Vi som går kjøkkenveien

av Sigrid Boo

[19]

Vinger gård 2. september 1930.
Attende rapport.

Kjære Grete!

Nu er jeg her igjen. Godt at jeg kom hit itide, her er ren sommer enda, tindrende grønt, og dagene er fulle av vidunderlig tra-la-la.

Lotten kom som sagt og hentet oss. Hans visste overhodet ikke om at jeg var i anmarsj. Da han kom for å spise aftens satt jeg på min plass som i gamle dager.

Ansiktet skiftet farve, litt inntrykk gjorde det altså at jeg satt der. Ola spøkte med ham: – Hvad er det du glor på den tomme stolen efter? Tror du kanskje Helga går igjen her? Laurense gav sitt besyv med: – Ja, det er et gjenferd å regne for, så tynn som jenta er blitt. Men hvad reiser folk til byen efter? Jeg får nok helle fløte i melkeglasset ditt, mor, sånn som jeg har gjort med Frigård. Tror du ikke jeg måtte overta jobben din?

Hans så forvillet fra den ene til den annen. – Fløte i melkeglasset?

Ja, du vilde blitt som en sytråd om jeg ikke det hadde gjort, kom det avgjort fra Laurense.

– Kvinnfolk! sa Andreas og ristet på hodet. – Kvinnfolk er så lure som bare fy! Jeg torde ikke gi mig i kast med dem for aldri det. (Mellem oss sagt er det ikke noe Andreas heller vil.)

– Men nå tenker jeg det klarer sig uten fløte jeg, kniste Olga og blunket til oss. Det var nesten så en blev forfjamset av all denne omsorg og interesse.

165Hvordan det videre gikk? Å, takk som spør. Ikke så aller verst. Riktig alt kunde jeg jo ikke overlate til skjebnen, men når jeg tok en hånd i hanke med klarte det sig.

Hele den første uken gikk uten at jeg snakket et ord med ham alene. Men det at jeg var kommet tilbake, igjen for å ta fatt på en hushjelps mangfoldige gjøremål nu da jeg kunde reist hjem med seierspalmen i mine hender, måtte ha en grunn. Stadig hadde vi små trefninger, men de var godartede og tjente i grunnen de beste hensikter.

– Når jeg engang dør, sa jeg, – så vil Hans tro at jeg gjør det bare for moro.

Og Hans sa: – Helga påstår at tøv er den moderne form for alvor. Kanskje det er erkjennelsen av alle tings relativitet som har gjort det av med det gammeldagse gravalvor.

Hvordan det nu forholder sig med det, så var iallfall én ting aldeles sikkert, og det var at Hans blev mere og mere lik sig selv igjen, og når Hans er sig selv, da vilde jeg ikke bytte ham bort med en anvisning av fru Fortuna på lykkens bank.

Ellers var det travle dager. Foruten det daglige stell og alt ekstrastellet på grunn av gjestene, drev vi på med sylting og safting og nedlegning av grønnsaker. Men allikevel var kjøkkenet på Vinger et paradis mot de andre kjøkkener jeg har stiftet bekjentskap med. Dessuten var fru Bech takknemlig fordi jeg hjalp dem i et knipetak – lite anende at den stygge egoismen også var med i spillet – og er det noe der kan gi en vinger å fly på, så er det andres takknemlighet. Og efter den første travle uken bad Lotten og Astrid mig med på søndagens utflukt til fjorden, det var jo ganske hyggelig av dem.

En masse av Astrids og Lottens venner og veninder var med på turen, fire biler fulle. Egentlig er det en slump om man morer sig sammen med en flokk ukjente når disse igjen kjenner hverandre innbyrdes, men det gikk over forventning, da der 166var et visst slektskap mellem deres jargon og den som klikken hjemme betjener sig av. Ånden var så noenlunde den samme, bløt, men ikke helt uintelligent, den fordret et visst minimum av fatteevne.

Hans kjørte vår bil. Lotten, som nettop i dagene hadde lest Kiplings «Kim», pekte på den tomme plassen på forsætet og lo: – La mig få lov til å innlegge mig fortjeneste. Det fikk hun lov til. Den nye forstkandidaten var også med, hvilket til en viss grad forklarer hennes edelmodighet.

Jeg har aldri hatt noe større tilovers for måneden august. Den har pleid å være en regnfull overgang mellem sommer og høst, mellem ferie og arbeide. Den lider under hundedagenes ustabile humør. Men – for å bruke et av Laurenses yndlingsuttrykk rett skal være rett, er først august på laget, da vet den hvordan tingene bør være. Den er å ligne med en dyktig, men lunefull kvinne som når hun er oplagt til det kan gjøre hverdagen til en fest for sine omgivelser.

August vet hvordan en førsteklasses sommerdag skal se ut. Den vet at himlen skal være kraftig blå, gjerne med hvite, elskverdige strøskyer hist og her, men med rene horisonter, da trusler ikke må forekomme. Den vet at solen skal være varm, men ikke het, at luften skal være klar som krystall, bløt som et kjærtegn, og utsøkt parfymert. Den vet at veiene skal være tørre, men ikke støvete, at kornet skal være gyllent og gresset grønt som smaragd, den vet likesåvel som juli at vannet i fjord og sjø skal være varmt og kjælent og at sandstranden skal gnistre. Så hvis den bare vil, kan den arrangere det ganske hyggelig, og det gjorde den altså heromtalte dag.

Vi badet under tilbørlig skrål og leven, siden la vi oss utover stranden og knausene til tørring og flirt.

Hans og jeg lå på ytterste odden, snakket om løst og fast som om vi aldri hadde gjort annet enn å snakke om løst og fast. Blandt annet spurte Hans om jeg kunde svømme, 167den dag hadde jeg nemlig bare opholdt mig på grunnen. Da kom plutselig en idé dalende ned i mig. – Nei, i grunnen kan jeg visst nesten ikke svømme et eneste tak, sa jeg. Legg merke til at når man skrøner putter man gjerne inn en mengde svevende småord, for at skrønen ikke skal forekomme ens egen samvittighet altfor brutal.

Så gikk jeg til angrep.

– Er det så at du ikke vil ta mig til nåde igjen? spurte jeg.

Han blev dyster, men svarte ikke direkte på mitt spørsmål. – Jeg vil ikke komme til ditt hjem som den der har benyttet sig av din ungdom og dumhet, sa han. – Si hvad du vil både om demokrati og likhet og brorskap og ditt og datt, din far vil ikke nettop synes at en chauffør er passende parti for hans datter.

Jeg reiste mig. – Vil du eller vil du ikke?

Han sa: – Du piner mig.

– Vel, sa jeg – her er det alvor med i leken, farvel.

Dermed hoppet jeg ut i brådypet og svømte så lenge under vannet som jeg aldri har gjort før. Jeg hørte fjerne rop, og så plutselig et plask. Jeg lot mig flyte op, straks var han ved siden av mig, tok fatt i mig, fikk mig til land, halte mig op på fjellet, skjente på mig, raste, kalte mig overspent, hysterisk, vill, gal, jeg vet ikke hvad, kalte mig ved de ømmeste navn, sa de vidunderligste ting. Så våknet jeg op da, forstår du, og så blev det så forferdelig godt alt sammen, men hvad vi sa i de nærmeste timer, det er ikke noe å gjengi, for det var den slags ting som de to i saken interesserte finner vidunderlig deilige, men som for alle utenforstående fortoner sig som komplett idioti.

Jeg forutser, at du kommer til å skjenne aldeles forferdelig på mig for dette. Du synes vel det er et knep som kunde høre hjemme på Kleopatras tid og som burde være bannlyst fra en moderne ung kvinnes ærlige maktmidler. Men det var den eneste 168utvei, forstår du, og jeg vil heller anskue det på den måten at jeg ved et genialt handlesett reddet ham fra en fiks idé, en tvangsforestilling. Og når vi blir gift engang i tiden, så skal jeg nok ved passende anledning fortelle det, for da vet han jo hvor storartet jeg er og kan ta det med ro!

Jeg har skrevet hjem og sagt at nu kommer jeg snart reisende med verdens beste svigersønn. De har vel fått et aldri så lite sjokk. For far har jeg fremhevet hans dyktighet og gode evner, tante har fått det å klynge sig til at hans mor tilhører den berømte Palmfamilien. Jeg har skrevet til mor også.

I aften skal Lotten, Hans og jeg inn til 2. septemberfesten i Studentersamfundet.

Det er sørgelig at du ikke er hjemme når vi kommer, jeg vilde så gjerne at dere skulde treffe hverandre. Men i julen håper jeg anledningen er der.

Dette brev ånder av selvoptatthet. Men den nyforlovede må meget tilgis i så henseende. Jeg opdager til min store sorg at jeg ikke skiller mig et døit fra andre nyforlovede. Jeg har rablet et helt ark fullt med «fru Helga Frigård», jeg har satt safirringen på høire ringfinger og snudd den så det glatte kommer frem for å se hvordan det tar sig ut, og jeg har ligget i hele natt og studert på enten jeg bør ha bjerk eller mahogni i soveværelset.

Derfor skrev jeg også i Laurenses poesialbum følgende (uekte?) gullkorn: Først når en kvinne elsker forstår hun hvor lik hun er alle andre kvinner. Laurense var nokså mellemfornøiet med dette nye bidrag, men trøstet allikevel både sig og mig med at det var aparta.

Nu får det være slutt for idag. Ha det godt.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vi som går kjøkkenveien

I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».

Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.

Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.