[18]

Oslo 12. august 1930.
Syttende rapport.

Kjære Grete!

Hei hvor det går. Fra den ene posten og i den andre. Det verste er å få forklart dem hjemme alle adresseforandringene. Tante Aleksandra truer med å komme og hente mig.

Jo, det var en ypperlig kur å være hos «Pontus», verdens morsomste mann. Det var ingen som helst mangel på humør og stimulanse der i gården.

Fruen var et lite magert, forskremt vesen, og en av mine første tanker var den at det var nokså godt gjort av «Pontus» å holde humøret oppe når han til livsledsagerinne hadde henne der. Barna virket fortrykte de med, snilde og lydige, men så sjenerte at man skulde tro de hørte hjemme i et annet århundre. Hr. redaksjonssekretæren var ikke hjemme den eftermiddag jeg kom dit. Fruen fortalte mig at han var overlesset med arbeide for tiden og som følge derav litt nervøs. Jeg sa da at jeg meget godt kjente signaturen «Pontus», og at jeg alltid fant hans artikler kostelige.

– Javisst er han morsom, sa fruen, dog uten synderlig begeistring, og jeg undret mig omigjen over hvilken vanskjebne det var som hadde forenet den sprudlende humorist med dette tørre, alvorlige lille fruentimmer. – Visst er han morsom, gjentok hun adspredt, – men som sagt han er litt nervøs for tiden, særlig om morgenen. Jeg sier Dem det for 158at De kan vite det. Javel, tenkte jeg, det er høist forståelig at man blir nervøs av å skulle være morsom i tide og utide. Jeg har en onkel som også er en kjent humorist, og han har nesten trommet i stykker platen på et eketres spisebord.

Pikekammerset så som sedvanlig gyselig ut, men til en avveksling var veggene gallegrønne og ikke lakserøde, og vinduet vendte ut til gaten. Der fantes en park i nærheten, og mellem husene så jeg det øverste av en stor treklynge. Det minnet mig så forunderlig søtt om Vinger, at jeg besluttet mig til å være her resten av tiden. Skjebnen vilde det anderledes.

Neste morgen da jeg stod og pusset hr. redaksjonssekretærens sko, som merkelig nok var avgjort usympatiske, hørte jeg et forferdelig leven inne fra herrens og fruens soveværelse. Det var en bassrøst som med veldig kraft gjentok et ord om og om igjen, et ganske selsomt ord forøvrig. – Mærrajente, m-æ-æ-rrajente. Slik lød det for mine ører. Jeg var fullstendig i villrede, men kom omsider til det resultat at han leste høit for sin kone en ny, pussig petitartikkel til Aftenavisen.

Plutselig gikk døren til soveværelset op, og fruens forpjuskede, lille hode stakk ut av døren over en morgenkjole. – De kan skjønne De må svare når min mann roper på Dem, sa hun matt. I samme øieblikk dukket en mannsperson op bak hennes rygg og skjøv henne tilside. Det kunde ikke være noen andre enn «Pontus» selv, verdens morsomste mann.

Han befant sig ennu på et meget tidlig stadium i påklædningen, det var kanskje dette som gjorde at man så hvordan hele hans legeme dirret av ophisselse. Tærne inne i de grå strømpeføttene gikk op og ned som tangentene på et piano, og gjennem selene som hang ned bak, gikk der fullstendige kramperykninger. Oventil dekket en trikottrøie hans lett tønneformede figur – og jeg kan jo alltids tenke mig noe som er penere enn menn i undertøitrikot. 159Man kan til nød finne dem komisk-søte, men da må man kjenne dem og like dem knakende godt. Pontus var redselsfull. Når jeg skal beskrive hans ansikt vakler jeg mellem to lignelser, en rasende bulldogg og en overhengende tordensky, begge deler er imidlertid for svakt. Hvis blikk kunde knuse, hadde jeg forlengst vært pulverisert. Efter å ha utslynget et helt fyrverkeri av mindre pene uttrykk, spurte han mig hvorfor jeg ikke svarte.

Med det samme fikk jeg nesten et lite sjokk, men jeg kom temmelig fort til hektene igjen. Det var mig et vel stivt stykke at jeg skulde lyde navnet «mærrajente». Derfor svarte jeg ganske rolig: – Hr. redaksjonssekretær, mitt navn er Helga. Jeg så fruen lukke øinene som om hun ventet en katastrofe. Heldigvis besinnet han sig, hvis man da kan kalle det å besinne sig når man brøler ut som gjennem en dommedagsbasun: – Hit med skoene mine, frekke avskum! Da han hadde fått dem, smelte han døren igjen så all veggepryden i kjøkkenet klirret.

Fruen kom smygende ut, hvisket: – Han er litt nervøs idag, stakkar, alltid verst om morgenen. La barna spise her ute hos Dem, så de ikke forstyrrer ham. Det er denne «Dagens historie» som plager ham, det er ikke alltid så greit å finne på noe. Han har skrevet den i fem år.

Fem år, det er 5 x 365 fratrukket søn- og helligdager. Jeg kjente et lite blaff av medlidenhet, og tenkte på å foreslå ham å skrive om hustyrannen, men lot det være ved nærmere overveielse. Antagelig hadde han opbrukt emnet for lenge siden med en av sine venner eller naboer som modell.

Allerede første dag skjønte jeg såpass at frokosten var dagens kritiske punkt. Kom man levende gjennem den, kunde man regne sig for frelst for den dag. Hvert øieblikk blev jeg kalt inn for å stå til rette for de forskjellige fødevarer. Egget var for lite kokt, kaffen var noe lunkent skvip, brødet 160luktet blikkspann, smøret lignet gammel liktornsalve, fårepølsen smakte som utgåtte skosåler, selv så jeg ut som en krysning av en slange og et esel. Da han opdaget at barna spiste i kjøkkenet, blev han rent sprekkeferdig. Jo, det var nydelig, sitte der ute og lære av tjenestepiken å spise som en gris. Allesammen måtte de inn til bordet. Men én efter én kom de gråtende ut igjen, utvist av den vrede fader på grunn av slett opførsel. Fruen torde ikke vise sig.

Jeg orket ikke lenger å følge begivenhetenes gang, men gikk inn i stuen og begynte å støvsuge møblene, det var nemlig fredag. Ikke før var jeg begynt, før Pontus slo skyvedørene op med et brak og hveste mot mig: – Si mig, har De tenkt å drepe mig?

Nu var jeg også sint, og svarte at i tilfelle måtte det være i selvforsvar. – Hva’, hva’, hva’? stammet han og kunde av raseri ikke komme videre. Jeg var aldeles sikker på at han skulde få slag. Men merkelig nok blev det ikke til mere, – siden skulde jeg få vite hvorfor. Han hadde fått en idé. Dagens historie var en ren liten perle, en kostelig satire over moderne tjenestepiker, jeg er sikker på at du leste den, og følte dyp sympati med den lune, gemyttlige forteller, som var utsatt for et slikt villskudd av et pikebarn.

Da han var gått blev det stille efter stormen. Fruen kom frem fra et eller annet mystisk gjemmested, og barna torde så vidt begynne å snakke. Men da middagen nærmet sig steg nervøsiteten igjen. Pontus skulde ha biff og bringebær med fløte til middag, vi andre skulde ha makrell og saftsuppe. Fruen var ganske blek av engstelse for at ikke biffen skulde være mør, og vi overvåket den som et lite barn helt til den blev båret inn på bordet.

Begge speidet vi engstelige mot døren da han trådte inn, og opdaget til vår lettelse at orkanens kraft var brutt. Så stormfull som frokosten blev middagen altså ikke, men dyster var den. Først 161efter middagsluren begynte han å snakke som et almindelig menneske. Da han ved aftenstider kom ut i kjøkkenet for å få en fyrstikkeske, var han i den grad livnet til at han sa «nå, frøken!» da han passerte mig. Efter aftens forlot han den hjemlige arne og begav sig nynnende ut på livet med åpen vårfrakk og cigar i munnviken. Ungene gikk til sengs. Fruen satte sig til med stoppekurven. Hun lignet en vissen nellik, vet sannelig ikke hvorfor nettop nellik. Selv satt jeg ved vinduet inne på mitt værelse og forsøkte å døve en besynderlig indre uro som jeg i det siste har vært angrepet av. Men ingen amerikanske leveregler hjalp mig, ingen rammende ordsprog, ingen kold fornuft, ingen klar logikk. Det var en varm juliaften, damene gikk lysklædte nede på gaten og hadde sine kjærester under armen, og borte i parken lå løvkronene og fløt under en opalfarvet himmel.

Den andre morgen lignet den første når undtas at Pontus benyttet sig av en helt ny variasjon av skjellsord. Hans kone, som dagen i forveien hadde vært et gammelt drog, var nu et avdanket øk, og jeg var ikke lenger en krysning mellem en slange og et esel, men en idiot i femte potens.

Mens han avfyrte en av sine verste salver, fikk han telefon fra chefredaktøren, og hans vesen undergikk total forandring. Han bukket og skrapet til telefonen, stemmen var som olje. – Javisst, en deilig morgen, hr. redaktør, man føler sig rent som et nytt og bedre menneske, javisst, javisst. – Men ikke før hadde han lagt hørerøret på, før han var over mig som et uvær: – Ler De? Ler De mig rett op i øinene? Våger De å le her i mitt hus? Frekke aseninne! Ut med Dem! Ut av huset! Le andre steder, De avkom av en slange, men ikke i mine stuer. Pakk Dem vekk! La mig ikke se Dem mere!

Det var så vidt jeg selv kunde komme til orde, men litt vilde jeg ha sagt før jeg tok ham på ordet. – Siden den daglige søken efter en idé driver Dem 162fra forstanden, sa jeg, – så vil jeg herved forære Dem en, så De kan få en dags utsettelse med sinnssykeasylet.

– Hva’, hva’ – –?! Han famlet på bordet mellem fatene og asjettene efter kasteskyts, men jeg lot mig ikke stanse.

– Skriv for en gangs skyld et stykke med tragisk point, skriv om verdens morsomste mann som har verdens tristeste hjem, skriv om hvad verdens morsomste manns vittige historie koster, en forpint hustru, triste, forkuede barn –.

Her måtte jeg stanse, for nu svinget han melkemuggen faretruende – –. Forøvrig gjorde han sin kone ansvarlig for at jeg var ute av huset før middag.

Så var jeg ferdig der, efter halvannen dag. Fruen sa ingenting da jeg begynte å pakke, hun var vel vant til den slags. Senere lot hun noen ord falle om at hun hadde forsøkt sig uten pike, men at det ingenting hjalp, hennes mann var like nervøs for det. Jeg hadde forferdelig vondt av henne. Det merkeligste av det hele er at jeg hadde et bestemt inntrykk av at hun tross alt var glad i ham. Kom så og si at der ikke finnes engler på jorden.

Så stod jeg på gaten igjen. Nu var jeg virkelig som en av de tjenestepiketyper vittighetsbladene har til modell. Bare halvannen dag tilbragte jeg i den siste posten.

På dette tidspunkt tenkte jeg virkelig på å reise hjem. Det manglet bare tre uker på året, og jeg tror at veddemålskomitéen vilde være gentil nok til å se bort fra disse. Men igår hendte det noe som fikk mig til å forandre bestemmelse.

Rent tilfeldig traff jeg fru Bech på gaten. Hun var temmelig opskjørtet, «tenk Dem til, Helga, vår nye stuepike har brukket benet, og vi som har fem liggendegjester og står midt oppe i syltesjauen, kan De si mig hvor jeg skal få et menneske fra?»

Jeg følte det nesten som om jeg svevet op i luften da hun sa dette. Jeg blev så kolossalt lykkelig at det gjorde vondt helt ned i stortåen. Det er vel 163overflødig å si at jeg har angret som en hund på at jeg reiste fra Vinger. Kan du begripe at jeg kunde gjøre noe så dumt? Det var å slippe lykken altfor fort ut av hendene.

– Her har De mennesket, sa jeg til fru Bech. – Jeg lengter mig ihjel efter å komme i stuepikeuniformen igjen. Når skal vi reise?

Fru Bech holdt på å falle mig om halsen og kalte mig en barmhjertig samaritan, uten å ane mine grumsete motiver. I eftermiddag kommer Lotten og henter oss med bilen. Jeg gleder mig vilt. Jeg føler mig så sterk igjen. Jeg skal nok allikevel greie å overbevise ham. Hvis alt annet klikker bortfører jeg ham simpelthen.

Til slutt må jeg fortelle dig at jeg igår gikk og besøkte mitt gamle herskap, hr. og fru Lisby.

De eide omtrent ikke mat i huset, og en medbragt kakepose kom derfor vel med. Men humøret var allikevel nokså godt, da hr. Lisbys tante lå for døden i Sarpsborg, og hun var god for minst 10 000, som vilde tilfalle dem. Fru Lisby la selvfølgelig ansiktet i pene folder da hun snakket om den forestående død og begravelse, men gleden lyste igjennem. Hun vilde bygge sig villa på Nesodden så snart de fikk arven, badehus skulde hun ha og pergola og tennisplass. Når de så fikk en hurtiggående motorbåt av moderne type, vilde veien ikke falle synderlig tungvint. Hun trengte i grunnen en sekretær når hun skulde administrere et så stort hus, og hvis jeg vilde, så kunde jeg få posten. Før jeg gikk lånte hun 10 kr. mot sikkerhet i arven.

Nu har jeg visst fortalt alt det som er av interesse og enda litt til. Det vilde være trist om vi ikke skulde møtes i sommer, men jeg vet ennu ikke hvordan tingene vil arte sig.

Sett den fornuftige masken på dig og gå op og snakk litt med far og tante. Si at det er en god skole for mig, disse huspostene, og mere i den retning. Du klarer nok å svinge det til.

Ha det bra. Hils din mor og far samt alle andre venner og bekjente.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.