sømmelighetsfølelse, slapper av for et øieblikk, egger Alex henne til fornyet kamp. Mere enn en gang disse dagene har jeg hørt den vesle prikken på fire år si til søsteren: Vi får det nok, bare vi skriker! Og så vedblir de inntil alt levende i en radius av en kilometer er moden for nerveanstalten.

Når disse to spirene er snytt for en kanetur godtar de ikke hvad som helst som erstatning. De er nok ikke så billige som du og jeg var, Grete, som gladelig solgte vår hellige barnerett til å skrike for fem øre og et citrondrops.

Ikke engang appelsiner og brus gjør inntrykk på Lillan og Alex, som vet hvad de er verdt. Ved 61ordet kremkaker kan de muligens stanse sine vrel for et øieblikk for å tenke over saken, men når forslaget er veiet og funnet for lett begynner de på igjen med friske krefter ut fra det resonnement at såsant der finnes større nydelser enn kremkaker vil det i tidens fylde bli budt dem. Den trusel som heter ris eksisterer ikke for Lillan og Alex Bever-Hansen. Det er strengt påbudt av deres mamma at de skal tas med det gode.

Denne dag hadde man – tross alt – vist mig den spesielle tillit å overdra mig opsynet med de to søte, små. Jeg stillet ydmygst alle mine talenter til deres disposisjon, tilbød mig å tegne, fortelle eventyr, synge og danse. Foraktfulle brøl langt nede fra maven var svaret.

Jeg foreslo at vi skulde leke far og mor, at vi skulde ta kjelken og gå ut og ake, at vi «lissom» skulde reise til Amerika.

Hyl, bare hyl.

Laurense stakk hodet ut av døren og spurte om det var griseslakt i gården, men trakk sig skyndsomt tilbake uten noe forsøk på å tre støttende til. Saken er at hun kjenner Lillan og Alex fra foregående besøk. De var på nippet til å akseptere et nytt forslag fra min side som gikk ut på en grundig indre undersøkelse og ødeleggelse av mitt gamle vekkerur, men ombestemte sig, og begynte på’n igjen. Hvis ikke vår vidunderchauffør i det samme var dukket op som en deus ex machina, er jeg redd de yndige basunenglekinn hadde gjort nærmere bekjentskap med min jernneve. Et minutt til, og Lillan og Alex’ brøl vilde bragt mig hinsides den tilstand da man tenker på følger og virkninger. Frigård hadde øiensynlig et sterkt inntrykk av at her måtte noe gjøres, for han grep Lillan i farten, satte henne op på skuldrene og danset rundt med henne ute i gården, inntil hylene gikk over i latterkaskader, satte henne ned og tok Alex en omgang, så op igjen med Lillan inntil begge to hadde glemt at der i det hele tatt var noe å skrike for.

62– Så enkelt er det! sa han og forsvant igjen. Kan du tenke dig så viktige som mannfolk kan være?

Men det var i grunnen ikke om noe av dette jeg skulde fortelle dig, unger har du jo mere enn nok av der du er. Situasjonen som den utviklet sig samme eftermiddag er imidlertid verd noen ord. Hele dagen igjennem ydet jeg mitt beste som herr og frøken Bever-Hansens selskapsdame. Jeg tillot dem å perse mig som en citron, – alle mine ferdigheter, like til det å gå på hendene, blev krystet ut av min arme person. Men underholdningen må ha vært for sterk for dem, for ut på eftermiddagen sovnet de mot all sedvane av på divanen i røkeværelset, og glad var jeg. Barnekjær er jeg, kom ikke der, men det er mulig at jeg er for intens i samværet med dem. Mens de sov benyttet jeg anledningen til å kjenne efter hvordan det føltes å sitte i dypet av en lenestol igjen. Røkeværelset på Vinger er verdens hyggeligste rum. Penger alene har ikke kunnet skape det. Dempede, gyllenbrune tapeter stemmer sinnet til ro i samme øieblikk man kommer derinn, gjør en vemodig-øm og vennlig stemt mot allverden. Dype stoler av rødt gjeteskinn strekker formelig sine armer imot en, ferdig til å ta en i favn. Samme kjærlige sinnelag har gulvteppet, der gir efter for føttene som en mosebunn.

Rummet er en liten verden for sig, men stengt er den ikke, bokreolene langs veggene og den store globus i hjørnet bringer inn et pust fra den store, store, brokete og vidunderlige verden utenfor. Gjennem svakt gule gardiner siles lyset inn og blir forunderlig bløtt, og utenfor vinduet står trærne i silhouett mot himmelen – fint forgrenede hengebjerker som et kunstferdig mønster på skiftende himmelbunn.

Denne eftermiddagen lyste vesthimmelen tindrende grønn som en aquamarin gjennem det sorte flettverk av grener. Hvem kan holde sig helt nøktern alene i en tusmørk stue med den ville stemning om sig fra en sluknende vinterdag utenfor? Jeg 63kunde det ikke. Jeg hadde lyst til å snakke med noen, jeg hadde lyst til å smile til noen, til å gjøre mig skjønn og mystisk, gudene og psykoanalysen alene vet alt det jeg hadde lyst til.

Og skjebnen var mig meget imøtekommende. Inn kom monsieur Frigård med et stort fange bjerkeved til kaminen.

Han lot som om han var overrasket da han så mig. Mannfolk flest er dumme og bedårende når de skal prøve å forstille sig.

Jeg overtalte ham til å sette sig ned i en av de røde stolene, bare gjør det, sa jeg, og De føler Dem med et slag mondén og verdensmannsmessig.

– Nei, jeg føler mig bare latterlig, sa han, – når katten er borte leker musene på bordet.

Men han blev allikevel sittende, og det var hovedsaken, for han er virkelig tiltalende. Han er klok og kunnskapsrik. Og så har han et dypt søkk i haken, har jeg fortalt dig det? Joda, vi hadde det riktig hyggelig. Jeg følte mig igjen som tilhørende småbysocieteten, med fri adgang til lediggang og flirt.

– Hvem er egentlig De? spurte han.

– En forklædd kongedatter, lo jeg, ikke i minste måte villig til å gjøre mig mindre mystisk og derved forringe interessen for min person. – Men hvem er egentlig De?

– Ingen kongesønn i det minste, sa han, – vil jeg frem, må jeg arbeide mig frem.

Og så fortalte han mig at hans foreldre var døde og at han selv måtte sørge for sitt underhold og sin utdannelse. Han vilde bli ingeniør. Artium hadde han tatt på et år. Denne posten på Vinger hadde han tatt rent midlertidig fordi den var godt lønnet og fordi den gav ham tid til adskillig lesning, men han lengtet efter å kunne gi sig ikast med sine studier igjen. Bechs visste ingenting om hans planer og ambisjoner, som han – beskjedent nok – antok vilde interessere dem mindre. Han beklaget sig overhodet ikke. Riktignok vilde han bli senere ferdig 64enn sine jevnaldrende, men det spilte i det lange løp mindre rolle.

Ingeniør vilde han bli. Selvfølgelig. Jeg burde gjettet det for lenge siden. Han er så energisk, forstår du, så moderne, og så elsker han alt som sviver og går. Han hører sikkert til dem som ser poesi i en motor.

Han er altså ingen millionærsønn som chaufførene pleier være det i amerikanske filmer, han er noe meget mer, en energisk, fremadstrebende ung mann som ikke går avveien for hindringer, fast besluttet på å arbeide sig fremover og opover. Nu ler du, Grete. Det gjør du alltid når jeg snakker alvorlig. Men husk, jeg er nitten år nu og føler virkelig av og til trang til å uttrykke mig verdig og alvorlig.

I grunnen burde jeg gjengjeldt hans fortrolighet. Men jeg er jo formelig bundet til kontrakt. Innlat dig aldri på veddemål, det er et råd fra en erfaren veninde.

Ungene sov de, og deres regelmessige pust gjorde atmosfæren rent lun og hjemlig. Det var såvidt vi husket å kaste et blikk på klokken nu og da. Men da vi fikk fatt i globusen glemte vi det begge. En globus kan få en til å glemme alt. For selvfølgelig er det ikke mulig å se en globus uten å planlegge den reiserute man skal følge når man engang vinner det store lodd.

Han satte kursen rett til U. S. A., mens jeg først hadde lyst til å se litt av gode, gamle Europa. Begge vilde vi til India og Himalayatraktene, man leser da ikke Kipling ustraffet. Og begge vilde vi på løvejakt – o søte gru. Der var dissens da det gjaldt å ta den transsibiriske bane over til Kina, men der hersket enighet om Hawaii. Vi steg nettop i land der, – med blomsterkrans i håret, ombølget av sollys og bougainvilleaens duft, da – da fru Bever-Hansen stod i døren og bak henne Astrid og Lotten og alle de andre, ennu ikke helt befridd for 65pledd og pelser. Vi hadde glemt tid og sted og stand og stilling og allting under vår jordomseiling.

Sørgelig at en så pinlig og flau situasjon skulde avslutte den fortryllende ettermiddag. Jeg føk til kaminen og begynte å lage i stand det bål jeg forlengst skulde hatt ferdig, og Frigård gjorde et lite klosset forsøk på en undskyldning og forsvant. Damene vekslet blikke og var spisse i ansiktet, men sa merkelig nok ingenting. Det var jo pent av dem, for alvorlig talt – vi var ikke fullt på høidene der. Flaut – vemmelig – å måtte luske av med halen mellem benene, og særdeles kjedelig fordi jeg hadde overtalt ham, som ellers er korrektheten selv, til å slå sig ned midt i husets allerhelligste. Lenge etterpå var jeg redd han skulde være vond på mig for dette, men tenk det var han visst ikke.

Akk ja, de store i samfundet har sine bekymringer og de små har sine.

Mine aksjer her i huset steg vel ikke nettop ved den affæren, skjønt nu begynner jeg virkelig å kunne mitt arbeide her, om jeg selv skal si det.

Det blikket fru Bever-Hansen sendte globusen var imidlertid gull verdt. Hvad i all verden hadde stuepiken og chaufføren med en globus å gjøre? Med sin livlige fantasi fikk hun det vel til at vi var medlemmer av en vidt forgrenet forbryterbande som hygget oss med å tenke på gamle skurkestreker rundt om i den vide verden. Eller noe i den retning. Og jeg fryktet for at det hele vilde ende med opsigelse. Da hun derfor banket på klokken tolv samme kveld, tenkte jeg, nu kommer det. Men så var det bare spørsmål om jeg vilde komme ned til Alex og gå på hendene. Ikke annet. Alex var våknet og hadde forlangt det, og da der ikke straks blev sendt bud efter mig var han begynt å skrike. Skulde det bli nattesøvn der i huset, måtte jeg være så snild å komme ned et øieblikk.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å klæ på mig igjen og storme ned for å gå på hendene foran en henrykt Alex. Merkelig hvordan alt kommer en til 66nytte i denne verden, selv det å gå på hendene, en kunst jeg egentlig begynte å dyrke i hine fjerne dager da vi hadde basar i Markussens kjeller, og det gjaldt for hver enkelt optredende å ha litt å fare med i fall man vilde innhøste publikums bifall.

Men efter min forestilling denne aften foran et parterre av Bever-Hansener, har fru Bever-Hansen forlatt forbryterteorien – tror jeg. Med en til visshet grensende sannsynlighet er jeg cirkusbarn, og fru Bever-Hansen har da gått såpass på kino i sine dager at hun er sympatisk innstillet overfor cirkusromantikk.

Nu er de reist forresten og kommer ikke igjen før til påske. Fru Bech elsker sikkert sine barnebarn, men jeg har en anelse om at hun ikke riktig liker å høre bestemornavnet klinge mot sig dagen lang, iallfall ikke siden vi fikk celebert besøk, skuespilleren Stein og maleren Ytter. Ikke et spedbarn kan undgå å se den smukke vekselvirkning mellem vertskap og gjester. Materielt velvære byttes mot berømmelsens avglans. Selv for mig blir det et aktivum engang i fremtiden å kunne si: Stein? Ytter? Jeg skulde mene at jeg har vært sammen med dem!

Jeg behøver jo ikke komme med slike detaljer som at jeg har pusset deres sko og redd deres senger og – ja, du forstår. Har du ikke tenkt på det, sier du? Jeg har jo nesten ikke gjort annet siden jeg blev stuepike, og jeg synes snart at medaljen for edel dåd bør pryde mitt bryst.

Et blikk på gulluret forteller mig at klokken allerede er syv. Pliktene kaller. Aftensbordet må dekkes, jeg har ikke en gang tid til å runde av til en formfullendt avslutning. Du får ha det bra så lenge.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vi som går kjøkkenveien

I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».

Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.

Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.