Vinger gård, 7. februar 1930.
Sjette rapport.
Kjære Grete!
Hjertelig takk for brevet!
Det gleder mig å høre at du har det morsomt og liker dig bra. Det er svært så livlig det går for sig hos dere. Men vi er ikke borte her heller.
Igår da jeg stod i kjelleren og rullet tøi kom Laurense springende med alle synlige tegn på ophisselse.
– Verden står ikke til påske, ropte hun overgitt, – Olga og Ola har vært i byen og ringforlovet sig!
Hun la sterk vekt på ordet «ring». I Laurenses kretser betyr det ingenting å være forlovet, men å være ringforlovet det er lykken.
Laurense var som sagt sterkt ophisset. Så godmodig hun enn er, tror jeg at hun nu befinner sig i en periode da hun opfatter enhver ny forlovelse som en personlig fornærmelse.
– Har du hatt mistanke til dem? spurte hun mig, – det er da fakta Andreas som har banket henne i ryggen.
– Det er vel ikke det det kommer an på da, sa jeg.
– Synes du jeg skal klippe håret mitt? sa hun.
De nyforlovede viste sig ved aftensbordet i søndagsklærne, meget sjenerte og meget lykkelige. Ringene med «Din Ola» og «Din Olga» gikk rundt til 68beskuelse, og Laurense som nu var kommet litt til hektene igjen prøvet på de tilstedeværendes anmodning Olgas ring. Ved synet av gullbeltet på sin lille, knubbete finger blev hun et øieblikk salig drømmende i blikket, men det varte bare et øieblikk, så forlangte Olga den tilbake.
Nu fulgte imidlertid en dramatisk situasjon.
Ringen var ikke til å få av. Laurenses finger svulmet som en passelig knakkpølse, og jo mere hun slet og drog i ringen, jo mere svulmet den. Forskrekkelsen var stor. Olga begynte å gråte, og Laurense fikk hjertebank. Ola fikk fatt i grønnsepe og smurte på ringen og fingeren, men like lite hjalp det. Mitt hjerte var virkelig fullt av medlidenhet, men jeg måtte allikevel smile litt for mig selv. Imens steg jammeren i kjøkkenet. Olga så et dårlig varsel i begivenheten, og den ellers så smilende Ola satt med en høist betenkelig mine. Ulykkeshendelsen ryktedes inn i stuene, og hele herskapet inklusive gjestene kom ut for å stå bi med råd og dåd. Men ringen satt den og vilde ikke av flekken, og Laurense måtte gå tilsengs med hele herligheten, mens Olga lå en hel natt og tutet over en ringløs finger. Tidlig neste morgen reiste de til byen og fikk en gullsmed til å file den av.
Jeg har trøstet Laurense med å fortelle henne at en forlovelse er omtrent likeså smittsom som skarlagensfeber.
Men jeg har ikke fortalt henne at Andreas har fridd til undertegnede, for da kunde vi risikere både det ene og det annet, svidd mat og lignende katastrofer. Ulykken – frieriet altså – lot sig ikke avverge.
Andreas er i den grad gammeldags at han tror man fremdeles sier det med ord. Forleden søndag opsøkte han mig i full puss, og man tar ikke på sig sjeviotsdressen og en plagsom snipp for ingenting. Ja, så var det det da, om atte jeg kunde tenke mig – ja, Andreas har bodd på landet i all sin tid så det var ikke sagt i første vendingen, men sagt blev 69det da, og dertil blev to bankbøker fremvist, en på syv hundre kroner, og en på totusentre. Var det ikke søtt og uskyldig?
Det gjaldt å gjøre sitt avslag så lett fordøielig for en manns forfengelighet som vel mulig. Å knuse et hjerte var det overhodet ikke tale om, du har vel ikke forstått mig derhen? Jeg mobiliserte all min list og alle mine talegaver, – ja, du kan sagtens si: fri og bevare, men sannheten er nu den, at da Andreas og jeg skiltes var han så omtrentlig overbevist om at han var for god for de fleste kvinner.
Kunstnerbesøket varer fremdeles og trekker megen selskapelighet med sig, hvad der betyr en masse ekstraarbeide for oss. Laurense brummer og sier at skal det fortsette slik er det likeså godt å slutte med engang, men det har hun visstnok regelmessig sagt i de femten år hun har vært her så det er der ingen der tar større notis av. Fru Bech har imidlertid fått lære sig en ting, – hennes frieftermiddager og frisøndager er uantastelige, og kan ikke byttes om så kongen kom på besøk. Forøvrig behandles hun med all den respekt hun som gammelt, verdifullt inventar kan gjøre krav på, og selv om hun er overlesset med arbeide er det nok bare gud Amor og ekteskap som kan få henne vekk fra Vinger gård.
Frigård leser på spreng i sine ledige stunder og er aldri å se lenger. Det har vart i hele fire dager. Det har vart helt siden den frokosten da jeg skrøt av at Ytter hadde lyst til å male mig. Jeg skrøt ikke for å skryte, men fordi jeg var så kolossalt irritert over at han var tre kvarter på Lottens værelse for å sette op et nytt rullegardin, når arbeidet vitterlig kunde gjøres på fem minutter. Jeg hørte de lo sammen. Han ler sjelden av det jeg sier. Og så – ja så kom jeg tilfeldigvis neste morgen til å snakke litt om Ytter – og sånn. Hvis det ikke var så stygt med overstrykninger vilde jeg forresten stryke over ordet «tilfeldigvis». Men jeg slekter vel på min bestefar, byfogden, som efter sigende var så pedantisk at han foretrakk å sende et brev med feilaktig innhold 70fremfor å ødelegge en sirlig skrivelse med rettelser.
Vet du hvad Frigård sa da jeg fortalte at Ytter hadde lyst til å male mig?
– Der har Ytter funnet en grei innledning! sa han.
Sånt skal man ta imot! La ham bare sitte der og lese til sine dagers ende. Jeg skal ikke røre en finger for å hindre ham.
Unter uns – Ytter sa det helt innledningsvis efter først å ha forvisset sig om at ingen av familien Bech befant sig i nærheten. Forsåvidt hadde Frigård rett, men det er en annen sak.
Ved anledningen svarte jeg Ytter med følgende spørsmål: – Hvor mange stuepiker har De besnæret ved å si at De ønsker å male dem?
Da lo han og sa: – Det er jamen morsomt å prate med Dem.
Hvortil jeg svarte: – Men det må være enerverende også slik som De skjeler til høire og venstre for å passe på om noen kommer.
Han: – Så ung og så desillusjonert.
Jeg: – Så berømt og dog så ordinær.
Han: – Er De bitter over noe?
Jeg: – Nei, er De?
Han: – De kan da vel skjønne og begripe at det skjemmer en ung pike å være så kontant som De er.
I det samme kom Astrid ut av sitt værelse og passerte i korridoren.
Jeg (med høi røst): – Ganske som De ønsker, hr. kunstmaler, De skal få barbervannet et kvarter tidligere.
Han (lavt): – De er et asen! Hvad må ikke frk. Bech tro?
Der har du tonen mellem oss to, i det dulgte. Offisielt er der ikke noen tone overhodet.
Hvordan vilde det være i en roman? Jo, den enkle og oprinnelige pike av folket som stelte malerens værelse vilde inspirere ham til et mesterverk 71«Pike som rer seng» eller «Pike med toalettbøtte», som med ett slag skaffet ham verdensry. Men virkeligheten?
Nå, virkeligheten er vidunderligere enn noen roman heter det. Det er mulig, du, det er mulig, men jeg kan ikke gå og ydmyge mig for ham selv om han har aldri så triste øine. Frigård, mener jeg. Han får heller lese til han sprekker. Hadde det bare ikke vært sånt vidunderlig måneskinn og akeføre nettop nu.
Hvad skuespilleren Stein angår, den guddommelige Stein, hvis markerte trekk er elsket og dyrket av hver backfisch i dette land, så virker han nokså trett og mett av alle ting undtagen av sig selv og sine klær. Han er mere enn velklædd, han er nesten utklædd. Han har nettop fått en storrutet ulsterfrakk i beige og brunt som han synes er «rasende morsom» og han «elsker» sin gråblå dress i fiskebensmønster, mindre kan ikke gjøre det. Men store menn har jo lov til å ha sine latterligheter. Det er morsomt å høre ham snakke om teater, for det er som om han synes teatret er langt viktigere enn selve livet, og det er jo nokså paradoksalt. Ofte brenner jeg av lyst til å kaste mig inn i diskusjonen ved middagsbordet, du aner ikke hvor mange verdifulle innlegg selskapet går glipp av! Men hittil har jeg holdt mig i tømme, selv om jeg ennu ikke kan prestere det stendøde ansikt som kjennetegner den ideelle opvarter.
For noen dager siden fikk jeg brev fra fru Lisby. Hun begynte meget forretningsmessig med å kreve en erstatning stor kr. 15.00 for et par huller i nettingbunnen i sengen på pikeværelset som var tilkommet i den tid jeg benyttet samme. Lengere nede i brevet slo hun imidlertid over i en mere privat tone. For øieblikket stod de i begrep med å kjøpe en større villa ute på Skøyen. Det var noe goldt og koldt over nybygg som hverken hun eller hennes mann kunde noe med. De elsket nemlig gamle haver og store trær, de elsket den duft av kultur 72og tradisjon som hvilte over gamle hus. Men selvfølgelig vilde hun modernisere hvor det praktiske liv krevde det. Hun håpet at de var kommet i orden til jeg kom til byen, da måtte jeg endelig besøke dem. Barna hadde det bare bra. De to eldste skulde nu begynne å spille så snart hun fikk fatt i et riktig godt Steinwaypiano. Fire ark i samme dur.
Dessuten har jeg fått et prospektkort fra – Tampa, Florida. Det var et flyvefoto av byen, en vennlig hilsen fra Mr. Wood. Jeg må ut og se mig om i verden om det så skal bli som trise. Mitt neste veddemål kommer nok til å gjelde en verdensomseiling som trise.
Igåraftes – det var onsdag kveld og altså pikefri – var jeg med Laurense på basar på «lokalet».
«Lokalet» ligger ute ved hovedveien, lite og malingslitt og ikke egentlig noe for øiet til tross for dragehodene på taket, men det fyller den misjon å være ungdommens forsamlingssted, og det er jo det viktigste. Utenfor på trappen møttes vi av alle basarers faste garde, en flokk gutter i slyngelalderen, som, modige i mørket, slengte efter oss mere eller mindre, helst mere, tvetydige bemerkninger. Efter å ha erlagt en femogtyveøre ved inngangen, hvor der på basarvis stod opstilt et vaklende bord med to bastante stentøiskåler, fikk vi adgang til det dårlig oplyste, overfylte og dampende lokale.
Den tunge atmosfære og en flerhet av påtrengende dufter gjorde oss litt svimmel det første øieblikk, men efter noen minutters forløp var vi akklimatisert og begynte å bane oss vei frem til bordene. Laurense i sin brune, blanke klædeskåpe med en solid, sort håndveske der syntes å strutte av evne til å fylle stentøiskålene foran dem som satt og «skrev», bante vei, tapper og basarvant. På en snor tvers over et av salens hjørner var basarens glansnummer utspent, sengeteppet og gardinene med de heklete border. Det var i det hele tatt ingenting å si på basaren som basar betraktet, alt var der, syltetøiskjeen, 73aluminiumskasserollene, kjeksboksen, duken med de røde rosene og puten med den brokete fuglen, steken fra Pedersen, og favnen med bjerkeved fra Stubberud, og som sig hør og bør gikk en av de yngste og kvikkeste ungmøene omkring med den uundgåelige tikronen som er toppen av alt – kontanter.
En sterk kaffelukt besørget reklamen for kafeen i sideværelset. Laurense, som alltid er lysten på mat hun ikke selv har laget, om den er aldri så lite god, vilde gjerne dit ut med engang, men for sømmelighets skyld besluttet vi oss allikevel til å gå omkring og ta nummer først. En blek, tynnhåret mann med knær i buksene og lysegule hengemustasjer nikket til oss med et på samme tid takknemlig og beskyttende smil.
Laurense hvisket til mig at det var læreren der på stedet, formannen i ungdomslaget. Jeg hvisket tilbake at det så ut til å være en god gutt. Laurense var enig og oplyste om at han var enkemann med to små barn. Jeg sa da at jeg syntes det kunde være noe for henne å tenke på, men da hysjet Laurense og kalte mig en tøisebøtte og så sig rundt som om det var mord jeg hadde foreslått. Men at hun allikevel var opløftet ved tanken, det var ikke til å ta feil av, for hun rev i to nummer på den bløte kaken, «Helga og Laurense vinner». Og plutselig kom det over mig en lyst til å spille skjebne. Det skulde da være merkelig om jeg ikke kunde føre to lengtende hjerter sammen, for at begge lengtet, om enn foreløbig nokså ubestemt, det såes tydelig på dem.
Behendig laget jeg det slik at vi kom til å stå ved siden av ham og innledet elegant med følgende bemerkning: – Svært så mange mennesker her er i aften.
– Ja, det er svært det, svarte han ytterst imøtekommende.
Han talte dialekt med en liten, salvelsesfull skjelvetone som han antagelig hadde tilegnet sig på 74talerstolen. Efter at vi hadde vekslet noen passende bemerkninger om varmen i lokalet og det milde vinterværet, spurte han hvor vi var fra, og jeg foretok den nødvendige presentasjon. Herunder fikk jeg flettet inn en rosende omtale av Laurenses matlagning, ti det stod klart for mig, at Laurenses huslige dyder måtte bli felttogets basis, så å si. Ellers var det ikke så lett å få dampen op, han var av den trege, langsomme sorten, og Laurense var så blyg at hun knapt kunde få sine øine fra gulvet. Men begynnelsen var gjort, og da lærer Opstad siden kom og bød oss på kaffe, forstod jeg at den til og med hadde vært vellykket.
Inne i kaféen hvor rødt kreppapir om lampene hadde fremtryllet en idyllisk belysning, tilbragte vi en riktig festlig stund. Så snart Laurense er utenfor kjøkkenområdet er hun riktignok hemmet av en utrolig undseelse.
– Den som hadde hatt dine talegaver, Helga! sukket hun efterpå.
Jeg trøstet henne med at ingenting virket så kvinnelig som rødmende taushet. – I det lange løp, sa jeg, – er det den beskjedne og tilbakeholdne som vinner. Der finnes ikke ord som virker så besnærende på bra og solide mennesker som disse: «i det lange løp».
Efterpå steg lærer Opstad op på talerstolen og leste en vakker, belærende fortelling som vi alle kunde ha godt av å høre. Den handlet naturligvis om en som fikk en lærepenge for livet. Lærer Opstad leste med megen følelse, og når der f. eks. i fortellingen var en som banket på døren, ja, så banket Opstad med knoken i katetret. Ren anskuelsesundervisning. Åjo, man kan nok sine ting her på berget. Siden fikk vi noen nummer av foreningens blandede kor. Her som ellers ved korsang var fornøielsen på de optredendes side, men det er som det skal være. Så blev der igjen opfordret til å ta nummer. Og så kom trekningen. Stemningen, atmosfæren, pratet og levenet nådde 75nu høidepunktet. Selv de lyssky ynglinger ute på trappen trakk sig inn så langt som til de nederste benker. Alle tilstedeværende unger samlet sig omkring katetret i håp om å kunne få trekke nummer av trommelen.
Lærer Opstad sa med høi røst: – Nu går sengeteppet! og sveivet trommelen under et øieblikks åndeløs taushet.
Så kom en bemerkning fra nederste benk: – Jeg synes det henger enda, jeg.
Latter. Selv Opstad besluttet sig for et tålsomt smil.
Trekningen skred raskt fremad, og håpet om å berikes sank efterhvert. – Nu trekkes en barnevogn! ropte Opstad, og en mørkeblå, litt gammeldags, men ganske pen barnevogn, fikk sig et puff fremover for at alle skulde se den. Det ryktedes op over benkene at det var gave fra landhandleren som engang i tiden hadde fått hjem et lite parti barnevogner.
Nr. 112. Laurense Mobakke.
Vill jubel i salen. Høilydt kommentar fra nederste benk: – Har en klave, får en også ku. Laurense var sprengrød og fortvilet.
– Men jeg har da ikke tatt nummer på den, sa hun, hjelpeløst.
En foretagsom, ung gutt kom trillende med den, og avleverte den med et bukk. Igjen lo folk. Opstad smilte også ned til oss, et rent smil, der tok avstand fra alle bitanker.
Til alt hell blev nu gardinene ropt op, og opmerksomheten avledet fra oss og barnevognen. Men da trekningen var over meldte der sig nye vanskeligheter. Dette at to ugifte kvinnepersoner gikk der med en barnevogn mellem sig var øiensynlig noe som sterkt talte til folks humoristiske sans. Dette er det verste jeg har vært ute for, hvisket Laurense opgitt, og overlot efterhånden hele trillingen til mig. Lærer Opstad trådte støttende til da vi skulde ha den ut gjennem døren. Han våget sig 76til: – En slik gjenstand kan nok komme til nytte. Såpass måtte selv han kunne tillate sig å si. Og ennu en gang sendte han oss dette smil, som jeg forstod skulde være særskilt rent og ugrumset.
Så travet vi hjemover i den mørke kveld med barnevognen foran oss. Laurense var dypt nedfor, og jeg måtte gang på gang gjenta at, kjære, dette var da ingen skam. Jeg hadde aldri hørt at det var noe farlig å få en barnevogn utenfor ekteskap!
– Nei skam! sa Laurense. – Men det er så inderlig flaut. Kan du fatte åssen det er gått for sig at jeg har fått nummer på den tingesten der?
Helst vilde Laurense kjørt den inn i svarte skogen og latt den bli der, men hennes økonomiske sans tilsa henne samtidig at slik gikk det ikke an å gjøre med en ting av verdi, en ting som kunde bli til nytte for den ene eller den annen. Nei, der var ingen vei utenom. Barnevognen måtte foreløbig bli med hjem den.
– Men hvis vi ikke får gjemt den bort, sa Laurense dystert, holder ikke Ola op å erte mig i dette liv.
At det vilde bli en hård og grusom skjebne skjønte jeg også, og vi la begge våre hoder i bløt for å finne et godt skjulested. Efter adskillig snakk frem og tilbake kom vi til det resultat at det lille kottet innenfor garasjen var stedet. Dengang garasjen var vognskur pleide det visstnok å henge seletøi der, nu stod det nesten tomt.
Vel. På lydløse føtter sprang jeg efter nøklen til garasjen og åpnet døren. Lys vilde vi ikke tende på for ikke å vekke unødig opmerksomhet, men det var sannelig ikke så helt greit å lose vognen fremover i mørket. Før jeg visste ordet av det støtte jeg mot en stabel tomme bensinkanner, som med en øresønderrivende larm ramlet ned og rullet fra hverandre til alle kanter.
Det forekom mig at braket måtte vekke alle mennesker i en mils omkrets, og blodet stivnet i mine årer. Levenet vilde heller ingen ende ta for 77stadig vekk besluttet nye bensinkanner sig til å ramle efter de andre, – der måtte være en hel haug av dem. Jeg så mig om efter Laurense. Hun var totalt forsvunnet. Vekk. Borte. Med koldt blod hadde hun latt mig og barnevognen i stikken. Nu hørte jeg noen komme løpende over gårdsplassen. Det var selvfølgelig ikke noe i veien for at jeg kunde bli stående der med barnevognen, men det er så rart med det når man først har begynt å ta situasjonen dramatisk, – man spiller uvilkårlig videre. Altså krøp jeg inn bak bilene som en der virkelig hadde noe å fordølge.
På skrittene kunde jeg høre at det var Frigård som kom. Jeg var ikke riktig sikker på enten det var det beste eller det verste som kunde hende mig. Han kom inn, slo på lyset og blev stående et øieblikk, høist sannsynlig var det den forlatte barnevognen oppe i haugen med bensinkanner som hadde tiltrukket sig opmerksomheten. Men lenge kunde jeg ikke undgå å bli opdaget. Da jeg litt senere hevet mitt blikk stirret jeg rett inn i et morskt ansikt.
– Hvad i all verden gjør De her? spurte han.
– Ser De ikke at jeg sitter aldeles reddsomt vondt, sa jeg, – aldri er det en smule sympati å få heller.
– Hvor er de andre?
– De andre?
– Den andre da!
– Den andre?
– Ja, De kan da vel ikke opholde Dem her nede ganske alene.
– Denslags insinuasjoner svarer jeg ikke på, sa jeg og reiste mig med verdighet, skjønt mitt hjerte var tungt som bly, for det var ikke mulig å komme til en forståelse lot det til. Vet du så hvad han sa? Helt plutselig og uforbeholdent, sa han:
– Hvorfor kan De aldri være litt hyggelig mot mig også?
– Men det er jo Dem som ikke er hyggelig mot mig, sa jeg.
78– Nei, det er Dem, sa han.
– Nei, det er Dem, sa jeg.
Slik holdt vi på som to unger, fullkommen idiotiske begge to, og til slutt begynte vi å le. Og når vi så på barnevognen lo vi enda mere. Selvfølgelig fikk han servert hele historien om Den gåtefulle barnevogn eller Mysteriet i garasjen. Der finnes ikke noe mere befriende eller forsonende i forholdet mellem mennesker enn en felles hjertelig latter. Og jeg som nesten ikke trodde han kunde le.
Vi holdt på å glemme klokken denne gangen også, jeg nekter å fortelle hvor mange den var da vi omsider hadde ledd fra oss. Da vi kom ut på gårdsplassen stod Ytter der og røkte på en cigar, det så ut som om han kom fra en senaftenspromenade.
– Aha! sa han høit og betydningsfullt i det vi gikk forbi.
Men nu orket jeg simpelthen ikke flere misforståelser, og selv om Ola kommer til å erte Laurense til dommedag måtte jeg rykke ut med aftenens store begivenhet, erhvervelsen av barnevognen og hvad dermed fulgte.
Dette var rapporten for februar. Jeg håper du er overbevist om at jeg opfyller kontrakten til punkt og prikke.
Ha det godt!
Din Helga.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».
Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.
Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.