[2]

Oslo 18. september 1929.
Første rapport.

Kjære Grete!

Altså satte jeg mig på toget.

Reisen forløp uten større hendelser. Jeg fikk en liten lengtetokt da jeg tok frem tante Aleksandras fløtevafler og kom til å tenke på det store, lyse kjøkkenet hjemme og de koselige stuene og far i gyngestolen bak avisen og tante i kurvstolen over hekletøiet, og jeg blev altså litt rar slik at jeg måtte skynde mig å lete frem trøstende momenter. Kjære, et år var da bare 52 uker, 365 dager, 8760 timer – det gikk da vel som en røk. Og antagelig kom jeg til å få det knakende kjekt hos disponent Lisby, fruen hørtes så yndig og forståelsesfull ut. Åjo, det var nok å trøste sig med. Fremdeles studerte jeg riktignok på hvad det var som egentlig hadde fått mig til å gå med på dette veddemålet. Det hadde ligget nærmere for mig å vedde om at jeg på et halvt år skulde klare både latin og filosofi med karakteren 1.

Klokken var elleve om aftenen da jeg ankom til Oslo.

Hvis jeg hadde tenkt mig noe i retning av at en yngre bror av fru Lisby eller hr. Lisbys kjekke, unge nevø skulde stå parat for å befri mig for mine kofferter, måtte jeg tenke om igjen. De som stod og ventet på perrongen styrtet gledesstrålende frem mot alle andre enn mig. Folk strømmet forbi mig, og jeg stod der med to tunge håndkofferter samt 19paraply og lot dem strømme, inntil en mann med en dragkjerre full av reisegods vakte mig av dvalen med et nokså uhøvisk: Avveien der, for svingende! – Da samlet jeg raskt sammen mine reiseeffekter og lot mig strømme med til utgangen hvor jeg kapret en bil. Det gjaldt å handle før allehånde fristelser fikk innpass. Sant å si var det fristende å rømme fra den blåsende, mørke aften, fra alle de fremmede og nedslående inntrykk op i onkel Teodors og tante Kathrines lune stuer i Incognitogaten hvor jeg vilde bli mottatt med åpne armer, om ikke for annet så fordi de alltid av en eller annen ufattelig grunn har vondt av mig. Om jeg blir femti år med ti myndige haker og mine som en hærfører vil de i mig aldri se annet enn den stakkars lille. Men det vilde være en dårlig start å gi efter for denne fristelse. Jeg så følgene for mitt indre øie, og bare man tydelig ser følgene av sin handlemåte da er man reddet i alle mulige og umulige situasjoner. Det var ikke så meget diamantringen jeg tenkte på, som på min prestige. Den vilde i visse kretser lide kolossalt ved et tilbaketog på det nuværende tidspunkt. Nei takk, denne gang skulde det ikke bli mig som for op som en løve og ned som en skinnfell.

Med denne stolte forvissning steg jeg inn i bilen og rullet ut over Munkedamsveien hvor mitt blivende herskap hadde sin bopel.

Grete, det anstår sig ikke en moderne, nøktern, ung pike å fable om fremtiden og forestille sig tingene på forhånd. Og dog, med skam må jeg tilstå at det var nettop dette jeg hadde gjort. Jeg husker ennu helt tydelig hvordan jeg hadde forestilt mig disponent Lisbys hjem. I ånden hadde jeg sett for mig en liten, brun murvilla med fasaden mot solen og fjorden, med lønnetrær utenfor inngangen, med blårutete kjøkkengardiner og stuegardiner av kremfarvet tyll, med trapp av granitt og postkasse av messing. Le ikke –.

Og så stanset naturligvis bilen utenfor en gråhvit leiegård av den famøse hustypen fra nittiårene, og 20husnummeret lyste mot mig med en tydelighet som ikke gav rum for tvil engang. Gjennem en mørk, trekkfull slukt av en inngang slepte jeg mig og mine kofferter inn i trappeopgangen, som var gustent oplyst og bar spor av mange menneskers tråkk. Allerede i første etasje var jeg ved målet. På et visittkort som var festet til døren med en tegnestift, stod der med tynn dameskrift: Eugen Lisby. Det måtte jo være ham, disponenten. Uten å nøle et øieblikk ringte jeg på, for, som jeg siden skrev til tante Aleksandra, vil man frem i verden må man bare ikke tenke sig om. Men å meddele tante Aleksandra noe av sin dyrekjøpte livsvisdom det nytter ikke. – Mitt barn, du er på avveie, skrev hun tilbake.

I det øieblikk døren åpnet sig inn til en mørk, skummel entré skulde jeg forresten mere enn gjerne vært på avveie. Men det var jeg nok ikke, ikke på annen måte i et hvert fall enn at jeg heller burde gått kjøkkenveien, hvis jeg ikke tar meget feil av fruens ansiktsuttrykk da jeg presenterte mig som hushjelpen.

Det første som falt mig inn da jeg så på fru Lisby var forresten romanfrasen «hennes ansikt bar spor av fordums skjønnhet». Dypt inne i det hvite fettlag som innhyllet hennes person såes tydelige spor. Hennes øine hadde sikkert engang vært de rene forglemmigeier, og øienbrynene var fremdeles kullsorte, munnen liten og velformet, men ellers var der noe forhenværende over hele fremtoningen. Håret var skubbet frem over pannen i en høi valk, figuren hadde utpreget timeglassfasong og hele den massive skikkelsen hvilte på små, høihælte sko med minimal bæreflate. Det var øiensynlig skjønnhetsidealet fra århundredets begynnelse som spøkte i hennes hjerne.

Hun tok vennlig mot mig, på samme tid som hun åpenbart hadde foresatt sig å markere avstanden mellem herskap og hushjelp så jeg ikke skulde være i tvil om den. Fra entreen blev jeg ført direkte ut 21i et lite, høit og mørkt kjøkken, hvor en kjøkkenkrakk blev satt frem til mig. Fruen konverserte mig hele tiden intenst, livlig understøttet av sine barn som efterhvert strømmet til og samlet sig rundt henne for å beskue den nyankomne. Heldigvis gjaldt ikke konversasjonen mine huslige dyder. Den gjaldt, – ja, hvad gjaldt den egentlig? Jeg opfattet visstnok ikke mere enn tredjeparten. For det første snakket hun så fort og hektisk at hun snublet i ordene, for det annet gikk hun øiensynlig ut fra at jeg var vel inne i hennes forhold og nevnte slekt og venner bare ved fornavn, og for det tredje virket de nye omgivelser og alle de stirrende øienpar en smule distraherende.

Men så meget forstod jeg iallfall at denne leiligheten bare var et midlertidig opholdssted for familien. Den var for liten og for mørk, strøket var for simpelt. – Tenk på hvad dere er vant til, hadde Ella sagt. Og Hans syntes ikke de burde bo der en dag lenger. Mikael vilde endelig ha dem op i sin store villa på Vinderen, men Eugen kunde ikke tenke sig å bo utenfor byen.

I grunnen var det formeget forlangt at jeg skulde vite hvem Ella, Hans og Mikael var to minutter efterat jeg var kommet innenfor døren, men jeg lot som ingenting og smilte gjenkjennende ved hvert navn hun nevnte.

Saken var den, fortsatte hun, at de nettop var kommet hit til landet fra Danmark, hvor hennes mann hadde vært direktør for en fabrikk. De var ennu ikke kommet helt i orden. Selv hadde hun mest lyst på en liten enebolig oppe ved Frogner etsteds. Møblene sine hadde de solgt i Danmark, både fordi de ikke vilde ha så meget å dra på og fordi hun hadde lyst på nye, moderne ting. For øieblikket hadde de det altså nokså spartansk.

Dette lød nesten som en undskyldning overfor mig, og jeg skyndte mig å omlegge mitt høflige smil i retning av det forståelsesfulle.

Hun lot mig så vite at både hun og hennes mann 22for øieblikket gjennemsøkte alle byens møbelforretninger for å finne noe som var godt nok. Skulde hun først kjøpe noe måtte det være førsteklasses, da hun ikke tålte dusinvarer i sin nærhet. Hun hadde tenkt sig spisestuen i mørk ek med bøffel –

Her fulgte en lengre utredning over møbler og andre bruksgjenstande, og jeg er redd for at mitt smil blev en ganske liten smule mattere. Eftersom jeg hittil hadde befunnet mig i uforlovet stand, hadde jeg nesten ikke skjenket møbler en tanke. Dessuten satt jeg ennu med kåpen på mig, og det blev nokså varmt. Sulten var jeg også.

Fra møblene gikk hun over til å snakke om barnas opdragelse. Det måtte aldeles bestemt være lenge siden hun hadde snakket med et voksent menneske, slik fosset det ut av henne. Hvor hadde Ella, Hans, Mikael og Eugen vært henne, tenkte jeg. Med hensyn til «Eugen» skulde jeg ganske snart få vite det, idet hun oplyste mig om at hennes mann hadde vært ute på forretningsreise, men at han kanskje kom hjem neste dag.

Ganske kortelig berørte hun maten og husstellet. De levde enkelt og sundt, fråtseri av noen art vilde hun ikke ha i sitt hjem. Og mens hun var inne på dette tema spurte hun med en stemme som ikke tålte motsigelse:

– Ja, De har vel spist aftens?

Jeg hadde hverken spist middag eller aftens, men det forekom mig i øieblikket at jeg ved å bekjenne dette vilde begå en stor taktløshet, og smilte tilbake at jotakk, det hadde jeg.

– Ja, jeg vil så gjerne sette frem litt mat til Dem, sa hun i en betydelig elskverdigere tone. – Men når De absolutt ikke vil ha noe så. – Det er forresten ikke sundt å spise så sent på aftenen heller.

– Nei, det er visst ikke det, smilte jeg og var enig, syntes ikke godt jeg kunde si henne imot allerede første kvelden.

Så gikk hun over til å omtale alle de piker hun hadde hatt. Tea, som ikke kunde la noen matvarer 23være i fred, Mathilde som hadde herrebesøk på pikeværelset, Inga som stjal og Lucy som røkte cigaretter over opvasken. Nu orket hun ikke lenger, men måtte ha et dannet menneske, og hun trodde, ja, hun var sikker på – her rødmet jeg og stammet noen ord – at vi skulde komme godt overens.

Derefter kom hun inn på barnas forskjellige gode egenskaper. De var legio. Den eldste gutten var i den grad begavet at læreren hadde sagt han hadde ikke mere å lære ham. Den eldste piken var utpreget praktisk anlagt. De øvrige barnas mange dyder gikk mig dessverre helt forbi da jeg nu begynte å bli svimmel av for meget snakk og for lite mat. Jeg slapp smilet som jeg hittil krampaktig hadde holdt fast på, og det hjalp, for omsider loset hun mig inn på pikeværelset og sa godnatt med et par vennlige ord om at jeg ikke behøvde å stå op før klokken 6!

Halvt svimeslått satte jeg mig på den vaklende patentseng for å ta et overblikk over værelset og i det hele tatt samle tankene. Værelset var av fasong som et almindelig penal og hadde sterkt lakserøde bordvegger. Bohavet var så enkelt som vel mulig. Foruten den lille, rustne mur- og nagelfaste tingest som skulde bety ovn, bestod innboet av en furutræs kommode, en pinnestol, før omtalte patentseng, et stativ til vaskevannsfatet og et speil hvis eneste misjon måtte være å avvenne fra speiling. Jeg nekter i et hvert fall å tro at det skjeve, lavpannede individ som viste sig da jeg stilte mig foran det, hadde den aller fjerneste likhet med undertegnede.

Det tjener ikke til noe å gå nærmere inn på mine følelser denne aften. La mig innskrenke mig til å nevne at resten av tante Aleksandras fløtevafler befridde mig for det verste suget under brystet, og at jeg vernet mig mot nattekulden ved å bre både golfjakken og vinterkåpen over det tynne vatteppet på sengen. Da jeg åpnet vinduet for natten fikk jeg et lite gløtt av utsikten. Et firkantet, innebygget gårdsrum med to store søppelkasser, og et fremspringende utbygg med en-to-tre-fire-fem smale, 24langaktige vinduer som ikke trengte noen nærmere forklaring, tiltrakk sig især opmerksomheten. Men et lite stykke ovenfor det øverste vindu blinket sannelig min hatt, en stjerne! Jeg holdt på å rope «hallo der», og blev rent opstemt ved synet. Uten tvil et stykke vaskeekte himmel. Takk og lov, så slapp jeg å gå ut på gaten og titte på været hver gang jeg skulde ha yttertøi på mig.

Så stilte jeg vekkeruret på 6, og hoppet op i sengen som forresten ikke vilde tåle mange hopp. Utsiktene for morgendagen var sant å si ikke meget lovende, men allting går over, sa mannen, han døde og feberen ham forlot.

Det gikk jo ikke så lang tid før jeg forstod hvor skoen klemte der i huset. Den måtte forresten klemme på flere steder. Det var ikke bare pengene som manglet. Det kaos som alle vegne møtte mig i skuffer og skap da jeg neste morgen foretok en ransakning i kjøkkenet fikk mig nesten til å gyse, og jeg følte at tante Aleksandras ord om orden og sirlighet tross alt ikke var falt på stengrunn. Bevæbnet med kost, klut og bøtte gjorde jeg forgjeves angrep på leilighetens tre rum, men alle steder blev jeg møtt av utålmodige grynt fra halvsovende personer og måtte skyndsomt trekke mig tilbake. Jeg forsøkte derpå å ta kjøkkenet og entreen under min behandling, og da folk i huset endelig begynte å røre på sig efter en vederkvegende søvn var jeg allerede dødsens trett med treller på knær og hender.

Ved åttetiden kom de tre eldste barna ut i kjøkkenet for å få litt mat før de gikk på skolen. Fruen var ikke å se. I all hast fikk jeg kaffekjelen over gassen, og ved felles hjelp lette vi frem det spiselige som fantes, et halvt brød, en nøkkelostskalk, litt margarin og en skvett sur fløte. Det som var igjen efter dem, fortærte jeg selv. Barna var søte og snilde, men den eldste gutten, han som læreren ikke hadde mere å lære, syntes visst at mine kunnskaper trengte å forøkes. Det gjorde de jo også, forargerlig bare å høre det uttalt av en guttehvalp på 13 år.

25Ved nitiden kom den yngste gutten, en liten gudsengel med klare stjerneøine, ut i kjøkkenet for å si fra mor at hun vilde ha frokosten på sengen. Et temmelig optimistisk forlangende av en som kjente husets matforråd. Jeg sendte bud inn igjen og sa at det halve brødet var opspist. Lille Toto kom flagrende ut igjen og meddelte på sitt bedårende r-løse sprog at brødet hadde vært helt igåraftes. Jeg forsikret Toto at om det hadde vært så stort som halve Norge kunde det ikke hjelpe nu da det var opspist, og med denne beskjed føk Toto inn igjen, men det er vel tvilsomt om han fortolket den ganske riktig. Om en stund kom han tilbake igjen, denne gang med en lapp papir hvorpå der stod opskrevet forskjellige matvarer jeg skulde kjøpe. Nederst på lappen leste jeg følgende: Vil De være så snild å låne mig fem kroner til min mann kommer hjem igjen?

Da jeg senere skulde inn til fru Lisby med kaffebrettet grudde jeg opriktig. Efter hennes stolte ord og fornemme holdning dagen før syntes jeg det var flaut å skulle bivåne den helomvending som hun antagelig vilde foreta nu da jeg begynte å komme inn i forholdene. Men jeg gjorde mig unødige sorger. Der lå hun velhagelig tilbakelenet i sin seng og nød hvilen, iklædd en besløifet blondehette og en blomstret morgenkjole, begge deler like forhenværende som henne selv. Undres hvorfor alle blekfete damer elsker blomstrete morgenkjoler? Hun nikket et nådig godmorgen, smakte på kaffen og sa at den var altfor tynn, men at den fikk passere for denne gang. Helt løselig omtalte hun lånet, der nærmest var å betrakte som en særlig tillit fra hennes side.

Mens jeg efter ordre vasket og klædde på Toto, åpnet hun påny samtalen med friske krefter. Hvad hun vilde ha greie på var om jeg hadde stuepikeuniform med mig, sort kjole, hvitt forklæ og hvit kappe. Dette syntes jeg nærmest vilde virke som en ironi i disse omgivelser, men det kunde jeg ikke godt si. Isteden minnet jeg henne om at jeg var der 26som familiemedlem, skjønt jeg i mitt indre takket skjebnen for at jeg slapp å være medlem av denne familie.

– Nuja, mente fruen, hun hadde heller ikke tenkt at jeg skulde bruke noen særskilt drakt så lenge de bodde der i huset. Men når de fikk egen villa og i det hele tatt kom i orden vilde saken stille sig anderledes.

Og igjen begynte hun å fable om antikke møbler og Chesterfieldstoler og lutete dragkister og dunputer og fløielsportierer og parkettgulv og kamin og flygel og – ja, det gikk rundt for mig alt sammen. Jeg betraktet det sparsomt møblerte værelse vi befant oss i, derefter måtte jeg se nøiere på henne i sengen – kunde hun være vel bevart? Eller var dette en måte å rømme bort fra virkeligheten på, denne fantaseren om noe som kanskje for gjennemsnittskvinnen står som det høieste i tilværelsen.

Men jeg var nok mere i slekt med tante Aleksandra enn jeg hittil hadde visst om, for stod jeg ikke der og tenkte presis som tante vilde ha gjort, at, skal du ligge der i sengen og dovne dig hele dagen så kan du komme til å vente lenge på fløielsportierene og den lutete dragkisten.

Som svar på mine tanker la hun sig enda dypere ned i sengen og så på mig med et lidende uttrykk.

– Jeg trenger virkelig å ligge over to-tre dager for å hvile helt ut, sa hun trett.

Det er overflødig å si at jeg var forbauset. Kunde virkelig et friskt, voksent menneske legge sig til på den måten? Det var ikke til å undres på at alt der i leiligheten, hun selv innbefattet, så ut som gammelt loftsskrammel.

Til middag hadde vi pannekaker, punktum. Femkronen var forlengst opbrukt, og kreditt var ikke å få i de omliggende butikker før de gamle regninger var betalt. Dette tegnet virkelig til å bli en slankekur for barna og mig som ikke i likhet med husets frue kunde bevare fettet ved stadig sengeleie. En av småpikene, Gerda, betrodde mig forresten med fortryllende 27opriktighet at hvis bare pappa var i godt humør når han kom hjem, vilde der sikkert vanke noe godt.

De fleste inntrykk jeg mottok i dette mitt nye hjem la sig som bly på brystet. Der kunde ikke være mere enn én mening om at jeg hadde vært avgjort uheldig. Det var som om jeg var kommet bort i en annen og grimmere verden, og det eneste forbindelsesledd med den gamle verden var ungene. Når de lo og snakket og sang kjente jeg mig likesom igjen. Sannsynligheten taler for at jeg hadde sagt op på flyende flekken hvis det ikke hadde vært for disse ungenes skyld og for en viss stedighet som efter sigende hører min natur til.

Om kvelden kom herren i huset hjem, og jeg vil ikke egentlig si at han forbedret situasjonen eller pyntet op i landskapet. Han var høi og stormavet med buldrende stemme og et olmt blikk i de rødkantede øinene. Forøvrig var han trett efter forretningsreisen. Jeg var allerede nu såpass inne i husets terminologi at jeg kunde oversette ordet forretningsreise med rangel. Til alt hell hadde han vunnet og ikke tapt i kortspill. Han trakk op noen sedler av lommen, og med pengene kom der liv og røre i huset. Leif, den eldste sønnen, blev sendt til melkebutikken efter øl og pålegg, Gerda løp til slakteren efter biff og løk, og jeg for min part ilte efter kokeboken, for jeg skjønte jo at nu skulde her stekes og brases. Fruen blev også urolig og opglødet ved bevisstheten om at der var penger innen rekkevidde. Riktignok stod hun ikke op av sin seng, men hun kalte mig inn for å si at hun nu hadde bestemt sig for spisestuemøbler i mahogny. Jeg svarte at mahogny var meget stilig og elegant, men når man tok i betraktning at der var mange barn i huset –. Å, det spilte ingen rolle, avbrøt hun mig med en feiende bevegelse, barna skulde få barneværelse med lekemøbler av ek og eventyrtapeter. Å javel ja! Forholdt det sig slik hadde jeg heller ikke noe imot mahognyen.

28Hr. Lisby hedret mig med benevnelsen «frøken».

– Biffen må være rå inni, frøken, og med masse løk på! beordret han.

Merkelig nok blev biffen ganske spiselig, og eftersom hr. Lisby spiste biff og drakk bayer, mildnedes hans biske bulldoggansikt, og til slutt skinte han som en sol i fjeset. Han slo sig ned ved kjøkkenbenken mens jeg vasket op, spøkte med barna og var kavalermessig overfor mig, sa at jeg hadde dukkeføtter og silkehender og lignende absurde ting. Så snart det lot sig gjøre sa jeg godnatt, lukket mig inn i mitt lakserøde kott og låste døren forsvarlig.

Min første dag som hushjelp var til ende. Men for en dag! Jeg var lutlei av alt sammen, dødtrett i ben og armer, skjør i hodet. 1 fra 365, det blev 364, – kanskje hadde jeg 364 lignende dager foran mig. At jeg noensinne skulde bli vant til dette miljø forekom mig utenkelig. Selv i søvne forfulgte dagens redsler mig. Jeg vred vaskekluter op av stinkende sinkbøtter inntil jeg våknet ganske utmattet, for så å sovne inn igjen og drømme at jeg stekte biff, som ikke var biff men fru Lisbys trinde, hvite hender på en komfyr som ikke var noen komfyr, men en buffet av mahogny –. Det var i et av de våkne øieblikk mellem marerittene at jeg besluttet mig til å si op neste dag –.

Men av en eller annen dunkel årsak, så dunkel at jeg ikke selv visste hvori den bestod, gjorde jeg det allikevel ikke. Jeg begynte på ny frisk med rengjøringsredskapene til tross for at fru Lisby meget heller så at jeg satt ved hennes seng som tilhører enn at jeg pusset vinduer og vasket gulver. Utpå formiddagen forbauset hun mig ved å stå op. Hun skulde kjøpe lodder i pengelotteriet, fortalte hun, og dessuten ned i en av centrumsforretningene og se på noen persiske gulvtepper som hun hadde lest om i en avisannonse. Persiske! Mindre kunde nok ikke gjøre det der i huset.

Jeg forstod at pengelotteriet hadde vært og fremdeles 29var det store håp i denne familie. Jeg fikk også rede på at det var ti år siden de kom fra Danmark, – ikke undres på at de ennu ikke hadde rukket å komme i orden! Det kunde ikke være tvil om at jeg var kommet til en moderne fru Micawber, håpefull som denne David Copperfields moderlige veninde, men uten fullt så mange forsonende egenskaper. Noen hadde hun imidlertid. Hun var snild. Høist sannsynlig hadde hun vært altfor snild og latt ektemannen bestemme kursen fra første ferd.

Ærlig talt, Grete, jeg hadde ikke vært menneske hvis jeg ikke hadde møtt fru Lisbys bløff med skryt. Jeg plukket frem fra mine private forhold det som tok sig best ut, – onkel general vilde jo pynte op i enhver familie. Når hun allikevel ikke blev imponert var grunnen den at hun ikke trodde mig mere enn jeg trodde henne. Deilige forhold! Jeg kunde jo heller ikke bestyrke sannheten med navns nevnelse ifølge veddemålets betingelser.

Uten å si for meget tør jeg nok påstå at gulvene var så temmelig rene og krokene noenlunde oversiktlige i den tiden jeg var hos Lisbys. (Jeg er der altså ikke lenger forstår du, men derom mere senere.) Men noen engel var jeg ikke – det har du kanskje ikke mistenkt mig for heller. Når jeg blev altfor trett av fru Lisbys fine fortid og alt det annet utrolige jeg fikk se og høre der i huset, kunde det hende at jeg simpelthen låste mig inne på kottet mitt og lot dem rope så meget de lystet. Der satt jeg da en stund bom stille og så idiotisk ut. Det er herlig når man er trett. Du bør forsøke det, men lås døren og sett dig langt unna speilet.

En eftermiddag da jeg lå på mine knær og skurte w.c, kom kontrollnevnden, Tutt og Sofie, på besøk. Sofie drog blokk og blyant frem av mappen sin og foreviget situasjonen. Tegningen sendte de til Jørgen som visstnok har hengt den op på veggen i glass og ramme. Ungdommen nu for tiden du! Fru Lisby var sterkt imponert over Tutts skinnkåpe og kom med den gamle leksen om at de nettop var 30flyttet hit op fra Danmark og at de derfor ennu ikke var kommet i orden, men at de nu var i ferd med å bygge egen villa – de ventet bare på arkitektens tegninger – og hun håpet da at de vilde gjenta sitt besøk osv., osv. Da hun kom til Chesterfieldstolene og den lutete dragkisten stønnet jeg uvilkårlig så høit at de trodde jeg var dårlig og tvang i mig tyve kamferdråper. Men Sofie, som efter eget sigende er forlovet i den hensikt å inngå ekteskap og ikke som vanlig bare småforlovet i den hensikt å kysse, blev interessert og opildnet henne til å fortsette, og jeg tror de snakket i flere timer om soveværelse i rosa og salong i gult og dører av kryssfinér og jederstoler og filerte kaffeduker og alt mulig annet som henhører under betegnelsen kvinnepjatt.

Men det var ikke meget jeg fikk se av verden i denne tid, jeg kunde for den saks skyld likeså godt sitte i fengsel. Bare en gang var jeg oppe hos onkels i Incognitogaten. – Det er vel endelig dannede mennesker du er hos? spurte tante. – Jada, sa jeg, – de holder på å bygge egen villa på Frogner med parkettgulv og centralopvarmning. Og som om dette var tilstrekkelig bevis på dannelse slo hun sig tiltåls.

Seks uker på dagen var jeg i denne posten. Min ånd og sjel led kanskje under det – hvem vet forresten – mine hender og negler tålte det absolutt ikke, men min figur profiterte i høi grad, den er åleslank og tipp-topp. Hvad hjelper det forresten nu jeg har forskrevet mig for et helt år og ikke har noen å smukke mig for?

Den økonomiske side av saken så temmelig slett ut en tid. De femogtyve kroner som jeg efter veddemålets premisser fikk lov til å ha med som et slags fond svant hurtig bort på familien Lisbys magre dager, og håpet om å få noenslags lønn svandt også omsider. Men vet du så hvad der hendte?

Jo. Fru Lisby vant 5000 kroner i lotteriet dagen før jeg reiste. Fra det øieblikk hun så det i avisen var hennes 31mine som en dronning. Hun tilbød mig straks post som selskapsdame hos sig, men av forskjellige grunner fant jeg å måtte avslå den store ære. Isteden bad jeg om en attest, og i øieblikkets løftede stemning skrev hun en som måtte kunne skaffe mig innpass hos keiseren av Japan. Den struttet av lovord, vrimlet av fete adjektiver. Jeg kan vise dig sort på hvitt for at jeg er «en mester i kokekunsten», «ualmindelig dyktig og pålitelig» samt «sjelden elskverdig i omgang». Denne siste vending henspiller uten tvil på alle de stunder jeg har sittet ved sengen og lyttet i taushet til hennes tales flod.

Lønnen fikk jeg, og lånet blev tilbakebetalt. At dette ikke var skjedd før skyldtes nok bare en forglemmelse, efter fru Lisbys utsagn. – For galt at jeg skal glemme slikt noe, sa hun – håper De tilgir mig. Og det gjorde jeg da, siden hun nu engang hadde skrevet at jeg var «sjelden elskverdig i omgang».

Da jeg forlot familien Lisby for godt hadde jeg den samme befriende følelse som når man fra en mørk grube kommer op i dagslyset og frisk luft. Litt vondt var det å tenke på de søte ungene som hadde sitt blivende sted der, de eldste begynte alt å ta farve av sine omgivelser. Du skulde sett lille Toto, han var så myk og rund som en ball og hadde noen tær som marsipan. I anledning lotterigevinsten fikk han en teddybjørn like så stor som sig selv. Jeg skulde heller ønske han hadde fått noen nye strømper og underbukser, for det trengte han.

For Totos og de andre barnas skyld skulde jeg ønske der blev noe av villaen på Frogner, men det er dessverre like så lite sannsynlig som at jeg blir gift med paven – for å ta et eksempel. Igår da jeg kom fra festekontoret møtte jeg Totos mamma, helt klædd i bisambuk. Hun var svært opskjørtet, hun kom nemlig fra en auksjon hvor hun hadde kjøpt to antikke sølvkandelabre for en spottpris av femhundre kroner. – Jeg vil ha en sal i det nye huset 32vårt, betrodde hun mig, en virkelig sal med store speil, kandelabrer og stoler langs veggene.

Jeg har allerede bundet mig til en ny post. Neste gang du får brev er det fra stuepiken Helga på Vinger gård, fire mil utenfor Oslo. Herskapet er en godseier Bech og frue. Seksti kroner i måneden, jeg er snart et godt parti å regne for.

Det er nesten uforskammet av mig å sende et så langt brev, men når en stakkars hushjelp har funnet tid til å skrive det, kan vel du som er guvernante og altså nesten hører til overklassen – finne tid til å lese det. Det verste er at jeg spanderte mitt fineste brevpapir på dig, lite anende da jeg begynte å skrive at brevet skulde få et slikt omfang.

Skal jeg fortsette med å skrive utførlige rapporter er det visst best at jeg forsøker å komme i besittelse av noen folioark.

Jaja, du får leve. Imorgen reiser jeg til Vinger gård. Jeg drømte inatt at sønnen i huset het Adalbert. Håper for hans skyld at jeg ikke er sanndrømt.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.