Vi som går kjøkkenveien

av Sigrid Boo

[9]

Vinger gård 24. april 1930.
Åttende rapport.

Kjære Grete, heldige gris!

Her har jeg gått og halvt om halvt hatt vondt av dig. Tenkt: stakkars Grete som er så langt mot nord. Jeg hører jo i radioen at der oppe er det surt og koldt enda, mens vi her nede har det mest drivende vårvær. Og så er du altså i Paris. PARIS! Enkelte har det.

Hvad slags mennesker er det du er kommet til? De kan ikke være som andre. Mannen kan ikke reise uten sin kone, konen ikke uten sine barn, barna ikke uten sin guvernante. Pass på at der ikke vokser vinger på dere. Nei, da er vi mere normale her på stedet. Da Lotten her forleden dag tilbød sig å re sengen sin selv, hadde jeg nesten lyst til å be om å få telle pulsen på henne.

– Tenk Laurense! sa jeg da jeg fikk brevet ditt, – jeg har en veninde som er i Paris!

Men den gode Laurense er, som jeg før har sagt, uvillig til å la sig imponere.

– Er det så rent aparta der da? sa hun forbeholdent.

– Ja, Laurense, svarte jeg fast, – der er det nok aparta.

«Aparta» med a i enden, er Laurenses yndlingsuttrykk, hvis jeg ikke før har fortalt det.

Men hvor blir kortet med Eiffeltårnet av? Jeg 92venter! Hvis du er i Paris og allikevel ikke sender Eiffeltårnet til alle dine venner og bekjente, da er du en større original enn du selv vet om. Og hvis du kommer tilbake uten malte leber og uten å snakke om den særegne luften i Paris, den berusende luften, da er du et unikum. Den eneste i sitt slags.

Men gamle Norge er ikke verst på denne tiden det heller. Nu, nettop nu, har jorden denne ferske, fuktigbrune farve, som en, der har vært småpike, alltid senere forbinder med slike vidunderlige fornøielser som paradishopping og kuleklinking. Enten du tror det eller ei var det noen dager nu da jeg brente av lyst efter å hoppe paradis, og da Lillan og Alex Bever-Hansen var her i påsken fikk jeg jo et påskudd til å gjøre det. Men så var jeg nok vokset fra det likevel. Sorgen over å tre feil, gleden over å bli først ferdig, var ikke så dyp lenger at den gav leken innhold, og snart, ganske snart, gikk jeg over til å bli tilskuer.

Våren er tidlig iår. Spireahekken i haven er alt lysende grønn, aurikler og perleblomster står i fullt flor. Der går nu to mann i haven hele dagen, og om aftenen hjelper alle til i den utstrekning de har lyst til, raker løv, brenner bråte og spar op bedene. Det er knakende morsomt, skjønner du, man føler sig vill og frisk som en urkvinne når en steller med jorden.

Fru Bech i vindjakke og rødt tørklæ à la tater går omkring og inspiserer med mysende øine. Hvad det nu kan komme av, så har hun i det siste begynt å forsage sminke og lebestift, og siden hun fikk skallet av sig etpar lag er hun likesom blitt mere menneskelig.

Godseieren, som er meget eldre enn sin kone, har vært sterkt plaget av gikt, og nøier sig med å ta op en sten her og et vissent blad der, men er allikevel salig overbevist om at hvis ikke han gikk med vilde ingenting bli gjort. Han er nokså søt sånn. Igår vinket han plutselig på mig med en 93hemmelighetsfull mine, og førte mig gjennem busker og snar nedover i parken. Jeg gikk på tærne av bare spenning og ventet minst å finne en død mann i krattet. Minst! Og så var det ingenting – ennu, bare en liten helling med pjusket gress og tornebusker. Men der fantes alltid de første modne markjordbær, betrodde han mig. Det var forresten en betroelse jeg satte pris på. Man har som sagt ikke vært småpike for ingenting og skinnsykt våket over slike statshemmeligheter som hvor der var duftende fioler å finne, og hvor de første konvaller kom og hvor der var det aller, aller beste stedet for nattfiolen, denne underlige blomst som står der så likegyldig og uanselig om dagen, men om natten fyller luften med en berusende vellukt.

Jo, jeg tror nok at jeg kan underskrive Laurenses attest om at han er en god gutt, skjønt den gode gutten er grenseløst lunefull. Av og til er han som krutt, og hvis man da gjør noe som ikke behager ham, og det gjør man som regel av bare nervøsitet, blir det eksplosjon. Projektiler i form av skjellsord og det som verre er slynges til alle kanter, og i slike øieblikk er det heller ikke fritt for at hans egen verdighet går med på kjøpet. Men andre ganger igjen er han som et lam og vet ikke det beste han skal gjøre en. Frem fra lommene kommer dropsposer og chokoladeplater og små rariteter.

Han kan også få raptuser da han skal være kavalérmessig, og da er han hjertelig komisk. Det er som om han kommer til å tenke på at det å småkurtisere stuepiken visstnok hører med til en verdensmanns plikter, og så opvarter han med en mengde blomstrende komplimenter à la attenhundreogdentid, så overveldende at ikke et noenlunde fornuftig menneske kan ta dem til sig.

Det er noe sant i det Astrid sa her forleden dag da de byttet ut en gyngestol i dagligstuen med en ny stol av nikkelrør: – Far, nu er du det eneste umoderne møbel her i huset. Fru Bech lo umåtelig 94av dette og beviste derved at hun var fullt tidsmessig, for en aldri så lite gammeldags mor vilde ved anledningen ha sagt: Vet du at det er din far du snakker til?

Bech, som var i sitt lune hjørne, tok den respektløse tiltale ganske rolig og sa: – Ja, det er best dere bytter mig også da. Der lå nok en dypere mening i dette, for fru Bech blev mørkerød helt ned i bluseutringningen. Merkelig – der er ingen ynde over en tilårskommen kvinnes rødme, den virker bare skyldbevisst. Det har foregått noe her i vinter, men jeg vet ikke riktig hvad. Jeg er ingen nøkkelhullstuepike.

Jeg tror at Stein, skuespilleren, holdt på å fordreie hodet på henne. Jeg vil foreslå at uttrykket «ung og ubefestet» forandres til «gammel og ubefestet», for når jeg ser mig rundt i min bekjentskapskrets, ja, så er det førtiåringene som gjør galskapene. Da blir de plutselig så redde for at livet skal snyte dem på noe at de kaver til sig hvad de kan få. Slik ser det ut for en satt ungdom i det minste. Ja, det var mig jeg mente.

Hvad Stein angikk hadde han antagelig latt sig fordreie av fru Bechs store privatformue. Men nu er hele affæren over, Stein er reist, og fru Bech har nedlagt våbnene, lebestift etcetera. Takke mig til for å leve i hus med ti eksplosive Becher fremfor en overforfinet og dukkepyntet skuespiller. Det gåtefulle er at den i privatlivet latterlige Stein ubestridt er en stor skuespiller. Det er virkelig ikke til å forstå at en så stor kunstner kan være et så lite menneske. Men dette er et problem for de store tenkere, og ikke for dig og mig, Gretchen.

Nok av dette. Sladder er som sukkertøi, godt og søtt å sutte på i øieblikket, men med en besk eftersmak. Slik har jeg følt det hver gang Laurense, Olga og jeg har fordypet oss i gjetninger angående den sak, – og – la mig ikke gjøre oss bedre enn vi er – det har vært ofte.

Tilbake til våren. Vet du hvad godseier Bech 95sier: Et menneske oplever mange vårer, men bare én VÅR.

Undres om dette er min VÅR med store bokstaver? Aldri har jeg sett den skjønnere, aldri har jeg oplevet naturen så intenst som iår. Hver aften synes jeg det er et enormt tiltak å gå og legge sig. Tiden flyr fort nok allikevel om jeg ikke skal sove den bort. Det er lyset som gjør det, dette herlige, nordiske lyset. Nu er det andre folks tur til å se på globusen, nu kan de med god grunn peke på den lange votten der oppe på hellingen mot polen og si: eia, var vi der.

April, april er som pigernes smil, står det i Laurenses poesialbum, som stadig er den kilde hvorav jeg øser. Annenhver dag har vi regn og solskinn. Aprilregnet er likesom så vennligsinnet i motsetning til høstregnet, og så er det jo «gull for landet», som far sier hvert år når jeg begynner å beklage mig.

Betingelsene for de store oplevelser er ikke egentlig tilstede for en stuepike som må henge i fra 7 morgen til ½9 aften, ikke som for en turist i det glade Paris, nei. Men det hender da at det hender litt. Nu har f. eks. Diana nettop fått hvalper, og de er aldeles fortryllende. Kalver får vi støtt, men slakteren henter dem omtrent like fort som de kommer. Snart skal kuene slippes på skogen, jeg vet ikke om det kan interessere dig.

Som Kirsten Giftekniv gjør jeg det ganske godt. Det gjelder her som med alt annet å henge i og ikke sky egen opofrelse. To ganger har jeg nu travet med Laurense til møter i ungdomslaget, og håper snart at de to unge kan klare sig på egen hånd. I mai blir det årsfest, hvis vakkert vær i det fri, hvis regn i lokalet, og jeg tror en årsfest med wienerbrød, kaffe, brus og feststemning kan virke befordrende på deres unge kjærlighet. I anledning anledningen syr hun sig ny musselinskjole, lilla i bunnen med store gule blomster. Sydamen heter frøken Svingen, Olene Svingen, som vil det hun vil, fast besluttet på å bekjempe alle moderne 96narrestreker. Hennes mottagelighet hørte vel op for ca. tyve år siden, og hvad der kommer efter den tid er av det onde. Til alt hvad jeg foreslår sier hun: Jeg kan godt sy det slik, men jeg kan ikke se det for mig, jeg kan slett ikke se det for mig. Og ve den som tør bestemme sig for det som frøken Svingen ikke kan se for sig!

Heldigvis er døgnet nu på vårparten blitt så rummelig at der er et lite mellemrum mellem dag og natt. Og å vandre på skumrende, vårlige veie med en man kan snakke alvorlig med, det liker nu jeg. Frigård, skjønner du, han er slik at man kan snakke alvorlig med ham uten å sjenere sig. Undertiden blir jeg trett av å opfatte mine omgivelser humoristisk, og da er det en hvile å være dødsens alvorlig. Og så snakker vi om saker og ting og ikke alltid om personer som når kvinner er sammen. Frigård vet alt, forsikrer jeg dig, eller la mig si nesten alt, for ikke å virke overdreven.

Når han først er tødd op, kan en tur med ham på den kjedeligste, slettstrøkne landevei bli den mest fullkomne underholdning. Han vet navnene på alle stenartene her i egnen, han kan plukke op en sten hist og en sten her og fortelle en hel masse om dem. Det minste kryp i skogbunnen kan bli et interessant vesen i hans munn, og hvert lite fuglepipp er han fortrolig med. Han vet hvordan tingene er og hvorfor de er slik. Han vet en masse rart om landskapet vi går i, om elven og skogen og jordsmonnet, hvordan det er blitt slik og hvilke betingelser det byr menneskenes børn.

Hvad vet jeg efter å ha bodd her en hel vinter? Jo, at stien langs med elven heter kjærlighetsstien og at det bare kratt rundt jordene minner om lillafarvet tåke i aftenbelysningen. Ja, og så det at en av pikene på nabogården skal ha en liten. Slikt vet jeg. Uff, vi kvinner –.

Men disse små, uskyldige turene våre er allerede godtatt som stoff til sladder. Jeg blir ertet dagen lang. Verre enn verst blev det da Laurense opdaget 97at jeg stjal fløte for å helle det op i vedkommendes melkeglass. Du forstår, det samme vilde jeg ha gjort om det var Ola eller Andreas som leste nesten hele natten efter å ha arbeidet hele dagen. Her på vårparten blev han så tynn i kinnene, men lo bare da jeg foreslo han skulde ta tran. Menn er uforstandige slik, hvis jeg har skrytt litt av dem før i dette brevet, mente jeg ikke derfor at de kunde klare å stå på egne ben.

For at ikke stakkaren skulde bli bare knokler måtte jeg ta affære. Derfor helte jeg stadig vekk fløte i melken, og lo godt i skjegget efterpå når Frigård uttalte at han syntes melken var blitt så rar i det siste, mens Laurense, fornærmet på kuenes vegne, fremholdt at bedre melk fantes ikke i Norges land. Men en dag opdaget Laurense min krigslist, og så var hundre og ett ute. Det gjør ikke noe om de erter mig litt, bare de lar ham i fred. Jeg lar dem ikke dø i synden, må du tro, jeg kjenner deres ømme punkter og kan de ikke stagges på annen måte, trykker jeg lett, men bestemt, på et av dem. Ufint, men til sine tider nødvendig i denne onde verden.

Lotten er den allerverste. Hun er god til å fekte med ord, kjapp, lynsnar og opfinnsom, og man må være meget koldblodig for ikke å bli overrumplet og stå der med latteren over sig. Hun er intelligent, ser du. Ja, ikke så meget at det gjør noe forresten, omtrent som du og jeg. Hun leser Schopenhauer. Men når leser hun ham? Fortrinsvis på jernbaner eller andre steder hvor hun kan bli iakttatt. Hvordan leser hun ham? Vertikalt, når undtas de kapitler som omhandler seksuelle problemer. Hvorfor leser hun ham? For å kunne citere ved passende leilighet.

Hun leser aviser også. Joda. Først personalia på femte side, så dødsfall på sjette. Dernest føljetong på siste side. Så et lite kikk på side syv om der skulde være noen ekteskapsannonser. Så leses 98petitartiklene på annen side. Og til slutt tar hun sats og kaster sig ut i de politiske telegrammer – men om hun kommer igjennem dem er mere enn tvilsomt.

Nu for tiden henger hun på kjøkkenet bestandig, og vi krysser klinger med vekslende hell. Hennes hjerte er med i spillet, forsåvidt som hun liker monsieur Frigård svært godt og vilde like ham ennu bedre om han ikke hadde vært chauffør. Og undertiden sammensverger de sig alle mot stakkars gamle Helga. Forleden dag bilte Frigård godseier Bech og frue inn til byen. De to sistnevnte skulde være der inne i flere dager, men Frigård skulde komme tilbake om kvelden, og det var avtale at jeg skulde møte ham på hjemveien. Hvordan de andre hadde fått greie på dette skjønner jeg ikke, men nok av det, da jeg står på mitt værelse om aftenen og trekker i den røde habitten, hører jeg plutselig at nøklen blir dreiet rundt på utsiden av døren.

Fnisen og kvalte latterutbrudd i det fjerne fortalte tydelig nok situasjonen.

Da jeg forgjeves hadde bedt og bønnfalt de sammensvorne om å lukke op, begynte jeg å se mig om efter en annen utvei og fant den meget snart. Man har jo ikke sittet tiden bort på kino for ingenting. Raskt slynget jeg et laken rundt vindusposten og med hjertet i halsen – jeg skryter ikke uten det er nødvendig – firet jeg mig ned så langt jeg kunde, og hoppet ned på altanen utenfor Bechs soveværelse. En strek i regningen var det jo at altandøren var låst. Altså måtte jeg over rekken og videre nedover en av søilene på hovedverandaen, noe som hverken min røde kåpe eller den hvitmalte søilen hadde godt av. Det var i grunnen vanskelig også, og jeg vil ikke anbefale noen å bruke den veien uten i ytterste nød. Men ned kom jeg da, og jeg nød virkelig situasjonen da jeg slentret inn i kjøkkenet, hvor samtalen dreide sig om hvorvidt jeg skulde slippes løs eller ei. Såvidt jeg kunde forstå hadde 99Laurense begynt å føle medynk med mig, men alle de andre unte mig visst å stenges inne.

– Hvad er det dere snakker om da? sa jeg så løst henslengt som det var mig mulig. – Jeg går bare ut en liten tur jeg. Hvis du husker det Laurense, så trekk op lakenet som henger ut av vinduet.

– Du store himmel! brast det ut av Lotten. Jeg tror virkelig at De har vært ved cirkus, jeg.

– Ja, vet De ikke det da? sa jeg –, Donna Pepita Caligula Mazawattee-tea, luftakrobat, linedanserinne og flammeslukerske.

Det er best å få med sine egne strålende replikker. Derimot tjener det kanskje ikke til noe å fortelle om hvordan det gikk senere hen. Jeg skred altså henad landeveien, og til slutt møtte jeg da bilen – med fru Bech inni! Hun lot stanse.

– Jaså, Helga, så De er ute og lufter Dem. Blev De ferdig med alt rulletøiet? Nå, det var bra. Ja, ja, det er jo deilig vær i aften. God tur!

Og så rullet bilen lydløst og elegant videre. Der satt han. Der stod jeg. Jeg kunde nok tenke mig følelser som var behageligere enn de der besjelet oss i øieblikket.

Synes du ikke du ser mig på marsj hjemover igjen? Ordentlig dukket og med en stor hvit flekk på den nye kåpen efter fasadeklatringen.

– Farv hele plagget pent mørkeblå, du! rådet Laurense. – Så blir det ikke så aparta heller.

– Du er aparta du, sa jeg, – som er med på å stenge mig inne. Jeg går ikke på neste møte i ungdomslaget så meget du vet det!

Stakkars Laurense. Hun stod op kl. 6 neste morgen, tok av flekken med terpentin og presset hele kåpen. Jeg var virkelig rørt og lovet høit og dyrt at Laurense skulde være fru lærer Opstad før året var omme. – Du da tøisebøtta! lo Laurense.

I neste måned skal jeg i bryllup. Det er Ola og Olga som skal spleises. Konsul Bech har latt innrede en liten leilighet til dem borte i uthuset, 100ovenpå der hvor sveiserens bor. Bryllupet skal stå i Olgas foreldrehjem borte på Bruseth.

Olga syr iherdig på alleslags sett, store røde roser på gul lin og hvite svaner på grønn filt. – Akk ja san, sier jeg for riktig å gjøre henne tillags, – den som var langt kommen. Da godter Olga sig fordi hun har snappet Ola rett for nesen på oss, og ler så hun får luft i halsen i mangel av noe annet. Hjemme på Bruseth synes de riktignok at hun burde hatt en gårdmannssønn, men hvem vet, Ola kan få gård før noen vet av det.

I dette øieblikk roper Lotten på mig og spør om jeg vil bli med til landhandleren. O store nåde! Jeg må ile.

Men denne skrivelse vil jeg ha med mig, derfor farvel og takk for denne gang.

Morn da!

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vi som går kjøkkenveien

I Sigrid Boos morsomme roman Vi som går kjøkkenveien (1930) møter vi den bortskjemte direktørdatteren Helga Breder som er ferdig med artium og ikke helt vet hva hun skal gjøre videre. Helst vil hun på dannelsesreise til Paris, men da faren sier nei til det og hun lar seg tirre opp av vennegjengen, inngår hun i stedet et overilt veddemål om å ha huspost et helt år uten å bli «avslørt».

Mesteparten av boken består av rapporter i form av brev som Helga sender sin venninne Grete fra de forskjellige stedene hun arbeider. Rapportene inneholder muntre beskrivelser av hverdagsliv, selskaper, folk og situasjoner - og også noen hjertesukk. For Helga kan jo i utgangspunktet ingenting om verken matlaging eller husstell, og når hun forelsker seg i sjåføren på Vinger gård blir det vanskeligere og vanskeligere å skjule hvem hun egentlig er.

Vi som går kjøkkenveien ble en stor suksess og måtte trykkes i stadig nye opplag de første årene. Boken er blitt oversatt til mange språk. Den er også filmatisert (i parallell norsk og svensk versjon i 1933 og på engelsk i Hollywood i 1934) og satt opp på teater flere ganger.

Les mer..

Om Sigrid Boo

Sigrid Boo er ganske ukjent i dag, men hun var en av Norges mestselgende forfattere i mellomkrigstiden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.