Kransen

av Sigrid Undset

Det mangfoldige moderskapet

Kristin Lavransdatter i feministisk perspektiv

Christine Hamm, Universitetet i Bergen


Året før Sigrid Undset utga det første bindet av trilogien om Kristin Lavransdatter, Kransen, hadde hun publisert Et kvinde-synspunkt (1919), en samling av essayene hun hadde skrevet om kvinners situasjon i samtiden. Boken inneholder fire tidligere trykte tekster, og et nyskrevet etterord. Samlingens motto lyder: «Hossi kan grase paa jordi gro naar sonen maa inkji moeri tru», et sitat fra middelalderballaden om Olav og Kari. I balladen som Undset retter oppmerksomhet mot, appellerer en mor til sønnen om å tro henne når hun hevder at svigerdatteren driver med djevelskap. Olav tror på moren, men balladen avslører at moren har spredd falske rykter, muligens drevet av sjalusi. Uansett hva man mener om balladen, understreker valget av mottoet at Undset var opptatt av hvordan moderskapet hadde vært et litterært tema siden middelalderen. Hun reflekterte over betydningen moderskapet hadde og har i kvinners liv, men visste også at det å være mor kan arte seg svært forskjellig. Det er for eksempel slett ikke slik at alle kvinner er gode mødre, i forståelsen uselvisk og med barnets beste for øye.

I flere av essayene og debattinnleggene Undset skrev før Kristin Lavransdatter, reagerte hun på hvordan moderskapet ble behandlet av samtidige kvinnesakskvinner. I «Begrepsforvirring» fra april 1919 tar hun for eksempel et oppgjør med Katti Anker Møller, som samme år hadde holdt et foredrag om «Kvindernes fødselspolitik».Innlegget ble trykt i tidsskriftet Tidens Tegn. Det fremkalte et svar fra Anker Møller og et nytt motsvar fra Undset. For alle tekstene, se Sigrid Undset: Essays og artikler 1910–1919, redigert av Liv Bliksrud, Oslo: Aschehoug, 2004. Foredraget ble gitt ut i trykt form. Det finnes i dag tilgjengelig i Katti Anker Møller: Moderskapets frigjørelse. To foredrag fra 1915 og 1919. Oslo: Tiden norsk forlag, 1974. Anker Møller var en forkjemper for kvinnenes rettigheter, og i foredraget krevde hun at moderskapet endelig måtte bli betraktet som et seriøst arbeid. Dersom dette arbeidet ikke skulle bli bedre betalt i nærmeste fremtid, for eksempel i form av «mødreløn» (Anker Møller 1974, 48), burde kvinnene streike – de burde slutte å føde barn. Anker Møller slo fast at «[b]eherskningen av konceptionen er kvindernes eneste kampmiddel når det gjælder at fremme vore standsinteresser og vil kunne bringe mødres og barns liv i nye og forbedrede levevilkår» (Anker Møller 1974, 52). Undset mislikte Anker Møllers tydelig marxistisk inspirerte retorikk. Hun mener at Anker Møller fortolker morskroppen som et produksjonsverktøy, den blir til en maskin det går an å kontrollere. I andre tekster irriterer Undset seg over kvinnesakskvinnenes tanke om at kvinner i kraft av sine reproduksjonsevner og husmorerfaringer skulle være bedre egnet for samfunnsoppgaver. I «Noen kvinnesaksbetraktninger» går hun i kritisk dialog med Charlotte Perkins Gilman, som hun mente fremmet slike ideer i boken The Man-Made World fra 1911.For tjue år siden viste også Patrice DiQuinzio i The Impossibility of Motherhood hvordan Charlotte Perkins Gilmans tekst stadig faller tilbake på en essensialistisk forståelse av moderskap, til tross for at hun strever med å argumentere for en individualistisk fundert likestillingspolitikk (DiQuinzio 1999, 30–60). Undset ser ut å reagere mot nettopp dette. Det er vanskelig å tro at reproduksjonsorganene forvandler hele kvinnen til å bli et snilt og fredfylt vesen, skriver hun: «Jeg tilstaar, at jeg personlig altid har stillet mig litt skeptisk overfor denne teori om at bemeldte smukke egenskaper, som man, hvis en kvinde besidder dem, kalder ‘moderlighet’, saa direkte hænger sammen med kvindens fysik» (Undset 1919, 20). Perkins Gilman er ifølge Undset preget av en «naivitet, hvormed hun peker paa det, hun tror er alle samfundsskaders aarsak, og paa det hun mener at være botemidlerne» (Undset 1919, 28).

Å tenke over de uendelig mange måter kvinner kan være mødre på, og betydningen moderskapet har for kvinners posisjon i samfunnet, var med andre ord noe Undset var opptatt av i årene før utgivelsen av Kristin Lavransdatter. Derfor er det neppe overraskende at moderskap også er et anliggende i trilogien. Men hvordan behandler Undset emnet litterært, og hvordan kan romanformen eventuelt bidra til andre aspekter enn dem hun får frem i sakprosaen?

Trilogien omfatter i overkant av 1000 sider, og Undset har slik en mulighet til å presentere leseren for en rekke ulike typer mødre, som befinner seg i ulike situasjoner. I Kransen blir leseren tidlig vitne til samspillet mellom Kristin og moren Ragnfrid, og senere blir Kristin selv gravid. Husfrue skildrer hvordan Kristin føder eldstesønnen Nåkkve først og etter hvert seks gutter til, den gir innblikk i hennes forhold til stebarna Orm og Margret, samt kommenterer fostermoren Fridas forhold til Kristins to sønner Bjørgulf og Skule. Korset presenterer Kristins lengsel etter et nytt spebarn, utfordringen med å være mor til voksne barn, og hennes refleksjoner over Jofrid, som er mor til hennes barnebarn. I tillegg får leseren vite om tankene Kristin gjør seg om andre mødre i nærmeste omkrets, som søsteren Ramborg og Simons søster. Ja, det er mulig at den historiske romanen ga Undset særlig gode vilkår for å undersøke nettopp de mange ulike måtene å være mor på, fordi de fleste kvinnene som levde i middelalderen, faktisk ble mødre, om de ville det eller ikke. Dette er en forskjell fra situasjonen på 1900-tallet som Undset skildrer i sin samtidslitteratur, der det finnes kvinner som ikke vil bli mødre, eller som ikke kan bli mødre, eller som overlater omsorgen til fedrene.Elisabeth Aaasen har i artikkelen om «Kloke og dårlige jomfruer» pekt på at vi i Undsets fortellinger fra samtiden finner både kvinner som er moderlige, men som ikke kan føde selv, og kvinner som blir mødre rent biologisk sett, men som ikke tilsvarer et morsideal. Ifølge Aasen var Undset opptatt av å skille mellom moderlighet – omsorgsevnen for barn – og moderskap, det vil si den biologiske forbindelsen mellom mor og barn (Aasen 1985). Dette kommenterer også Liv Bliksrud i artikkelen «Feminisme og antifeminisme i Sigrid Undsets forfatterskap» (Bliksrud 1981). For flere lesninger av Undsets samtidsromaner med mødre i hovedrollen, se Christine Hamms bok Foreldre i det moderne (Hamm 2013).

Den oppmerksomheten som kvinner i kraft av å være mødre får i middelaldertrilogien, har blitt lagt merke til i forskningen. Særlig i kjølvannet av 1970-tallets kvinnebevegelse ble Undsets interesse for mødre raskt lest som en del av hennes katolske, konservative kvinnesyn. Man mente at Undset hadde et essensialistisk syn på kvinnekroppen: De kvinnelige reproduksjonsorganene var kvinners skjebne, man hevdet at hun fremmet en teori om at kvinners vesen ytret seg best når de ble mødre. Susanne Knudsen hevder for eksempel i artikkelen «Om at bedrive metafor» fra 1985 at Kristin i trilogien knyttes til plantemetaforikk, noe Knudsen leser i forlengelsen av at hun skildres i rollen som reprodusent, mens for eksempel Erlend knyttes til skog og klipper. Der Kristin assosieres til jord og myr, dyrkes mannen som den frihetselskende, ville og sterke. Knudsen vurderer metaforbruken i Kristin Lavransdatter som farlig, fordi den ifølge henne på en forførerisk måte mater leseren med reaksjonær ideologi (Knudsen 1985). Men denne lesemåten yter Undset ikke rettferdighet: Det finnes for eksempel like mange motsetninger mellom ulike typer menn i trilogien, som mellom menn og kvinner. Undset-forskerne Liv Bliksrud og Claudia Berguson har blant annet påpekt at Simon og Erlend representerer helt forskjellige posisjoner i det middelalderlige verdisystemet (Bliksrud 1988; Berguson 2011). Der Simon som Lavrans representerer bondesamfunnet og dets kristne verdier, står Erlend for det hedenske ættesamfunnet der menn skulle være krigere og oppdragere. Snarere enn å forsøke å konstruere et helhetlig system om hvordan Kristin er som kvinne og mor, eller om hvordan mødre hos Undset generelt arter seg, bør man se på utvalgte situasjoner der Undset skildrer Kristin og andre kvinner som mødre.

Det er interessant å se at moderskap aldri bare er et rent biologisk eller kulturelt fenomen hos Undset. Kristin er seg bevisst at hun skal bli mor under forberedelsene til bryllupet med Erlend. Graviditeten skildres både som en kroppslig erfaring og som en del av en sosial og kulturell sammenheng, nemlig når Kristin innser at situasjonen hun har havnet i, blir komisk; hun er ikke lenger den jomfruen alle tror hun er. På et tidspunkt føler hun seg dårlig, er kvalm og må kaste opp fordi hun ikke tåler lukten av mat. Hun synes det er latterlig å tenke på at atten rein skal slaktes og tilberedes for festen hennes, mens hun er så dårlig at bare tanken på noe spiselig får henne til å brekke seg: «Folk skulde faa litt at le av da, naar det spurtes at alt dette opstyret hadde bare været om en barnkone som de skulde se at faa gift forinden –. Aanei. Hun kastet fra sig spindingen og for op. Med panden mot bryghusvæggen brækket hun sig ned i neslekjærrene som grodde frodig indtil der.» (Undset 1920, 322). Den middelalderlige kristne kulturen forventer at kvinnen skal være kysk, og folk feirer overgangen fra jomfrudom til det å bli kvinne med ritualer som Kristin ser at dessverre ikke passer i hennes situasjon.

Den tilbaketrukne fortelleren lar oss bli kjent med Kristins tanker nokså direkte, og disse inneholder ikke nettopp et opphøyet bilde av moderskap. Samtidig som hun kaster opp, er hun bekymret for folkesnakket: Formuleringen «en barnekone som de skulle se å få gift forinnen» er ord Kristin har hørt folket bruke om andre, og som hun nå frykter de vil bruke om henne. Andres ord om gravide kvinner blander seg altså inn i hennes egne ord om hennes egen situasjon, og fremstillingen blir dermed, for å bruke Mikhail Bakhtins ord, polyfon. I dette legger Bakhtin at flere stemmer, flere perspektiver, finnes i ett og samme utsagn, og derfor blir fremstillingen preget av et stemmemangfold som er typisk for nettopp romanen som estetisk tekst (Bakhtin 1991).At Kristin Lavransdatter er en tekst som i det hele tatt er svært polyfon, har Claudia Berguson vist med sin forskning (se bl.a. Berguson 2005 og 2011). «Å nei», derimot, er Kristins direkte utrop, som får oss til å identifisere oss med hennes fortvilte situasjon. Hun håper i det lengste at hun ikke skal være gravid, for saken er jo nemlig den at hun ble gravid på det mest ubeleilige tidspunktet. Etter at Lavrans endelig har latt henne bli offentlig forlovet med Erlend, lønner hun ham dårlig for hans tillit ved likevel å ta imot Erlend for en intim samværsstund. Fortelleteknikken får frem Kristins fortvilelse, som er et resultat av hennes kroppslige tilstand og vurderingene hennes nærmeste og folk rundt henne kommer til å ha av denne tilstanden. Moderskapets kompliserte samspill mellom biologien og den sosiale diskursen om mødre blir her tydelig gjennom den polyfone romanteksten.

Også andre steder i trilogien fremheves samspillet mellom andres vurdering av en mors situasjon og Kristins subjektive opplevelse av denne. En av de mest interessante scenene i Kristin Lavransdatter oppstår da Kristin i Husfrue føder Nåkkve, sin første sønn. Undset beskriver fødselen tydelig som en prosess som har både biologiske og sosiale aspekter. Ikke for ingenting heter denne delen av det andre bindet også «Syndens frukt», en tittel som minner leserne på at Kristin ble gravid før hun var gift med Erlend. Det plager Kristin at hennes sønn er resultatet av et ulovlig møte mellom henne og Erlend. Kristin syndet da hun bedro farens tillit. Men at sønnen slik er syndens frykt, gjør at den fysiske smerten hun må tåle under fødselen, blir enda verre for Kristin. Hun er svært redd for at barnet skal vise seg å være forkrøplet, et tegn på at Gud vil straffe henne for at hun har lurt faren. Scenen begynner med at Kristin tenker vekselvis på barnet og på konene som befinner seg på hennes gård for å bistå henne under fødselen, og hun lurer blant annet på hva de skal synes om bevertningen på Husaby:

Men Kristin laa og tygget sine læber sund og krystet teppeflikerne i sine svede hænder. Her var kvælende hett – men de sa, det skulde saa være. Efter hver ri silet sveden av hende. Indimellem laa hun og tænkte paa maten til alle disse konerne. Hun vilde saa gjerne at de skulde synes, hun hadde god skik i huset sit. (Undset 1921 a, 86)

På dette tidspunktet er Kristin fortsatt bevisst på det som skjer rundt henne, og hun klarer tydelig å forstå de sosiale implikasjonene i situasjonen. Scenen er veldig lett å forestille seg, også for den moderne leseren, på grunn av Kristins tanker og de mange detaljerte beskrivelser av rommet. I avsnittene om fødselen plasserer Undset en rekke opplysninger om hvordan det var å føde i middelalderen, og det lar sammenhengen mellom det sosiale og det biologiske stå tydelig frem. En fødsel er en sosial begivenhet og inngår som det i kvinnens personlige opplevelse av fødselen.

Senere, da Kristin lider så mye at hun til dels mister bevisstheten, skifter perspektivet fra Kristin til Erlend. Da han blir overtalt av fru Gunna til å returnere til huset der Kristin føder, for andre gang, observerer han hvordan fødselsprosessen forvandler Kristin fra å være et menneske til å bli lik et dyr, til en del av naturen:

Det raa og brustne vræl møtte ham i døren – Erlend stanset og skalv. Han saa et skimt av Kristins forvridde, ukjendelige ansigt indimellem nogen graatende koner – hun stod paa knærne, og de støttet hende. Nede ved døren laa nogen tjenestekvinder fremstupt mot bænkene; de bad høit og uavladelig. Han kastet sig ned hos dem og gjemte sit hode i armene. Hun skrek og skrek, og hver gang var det som han isnet av vantro rædsel. Det kunde da ikke være slik –. (Undset 1921 a, 92)

Undset knytter seg her opp til Bibelens ord om at kvinnen skal føde sitt barn i smerte. Kristins fødselsopplevelse er påvirket av forholdet til Erlend. Samtidig kan fødselserfaringene påvirke forholdet mellom foreldrene og forholdet mellom foreldrene og barnet. Til å begynne med liker Erlend ikke sin sønn fordi han har tilføyet moren så skrekkelige smerter: «Jeg kommer nu vist ikke til at like dig rigtig, Naakkve, før jeg har glemt at du pinte mor din saa forfærdelig» (Undset 1921 a, 95).

Kristin bekjenner sine synder i Nidarosdomen etter at hun har født Nåkkve. Hun er full av takknemlighet for at hun har fått lov til å føde en frisk sønn:

Avlet i synd. Baaret under hendes haarde, onde hjerte. Draget ut av hendes syndesmittede legeme saa skjær, saa sund, saa usigelig yndig og frisk og ren. Den uforskyldte naade brøt hendes hjerte sønder, angerknust laa hun, og graaten vældet ut av hendes sjæl som blod av et dødshug. (Undset 1921 a, 131–132)

Kristin opplever det at hun har født en frisk sønn, ikke som en rent biologisk hendelse, hun fortolker det som et mirakel, gjort mulig takket være Guds kjærlighet. At Kristin tolker sitt moderskap på bakgrunn av en kristen referanseramme, blir forsterket av rytmen i teksten. Sitatet vekker assosiasjoner til teksten i trosbekjennelsen, særlig takket være den parallelle setningsoppbygningen «Avlet i synd. Baaret under hendes haarde, onde hjerte. Draget ut av hendes syndesmittede legeme […]».

Med andre ord beskriver Undset i trilogien en rekke situasjoner som gjør det tydelig for leserne at det biologiske ved moderskapet ikke kan isoleres fra andre aspekter ved det. Samtidig viser hun også situasjoner der det biologiske moderskapet ikke er en del av det å være mor, eller der dette aspektet bare indirekte spiller inn. Kristin blir for eksempel vist frem som stemor for de to barna Erlend har fått med avdøde Eline Ormsdatter, en kvinne som på tidspunktet for unnfangelsen fortsatt var gift med en gammel og voldelig mann. Kristin spør Erlend noen uker etter bryllupet om han lengter etter barna sine, som da må være omtrent ti og tolv år gamle, og når han innrømmer at han tidligere pleide å være sammen med dem mye mer enn nå og spør om han kan ha dem med hjem til jul, sier hun at det «tyktes hende rimelig» (Undset 1921 a, 32). Etter kort tid har hun da også utviklet et nokså tett og varmt forhold til sin stesønn Orm, først og fremst fordi hun snakker med ham og forteller ham om hvordan hun selv vokste opp, og om hvordan hennes foreldre pleide å ordne alt på gården deres. Kristin forteller ikke Orm hva han skal gjøre, og hva han ikke skal gjøre, men hun snakker med ham, og hun lever slik hun forteller ham at foreldrene hennes levde. På denne måten oppnår hun guttens tillit. Måten han snakker til henne på, viser at han anerkjenner henne som mor, og han hjelper henne for eksempel med å bære inn maten når hun er gravid.

Mye senere, i andre delen av det siste bindet i trilogien, Korset, må den aldrende Kristin forstå at moderskapets oppgave ikke er over når barna nærmer seg voksen alder, men at bekymringene for barna bare blir andre enn de har vært før. For eksempel trenger hun ikke lenger bekymre seg for at Nåkkve savner samværet med faren, slik hun gjorde det tidligere. Etter at han har mistet gården sin og anseelsen, har Erlend alltid tid til sønnene. I stedet må Kristin bekymre seg fordi Nåkkve har vokst seg stor og fin og har begynt å løpe etter jenter. Hun får vite at Nåkkve har fått et barn med en jente i nabolaget, noe som gjør at hun bekymrer seg for ham, om enn på annen måte enn før: «Nu hadde hun faat øinene aapnet for det, at efter den unge mors byrde og møie fulgte frygt og sut av et nyt slag for den aldrende mor» (Undset 1922, 203).

Trilogien understreker dermed ikke bare at de ulike kvinnene er forskjellige i sin utøvelse av moderskap, og at biologien bestemmer i forskjellig grad hvilken type mødre de kan være, men også at den enkelte moren erfarer sitt moderskap i ulike livsfaser og ulike situasjoner. Med andre ord er det moderskapets mangfoldighet som Undset er mest opptatt av å vise frem. Snarere enn å lage en helhetlig teori om moderskap som hun propaganderer som saliggjørende for alle kvinner, utarbeider hun hvordan det å være mor alltid er en del av en situasjon, og hvordan moderskap derfor bare kan bli forståelig gjennom et blikk på eksempler. Den polyfone romanformens stemmemangfold bidrar til å belyse kompleksiteten i fenomenet moderskap, og Undsets tekst fremstår slik som en undersøkelse av en «kvinnesak» i litterær form.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.