[17]

Oslo 20. juli 1930.
Sekstende rapport.

Kjære Grete!

Tingene vilde ikke flaske sig på Vinger. Jeg holdt på å bli melankolsk, og det klær mig jo ikke, passer ikke til nesen, så det må for enhver pris undgåes. Nu er jeg i glimrende humør, hører du, aldeles glimrende. Jeg synes jeg har hørt noe om at handling er det eneste rette i motløshetens øieblikk. Altså sa jeg op. Fru Bech var særdeles elskverdig og ordnet det slik at jeg kunde reise i løpet av et par dager. Jeg antar at hun syntes det var litt tungvint å ha mig efter at hun fikk greie på mine familieforhold. Iallfall kommanderte hun mig ikke på samme måte som før, men det var jo ikke min skyld.

Det passet bra for mig å reise akkurat da. Mor hadde nemlig skrevet at hun gjerne vilde være sammen med mig en uke i Oslo før hun drog med sin gemal på Nordkapstur. Allikevel ønsket jeg at et eller annet mirakel vilde skje som gjorde min tilstedeværelse på Vinger absolutt påkrevet. Jeg ønsket både det ene og det annet. Når jeg stirret inn i min sjels sump- og krattskog blev jeg mildest talt forferdet over alt det jeg ønsket.

Men ingenting skjedde som hindret min avreise. Lynet slo ikke ned og strakte den nye stuepiken til marken, jordskjelv slo ikke revner i jorden og opslukte henne. Familien falt ikke på kne under tårer 153og bad mig bli. Fru Bech blev ikke syk og trengte min pleie for ikke å dø. Hr. Bech slo ikke i bordet og erklærte at Vinger vilde gå under uten mig. Hans kom ikke ned til benken den siste aften skjønt jeg satt så han kunde se mig fra vinduet.

Han er ikke til å rokke fra den vrangforestilling at det hele har vært en farse. Der får jeg for min usalige frykt for å uttale et alvorlig ord. En gang da han gikk forbi mig sa jeg: – Skal jeg være nødt til å gå jernbyrd? Efterpå kom jeg til å tenke på at en slik bemerkning bare bestyrket ham i hans gale opfatning.

Det var høisommer da jeg reiste fra Vinger, deiligere enn noensinne. Høionnen var begynt, yppige løvkroner la svale skygger over gresset, luften var full av duft og sommersus. Jeg får nesten en klump i halsen ved tanken.

Det var tungt å skilles fra Laurense, hennes amasoneskikkelse var blitt et fast støttepunkt i tilværelsen. Hun forærte mig til avskjed en heklet lakenbord, den vil alltid være mig et dyrebart minne. Bilturen til stasjonen kunde hatt sine muligheter. Men i siste liten fant Lotten på at hun vilde følge mig. Det var jo svært elskverdig, men mulighetene skrumpet inn, og en triviell perrongpassiar var hele resultatet.

Så satte jeg mig på toget og rystet sorgen av. Jeg tok inn på hotell. Neste dag møtte jeg mor på utenlandstoget. Mor var mondén, vakker og stilfull, overstrømmende livlig, litt nervøs. Folk snudde sig om efter henne. Til å begynne med var vi litt fremmede overfor hverandre. Som ved alle andre lignende anledninger var jeg like betatt av det forunderlige i at den unge, elegante verdensdame som steg ut av toget i en sky av pelsverk og silke har satt mig inn i verden. En stor klumpedeise som mig. Det er komisk. På en måte er jeg nesten litt stolt av det, på en annen måte synes jeg det er rent unormalt.

Vi flyttet over til et finere hotell. Mor uttalte 154at hun syntes jeg var altfor alvorlig. Jeg bad om å få det skriftlig.

Hun hadde med sig en mengde nydelige presanger til mig, til dels ting som passet til en tiåring, – så vanskelig er det å følge utviklingen på avstand. Mor er god og snild, inntagende, varmhjertet, lettrørt. Skade at en hel liten by har vært med om å så skepsis i min sjel. Det er opslitende når man hele tiden er kritisk innstillet overfor sin egen mor. Jeg elsker henne, men jeg elsker henne med smerte, og det hører ikke noensteds hjemme å elske sin mor med smerte. Våre samtaler er en uavladelig balansering mellem sårbare punkter, vårt samvær en kjede av vanskelige situasjoner. Så komisk det kan høres ut – jeg går alltid og håper på, lengter efter, hungrer efter at hun skal uttale en gammeldags anskuelse, felle en streng dom, føle sig sittlich entrüstet, kort sagt alt den slags som jeg gjør narr av hos tante Aleksandra. Jeg går likesom og samler bevis for og imot småbyopinionen, og hater mig selv fordi jeg ikke kan rive mig løs fra den.

Mor lo av veddemålshistorien, tok hendene mine og så på neglene, lo igjen og sa: – At du gadd. Siden kom hun tilbake til det og mente at slikt noe hadde jeg ikke funnet på hvis jeg hadde hatt en mor hos mig, og så gråt hun litt. Hun kunde ikke begripe at hun aldri så mig gråte, og syntes at ungdommen som vokset op nu vant i ærlighet og virkelighetssans bare på bekostning av følsomhet og varme.

En fransk forretningsmann, en ren matador, som mor var blitt kjent med på reisen, gjorde oss sin opvartning. Overgangen fra stuepike til luksusdame var brå, og den første aften vi superte sammen sa jeg nesten ikke et ord, bare talte hvor mange cigaretter mor røkte. Da vi kom op på våre værelser, var mor misfornøid med mig. Hun syntes jeg virket stiv og provinsiell, og mente at vår kavalér hadde oversett mig. Når hun først hadde en voksen datter likte hun ikke at noen overså mig, 155sa hun. Neste dag forsøkte jeg å bedre på dette, – innerst inne litt arg over dette ordet «provinsiell» – og det lyktes bra. Men heller ikke dette var riktig som det skulde være. Mor satt tungsindig ved sengen min og sa at den verste straff for en mor var den å se sine feil gå igjen hos barnet, samt påbød mig å ligne min far.

Om natten blev jeg syk av all hummeren jeg hadde spist og fikk en veldig opkastelsessjau. Mor spurte mig om morgenen hvorfor jeg ikke hadde ropt på henne. For spøk svarte jeg at jeg ikke vilde forstyrre hennes «beauty sleep». Da begynte hun å gråte. Mere enn noe annet, mente hun, var dette beviset for at jeg ikke regnet henne for ordentlig mor. Hadde tante Aleksandra ligget i sideværelset, var hun sikker på at jeg vilde ropt, og tante Aleksandra vilde gått hele natten omkring mig i underskjørt og tøfler og puslet med varmepose og kamferdråper. Mor gråt hele den formiddagen.

Det var vanskelig å seile mellem skjærene. Andre ganger var det hun som støtte på. I en bok kom hun over et amatørfotografi av Hans, syntes han var kjekk, spurte hvem det var. Da jeg svarte at det var chaufføren på Vinger sa hun: Gift dig bare ikke med ham, for da er det jeg som får skylden.

Ovenpå det måtte jeg furte litt. Forresten fortalte jeg at han ikke vilde ha mig heller. – Det er vel aldri ham du går og sørger over? sa mor. Tenk jeg sørge over noe, som gikk der og var i glimrende humør, aldeles glimrende – –.

Det er alltid liv og avveksling der hvor mor er, så den uken fikk jeg nesten ikke tid til å puste, langt mindre tenke. Efterpå var det verre. Hun bilte avsted for å treffe sin mann, og jeg gikk og kjøpte en avis for å se efter ledige poster. Tiden er jo ikke utløpet enda. Som jeg sa til mor: Kall mig ikke sta, når vi har det smukke ordet karakterfast.

Hvad jeg forteller dig om mor og mig, går jeg ut fra blir mellem oss to, det er ikke noe for andre å 156gasse sig med. Helst burde jeg ikke analysere forholdet hverken for dig eller mig, jeg har følelsen av at jeg handler galt når jeg gjør det. Men jeg undres hvad hotellportieren og alle de omkringstående tenkte den gang mor reiste og hun stod oppe i bilen, vinket til mig og ropte: – Jeg vil at du skal ligne din far. Det siste jeg så av henne var at hun gråt. Men neste dag fikk jeg et muntert prospektkort hvorpå der bl. a. stod: – Hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har dig til å passe på mig?

Joda, vi er moderne, det mangler ingenting på det.

Imorgen begynner jeg på ny frisk, denne gang som enepike. Jeg har fått post hos en journalist Mortmann, bedre kjent som «Pontus» i Aftenavisen, han som skriver petitartikler og kåserier og har ord for å være verdens morsomste mann. Jeg trenger til den opmuntring og stimulanse det må være å leve i et så humørfylt menneskes umiddelbare nærhet. Å få le riktig godt er den kur mine nerver for øieblikket trenger. Mitt neste brev er antagelig spekket med stjålne vitser. Du har noe å glede dig til.

Imens må du ha det godt. Hils kjente. Det varer heldigvis ikke så lenge før jeg kan slutte mig til klikken og gjøre gatene utrygge i min kjære fødeby.

Din Helga.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.