[10]

Vinger gård 13. mai 1930.
Niende rapport.

Kjære Grete!

Klokken er 6 morgen, jeg vet ikke hvad du synes? Joda, jeg er ganske frisk. Ganske normal også. Men jeg er lysvåken og lyslevende og trenger utløsning for min energi. Ikke så å forstå at der er noen fare på ferde i den henseende. Om en times tid begynner det daglige felttog med bøtte, klut, kost, mopp, bonemaskin og støveklut.

Den del av min person som imidlertid kunde trenge litt mere trening er hjernen. Har du merket det, sa du? Den var vemmelig. Man kan selv godt innrømme sine feil og mangler, det er endog klædelig å gjøre det, men andre bør under alle omstendigheter protestere.

Pennen glir avsted til det lifligste akkompagnement. I værelset nedenunder snorker godseieren som bare en eldre, tykkfallen mann kan snorke, med den jevne rytme som tyder på at han akter å fortsette en stund enda. Borte i den andre enden av værelset ligger Laurense og gir de pussigste lyd fra sig i søvne. Ved hver utånding setter hun munnen i trut og blåser som en hval. Og utenfor vinduet i det store lønnetreet som bugner av lysende, gulgrønne blomster, holder fuglene en liten orkesterkonsert. Det opus de for øieblikket driver på med heter sikkert «Hymne til solopgangen», og der er en 102ekstatisk jubel over enkelte metallklare, spirallignende triller og løp.

Men la mig ikke glemme å takke dig for ditt lange, morsomme brev, som lot mig opleve Paris på annenhånd. Bruddstykkevis leste jeg det høit for min kollega Laurense. Hun festet sig mest ved din bemerkning om at man fikk så lite poteter til maten dernede og uttrykte sin dypeste medfølelse med dig. Men samtidig fikk hun en kjærkommen anledning til å triumfere.

– Nei, det er nok best at vi er her vi er, san! var den slutning hun kom til, og du skulde sett hennes veltilfredse åsyn da hun sa det. Det var gull verdt.

Siden jeg sist skrev er Olga blitt fru Ola Sandbakken.

Store festligheter i den anledning, selvfølgelig. Olga var fager som brud i hvit, blank silkekjole av frøken Svingens fabrikat. Først vilde Olga ha den kort foran og sid bak for å være riktig tipp-topp moderne, men det kunde ikke Olene Svingen «se for sig», hvilket i dette tilfelle vel var det beste. Olene fikk sin vilje, og kjolen blev, for å bruke hennes eget uttrykk «svært forsiggjort» med rynker og blonder allevegne. Myrtekransen var fra Olenes blomsterpotter.

Olene holder regnskap over hvor mange bruder hun har forsynt med myrt. – Neste gang blir det den tredevte! betrodde hun oss med munnen full av knappenåler. Jeg dultet kraftig og betydningsfullt til Laurense som rødmet sterkt.

Ola i sin nye sorte dress var jo ikke så ledig som han pleier være, men i betraktning av at han var brudgom tok han det hele svært greit. I knapphullet hadde han en stor kvast av myrt, nesten en hel potteplante forekom det mig. Det var nokså fortryllende. Laurense var i sin storblomstrete gule og lilla. Den satt som et pølseskinn oventil og sprakk ustanselig i sømmene, først i kirken da bevegelsen helt overmannet henne og hun fikk et 103gråteanfall, derpå ved bordet da hun lo av bordkavalérens morsomheter, og til slutt da hun forsøkte å svinge sig i dansen ved lærer Opstads arm. Halve tiden minst gikk med til å sitte inne på en liten alkove og sy igjen Laurense.

Lotten og Astrid Bech var også blandt gjestene, og sammen med dem maleren Ytter, som mere tilfeldig var kommet med. Bryllup er nu engang bryllup, selv om dette hverken var vaskeekte bondebryllup eller regelrett bybryllup, men i høieste grad en blandingsform. Antrekkene var høist forskjellige, der fantes alle sorter fra snippkjole og flosshatt til vadmelsdresser, fra brusende balltoaletter til bluse og skjørt. Det var noen norskamerikanere som utgjorde høielegansen. Det er vel overflødig å si at lærer Opstad kom i diplomatfrakke, skinnende, såpeskurt og med sitt mest asketiske smil. Andreas var i sjeviotten og følte sig aldeles vidunderlig. Men en mann orker aldri å lide for skjønnheten i lengre tid, og da middagen var over så jeg ham kaste jakken, for siden å vandre lett og ledig omkring i skjorteermene.

Men virkelig stil var der over flere av de eldre bøndene og deres koner. Ytter satt ustanselig med skisseboken under bordet. Især forelsket han sig i konen på Øvre Rud som satt på en pinnestol i sort silkekjole mot en bakgrunn av gul vegg, mager, senete og rank i ryggen som en linjal, naiv og overlegen på samme tid. – Ytter lovet høit og dyrt at hun skulde komme til å henge på Nasjonalgalleriet. Tiden vil vise det.

Joda, dette var bryllup så godt som noe. Olgas stedmor betrodde mig ved ankomsten at de hadde såmen kjøpt kjøtt for sytti kroner, og da kan du selv tenke dig. Dessverre kom jeg bort fra mitt selskap da vi skulde gå tilbords, og det stakk mig litt i hjertet under måltidet når jeg så hvor hyggelig Astrid og Lotten, Ytter og Frigård hadde det rundt en bordende.

Men et par megetsigende øiekast hjalp mig over 104det verste, og dessuten var de på sin måte ganske interessante de to jeg kom ved siden av. Den ene var norsk-amerikaner og hadde en skulderbredde på et par meter minst, enten det nu var vatt eller ekte saker. Han hilste alle gamle kjente med et overrasket utrop: – Guddagen! Nei, hvor stor Dere er bleven! – uansett om det var eldre folk, som var utvokset lenge før han blev født. På min annen side hadde jeg en ung diskenspringer i blå jakke og grå oxfordbukser. Han hadde vært et år i byen nu og kunde ikke skjønne hvordan jeg holdt ut så langt borte fra civilisasjonen. Det var altfor trange forhold der i bygden, mente han. – Nei, kom til byen De, frøken, så skal vi gå på Møllen en aften! sa han i en beskyttende tone.

Om der var noen bordtaler? Nok av dem. Ola understreket i sin tale at den som ikke hadde gard, han kunde få, for at det skulde bli klart for enhver at Ola hadde penger i banken og at Olga ikke hadde vært så dum, lei. Også en rekke av de efterfølgende talere dvelte ved dette, at den som ikke hadde gard, han kunde få en, så det var øiensynlig en tanke som hadde slått an.

Amerikaneren ved min side holdt en tale for gamle mor Norge, til sine tider med gråtkvalt røst. Han begynte med en appell til ungdommen om ikke å reise til landet over there, – nokså unødvendig i grunnen nu da landet over there så å si er lukket med lås og slå. Well, her hjemme trodde folk at gatene i Junaiten var brolagt med dalere og at stekte duer fløi like lukt inn i munnen på dem. Men han kunde fortelle at det var slettes ikke tilfelle, for det hadde han selv erfart, og han kjente mange som også hadde erfart det og som kunde bevidne at han ikke for med løgn. Her blev han nesten hissig akkurat som om noen hadde beskyldt ham for dette. Heldigvis besinnet han sig og svinget over i poetiske utgydelser om såre lengsler og bjerkene om våren og de norske jentene som hadde både gullhår og gullhjerte. Forbausende nok endte 105han det hele med en uttalelse om at han hadde vondt av hver den som ikke hadde vært i U. S. A.

Et par talere kom ut av det og måtte sette sig ned igjen. Mitt hjerte blødde for dem. Olgas far, en gammel gråhåret gubbe, kunde absolutt ikke finne på annet enn at Olga var en snild jente. – Du er snild, du Olga, det har du alltid vært. Snild og grei, det er sikkert det. Knakende snild og grei. Det er du og det har du alltid vært. Riktig en snild jente. Det tror jeg du fortsetter med å være også. Ja, det tror jeg. Grei og snild. – Jeg er aldeles sikker på det.

Her måtte han sette sig ned.

Så slo Astrid på Frigårds glass og nesten puffet ham op fra stolen, slik at han var nødt til å si noen ord. Astrid hun er slik at hun ikke skjelner mellem harmløs og ubarmhjertig spøk. Men hvis tanken var den å bringe ham fra konseptene og derved forskaffe sig og andre en uberettiget latter, da blev hun herlig snytt. Han overrasket oss nemlig med en uhyre morsom liten tale. Utgangspunktet tok han i det gamle ordsproget: Hvor blir de blide jentene av? Det er aldri noen blide kjerringer å se. Han var sikker på at når nu Olga giftet sig fikk ikke dette ordsproget full gyldighet lenger. Talen var friskt og fritt levert. Man kunde nok merke at han hadde vært andre steder i sitt liv enn i kjøkkenet på Vinger. Jeg var så stolt som om jeg skulde være i familie med ham. Lotten var hektisk i kinnene. Der var konflikt i hennes aristokratiske hjerte.

Da måltidet var forbi strømmet alle mannfolkene ut i det fri, de eldre for å rusle rundt og kikke på aker, have og sådant mere, de yngre for å kaste med noe eller sparke med noe eller hoppe eller noe annet som minnet om sport og som man kunde sette rekord i. Kvinnene samlet sig innendørs om presangbordet. Olga som først nu kunde hengi sig til betraktningen av skjeer og gafler, kakespader og sauseskjeer, var lykkelig og oprømt.

106– Skynd dere nå og kom efter! sa hun til oss. – Den som bare kunde begripe hvad dere venter efter! (Olga har i parentes sagt ventet til hun blev over de 35.)

Inne i alkoven, hvor jeg en god del av tiden satt og sydde på Laurense, var stemningen mere intim. Der stakk alle de kvinnelige gjester inn når de skulde stelle med noe, og der så de hinannens kjoler efter i sømmene og fikk rede på hvad tøiet kostet for meteren. Utenfor og omkring var det fest, men alkoven bød på den lune hygge. Den var fristedet for all kvinnelig meddelelsestrang, og her inne gjorde jeg i aftenens løp adskillige bekjentskaper.

En gammel rynkete kone lot nysgjerrigheten løpe av med sig og spurte:

– Du, e’ det verkelig sant at du he’ vorre ved eit cirkus?

Først nu skjønte jeg at dette komiske ryktet også var kommet på bygden.

– Ser jeg sånn ut da? spurte jeg.

– Nei, e’ tykke du ser grei ut! sa hun ærlig og forundret.

Utpå kvelden blev der dans, og jeg svinget mig både med den ene og den annen. Lærer Opstad lærte mig rheinlender.

– Opstad, sa jeg, så hyggelig jeg kunde, – nu synes jeg De snart skulde gifte Dem.

Han smilte over hele ansiktet og likte emnet svært godt, lot det til.

– Det er nok ingen som vil ha mig, kom det nokså kokett til svar.

– Ikke fisk sånn, Opstad! sa jeg. – De skulde gifte Dem med et snildt og pålitelig menneske som kunde lage mat og stelle godt med småguttene Deres.

– Forsåvidt, sa Opstad og var nokså enig. Hm! Forsåvidt –.

– Et fremmed menneske kan aldri få den interesse for hus og barn som en kone, fortsatte jeg.

107Han var fremdeles enig.

– Forsåvidt, hm, forsåvidt.

Jo, jeg tror det går som det skal gå der. Olene Svingen kan nok snart levere myrt til brud nr. 30.

Det er morsomt å spille skjebne. Men jeg vil nødig gi dig det falske inntrykk at jeg arbeidet for andre hele kvelden. Spør Lotten, hun kan gi dig beskjed. Ytter truet mig hele tiden med at han vilde reise til hjemstedet mitt og få rede på mitt vita.

– De heller altså ikke til cirkusteorien, sa jeg.

– Nei, til rømthjemmefrateorien, sa han.

Nu er jeg snart lei av dette hemmelighetskremmeriet. De dumme betingelsene ved dette veddemålet setter grå hår i hodet på mig. Men, samtidig har jeg lyst til å klare det jeg har sagt jeg skal klare. Derfor sier jeg ikke noe til min gode venn engang.

Vet du, han har bestått en av de vanskeligste prøver man kan sette en ung mann på. Han var hverken melankolsk, søvnig eller halvfull da vi gikk hjem fra bryllupet ved firetiden om natten, han hverken sang eller gjespet. Altså behøver den ikke å være der, den bitre smak som jeg trodde var uundgåelig på hjemveien fra sen natterangel. I Jørgens selskap innfant den sig bestandig.

Han sa ikke engang: Nu skal det bli godt å køie. Kan du tenke dig noe mere forstemmende enn når ens kavalér gleder sig til å køie. Isteden sa han: – Det er i grunnen dumt å gå og legge sig en så vidunderlig natt som denne. Altså gikk vi, Astrid, Lotten, Ytter, Frigård og jeg op på en utsikt i nærheten istedenfor å gå hjem og sove de par timene. Å se en solopgang en klar morgen er alltid litt av en oplevelse, skade bare at der går år mellemhver gang vi ser en.

Men neste aften var det deilig å legge sig.

Både hr. og fru Bech var svært interessert i bryllupet og vilde ha mig til å levere et utførlig referat. Som om de ikke kunde høre alt av Lotten 108og Astrid. Norsk-amerikanerens tale satte de særlig pris på, og jeg har nu gjentatt den så mange ganger at jeg har rent vond samvittighet. Han mente det jo så godt. Kanskje sa han heller ikke «well», «over there», «you bet» og «you see» fullt så mange ganger som jeg har fått det til. Fru Bech nød også beretningen om Anne Lien, en gårdbrukerkone, som måtte legge sig nedpå en liten stund, og som, da jeg spurte hvad der feilte henne, svarte: – Du, e’ har såmen fordøielse! Anne trodde åpenbart at fordøielse var en alvorlig mavesykdom.

Bech var riktig på godlaget og humret til alt det jeg fortalte. Til slutt sa han: – Når De er så svær til å ta alle på kornet, da hender det vel, f. eks. ute på kjøkkenet, at De kopierer mig også?

– Nei, jeg banner ikke, svarte jeg som hadde et av hans mere temperamentsfulle utbrudd i frisk erindring. Mitt svar var i dristigste laget, men det ramlet simpelthen ut av mig. Godseieren så litt mellemfornøid ut, men fru Bech lo hjertelig, og sa at det svaret hadde han godt av.

Nu ringer Laurenses vekkerklokke og maner oss til arbeide, liv eller død. Op op, stuepike, kokkepike!

Denne vekkerklokken har en særlig alarmerende klang, og det er Laurenses første gjerning hver morgen å begrave den i dynene til den gir sig. Nu er den forstummet, og Laurense snur sig mot mig med søvnig glippende øine. Hennes forbauselse over at jeg skriver på denne tid av døgnet er enorm. – Nei, nå tror jeg ikke verden står til påske! Laurense tror stadig vekk at verden ikke står stort lenger, men allikevel vet jeg ingen som arbeider på lengre sikt. Når hun safter og sylter, legger vin og nedlegger hermetikk nærer hun såvisst ingen frykt for ikke å få anvendelse for alle godsakene, og når hun kjøper sig et nytt plagg regner hun alltid på å ha det en ti år fremover. Så denne stadige bekymring for at verden ikke skal stå lenger, det må være munnsvær.

Det er sørgelig at du ikke kan se min gode kollega 109i dette øieblikk. I sort satengs underskjørt og hvit nattrøie med broderier rundt hals og håndlinninger triner hun majestetisk bort til vårt emaljerte vaskevannsfat. Hun kan visstnok ikke begripe at jeg har mot til å stå så skamløst bar når jeg vasker mig. I tider da mitt navn og rykte har vært omdisputert her, har det særlig vært denne mangel på «moral» som har bragt Laurenses tillit til å vakle.

Jeg hadde en liten kamp å utkjempe med henne da det gjaldt om å ligge med åpent vindu. Laurense regnet op alle de sykdommer hun aldeles sikkert kom til å få, lungebetendelse og bronkitt og giktfeber og halsbyld og ischias og ennu meget mere. Da hun allikevel gav sig var det med en resignert mine som den der må gå i døden for andres skyld, og da hun våknet den første morgenen efterat vi hadde hatt vinduet oppe om natten var det formelig med forundring over at hun levde enda. Men nu –. Når hun nu har vært et eller annet sted, kommer hun fortrolig hviskende til mig: – Du skulde kjenne den luften det var der. De ligger selvfølgelig og sover med fastspikrede vinduer!

Og så ryster Laurense bekymret på hodet over denne verdens uforstand.

Nu kikker hun forresten bort på mig gjennem en maske av sepeskum. – Er det dig som skal ha spisestuen ferdig til klokken åtte?

Ja, det er det dessverre, derfor er det best å si stopp for denne gang. Lev vel!

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.