[15]

Vinger gård 21. juni 1930.
Fjortende rapport.

Kjære Grete!

Hjertelig takk for brevet som lå her og ventet på mig da jeg kom tilbake fra byen idag. Ikke så å forstå at jeg har vært i byen helt siden sist. Denne gangen var det ingen fornøielsestur nettop.

Fru Bever-Hansens stuepike fikk igjen et tilfelle i maven, og nu måtte hun på operasjonsbordet. Fru Bever-Hansen, som hadde innbudt til større aftenselskap, følte det som om hun skammelig var latt i stikken, og ringte straks til sin mamma.

Jeg avgårde med uniformen. Kom akkurat tidsnok til å sette rundt tallerknene.

Jeg er rutinert nu, og det hele gikk som smurt.smurt.] rettet fra: smurt (trykkfeil) I gamle dager, før jeg hadde lært kunsten, tvang jeg med vold og makt fatene inn mellem de konverserende hoder med det resultat at hodene skvatt fra hverandre, så glass og servise hoppet i været. Men mangt et straffende blikk fra fru Bech har omsider vennet mig av med den fremgangsmåten. Nu løfter jeg fatet over de ondulerte og pomadiserte hoder og senker det i passe høide foran den som skal forsyne sig, og kan såmen også lytte til den almindelige samtale med et halvt øre mens jeg passer mitt arbeide.

En kokkepike ser i menneskene utelukkende noen spisemaskiner. Fullt så ille går det ikke med en stuepike, men også hun ser f. eks. et selskap under 139en ganske særegen synsvinkel. Det er særlig ryggene hun gjør bekjentskap med. Å, jeg kan dem, disse selskapsrygger, herrenes sorte, damenes utringede. Massevirkningen av bare halser og bølget hår er så trettende.

Litt lærer man om menneskene, selv om man bare er stuepike og ser dem fra ryggsiden.

De som bryr sig minst om maten er unge piker under tyve år. De aner ikke hvad de spiser, i hvert fall ikke før de kommer til desserten, da smaken av krem og is kanskje for et øieblikk kan trenge igjennem deres opspilte sinnsstemning. Damer mellem tyve og førti deler sig likt mellem maten og flirten. Eldre damer lar sig rettene smake uten å la sig distrahere av bordherrens konversasjon eller tanken på sitt utseende. De fleste herrer spiser meget og godt, men hvis rettene ser altfor kunstferdige ut og skjuler sin identitet under sauser og grønnsaker, er de gjerne forsiktige i første omgang.

Jeg skal med letthet peke ut de damer i et selskap som er aktive husmødre. De er lett kjennelige på et eget speidende blikk når de betrakter opdekningen og anretningen, og et smattende lag med tungen når de smaker på maten, idet de prøver å finne ut hvad der er i den. Men så kan de også dagen efter levere et utførlig referat til de hjemmeværende.

Ektemennene har ikke stort annet å berette enn at de fikk en slags fisk og noe kjøtt og at fru Jensen var klædd i noe blått og at fru Berg hadde et eller annet med sorte frynser. Men hvad kan ikke deres hustruer berette? At den prektige damaskes duk må være arvet eller kjøpt på auksjon, da den var navnet med bokstaver som ikke hørte hjemme der i familien, at serviettene var navnet på midten og ikke i hjørnene, at vertskapet skal ha sølvbryllup om tre år, regnet efter datoen på skjeer og gafler, at majonesen til forretten var tilsatt kremfløte, at potetene og grønnsakene var dampkokte, at der var en tanke vin i stekesausen, at bløtkaken var dynket 140med rabarbravin, at fru Pettersen hadde satt en tyllkant på sin sorte fløiels for å få den sidere, at fru Dahls nye crèpe de chinekjole var helklippet, at sofaen i kabinettet som før stod på skrå nu stod på rett, at der ikke var tørket støv oppe på speilet i entréen, at selskapet minst kom på 700 kr., at –. Overalt har de hatt sine øine.

Allerede ved suppen er det lett å peke ut hvem der akter å holde tale i løpet av måltidet. Disse ser ikke når man byr dem, hører ikke når man taler til dem, sier jatakk istedenfor neitakk og omvendt. Efter måltidet taler også serviettene sitt tydelige sprog. Når en serviett ser ut som om den har vært bearbeidet i en plisséfabrikk vet man at det er en av aftenens talere som har hatt den.

Et blikk på gjestenes rygger sier mig hvem som er selskapsvant og hvem som ikke er det. De selskapsvante sitter ganske anderledes ledig på stolen enn de andre, som har en stiv og tvungen holdning. De nervøse velter vinglass og mister gaffelen i gulvet. De som gir sig i kast med stenhårde skonrokker når alle de andre er ferdige og stillheten før opbruddet allerede er inntrådt, eier ikke nerver.

Fadeser i selskap er et lidelsens kapitel for sig. Alt annet som hender en i livet kan man glemme, ulykkelig kjærlighet, forurettelser, forbigåelser, sorg over avdøde, men den som har gjort en bommert i et selskap har fått et gnag på sjelen til sin dødsdag. Med visse mellemrum dukker erindringen op og får en til å rødme like dypt som den gang det skjedde. De fleste mennesker har ett eller flere av den slags små gnagsår, som regel forårsaket av de rene ubetydeligheter.

Jeg husker f. eks. den unge piken som var her til aftens like efter at jeg var kommet hit til Vinger. Der stod et krystallglass med stangselleri på bordet, som hennes sidemann meget artig rakte henne. Hun tok imot glasset, og blev et øieblikk sittende med det, rødmende og fortapt. Ingen som så henne kunde være i tvil om at hun ikke ante anvendelsen av 141stangselleri. Omsider stakk hun sin lille, fine opstoppernese ned i de grønne blader, trakk duften inn og sendte derpå glasset fra sig igjen med følgende bemerkning: – Så yndige de er! Hun trodde det var en slags raffinert borddekorasjon. Det ideelle selskap hadde efter dette ikke rørt stangsellerien, men selvfølgelig var der en bøffel tilstede som like efter begynte å gnaske på en. Uttrykket i den unge pikes øine da hun så det var ubeskrivelig. Jeg led med henne. Vær sikker på at hun aldri senere i livet kan se stangselleri uten at det stinger gjennem henne. Hun kan le av episoden og fortelle den til andre, men det stinger like fullt.

Dette var trekk fra selskapslivet sett gjennem en stuepikes briller. Hvis jeg var stuepike i femogtyve år er jeg sikker på jeg kunde gi ut et helt bind fullt av pussig-pinlige anekdoter.

En reddsom lang innledning alt dette her. I grunnen satte jeg mig ned for ganske kort å fortelle dig en oplevelse jeg hadde igår.

En lunefull skjebne vilde at jeg igår ikke kom tidsnok til å ta imot gjestene slik som jeg pleier. Jeg hadde altså ingen idé om hvilke størrelser der hadde innfunnet sig.

Intetanende svinset jeg inn med hummerfatet, og til å begynne med gikk alt godt og vel. Jeg var alt kommet et godt stykke ned over rekken og skulde nettop til å senke fatet foran en herre på den tidligere beskrevne elegante måte, da vedkommende vender ansiktet mot mig og jeg skuer rett inn i – Jørgens sorte, glitrende glugger. Han blev rød og forvirret, reiste sig halvt op, nikket, mumlet noen utydelige ord, besinnet sig derefter, satte sig ned og forsynte sig i distraksjon med mesteparten av det som fantes på fatet. Selv var jeg om mulig ennu rødere og ennu mere forvirret. Alle blev opmerksomme. Alle tenkte: Aha! Situasjonen var infam.

Litt efter litt kom jeg til hektene igjen. Vel betenkt var jo dette en glimrende anledning til å vise den vantro hvad jeg dudde til. Du skulde hørt den 142fromme, lyseblå stemme jeg anvendte da jeg spurte om han skulde ha øl eller selters, den var fin. Fru Bever-Hansen sendte mig et uutsigelig blikk. Jørgen tørret pannen med lommetørklædet, og hans borddame spurte med et megetsigende tonefall om han syntes det var varmt.

Det var formelig spennende. En gang gav jeg ham ubemerket et dult i ryggen. En annen gang et aldri så lite spark på benet. Men efter den første overraskelse var jeg selvfølgelig luft for min gode, snobbete Jørgen, som egentlig var skyld i at jeg gikk der og trellet og slet. Og før jeg igjen fremstod for verden som datter av direktør Breder på Foss Papirfabrikk vilde han antagelig heller ikke kjenne mig. Bare en gang da jeg – helt ubemerket forsikrer jeg – blåste ham i nakken mens jeg skjenket vin til damen på hans venstre side, sendte han mig et lynsnart sideblikk, men det var umulig å avgjøre enten det var ildfullt og lidenskapelig – eller simpelthen bare rasende.

At det ikke gikk rent galt da jeg serverte kaffen regner jeg for en særskilt gunst av skjebnen. I lutter overmot balanserte jeg kaffebrettene med de dyrebare Meissenerkopper på høire langfinger, – så omtrent da –. Jørgen snudde ryggen demonstrativt mot mig. Engang – da de andres opmerksomhet var henvendt på solnedgangen – rykket jeg ham kjærlig i snippkjolen, og der undslapp ham et ord, som jeg ikke riktig hørte, bare aner.

Derfor overrasket han mig senere ved å stikke en sammenrullet papirlapp bort i hånden min. «Møt mig kl. 12 i haven bak verandaen.» Ikke en tanke for den kjensgjerning at jeg som tjenende ånd ikke selv disponerte over min tid. Imidlertid – jeg fikk lurt mig unda. Det blev et beveget møte. Isj! Jeg kan ikke gå i detaljer. De er til dels pinlige.

Han bad mig slutte med «dette tøiset». Det het det nu. De menn, de menn! Jeg skulde få diamantringen allikevel. Han lot til å tro at diamantringen var hovedsaken. Jeg uttalte håpet om at jeg hadde 143bidratt til å endre hans opfatning av den moderne unge pike, og at han nu innrømmet at hun kunde utføre nyttig arbeide. Men tror du han innrømmet noe som helst? Tvertimot, han brukte mindre smigrende benevnelser om oss, hvorav ingen kan gjengis. Den forferdelige salve endte han så med følgende: – Slutt i den filleposten din, så gifter vi oss med det samme!

For et år siden vilde jeg jublet over dette forslag, men meget forandrer sig på et år. Jørgen har sine fortrin, men så vidunderlig overlegen i alle retninger som jeg engang syntes han var, det er han ikke. Jeg var ikke imponert lenger, og det forekom mig at den måtte være bra dum som frivillig gjorde sig avhengig av hans luner. Skjønt – Jørgen kan nok bli en bra ektemann – men ikke med mig til kone. Vi virker ikke beroligende på hverandre.

Hadde jeg nu vært villig til å gå med på Jørgens tusen forslag vilde han ha slappet av med engang. At jeg ikke var det, gjorde ham helt opsatt. Slik er han. Best holdes han fangen ved motstand. Men jeg foretrekker dem som tåler gjensidighet. Og jeg foretrekker dem som ikke i altfor høi grad påvirkes av tilfeldigheter. Det gjør Jørgen. Han egges av en heldig replikk, en elegant drakt, et gunstig utseende, omvendt daler straks hans interesse når man en dag ikke er oplagt eller pen eller chic. Det er slitsomt i det lange løp.

Den mann man skal gifte sig med, han må elske en like høit tross snue eller filipens på nesen eller sti på øiet. Livet er chanceseilas nok allikevel.

Jeg kunde nesten ikke komme løs, til tross for at der fra kjøkkenet blev ropt på mig i alle tonearter, den truende klang var overveiende. Jørgen spurte mig da om ikke fru Bever-Hansen visste hvem jeg var. Det spurte han om som nettop hadde opstilt den betingelse at jeg skulde være en frøken Ingenstedsfra for ikke å opnå lettere arbeidskår enn en hvilken som helst annen Lava. Jørgen er nok ikke i besiddelse av den sportsånd som gjør et veddemål til 144mere enn en lumpen kamp om en premie. Jeg påla ham bestemt ikke å røbe mig.

Siden snakket jeg ikke med ham.

Denne gangen fikk jeg ingen av fru Bever-Hansens avlagte silkebluser til avskjedspresang. Hun syntes vel ikke jeg hadde fortjent det. Men fru Bech hadde gitt Hans beskjed om å hente mig i bil, det var en bra belønning for strevet. Vi hadde en herlig tur gjennem bølgende, morgenfriske junienger. Den som bare kunde fortsatt i det uendelige.

Efterat herskapet er kommet hjem igjen har vi hatt det travelt. Det tegner til å bli adskillig sommerselskapelighet. Laurense uttaler hver dag at hun ikke akter å bli her en time lenger. St. Hansdag skal vi ha tredve gjester. Laks og jordbær. Jordbær før jordbærtiden til tredve mennesker, det er nokså flott.

Det er sant, velkommen tilbake til Norge da, gamla. At overgangen til det jevne hverdagsliv faller litt tungt for brystet forstår jeg godt. Ellers må jeg gratulere dig med din beslutning om å beholde posten din ennu et år. Du er en pryd for kvinnekjønnet, avbalansert og stadig undtagen på ett område. Nu er det forresten lenge siden jeg har hørt om noe nytt ideal, varer det gamle enda?

Ha det godt. Vi treffes vel i august engang.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.