[20]

«Ekebakke» 1. oktober 1930.
Nittende rapport.

Kjære Grete!

Hjemme igjen. Og alene igjen. Hans reiste igår, og overgangen til vanlig enkeltmannstilværelse er utålelig.

Jeg må simpelthen mobilisere all den fornuft som i mig finnes – men jeg har jo riktignok adskillig – for å holde humøret oppe. Du kan saktens le når du tenker på at en av mine mest bomfaste grunnsetninger dengang jeg var ung og grønn var den at en forlovelsestid ikke burde overstige en måned. For mitt vedkommende vil den minst vare i fire år.

Livet har en tendens til å arte sig stikk motsatt av det man har tenkt sig. Det sa jeg til Hans også. Og jeg lurte på om det ikke gikk an å rette på det på den måten at man besluttet sig til å tenke omvendt, ønske sig det motsatte av det man oprinnelig ønsket sig o. s. v. Men Hans sa at han trodde ikke det nyttet å behandle livet som en gammel grinebiter der for enhver pris skal motsi, og rådet mig til ikke å utstrekke min kvinnelist lenger enn strengt nødvendig.

Apropos kvinnelist. Du vet jeg benyttet mig av noe lignende for ikke så lenge siden, – såvidt jeg husker har jeg beskrevet for dig det store kup jeg gjorde dengang jeg styrtet mig i bølgen blå. Nu skal du høre hvordan den historien utviklet sig.

Om eftermiddagen den første dagen Hans og jeg var kommet hjem, blev Hans med tante og mig 170op på mitt værelse for at vi i fellesskap kunde vise ham dette viktige rum samt alle mine troféer. Tante, som jo vokste op i en tid da eksamensbevis og andre dyrebare papirer var sjeldne i en kvinnes hånd, plukket med rørende iver frem fra skapet mitt artiumsvidnesbyrd og akademiske borgerbrev, gamle karakter- og stilebøker, gamle tegninger, kort sagt alt undtagen kokoppeinnpodningsattesten, som hun merkelig nok fant å være uten større interesse for Hans. Jubel vakte en anmerkning i en karakterbok fra 5te klasse om at «Helga spiller kort i timen». Frem kom skolesamfundets Ugleorden, sølvbegeret som jeg vant i skirenn, og til slutt – diplomet fra svømmeskolen.

– Uff, er det noe å vise frem da, sa jeg og forsøkte å ta det fra tante. – Jovisst skal Hans se hvor flink du er til å svømme, sa tante og tok det for en slags beskjedenhet fra min side, – se her, hopp, svømning, livredning –. Hans tok det høiviktige diplom og studerte det med tilbørlig interesse. Først da han leverte det tilbake igjen kom han plutselig til å tenke på noe, og der gikk som en kastevind over ansiktet. – Men du kunde jo ikke svømme! utbrøt han og snudde sig brått mot mig.

Til alt hell var tante Aleksandra optatt med å rote frem nye ting fra skapet. Jeg tok og klemte neven hans: – Selvfølgelig kunde jeg svømme, ellers hadde jeg vel ikke vært så hysterisk å kaste mig ut på dypet. Hans stirret så lenge og intenst på mig at jeg blev ganske forfjamset, men heldigvis kunde han til slutt ikke bare sig for å le, og innrømmet at det kanskje var en halv grad bedre å være lur enn å være hysterisk.

– Hvad er det dere snakker om? spurte tante Aleksandra.

– Å, vi bare snakker om hvordan det var den gangen jeg fridde til Hans, sa jeg.

– Hvad sier du? Tante trakk sitt hode frem av skapet i høieste forferdelse. – Fridde du? Eier du ikke stolthet, Helga?

171– Der kan du se, sa jeg og dunket Hans i ryggen, – her i huset tar man mig alvorlig.

Tante rystet på hodet, idet hun beundrende betraktet en tegning forestillende to klosser oppå hverandre: – Det sier jeg dig, Hans, at du får noe å trekkes med.

Men i enrum har hun sagt det samme til ham som hun sier til alle andre i enrum – at bunnen er god. Vel, – det er jo nokså trøsterikt –

Vår inntreden i familien gikk så fint. Jeg tror far syntes det var hyggelig å få en mann i huset som han kunde snakke med efter i mange år å ha vært omgitt av lutter skjørtemennesker. Som jeg forutsa begynte tante Aleksandra nokså snart å snakke om forskjellige Frigårder og Palmer som hun hadde truffet, og hadde den tilfredsstillelse å kunne konstatere at hennes ungdomsveninde Teodora Malm var tremenning av Hans’ mor.

Fra mor har jeg fått et langt gratulasjonsbrev, og en nydelig kniplingsduk. Første ting i utstyrskisten.

Jeg hadde ikke vært så mange dagene hjemme før jeg fikk lyst til å vise at litt hadde jeg da lært på dette året. Jeg tilbød mig å bake vannbakkels til middagsdessert, og forutskikket den bemerkning at jeg pleide å få vannbakkelsene store som barnehoder. Hadde jeg enda ikke gjort det. For ved et ekstraordinært uhell blev de små og kompakte som klinkekuler. Men her viste tante sig storartet.

– Slikt kan hende for alle, sa hun og hoverte ikke det minste.

Tante er i det ytre nokså småbyaktig, men i enkelte avgjørende øieblikk kan hun heve sig op til det storslagne. Jeg tror bunnen er god – eller hvad?

Men det var en æressak for mig å gjøre min fadese god igjen. Neste dag befalte jeg tante og piken vår å holde sig helt unda kjøkkenet om formiddagen, og gikk så i vei med å tilberede et middagsmåltid bestående av purresuppe, kalvekarbonader 172med grønnsaker og tilslørte bondepiker. Disse retter kunde jeg så godt at det var mig umulig å gjøre noe galt med dem, og jeg fikk full opreisning. Tante skrøt mig op i skyene, den gode sjel vil jo ikke noe heller enn å gjøre det, men anledningene har vært så sjeldne.

Selv orket jeg ikke å spise noe av lutter spenning, men kunde bare utbryte med Laurense: – Så fikk vi da middag idag også! Jeg kan telle de dager Laurense ikke sa dette idet hun rød og forkavet gav mig det siste fat i hendene.

Heldigvis var jeg alene da jeg første gang traff Jørgen igjen. Han var ikke dødsens ulykkelig, men humøret var på nullpunktet.

– Du skal få diamantringen en av de første dagene, sa han.

Er det noe å undres på at han var i elendig humør, når han måtte punge ut med en diamantring til en forlovet ung pike.

– Du, jeg tror vi ser bort fra den ringen, sa jeg – min forlovede liker det nemlig ikke.

Jørgen lysnet betydelig og forsøkte forgjeves å skjule hvor lettet han var. – Det er noe godt tøis, sa han, – men siden du absolutt ikke vil ha den, kan vi heller arrangere en stilig fest for dere. Forresten var det ikke min mening den gang vi inngikk veddemålet, at du skulde reise bort og forlove dig. – Jeg spurte efter den blå damen, frøken Haug eller hvad hun het. Tenk, så kunde han ikke huske henne!

Godseier Bech og frue holdt en større tilstelning for oss før vi reiste fra Vinger, en havefest med bespisning i det fri, kulørte lykter, raketter og annen stas. Fru Bech hadde leid fremmed tjenerhjelp forat alle på gården skulde ha fri, og halve egnen var buden. Ved bordet satt Laurense strunk og stiv ved siden av lærer Opstad, nokså betatt når han løftet den perlende brus og skålte med henne, men også som alltid ved festlige anledninger plaget av for små sko, som hindret hennes fulle hengivelse i gleden. Opstad og jeg behandlet hverandre som om 173ingenting var passert. Jeg tror at han omsider har fått øinene op for Laurenses store fortrin.

Hyllet i skotske pledd fra topp til tå på grunn av gikten holdt godseier Bech en spøkefull og rørende tale til alle sine tjenestefolk. Til Laurense sa han: Takket være dig, Laurense, har jeg ikke spist svidd mat på femten år. Efter den bemerkning måtte Laurense op med lommetørklæet, og dypt rørt hvisket hun over til mig: – Å, for en god gutt! Til Hans og mig sa han: – Vær forvisset om at her på Vinger vil dere bli legende. Efter en del overveielse har jeg besluttet mig til å ta det op som en smigrende bemerkning.

Jeg kommer til å savne dem, Laurense med sin bastante figur og bølgende barm, Olga med sin løstsittende latter, Ola med det muntre blink i øiet, Andreas med sin vidunderlige sjeviotsdress, Lotten med sin dannede og farveløse krystallstemme, Astrid, Bech og fru Bech, alle sammen. Jeg har forresten lovet Olga å komme til barnedåpen. På Vinger var det godt å være, selv om man ikke hørte til dem som gikk hovedinngangen.

Og jeg vil savne platanlønnen i morgensol, den som øieblikksvis kunde trekke min sjel ut av hylsteret og la den bade sig i den klarhet som er over all forstand. Og jeg vil savne det glimt av strømmende elv jeg hadde fra mitt vindu, sommetider blå som himlen, sommetider blek som sølv, sommetider sort som fløiel, men alltid i fart, i bevegelse, strømmende, strømmende som livet selv. Og jeg kan ikke annet enn lengte tilbake til de yndefullt rundede bakkehellinger ned mot elven, hvor markblomstene tittet frem alle vegne med sine søte, uskyldige ansikter, og hvor gresset var så bløtt og grønt og viljeløst i alle vinders vold. Det er ikke følelser som plager, men sommetider når jeg er alene kan jeg føle en ubestemt sorg over det som går sin vei for bestandig. Det blir nok vår igjen, men den vår som gikk kommer aldri tilbake, fremtiden kan ha meget i sitt skjød, men jeg blir aldri tyve år mere, elven 174strømmer og strømmer uten ophør, selv er man kanskje som den lille bølgen der topper sig op et tiendedels sekund for så å bli borte under andre bølgetopper.

Men bort med alle tungsindig-sentimentale lignelser. Det er når man skriver denslags i sine brever at man står op kl. 6 om morgenen og går til toget for å passe op postmannen og få det kompromitterende brev utlevert før det har rukket å komme for andre menneskers øine. Tilbake til det trygge hverdagsliv hvor man er hovedperson, hvor det sociale liv er den store virkelighet, hvor fornøielser spiller en vesentlig rolle, hvor kjærlighet er poesi og herlighet og ikke bare en simpel nødvendighet, et ledd i en verdensutvikling. Hvis jeg av og til på mine tankers svake og temmelig flyveudyktige vinger vil forsøke å fly ut i verdensrummet og kikke på tingene derfra, iler jeg alltid skyndsomt tilbake til den trygge jord, hvor der er hus og bord og stoler og fast grunn under føttene.

Altså – nu befinner jeg mig her hjemme på det faste punkt i min verden som heter Ekebakke. Og det lar sig jo ikke nekte at det å hvile i familiens skjød har sine behageligheter og at det er herlig å kunne disponere over sin dag. Men jeg er ikke sånn mester i å drive dank som jeg var før. Hvis jeg om formiddagen ligger på en sofa og leser en roman, kan jeg rett som det er overrumples av vond samvittighet, som ikke viker før jeg står op og utfører et eller annet. Det gjør vel sitt til at Hans stadig fremhever det produktive menneske som det mest verdifulle.

Hans har to store slagord, det ene er handling, det annet er mot. Jeg sier nok litt imot når han fremhever disse begreper som de største, – det går jo ikke an å jatte med i alt, hvordan skulde da mennene bli? – men i grunnen er jeg kanskje enig med ham.

Til slutt vil jeg citere den gode Olga: Skynd dig nå og kom efter. Tenk hvor hyggelig vi kunde få 175det med endeløse diskusjoner om kaffeduker og pyntehåndklær og tevarmere og sengetepper og damask og dreiel og ditt og datt.

I håp om at du forstår det berettigede i min opfordring, avslutter jeg denne rapport.

Din Helga.

P. S. Livet er i grunnen temmelig «aparta».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.