[16]

Vinger gård 26. juni 1930.
Femtende rapport.

Kjære Grete!

Norge er i grunnen for lite –. Ikke noe individ, enten det heter Olsen eller Hansen, kan her i landet forbli ukjent i lengere tid.

Stuepike Helga Haraldsen er avslørt som direktør Breders og fraskilte hustrus noe vidløftige datter. Denne brutale karakteristikk er ikke min, men fru doktor Myhres. Jeg tar den ikke til mig, allikevel svir den. Doktor Myhre og frue er våre nærmeste naboer hjemme, du husker dem nok. Det er onkel og tante av Sigvarten, som jeg før har snakket om.

De var innbudt uten mitt vitende – skammelig nok. Da det store selskap satt forsamlet i spisestuen St. Hansdagsaften og jeg kom inn med aspargessuppen, satt hun der og sprikte ved siden av verten i stiv, lilla silke. Der var ingenting å gjøre ved det. Ikke kunde jeg besvime med to rykende suppetallerkener i hendene, og ikke kunde jeg blunke til henne at hun skulde holde tett. Jeg måtte bare holde tungen rett i munnen og la det stå til. – Men det var nesten mere enn jeg kunde klare. For noen dager siden Jørgen, nu fru Myhre. Hjertet mitt sa klappklapp.

Fru Myhres ansikt var kulerundt av forbauselse: – Du store min, sandelig tror jeg ikke det er Helga! Jeg knikset ærbødig.

146Mere sa hun ikke da, heldigvis. Men da gjestene efter endt måltid trakk sig innover i gemakkene og Olga og jeg var iferd med å ta av bordet, kom hun styrtende. – Helga, hvad er det du finner på?

Hennes stemme uttrykte høieste redsel. Den kunde ikke vært verre om hun hadde funnet mig som vrak i en havnekneipe. Jeg forklarte henne at jeg hadde huspost der på stedet.

– Vet din far og tante Aleksandra dette?

– Ja, selvfølgelig vet de hvor jeg er, svarte jeg.

– Men de vet ikke at du er her som –, hm, de tror du går i huset som familiemedlem, sa fru Myhre, triumferende.

Jeg bemerket da, som sant var, at det hadde jeg aldri nevnt noe om, og at jeg heller ikke kunde innse at der var noe galt i å være stuepike.

– Helga! ropte fru Myhre, og alle de små, spiralformede krøllene i pannen dirret av ophisselse. – Er du virkelig kommunist?

Nu kom fru Bech ilende, uhyre interessert: – Kjenner De vår kjære Helga fra før, fru Myhre? Efter en festmiddag sier folk «kjære» om det så er til en loppe.

– Om jeg gjør! sa fru Myhre med vekt. – Jeg har kjent henne fra hun var en finger lang. Men det bedrøver mig usigelig at datter av Harald Breder er kommunist.

– Undskyld, jeg er ikke helt orientert, sa fru Bech og så fra den ene til den annen, som om hun ikke riktig visste hvem av oss der hadde fått et plutselig utbrudd av sinnsforvirring.

Fru Myhre så på mig som på en kjær avdød. – Du var så god og from som liten! sukket hun. Dernest henvendt til fru Bech: – Har hun ikke engang fortalt Dem hvem hun er datter av? Dette var noe aldeles uhørt for fru Myhre, som hele sitt liv har sittet i en småby og bare beskjeftiget sig med hvem den eller den er datter eller sønn av og hvem der er deres besteforeldre, og hvem der igjen var besteforeldrenes foreldre.

147– Mitt privatliv kan umulig interessere fru Bech, sa jeg, – det er mitt arbeide som har noe å bety her i huset.

– Helga, sa fru Myhre med brutt røst, – hvor har du fått din obsternasighet fra? Og så så hun på mig med det blikk som alle innskrenkede småbyfruer fra tid til annen har betraktet mig med og som sier så meget som så: – Det er sant,sant,] rettet fra: sant (trykkfeil) du har jo en mor også!

Jeg tåler det ikke. Jeg ser rødt. Jeg orker det ikke.

– Det må jeg si! sa fru Bech. – Det må jeg si! Annet visste hun ikke å si.

Mere broket skulde det bli.

Neste dag kom fru Bever-Hansen bilende, sprekkeferdig både av stolthet over sitt nye certifikat og av alle de nyheter hun hadde i posen. Familien hadde sitt tilhold i lindelysthuset, og jeg tror jeg var på tapetet en god del av formiddagen. Selv stod jeg i kjelleren og rullet en kjempemessig vask, mens jeg forsøkte å synge vekk en beklemmende uro. Da jeg kom op til middag satt Lotten på kjøkkenbenken og underholdt forsamlingen. – Den veddemålshistorien var fin, sa hun da hun så mig, – her har De gått og holdt oss for narr alle sammen.

Jeg svarte at jeg absolutt ikke hadde holdt noen for narr. Når man søkte en post og fylte den tilfredsstillende, hadde vel motivet ingenting å si, iallfall hvis det ikke var rent kriminelt. Og det kunde det neppe sies å være i dette tilfelle.

Jørgen hadde altså ikke kunnet dy sig, men fortalt hele veddemålshistorien og mere til. Jeg vet en som skal få sig en ganske kraftig omgang når jeg kommer hjem.

Laurense sa ingenting, og det gjorde ikke de andre heller. Hans hadde et ansikt som om det var skåret i tre. Kan du forstå at der var noen grunn for noen til å komme i misstemning? Til nød kan jeg forstå at Hans følte sig litt støtt over at jeg ikke hadde berørt disse ting for ham, men det hadde jo 148sine årsaker, og der var ingen grunn for ham til å stivne til på den måten.

Astrid og Ytter kom også til. Ytter kalte mig for overspent. Jeg blev nesten hissig. Kunde det kalles for overspent at man arbeidet for sitt brød, selv om man ikke var nødt og tvunget til det? Nei, ikke nettop det, men, men, alt det andre, veddemålet, hemmelighetskremmeriet. Det uskyldige veddemålet. Jeg kan ikke få det til annet enn at det er en harmløs affære. Jeg kan klare mig uten diamantringen hvis noen tar anstøt av den side av saken.

Astrid var som sedvanlig ubarmhjertig og begynte å snakke om Jørgen Krogh. Hans satt og så ut av vinduet som om han hverken så eller hørte noen ting. Men selvfølgelig hørte han alt, og det var første gang han hørte Jørgen Kroghs navn. Nu var det ikke så at Lotten og Astrid på noen måte vilde være ondskapsfulle. Tvertimot. Men vår omgangstone er efterhånden blitt så spøkefull at den nærmer sig det uforskammede. Jeg var i en kattepine.

Vi spiste middag i taushet. Efterpå holdt jeg opgjør med hver enkelt. De fikk værsågod være like hyggelige mot mig nu som før. Laurense kom sig nokså snart igjen. – Kunde forstå det var noe, sa hun og satte hendene i siden, – du har alltid vært så kraftig aparta. Kraftig aparta er bra.

Hans var ikke å se hele eftermiddagen.

Efter aftensmaten passet jeg ham op. Han forsøkte å komme forbi mig, men den gikk ikke. Så fant han sig i å høre på mig, men med et utsøkt spotsk smil.

Jeg holdt en tale så lang som herfra til sydpolen. Den var både inntrengende og overbevisende, den kom fra mitt innerste indre, det var det beste jeg formådde, men efter virkningen å dømme var riktignok ikke det så svært meget. Jeg føler trang til å gjengi litt av denne samtalen.

– Du vil vel gi ut en bok om ditt lille eventyr, sa han harselerende da jeg var ferdig. – Hvilken 149titel har du tenkt dig? «Et år i folkedypet» eller «Vi som går kjøkkenveien» eller «På pikekammerset»? Kanskje du gjør mig den ære å vie mig et kapitel? Overskrift: Chauffører og denslags folk er meget godtroende. Det aner mig at det vil bli epidemi blandt de unge piker å søke stuepikeposter, men det er ikke sikkert at de treffer et så latterlig godtroende individ som undertegnede.

– Hold op, sa jeg. – Og snakk ikke om å være godtroende du som er mistenksom som en gammel peppersvenn.

– Komisk, komisk, fortsatte han. – Der gikk jeg og smilte sammen med dig av Andreas og Opstad og syntes de var bra ukritiske, og så begår jeg samme dumheter selv. Du som har hatt spillet i din hånd har sikkert fått dig mangen en hjertelig latter. Og dine venner og veninder vil le kolossalt. Denne hr. Krogh vil sikkert vite å gutere dine beretninger. Glem ikke å fortelle om de to værelser og kjøkken vi skulde begynne med, det vil gjøre lykke, likedan alle våre andre fremtidsplaner. Men forsøk ikke å overdrive spøken. La oss være kvitt. Så dum er jeg ikke at jeg ikke forstår ting som blir tutet inn i ørene på mig – –.

Omtrentlig slik falt ordene. Derpå tok han på ekte mann- og guttemanér en sten op av veien og slynget den med raseriets kraft over alle heier. Det hjalp. Han blev roligere.

Jeg tok ordet og spurte om han trodde at en post som tjenestepike i et stort hus var en ren lek passende for dem der ikke tenkte på annet enn leven og gøi. Nei, det trodde han ikke. Her fremkom han med noe som formelig lignet en kompliment. Men han formodet at min ærgjerrighet var med i spillet. Hadde jeg sagt jeg kunde klare å være tjenestepike et år, vel så var jeg det et år, selv om jeg skulde måtte leke kjæreste med chaufføren for å få tiden til å gå.

På dette tidspunkt burde jeg vært adskillig fornærmet. Men det er ikke lett å bli fornærmet på 150Hans. Når han er oprørt så minner han om en liten gutt som har det vondt. Og jeg vet jo også hvilke ulykkelige omstendigheter det er som har skapt denne grenseløse ømfintlighet. Jeg kunde ikke uten videre snu ryggen til, men forsøkte omigjen å forklare hvorfor jeg ikke før hadde fortalt ham om min familie, om Jørgen og om hele den ulykksalige forhistorien. Jeg: – Du spurte mig jo heller aldri om familien? Han: – Jeg vet ikke hvorfor, men jeg trodde du hadde det vanskelig hjemme, og så vilde jeg ikke spørre dig når du selv ingenting sa. Dessuten gifter man sig jo ikke med familien. Jeg: – Allikevel vil du ikke mere så snart du har fått vite hvem min familie er? Han: – Ikke vær dum. Jeg: – Jeg er ingen dollarprinsesse. Synes du virkelig ikke du kan løfte dine øine så svimlende høit som til norsk småbyfiff, annen generasjon?

I over en time stod vi der og trampet, åndelig talt, på stedet marsj. Jeg bedyret min ærlighet og opriktighet. Han spottet over min spøkefullhet, som han kalte det. Han var ikke tilgjengelig for fornuft lenger. Kan du forstå at jeg har såret ham så dypt? Dette var igår. Stillingen er den samme idag. Han later som om saken er op- og avgjort. At han kan, efter alt det vi har hatt sammen. Jeg skjønner ingenting mere. Hvis jeg bare kunde bli ordentlig rasende, riktig orntli bindegal. På raseriets flodbølge kommer man over de verste skuffelser. Men jeg kan ikke få det til. Jeg bryr mig ikke om noen annen, og kommer ikke til å gjøre det. Kom bare ikke med den leksen om at jeg er 20 år osv. osv., jeg føler mig som om jeg er 100 – minst.

Laurense velter sig som en flodhest borte i sengen, hun synes det er utidig av mig å ligge og skrive midt på natten. Vet du hvad Laurense sa til mig engang idag? – Jeg syns du er grei jeg, selv om du hører til de fine, men du kunde latt være å fjase med Frigård som er sånn en god gutt.

Stemningen i kjøkkenet er stinn av misforståelser. Hvis jeg prøver å rense luften med forsikringer 151og forklaringer blir det bare verre. Alle tror akkurat det de har lyst til å tro – jeg må si som tante Aleksandra: Det er for galt!

Jeg burde visst allikevel ha banket i bordet den gang jeg sa at livet var skjønt. Hvis jeg i denne natt skulde gi min mening til kjenne dessangående, er jeg redd jeg kom til å gripe til nokså motsatte adjektiver. For det første er livet temmelig innviklet, og for det annet – nå, det er visst i grunnen akkurat det samme hvad jeg mener – –.

Du har alltid vært min skriftefar – og det får du fremdeles finne dig i å være. Jeg har ingen andre. Tante Aleksandra? Hun er snild og god som dagen er lang, men hun har vond samvittighet hvis hun et øieblikk holder op å formane, og hun vilde formane mig ihjel hvis jeg fortalte henne likt og ulikt av dagens saga. Far? Jeg synes jeg ser hvor forvillet hans blikk skulde bli bak brillene. Dessuten – far har en skyhet for å se en kvinne i mig, og jeg har en skyhet for å se en mann i ham. Vi er far og datter, punktum. Mor? Hun er så langt borte, og så kjenner jeg henne ikke så svært godt.

Laurense: – Klokken er 3. Vil du legge dig til å sove og det litt brennfort. Jaja, kanskje det er det beste. Godnatt da.

Din – formelig ulykkelige –
Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.