[8]

Vinger gård 12. mars 1930.
Syvende rapport.

Kjære Grete!

Vår altså! Snart er dag og natt like lange. I en solbakke har jeg funnet blåveis, lodne, silkebløte, med bøiet hode, likesom tapre og redde på samme tid. På veien traff jeg godseieren selv og viste dem frem.

– Er de ikke yndige? sa jeg.

– Jo, hvis man bare kunde se dem så, sa han, – men jeg har dessverre ikke lupe med.

Av andre blev de karakterisert som ufullbårne. Alle skal være så fryktelig morsomme så. Ett står imidlertid fast: Jeg har funnet nesten utsprungne blåveis.

Men for alt det du gjør, snakk ikke med eldre folk om vår og denslags. Det er dem likesom om å gjøre å knuse ens lyse tro med mørke spådommer. Bech f. eks.: Mars kan være den leieste vintermåneden vi har. Og far tar april med. Han skriver: – Mars og april er sure måneder i vårt klima. Hvis du går turer i skogen, så ta alltid avis med. Jeg iler med å citere videre. – Aviser har en vidunderlig evne til å isolere mot kulde og fuktighet, gjør det derfor til en regel å legge en avis under hvis du setter dig ned ute i naturen før St. Hans. Men tante Aleksandra slår rekorden: – Husk at før i 80slutten av mai er det ikke tale om vår. Til den tid bør man gå med to par underbenklær om man vil undgå gikt, katarrer og annen elendighet.

Jeg har aldri trodd at det var mulig å forbinde annet enn det som var skjønt og deilig med ordet vår: Blomster og solskinn og sønnenvind og fuktig jord og viltre bekker og lyse aftener og kjærlighet. Men såvidt jeg nu kan forstå vekker det ganske andre forestillinger hos eldre mennesker: Skarp blåst, bratte temperaturoverganger, dårlig føre, snue, hoste, revmatisme. Jeg håper det ennu varer noen tid før jeg kommer til å tilhøre sistnevnte kategori, skjønt jeg begynner å trekke på årene i uhyggelig grad. Tyve år i neste måned. Da Stein var her fortalte han til Lotten, og Lotten fortalte til mig at en skuespillerinne hadde sagt til ham: Vi skuespillerinner må begynne å lyve oss yngre allerede fra tyveårsalderen, for når vi kommer op mot de tredve er det for sent, da vil ingen tro oss lenger. Vel. Jeg tenker det passer å bli sytten år i neste måned. Det er vår! Og livet er skjønt!

Ikke bestandig forresten. Du mirakel, hvor innviklet, hvor rent ut sagt vemmelig det kan være til sine tider. Her forleden dag savnet fru Bech av sine smykker, en slik moderne «sikkerhetsnål» av platina besatt med tre diamanter. Stor opstandelse. Hele huset blev gjennemrotet uten resultat. Altså måtte den være stjålet. Men av hvem? Huset var nettop da uten gjester. Laurense har vært her i femten år og er bunnhederlig med flettetopp og gammeldagse anskuelser. Andreas kom heller ikke i betraktning, han går i kirken hver frisøndag og har øine som et nyfødt barn, blå og troskyldige. Olga? Nei, Olga hører til bygdens beste folk, vimsete kan hun nok være, men ikke tale om noen uhederlige egenskaper i den familien. Ola har vært i tjenesten nesten like lenge som Laurense, hans troskap var prøvet gjennem mange år. Så var det Helga Breder Haraldsen da. Hun som kom hit med verdens mest glimrende attest uten å vite på hvilken 81måte man skulde legge sammen en spiseduk eller hvordan man skulde klare kaffen. Hun som hadde undertøi av silketrikot og sang franske viser. Hun som kunde gå på hendene og kanskje var et bortrømt cirkusbarn, for alt det man visste.

Du forstår, mistanken falt på mig.

Der fikk jeg for at jeg gikk og gjorde mig mere gåtefull enn strengt tatt nødvendig. Fals slår sin egen herre på hals. Det var en fortvilet tid. De beskyldte mig ikke med rene ord, men mistanken lurte i alle kroker, den møtte mig som et isgufs inne i stuene. Mine kolleger kunde visstnok ikke riktig gå med på å tro noe så ille, ære være dem for det. Men stemningen var meget lav også i kretsen rundt kjøkkenbordet. Dette varte i tre dager, og det er umulig skriftlig å gi noen forestilling om hvor uendelig lange disse tre dagene var. Jeg tenkte og led i denne korte tid mere enn i hele mitt foregående liv sammenlagt, og det er litt av et under at ikke mitt hår blev grått. Der er riktignok et par-tre hårstrå fremme i pannen som ser litt tvilsomme ut, men Laurense påstår at de bare er lysere enn de øvrige.

Da marerittet hadde vart i tre døgn kom befrielsen. Fru Bech fikk nålen sendende i rekommandert brev fra et renseri i byen med oplysning om at den hadde stått i hennes grå crépe de chine-kjole som var sendt inn til rensning.

– Ja var det ikke det jeg sa at den vilde komme til rette igjen, sa fru Bech og sendte mig et blikk breddfullt av dårlig samvittighet.

Men hvad hun hadde sagt var noe ganske annet. – Jeg er aldeles sikker på at jeg la den i skålen på toalettkommoden før jeg gikk ned til frokost, det var en påstand hun hadde gjentatt både sent og tidlig, med den underforståtte mening at der lå den da jeg kom og gjorde i stand værelset.

Nu er det over, og så er den ting glemt, skjønt helt å forhindre bitter erfaring fra å bunnfelle sig, 82det er visst umulig. Det er vel gjennem bunnfelte erfaringer at mennesker blir klokere og – engsteligere. Ung og modig er kanskje til dels det samme som ung og dum, eller hvad mener du, ærede veninde?

Hvad han trodde? Aner det ikke. Men den dagen opklaringen fant sted plystret han Napoleonsmarsjen tre timer i trekk. Tror du jeg tør opta det som en sympatiuttalelse?

Imens lever jeg høit på fru Bechs angrende samvittighet. Appelsiner efter aftens er blitt en hyppig foreteelse, og flere ganger er Lotten kommet trekkende ut på kjøkkenet med grammofonen. – Og De Helga som har så god smak, sier fru Bech med tillit i røsten, – kan ikke De hjelpe mig å finne en pen fasong til min nye kjole? Eller: – De Helga, som er så intelligent, vil De ikke komme inn og høre på et foredrag i radio? Toppen av elskverdighet var det allikevel da Laurense og jeg blev tilbudt plass i bilen en dag da godseier Bech skulde inn til byen.

Det blev en bytur som hadde vasket sig.

Efter fem måneders avholdenhet fra alt som heter kjøp og handel, brente jeg av kjøpelyst. Altså bar det avsted til forretningskvartalene med engang. Laurense, som nærer en inngrodd mistro til by og bymennesker og alt byens vesen, tviholdt krampaktig på håndvesken som om hun hvert øieblikk ventet å bli overfalt og plyndret. Laurense er såpass spekket med magasinfortellinger om uskyldige piker som blir lokket ut på viddene, at hun vet hvad man kan vente sig, og hver gang en stakkars mannsperson av vanvare kom til å se på henne, fikk han et rasende blikk tilbake. Efterpå kikket hun bort på mig med en stolt mine, der sa så meget som så at, nei, det nytter nok ikke stort for den frekke byfanten å komme og gjøre sig lekker for Laurense Mobakke, san.

Hun var i det hele tatt utilbøielig til å la sig imponere, og kunde ikke gå med på det at bydamene 83var mere sveisne enn de hjemme i bygden. Foran manufakturforretningenes store utstillingsvinduer erklærte hun at hvis jeg bare vilde bli med henne på årsfesten på «lokalet» skulde jeg få se kjoler som gikk disse en høi gang.

I det hele tatt inntok Laurense forsvarsstilling i de uvante omgivelser. Der var nok av ting som kunde fortørne en godmodig sjel. En bil kan virke sympatisk på et landsens sinn, men tre efter hverandre når man skal over et gatekryss er irriterende, og seks-syv-åtte i rad og rekke betyr simpelthen en utfordring som kan få en til å se rødt og fremkalle ukristelige ønsker om død og fordervelse over alle biler. Så var det trikkeklokkene som fikk en stakkar fra bondebygden til å hoppe høit i været fordi de var så plutselige av sig, eller «plusselige» som Laurense sa. Så var det asfalten som i forbindelse med ennu ikke utgåtte stassko kunde gjøre en globetrotter segneferdig. Så var det alle menneskene som man ennu ikke hadde vennet sig til å betrakte som en ensartet masse, men stirret på med øine som lignet hjul på stilker. Så var det disse dronninglignende butikkdamer som så på en ovenfra og nedad med den bemerkning at, kjære, når man først skulde kjøpe sig en kåpe måtte man ikke se på en hundre kroner mere eller mindre.

Kort sagt, Laurense hadde ikke vært tre kvarter i byen, før hun var innett amper, segneferdig og sår i føtterne. Den snilde, koselige Laurense.

Forresten var jeg ikke stort bedre jeg. Det var ikke langt fra at jeg følte mig litt bortkommen de første fem minuttene i storbyens vrimmel. Men av prinsipp setter jeg nesen i været, vet du, og stiver mig op med alle den amerikaniserte efterkrigsungdoms (er det ikke så vi kalles?) gylne valgsprog: Keep smiling! Go on! Go ahead! Osv. Og det hjelper aldeles storartet. Jeg kunde simpelthen ikke klare mig på livets tornefulle sti uten den støtte jeg har av gode valgsprog. Jeg har tillit til dem. Er de ikke kjernen i tuseners erfaringer kanskje? Om det 84ikke er annet enn et så enkelt utrop som: på’n igjen! kan det i givne tilfelle virke som et sjelelig jernkorsett.

Først og fremst beæret vi de store forretninger med vårt besøk.

Fast besluttet på en scenevant optreden svinget vi inn mellem disker, hyller og glassmontrer, men allerede en elektrisk vifte i taket fikk Laurense til å stanse op med spørsmål om det var en liten flyvemaskin, og en høi montre med laviner av blendende silkestoffer gjorde det av med mig som hadde sulteforet all kvinnelig pyntelyst en hel vinter. Men betjeningen forstod sig åpenbart ikke på landlig uskyld. Vårt efterhånden nølende tempo vakte deres opmerksomhet. Og siden – da vi stod borte ved en disk for å handle og Laurense kløp fortrolig i stoffene slik som hun var vant til å klype i landhandlerens lerret, sirtser og bommesier, misforstod de det fullstendig. De skjønte ikke at det bare var provinsen som stakk frem.

Plutselig sier en av damene bak disken skarpt til Laurense: – Hvad er det De har under kåpen Deres? La mig se.

Laurense stirret aldeles uforstående tilbake, og det samme gjorde jeg, før det i neste øieblikk gikk op for mig hvad hun mente.

– Knapp op kåpen, kommanderte nu damen med seiersmine.

Mekanisk gjorde Laurense hvad hun bad om. Der var naturligvis ingenting annet å se enn Laurenses egen korpus, bølgende under et blått skjørt og en rød og hvit golfjakke.

– Nå! sa damen kort og blev lett rød, begynte så uten et ord mere å rulle sammen stoffer.

Men nu våknet min stridsånd som aldri ligger overvettes dypt begravet. Det fikk da være måte på hvad vi bra folk fra landet skulde utsettes for. – Ærlig talt, synes De ikke en undskyldning er på sin plass? sa jeg og så på henne med kolde øine, og tilføiet dristig noe som jeg sikkert har fra romaner 85eller filmer: – Kan jeg få tale med Deres chef? Hvad jeg skulde foretatt mig med chefen hvis man var kommet med ham, det må guderne vite, men litt får man da overlate til øieblikkets inspirasjon. Til alt hell blev ikke situasjonen satt på spissen. Damen blev meget rød og meget forvirret og stammet frem en hel masse, og da var det ikke så lenge før jeg blev bløtgjort. Verre var det med Laurense, som først nu klart opfattet hvilken tort og svie hun hadde vært utsatt for. Fnysende av harme forlot hun butikken.

Hvordan jeg snur og vender på begivenhetene forekommer det mig at dette brevet bare handler om forfulgt uskyld. Nu spekulerer jeg sannelig på hvad der er størst, denne verdens ondskap eller mistenksomhet? Løsrevet fra familie, hus, hjemsted og sådant mere er det utrolig hvad man kan komme op i. Denne innrømmelse akter jeg å gi tante Aleksandra i geburtsdagspresang sammen med en heklet eggevarmer.

Omsider fikk vi da kjøpt det vi trengte. Nå, trengte er kanskje ikke det rette ordet om en sort georgettekjole og et halsbånd av store kulørte stener, en rød hatt som ikke er en hatt, men en liten lapp bak i nakken, – smart forstår du – og en rød kåpe av et klart stoff som visstnok har alle mulige andre hensikter enn den å varme. Laurense mislikte alt undtagen kjolen, derfor er jeg heller ikke sikker på om den er hvad man kan kalle chic. Men med kåpen og hatten kan jeg stige inn i hvilken som helst storbyroman og ta plass i det eksklusive hotells palmehave, uten å falle ut av rammen. Jeg tenker dette gir dig en svak forestilling om hvordan drakten ser ut.

Men spør mig ikke om hvor mange penger jeg hadde igjen efter denne formiddags vandring i butikker. Du får så allikevel ikke svar. Motbydelig også med den samvittigheten man alltid skal være belemret med. Tenk, der gikk jeg og hadde samvittighetsnag over at jeg kjøpte bort de pengene jeg 86selv hadde tjent og bekommet på ærlig vis. Tar jeg ikke meget feil var det en av disse såkalte indre stemmer som vrøvlet om en varm ullkåpe og et par solide spasersko med lave hæler. Ymtet visst noe om sparsomhet og denslags. Fra den side kan man vente sig alt, det har jeg erfart både før og siden. Men den innrømmelse forærer jeg ikke til tante, det kunde virke for sterkt på en eldre dame.

Laurense misbilliget mine kjøp og jeg hennes. Forgjeves forsøkte jeg å redde henne fra en himmelblå silkejumper. Men jeg avholdt mig fra å legge mitt lodd i vektskålen da dagens store spørsmål skulde avgjøres, det nemlig om hun skulde beholde sin lille, rødgule flettepisk i tillit til ordene at håret er kvinnens skjønneste pryd eller om hun skulde la den falle for saksen og kanskje opnå en lignende sukcess som Olga.

O frisersalong, o tidsfenomen! Jeg overlater dig denne begynnelse til et dikt om den moderne Eva.

Den lunkne drivhuslukt som hersker her er betegnende. En frisersalong er jo nesten å betrakte som et drivhus for kvinnelig ynde. Det er det legemlige, det timelige og det feminine som skjenker den spesielle atmosfære. Og torvet eller vannposten bør ikke lenger nevnes i forbindelse med kvinnelig meddelelsestrang. Ikke vannposten, men stolen i frisersalongen må nu være symbolet.

Ta plass i en bås i en frisersalong og du er sikret underholdning fra alle de andre båser, hvad enten det er et spesielt fett hår, flass, fru Olsens krefttilfelle, Hansens skilsmisse eller siste Chat Noir-revy som er på tapetet. Var jeg petit-journalist og manglet emne til dagens krønike vilde jeg bare gå op og ta en klipp eller en krøll, og emner vilde komme flyvende over alle skillevegger. Men skulde kvinnenes nivå dømmes efter snakket i en frisersalong, da – da – kunde vi like godt gå hjem og legge oss. For vi er alle sammen like straks vi kommer i båsen.

Mens jeg denne gang satt under tangen, blev jeg medviter i en rekke rystende detaljer fra et nachspiel. 87De kom fra tørrerummet. I avlukket til høire snakket man om alderstillegg i form av dobbelthaker og tykke ankler, og til venstre blev Laurense opmuntret på beste måte. – Jo, nu skal vi charmantisere Dem frøken! sa en yndig damestemme. – De kan ikke tro hvor fin De skal bli. Alle blir ti år yngre med kort hår. Om det er moderne fremdeles? Det skulde jeg mene. Er det noe å spare på de små tustene der da? Om det er så at man blir skallet? For noe tull. Har De lest at man får skjeggvekst sier De? Bare røverhistorier. Sant å si tror jeg De blir ny-y-delig. De har nettop den riktige hodeformen, frøken, en vakker bue. Kjæresten vil bli så henrykt. Har De ingen kjæreste? Nei, den må De lenger på landet med, frøken. Ja, så begynner jeg da. Har De hjertebank? Kjære Dem da. Se på det strie ragget. Er det noe å holde på det? Ja, selvfølgelig er det godt nok, det var ikke så å forstå. Vil De ikke? Nei, nei, vi tvinger ingen her. Men De vilde blitt knakende stilig. Det er nesten synd når jeg tenker på bakhodet. Men som De vil. Nei, det er jo ikke verdt å ta nattesøvnen fra Dem –.

Slik gikk det altså. Det blev stille i båsene rundt omkring, alle skjønte at det var et lite drama som blev utspilt og var spent på slutten. Laurense hadde hjertebank lenge efter, og var ikke så lite fortørnet fordi friserdamen hadde kalt håret for stridt ragg.

Utenfor Deichman traff vi Frigård. Der hadde han tilbragt formiddagen mens vi var optatt av lutter forfengelige ting. Den energiske haken hans lyver nok ikke. Du, det skulde ikke undre mig om det blir noe av den mannen.

Jeg kjekket mig og fortalte at jeg hadde kjøpt bort alle pengene mine. Dertil bemerket han nokså kjølig at jeg fikk se å kapre en millionær. Likesom ikke jeg kan gjøre med mine egne penger hvad jeg selv vil. Og jeg har aldeles ikke tenkt å kapre noen. Egentlig burde jeg være sint. Men, som jeg så ofte 88sier, den eneste feilen jeg har er den at jeg er for snild.

Du må på ingen måte se det i sammenheng med dette at jeg om eftermiddagen solgte den sorte kjolen til Tutt på avbetaling. Jeg kom bare til å tenke på at i grunnen hadde jeg foreløbig ingen bruk for en florlett og utringet selskapskjole, og til neste år har vel moten alt forandret sig.

Og eftermiddagen var jeg sammen med Tutt og Sofie og en haug av deres venner, bl. a. en stud. jur. som hadde fått fatt i noen blanketter eller forelegg i våre navn. Jeg fikk også et: «Helga Breder ilegges en bot av 15 kr. for fyll og gateuorden». Jeg vet ikke hvad du synes? Jeg tenkte litt på å sende det hjem til 1. april, men ombestemte mig, den spøk er nok litt for drøi.

Det var et meget livlig selskap, disse studenter, men jeg var jo helt utenfor jargonen, og da har man lett for å sitte der og bli kritisk. Du verden, så lett disse pappa-sønnene tar alle ting. De synes visst at overflod på penger og alle slags fornøielser er deres soleklare rett. Og så var de så utrolig stolte av sine vidløftigheter, det lot til at hver rangel blev betraktet som et mesterstykke. Ved nærmere bekjentskap vilde jeg vel sett litt bort fra dette, men foreløbig satt jeg hele tiden og tenkte på Hans Frigård som brente efter å lese og lære og arbeide, mens tiden gikk med til å tjene til livets ophold. Bedre og bedre forstår jeg hvordan det er gått til at han er blitt så steil og innesluttet.

Vet du hvad, Tutt og Sofie syntes jeg hadde forandret mig ute i ødemarken, som de kalte det. – Du går vel ikke hen og blir fornuftig, sa de. – Det skulde se ut! Jeg blev ganske redd jeg. Ja, det skulde sannelig se ut. Du har vel ikke merket noen symptomer?

Byturen blev avsluttet med en lynvisitt hos tante og onkel, som forresten ikke lot til å dele ovenomtalte engstelse. Efter avtale møtte jeg om kvelden 89op ved bilen, og så bar det tilbake til landsbygden. Både Laurense og jeg var lykkelige over å komme «hjem» igjen, hvad godseieren, som var pratsom og oprømt, lot til å være særdeles godt fornøid med. Vi hadde det så hyggelig på hjemveien. Vi gjespet og verket i benene allesammen, undtagen Frigård da, han gjesper aldri, og om han verker i benene så sier han det i hvert fall ikke. Vi hørte likesom sammen, vi trengte hverandre, vi forlot den kolde, fremmede by og etsteds inne i en stor susende park stod et lunt, varmt og oplyst hus og ventet på oss. Hvordan vi fordelte oss i dette huset, noen oppe på loftet, en i uthuset og en i hele huset forøvrig spilte i øieblikket ingen rolle.

– Det skal vare et år minst før jeg reiser til byen igjen, erklærte Laurense, da hun endelig var kommet så langt at hun satt på sin egen sengekant og lot de ømme tær nyte friheten i en bolle med varmt vann. – Tøisa som sa at jeg hadde stridt hår.

Men neste dag var strabasene alt så pass på avstand at hun nede i kjøkkenet uttalte at en bytur var nå festlig da. Da vi viste frem all stasen vår følte Ola sig som vanlig kallet til å være morsom. – Gå ikke for fort i den derre røde kåpen, sa han til mig, – ellers tror folk det er brandbilen som kommer. Om Laurense i sin himmelblå jumper bemerket han, hm, at terrenget, hm, var temmelig kupert. Laurense blev ildrød av fornærmelse, mens Olga fikk en brødbete i vrangen og måtte dunkes i ryggen.

Nu er det påsken som står for døren og optar sinnene. I morgen og en rekke derpå følgende dager blir det å delta i vårrengjøringen. Det kan ikke være kake hver dag. Alle husets vinduer faller på min part, de synes vel det er grei beskjeftigelse for en bortrømt cirkuspike.

Tante og far vil ha mig hjem, men året er jo ikke utløpet enda. Nettop nu en tid fremover blir det deilig å være her. Vår og sånn. Særlig sånn.

Nei, nu må jeg skynde mig å avslutte dette brev 90eller rettere sagt denne månedlige rapport, ellers kommer portoen til å overstige min kontante pengebeholdning. At jeg ikke har hørt noe fra dig på en stund tolker jeg på beste måte. Allikevel lever jeg i håpet om at du snart vil betenke mig med noen ord.

Ha det godt.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.