[3]

Vinger gård 24. september 1929.
Annen rapport.

Kjære Grete!

Der er ingen sønn! (kfr. siste passus i forrige rapport).

Og om der hadde vært en –, nå –. Det går ikke efter fortjeneste her i verden.

For å begynne med begynnelsen, jeg steg av på en liten landsens stasjon og blev øieblikkelig anholdt av en chauffør som tok mine kofferter og spurte efter fraktsedlen på kommoden. Flaut nesten ikke å ha noen.

Så steg vi inn i en bil, presis en slik en som fru Lisby vilde kjøpe så snart hun fikk sin egen villa, grønnlakkert, fornem, lydløst rullende. Chaufføren var nesten likeså pen som bilen, han var så pen at han burde ikke få lov til å gå løs. Men underholdende var den samme herre ikke. Det eneste han gav mig full og grei beskjed om, var hvad gårdene der i egnen het. Når jeg derimot med list og lempe vilde lokke noen oplysninger ut av ham om vårt felles herskap, svarte han bare ja og ha og jeg vet ikke.

– Vet De overhodet ingenting De da? spurte jeg til slutt.

Det var kanskje nokså frekt, men man kan bli irritert når man sitter der og ødsler med sine mest besnærende skråblikk og ditto sølvlatter uten å 34kunne rive den annens opmerksomhet fra rattet et sekund. Forsåvidt hadde det vært mere smigrende for mig om vi var gått i grøften, men spørs allikevel om det hadde vært tilfredsstillende i lengden.

Vet du forresten hvad fyren svarte mig på mitt spørsmål. – Nei, jeg vet visst svært lite om ting som interesserer Dem, sa han rolig. Sånt skal en få høre av en chauffør! Antagelig har damene gjort for meget krus av ham, en mann går ikke ustraffet gjennem livet med havblå øine i et ansikt av veritabel bronse.

Så tidde jeg bom stille da, og opdaget – dessverre i seneste laget – at jeg hadde mere utbytte av å se på selve landskapet enn på ham. Det var en gråværsdag med skyer i vilt jag over himmelen og uværet hengende som en trusel over folk og fe. Overalt drev bøndene på med å kjøre kornet i hus. Jeg tror neppe der finnes den kvinne i verden, om hun så var feiret primadonna, som ikke ved synet av kornstaurer og stubbmark og røde låvebygninger mot grønn skog ønsker at hun var struttende bondekone med ti–tolv unger krabbende rundt skjørtekanten. Det må være en slags atavistisk instinkt.

Naturen er fortryllende her. Det er som om Vårherre en gang i tidens morgen hadde sloppet hele landskapet ned fra himmelen for å se hvor mange små bukler og ujevnheter der kunde bli i det. Terrenget er med andre ord kupert, men ikke mere enn at en danske kunde klare å stå på ski her om vinteren. Skogsnar og små vann veksler med aker og eng. Du kan kanskje gjøre dig et svakt begrep om disse idylliske trakter når jeg sier at hver plett er som skapt for landtur. Hvert bakkehell inviterer til hvile i det fri, hver lysning i skogen til måltid på hvit duk med nistekurven i midten, hver liten sti til gammeldags kurmakeri – vennligst bemerk at jeg sier gammeldags –. Her er både fjord og elv og blå åser, så på omgivelsene kan jeg ikke klage.

Vi bilte altså. Og bile kunde han, mannen ved min side. Han tilhører ganske sikkert den type som 35bare interesserer sig for motorer, maskiner og alt som sviver og går, en utbredt type i denne mekanikkens tidsalder, – bra nok, men kjedelig.

Endelig kjørte vi inn gjennem en stor smijernsport som var svinget til side på granittstolper og fortsatte gjennem en bred, svakt stigende allé med lønnetrær på begge sider op til et hus som like til det siste var skjult bak en svulmende dyne av høstfarvet løv, men som plutselig efter en sving på veien åpenbarte sig i uanet majestet. Det var hvitmalt og langt, med sorte taksten og en på samme tid stilfull og rummelig veranda på forsiden. De svære uthusene lå litt på avstand. På baksiden av hovedbygningen var der en gruset gårdsplass, og her svinget bilen flott op foran – kjøkkendøren.

En skikkelse i blåkjole og hvitt helforklæ kom frem i døråpningen.

Man behøvde ikke å være meget skarpsindig for å se at det var kokken man hadde foran sig. Den daglige omgang med megen og god mat gjennem mange år hadde ikke undlatt å sette sitt preg på hennes person. Som en pudding eser ut over formen, slik este hun ut der hvor ikke klærne holdt henne i tømme, ved halsen, ved anklene og nedenfor albuene. Hennes livmål anslo jeg til tre meter, eller la mig si to, for at du ikke som vanlig skal beskylde mig for å overdrive. Ansikt og armer lyste rødt mot det hvite forklæ. Det så ut som om hun selv ikke hadde kunnet undgå å få et aldri så lite opkok under tjenesten ved komfyren. Men der var samtidig noe uhyre tillitvekkende over hennes robuste person, man måtte like henne ved første øiekast. Mig tok hun vennlig imot, men ikke uten en egen reserverthet. Antagelig har hun sett adskillige stuepiker komme og reise.

Hvis du noen gang i annonser eller brosjyrer har sett billede av et slikt moderne idealkjøkken hvor luftige gardiner flagrer i sommerbrisen og solskinnsmennesker driver arbeidet som en lek blandt skinnende sorte og hvite fliser, har du kanskje – som 36jeg – hånlig snøftet noe om at slik ser det aldri ut i virkeligheten. Jo, det kan gjøre det. Når undtas sommerbrisen, som av gode grunner holdt sig borte, så kjøkkenet på Vinger ut som om det var klippet ut av en brosjyre for en kjøkkenutstyrsforretning. Alt fantes der, fra en svær, hvitemaljert elektrisk komfyr til veggpanel av porselensfliser, fra opvaskkummer til rødlakkerte krakker og bord med røde ben og umalte bordplater. Kjøkkenet var delt i to, det innerste lå et trin høiere, og her stod et langt spisebord med rød og hvit voksduk og mange krakker. En husmor hadde sikkert forstått å vurdere tingene enda bedre, men med mine erfaringer som tjenende ånd begynte jeg også å kunne verdsette denne viktige del av husets organisme.

Jeg blev traktert på kaffe og smørbrød, og mens jeg satt og spiste kom husets frue ut for å ta mig i øiesyn. Dessverre hadde jeg klædd mig ufornuftig. En kjole som koster fem stuepike-månedsgasjer, var ikke ved denne anledning noen anbefaling for mig. Fru Bech så på kjolen som om hun omgjorde alle dens små, fine legg i penger og fant mig mystisk.

Fru Bech var en ung eldre dame med hennafarvet hår og slank figur. Øienbrynene var som svalevinger, munnen som en nyutsprungen rosenknopp, men øinene – øinene hadde levet lenge. Hvad kan forresten kosmetikken gjøre med øinene? Å skaffe den strålende tomhet tilbake i et blikk som er mettet av erfaringer er nok en enda vanskeligere opgave enn å løfte hakehuden. Fru Bech hadde den slags øine hvori man kunde se at erfaringene hadde fortettet sig til en slags intelligens. Forresten hadde hun dette tverrsikre vesen som er typisk for gifte, middelaldrende kvinner.

Hun nevnte den gode attesten fra fru Lisby og spurte om jeg hadde tjent andre steder. Ikke det! Hun spurte hvor jeg var fra. Å jaså, fra den byen, ja, hun hadde reist der forbi en gang med kystbåten. Koselig lite sted. Så sa hun spøkefullt at det var ikke pent av mig å komme med regnvær. Sluttelig 37henviste hun mig til Laurense, kokkepiken, som den der skulde sette mig inn i arbeidet og så var audiensen forbi.

Kort efter kom de to unge frøknene Bech ut i kjøkkenet og passerte mig med et nikk. Undres hvad deres mor egentlig hadde sagt om mig siden de så øieblikkelig måtte ut og se på dyret? De var svært pene begge to og hadde dannede, klare overklassestemmer.

Senere førte Laurense mig op til vårt felles soveværelse, «høit oppe under taket hvor svalene bor». Det lå i 2½ etasje, bak loftet, og bød på utsikt over skog og mark og elv og tre kvart himmelhvelving. Utstyret var også upåklagelig. Slett ikke umulig at de to parsengene som nu stod skilt ad under hvert sitt skråtak hadde betegnet den første og mere beskjedne fase i godseierens ekteskap, den imiterte bjerk tydet på litt av hvert.

Jeg uttalte min begeistring over værelset, og Laurense måtte også innrømme at det var trivelig.

– Men, sa hun, og hennes røde, runde ansikt uttrykte et sterkt forbehold, – frua og konsulen ligger underan. Så det er å gå på strømpelesten heroppe og aldri se lignament av et besøk engang. Nei, da hadde Olga det greiere som bodde i uthusbygningen, mente hun. Olga var kjøkken- og altmuligpike. Jeg gjorde hennes bekjentskap siden på aftenen.

Heldigvis slapp jeg å varte op inne ved bordet den første dag, da herskapet, døtrene innbefattet, reiste til byen. Isteden gikk jeg Laurense tilhånde. Og nu begynte elendigheten. En frekkhet som min, kunde jo heller ikke passere ustraffet, det vilde være stikk mot livets lover.

– Klar kaffen! befalte Laurense.

Klare kaffen? Det forekom mig at jeg hadde hørt betegnelsen før. Jeg stod bom stille et øieblikk for å prøve å finne ut hvad det var med forstandens hjelp. Til alt hell stod Olga så nær ved komfyren at hun uten videre gjorde det for mig. Det var ingen sak lot det til, bare å helle en liten skvett op i en 38kopp. Hvad det egentlig skulde være godt for var mig en gåte.

– Se her, sa Laurense, – rens disse rypene for mig.

Der stod jeg altså. Den som bare hadde visst i hvilken ende man skulde gripe saken an.

Å spørre Laurense forekom mig i øieblikket helt kompromitterende, da det å ta ut innmat av dyr vel hørte til kjøkkenets abc. Altså kjørte jeg neven inn fra den ende som så mest tiltalende ut, slik at den sank dypt og bløtt ned i usynlige redsler. En voldsom brekningsfornemmelse fikk mig til å dra hånden ut igjen med lynets hurtighet.

Jeg stod stille en stund for å samle mig litt. Det gjaldt fremfor alt å puste regelmessig skulde jeg undgå katastrofe. Så bet jeg tennene sammen, lukket øinene og gikk med dødsforakt løs på utgravningene, og da jeg efter en stunds forløp åpnet øinene kunde jeg se sol og måne gjennem rypen. Min fortvilede sinnsstemning slo straks over i stolthet. Vel begynt er halvt fullendt. Snart gikk det lekende lett fra hånden, men se på hvad jeg gjorde, turde jeg ikke.

Da jeg slo øinene op efter siste rype opdaget jeg at jeg blev iakttatt. Chaufføren var kommet inn og satt halvt skjult bak en avis oppe i det øvre kjøkkenet og betraktet mig med kolde blikk.

Factum est, kjære Grete, at han også fant mig mystisk.

Mystisk – det kunde han være selv. Satt han ikke ved aftensbordet og behandlet kniv og gaffel som om han kom direkte fra kongens slott. Det gjorde nemlig ikke de andre, selv om de nok kunde ha andre fortrin.

La mig få presentere dig for mine bordfeller. Laurense kjenner du alt. Olga er primadonnaen i vår eksklusive krets, liten, kvikk og tynn og så kokett at øinene går trill rundt i hodet på henne. Ennu et kjennetegn er at hun sur sine jeksler med sann virtuositet. Våre kavalérer er chaufføren, som forresten 39heter Frigård, og de to gårdsguttene Andreas og Ola. Andreas er en herre i meget stort format, bare nesen er som en passelig skibakke. Han ler ofte og uten minste varsel, det lyder som om et stenskred fylte luften, og nesten alltid er det Ola, noe Ola sier eller noe Ola gjør som forårsaker skredet. Ola er muntrasjonsrådet her. Dametekke har han også uten egentlig å være noe for øiet, liten, mørk, skjeløiet og hjulbent. Ved hvert måltid ler Olga så voldsomt av Olas morsomheter at hun får mat i vrangen og må dunkes i ryggen. Det er alltid Andreas som må dunke. Frigård som sitter på den andre siden av henne rører sig aldri av flekken.

– Hvordan er Frigård egentlig? spurte jeg Laurense i all fortrolighet oppe på kammerset.

– Å, det er en god gutt, sa Laurense med overbevisning.

Men har den attesten egentlig noe å bety? Siden hørte jeg henne si både om Ola og Andreas at de var gode gutter, og tror du ikke her en dag at jeg hørte henne si om godseieren, som flintskallet og giktbrudden stavret forbi kjøkkenvinduet: Å, for en god gutt! Kanskje alle gutter er gode for Laurense.

Laurense er ganske grei å dele værelse med, i hvert fall får jeg mangen god latter. Laurense kan ikke forstå hvad jeg ler av. Det verste av alt er at når jeg våkner om natten og kommer til å tenke på ansiktet hennes, bobler latteren op i mig slik, at jeg må stoppe både dynen og putene i munnen for ikke å vekke dem som ligger under.

Det første Laurense gjør når hun kommer op om kvelden pesende efter alle trappene, er å befri sig fra bånd og tvang. Skoene blir sparket av benene, kjolen knappet op og korsettet tatt ut. Så puster hun som en hval, lettet og glad. Efter å ha nydt den salige tilstand i noen minutter, jabber hun på strømpelesten over gulvet for å ta frem gitaren, notabene hvis ikke Bechs er kommet på soveværelset enda. Så vederkveger vi oss en stund, hun med å spille og synge, jeg med å lytte. Det er mest sørgelige 40sanger hun kan, «Aurora gikk så sorgefull» og «Karl, o Karl hvor er du nu?» og flere andre som ender med død og annen elendighet.

I det hele tatt har jeg det slett ikke verst, bortsett fra de fortvilede øieblikk da jeg ikke føler mig stillingen voksen. Som her forleden da Laurense bad mig forvelle kålen. Vet du hvad forvelle er for noe? Jeg visste det ikke. Eller som da jeg i befippelsen tok tallerknene fra venstre side istedenfor fra høire og fru Bech rettet på mig med undrende stemme. Forundringen gjaldt vel den velsignede attesten kan jeg tenke. Eller som da –, nei, hvorfor ramse op mere og helt gratis skjenke dig morsomme historier som du så til skrekk og advarsel vil fortelle dine barn og barnebarn med den følge at jeg vil stå for efterslekten hyllet i latterlighetens skjær.

Ellers er det meget jeg kunde ønske å utbre mig om, både om tilværelsen i sin almindelighet og livet her på Vinger gård i særdeleshet, men jeg får skåne dig for denne gang, og heller øse mitt vidd utover far og tante. Brevene til dig kan jeg betegne som grovsiktet og sammalte, men brevene hjem, de er finsiktet med rosiner i. (Obs! Billeder og allegorier velges fortrinsvis fra kjøkkenets verden.) Til tante stemningsfulle naturbeskrivelser iblandet muntre anekdoter fra hus og fjøs og hønsegård, til far utredninger over bygdens jordsmon, næringsveier, folketall, skatteprosent o. 1.

Far skriver at han kjenner godseier Bech av omtale og er fullt beroliget. Tante tror vel jeg er her som familiemedlem. Ja, enhver blir salig i sin tro, heter det visst.

Ha det godt, kjære Grete.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.