Vinger gård 22. november 1929.
Fjerde rapport.
Kjære Grete!
Siden sist har jeg gjennemgått adskillig.
Blandt annet tannverk.
Utrolig hvor samvittighetsløs slik en tann kan være, den kan drive på å pine et menneske dag ut og dag inn, natt efter natt, selv om det er mange mil til nærmeste tannlæge. Hvor rasende man kan bli på en slik tingest! Der har man gått og stelt pent med den i nesten tyve år, fornektet sig sukkertøi og spist skonrokker på harde livet bare av hensyn til den – og så er det takken!
Jeg dunket løs på den dag og natt, men overfor noe så forherdet hjelper bare de mest vidtgående forholdsregler. Nu ligger bestet i en tannlæges søppelkasse, og det skal undre mig meget om den ikke angrer sin opførsel så hyggelig som den i grunnen hadde det. Jeg skriver med den bitterhet som bare en verkende tann kan avle.
Alvorlig talt, det var reddsomt vanskelig å utføre sine plikter i den tiden. Jeg hadde en stor vask å greie op med, den blev rullet og strøket med smerte. Jeg levde bare på tabletter, og hver aften la jeg mig til hvile på et grøtomslag. Så begynte jeg å hovne op. Som en stormflod for hevelsen frem over stakkars lille mig, begravet det ene øiet og satte nesen rett i været. Slik fikk fru Bech se mig sent en aften, og en besluttsom dame er hun 50nok bak all krigsmalingen, for fem minutter efter satt jeg i bilen på vei til byen. Frigård satte farten op i 90 km., så litt følelse må der vel finnes i ham allikevel.
La mig kaste et slør over det som hendte hos tannlægen, jeg kunde nemlig ikke bedøves på grunn av betendelsen. Det var en visdomstann, hvad der selvfølgelig foranlediget en rekke evigunge vitser fra fjern og nær. Ikke fra Frigård forresten, og det var jeg ham takknemlig for. Han er ikke helt almindelig. Forresten var han veldig snild mot mig på den byturen. Og det var måneskinn også, måneskinn og rimfrost. Men jeg verket hele tiden og så ut som mitt eget gjenferd, så noen idyll var der ikke tale om.
Nu tror du kanskje at prøvelsens tid var over. Men nei. Ikke før var hevelsen gått ned på det ene kinnet, før det andre este i været som en vellykket brøddeig. Kusma! Ja nettop k-u-s-m-a! En sykdom som rører ens hjerte til medlidenhet når småbarn har den, men som virker idiotisk og latterlig hos voksne. Alle sveiserens barn lå av kusma, og så fikk jeg den også da, fordi jeg hadde vært så dum å sluntre unda da jeg var liten. Det er aldri moro å være syk, men det er simpelthen motbydelig når det hender en i et hus hvor man har betaling for å utføre et visst arbeide. Første dagen gråt jeg virkelig en liten skvett, og nettop som jeg holdt på med det banket det på døren, og inn kom – Frigård. Jo, jeg er sannelig heldig, enn ikke geburtsdagspresangen fra dig, sengehyggen som ligner en rosenrød morgensky, var flatterende nok til å redde situasjonen. Det er bare i bøkene at tårene triller som perler eller diamanter eller duggdråper, i virkeligheten danner de små bekkefar og deltaer nedover en rød og svullen nese.
Hvis det ikke var fordi at feber nedsetter ens evne til å forbauses, hadde jeg sikkert falt ut av sengen da han kom frem med en henrivende konfekteske til mig, som han antagelig hadde kjøpt på 51en bytur samme dag. Jeg kunde nesten ikke snakke så tykk var jeg i halsen, men for helt tydelig å uttrykke min takknemlighet puttet jeg straks en konfekt i munnen, en stor krokankonfekt. Tenk dig til, så satte den sig aldeles fast og holdt på å kvele mig, ikke kunde den komme ned og ikke kunde jeg løfte kjevene mine såpass at jeg kunde få den ut. Tilslutt fjernet han den med et raskt inngrep, det var flaut, men grundig komisk.
Fru Bech og døtrene var også oppe og så til mig, de var snilde og søte, men de kunde ikke få øinene fra mitt undertøi. Antagelig bør en stuepike ligge i ærbar bommesi, – i hvert fall ikke optre i plagg som de nesten kunde brukt selv. Av og til tror jeg de er redd for å ha fått en internasjonal svindlerske eller noe lignende i huset, og det hender at jeg for moro skyld nærer mistanken.
Forleden da jeg gjorde i stand soveværelsene og visste at fru Bech opholdt sig i badet, sang jeg en liten fransk visestump – den eneste franske visestump jeg kan. Sånt noe er dumt, allikevel faller jeg ofte for fristelsen.
Heldigvis begynner jeg nu å komme inn i arbeidet.
Det er ganske moro synes jeg. Det er det ved alt legemlig arbeide at man får en liflig følelse av å være en kraft som kan bringe forandring i tingene. Der kommer jeg f. eks. ned en morgen efter et selskap. Stuene er så utrivelige som vel mulig, ufriske, uryddige, men det står i min makt å forandre dem til det mest innbydende opholdssted man kan tenke sig. Det er formelig som å skape. Og når jeg om formiddagen svever rundt i husets soveværelser er det som å fremtrylle ordnede tilstander av kaos. Å, slik ømhet man får for det gulv man selv vasker. Og mellem en selv og de gjenstander og møbler man steller opstår der til slutt et inderlig personlig forhold, der leder til lange H. C. Andersenske samtaler. Naturligvis er det op og op igjen det samme, men det merker man bare når man er 52i dårlig humør, hvilket altså ikke bør forekomme for hyppig.
Vi har nu så smått begynt med forberedelser til jul. En hel gris er allerede ekspedert. Jeg for min part visste ikke noen ting om noen ting som hadde med grisemat å gjøre, men nu vet jeg nesten for meget til egentlig å ha lyst på den. Duften av stekte medisterkaker forfølger mig enda. I neste uke skal vi gå igang med bakningen.
Vi skal ha en mengde gjester i julen, så det blir sikkert nok å henge fingrene i. For øieblikket er godseier Bechs søster her. Hun har det med å gjenfortelle alle de drømmer hun har hatt og alle de kinostykker hun har sett, så du kan vite hun er litt av en plage for sine omgivelser. Tidlig om morgenen hender det at hun ringer på mig for at jeg skal bli delaktig i siste drøm. Hadde det enda vært noe til drømmer, men de er reddsomt kjedelige.
Av andre besøkende kan nevnes en forretningsvenn av godseieren, mr. Wood, amerikaner. Jeg har alltid vært litt svak for folk som taler i utenlandsk tungemål, og denne snøvler engelsk like festlig som en plate på grammofonen. Han regnet alle ting i prosent, var med andre ord selv en hundre prosents amerikaner. Av konversasjonen ved bordet forstod jeg at han syntes Lotten Bech var en hundre prosents skjønnhet, som på grunn av dette og fordi hun eide «a million-dollar-smile» hadde minst femti prosents chance for å komme inn ved filmen. Puddingen vi serverte var verd sin vekt i gull. Hans isse var helt blankpolert, og tror du ikke han tok fatt i håret mitt en gang vi var alene, og sa at hvis han bare hadde tre prosent av det vilde han være fornøid. Jeg var «just a fine girl» sa han, og den komplimenten slukte jeg rått. Han var egentlig fra Kansas City, men bodde nu i Tampa, Florida.
Jeg synes det er eventyrlig å kjenne en mann som er født i Kansas City og nu bor i Tampa, Florida. Undres om jeg noen gang får se noe av verden? 53Himmel, hvor det er skjønt å tenke på at verden er så stor og mangfoldig! Ens egen person virker nokså forsvinnende sett i det perspektiv, men det samme gjør også ens sorger og bekymringen. Tannverk og kusma blir ingenting, julesjau og storrengjøring ingenting. Lottens flirt med Frigård absolutt ingenting.
Her er fire kuldegrader, lett overskyet. November er så lite elskelig av sig. Hver måned har likesom sitt spesielle temperament, og november er grinebiteren blandt måneder, – her på våre breddegrader i det minste. Du, stakkar, er vel midt oppe i mørketiden. Jeg tror vi har vært dumme i valg av fødested. Mon ikke Tampa, Florida, hadde vært bedre? Tenk, der kunde vi nu ligge på en hvit sandstrand og bli sunkissed mens Golfen kjærtegnet våre liktorner!
Du får leve.
Din Helga.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».
Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.
Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.