Vi som går kjøkkenveien

av Sigrid Boo

[11]

Vinger gård 20. mai 1930.
Tiende rapport.

Kjære Grete!

Det er torsdag eftermiddag, jeg har fri og sitter på en benk nede i parken, solen skinner og gresset er smaragdgrønt, og elven glitrer nede mellem orekrattet, og livet er skjønt!

Det samme sa jeg til fru Bech igåraftes, da vi stelte i haven. Når vinden er varm og bløt som kjærtegn og luften er fylt av en berusende vellukt fra trær og planter da kan man vel ikke la være å si at livet er skjønt. Hvad tror du så fru Bech svarte? – Bank i bordet! sa hun nokså prosaisk. Og da jeg allikevel ikke banket gikk hun hen og gjorde det for mig. Under alle omstendigheter var det svært omsorgsfullt av henne.

Men jeg synes nu at denne idelige bankingen er litt av et mistillitsvotum til Vårherre. Akkurat som om han ikke kunde tåle at menneskene var glade og lykkelige. Jeg vilde simpelthen føle mig sort utakknemlig hvis jeg ikke priste livet en dag som denne.

Mai vekker poetiske følelser til live hos de mest treete mennesker. Alle jeg møter har et vers på leben. At ikke diktet «Im wunderschönen Monat Mai» har mistet glansen ved å slites på i det uendelige, viser tydelig nok dets høie verd. Og de som ikke citerer «Im wunderschönen Monat Mai», de 111fremsier «Kom mai, du skjønne milde, gjør våren atter grønn». Ett av to.

Jeg vet ikke om du noen gang har sett årets måneder billedlig fremstilt. Det har jeg. Skredder Olsen hjemme hadde alle tolv i glass og ramme, og var det noe jeg misunte den trege, blekfete Tea Olsen som gikk i klassen vår, så var det disse billedene samt en voksduk med store, blå roser. Jeg husker så godt at jeg høilydt uttrykte min beundring, og at Tea sa med tilfreds mine: – Ja, det er amerikansk voksduk. Dette at det het amerikansk voksduk gjorde jo det hele ennu mere vidunderlig. Av billedene husker jeg særlig godt «Januar» og «Mai». Januar gikk på skøiter i rød fløielsdrakt med hvit hermelinsbesetning og var nokså adstadig i all sin deilighet. Mai derimot kom flagrende ut fra skogen i lysegrønt, florlett gevant med smil om munn. På lubne små føtter – sikkert minste damenummer – svevet hun avsted mens hun drysset blomster ut av et stort overflødighetshorn. Å, hun var underskjønn! Tea sa fritt for å være henne, og jeg sa fritt for å være henne, så begynte vi å trette og dermed var det slutt på vennskapet mellem Tea og mig. Siden tok det sig aldri op igjen. Men mai med sine dansende lette trin og hodet leende tilbakekastet i henrykkelse vil jeg huske så lenge jeg lever.

Hun er til, det tror jeg fremdeles, jo jeg gjør. Ser jeg ikke spor av henne overalt her? Hver natt danser hun mellem trærne og utfører sine vidunderlige forvandlingsnummer. Som den ekte kvinne hun er, elsker hun å drapere. Her inne hvor jeg sitter er det gardiner og baldakiner av løv allevegne, og inatt har hun hatt fioler, gjøkesyre og konvaller i sitt overflødighetshorn og drysset dem ut over skråningene her. Mai er mitt ideal. Jeg skulde ønske jeg var som henne, alltid glad, leende, dansende, mild og god, uendelig gavmild, en lykke for menneskene. Men når man lever, ikke bare 31 dager, men hele året om, kan det bli vanskelig nok å følge dette idealet.

112Parken her, den er en verden for sig. Det vidunderlige er at man ser ikke slutten på den, ikke stakitt eller hekk eller stengsel på noen kant, stadig glir den inn i nye, vikende perspektiver. Foran huset er der springvann som risler i dur og moll alt efter naturstemningen, muntert og ubekymret i formiddagens solskinn, vemodigsøtt i gråværet, dystert når uvær nærmer sig. Her ved springvannet er veiene hellelagt som i en gammel klosterhave med gresstuster mellem flate, lyse stener, og snart vil blomsters mangfoldighet øke farvene og prakten. Du forstår nok at det ikke er i denne velfriserte del av parken jeg tilbringer mine ledige stunder. Her går jeg bare i embeds medfør, eskorterer gjester til benkene med tepper og puter eller farter med te- og kaffebretter til et eller annet lysthus eller utsiktspunkt. Allikevel er jeg ikke blitt anarkist – enda. Men kanskje jeg vilde bli det om jeg hele mitt liv skulde vedbli å eskortere folk med tepper og puter eller gå i fraktfart med brett og kakevaser. Disse kakevasene setter forresten allerede nu min sjel i oprør. Her på landet har jeg stadig kjempeappetitt. Jeg kan ikke engang skrive om kakevaser uten å kjenne et sug for brystet. Ja, hvad synes du egentlig om en slik bekjennelse midt oppe i en stemningsfull naturbeskrivelse? Det er tre timer til aftens, og jeg får ennu en stund nøie mig med å mette mine øine.

Hvis du vil går vi videre i haven og forlater denne centrale del, hvor bord, benker og haveparasoller tross alt forjager naturmystikken til fordel for bekvemmeligheten og den lune hygge. Anderledes bortenfor hvor plener som fløiel bukter sig under gamle og sjeldne trær. Egentlig er heller ikke dette stedet for stuepiker, men jeg kan gå der uten at det blir ansett som helligbrøde. Hvor underlig det er å iaktta forskjellen på de eksotiske vekster og våre egne hjemlige. De fremmede trær er formskjønne, har en praktfull silhouett, men står dystre og urørlige, mens bjerk og lønn og lind og 113hegg og bøk leker med sol og vind og siler lyset gjennem løvet.

Den som bare visste navnene på alt det som vokser og gror i denne haven. Her er alle slags lønn, blodlønn og hvitspraglet lønn og lønn, hvis blade er grønne på oversiden og røde på undersiden. Her er sølvpil og blodhassel og tuja. Lind og ask og poppel. Sølvgran og edelgran og buskfuru. Almindelig bøk og blodbøk. Og alle slags frukttrær. Og fordi her er så mange trær er det alltid et evindelig sus i luften. Ja, skulde man innlate sig på å drømme våkne drømmer måtte det være her hvor vinden alltid rasler i løvet, den som kommer langveisfra, over havet, og taler i fremmede tungemål om vidunderlige ting. Om liv og død, glede og lyst, sorg og lidenskap, om kjærlighet, mest om kjærlighet. Hvis jeg ikke oversetter galt da.

Der hvor plenene slutter begynner naturparken, i svak skråning ned mot elven. Her er det jeg sitter med stoppesaker og skrivesaker på en benk full av hjerter, bokstaver og årstall. Det gjelder mest mulig å forene det nyttige med det behagelige. Strømpene må stoppes og brev skrives, samtidig vilde det være heldig om solen kunde brune det bleke fjeset mitt og de røde nevene. Når veddemålet engang er vunnet bør jeg visst i tillegg til diamantringen forlange et halvt års gratis manicurebehandling. Jeg kjenner riktignok en som sier at sånn skal hender se ut, men det er bare noe idioti han kommer med for å trøste mig.

Folk på disse kanter tenker visst ikke på annet enn å forlove og gifte sig. Siste par som er gått av stabelen er Astrid Bech og Ytter, maleren.

Helt overraskende kom det ikke efter alle hans besøk her i huset. Astrid Bech er så ukunstnerisk som vel mulig, så det blir nok balanse i det ekteskapet. Hennes vesen eier ikke krinkelkroker eller avskygninger og er derfor uhyre tidsmessig. Likeså umulig som hun vilde vært i rokokkoens tidsalder, like godt passer hun inn i et hypermoderne miljø. 114Sort, glatt hår, hvite, klare ansiktstrekk, kolde, fryktløse øine, krystallstemme. Alltid enkelt klædd, men i dristige farver. Nesten alltid med en cigarett i et langt irrgrønt cigarettmunnstykke. Utrolig ærlig, så ærlig at mange svever i den villfarelse at hun er morsom skjønt hun ikke eier humoristisk sans. Folk er så lite innstillet på å få høre sannheten at de tror det er en vits når de får høre den. Nu skal du høre hvordan hun mottok en gratulasjon i telefonen:

– Tusen takk! Jeg liker ham virkelig ganske godt. Han er ikke det spor pen, men man sier jo han skal være en flink maler. Jeg tror ikke jeg skal komme til å kjede mig, for han er svært underholdende, dessuten er jeg nu såpass gammel at jeg vil gifte mig. Det har alltid stått for mig som reddsomt å hete frøken langt op i årene. Han sier at han ikke tar mig for pengenes skyld. Skulde vi ikke klare det sammen får vi vel skilles.

Ja, dette var den nyforlovedes tale. Jeg er sikker på at mennesket i den andre enden av tråden lo og tenkte, du verden, hvor strålende vittig hun er. Og så var det Astrids aller almindeligste og opriktige tanker. Moral: Snakk bare ut av leveren, og folk vil ta dig for en fremragende humorist.

Populær kan jo et så ærlig menneske ikke bli, særlig fordi hun er så nådeløst og unødvendig ærlig, men hun blir en vanesak hun med. Jeg trodde virkelig at jeg selv var av moderne kaliber, men jeg fikk et sjokk første gang jeg hørte Astrid si til sin mor: – Idag er du rynkete og gammel og ikke det spor pen! Bemerkelsesverdig er det bare at disse mennesker som på liv og død skal si folk sannheten ikke synes det er fullt så påtrengende nødvendig å meddele de gledelige iakttagelser.

Siden du er så vennlig interessert i min handel og vandel, Grete, kan jeg ikke la være å gjenfortelle en samtale som jeg hørte igår. Under den store parasollen ute i haven var det kaffeslaberas, unge herrer og damer i livlig samtale. Bortenfor 115syrinbuskene stod jeg og tørket havebenken på fruens befaling. Så hører jeg en damestemme:

– Egentlig burde det vært Lotten som hadde forlovet sig denne gangen. Jeg er ordensmenneske og synes det bør gå efter tur, de eldste først.

Hertil svarte den ubarmhjertige Astrid: – Kjære dere, Lotten forelsker sig alltid i slike som er komplett umulige. Sist var det i en musikklærer minst 50 år eldre enn henne selv, nu er det i en chauffør.

Latter.

Lotten kom med noen svake tilløp til protest understøttet av sin mor.

Damestemmen igjen: – Dere har nu også verdens kjekkeste chauffør.

Astrid: – Si heller at vi har verdens rareste tjenestefolk. Står vi på et vanskelig ord i en engelsk roman roper vi på stuepiken, og gjelder det å gjette en riktig vrien kryssordopgave roper vi på chaufføren.

– Ja, slik som vi har undret oss, tok fru Bech tilorde.

Lotten: – Mor, kan du huske Wilhelmine vilde ha det til at Helga var en cirkuspike.

Fru Bech lo. – Ja, en fantasi som Wilhelmines skal man lete lenge efter. Helga er jo et dannet menneske, det må vi innrømme før eller senere, – og det samme er Frigård.

I dette øieblikk elsket jeg fru Bech. Ikke før nu hadde jeg visst at jeg i ni måneder av hele min sjel hadde lengtet efter å bli kalt et dannet menneske.

– Jeg synes det er nokså oplagt jeg, sa Ytter. – I tider som disse må unge folk ta hvad der byr sig av poster.

– Men hvorfor er Helga så hemmelighetsfull? spurte fru Bech, – ikke engang til Laurense som hun deler værelse med nevner hun noe om sin familie eller sine øvrige forhold.

– Det får bli hennes sak, mente Ytter, – ellers synes jeg de hevder sig meget godt begge to. Siden jeg kom her til huset har jeg nesten ikke hørt om 116annet enn hvad Helga sier og hvad Frigård gjør –.

Et kor av røster opløftet sig til protest.

Slik står altså sakene for mitt vedkommende.

Olga er nu vel installert i sin leilighet i uthusbygningen og begynner så smått å legge sig til fruemine. Foreløbig fortsetter Olga sitt arbeide, og ekteparet spiser som før på kjøkkenet inne hos oss. Som takk for mottatte presanger holdt hun forleden et kaffeselskap. Fru Bech var hedersgjesten. Det var ikke fritt for at Olga var litt nervøs og opspilt over å skulle spille vertinnens rolle. Da fru Bech sa at det var deilig vær, svarte hun: – ja takk, og da hun roste berlinerkransene visste Olga i sin beskjedenhet intet annet å si enn: ja, hunger er den beste kokk, skjønt ingen kunde tro at fru Bech hungret som hadde spist en durabel middag en halv time i forveien. Da så Olga til slutt bød på gelé og eggekrem og fru Bech nok engang roste traktementet, kunde hun fremdeles ikke finne på annet enn: ja, hunger er den beste kokk. Det var akkurat som om fru Bech hadde vært utsatt for en lengere hungersnød.

Laurense lever i håpet og har det bare bra. Andreas har fridd ennu engang, ikke fordi han forgår av lengsel, men fordi han tenker å kjøpe sig et lite bruk og derfor nødvendigvis må ha en kone til å stelle maten og vaske klærne. – Hvorfor skulde ikke vi passe sammen, mener Andreas, – når du først blir gift mister du nok floksemanerene dine og blir så grei en kone som noen!

Hvad tror du egentlig han mener med floksemanerer?

Hvad floksemanerer nu enn er for noe, kan ikke noe menneske blit sint på Andreas. – Kan du tenke dig noen annen da? spør han til slutt hjelpeløst. Jeg lover å ha øinene med mig når jeg går i ungdomslaget, skjønt nu har jeg så mange jern i ilden at det går nesten rundt for mig.

Jeg kan hilse dig fra Lillan og Alex Bever-Hansen, 117de var her fra lørdag til mandag, søtere og uskikkeligere enn noensinne. – Dere må bare plukke ville blomster! lød ordren da de gikk ut i parken. Da jeg så blev sendt ut for å se efter dem stod Lillan der med fanget fullt av tulipaner og pinseliljer, revet op av de dyrebare bedene omkring fontenen. – Lillan! sa jeg med uværsvanger røst. – Hvad har du gjort? Lillan krystet blomstene ennu tettere inn til sig. – De er så ville, så ville! sa hun og så på mig med øine blåere enn himmelen, sikker på at det menneske måtte være av sten som ikke lot sig overbevise om tulipanenes og pinseliljenes kolossale villhet. Og hun regnet riktig.

Jeg fortalte dem eventyr, men ved middagsbordet gjenfortalte de eventyrene på en hårreisende måte. Fru Bever-Hansen kom seilende ut i kjøkkenet. – Mine barn blir opdradd efter de nyeste og sundeste prinsipper. Vi voksne må ikke innbille dem noe, det hemmer dem og gjør dem fryktsomme. Altså ingen eventyr mere, Helga.

Jeg synes ikke fru Bever-Hansen ennu har grunn til å engste sig for at Lillan og Alex skal bli fryktsomme.

– Nei, da er småguttene til Opstad noe annet, sa Laurense drømmende, – de bukket så pent da jeg gav dem hver sin dropspose.

Men nu kommer der noen og jeg får vel slutte. Sannelig tror jeg ikke han plystrer på «Kom mai, du skjønne milde –.»

Ha det godt!

Din Helga.

P. S.
Den søttende hadde vi tredve gjester om aftenen. Dette kan være tilstrekkelig referat fra frihetsdagen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vi som går kjøkkenveien

I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».

Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.

Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.