Vi som går kjøkkenveien

av Sigrid Boo

[13]

Vinger gård 10. juni 1930.
Tolvte rapport.

Kjære Grete!

Hvis du ønsker å se verden i rosenskjær så er det bare å stå op en klar junimorgen mellem 6 og 7. Jeg innrømmer at det er en dyd av nødvendighet at jeg gjør det, men derfor er det like anbefalelsesverdig for andre. Av to goder skal man velge det beste heter det antagelig, og morgendøsens søte tyngde i lemmene er ingenting mot den søte letthet i sinnet som innfinner sig når man står op ved hanegal og ser junimorgenen i sin fulle glans.

På loftet utenfor vårt jomfrubur er der et lite vindu som vender rett ut mot en platanlønns velformede krone. Hver morgen på veien ned tar jeg en sving ditbort. Når jeg huker mig ned ser jeg gjennem løvet like inn i dypet av treets egen lille verden, og hver gang er det som om jeg blir delaktig i en lykkelig viden. Grenene tegner sig kraftig, bladene åndelett, mot en blekblå himmelbunn og over det hele skyller bølger av rosafarvet lys. Undertiden bruser bladene i solgangsvinden, et brus som minner om sjø, og i et glimt forstår jeg likesom alt. Det er en henrykkelse som bare varer brøkdelen av et sekund, men da betyr det også høidepunktet av all fornemmelse og følelse. Øieblikket efter er det forbi, og man forstår ikke egentlig hvad det er man har forstått.

Det er vanskelig å forklare oplevelsen, men du 130kjenner nok selv til den. Den er sikkert almenmenneskelig og kan fremkalles av tusen andre ting enn en platanlønn i morgensol. Men akk – akk er et håpløst gammeldags ord, men i denne forbindelse må jeg benytte det – akk at man aldri kan nå den forunderlige viden som man er på nippet til å gripe. Uten at du vil forlange mig mentalundersøkt kan jeg vel si at det kjennes ut som om løsningen på selve verdensgåten et øieblikk er innen rekkevidde.

Mine betroelser kan du opta som spøk eller alvor, ganske efter behag. Det er virkelig praktisk å snakke slik at det kan opfattes som begge deler. Og i vår tid gjelder det fremfor alt å være praktisk og smart, hvis jeg skal tro de to unge amerikanerinner som har vært her på etpar dagers besøk, døtre av min mr. Wood fra Tampa, Florida. De er i Norge for å bese sin mors fedreland.

Jeg nærer en voldsom interesse for amerikanerinnen. Hun dominerer jo sine søstre verden rundt. Det er visst henne vi kan takke for alle behageligheter i kjøkken og kjeller, alle lettelser i husarbeidet, men hun er også skyld i at vi unge piker ikke lenger leser poesi og ikke engang i attenårsalderen lever i den søte innbilning at man kan leve av luft og kjærlighet. Hun har lært oss å passe godt på vår kropp, men har hun ikke egentlig dåret oss til å tro at vi ikke eier stort annet enn den? Hun har lært oss at en mann kan være bra selv om faren er gatefeier, men hun forsøker samtidig å innbille oss at en mann uten bil og penger er komplett umulig.

Ja, slik har jeg opfattet henne gjennem aviser og bøker, og de to misser Wood svekket ikke dette billede. De var aldeles nydelige å se på, begge to var slanke som sylfider og begge var i besiddelse av «that school girl complexion». De ankom mørkeblå fra topp til tå, hadde mørkeblå hatt, mørkeblå kåpe og kep og strømper, mørkeblå sko med alenhøie hæler som skaffet dem en litt styltende gang. I hånden bar de hvert sitt filmhefte og hver sin veldige 131konfekteske ombundet med silkesløifer. De ønsket et bad med det samme. Laurense slo hendene sammen nede på kjøkkenet: – Noe så utidig! Laurense er ganske proper, men heller nok fremdeles til den opfatning at et bad er et bryderi som hører lørdagskvelden til.

Selvsagt var det et svare mas med denne slankheten. Mine akrobatiske ferdigheter var ingenting mot deres morgengymnastikk. Laurense trodde naturligvis ikke at verden stod til påske da hun hørte om deres halsbrekkende øvelser. Og ellers fikk hun stadig grunn til å utbryte: – Noe så utidig! For ikke skulde de ha sauser og ikke skulde de ha kaker, og ikke melk eller fløte, og mange var de mørke spådommer som i den anledning fremkom på kjøkkenet.

Forresten var de søte og elskverdige og sa: Fine! til alt mulig. Men livlig var deres interesse egentlig bare når talen var om klær, om biler, om film og menn og denne velsignede kjærligheten. Spørsmålet er om vi unge piker på denne siden av kloden tenker på stort mere, vi heller. Jeg er ikke sikker. Men vi har da i det minste litt vond samvittighet for det. Det har neppe kvinnene fra det land hvor skjønnhetskonkurranser hører til dagens orden.

Nu er de reist igjen, og vi har gode dager. Bech og frue er ikke kommet hjem enda. Tjenerstabens privatliv, som ellers er henlagt til annenhver søndag, en eftermiddag i uken og til kveldene efter ½9 har formelig fått anledning til å utfolde sig. Dessuten er aftenene så lyse og lange nu at det er umulig å gå og legge sig, helligbrøde vilde det nesten være når man tenker på at allerede om et par uker begynner lyset å svinne igjen.

Jeg har gjennemstreifet egnen her på kryss og tvers, – i godt følge, og har sett alt som bør sees når man har vært på disse kanter, utsikten fra Mettekollen hvor man ser syv kirketårn på en gang, utsikten fra Ringsåsen hvor man på klare dager ser havet, kjempehaugene, den eldgamle Larsstua som 132visstnok skal på museum, stedet for godt ekko og stedet hvor en mann i riktig, riktig gamle dager kjørte sig ihjel og siden viser sig i måneklare netter. Så sjeldne var altså kjøreulykker i gamle dager at der dannet sig sagn om dem. Da vi stod der og kikket ned i elven som om vi ventet å få se noe rart, kom en bil farende på en måte som om den hadde til hensikt å vise hvor raskt og virkningsfullt en moderne ulykke kan utføres. Men neimen om det hadde dannet sig noe sagn om oss hvordan det så var gått. I bilenes tidsalder hadde vi måttet nøie oss med en liten notis i dagens avis.

Det er en vidunderlig bygd, ikke storslått som mange andre steder i Norge, ikke noe for turister, men et godt sted for dem som lever der. Jevn velstand hersker overalt, gårdene er store, havene velstelte, jorden veldyrket. Maleren Ytter finner at det er for velstelt her til egentlig å være malerisk, men når jeg protesterer mot dette, sier han at ser man saken fra et stuepikestandpunkt er det selvfølgelig penest at stenene ligger symmetrisk på veiene og at husene ser ut som om de blir såpeskurt hver dag. Det er overflødig å fortelle at han selv elsker gamle rønner. Er det litt mose mellem plankene og et gammelt epletre i nærheten faller han ganske i ekstase. For øieblikket har han slått op sitt staffeli ved en gammel låve, langt borte på jordene. Den er sortgrå av elde, og når man står inne i den er lysstripene mellem de utette bord av en nokså eiendommelig virkning. Flere dager har jeg båret formiddagsmat hen til ham og hans elskede. Astrid sitter i skyggen av en ek og syr tallerkendempere. Hvem skulde trodd det om Astrid? Men den kvinne er vel ikke skapt som ikke setter sig ned og syr tallerkendempere så snart hun er blitt forlovet.

Jeg dekker bord på bakken, og vi har lange debatter om malerkunst som Astrid og jeg har akkurat like liten forstand på. Ikke desto mindre mottar han Astrids innlegg med stor ærbødighet og mine med åpenlys latter. Jeg kunde bli bitter, hvis 133det ikke var for det at jeg i grunnen legger an pa å få ham til å le. For selvfølgelig mener jeg ikke halvparten av det jeg sier, men han er så komisk når han kniper øinene igjen og tenker: For noen riv rav ruskende gærne idéer slike småpiker går og tukler med. Han er i grunnen nokså søt og uskyldig Ytter også. Som alle menn er, tross alt! Tross alt!

Det er vondt å ha for godt hjerte. Når han f. eks. spør mig: Hvad kunde nu De ha lyst til å male da, Helga?, så venter han å få et svar som er himmelropende latterlig, og jeg på min side synes ikke jeg kan skuffe ham. Da jeg en dag sa som jeg mente at jeg vilde male elven, slik som vi ser den fra et gløtt i haven, ustanselig strømmende under orekrattets grønne kupler, sa han: – Uff, så sentimentalt! Det passer ikke til Deres nese å være sentimental. Sandelig blir det vanskelig når ens tale og tanker skal være i stil med nesen.

Du sier i ditt brev at den eneste som du ikke kan få noe ordentlig inntrykk av er – chaufføren. Jeg vet ikke om det er riktig fintfølende av dig bare å kalle ham chaufføren. Riktignok er du nettop blitt presentert for en fransk greve, men allikevel husk vi er alle mennesker. Du skal få lov til å kalle ham Hans. Jeg synes Hans er kjekt, raskt og greit.

Jeg forstår godt hvorfor du ikke har fått et klart billede av ham. Det er ingen sak å skildre folk som er latterlige, dumme eller mindre sympatiske. Det faller så utrolig lett i pennen. Men når man skal til å rose da sitter man der hjelpeløs og fomler med alle de superlativer man har slitt ut i hverdagslaget til ingen verdens nytte. Tydeligst ser man det i avisartikler. Den ondskapsfulle artikkel er ofte blendende morsom, saftig, vittig, full av innfall. Men den rosende artikkel er bare et skjønnsomt utplukk av gamle fraser, hvorigjennem vi ser personen som i tåkedis.

Du forstår – han er forferdelig søt, det vi kvinner mener når vi sier at en mann er søt. Niognitti 134prosent av alle menn farer nemlig op med brysk mine og sier at benevnelsen er klisset og at de ikke vil være søte. Bare det er jo så søtt, så søtt. Nei, de får pent finne sig i det. Der ligger jo ikke det i ordet at de er veke eller svake eller glansbilledpene, det betyr bare det at de ikke i ett og alt er holdt op å være liten gutt som har omsorg behov. Bare det. Er det noe for de sterke menn å være så sint for?

Han er temmelig kjekk å se på, og forsåvidt egner han sig godt til å gåes arm i arm med hjemme på Storgaten når byens fruer ligger flate bak tøflene og geraniene.

Men han kan ikke den kunst å snakke om ingenting. Det er verst for ham selv. Bare den som har evnen til å slenge ifra sig luftige bemerkninger i hytt og vær kan uten anstrengelse og kraftforbruk omgås menneskenes børn. Heller ikke forstår han sig synderlig på å snakke vondt om folk, og da er det klart at han ikke er så lett å passiare med for en som ikke kjenner ham. Han har ingenting av den sorgløshet som karakteriserer Jørgen og de andre vi er sammen med. Ikke spor. Kan hende virker han litt barsk og spottende, men det er bare en forsvarsstilling utadtil.

Jeg har truet ut av ham både det ene og det annet som er å fortelle om hans liv hittil. Hans far var jurist, dertil skogeier, og han hadde et godt barndomshjem. Men under jobbetiden blev faren innviklet i spekulasjoner og spekulerte sig ut i rene elendigheten før han døde. Den konkurs han gjorde var av den gammeldagse – jeg holdt på å si gode og gammeldagse sorten, som hensatte familien i fattigdom. Bitre år fulgte efter dette, og de har ikke undlatt å sette sitt preg på sønnen. Han er unødig stolt, unødig mistenksom, overdreven redd for å hengi sig til blide følelser, men strålende energisk og viljesterk. De førstnevnte egenskaper akter jeg å plukke ut av ham igjen. Det er en passelig opgave for en kvinne. Og hvad energien 135angår, så er det den mest smittsomme blandt dyder. Jeg er allerede en smule angrepet.

Overfladisk sett er vi så forskjellige som natt og dag, men forskjellen stikker ikke dypt. Vi er noenlunde likt innstillet, morer oss over det samme, blir rørt over det samme, ergrer oss over det samme. Uten at jeg vil påstå at jeg har noen overveldende erfaring på området tror jeg dette er det viktigste for to som vil kampere sammen for livet. Så slipper man siden å opdage at man har giftet sig med et vilt fremmed menneske.

Utsiktene er nokså lange, så det blir god tid til å hekle sengeforleggere og sy tallerkendempere. Hvis alt går efter planen reiser han til Tyskland til høsten. Tre eller fire år kommer sikkert til å gå med der nede, og hvor pengene skal komme fra når han har brukt op sin lille opsparte kapital, det skjønner ikke han, men det skjønner jeg. Ennu vet han ikke hvor gode forbindelser jeg har, det skal være en behagelig overraskelse når vi reiser herfra i august engang. Foreløbig er jeg bare stuepiken Helga med så dunkle familieforhold at de ikke gjerne snakkes om. Jeg gleder mig til å vise ham det deilige huset vårt og de koselige stuene. Far og han vil like hverandre tror jeg, og tante Aleksandra kommer sikkert til å kalle ham en dannet, tekkelig ung mann, hvad der i hennes munn er høieste form for ros. Det vil nok også behage henne at hans mor er født Palm. Slik er nu engang tanter. At han har vært chauffør vil hun tie ihjel, så sant det lar sig gjøre i en småby.

Men nu får det være nok med sjelelig analyse og andre avsløringer. Jeg må ned og hjelpe Laurense med å bake kaker til søndag da vi venter et større innrykk. Som alle haveeiere er Bechs særlig i vinden blandt sine venner og bekjente i sommersesongen.

Jeg holdt nesten på å glemme å fortelle dig ukens mest opskakende begivenhet, en redselsfull fiasko for min del, som kostet mig en søvnløs natt. 136Jeg har fått brev fra lærer Opstad. Han har misforstått mig totalt. Han tror det er mig selv og mine egne dyder jeg har agitert for. Derfor skrev han bl. a.: Jeg har grunn til å tro at De gjengjelder mine følelser o. s. v., og meget annet i samme retning. Jeg var aldeles fortvilet. Hvem hadde drømt om at det skulde bli resultatet?

Jeg har skrevet tilbake og gjort forsøk på å redde situasjonen så godt jeg kan. Men jeg klarer nesten ikke å le av det engang. Og jeg tør ikke for mitt bare liv treffe ham mere. Han er selvfølgelig aldeles rasende. Det er takken for at man strever og strir for at andre skal bli lykkelige. Hvad du gjør, så forsøk ikke å gifte bort dine venner og bekjente, du får bare selv uleilighet av det.

Nei, nu jeg gå, ellers blir Laurense sur, og det er det verste jeg vet. Da går hun stum omkring, og der må allverdens smiger til før hun får stemmens bruk igjen.

Du får leve så lenge.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vi som går kjøkkenveien

I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».

Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.

Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.