[12]

Vinger gård 29. mai 1930.
Ellevte rapport.

Kjære Grete!

Livet er en kamp! Du har vel ikke hørt det før?

Takk for kortet forresten. Du har det bra forstår jeg. Humøret er gjerne på toppen når man går hen og stiller sig foran en kanonfotograf. Du ser ut som en modists drøm. Kommer du over noe pent og billig i sommerkjoleveien, så tenk på mig, hvis du da ikke er helt overbebyrdet med kommisjoner. Nylig var det en dame på besøk her som høit og dyrt lovte at hun aldri mere vilde kjøpe noe for noen når hun reiste til Paris. Der var nemlig ikke grenser for hvilke egenskaper folk forlangte av de beklædningsgjenstander som blev kjøpt for dem i utlandet. Uten å koste noe skulde de være moderne, solide, elegante, flotte, holdbare, anvendelige til alle anledninger og i allslags vær, tåle sol og regn og tidens tann. Så fordringsfull er altså ikke jeg.

Det er bare litt over en uke siden jeg sist skrev, men mange brokete situasjoner har jeg siden den tid stått ansikt til ansikt med. Alltid skal jeg dumpe op i noe til tross for at jeg går omkring med de beste hensikter av verden. Om du kunde si mig hvad jeg skal gjøre for å sno mig behendig og lydløst gjennem verden. Jeg vet det nemlig ikke.

Her gikk jeg og hadde det så bra, røktet min dont og var vel aktet. Efter de kjedelige hendelsene i vinter hadde jeg virkelig oparbeidet mig en 119posisjon. Demokratiet og jeg nød både den ene og den annen triumf her. Damene innbød mig til å komme ned i lysthuset med håndarbeide, godseieren lot mig lese avisen høit for sig, Lotten opsøkte mig både sent og tidlig, lånte bøker og klippet av undertøimønstre. Det tegnet til å bli den rene idyll, når undtas det at Laurense samtidig blev en smule forstemt.

Så begav det sig at den ene av fru Bever-Hansens piker fikk et tilfelle i maven. Fru Bever-Hansen var gråteferdig i telefonen, ikke av medynk med den syke, men av medynk med sig selv, som måtte klare sig med én hushjelp. Hun bønnfalt sin mamma om hjelp i nøden, og fru Bech gjorde som alle mammaer verden over, hun tok av sitt eget og gav henne, d. v. s. hun sendte mig inn til byen.

Egentlig oplagt på den jobben var jeg ikke, for under givne omstendigheter er tre-fire dager en evighet. Denne tilståelse overlater jeg til dig selv å tolke på rette måte. Men det var jo ikke spørsmål om lyst eller ikke lyst, jeg strammet mig op med et godt valgsprog: Gjør din plikt uten å se til høire eller til venstre, og drog avgårde. Fru Bever-Hansen var forresten svært hyggelig mot mig på sin måte, men enten fru Bever-Hansen er hyggelig eller uhyggelig gjør hun ende på folks nerver. Hun feiler alltid et eller annet og sover aldri, absolutt aldri. Dette er hennes egne ord vel å merke, for hun ser glimrende ut, rød og hvit, og spiser som en hest.

Det varte ikke lenge før piken på kjøkkenet syntes hun måtte orientere mig. – Jæ ska’ akkerat si hvad det er hu’ mankerer, sa hun med et blikk som den der er skjenket allverdens visdom. – Mannen hennes er for snild! Akkerat! Det er det han er –. At en mann vil sæ sjæl så møe vondt, Di!

Timevis kunde Janna legge ut om disse ting på rammeste østkantmål. Hadde enda frua vært noe pen! Da kunde hu’ forstått’n. Men hu’ var ikke mere enn så atte de fleste kunde måle sig med ‘a. 120(Underforstått var det vel at Janna kom godt fra sammenligningen.) Hu’ hadde fått sånt tak på’n, det var det. Og så var’n så øm Bever-Hansen, så øm og varmhjerta, han tålte ikke at et menneske lei vondt. Så når frua hadde jamra sei e stønn kunde hu’ få hvad hu’ vilde –.

Janna hadde visst rett i mange av sine iakttagelser. Men jeg var glad over at jeg ikke behøvde dele værelse med Janna. Hun var «barnefødt» i Oslo og hadde hatt en uendelighet av poster, som hver især hadde satt sitt preg på henne. Merkelig var det forresten at de fleste fruer hun snakket om, var noen troll, mens mennene som regel var ømme og varmhjertede, forståelsesfulle og gentile.

Lillan og Alex passet som vanlig på å holde alle husets beboere i ånde, uten dog å utsette oss for særlige sinnsbevegelser. En dag begynte de å klippe billeder ut av fru Bever-Hansens amatøralbum, men blev heldigvis grepet før de hadde anrettet altfor store ødeleggelser. Tenk dig min overraskelse da det fotografi jeg vristet ut av Lillans neve viste sig å forestille – Jørgen! Jørgen i knickers og skinnvest, foran en hyttevegg med ski og kjelker, slank, smilende, nonchalant med hendene i bukselommene og en cigarett i munnviken.

– En ung herre vi traff i påsken! forklarte fru Bever-Hansen. – En løve blandt damene. – Det nytter nok ikke å se så lengselsfull ut, fortsatte hun spøkefullt da jeg blev stående og betrakte den velkjente person, – han er ikke ledig.

Jeg dristet mig til å spørre om hvem der var den lykkelige, men det visste hun ikke bestemt, hadde bare hørt noen rykter om at det skulde være en datter av direktøren for Foss Papirfabrikk.

Kan du tenke dig noe så komisk? Hvordan kan slike rykter bre sig til de mest fjerntliggende egne? Vi er ikke det spor forlovet! Ikke det aller ringeste! Heldigvis!

Men det var ikke egentlig om opholdet hos Bever-Hansens jeg skulde fortelle dig. Det varte bare 121fire dager og var nokså smertefritt. Ved avskjeden forærte fruen mig to utslitte silkebluser med ordre om å la Olene Svingen fikse litt på dem. Lykkelig satte jeg nesen hjemover igjen – og fikk en mottagelse så kjølig at skulde jeg beskrive den nærmere vilde du bli forkjølet.

Laurense var ute av humør og vagget ikke engang med hodet da jeg fortalte om Lillans og Alex’ bedrifter, hvad der ellers pleier å slå godt an i kjøkkenet på Vinger gård. Andreas så ut som om han satt i sin egen begravelse. Frigård var overhodet ikke å se. Fru Bechs munn var som en strek da hun hilste på mig. Den eneste som optrådte forholdsvis almindelig var Bech selv, han brummet nokså godmodig goddag, goddag.

Jeg satt der som et levende spørsmålstegn, men det var ingenting å få ut av mine kolleger.

– Hvad er det hendt her? spurte jeg.

– Her er det visst ikke hendt noe, sa de.

– Har kanskje fru Bech mistet et av sine smykker igjen?

– Har ikke hørt noe om det.

Så sa jeg ikke mere da, men spiste flatbrødsold i taushet og triste tanker.

Omsider kom fru Bech ut igjen. – Helga, må jeg få tale med Dem et øieblikk!

Den tonen! Hjertet sank i brystet på mig tross gullren samvittighet. Vi to inn i spisestuen.

– Ta plass!

Jeg dalte ned på snippen av en spisestuestol. På spisebordet lå en bok som jeg hadde lånt av Sofie forrige gang jeg var i byen og som Lotten igjen hadde lånt av mig. Den var moderne, men kjære da, den inneholdt få replikker så dristige som de Astrid utslynget til daglig. Kunde det virkelig være boken det gjaldt?

Fru Bech grep boken med høitidelig mine, tok frem et løst blad og rakte det til mig. – Helga, kjenner De dette? sa hun med gravrøst.

Vet du hvad det var?

122Det var det mulktforelegget for fyll og gateuorden som en eller annen bløt student hadde utferdiget i mitt navn den gangen jeg var sammen med Tutt og Sofie og deres studentervenner. Jeg hadde lagt det inn i boken og ikke skjenket det en tanke siden. Fyll og gateuorden! Jeg? Og dette gikk de hen og tok for alvor. Kan du tenke dig noe så hårreisende? Og noe så hjertelig komisk? Jeg brast ut i stormlatter, det var umulig å la være.

– Jeg må si De overrasker mig, sa fru Bech stramt. – Synes De egentlig dette er noe å le av?

Jeg forsøkte å samle mig til en forklaring, og imens fortsatte fru Bech: – Dette gjør mig opriktig ondt, Helga. Vi har virkelig satt pris på Dem her. Vi kunde jo ikke tenke oss muligheten av at De var så vidløftig. Og fremdeles er det mig helt ufattelig –.

Endelig fikk jeg munn og mæle igjen. – Fru Bech, De kan da ikke for alvor tro at jeg er mulktert for fyll og gateuorden?

– Tro? Jeg må vel tro det jeg ser med egne øine. Til overflod står jo Forbeks navn der.

Javisst! Javisst! Først nu husket jeg det. Studenten het Forbek, og han hadde tatt skjemaene hjemme hos sin far, politimesteren.

– Men Deres mann var jo i byen ved samme anledning. Vi bilte hjem sammen. Han må da kunne bevidne –.

– Menn ser ingenting.

Han hadde altså tatt mig i forsvar.

– Frigård var også med –.

– Menn ser ingenting, sier jeg! Han hadde også tatt mig i forsvar forstod jeg.

– Enn Laurense da?

– Laurense sier hun kan ikke skjønne det.

Jeg tror jeg tilbragte halve natten med å forklare fru Bech hvordan tingene egentlig hang sammen. Og neste morgen tok jeg rikstelefon til Sofie, for at hun kunde skaffe mig student Forbeks skriftlige erklæring om at det hele bare var en skøierstrek. 123Den kom prompte sammen med et brev hvori han beklaget å ha bragt mig op i ubehageligheter. Begge dele blev overlevert til fru Bech. Bech gikk og lo i mange dager av den affæren, men hans kone greide ikke å ta det fra den humoristiske side. Det gode forhold mellem oss blev gjenoprettet, men hun lot en ytring falle om at jeg for fremtiden burde holde mig vekk fra «ville studenterkalaser».

Jeg hadde et lite opgjør med alle de andre fordi de var så snare til å tro det verste. Alle nektet blankt at de hadde trodd noe som helst. Laurense fortalte mig at første og eneste gang hun hadde sett Frigård hissig var da fru Bech viste ham det usalige papiret for å høre hans vidneutsagn. Han for op, lynende sint og sa det måtte bero på en misforståelse. Så med Frigård hadde jeg ikke noe opgjør, – fortalte ham bare hvordan alt var gått for sig fra først til sist. Det var forresten noe ved historien han ikke var fullt tilfreds med, men hvad det var kan jeg ikke riktig komme på det rene med.

For øieblikket er herskapet bortreist. Godseieren og fruen reiste iforgårs til Stockholm og skal være borte i fjorten dager. Astrid er i byen hos sin søster fru Bever-Hansen. Vi har altså hatt det nokså rolig noen dager, til tross for at det hersker et svært liv på gården nu da utearbeidet er i full sving. Heldigvis er det sveiserens som har dagarbeiderne i kosten. Det er fru Bech som vil ha det slik da hun synes at vårt kjøkken er altfor hvitt og fint til å motta et større innrykk. Her bør det kanskje tilføies at fru Bech er født og båren bydame.

Inatt gikk det et voldsomt uvær over distriktet her. Det tordnet og lynte i ett sett, og når regnet slo ned i alt løvet utenfor lød det som et øredøvende sus. Laurense stod op, dekket over alle blanke gjenstander, og klædde på sig. Iført kåpe og hatt og med veske i hånden inneholdende kontanter og bankbok satte hun sig derefter på sengekanten for i angst og beven å avvente begivenhetenes gang.

124Jeg var selv ikke høi i hatten, men jeg måtte vært av sten om jeg hadde kunnet holde mig alvorlig ved synet av Laurenses tragiske holdning. Mellem to tordenskrall opfordret jeg henne til også å holde paraplyen parat, for blev det slik at vi måtte ut av huset, kunde hun være sikker på at det regnet. Hun mottok mine bemerkninger høist unådig og sa at hvis jeg hadde noe å angre på burde jeg gjøre det nu istedenfor å ligge der og tøise. Jeg svarte da at jeg behøvde ikke tordenvær for å angre, men at jeg var like villig til å gjøre det i godvær. Det syntes Laurense var formastelig tale. I det samme kom et veldig lyn og Laurense sa: – Der kan du se!

Lyset gikk og kort efter kom Lotten labbende over loftet, redselsslagen og forslått allevegne efter å ha støtt på både det ene og det annet i mørket. Med et byks kastet hun sig op i sengen min med den følge at madrassen med et brak gikk i gulvet. Vi hylte og lynene blaffet, og tordenen dundret og Laurense skrek og ropte: – Er det slått ned? Er det slått ned? For en ballade! Under maset med å komme op av den ubekvemme stilling med hodet i gulvet og benene opover begynte Lotten å le, og endte med å få veritabel krampelatter. Laurense trodde at Lotten var blitt vanvittig av skrekk og hvinte høit.

Omsider blev det da en ende på spetaklet, og skrekken efterfulgtes av en oprømt stemning. Der finnes ikke i verden noe koseligere enn en prat om natten når tordenslagene blir fjernere og fjernere og regnet lettner. Og da uværet var helt over erklærte Laurense at hun trengte en kopp kaffe ovenpå skrekken. I prosesjon begav vi oss så ned i kjøkkenet hvor Laurense tendte op i den gamle komfyren, da strømmen fremdeles var borte. Lotten tok ut grammofonen, og vi hadde et henrivende lite nachspiel.

Men da noen dagen efter spurte Laurense om hun hadde vært redd må du ikke tro hun vilde innrømme 125det. Redd? Nei, hun kunde ikke si at hun det hadde vært. Ikke egentlig redd nei! Hun var da et voksent menneske. Det var sikkert nok det at redd hadde hun ikke vært.

Olga var mere høitidelig. – Ja, hvis dere hadde hørt det som Ola og jeg hørte inatt tror jeg nok at alvoret hadde tatt dere med, sa hun. – Efter det siste tordenslaget hørte vi lissom en fin musikk i luften, det var rent merkverdig, nydelige toner, akkurat som av sølvklokker. Jeg sa til Ola, det må være et varsel, Ola. Noe må det bety.

Som vi lo. – Ja, ja jeg skal akkurat si dig hvad det betyr, sa Laurense, som gjerne vilde ha et lite overtak over den ellers så heldige Olga. – Det du hørte var grammofonmusikk her fra kjøkkenet.

– Klokken fire om natten! ropte Olga, – er dere fra sans og samling? Se til å bli gift, jenter, så holder dere nok op med den slags narrestreker.

Dette med giftingen er nu Olgas siste og knusende innlegg i all debatt på kjøkkenet.

Resten av tordennatten tilbragte jeg i Astrids ledige seng. Det viste sig nemlig at de to smale listene som min madrass hvilte på var gått helt i stykker. Større søvn blev det ikke da Lotten satt opkrøpet i sin seng med benene under haken, og konverserte på livet løs, slik som man bare kan konversere klokken fire om natten.

– Er De forlovet med Frigård? Det vet De vel ikke selv forresten. Slikt vet man ikke nu for tiden. Forsåvidt visste man bedre hvad man hadde å holde sig til den tid da mannen la sig på kne med blomsterbukett og spurte: Vil De blive min hustru? Nu går det hele suksessivt, man vet ingenting, men håper det beste. En veninde av mig heklet alt i god tro sengeforleggere da hun plutselig en dag så i avisen at han som hun regnet for sin forlovede skulde gifte sig med en fullkommen ukjent størrelse den 20. ds. eller når det var.

Jeg skulde ønske jeg var som Dem, jeg. Enkel 126og oprinnelig. Ikke brydd av klasseforskjell. Å, av og til kan jeg misunne alle andre. Mange mennesker ser ut til å være tilfreds med livet bare de sitter med en varm kaffekopp foran sig. Jeg er nesten alltid bunnulykkelig, jeg.

O. s. v.

Kjenner du tonen? Litt forloren og litt ekte skepsis, litt forloren og litt ekte tungsinn, litt forlorent og litt ekte humør. En meget benyttet opskrift for moderne unge pikers omgangstone. Jeg taler ikke som den der er høit hevet over den. Tvertom. Når man arbeider med sine hender og er nødt til å henge i da utvikler man en omgangstone som er nesten ennu verre. Det godmodige og overbærende går sin kos, de kontante svar ligger alltid ferdige på tungen. Man blir kjepphøi. Kvinner har forferdelig lett for å bli kjepphøie. Jeg vil svært nødig bli kjepphøi, men jeg har gode anlegg.

Neste dag, altså igår, var det strålende vær igjen. Astrid og Ytter kom bilende fra byen med en hel ladning av venner og bekjente. Den bunnulykkelige lo så det klang gjennem huset og så ut til å more sig storartet.

Det blev adskillig ekstra bryderi for oss på kjøkkenet. Laurense brummet noe om at slik var det bestandig når Bech selv var borte, og erklærte at hun gav ikke to øre for ungdommen nutildags. Litt hjalp det jo at flere av gjestene på Lottens anmodning kom ut og gav sig i snakk med henne. En av dem, en blond, liten sprett som tilbød sig å røre i grytene for henne, blev efterpå erklært for å være en god gutt.

Det blev et lystig selskap. Der var endog dem som interesserte sig for stuepiken. Du kjenner typen. Han som henger i døråpningene og matlei ser på dansen, men som kvikner til når han kommer i nærheten av bordet med flasker og glass og forsøker å muntre sig med stuepiken. Typen er uundgåelig i ethvert større selskap. Enten gidder 127han ikke gi sig i kast med de selskapelige plikter eller han drives av en viss underlegenhetsfølelse dit hvor han ikke venter større kritikk.

Ytter gikk i fraktfart mellem kjelleren og spisestuen, og selskapet blev lystigere og lystigere. Laurense så ut som en tordensky. Til slutt gikk hun ned og låste vinkjelleren. Og hun kan da være lur når det kniper. Siden fikk hun mig til å anbringe nøklen i en av lommene i Ytters jakke. Jeg er jo ingen erfaren lommetyv egentlig så dette var mere enn vanskelig, men det lyktes mig til slutt efter å ha arrangert et større sammenstøt som fikk Ytter til – i hele selskapets nærvær – å spørre om jeg begynte å bli nærgående. Neste gang noen skulde ned i kjelleren opløftet der sig et ramaskrik. Hvor var nøklen? Det blev en leting og et leven over alle grenser, og beskyldninger av alle slags haglet ned over oss på kjøkkenet. Omsider hadde selskapet ikke annet å gjøre enn å resignere, hvad de sikkert ikke tapte noe på.

Idagmorges ved frokosten fant Ytter til sin store forbauselse nøklen i sin egen jakkelomme. Han fikk gå igjennem. Make til somlepave! Uten skrupler lot jeg ham lide urettferdig.

Idag er de heldigvis reist igjen allesammen, og det blir forhåpentlig tid til litt annet enn bare opvask. Mange ganger når jeg står med digre, fettede tallerkenstabler foran mig, tenker jeg uvilkårlig: – Og dette har du frivillig tatt på dig! Men når kjøkkenbenken så er ryddet og klar, opvaskkummen tørr og hvit, og stablene tårner sig i skapet, da har man til gjengjeld en vidunderlig fornemmelse av å ha medvirket til denne verdens trivsel.

Dessuten er det godt at jeg trener mig litt. Hvem vet hvad fremtiden kan bringe? Sett at man giftet sig og ikke fikk råd til stort annet enn å bo, spise i all enkelhet og klæ sig i all beskjedenhet. Og det er visst svært mange nygifte som ikke har råd til 128mere. Da er det ikke heldig å være en altfor utpreget divanligger.

Jeg kom til å huske på noe Tutt og Sofie sa: – Du går vel ikke hen og blir fornuftig? Er der virkelig grunn til frykt?

Ikke så meget at det gjør noe, tror jeg.

Hjertelig hilsen
din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.