Vinger gård 2. oktober 1929.
Tredje rapport.
Kjære Gretchen!
Mitt første selskap er overstått.
Jeg var som en drøm i sort og hvitt da jeg den store aften gikk ned fra mitt værelse iklædd sort kjole med hvit besetning, hvit kappe og hvitt forklæ. Men da jeg trinet inn i spisestuen med den første stabel varme tallerkener var jeg å ligne med et mareritt i sort, hvitt og rødt. Mitt ansikt var purpurfarvet av ophisselse, og hjertet danset shimmy inne i brystet.
Like før gjestene gikk tilbords hadde jeg fått et sjokk som jeg aldri i verden glemmer.
Menyen bestod av buljong, flyndrefilet i hollandsk saus med terter og asparges, oksestek med blandede grønnsaker og is Melba. Rød og sprengt stod Laurense borte ved komfyren omgitt av et utall av gryter og kar, rørte hist og vispet her, flyttet og sjauet og lignet en general i slag. Til alt uhell kom fruen brusende ut og vilde tale med henne. Laurense som var mildt fortvilet over å måtte forlate valplassen i et kritisk øieblikk, stakk en slev og et lokk i hendene på mig.
– Pass på at den hvite jevningen ikke svir sig, hvisket hun – og spe litt sukkerkulør op i stekesausen, den står i hjørneskapet.
Og vekk var hun som en sviske. Jeg til hjørneskapet. Jo, der stod en liten flaske med brun veske. 42I en fei for jeg tilbake til komfyren, og med flasken i den ene hånd og sleven i den annen begynte jeg å dryppe og røre. Det gikk fint. Kuløren blev enestående. Jeg dryppet og rørte, dryppet og rørte med økende selvtillit.
Da plutselig stod mitt hjerte bom stille.
Mens jeg dryppet var jeg kommet til å dreie flasken rundt så etiketten lyste imot mig: Conradis koleradråper. Hvad jeg egentlig foretok mig i de neste minutter husker jeg ikke helt klart, men jeg tror jeg skrek og begynte å gjøre fortvilede forsøk på å øse op igjen noe av det jeg hadde helt ned i gryten. Laurense kom løpende. For første – og forhåpentlig siste gang så jeg henne blekne.
Derpå begynte en smaking og parlamentering over alle gode grenser. Det gjaldt å avgjøre hvorvidt sausen var brukelig eller ei. Laurense, Olga og jeg smakte så iherdig at hadde ikke Laurense i tide øinet faren, hadde vi sikkert fortært alt sammen. Jeg, som var den der hadde forvoldt skaden, forsøkte ved hjelp av mine talegaver å bedre på situasjonen. For det første, sa jeg, visste vertskapet i et selskap aldri hvad slags mat de spiste da de hadde nok med å underholde og se efter om alt gikk som det skulde, og hvad gjestene syntes, vilde vi aldri få vite. For det annet vilde ikke hver gjest komme til å konsumere mere enn de førti koleradråper som efter resepten var maksimum for voksne, så deres helbred vilde neppe ta noen skade. Og for det tredje måtte sausen inn på bordet fordi vi ikke hadde noen annen stekesaus og heller ikke i en fart kunde skaffe noen.
Og inn kom den med koleradråper og altsammen.
La mig med engang fortelle hvad en av herrene, av utseende en riktig matmons, ropte over til fru Bech da vi var midt i oksesteken:
– Deres kokkepike er en kostelig skatt, frue. Aldri får man slik mat som her i huset. Denne sausen f. eks., så fin, så pikant, man får den ikke bedre 43på de kjente Pariserrestauranter –. Og han forsynte sig to ganger og lot sausen vederfares all rettferdighet.
Dette fortalte jeg selvsagt til Laurense som kom i perlehumør.
Aldri blir stemningen så høi som efter vel overstått fare, og hadde de det livlig inne i salongene den aften så var det ikke mindre livlig i de ytre regioner. Da Ola fikk høre om ulykkeshendelsen blåste han bare og sa:
– Ssss, var det noe da. Dere skulde helt lakserolje over potetene så vilde det gått op i op.
Selv Frigård måtte trekke på smilebåndet, og Olga satte maten i vrangen så Andreas måtte dunke henne ryggen. Jeg tror forresten det er en jobb han liker.
Forøvrig var det Olga som i bunn og grunn var skyld i hele ulykken. Det var hennes koleradråper, og det er da ikke mening i å plasere slikt i kjøkkenet blandt sukkerkulør, mandeldråper, rumessens og lignende ting.
Men snakk ikke om hvor slitsomt det er å være den tjenende ånd i et selskap. Det var en tid midt på natten da jeg ikke kjente benene mine fra knærne og nedover. Jeg var den eneste av pikene som var oppe helt til slutt siden det var min plikt å hjelpe damene på med tøiet. Frigård var også oppe, han skulde bile noen av gjestene hjem. En stund satt han på sin plass ved bordet i det øvre kjøkkenet og leste i en stor, tykk bok, som jeg forgjeves anstrengte mig for å se titelen på. Saken var at han ikke vilde la mig se den. Han er mystisk.
Men jeg kan gjerne vedde min årslønn på at han har verdens peneste øine – blå som sjø –
Undres hvad han egentlig tror om mig? En gang i nattens løp da døren gikk op og musikken lød ut til oss, kom jeg uvilkårlig til å gjøre noen dansetrin. Det er sjelden han snakker, men da løftet han plutselig hodet fra boken og sa:
– Er egentlig en stuepikepost noe for Dem?
44– Hvad mener De med det? sa jeg skarpt.
– Det forekommer mig at De passer alle mulige andre steder enn på et kjøkken, svarte han freidig.
Jeg snudde hodet og verdiget ham ikke et svar.
Men jeg er for snild av mig. Da jeg hadde budt nattkaffen omkring og var ferdig med den jobben, trakterte jeg ham på levningene. Han tødde en smule op over kaffen. Men mens vi satt der og nesten hadde det koselig, hvem tror du så kommer feiende ut i kjøkkenet? Jo, Lotten Bech, den eldste av de to døtrene, i lyseblå chiffon med lynende strassperler over det hele.
– Undskyld at jeg forstyrrer idyllen! sa hun med et lett ironisk anstrøk i sin dannede, krystallklare stemme. Var der egentlig noen grunn til ironi? Og var synet av oss to der vi satt i all almindelighet og drakk kaffe så overveldende komisk som det øiensynlig virket på henne? Det kunde jeg ikke tro, og jeg lot mig ikke forvirre.
Men hvad det gjaldt for henne var ikke så meget å forvirre mig med sin ironi, som å forvirre ham med sin deilighet. Ærlig talt – tror du unge piker alltid har vært slik som de er i våre dager at de kjenner det virkemiddel de har i sin kropp – og så benytter det med en durkdrevenhet, som alene vi kvinner gjennemskuer, fordi vi er like, du og jeg og Lotten Bech og alle sammen? Har unge piker noensinne vært så ubevisste og uskyldshvite i sinn, som de er skildret i romaner fra gamle dager, eller er de fremstillet slik fordi det som regel er menn der har skrevet bøkene, og hvad vet menn om den utrolige forslagenhet som selv de beste unge piker er utstyrt med? I grunnen ingenting. På dette ene punkt – om ikke på andre – har de alltid latt sig overliste.
Og når Lotten strakte frem et av sine silkeklædte ben for at Frigård «som var så fabelaktig sterk» kunde kneppe igjen brokadeskoen som var gått op, så er det mulig at han fant henne sart og hjelpeløs, men jeg som medsøster visste at det var 45et taktisk grep, og at hun tvertimot følte sig meget, meget sterk.
Da det var i orden med skoene vendte hun sig til mig:
– Løitnant Myhre sier at han må ha truffet Dem før et eller annet sted.
Tonen var ubeskrivelig. Den rummet alt og ingenting. Myhre? Det kunde ikke være noen av Myhreguttene hjemmefra, for dem vilde jeg jo kjent igjen med engang. Men de hadde en fetter, kan du ikke huske den lange Sigvarten med det lyserøde håret som av og til var hos dem i skoleferiene? Ham måtte det være. Det forekom mig at jeg en gang hadde sett ham som kadett.
I det samme kom bemeldte løitnant i døren, ropende på Lotten, Lotten, søte lille Lotten. Visst var det Sigvarten, nu så jeg det. Han var like lyserød nu som dengang, men en stram kar. Han kom helt hen til oss. Det lot til at selskapet ønsket å forsamle sig i kjøkkenet.
– Jeg forteller nettop Helga at du sier du har truffet henne før, sa Lotten.
– Ja, det må jeg bestemt ha gjort, forsikret Sigvarten og betraktet mig inngående. – Jeg kan bare ikke huske hvor. Helga het De også, ja, Helga –
– Haraldsen, supplerte Lotten.
Nei. Løitnanten kunde ikke erindre noen Helga Haraldsen, og Helga Haraldsen kunde ikke erindre noen løitnant, og omsider avsluttet Lotten og han sitt gjestespill i kjøkkenet. Like efterpå gikk Frigård også. Og vet du hvad han sa til avskjed?
– Visst kjente De ham, sa han kort og lukket døren efter sig.
Det er som jeg sier, han synes jeg er mystisk. Men han kan selv være mystisk med sine tykke bøker og sitt hemmelighetsfulle vesen.
Uff, jeg håper at den Sigvarten for fremtiden vil holde sig borte her fra gården. Ellers kan jeg bli avsløret før jeg vet ordet av det.
Hvordan festen artet sig inne i de bonede, skinnende 46saler kan jeg vanskelig si noe om, men jeg tror den var vellykket. Damene var svært elegante, men jeg tenker vi kommer til å korse oss i 1940 når vi ser gjennem gamle motejournaler.
Av andre store begivenheter kan nevnes at Olga forleden kom hjem fra byen med kort hår. Hennes bastante flettetopp var falt for saksen. Hun blev beundret av alle, og Ola sa det han, at hadde hun bare gjort det før så hadde hun vært bestemor forlenge siden. Laurense er nu sterkt betenkt på å følge eksemplet, dette med å bli bestemor er nok svært fristende.
Jeg har sagt til Laurense at hvis hun først klipper håret må hun også kvittere natt-trøien og ullklokken, for det må være stil over det. Men Laurense ser med dypeste mistillit på mine pyjamas.
– Hvis du bare var halvparten så godt klædd om dagen som om natten, sier hun til mig, – var det ikke farlig. Når du går tilsengs har du jo både frakk og side bukser på dig.
Og det er noe i det.
Igår var det frisøndag, og jeg gikk en lang, ensom tur på hardfrosne stier gjennem rusten, høstlig skog, hvorved jeg blev hensatt i den milde form for melankoli, som nærmest må kalles behagelig. På hjemveien traff jeg Lotten og Astrid Bech som lignet to engelske ladies i sine melerte spaserdrakter. De slo følge resten av turen, jeg tror at de i all stillhet hadde fattet beslutning om å pumpe mig. Du skulde aldri hørt maken til spørsmålskonversasjon. De spurte om jeg hadde noen søsken? Om mine foreldre levde? Hvad slags arbeide min far hadde? Hvor gammel jeg var? Om jeg noensinne hadde vært forlovet? De var sannelig ikke skvettne av sig. Om jeg lengtet hjem? Om jeg likte Frigård? Om jeg syntes han var pen? Hvordan jeg likte de andre tjenestefolkene? Hvor jeg hadde kjøpt den mørkeblå kåpen jeg hadde på mig? Hvad jeg hadde gitt for den? Hvor jeg pleide å klippe håret mitt? Om jeg hadde gått på noen annen skole enn folkeskolen? 47Om jeg kunde danse? Jeg svarte på altsammen, og jeg skrønte ikke, men mine svar var ytterst diplomatiske, så jeg tenker spørgerne var så omtrentlig like kloke.
Da vi kom hjem traff vi Frigård på gårdsplassen, og jeg hørte Lotten bad ham bile dem et eller annet sted om kvelden. Lotten er sterkt optatt av sin fars chauffør. For en yndig liten roman det kan bli.
Søndagsaftenene er de verste her. – Igår var det verre enn verst, – jeg tror jeg lengtet – inntil Laurense optrådte som den frelsende engel og kom med sitt poesialbum, som virkelig var fengslende.
Jeg leste det med begjærlighet fra ende til annen. Olgas bidrag var mere gammelt og godt enn egentlig originalt: – Elsk din mann og stopp hans hoser, så skal du vandre på røde roser. Olga. Det samme kan sies om det Andreas hadde skrevet: Hvis du på en ensom vei, finner en forglemmigei, ta den op og les i den, en hilsen fra din kjære venn. Andreas. Ola derimot lot sig ikke nøie med andres påfund, men hadde selv diktet et vers:
Hvis jeg dig skal sammenligne
med en blomst, Laurense min
må det bli med en linnea
når den åpner sig så skjær og fin
Ola.
– At han tør være så åpenbart ironisk, tenkte jeg med mig selv. Men Laurense tenkte visst noe annet.
– Er det ikke kraftig godt, sa hun da jeg hadde lest det høit. – Å, det er en god gutt.
Så måtte jeg selv til å dikte da. Efter en halv times åndelig arbeide var jeg i fullstendig opløsningstilstand, men Laurense fant resultatet «kraftig godt», og det var jo det viktigste.
Så snart dine sanger til gitaren klinger,
tar sorgene bena på nakken og springer.
48Helt originalt var heller ikke det, meget mulig at avlatshandler Tetzel vilde beskyldt mig for plagiat, om han hadde levet, men Laurense gav mig attest for at jeg var «kraftig begava». Og overfor Laurenses dom synes jeg alt annet bør forstumme.
Ha det godt.
Din Helga.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».
Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.
Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.
Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.