Kransen

av Sigrid Undset

I. JØRUNDGAARD


I II III IV V VI VII

I.

3Ved skiftet efter Ivar unge Gjesling paa Sundbu i aaret 1306 kom hans jordegodsjordegods] jordeiendommer i SilSil] norrøn form av Sel, navn på bygd i Gudbrandsdalen til datteren Ragnfrid og hendes husbondhusbond] (her:) ektemann Lavrans Bjørgulfsøn. De hadde før bodd paa hans gaard Skog i Follo nær ved Oslo, men nu flyttet de til Jørundgaard øverst paa Silsvoldene.

Lavrans var av den slegt som her i landet blev kaldt Lagmandssønnerne. Den kom ind fra Sverige med hinhin] den Laurentius Østgøtelagmand som tok Bjelbojarlens søster jomfru Bengta ut av Vreta kloster og rømte til Norge med hende. Herr Laurentius var hos kong Haakon den gamlekong Haakon den gamle] Håkon 4. Håkonsson (1204–1263) og blev meget yndet av ham; kongen gav ham gaarden Skog. Men da han hadde været her i landet i otte aar, døde han av sott,sott] (alvorlig, ofte dødelig og smittsom) sykdom og enken, Folkungedatteren, som folk i Norge kaldte kongsdatter, for hjem og forlikte sig medforlikte sig med] forsonte seg med sine frænder.frænder] slektninger Hun blev siden rikt gift i et andet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke børn sammen, og saa arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han var farfar til Lavrans Bjørgulfsøn.

Lavrans var blit gift ii] ms, 1920a–1923b; i en 1925a–1949 ung alder; han var bare otteogtyve aar ved den tid han kom til Sil, og tre aar yngre end sin hustru. Som fremvokstringfremvokstring] ung gutt hadde han været ved hirdenhirden] livvakten, krigsfølget og hoffet til kongen og hadde nydt av en god opfostring; men efter sit giftermaal blev han boende i ro paa sin gaard, 4titi] for Ragnfrid var noget særsær] ms, 1920a–1925b; underlig 1932–1949 og tungsindig og trivdes ikke mellem folket syd i landet. Efter at hun hadde hat den vanskjæbnevanskjæbne] uheldig skjebne, ulykke at miste tre smaasønner i vuggen, blev hun rent folkesky. Det var da meget for at hustruen skulde komme nærmere til sinesine] ms, 1920a–1932; sin 1944; sine 1949 frænder og kjendinger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde, da de kom dit, ett barn i live, en liten mømø] jente som het Kristin.

Men da de fæstet bofæstet bo] bosatte seg paa Jørundgaard, levet de mest like stille der og holdt sig svært meget for sig selv; det syntes ikke som om Ragnfrid brød sig stort om frænderne sine, ti hun saa dem ikke oftere end hun maatte for sømmelighets skyld. Dette kom noget av at Lavrans og Ragnfrid var særskilt fromme og gudfrygtige mennesker som flittig søkte til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i kirkens ærinderærinder] ærender eller pilegrimmer, naar de for opover dalen til Nidaros, og de viste sin sogneprest – han var deres nærmeste nabo og bodde paa Romundgaard – den største agtelse. Men ellers syntes folk der i dalen atat] ms, 1920a–1932; av 1944; at 1949 Gudsvældet kostet dem dyrt nok i tiender,tiender] skatt, opprinnelig tiendepart av avling eller inntekt, betalt som avgift til kirken gods og penger, saa de mente, de trængte ikke drive saa haardt med faster og bønner eller trække til huse prester og munke, uten der var bruk for dem.

Ellers var Jørundgaardsfolket meget agtet og ogsaa vel likt, mest Lavrans, ti han var kjendt som en sterk og modig mand, men fredsæl,frædsel] fredsommelig stilfarende og retsindig, jevn i sin færd, men høviskhøvisk] dannet, høflig av væsen, en særskilt dygtig gaardbruker og en stor veidemand,veidemand] jeger, fangstmann særlig jaget han hidsig paa ulv og bjørn og alslags skadedyr. Han samlet paa faa aar meget jord under sine hænder, men han var en god og hjelpsom husbond mot sine leilændinger.leilændinger] bønder som leier jord av en jordeier

5Ragnfrid saa folk saa litet til at de snart sluttet med at snakke større om hende. Den første tid efter hun var kommet hjem til dalen hadde mange undret sig, ti de mindedes hende fra den tid hun gik hjemme paa Sundbu. Vakker hadde hun aldrig været, men da hadde hun set god og glad ut; nu hadde hun skjæmmet sigskjæmmet sig] mistet sitt friske og sunne utseende, tapt seg saa meget at en godt kunde tro, hun var ti og ikke tre aar ældre end manden. Folk syntes da hun tok dette med børnene urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i alle maater bedre end de fleste koner – hun sat i stor velstand og anseelse og hun levet godt med manden, saavidt folk kunde se: ikke holdt Lavrans sig til andre kvinder, han raadførte sig meget med hende i alle saker og han sa hende ikke et umildt ord, enten han var ædru eller drukken. Hun var da hellerikke ældre end at hun kunde faa mange børn endda, om Gud vilde unde hende det.

De hadde noget vanskelig for at faa unge folk i tjenesten paa Jørundgaard, fordi husmoren hadde dette tunge sind og fordi de holdt alle faster saa strengt. Ellers levet folket godt der i gaarden, og der faldt sjelden onde ord eller revselser;revselser] irettesettelser baade Lavrans og Ragnfrid gik ogsaa selv foran i alt arbeide. Manden var ogsaa gladlyntgladlynt] glad til sinns paa sin maate og kunde være med i en dans eller synge for,synge for] være forsanger naar ungdommen lektelekte] (her:) danset om vaakenætterne paa kirkebakken.vaakenætterne paa kirkebakken] nettene før en kirkefest, da man holdt seg våken Men det var dog helst ældre mennesker som søkte sig til Jørundgaard; disse likte sig godt og blev derder] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 længe.


Da barnet Kristin var syv aar gammel, hændte det en gang at hun skulde faa følge med sin far op paa sæteren deres.

6Det var en vakker morgen litt frem paa sommeren. Kristin stod i loftet,loftet] sovehuset der de sov nu sommertiden; hun saa solen skinnet ute og hun hørte sin far og mændene snakke nede i tunet – da glædet hun sig slik at hun kunde ikkekunde ikke] ms, 1920a–1923b; ikke kunde 1925a–1949 staa stille, mens moren klædte paa hende, men hoppet og sprang mellem hvert plagg som blev trukket paa hende. Hun hadde aldrig før været oppe paa fjeldene, men bare over rostenrosten] det bratte, lange veistykket til Vaage,Vaage] eldre skriveform av Vågå, navn på bygd i Gudbrandsdalen) naar hun fik være med og gjeste sine morsfrænder paa Sundbu, og saa i de nærmeste skogene med moren og husfolkene,husfolkene] tjenestefolket naar de gik ut og plukket bær som Ragnfrid satte paa tyndtøllettyndtøllet] det alkoholsvake ølet sit. Hun lavet ogsaa en sur maskmask] fast stoff, masse som blir igjen etter ølbrygging av tyttebær og tranebær som hun spiste til brødet istedetfor smør i langfasterne.langfasterne] de syv ukers lange fasteperiodene fra askeonsdag (onsdagen etter fastelavn) til påske

Moren viklet op Kristins lange gule haar og bandt det ind i den gamle blaa luen hendes, kysset saa datteren paa kindet, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans sat i sadlen allerede; han løftet hende op bak sig, hvor hanhan] ms, 1920a–1944; hun 1949 hadde lagt sammen sin kappe som en pute paa hestens lænd.lænd] hofteparti og nederste del av ryggen Der fik Kristin sitte overskrævs og holde i hans belte. Saa ropte de levvellevvel] farvel til moren, men hun kom løpende ned fra svalensvalen] svalgangen, det smale, åpne utbygget på husetsvender] unge tjenere med Kristins hættekaape, gav den til Lavrans og bad ham vogte barnet vel.

Solen skinnet, men det hadde regnet sterkt om natten, saa bækkene sprutet og sang alle steder nedover lierne, og skoddedotterne drev under fjeldsiderne. Men over kammen seg hvite godveirsskyer op i den blaa luft, og Lavrans og mændene hans snakket om at det blev nok en het dag, naar det led utpaa. Lavrans hadde fire svender med sig, og de var alle vel væbnede, for der laa paa denne tid mange slags underlige folk inde i fjeldet – endda de var saa mange og de skulde saa 7kort indpaa, at det var urimelig de skulde fornemme noget til slikt. Kristin var glad i alle svendene; de tre var noget ældre mænd, men den fjerde, Arne Gyrdsøn fra Finsbrekken, var en halvvoksen gut og han var Kristins bedste ven; han red nærmest efter Lavrans og hende, for det var han som skulde si hende fra om alt de saa efter veien, der de for.

De red mellem husene paa Romundgaard og vekslet hilsninger med Eirik prest. Han stod ute og skjendtes medskjendtes med] kranglet med datteren sin – hun styrte huset for ham – om en spindingspinding] (bunt) spunnet garn nyfarvet garn, hun hadde glemt hængende ute dagen før; nu var den blit skjæmt av regnet.

Paa bakken ovenfor prestegaarden laa kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset utenfor kirkegaardsgrinden strøk Lavrans og hans mænd hattenhatten] 1920a–1932; hattene ms, 1944–1949 av og bøiet hoderne; saa snudde faren sig i sadlen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunde se ute paa volden foran gaarden hjemme; hun viftet til dem med en snip av sit hodelin.hodelin] linskaut brukt av gifte kvinner

Her paa kirkebakken og i kirkegaarden pleiet Kristin at leke næsten hver dag; men idag hun skulde ut og fare saa langt, syntes barnet at det kjendte syn av hjemmet og bygden var helt nyt og merkelig. Husklyngerne paa Jørundgaard var likesom blit mindre og graaere, der de laa nede paa flaten, indtunindtun] eldre gårdstun som folkenes hus (bolighus, stabbur o.a.) er gruppert omkring, til forskjell fra uttun og uttun.uttun] eldre gårdstun som uthusene er gruppert omkring, til forskjell fra inntun Elven vandt sigvandt sig] snodde seg blank utover, og dalen viet sig med de brede grønne volder og myrer i bunden og gaarder med aker og eng opefter lierne under de graa og stupbratte fjeldsider.

Langt nedenfor der hvor fjeldene gik sammen og stængte, visste Kristin at Loptsgaard laa. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle mænd med hvitt skjegg; de 8skulde altid leke og skjemteskjemte] spøkte, tøyset med hende, naar de kom til Jørundgaard. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i træ til hende, og hun hadde engang faat et fingerguldfingerguld] gullring av ham. Men sidst han var hos dem, ved hvitsøndagstide,ved hvitsøndagstide] ved pinsetider (første ledd etter norrønt hvítasunnudagr ‘første pinsedag’) da hadde han hat med sig til hende en ridder som var skaaret saa vakkert og malt saa vel at Kristin syntes, hun hadde aldrig faat gildere gave. Hun maatte ha ham med sig i sengen hver eneste nat, men om morgenen naar hun vaagnet stod ridderen paa trinet foran sengen, der hun laa med forældrene. Faren sa, han sprang op ved første hanegal, men Kristin skjønte nok at moren tok ham væk, naar hun varvar] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 sovnet, for hun hadde hørt hende si, han var saa haard og vond, hvis de fik ham under sig om natten. – Sigurd av Loptsgaard var Kristin ræd for og likte ikke at han tok hende paa knæet, for han pleiet si, at naar hun blev mandvoksen,mandvoksen] (om ung jente) gifteklar, kjønnsmoden skulde han sove i armene hendes. Han hadde levet over to koner og sa selv han skulde nok leve over den tredje og; saa kunde Kristin bli den fjerde. Men naar hun graat for det, lo Lavrans og sa, han trodde ikke Margit vilde gi op aandengi op aanden] dø saa snart, men skulde det nu gaa saa ilde og kom Sigurd paa beiling,beiling] frieri saa skulde han faa nei, hun trængte ikke være ræd for andet.

Et bueskudbueskud] lengde, avstand som (omtrent) svarer til den lengdestrekning man kan skyte over med en bue nord for kirken omtrent laa ved veien en stor stenblok, og omkring den var der en tæt lund av bjerketrær og asp. Der pleiet de leke kirke, og Tomas, den yngste dattersønnen til Eirik prest, stod op og messet efter sin morfar, kostet med vievandvievand] innviet vann til bruk i katolsk gudstjeneste og døpte, naar der laa regnvand i groperne paa stenen.stenen.] ms, 1922a–1949; stenen 1920a–1921b Men høsten før hadde det hændt engang at de kom ilde ut. Først hadde Tomas viet sammen hende og 9Arne – Arne var ikke ældre end det hændte han blev med børnene og lekte, naar han kunde slippe til det. Siden fanget Arne en grisunge som gik der, og den bar de til daapen. Tomas salvet den med gjørme, dyppet den i et vandhul og hermet efter sin morfar, messetmesset] ms, 1920a–1925b; sang 1932–1949 paa latin og skjendte for de ofret ikke nok – da lo børnene, for de hadde hørt de voksne snakke om Eiriks umaadelige pengegriskhet. Og jo mere de lo, jo værre blev Tomas til at finde paa; saa sa han at dette barnet var avlet i langfasten,barnet var avlet i langfasten] i langfasten før påske skulle man helst avstå fra kjønnsliv og de skulde bøte til presten og kirken for sin synd. Da lo de store gutterne saa de skrek, men Kristin blev saa skamfuld at hun var paa graaten, der hun stod med grisungen i fanget. Og mens de holdt paa med dette, saa bar det ikke bedre til end at Eirik selv kom ridende hjemover fra sognebud.sognebud] besøk av presten hos syke og døende Da han skjønte hvad ungerne hadde for sig, sprang han av hesten, rakte de hellige karde hellige kar] kar til bruk i gudstjenesten, bl.a. kalk (drikkebeger) til nattverden til Bentein, den ældste dattersønnen, som var med ham, saa braat at Bentein nær hadde tapt sølvduen med Guds legemesølvduen med Guds legeme] sølvkaret formet som en due til oppbevaring av nattverdsbrødet i bakken; presten for ind mellem børnene og dængte saa mange som han kunde faa fat i. Kristin mistet grisungen, og den for skrikende nedover veien med daapsklædet slæpende efter sig, saa prestens hester stod paa bakbenene av rædsel; presten ristet ogsaa hende saa hun faldt, og han støtte til hende med foten, saa hun hadde vondt i hoften mange dage efter. Da mente Lavrans, da han hørte om dette, at Eirik dog hadde været for streng mot Kristin, siden hun var saa liten. Han sa han vilde tale med presten om dette, men Ragnfrid bad ham ikke gjøre det, for barnet hadde ikke faat andet end det hun hadde forskyldt,hadde forskyldt] hadde gjort seg fortjent til naar hun var med paa en slik bespotteligbespottelig] blasfemisk, som spotter, håner noe hellig lek. Saa nævnte ikke Lavrans videre om saken, 10men han gav Arne de værste hug, gutten nogentid hadde faat.

Derfor, da de red forbi stenen, nappet Arne i Kristins ærme. Si noget turde han ikke for Lavrans, men han skar ansigt, smilte og klappet sig paa enden. Men Kristin bøiet skamfuld hodet.

Veien tok ind i tæt skog. De red under Hammeraas; dalen blev trang og mørk, og elvegnyetelvegnyet] elvesuset hørtes sterkere og barskere – naar de saa et glimt av Laagen, gik den isgrøn med hvitt skum mellem bratte stenvægger. Fjeldet var svart av skog paa begge sider av dalen; der var mørkt og stygt og trangt i rosten, og det gufsetgufset] blåste koldt. De red over kloppenkloppen] den lille broen av stokker over Rostaaen, og snart saa de broen over elven nede i dalen. I en hølhøl] fordypning med dypt vann, kulp litt nedenfor broen bodde en nøk; Arne vilde fortælle Kristin om det, men Lavrans bød strengt gutten at tie med slik snak her i skogen. Og da de kom til broen, sprang han av hesten og leiet den over ved bigslet,bigslet] (staveform av bisselet) toleddet jernstykke i hodelaget til å legge i munnen på hestenbigslet] ms, 1920a–1932; bislet 1944–1949 mens han holdt barnet om livet med den anden arm.

Paa den anden sideside] ms, 1920a–1921b; side av 1922a–1949 elven bar en ridesti steilt op i høiden, saa mændene stod av hestene og gik, men faren løftet Kristin frem i sadlen, saa hun kunde holde i sadelbuen, og saa fik hun ride Guldsveinen alene.

Nye graanuter og blaakoller med snestriper paa løftet sig over fjeldsiderne, eftersom de kom høiere op, og nu skimtet Kristin mellem trærne glimt av bygden nord for rosten, og Arne pekte og sa, hvad de gaardene het, som de kunde skjelne.

Høit oppe i lien kom de til en liten heim. De stanset ved skigaren; Lavrans hauket,hauket] ropte, lokket (med høye melodiske rop) og ropet blev ved at klinge igjen og igjen mellem fjeldene. To mænd kom springende nedover mellem de smaa akerlapper. Det 11var begge sønnerne i stuen. De var dygtige tjærebrændere, og Lavrans skulde tinge dem til at brændetinge med dem til at brænde] avtale med dem om å brenne (tjære) for sig. Deres mor kom efter med en stor bolle kjeldermelk, ti det var blit en varm dag, slik som mændene hadde ventet.

«Jeg saa du hadde datteren din med dig,» sa hun, da hun hadde hilst, «jeg tykte,tykte] syntes jeg maatte da se hende. Du faar løse av hende huen; de siger hun skal ha slikt etslikt et] ms, 1920a–1925b; slikt 1932–1949 fagert haar.»

Lavrans gjorde som konen bad, og Kristins haar faldt ned over hende like til sadlen. Det var tykt og gult som moden hvete. Isrid, konen, tok i det og sa:

«Ja nu ser jeg, rygtet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljerosliljeros] (balladestil) vakker jente er hun og ser ut som et riddersmands barn. Milde øine har hun og – hun ligner paa dig og ikke paa Gjeslingerne.Gjeslingerne] Gjesling-slekten Gud unde dig glæde av hende, Lavrans Bjørgulfsøn! Og Guldsveinen rider du saa stragstrag] rank som en hovmand,»hovmand] mann, rytter som er i tjeneste hos stormann (konge eller høvding) og hører til hans følge skjemtet hun og holdt bollen, mens Kristin drak.

Barnet rødmet av glæde, for hun visste vel at faren var holdt for den vakreste mand vidt omkring, og han saa ut som en ridder, der han stod mellem mændene sine, endda han var klædt mest paa bondevis, slik han brukte det hjemme til daglig. Han bar en temmelig vid og kort kofte av grønfarvet vadmel,vadmel] en type tykt, slitesterkt, vevet ullstoff aapen i halsen saa skjorten vistes; ellers hadde han hoserhoser] (middelalderlig) klesplagg som omslutter benet fra hoften til tåspissen eller vristen, laget av stoff eller lær og sko av ufarvet lær og paa hodet en gammeldags, bredbremmet uldhat. Av smykker bar han bare en glat sølvspænde i beltet og en liten sølje i skjortelinningen; desuten vistes i halsen litt av en gylden halskjede. Den bar Lavrans altid, og i den hang et guldkors, sat medsat med] utstyrt med, forsynt med store 12bergkrystaller; det var til at aapne, og deri laa litt av den hellige fru Elin av Skøvdes likklæde og haar,den hellige fru Elin av Skøvdes likklæde og haar] helgenen Elin av Skøvdes likklede og hår brukt som relikvie, dvs. (del av) helgens lik eller eiendel, regnet for å ha vernende og hjelpende kraft ti Lovmandssønnerne regnet sin æt fra en av denne saligesalige] (her:) velsignede kvindes døttre. Men naar Lavrans var paa skogen eller gik over sit arbeide, pleiet han at stikke korset ind paa bare barmen for ikke at miste det.

Men han saa i sine grove hjemmeklær mere velbyrdigvelbyrdig] fornem ut end mangen ridder og hirdmandhirdmand] medlem av kongens hird [jf. kommentar s. 3] i gjestebudsdragten. Han var meget vakkert vokset, høi, herdebredherdebred] bredskuldret og hoftesmal; hodet var litet og sat vakkert paa halsen, og han hadde smukke, litt langagtige ansigtsdrag – tilpastilpas] passelig fyldige kinder, vakkert rundet hake og veldannet mund. Av let var han lysAv let var han lys] han hadde lys hud og lyst, blondt hår med frisk ansigtsfarve, graa øine og tykt, glat og silkegult haar.

Han blev staaende og snakket med Isrid om hendes saker, spurte ogsaa til Tordis, Isrids frændekonefrændekone] kvinnelig slektning som stelte paa Jørundgaards sæter denne sommeren. Hun hadde nys faat et barn; Isrid ventet bare paa leilighetleilighet] mulighet, anledning til at faa sikkert følge gjennem skogen, saa skulde hun bære gutten ned og faa ham kristnet.kristnet] døpt Lavrans sa da, hun fik bli med dem opover: han skulde ned igjen næste kveld, og det kunde være godt og trygt for hende at der var saa mange mænd med hende og det hedenske barnet.det hedenske barnet] det udøpte barnet

Isrid takket: «Sandt at si saa er det nu dette, jeg har ventet paa. Vi vet det, vi fattige folk her oppe under heien, at du gjør os et venskapsstykke,venskapsstykke] vennetjeneste om du kan det, naar du kommer hit.» Hun sprang opover for at hente et knytte og en kaape.

Det var slik, at Lavrans likte sig vel mellem disse smaamænd som sat paa rydningerrydninger] sted hvor man har ryddet jord (og bygget hus, gård) og bygselspladserbygselspladser] små, leide gårdsbruk høit i utkanten av bygden; hos dem var han altid glad 13og skjemtsom.skjemtsom] spøkefull Med dem talte han om skogsdyrenes færdenfærden] måte å ferdes på og renen indpaa vidderne, om alt det skrømtalt det skrømt] alt spøkeriet, alle de spøkelsene som rører sig paa slike steder. Og han stod dem bistod dem bi] bistod dem, hjalp dem med raad og daadmed raad og daad] (både med drøftelser og handling og haandsrækning, saa til deres syke bofæ,bofæ] kyr fulgte dem i smien og paa tømmermandsarbeide, ja la stundomstundom] av og til sine svære kræfter til, naar de skulde bryte op de værste stener eller røtter. Derfor hilste disse mennesker altid med glæde Lavrans Bjørgulfsøn og Guldsveinen, den store røde hingsten han red paa. Det var et vakkert dyr med blankt skind, hvit man og hale og lyse øine – sterkt og djervtdjervt] uredd, modig saa der gik ry av det i bygderne, men mot Lavrans var hingsten blid som et lam, og han brukte at si, han hadde den saa kjær som en yngre bror.

Det første ærindet Lavrans hadde var at han skulde se til varden paa Heimhaugen. For i de haarde ufredstider for hundrede aar siden eller mere hadde bønderne nogen steder opefter dalene bygget varder paa fjeldene, lignende veterne i skibredernevarder på fjeldene, lignende veterne i skibrederne] varder på fjellene som lignet på vedstablene, som ble tent på som varsel om fiender, og som lå på toppene ved ankringsplassene for skip langs kysten, men disse varder i dalene hørte ikke under landevernet.landevernet] (landvern gjengir her norrønt landvorn) landets forsvar mot fiendtlig overfall BondegilderneBondegilderne] sammenslutningene av bønder som likeverdige medlemmer, bøndenes lag, foreninger holdt dem istand, og brødrene skiftet om at røgte dem.røgte dem] ha tilsyn med dem, holde dem i god stand

Da de kom til den første sæteren, slap Lavrans alle hestene uten kløvhesten ind paa løkken der, og nu tok de en steil gangsti opover. Det var ikke længe før det blev grissentgrissent] utett mellem trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben indpaa myrerne – og nu saa Kristin nakne graanuter dukke op mot himmelen allevegne.allevegne] overalt De steg i ur lange stykker, og sommetider randt der bæk i stien, saa faren maatte bære hende. Vinden tok godt og friskt heroppe og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunde ikke stanse nu og plukke. Arne 14sprang snart først og snart sidst, rev av bærris til hende og nævnte hvis sætrer det var de saa nedenfor sig i skogen – for der var skog over hele Høvringsvangen den tiden.

Og nu var de under den sidste runde og nakne kollen og saa detdet] ms, 1920a–1944; de 1949 svære tømmerreisdet svære tømmerreis] det digre reisverket av tømmer mot luften og vagthytten i læ under en berghammer.berghammer] bratt bergknaus

Da de kom op over kanten, for vinden imot dem og slog i deres klær – saa Kristin syntes det var som noget levende som bodde heroppe møtte dem og hilste. Det blaaste og det blafret, mens hun med Arne gik fremover moseflakene. Børnene satte sig ytterligytterlig] langt ute paa en pynt, og Kristin stirret storøiet – aldrig hadde hun tænkt sig at verden var saa vid og stor.

Der var skoglaadne fjeldvidder under hende overalt; dalen var bare som et søkk mellem de svære fjeld, og sidedalene var endda mindre søkk; der var mange slike, men endda blev det litet av daler og meget av fjeld. Alle vegne raket graanuter, gulflammede av lav, op over skogteppet, og langt uteute] ms, 1920a–1923b; ut 1925a–1949 mot himmelbrynet stod blaafjeld med hvite blikker av snehvite blikker av sne] hvite flekker av snø og blandet sig for øiet med de graablaa og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved – like bortom sæterskogen – laa en klynge vældige stenblaa koller med skavskav] flak av nysne nedefter siderne. Kristin kunde skjønne, dette var RaanekampeneRaanekampene] eldre form av Rondane, navn på fjellparti mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen, første ledd er omtolket som råne ‘ukastrert hanngris’ som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørliggjørlig] tydelig en flok svære raaner som gik indover og vendte baken mot bygden. Endda sa Arne at det var en halv dags ridt bare indtil dem.

Kristin hadde trodd at bare hun kom op over toppen av heimfjeldeneheimfjeldene] fjell(området) ved hennes egen bygd saa skulde hun set ned i en anden bygd lik deres egen med byggede gaarder og bøer,byggede gaarder og bøer] (uttrykk med bokstavrim) gårdsbebyggelse og det 15sakksakk] (preteritum av søkke) ga et plutselig støt eller rykk av forferdelse, overraskelse e.l. saa rart i hende da hun saa, det var saa langt imellem de steder hvor folk bodde. Hun saa de smaa gule og grønne flekkerne nede i dalbunden og de bitte smaa lysningerne med graa husprikker paa i fjeldskogen; hun begyndte at tælle dem, men da hun hadde regnet tre tylvter,tylvter] antall av tolv klarte hun ikke at holde rede paa det længer. Og endda var menneskenes bo bare som ingenting i ødet.

Hun visste at i vildskogen raadde ulv og bjørn, og under al stenen bodde trold og tusser og alvefolket, og hun blev ræd, for ingen visste tal paa dem, men der maatte være mangfoldig flere av dem end av kristne mennesker. Da ropte hun høit paa sin far, men han hørte hende ikke i blæsten heroppe – han og svendene holdt paa at velte store stener opfor svaensvaen] det glatte, skrånende berget, svabergetsvaen] ms, 1920a–1932; svaet 1944–1949 for at støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.reiset] tømmerstabelen, jf. kommentar s. 14

Men Isrid kom bort til børnene og viste Kristin hvor Vaage vestfjeld var. Og Arne pekte ut Graafjeldet, hvor folk fra bygderne tok renen i grubertok renen i gruber] fanget reinsdyrene i (fangst)groper og kongens falkefængerefalkefængere] personer som fanger (jakt)falker laa i stenboder. Det arbeidet tænkte Arne selv paa at gi sig til – men da vilde han ogsaa lære at avretteavrette] lære opp, dressere fuglene til jagt – og han løftet armene som om han kastet høken ut.

Isrid rystet paa hodet.

«Det er et stygt liv det, Arne Gyrdsøn – det blev en stor sorg for mor din, skulde du bli falkefænger, gut. Der kan ingen mand berge sig indpaa der, uten han gir sig i stalbroderlaghan gir sig i stalbroderlag] han slår seg sammen med baade med de værste mennesker og med dem som er værre endda.»

Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det sidste:

«Ja,» sier han, «der er nok mere end ett bolbol] bolig, tilholdssted 16indpaa der, som hverken svarer skylder eller tiendehverken svarer skylder eller tiende] som hverken betaler gjeld/skatt eller kirkeskatt –»

«Ja du har vel set ett og andet du, Lavrans,» fristetfristet] prøvde Isrid. «Du som farer saa langt indover –»

«Aa – aa,» Lavrans drog paa det. «Kanhænde – men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En faar unde de folkene, som har spildt sig fredende folkene, som har spildt seg freden] de som har handlet slik at de er blitt fredløse inde i bygden, den fred de kan finde indpaa fjeldet, mener jeg. Endda saa har jeg set gule akrer og vakker slaatteng der hvor faa folk vet om at der findes daler – og flokker har jeg set av bofæ og smale,smale] småfe, særlig sauer men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre –»

«Aaja,» sier Isrid. «Bjørn og graabeingraabein] ulv faar skyld for det fæet som blir borte her paa sætrene, men der er værre røvere i fjeldet end de.»

«Kalder du dem værre,» spør Lavrans tankefuld og stryker datteren over huen. «Indi fjeldet syd under Raanekampene saa jeg tre smaagutter engang, og den største var som Kristin her – gult haar hadde de og skindkofter. De flækket tænder mot mig som vargungervargunger] ulvunger før de randt og gjemte sig. Det er vel ikke saa underlig om den fattige manden som eiet dem lystet at berge sig en ku eller to –»

«Aa unger har da baade ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke du, Lavrans, hverken dem eller ungerne deres. Endda de har ikke lært lov eller kristendom, slik som disse ildgjerningsmændeneildgjerningsmændene] forbryterne du under saa vel –»

«Synes du jeg under dem saa vel, fordi om jeg under dem litt bedre end det værste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, saa faar vi se, hvadslags niste Ragnfrid har undt os idag.» Han tok Kristin ved haanden 17og leiet hende med sig. Og han bøiet sig ned over hende og sa sagte:sagte] dempet, stille «Jeg tænkte paa de tre smaa brødrene dine jeg, Kristin liten.»

De kiket ind i vardehytten, men der var kvalmt og lugtet muldent.der … lugtet muldent] det luktet av jord der Kristin fik se sig om et øieblik, men der var bare nogen jordpaller langs væggene, en grue midt i gulvet og saa tønder med tjære og knipper av tyripindertyripinder] pinner av (død) furuved (med harpiks og terpentinstoffer) og næver. Lavrans syntes de skulde spise ute, og litt nede i en bjerkeli fandt de en vakker, grøn slette.

De læsset av kløvhesten og strakte sig i græsset. Og der var meget og god mat i Ragnfrids skræppeskræppe] skinnsekk, skinnveske – mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøt, fet, kokt kubringe,kubringe] (kjøtt av) forreste bryststykke av ku to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gik det fort med at skjære ut kjøt og dele rundt, mens Halvdan, den ældste av mændene, slog ild – det var tryggere at ha varme end være uten her i skogen.

Isrid og Arne rev lyng og fjeldbjerk og kastet paa baalet; det fræste naar ilden rev det friske grønne av kvistene saa smaa hvite brændte fnugg fløi høit paa luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin sat og saa paa; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fik leke. Den var anderledensanderledens] ms, 1920a; anderledes 1920b–1949 end naar den sat hjemme paa aarenaaren] ildstedet og skulde trælletrælle] slite hardt med at koke mat og lyse for dem i stuen.

Hun sat og lænet sig indtil faren med en arm over hans knæ; han gav hende saa meget hun vilde ha av alt det bedste som var, og bød hende drikke alt hun orket av øllet og smake flittig paa mjøden.

«Hun blir saa rusende, hun kan ikke gaa ned til 18sæteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hendes runde kinder:

«Ja da er vi velvel] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 folk nok her som kan bære hende – hun har godt av det – drik du og, Arne – dere som er i voksteren endda,dere som er i voksteren endda] dere som ennå vokser dere gjør Guds gaver godt og ingen men – gir søtt, rødt blod og god søvn, men vækker ikke galskap og uvet –»

Mændene drak nu flittig og dypt de og; Isrid lot sig hellerikke forsmaa, og snart gik stemmerne deres og ildens buldren og hvinen som en fjern larm for Kristins ører – hun tok til at bli tung i hodet. Hun sanset endda at de frittetfrittet] utspurte Lavrans og vilde ha ham til at tale om hvad han hadde fornummetfornummet] (eldre, sterk preteritumsform av fornemme) oppfattet, merket av underlige ting paa jagtfærderne sine. Men han vilde ikke si stort, og det tyktes hende være saa trygt og godt – og saa var hun saa mæt.

Faren sat med en leiv mykt bygbrød; han kløp smaastykker mellem fingrene til de lignet hester, splittet smaa biter av suletsulet] (her:) kjøttet og satte skrævs over brødhestene; disse lot han ride bort over laaret sit og ind i munden paa Kristin. Men snart var hun saa træt at hun orket hverken gape eller tygge – og saa veltet hun overende paa bakken og sov.


Da hun kom til sig igjen, laa hun varmt og mørkt i farens arm – han hadde svøbt sin kappe om dem begge. Kristin satte sig op, strøk svedensveden] svetten av sit ansigt og løste av sig huen,huen] luenhuen] ms, 1920a–1921a; luen 1921b–1949 saa luften kunde faa tørke hendes fugtige haar.

Det maatte være langt paa dagen ledet,ledet] (eldre perfektumsform av lide) lidd for solskinnet var ganske gult og skyggerne hadde strukket sig og faldt mot sydøst nu. Der rørte sig ikke en vind 19mere, og myg og flyfly] små insekter summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin sat murende stille,murende stille] helt stille klorte sine mygbidte hænder og saa omkring sig – kollen over dem skinnet hvit av mose og gul av lav i solbranden, og reiset av veirslaat tømmerveirslaat tømmer] tømmer som var medtatt av vær og vind stod mot himmelen som et benskrangel av noget underlig dyr.

Hun tok til at bli ilde tilmode – det var saa rart at se dem sove allesammen i det blotte og bare dagslys. Hændte det hun vaagnet hjemme om natten, saa laa hun lunt og mørkt med moren paa den ene siden og aaklædetaaklædet] (etter norrønt áklæði) (her:) veggteppet som var spændt over vægstokkene paa den anden. Da visste hun at stuen var stængt med ljoreljore] firkantet røyk- og lysåpning i taket over ildstedet i røykstue (som kunne stenges) og slaaslaa] vannrett stang eller bolt, til å stenge dør e.l. med mot natten og veiret ute, og sovelydene kom fra mennesker som laa godt og trygt mellem skind og puter. Men alle disse kroppene som laa vridd og vendt paa bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunde godt være døde – de laa nogen paa maven og nogen paa ryggen med optrukne knær, og de lydene, som kom fra dem, skræmte hende. Faren snorket tungt, men naar Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i næsen hans. Og Arne laa paa siden med ansigtet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune haar utbredt i lyngen; han laa saa stille at Kristin blev ræd, han skulde være død. Hun maatte lute siglute sig] bøye seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt paa sig i søvne.

Kristin kom pludselig til at tænke paa om de kanske hadde sovet over en nat og dette var næste dagen – da blev hun saa forskrækket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet endda, men turde ikke lægge sig til at sove. Saa krøp hun hen til baalet og karret med en pinde – det glødet litt nedi endda. Hun la paa lyng og smaa kvister 20som hun rusket op omkring sig, men hun vaaget ikke gaa utenfor ringen av de sovende og finde store grener.

Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin og hun blev kold av angst. Da saa hun en rød krop mellem trærne, og Guldsveinen brøt frem mellem smaabjerkene, stod der og saa paa hende med sine klare, lyse øine. Hun blev saa glad at hun for op og løp mot hingsten. Der var den brune hesten, Arne hadde redetredet] (eldre perfektumsform av ride, ri) ridd paa, og kløvhesten og. Da kjendte hun sig saa god og tryg; hun gik bort og klappet dem alle tre paa lænderne, men Guldsveinen bøiet hodet, saa hun kunde naa at kjæle den paa kinderne, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hænderne hendes med sin bløte mule.

HesteneHestene] ms, 1920a–1944; Hesten 1949 lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin blev gaaende med dem, for hun trodde ikke det hadde nogen fare, naar hun holdt sig nær Guldsvein – han hadde tugtet bjørnen før han.han] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 Og blaabæren grodde saa tæt indover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munden; øl lystet hende ikke rigtigøl lystet hende ikke rigtig] hun hadde ikke ordentlig, helt lyst på øl nu, men de søte, saftige bær var saa gode som vin. Borte i en ur saa hun bringebær ogsaa – da tok hun Guldsvein i manetmanet] manenmanet] ms, 1920a–1932; manen 1944–1949 og bad ham pent følge sig dit, og hingsten fulgte føielig med den lille piken. Eftersom hun gik længere og længere nedover lien, fulgte han, naar hun ropte paa ham, og de andre to hestene fulgte efter Guldsvein.

Hun hørte en bæk som klunket og silret etsteds nærved; da gik hun efter lyden til hun fandt den, og hun la sig utover paa en stor stenhelle og tvættet sit svede, mygstukne ansigt og hænderne. Under hellerenhelleren] bergveggen som hang utover stod 21vandet i en stille, svart kulp, for midt imot steg en stenvæg ret op bak nogen smaa bjerker og vierbusker – det var det fineste speil, og Kristin lutet sig utover og saa paa sig selv i vandet, for hun vilde se om det var som Isrid sa, at hun lignet sin far.

Hun smilte og nikket og bøiet sig frem, til hendes haar møtte det lyse haaret om det runde og storøiede barneaasyn,barneaasyn] barneansikt hun saa i bækken.

Rundt omkring vokste der saa ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kaldes vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjeldbækken end hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt efterhvert med græsstraa, til hun hadde gjort sig den skjønneste, tætteste, lyserøde krans. Barnet trykket den ned om sit haar og løp til kulpen for at se, hvordan hun saa ut, nu hun var smykket som en voksen møen voksen mø] en voksen, ung kvinne der skal gaa i dansen.

Hun heldet sig over vandet og saa sit eget mørke billede stige op fra bunden og bli klarere, eftersom det kom hende imøte – da saa hun i bækkens speil at der stod et menneske mellem birkene paa hin sidenpaa hin siden] på den andre siden og lutet sig mot hende. Braat rettet hun sig op paa knæ og saa ditover. Først syntes hun bare, det var fjeldvæggen og trærne som klynget sig til dens fot. Men med ett blev hun var et ansigt mellem løvet – der stod en frue derover, med hvitt ansigt, brusende, lingult haar – de store lysegraa øinene og de spilte,spilte] vidåpne blekrøde næsebor mindet om Guldsveinens. Hun var klædt i noget blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte hende op til de brede bryster, som var fuldsatte med spænder og blanke kjeder.

Kristin stirret paa synet – da løftet fruen en haand 22og viste hende en krans av guldblomster; hun vinket med den.

Bak sig hørte hun Guldsvein vrinske høit og skræmt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek saa det ljomet, kastet omkring og satte opover saa jorden drønnet. De andre hestene fulgte – de tok ret op i uren, saa sten raset dundrende utfor og grener og røtter brøtesbrøtes] (pretertitum av brytes] støtte mot hverandre og raslet.

Da skrek Kristin himmelhøit. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom sig paa føtterne, løp opover efter hestene og turde ikke se sig tilbake over skulderen, kløv opover i uren, traadte i kjolekanten sin og skredskred] skled ned et stykke, klatret igjen og tok for sig med blødende hænder, krøp paa saare, forslaatte knæ, ropte paa Guldsveinen indimellem hun kaldte paa faren – mens sveden spratt ut over hele hendes krop, randt som vand ned i øinene hendes og hjertet dunket som det vilde slaa sig sund mot brystkurven;brystkurven] brystkassen angstens graat klemte hende i strupen.

«Aa far, aa far!»

Da hørte hun hans stemme et sted over sig. Hun saa han kom i lange byks nedigjennem uren – den lyse, solhvite ur; smaabjerk og asp stod stille opefter og blikketblikket] glimtet, blinket med smaa sølvbliktsølvblikt] (svake, matte) glimt, blink som av sølv fra bladene – fjeldlien var saa stille og saa lys, men faren kom springende nedover og ropte hendes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.

«Sankta Maria!» Lavrans knælte ned ved datteren og tok hende ind til sig – han var blek og underlig om munden, saa Kristin blev endda ræddere; det var som saa hun først i hans aasyn, hvor stor en fare hun hadde været stedt i.

«Barn, barn, –» han løftetløftet] ms, 1920a–1923a; løfter 1923b; løftet 1944–1949 op hendes blodige hænder, 23saa paa dem, saa kransen om hendes blottede haar og rørte ved den. «Hvad er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten –»

«Jeg gik med Guldsvein,» hulket hun indtil ham. «Jeg blev saa ræd for dere sov alle, men saa kom Guldsvein –. Og saa var der en som vinket til mig nede ved aaen der –»

«Hvem vinket – var det en mand?»

«Nei det var en frue – hun vinket med en krans av guld – jeg tror det var dvergmøen, far –»

«Jesus Kristus,» sa Lavrans sagte og slog kors over barnet og sig selv.

Han hjalp hende opover til de kom til en græsbakke; da løftet han hende op og bar hende. Hun hang indtil hans hals og storgraat – kunde ikke stanse, alt han hysset paa hende.

Om litt møtte de mændene og Isrid. Hun slog hænderne sammen, da hun hørte hvad som var hændt:

«Ja dette har nok været alvemøendvergmøen … alvemøen] alvekvinnen, den underjordiske kvinnen (som kunne lokke mennesker) – hun har villet lokke dette vakre barnet ind i berget, kan dere vite –»

«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulde ikke snakketsnakket] ms, 1920a–1922a; snakke 1922b–1949 om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»

Han drog den gyldne kjede frem under skjorten sin og hængte den og relikvikorset om Kristins hals, stak det ind paa hendes bare krop.

«Men dere alle,» sa han, «maa vogte vel paa munden deres, for dette maa Ragnfrid aldrig faa spurtfaa spurt] få vite at barnet har været stedt i slik fare.»

Nu fik de fat paa hestene som hadde løpet tilskogs, og gik siden raskt ned til sæterløkken hvor de andre 24hestene gik. Alle sat da op og de red bortover til Jørundgaardssæter; det var ikke lange veien.lange veien] ms, 1920a–1923a; lang veien 1923b–1949

Solen var ved at gaa ned, da de kom dit; fæet var i kveen,kveen] innhegningen og Tordis og gjæterne holdt paa at melke. Inde i seletselet] seterhuset stod grøten kokt til dem, for sæterfolket hadde set dem oppe ved varden før paa dagen, saa de var ventet.

Da først stilnet Kristins graat. Hun sat paa farens fang og spiste grøt og rømme av samme ske som han.

Lavrans skulde næste dag ind til et vand længer inde paa fjeldet; der laa nogen av hans gjæterergjæterer] 1920a–1922a; jæterer ms; gjætere 1922b–1949 med okserne. Kristin skulde faat følge med, men nu sa han, hun fik bli igjen i selet: – «og dere faar passe,passe] ms, 1920a–1923b; passe paa 1925a–1932; passe på 1944–1949 baade Tordis og Isrid, at holde døren stængt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, baade for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»

Tordis var blit saa skræmt at hun turde ikke bli heroppe med den lille, og hun var endda utenfor kirkevæggen efter barselet situtenfor kirkevæggen efter barselet sit] hadde vært i kirke første gang etter barnefødsel (i tråd med eldre, rituell praksis) – helst vilde hun faafaa] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa, han syntes dette var rimelig; hun kunde bli med dem nedover næste kveld; han mente han kunde faa en ældre enke, som tjente paa Jørundgaard, hitop i hendes sted.

Tordis hadde bredt søtt, friskt fjeldgræs under skindene i bænken; det lugtet saa sterkt og godt, og Kristin sovnet næsten, mens faren læste fadervor og Ave MariaAve Maria] (fra latin: «vær hilset, Maria») katolsk bønn til jomfru Maria som begynner med disse ordene over hende.

«Ja det skal bli en stund til jeg tar dig med ut i fjeldet igjen,» sa Lavrans og klappet hende ved kindet.

Kristin vaagnet op med et sæt:

25«Far – faar jeg ikke bli med dig sydover heller i høst, som du har lovet –»

«Det faar vi nu se paa,» sa Lavrans, og straks efter sov Kristin sødelig mellem saueskindene.


II.

Hver sommer pleiet Lavrans Bjørgulfsøn at ride en tur sydover og se til sin gaard i Follo. Disse farens reiser var som aarsmerkeraarsmerker] merker som tjener til å markere noe minneverdig i et år i Kristins liv – de langsomme ukerne han var borte og den store glæden naar han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøier til brudekisten hendes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart at fortælle hende.

Men dette aaret skjønte Kristin at der stod noget paa utover det vanlige med farens reise. Den blev utsat og utsat, de gamle fra Loptsgaard kom ridende ret som det var og sat over bordet med hendes far og mor, snakket om arvegangarvegang] rekkefølgen av de forskjellige arvingenes krav på arv og odel og løsningsretløsningsret] rett til å overta et formuesgode, især en fast eiendom og vanskeligheterne ved at drive gaarden herifra og om bispesætet og kongsgaarden i Oslo som tok saa meget arbeidshjælp fra landbruket i nabolaget. De hadde næsten ikke stunderhadde … ikke stunder] hadde ikke anledning til at leke med hende, men hun blev sendt ut i ildhusetildhuset] huset for matlagning, hvor man gjorde opp ild til pikerne. Hendes morbror, Trond Ivarsøn fra Sundbu, kom opoveropover] ms, 1920a–1921a; over 1921b–1949 til dem oftere end han pleiet – men han hadde aldrig brukt at skjemte eller kjæle med Kristin.

Efterhvert fik hun noget rede paa hvad det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil søkt at samle jord under sig her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundsøn foreslaat Lavrans at makeskiftemakeskifte] bytte fast eiendom mot annen fast eiendom Formo, som var herr Andres’ mors odelsgaard, mot Skog, der laa bedre til for ham, siden han var ved kongens hird 26og sjelden kom hit til dalen. Lavrans vilde ugjerne skille sig med Skog, som var hans odelsgaard – den var kommet i hans æt ved kongegave; dog vilde byttet være fordelagtig for ham paa mange maater. Men ogsaa Lavrans’ bror, Aasmund Bjørgulfsøn, vilde gjerne løse Skog til sig – han bodde nu paa Hadeland, hadde giftet sig til en gaard der, – saa det var usikkert om Aasmund vilde vige sin odelsret.

Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette aaret vilde han ha Kristin med sig til Skog – hun skulde dog se den gaarden hvor hun var født og som var hans fædrenehjem,fædrenehjem] hjem som har tilhørt far eller forfedre om den skulde gaa ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, endda hun var litt ræd for at sende saa ungt et barn paa en slik langfærd, naar hun ikke selv kunde være med.

Den første tiden efter Kristin hadde set alvemøen var hun saa forskræmt atat] ms, 1920a–1925b; saa 1932–1949 hun holdt sig helst inde hos moren – hun var ræd bare for at se nogen av de folkene som hadde været med paa fjeldet den dagen og visste om det som var hændt hende. Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet blev nævnt.

Men da nogen tid var gaat, syntes hun, hun kunde hat lyst til at tale om det. Indi sig fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo længere tid der gik, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere blev mindet om den fagre frue –.

Men aller underligst var det, at hvergang hun tænkte paa alvemøen, saa kom hun til at længte slik efter reisen til Skog, og hun blev mer og mer ræd for at faren ikke skulde ta hende med.

27Tilsidst vaagnet hun en morgen i bursloftetbursloftet] loft (med soverom) i andre etasje på (stab)bur og saa at Gamle Gunhild og moren sat paa dørtrinet og synetsynet] så igjennom, sjekket Lavrans’ bunker av ekornskind. Gunhild var en enke som gik rundt paa gaardene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakkensnakken] ms, 1920a–1932; snakket 1944–1949 deres at nu var det hende som skulde ha ny kaape, foret med ekornskind og bræmmetbræmmet] kantet med maar. Da forstod hun at hun skulde faa bli med faren, og hunhun] ms, 1920a–1944; han 1949 for op i sengen og skrek av glæde.

Moren kom bort til hende og strøk over hendes kind:

«Er du saa glad da, datter min, at du skal fare saa langt bort fra mig?»


Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulde reise av gaarden. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tæt skodde mellem husene, da Kristin tittet ut av døren efter veiret – det bølget som graa røk om lygterne og ut for de aapne stuedører. Folk løp mellem stalder og boder, og kvinderne kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og traug med kokt kjøt og flesk – de skulde ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.

Inde blev skindsækkene med reisegods spændt op og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid mindet manden paa alle de ting han skulde ordne for hende, og snakket om frænder og kjendinger efter veien – han maatte hilse den og ikke glemme at spørge til hin.spørge til] spørre om hvordan det stod til med

Kristin løp ut og ind, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunde ikke holde sig i ro noget sted.

«Er du saa glad da, Kristin, at du skal fare fra mig saa langt og saa længe,»længe,] ms, 1920a; længe? 1920b–1949 spurte moren. Kristin blev 28baade lei og motfaldenmotfalden] motløs og ønsket hun ikke hadde sagt dette. Men hun svarte som hun kunde bedst:

«Nei kjære mor min, men jeg er glad for jeg skal faa følge med min far.»

«Ja du er vel det,» sier Ragnfrid og sukker. Saa kysset hun barnet og stelte litt paa møens dragt.

– Og endelig sat de da i sadlerne, hele reisefølget – Kristin red paa Morvin, som før hadde været farens ridehest, han var gammel, klok og stø. Ragnfrid rakte sølvstøpetsølvstøpet] staupet, drikkebegeret av sølv med den sidste hjertestyrkninghjertestyrkning] drikk til å styrke seg på op til sin husbond, la en haand paa datterens knæ og bad hende mindes alt som moren hadde lagt hende paa sinde.

Saa red de ut av gaarden i graalysningen. Taaken laa hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til at bli lettere og saa sivet der solskin igjennem. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis volder, grønne av haaen,haaen] gresset som var vokst opp etter høyonna og bleke stubmarker og gule trær og rogn med glinsendeglinsende] ms, 1920a–1944; blinsende 1949 røde bær. Fjeldsiderne skimtet blaa og stigende op i dis og damp – saa revnet taaken og drev i dotter mellem lierne, og de red nedover dalen i det herligste solskin, Kristin fremst i flokken ved sin fars side.


Til Hamar kom de en mørk og regnfuld kveld, og Kristin sat foran paa farens sadel, for hun var saa træt at alting svømmet for hendes syn – sjøen som lyste blekt ute til høire, og de mørke trær som dryppet væte over dem, naar de red indunder, og de svartlodne husklynger paa de farveløse, vaate jorder efter veien.

Hun hadde sluttet at tælle dagene – det syntes hende som hun hadde ligget paa reise en evig lang tid. De hadde besøkt slegt og venner nedover i dalen; hun var 29blit kjendt med barn paa storgaardene og hadde lekt i fremmede stuer og laaver og tun og hun hadde hat paa den røde klædningenklædningen] drakten med silkeærmerne mange ganger. De hadde rastet paa veikanten om dagene, naar det var vakkert veir; Arne hadde plukket nøtter til hende, og hun hadde faat sove efter maaltiderne oppaa skindsækkene med deres klær i. Paa en gaard hadde de faat silketrukne puter i sengen, men en nat hadde de ligget paa et herbergshus, og der var i en av de andre sengene en kvinde som laa og graat sagte og jammerfuldt, hver gang Kristin var vaaken. Men hver nat hadde hun sovet trygt bakom sin fars brede, varme ryg.


Kristin vaagnet med et sæt – hun visste ikke hvor hun var, men den underlige klingende og drønnende lyd hun hadde hørt i drømmen, blev ved. Hun laa alene i en seng, og i rummet hvor den stod brændte det paa aaren.

Hun kaldte paa sin far, og han reiste sig op fra aaren hvor han hadde sittet, og kom hen til hende i følge med en tyk kone.

«Hvor er vi henne?» spurte hun, og Lavrans lo og sa:

«Vi er i Hamar nu og her er Margret, Fartein sutares kone – du faar hilse vakkert paa hende, for du sov da vi kom hit. Men nu vil Margret hjelpe dig i klærne.»

«Er det morgen da?» sa Kristin. «Jeg trodde du skulde iseng nu jeg. Aa hjelp mig du da,» bad hun, men Lavrans sa noget strengt at hun skulde hellere si Margret tak som vilde hjelpe hende. «Og se hvad hun har og vil gi dig i gave!»

Det var etpar røde sko med silkeremmer i. Konen smilte til Kristins glade ansigt og trak paa hende serkserk] underkjole 30og hoser oppe i sengen, saa hun skulde slippe at træde barfotet nedned] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 paa lergulvet.

«Hvad er det som sier slik,» spurte Kristin, «som en kirkeklokke, men mange klokker?»

«Ja det er klokkerne vore det,» lo Margret. «Har du ikke hørt om den store munsterenmunsteren] domkirken her i byen da – det er dit du skal nu. Der ringer den store klokken. Og saa ringer det i klosteret og i Korskirken.»

Margret bredte tykt smør paa brødet hendes og gav hende honning i melken for at den skulde mætte mere, den maten hun fik i sig – hun hadde knap tid til at spise.

Ute var det mørkt endda og det var blit frostveir. Taaken var saa kold at den bet. Fotefarene efter folk og fæ og hovslag var haarde som støpt i jern, saa Kristin støtte føtterne i de nye tynde sko, og en gang traadte hun gjennem isen paa renden midt i strætetstrætet] (etter norrønt stræti) den smale gaten og blev vaat og kold paa benene. Da tok Lavrans hende op paa ryggen og bar hende.

Hun spændte øinene i mørket, men det var ikke stort hun kunde se til byen – hun skimtet svarte husgavler og trær mot den graa luft. Saa kom de ut paa en liten eng som lysnet av rimfrost, og paa den anden side engen skimtet hun en blekgraa bygning, stor som et fjeld. Der var store stenhuser rundt om, og nogensteder lyste det ut av glugger i muren. Klokkerne, som hadde tiet en stund, tok paa at ringe igjen, og nu var det saa sterk en lyd at det randt som is nedover ryggen hendes ved det.

Det var som at gaa ind i berget, syntes Kristin, da de steg ind i kirkens forhal; det slog mørkt og koldt mot dem. De gik gjennem en dør, og der møtte gammel, 31kold lugt av røkelse og vokslys. Kristin var i et mørkt og vældig høit rum. Hun kunde ikke se tilbunds i mørket hverken over sig eller til siderne, men der brændte lys paa et alter langt fremme. Der stod en prest, og gjenlyden av hans stemme listet besynderlig omkring i rummet som pust og hviskinger. Faren krydsetkrydset] gjorde korsets tegn med vievand paa sig selv og barnet, og saa gik de fremover; endda han traadte varsomt, klang hans sporer saa sterkt paa stengulvet. Der var jettestorejettestore] kjempestore søiler som de gik forbi, og mellem søilerne var det som at se ind i kulsvarte huler.

Fremme nær alteret bøiet faren knæ, og Kristin knælte ved hans side. Hun begyndte at kunne skjelne i mørket – det glitret av guld og sølv paa alterealtere] ms, 1920a–1932; alteret 1944–1949 inde mellem søilerne, men paa det fremme foran dem straalte lysene som stod og brændte paa forgyldte kjertestikker,kjertestikker] lysestaker (med pigger) for kjerter, dvs. høye vokslys og der straalte det av de hellige kar og av den store prægtige tavle bakom. Kristin maatte igjen tænke paa berget – saan hadde hun trodd, der maatte være, saa megen pragt, men kanske endda mere lys. Og dvergmøens aasynaasyn] ansikt kom for hende – men saa løftet hun øinene og saa paa væggen over tavlen Kristus selv, stor og streng, høit opløftet paa korset. Hun blev ræd – han saa ikke mild og sorgfuld ut saan som hjemme i deres egen lune, tømmerbrune kirke, der han hang med gjennemstungne føtter og hænder tungt efter armene sine og bøiet det blodbestænkte hode under tornekronen. Men han stod paa et trinbret med stivt utstrakte armer og opretopret] oppreist hode, haaret var gyldentglinsende og kronet med guldkrone, ansigtet hævet og barsk.

Da forsøkte hun at følge prestens ord, mens han læste og sang, men hans mælemæle] stemme var saa utydelig og hastig. 32Hjemme var hun vant til at kunne skjelne hvert ord, ti SiraSira] herr, tittel brukt før prestens fornavn i middelalderen Eirik hadde det klareste maal og han hadde lært hende hvad de hellige ord betød paa norsk, for at hun bedre skulde kunne holde sine tanker hos Gud, naar hun var i kirken.

Men hun kunde det ikke her, for hvert øieblik blev hun var noget i mørket. Der var vinduer høit oppe paa væggen og de begyndte at skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knælte var der opreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom laa lyse stenblokker, og der stod trugtrug] (dansk form) trau og redskaper – nu hørte hun at der kom folk og gik og tuslet derinde. Men saa faldt hendes øine igjen paa den strenge herre Kristus paa væggen, og hun forsøkte at holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hendes ben helt op til hofterne, og knærne hendes gjorde vondt. Men tilslut begyndte alting at svæve rundt for hende, saa træt var hun.

Da reiste faren sig; tjenesten var tilende. Presten kom bort og hilste paa hendes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin sig paa et trin, for hun saa at det hadde kordrengenkordrengen] ministranten, medhjelperen i gudstjenesten gjort. Han gjespet – da kom hun ogsaa til at gjespe. Da han saa at hun saa paa ham, satte han tungen ut i kindet og vrængte øinene mot hende. Derefter grov han en pung ut under sin klædning og tømte ut paa stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til hende. Kristin undret sig storlig.

Da saa presten og faren paa børnene. Presten lo og sa til gutten han skulde gaa hjem til skolen,skolen] katedralskolen (presteskolen) (ved domkirken i Hamar) men Lavrans rynket panden og tok Kristin ved haanden.

Det begyndte at bli lysere i kirken nu. Søvnig hang 33Kristin ved Lavrans’ haand, mens han og presten gik under tømmerreisettømmerreiset] (her:) tømmerstillaset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.

De vandret over hele kirken, og tilslut gik de ut i forhallen. Derfra førte en stentrappe op i det vestre taarn. Kristin tumlet træt opfor trinene. Presten aapnet en dør til en vakker stuke,stuke] sidekapell men saa sa faren, Kristin skulde sætte sig utenfor paa trappen og vente, mens han gik til skrifte; siden skulde hun faa komme ind og kysse Sankt Tomas’ skrin.Sankt Tomas” skrin] relikvieskrin med relikvier, dvs. (del av) helgens lik eller eiendel, regnet for å ha vernende og hjelpende kraft, av Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury (Kanterborg) fra 1162 til 1170, som ble myrdet i kirken av kongens menn

I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øieblik, smilte til barnet og drog saa ut nogen sækker og vadmelsduker som var stappet ind i et hul i muren. Han bredte dem ut paa trappeavsatsen:

«Sæt dig hit du, saa fryser du ikke slik,» sa han og gik ned av trappen paa sine nøknenøkne] nakne føtter.

Kristin sov, da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i hende. Op fra kirken tonet den deiligste sang, og inde i stuken brændte lys paa alteret. Presten gjorde tegn at hun skulde knæle ved farens side, og saa tok han ned et litet gyldent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til hende at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige klædning, og han pekte paa den helliges skikkelse, saa Kristin kunde trykke sine læber mot dens føtter.

De deilige toner strømmet ut av kirken, da de kom ned; herr Martein sa det var organmesterenorganmesteren] organisten som øvet og skolegutterne som sang; men de hadde ikke stunder til at høre paa det, for hendes far var sulten; han hadde fastet til skriftemaalet. Nu skulde de gaa over i kannikegaardenskannikegaarden] gården hvor flere av kannikene (dvs. prestene ved domkirken) bodde sammenkannikegaardens] 1922a–1949; kannikkegaardens ms, 1920a–1921b gjestestue og faa mat.


34Ute gylletgyllet] farget morgensolen paa de steilesteile] bratte strænder hinsides Mjøsen, saa alle falmede løvlunderløvlunder] ms, 1920a–1923b; støvlunder 1925a–1949 stod som guldstøv i de mørkeblaa skoge. Sjøen gik med smaa dansende hvite skumdotter paa alle bølger. Det blaaste koldt og friskt saa de brogede blade drysset ned paa den rimede bakke.

Der kom en rytterflok ut mellem bispegaarden og korsbrødrenes hus.korsbrødrenes hus] kannikegården, jf. note til s. 33 (korsbror betyr her ‘kannik’) Lavrans steg tilside og bøiet sig med haanden paa brystet mens han næsten feiet marken med hatten sin, saa Kristin kunde skjønne at herren i pelskappen maatte være bispen selv, og hun neiet næsten til jorden.

Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til sig og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:

«Nu er jeg buden til at spise i bispegaarden – mener I, herr Martein, at en av svendene i kommunetkommunet] kannikenes samfunn og felleshusholdning kunde følge dennedenne] ms, 1920a–1923b; den 1925a–1949 lille møen min hjem til Fartein sutaresFartein sutares] Fartein skomakers gaard og si til svendene mine at Halvdan faar møte mig her med Guldsveinen ved nons tid?»ved nons tid] i ettermiddag

Presten svarte, det kunde vel stelles slik. Da traadte den barfotmunken,barfotmunken] fransiskanermunken som hadde snakket til Kristin i taarntrappen, frem og hilste:

«Der er en mand borte i gjestehuset hos os som har ærinde til sutaren allikevel, han kan bære frem budet dit, Lavrans Bjørgulfsøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klostret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun faar mat derborte.»

Lavrans takket, men sa, «det er skam at I skal være uleiligetuleiliget] besværet, brydd med dette barnet, broder Edvin –»

«Broder Edvin trækker til sig alle de barn han kan 35faa tak i,» sa herr Martein og lo. «Saa har han nogen at prædikeprædike] preke for –»

«Ja jeg tør dada] ms, 1920a–1923b; jo 1925a–1949 ikke by eder lærde herrer her i Hamar prædikenerne mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duerduer] (dansk form) duger nu bare til at tale for børn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen paa oksen som tersker.»derfor skal en vel ikke binde mulen paa oksen som tersker] [dvs. tresker (korn)], en henvisning til «Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker» (1 Tim 5,18)

Kristin saa bedende op paa faren; hun syntes ikke der var noget hun vilde like bedre end at faa gaa med broder Edvin. Lavrans takket da ogsaa, og mens faren og presten gik efter bispens følge, la Kristin sin haand i munkens, og de gik nedover mot klostret, som var en klynge træhuser og en lys stenkirke helt nede ved vandet.

Broder Edvin gav hendes haand et litet tryk, og da de saa paa hinanden, maatte de begge le. Munken var høi og mager, men dygtig slutrygget;dygtig slutrygget] ordentlig lutrygget barnet syntes han lignet en gammel trane i hodet, for det var litet, med smal, skinnende blank skalle over en busket, hvit haarkrans, og sat paa en lang og tynd, skrukket hals. Næsen var ogsaa stor og spids som et neb. Men der var noget som gjorde hende let og glad, bare hun saa ham op i det langsmale, furede ansigt. De gamle vandblaa øine var rødkantede og laagenelaagene] (øye)lokkene brunlige og tynde som hinder, der straalte tusen rynker ut fra dem, de visne kinder med det rødlige aarekrus var gjennemrutede av rynker som løp ned mot den lille smallæbede mund, men det var som broder Edvin var blit saa rynket bare av at smile til menneskene. – Kristin syntes aldrig hun hadde set nogen som saa saa munter og saa snil ut; det var som han bar paa lysende og lønliglønlig] hemmelig glæde, og den vilde hun faa vite om, naar han begyndte at tale.

36De gik langsmed gjerdet til en apalhageapalhage] eplehage hvor der endda hang nogen faa gule og røde frugter paa trærne. To prædikebrødreprædikebrødre] dominikanermunker, munker i Dominikanerordenen (latin Ordo Predicatorum) i sorte og hvite klær raket sammen visne bønneris inde i haven.

Klostret var ikke meget anderledes end en anden bondegaard, og gjestehuset, hvor munken førte Kristin ind, lignet ogsaa mest en fattig bondestue, men der var mange sengesteder. I en av sengene laa en gammel mand, og ved aaren sat en kone og svøpte et spædbarn;svøpte et spædbarn] reivet, viklet svøp e.l. om et spedbarn to større børn, gut og pike, stod hos hende.

De klaget, baade manden og konen, for de ikke hadde faat dugurddugurd] formiddagsmat endda: «men de gidder ikke bære ind til os to ganger, saa skal vi svelte mens du render i byen, broder Edvin!»

«Vær ikke sint nu, Steinulv,» sa munken «kom hit og hils du, Kristin – se denne fine vakre møen som skal være her idag og spise med os.»

Han fortalte at Steinulv var blit syk paa reisen hjem fra et stevne,stevne] større sammenkomst, møte og han hadde faat lov at ligge her i klostrets gjestestue fordi han hadde en frændekone boende i spitalen,spitalen] hospitalet, hjemmet for syke og gamlekjedel] kjele og hun var saa slem at han kunde ikke være der for hende.

«Men jeg merker nok, de er snart lei av at ha mig her,» sa bonden. «Naar du farer herfra, broder Edvin, saa er her vel ingen som har stunder til at passe mig, og saa sender de mig nok bort paa spitalen igjen.»

«Aa du er frisk længe før jeg er færdig med arbeidet mit i kirken,» sa broder Edvin. «Saa kommer sønnen din og henter dig –.» Han tok en kjedel med varmt vand paa aaren og lot Kristin holde den mens han stelte med Steinulv. Saa blev gamlingen litt bedre tilmote, 37og straks efter kom en munk ind med mat og drikke til dem.

Broder Edvin læste over matenlæste over maten] fremsa bordbønn og satte sig henne paa sengekanten hos Steinulv, saa han kunde hjelpe ham med at spise. Da satte Kristin sig bort til konen og matet gutten hendes, for han var saa liten at han kunde ikke godt række op i grøtfatet, og han sølte, naar han skulde dyppe i ølbollen. Konen var fra Hadeland, og hun var kommet hit med sin mand og børnene for at hilse paa sin bror som var munk her i klostret. Men han var ute paa bygderne og vandret, og hun klaget meget for de skulde ligge her og spilde tiden.

Broder Edvin godsnakket med konen: Hun maatte nu ikke si, hun kastet bort tiden naar hun var her i Biskopshamar. Her var alle de gjæve kirkerne, og munkene og kannikernekannikerne] prestene ved domkirken holdt messer og sang sine tider hele døgnet rundt – og staden var saa vakker, vakrere end selve Oslo, om den end var noget mindre, men her hadde de hager mest til hver gaard: «du skulde set, da jeg kom hit ivaar, det var hvitt av blomster over hele staden. Og siden da engeltornenengeltornen] (middelalderlig plantenavn, vitenskapelig navn Rosa rubiginosa) eplerosen sprang ut –»

«Ja hjelper det mig nu da,» sa konen surt. «Og her er mere av helligdommer end av hellighet, tykkes migtykkes mig] (her:) virker det for meg –»

Munken lo litt og rystet paa hodet. Saa rotet han i sengehalmen sin og fandt frem en stor bunke epler og pærer som han delte ut mellem børnene. Kristin hadde aldrig smakt saa god frugt. Saften randt hende ut av mundvikene for hver bit hun tok.

Men nu maatte broder Edvin bort i kirken, og han sa, Kristin skulde faa bli med. De skraadde over klostergaarden, og gjennem en liten sidedør gik de ind i koret.

38Ogsaa paa denne kirken blev der bygget endda, saa der var ogsaa her opreist bjelkeverk i krydset mellem langhuset og tverarmene.tverarmene] tverrskipene Biskop Ingjald lot koret forbedre og smykke, fortalte broder Edvin – biskopen var storrik, og al rigdommen sin brukte han til at pryde kirkerne her i byen; han var en ypperlig bisp og en god mand. Prædikebrødrene i Olavsklostret var ogsaa gode mænd, renlivede,renlivede] som fører (eller er preget av) et rent (især seksuelt avholdende, kysk) liv lærde og ydmyke; det var et fattig kloster, men de hadde tat vakkert imot ham – broder Edvin hadde hjemme i minoritterklostretminoritterklosteret] fransiskanernes kloster (i Oslo) i Oslo, menmen] ms, 1920a–1923b; men han 1925a–1949 hadde faat lov at terminereterminere] vandre omkring og samle inn almisser her i Hamar dioces.Hamar dioces] Hamar bispedømme

«Men kom nu hit,» sa han og leiet Kristin bort til foten av bjelkeverket, kløv op efter en stige og la nogen fjæler tilrette deroppe. Saa kom han ned igjen og hjalp barnet op med sig.

Paa den graa stenmur over sig saa Kristin underlige flagrende lysflekker, røde som blod og gule som øl, blaa og brune og grønne. Hun vilde se sig tilbake, men munken hvisket: «Ikke snu dig.» Men da de stod sammen høit oppe paa fjælene, vendte han hende lempeliglempelig] skånsomt omkring, og Kristin saa et syn saa fagert at hun næsten mistet pusten.

Midt imot hende paa langhusets sydvæg stod et billede og lyste som det skulde være gjort av lutter skinnende ædelstener. De brogede lysflekker paa væggen kom av straaler som stod ut fra det; hun selv og munken stod midt i glansen; hun var rød paa hænderne som hun skulde ha dyppet dem i vin, munkens ansigt syntes helt forgyldt, og ut av hans mørke kuttekutte] munkekappe med hette dæmret billedets farver dunkelt tilbake. Hun saa spørgende paa ham, men han bare nikket og smilte.

Det var som at staa langt borte og se ind i himmerike. 39Bak et gitter av sorte streker skjelnet hun litt efter litt Herren Krist selv i den dyreste røde kaape, jomfru Maria i klædning saa blaa som himmelen, hellige mænd og møer i straalende gule og grønne og violblaa dragter. De stod under buer og søiler av lysende huser, grener og kvister slynget sig med forunderlig og klart løv –.

Munken drog hende litt længere ut paa broen:

«Staa her,» hvisket han, «saa lyser det like paa dig av Kristi egen kappe.»

Nede fra kirkerummet drev der op imot dem en svak duft av røkelse og lugten av kold sten. Der var skumt nede, men solstraaler stak ind paa skraa gjennem en række vinduesaapninger paa langhusets sydvæg. Kristin begyndte at skjønne at himmelbilledet maatte være en slags vindusrute, for det fyldte en slik glugge. De andre var tomme eller stængt med hornruterhornruter] vindusruter laget av horn i trærammer. En fugl kom, satte sig i en vindueskarm, kvittret litt og fløi bort, og utenfor korvæggen hørtes hug av metal mot sten. Ellers var alting stille; bare vinden kom i smaa pust, sukket litt mellem kirkevæggene og stilnet av.

«Jaja,» sa broder Edvin og sukket. «Slike saker kan ingen gjøre her i landet – de maler nok med glas i Nidaros, men det blir ikke som dette –. Men ute i sydlandene, Kristin, i de store munsterne, der har de slike billedruter saa store som portene paa kirken her –.»

Kristin tænkte paa billederne i kirken hjemme. Der var Sankt Olavs alter og Sankt Tomas av Kanterborgs alter med billedtavler paa brystningenbrystningen] forsiden av alteret og skap bak – men de billederne syntes hende matte og uten glans, naar hun husket paa dem nu.

40De gik ned av stigen og op i koret. Der stod alterbordet nøkent og bart, og paa stenplaten var opstillet smaa æsker og kopper av metal og træ og lertøi;lertøi] leirsaker underlige smaa kniver og jern, penner og pensler laa utover. Da sa broder Edvin at dette var redskapen hans; hanhan] ms, 1920b–1949; hans 1920a drev det haandverk at han malte billeder og skar ut alterskap, og de fine tavlerne, som stod borte i korstolene,korstolene] stolene i koret iI en katolsk kirke hvor presteskapet sitter hadde han gjort. De skulde være til alterbrystningernealterbrystningerne] forsidene av altrene [jf. kommentar s. 39] her i Prædikebrødrenes kirke.

Kristin fik se, hvordan han blandet op farvede pulvere og rørte dem ut i smaa kopper av stentøi, og hun fik hjelpe ham med at bære sakerne bort paa en pall ved væggen. Mens munken gik fra den ene tavle til den anden og prentet fine røde linjer i de hellige mænds og kvinders lyse haar, saa en kunde se, hvor det kruset og lokket sig, fulgte Kristin tæt i hælene paa ham og saa og spurte, og han forklarte hende hvad det var han hadde skildret.

Paa den ene tavlen sat Kristus i en guldstol, og Sankt NikolausSankt Nikolaus] i Myra i Lilleasia på 300-tallet og Sankt KlemensSankt Klemens] romersk helgen, pave 9–97 stod hos ham under et tak. Og paa siderne var avtegnet Sankt Nikolaus’s levned.levned] (her:) biografi, livsskildring Et sted sat han som lindebarnlindebarn] spedbarn paa sin mors knæ; han snudde sig fra brystet hun bød ham, for han var saa hellig alt ifra vuggen at han vilde ikke die mere end en gang paa fredagene. Ved siden av var et billede av ham, da han la pengepungene for døren til det huset hvor der bodde tre møer som var saa fattige at de ikke kunde faa egtemænd. Hun saa hvordan han helbredet den romerske ridders barn, og hun saa ridderen seile i en baat med den falske guldkalkguldkalk] beger av gull i hænderne. Han hadde lovet den hellige biskop en guldkalk som hadde været i hans ætt i tusen aar til løn for han gav barnet 41helsen igjen. Men saa vilde han svike Sankt Nikolaus og gi ham en falsk guldkalk istedet; derfor faldt gutten i sjøen med det rette guldbægeret i haanden. Men Sankt Nikolaus førte barnet uskadt under vandet, og han kom op paa stranden, da faren stod i Sankt Nikolaus’s kirke og ofret det falske karret. Det stod tegnet paa tavlen med guld og de fagreste farver.

Paa enen] ms, 1920a–1932; den 1944–1949 anden tavle sat jomfru Maria med Kristusbarnet paa knæet; han tok moren under haken med en haand og holdt et eple i den anden. Hos dem stod Sankta SunnivaSankta Sunniva] irsk prinsesse og helgen, ifølge legenden døde hun ved Selja i Norge og Sankta Kristina.Sankta Kristina] engelsk helgen (1097–1161) De bøiet sig yndefuldt i hofterne, var fagert røde og hvite i ansigterne og hadde guldhaar og guldkroner.

Broder Edvin holdt sig med venstre haand om det høire haandledd og tegnet løv og roser i kronerne.

«Det tykkes mig at dragen er svært liten,» sa Kristin og saa paa sin navnehelgensnavnehelgen] helgen som en person er oppkalt etter (Kristin er oppkalt etter Sankta Kristina) billede. «Ikke ser det ut som den kunde slukt op møen.»

«Det kunde den ikke heller,»ikke heller] ms, 1920a–1925b; heller ikke 1932–1949 sa broder Edvin. «Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djævelen, det synes bare stort saa længe som frygten er i os selv. Men om et menneske søker Gud saa heftig med hel huhu] (her:) sinn, sinnelag at det naar ind til hans kraft, da lider djævelens kraft straks saa stort nedfald at hans redskaper blir smaa og magtesløse – drager og onde vætter synker ned og blir ikke større end tusstuss] haugfolk, underjordiske og katter og kraaker. Du ser det at hele fjeldet, som Sankta Sunniva var inde i, er ikke større end hun kan ha det i kaapeskjøtetkaapeskjøtet] fliken på kåpen sit.»

«Men var de ikke inde i hulerne da,» spurte Kristin, «Sankta Sunniva og Seljemændene. Er det ikke sandt det?»

42Munken myste imot hende og smilte igjen:

«Det er baade sandt og usandt. Det syntes slik for de folkene som fandt de hellige legemer. Og det er sandt at det syntes slik for Sunniva og Seljemændene, fordi de var ydmyke og tænkte kun paa at verden er sterkere end alle syndefulde mennesker, og de tænkte ikke selv paa at de var sterkere end verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjeldene og slynge dem ut i sjøen som smaasten. Der kan ingen og intet skade os, barn, uten det vi frygter og elsker.»

«Men om et menneske ikke frygter og elsker Gud?» spurte Kristin forfærdet.

Munken tok om hendes gule haar, bøiet lempelig Kristins ansigt bakover og saa ned i hendes aasyn; hans øine var vidaapne og blaa.

«Der er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frygter Gud, men det er fordi vore hjerter er delt mellem kjærlighet til Gud og frygt for djævelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mand slet ingen længsel kjendte mot Gud og Guds væsen, da skulde han trives i Helvede, og det vilde alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da vilde ikke ilden brænde ham hvis han ikke længtet efter svale,svale] svalhet, kjøling og han vilde ikke føle smerte ved ormenes bidd,bidd] (av dansk form bid) bitt hvis han ikke kjendte længsel efter fred.»

Kristin saa op i hans ansigt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin blev ved:

«Det var Guds miskundmiskund] nåde, barmhjertighet mot os, at han saa hvordan vore hjerter er søndret,søndret] splittet og han steg ned og bodde blandt os for at smake i kjødet djævelens fristelse, naar han 43lokker os med magt og herlighet og verdens trudsel, naar den byder os slag og haan og hvasse naglesaar i vore hænder og føtter. Slik viste han os veien og lot os se sin kjærlighet –»

Han saa ned i barnets alvorsstive aasyn – da lo han litt og sa med en helt anden stemme:

«Vet du hvem det var som først fornamfornam] (preteritum av fornemme)] merket, oppfattet at Vorherre hadde latt sig føde? Det var hanen det; han saa stjernen og saa sa han – de kunde tale latin alle dyrene i den tiden. Saa skrek han: Christus natus est!»Christus natus est] (latin) Kristus er født

Det sidste gol han saa likt en hane at Kristin kom til at skoggerle. Og det gjorde saa godt at faafaa] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 le, for alt det sælsomme som broder Edvin netop hadde sagt, hadde lagt som en tyngsel av høitid over hende.

Munken lo selv:

«Ja. Saa da oksen hørte dette, saa tok han til at bølje:bølje] ms, 1920a–1932; belje 1944–1949 «Ubi,Ubi] (latin) hvor ubi, ubi?»

Men gjeten mekret og sa: «Betlem, Betlem, Betlem.»

Og sauen blev saa længselsfuld efter at se Vorfrue og sønnen hendes at han bræket straks: «Eamus,Eamus] (latin) la oss gå eamus!»

Og den nyfødte kalven som laa i halmen, reiste sig op og stod paa føtterne sine. «Volo,Volo] (latin) jeg vil volo, volo!» sa den.

Dette har du nok ikke hørt før? Nei det kunde jeg tænke; jeg vet han er en dygtig prest, denne Sira Eirik dere har oppe hos dere, og vellært,vellært] velstudert, grundig boklærd men han kan nok ikke dette, for det lærer en ikke uten en farer til Paris –»

«Har I været ii] ms, 1920a–1923b; I 1925a–1932; i 1944–1949 Paris I da?» spurte barnet.

«Gud signe dig, liten Kristin, jeg har været i Paris og reist omkring i verden ellers ogsaa, og ikke maa du tro andet end at jeg er ræd for djævelen og elsker og attraarattraar] har sterk lyst til å eie eller oppnå som en daare. Men jeg holder fast ved korset av 44al min evne – en faar klænge sig til det som en katunge til en fjæl, naar den er faldt i sjøen –.

End du da, Kristin – hvordan vilde du like det at ofre dette vakre haaret dit og tjene Vorfrue som disse brudenebrudene] (her:) kvinnene som har viet sitt liv til kirken jeg har tegnet her?»

«Vi har ikke andre barn hjemme end jeg,» svarte Kristin. «Saa jeg skal vel giftes, kan jeg tænke. Mor har nok rede baade kister og skrin med hjemmefølgethjemmefølget mit] utstyret jeg skal få med hjemmefra som brud mit allerede.»

«Neinei,» sa broder Edvin og strøk hende over panden. «Det er slik folk raader med børnene sine nu. Til Gud gir de de døttrene som er halte og svaksynte og stygge og lydte,lydte] vansirede eller de lar ham faa tilbake de børnene de synes han har git dem formange. Og endda saa undres de paa at det er ikke hellige mænd og møer, alle som bor i klostrene –»


Broder Edvin tok hende med ind i skrudhusetskrudhuset] sakristiet og viste hende klosterets bøker som stod paa en ramme der; der var de vakreste billeder i dem. Men da en av munkene kom ind, sa han, han skulde bare finde et æselhode at tegne av. Bakefter rystetrystet] ms, 1920a–1923b; ristet 1925a–1949 han paa hodet over sig selv:

«Ja der ser du frygten, Kristin – men de er saa rædde om bøkerne sine her i huset. Hadde jeg den rette troen og kjærligheten, da stod jeg ikke slik og løi for broder Aasulv. – Men da kunde jeg tat disse gamle skindvotterne herher] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 og hængt dem op paa den solstraalen der –»

Hun var med munken over i gjestehuset og fik et maal mat,et maal mat] et måltid (mat) men ellers sat hun i kirken hele dagen og saa paa hans arbeide og snakket med ham. Og først da Lavrans 45kom dit for at hente hende, mindedes enten hun eller munken det budet som skulde været sendt avsted til skomakeren.


De dagene hun var i Hamar husket Kristin bakefterbakefter] senere, etterpå bedre end alt andet som hændte hende paa den lange reisen. Oslo var nok en større by end Hamar, men nu hadde hun alt set en kjøpstad,kjøpstad] by hvor det drives handel saa den tyktes hende ikke saa merkelig.det tyktes hende ikke saa merkelig] hun syntes ikke den var så interessant Hun syntes hellerikke der var saa vakkert paa Skog som paa Jørundgaard, endda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulde bo der. Gaarden laa paa en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, graa og sørgelig med svart skog, paa den anden bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned paa trætoppene. Der var ingen høie og bratte fjeldsider, saan som hjemme, til at løfte op himmelen høit over en og til at lune og avgrænse synet saa verden blev hverken for stor eller for liten.

Hjemfærden var kold; det var like op under advent, men da de kom et stykke op i dalen, laa der sne; saa fik de laane slæder og kjørtekjørte] ms, 1920a–1922b; kjøre 1923a–1949 det meste av veien.

Med gaardhandelen gik det slik at Lavrans overdrog Skog til sin bror Aasmund med løsningsret for sig og sine efterkommere.


III.

Vaaren efter Kristins lange reise fødte Ragnfrid en datter. Begge forældreneforældrene] ms, 1920a–1923b; forældre 1925a; foreldre 1944–1949 hadde nok ønsket, det skulde blit en søn, men de trøstet sig snart og fattet den inderligste kjærlighet til liten Ulvhild.liten Ulvhild] (balladestil) lille Ulvhildliten Ulvhild] ms, 1922a–1949; litenUlvhild 1920a–1921b Hun var et meget vakkert barn, trivelig, snil, glad og stille. Ragnfrid holdt 46saa meget av dette nye barnet at hun blev ved at gi det die ogsaa det andet aaret det levet; derfor avstod hun efter Sira Eiriks raad noget fra de strenge fasterne og gudfrygtighetsøvelserne sine, saa længe hun hadde barn ved brystet. Ved dette og ved al glæden over Ulvhild blomstret hun op, saa Lavrans syntes ikke han hadde set sin hustru være saa glad og vakker og omgjængelig i alle de aar, han hadde været gift med hende.

Ogsaa Kristin følte at det var en stor lykke de hadde faat med den lille spæde søsteren. Tænkt over at morens tunge sind gjorde det stilt paa gaarden hadde hun aldrig; hun hadde syntes det var som det skulde være, naar moren optugtetoptugtet] oppdro og formanet hende, men faren lekte og skjemtet med hende. Nu var moren meget mildere mot hende og gav hende mere frihet, kjælte ogsaa mere for hende, og da la Kristin litet merke til at hendes mor ogsaa hadde meget mindre tid til at stelle med hende. Hun elsket da Ulvhild, hun som de andre, og var glad naar hun fik bære eller vugge søsteren, og siden blev derder] ms, 1920a–1921b; det 1922a–1949 endda mere moro med den lille, da hun begyndte at krype og gaa og tale og Kristin kunde leke med hende.

Saan gik tre gode aar for Jørundgaardsfolket. De hadde ogsaa heldet med sig paa flere maater, og Lavrans bygget og forbedret meget paa gaarden, for stuer og fæhusfæhus] fjøs var gamle og smaa, da han kom dit – Gjeslingerne hadde hat denden] ms, 1920a–1923b; det 1925a–1949 bortbygsletbortbyglset] bortleid (til en leilending) i flere slegtsledd.slegtsledd] 1920a–1922a; slegtledd ms, 1922b–1932; slektledd 1944–1949


Saa var det ved hvitsøndagstiderved hvitsøndagstider] ved pinsetider [jf. kommentar s. 8] det tredje aaret; da var Trond Ivarsøn fra Sundbu med sin hustru Gudrid og sine tre smaasønner og gjestet hos dem. En morgen sat de voksne i loftssvalenloftssvalen] svalgangen på sovehuset [jf. kommentar s. 6] og talte sammen, men børnene lekte nede i tunet. Der hadde Lavrans begyndt 47at sætte op ny stuebygning, og børnene holdt og krøp paa det fremkjørte hustømmer. En av Gjeslinggutterne hadde slaat til Ulvhild saa hun graat; da gik Trond ned og revset sønnen, men han tok Ulvhild op i armene sine. Hun var det vakreste og snilleste barn en kunde se for sine øine, og morbroren holdt meget av hende, endda han ikke var barnekjær ellers.

I det samme kom en mand over tunet fra bugaarden,bugaarden] avlsgården dragende en stor, svart okse, men oksen var vond og ustyrlig og slet sig fra manden. Trond sprang op paa tømmerhaugen, han jaget de større børn opop] ms, 1920a–1921b; mangler i 1922a–1949 foran sig, men hadde Ulvhild i armen og sin mindste søn ved haanden. Da gled en stok under føtterne hans, Ulvhild faldt fra ham ned paa bakken, stokken skred efter, rullet og blev liggende over barnets ryg.

Lavrans var nede av svalen i samme nu; han sprang til og vilde løfte op stokken; da kom oksen imot ham. Han tok efter dens horn, men blev stanget overende, da fik han tak i dens næsebor, kom sig halvveis op og fik holdt oksen til Trond kom sig av forfjamskelsenforfjamskelsen] forfjamselsen, forvirringenforfjamskelsen] ms, 1920a–1932; forfjamselsen 1944–1949 og svendene som løp til fra husene fik kastet remmer paa den.

Ragnfrid laa paa knæ og prøvet at lette op stokken; nu fik Lavrans lettet den saa meget at hun kunde trække barnet frem og over i fanget sit. Den lille jamret forfærdelig, da de rørte ved hende, men moren hulket høit: «Hun lever, Gud være tak, hun lever –»

Det var et stort under at hun ikke var blit helt knust, men stokken var faldt slik at den hadde hvilt med en ende paa en sten i græsset. Da Lavrans rettet sig op igjen, randt blodet ut av hans mundviker, og hans klær var helt oprevne i brystet av oksens horn.

48Tordis kom nu springende med et skindlaken; varsomt lempet hun og Ragnfrid barnet over paa dette, men det syntes som hun led utaalelig pine, bare de rørte det mindste ved hende. Moren og Tordis bar hende ind i vinterstuen.vinterstuen] det (solide, varme) lille huset som brukes i vintertiden

Kristin stod hvit og stiv oppe paa tømmerhaugen; smaagutterne klynget sig graatende til hende. Alle gaardens folk var nu stimlet sammen i tunet, kvinderne graat og jamret. Men Lavrans bød de skulde sadle Guldsveinen og en hest til; dog da Arne kom med hestene, faldt han overende, idet han vilde stige i sadlen. Da bød han Arne ride over efter presten, mens Halvdan for sydover efter en lægekone som bodde ved aamøtet.aamøtet] stedet hvor elvene møtes, flyter sammen

Kristin saa at faren var graahvit i ansigtet og han hadde blødd, saa hans lyseblaa klædning var helt overrendt med rødbrune flekker. Med ett rettet han sig op, rev en økseøkse] (dansk form) øks fra en av mændene, gik frem der nogen av folkene stod og holdt oksen endda. Han drev til dyret med øksehammeren mellem hornene, saa det sank i knæ, men Lavrans blev ved at slaa løs, til blod og hjerne sprutet utover. Da tok en hosterid ham, saa han seg bakover paa bakken. Trond og en mand til maatte bære ham ind.

Da trodde Kristin, hendes far var død; hun satte i et høit skrikskrik] ms, 1920a–1923b; skrig 1925a–1932; skrik 1944; skrig 1949 og løp efter, mens hun ropte paa ham av hele sit hjerte.

Inde i vinterstuen var Ulvhild blit lagt i forældrenes seng; alle puterne var slængt ut paa gulvet, saa barnet laa flatt. Det saa ut som skulde hun allerede være strakt paa straa. Men hun klaget sig høit og ustanselig, og moren laa bøiet fremover hende, tagg og klappet, vild av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.

Lavrans laa paa den anden sengen, han reiste sig op 49og ravet over gulvet for at trøste hustruen. Da for hun op og skrek:

«Rør mig ikke, rør mig ikke. Jesus, Jesus, jeg var det værd at du skulde slaa mig ihjel – aldrig blir der ende paa de ulykker, jeg bringer over dig –»

«Har du – kjære hustru min, dette har da ikke du bragt over os,» sa Lavrans og la en haand paa hendes skulder. Hun skalv ved det, og de lysegraa øinene hendes skinnet i det magre, brunlige aasyn.

«Hun mener vel at jeg har voldt det,» sa Trond Ivarsøn barsk. Søsteren saa hadefuldt paa ham og svarte:

«Trond vet hvad jeg mener.»

Kristin løp frem til forældrene, men de skjøv hende fra sig begge to. Og Tordis, som kom med en kjedel varmt vand, tok hende lempelig i skulderen og sa: «Gaa over i stuen vor du, Kristin; du er i veien her.»

Hun vilde stelle med Lavrans, som hadde sat sig paa sengetrinet, men han sa, det var ikke farlig med ham:

«Men kan dere ikke lindre Ulvhilds pine litt – hjelpe os Gud, hun klager saa det kunde røre stenen i berget.»

«Hende tør vi ikke røre før presten eller Ingegjerd lægekone kommer,» sa Tordis.

Arne kom ind i det samme og meldte at Sira Eirik var ikke hjemme. Ragnfrid stod litt og knuget hænderne sammen. Saa sa hun:

«Send bud til fru Aashild paa Haugen. Det faar nu være med alting, bare Ulvhild kan bli frelst –»

Ingen gav agtgav agt] tok hensyn til, var oppmerksom på paa Kristin. Hun krøp op i bænken bak sengens hodegjerde, drog benene op under sig og la hodet ned paa sit knæ.

Nu var det som hendes hjerte blev krystet sammen av haarde hænder. Fru Aashild skulde hentes! Moren 50hadde ikke villet la dem sende bud efter fru Aashild, ikke da hun selv var døden nær i barnsnød med Ulvhild, og ikke da Kristin var saa syk av feber. Hun var en troldkvinde, sa folk – bispen i Oslo og domkapitlet hadde sittet over hende; hun skulde været henrettet eller brændt, hadde det ikke været fordi hun var av saa høi byrd at hun hadde været som en søster for dronning Ingebjørg – men folk sa, hun hadde git førstemanden sin gift, og den hun hadde nu, herr Bjørn, hadde hun hekset til sig; han var ung nok til at være hendes søn. Hun hadde børn og, men de saa aldrig til mor sin, og de to høibaarne folkene,de to høibaarne folkene] de to menneskene av fornem (adelig, kongelig) byrd Bjørn og Aashild, sat paa en envirkes gaardenvirkes gaard] gård som de drev uten (voksen) arbeidshjelp, småbruk i Dovre og hadde mistet alle rigdommene sine. Ingen av storfolkene i dalen vilde ha med dem at skaffe,ingen … vilde ha med dem at skaffe] ingen … ville ha noe med dem å gjøre men lønlig søkte folk hendes raad, ja fattigfolk gik aapenlyst til hende med sine sorger og skader; de sa hun var snil, men de var ræd hende ogsaa.

Kristin tænkte at moren, som ellers altid bad saa meget, hun skulde dog hellere ropt paa Gud og Jomfru Maria nu. Hun prøvet at be selv – til Sankt Olav især, for hun visste at han var saa god og hjalp saa mange som led av sygdom og saar og benbrudd. Men hun kunde ikke holde tankerne samlet.

Forældrene var alene i stuen. Lavrans hadde lagt sig paa sengen igjen, og Ragnfrid sat bøiet over det syke barn, tørket fra tid til anden over hendes pande og hænder med et vaatt klæde og vætet hendes læber med vin.

Der gik en lang tid. Tordis saa indimellem ind i stuen og vilde saa gjerne hjelpe, men Ragnfrid sendte hende hver gang ut. Kristin graat lydløst og bad indi sig, men alt imellem tænkte hun paa troldkonen og ventet spændt paa at se hende træde ind.

51Med ett spurte Ragnfrid ut i stilheten:

«Sover du, Lavrans.»

«Nei,» svarte manden. «Jeg hører paa Ulvhild. Gud vil hjelpe det uskyldige lammet sit, hustru – det tør vi ikke tvile paa. Men det er langsomtlangsomt] trist, gledesløst at ligge her og biebie] vente –.»

«Gud,» sa Ragnfrid fortvilet, «hader mig for synderne mine. Børnene mine har det godt, der de er, det tør jeg ikke tvile paa, og nu er vel Ulvhilds time kommet og – men mig har han forkastet, for mit hjerte er et øglerede av synd og sorg –.»

Da tok det i døren – Sira Eirik steg ind, rettet sin vældige krop, der han stod og bød med sin klare, dype røst: «Gud hjelpe dere herinde!»

Presten stillet skrinet sit med lægedomssakerne i for sengetrinet, gik frem til aaren og øste varmt vand over sine hænder. Saa tok han et kors frem av barmenfrem av barmen] frem fra mellomrommet mellom brystet og klærne sin, hugget med det til alle fire hjørner i stuen og mumlet noget paa latin. Derefter aapnet han ljoren saa lyset kunde strømme ind i stuen, gik bort og saa paa Ulvhild.

Kristin blev ræd han skulde finde hende og jage hende ut – der pleiet ikke meget at undgaa Sira Eiriks øine. Men han saa sig ikke om. Presten tok en flaske ut av skrinet, hældte noget av den ut paa en tull finkardet uld og la det over Ulvhilds mund og næse.

«Nu vil hun snart lide mindre,» sa presten. Han gik bort til Lavrans og stelte med ham, mens han lot sig fortælle, hvordan ulykken var hændt. Paa Lavrans var to ribben brukne og han hadde faat saar i lungerne; dog mente presten det var ikke farlig med ham.

«End Ulvhild,» spurte faren sorgfuldt.

52«Jeg skal si dig det, naar jeg faarjeg faar] ms; jeg faat 1920a–1921b; jeg har faat 1922a–1949 set paa hende,» svarte presten. «Men du faar lægge dig i loftet, saa blir her mere ro og rum for dem som skal stelle med hende.» Han la Lavrans’ arm om sin skulder, tok under manden og bar ham ut. Kristin vilde nu helst gaat med faren, men hun turde ikke vise sig.

Da Sira Eirik kom tilbake, talte han ikke til Ragnfrid, men han klippet klærne av Ulvhild, som nu ynket sig mindre og syntes at halvsove. Varsomt følte han med sine hænder over barnets krop og lemmer.

«Er det saa ilde med barnet mit, Eirik, at du vet ikke raad, siden du intet sier,» spurte Ragnfrid dæmpet.

Presten svarte sagte:

«Det ser ut som om ryggen hendes er ilde skadet, Ragnfrid. Jeg vet ikke bedre raad end vi lar Gud og Sankt Olav raade; jeg kan ikke gjøre stort her.»

Moren sa heftig:

«Da faar vi be – det vet du vel at Lavrans og jeg vil gi alt du ber om og ikke la noget være uspart, om du kan vindevinde] (her:) tilkjempe, sikre det av Gud at Ulvhild faar bli i live.»

«Det vilde tykkes mig et jertegn,»jertegn] under, mirakel sa presten «om hun lever og faar førligheten sin.»

«Ja er det ikke jertegn du melder om sent og tidlig – tror du ikke der kan ske et jertegn med mit barn,» sa hun som før.

«Det er saa,» sier presten, «at jertegn sker, men det er ikke alle Gud bønhører – vi vet ikke hans lønlige raad.lønlige raad] hemmelige, uransakelige løsninger, utveier Og tykkes dig ikke at det vilde være værst om denne lille vakre møen skulde leve op lytt eller lam?»

Ragnfrid virret med hodet og skrek sagte:

«Jeg har mistet saa mange, prest, jeg kan ikke miste hende og.»

53«Jeg skal gjøre alt jeg kan,» svarte presten, «og be av al min evne. Men du faar friste, Ragnfrid, at bære den skjæbne som Gud lægger paa dig.»

Moren kvedkved] (arkaiserende, sterk preteritumsform av kvide (nå kvie), som vanligvis er svakt bøyd i norrønt) jamret, ynket seg sagte:

«Ingen har jeg elsket slik av børnene mine som denne lille her – skal nu hun og tages fra mig, da tror jeg, hjertet mit brister.»

«Gud hjelpe dig, Ragnfrid Ivarsdatter,» sa Sira Eirik og rystet paa hodet. «Du vil ikke andet end true frem viljen din hos Gud med alt du har bedt og fastet. Kan det undre dig, det litet har hjulpet.»

Ragnfrid saa trodsig paa presten og mælte:mælte] sa

«Jeg har nu skikket bud efter fru Aashild.»

«Ja du kjender hende og ikke jeg,» sa presten.

«Jeg kan ikke leve uten Ulvhild,» sa Ragnfrid som før. «Vil ikke Gud hjelpe hende, saa søker jeg raad hos fru Aashild eller gir mig djævelen i vold om han vil hjelpe!»

Presten saa ut som han vilde svare hvasst, men saa tok han sig i det. Han bøiet sig ned og følte paa den lille syke pikes lemmer igjen:

«Hun er kold om hænder og føtter,» sa han. «Vi faar lægge nogen kagger med varmt vand ved hende – og saa faar dere ikke røre mere paa hende, før fru Aashild kommer.»

Kristin lot sig lydløst gli overende i bænken og laa som hun sov. Hendes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstaat meget av samtalen mellem Sira Eirik og moren, men den hadde skræmt hende forfærdelig og hun visste vel, den hadde ikke været for hendes øren.øren] (arkaiserende flertallsbøyning) ører

Moren reiste sig for at gaa efter kaggerne; da brøt 54hun hulkende sammen: «Bed for os allikevel, Sira Eirik!»

Litt efter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinderne syslet nu med Ulvhild, og da blev Kristin fundet og sendt ut.


Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen maatte være ledet,det meste av dagen maate være ledet] det meste av dagen måtte være gått mens hun sat i den mørke vinterstue, og saa laa husene lysegraa og græsset skinnet blankt som silke i det hvite middagssolskin. Elven blinket bakom orekrattets musørede, gyldne gitter – den fyldte luften med sit muntre og enstonige brus, for den løp strid i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgaard. Fjeldvæggene steg op i klarblaa dis, og bækkene sprang nedover i braanendebraanende] smeltende sne. Den søte og sterke vaar herute fik hende til at graate av sorg over al hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring sig.

Der var ingen mennesker paa tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen.karlestuen] drengestuen, bygningen hvor tjenerne sov og oppholdt seg Frisk muld var spredd over den flek, hvor hendes far hadde slaat ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulde gjøre av sig – da krøp hun bak væggen til nystuen,nystuen] den nye stua, bygningen som var lagt op i etpar stokkers høide. Derinde laa hendes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hul mellem den underste stokken og grundmuren. I den sidste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hendes leker; det hadde hun været lei for sommetider. Hun tænkte, hvis søsteren blev frisk, vilde hun gi hende alt hun eiet. Og den tanken trøstet hende litt.

Hun tænkte paa munken i Hamar – han var viss paa at der kunde hænde jertegn for alle mennesker han. 55Men Sira Eirik trodde ikke saa visst paa det og ikke forældrene heller – og det var dem hun var mest vant til at høre paa. Det faldt som et forfærdelig tryk over hende da hun forfor] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 første gang ante at folk kunde tænke saa forskjellig om saa mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men saanne som broder Edvin og Sira Eirik – ogog] ms, 1920a–1921b; mangler i 1922a–1949 moren og faren; hun følte med ett at de tænkte ogsaatænkte ogsaa] ms, 1920a–1932; også tenkte 1944–1949 forskjellig om mange ting –.

Tordis fandt hende sovende der i kroken sent paa dagen og tok hende ind til sig; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis vaaket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin laa i hendes seng med Jon, Tordis’ mand og Eivind og Orm, smaagutterne deres. Lugten av kropperne deres, mandens snorken og de to smaabørns jevne pust fik Kristin til at graate stille. Det var ikke længere siden end forrige kvelden at hun hadde lagt sig, som hver nat i sit liv, med sin egen far og mor og liten Ulvhild – det var som at tænke paa enen] ms, 1920a–1932; et 1944–1949 rede der var revet sund og splittet og hun selv laa slængt ut fra ly og de vinger, der hadde varmet hende altid. Tilslut graat hun sig isøvn, alene og ulykkelig mellem de fremmede menneskene –.


Næste morgen da hun kom op, fik hun vite at morbroren og hele hans følge var redet av gaardenvar redet av gaarden] hadde ridd bort fra gården – i vrede; Trond hadde kaldt sin søster et galt og vanvittig kvindfolk og sin maagmaag] (her:) svoger en vottvott] uselvstendig, viljeløs person; dott og en taape som aldrig hadde visst at bigslebigsle] (her i overført betydning:) holde i tømme, holde styr på hustruen sin. Kristin blev het av harme, men hun skammet sig og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skedd, naar moren hadde drevet sine nærmeste frænder av gaarden. 56Og for første gang dæmret det for hende at der var noget ved moren som ikke var som det skulde være – at hun var anderledensanderledens] (eldre variantform) annerledesanderledens] ms, 1920a; anderledes 1920b–1949 end andre koner.koner] kvinner

Mens hun stod og grublet paa dette, kom en tjenestemø og sa, hun skulde gaa op i loftet til sin far.

Men da hun traadte ind i loftsstuen, glemte Kristin at se efter ham, for midt imot den opslagne dør, med lyset like i sit aasyn, sat en liten kvinde som hun skjønte maatte være troldkonen. Endda Kristin hadde ikke tænkt hun skulde se slik ut.

Hun syntes barneliten og spæd, for hun sat i den store karmstolen som var blit baaret ditop. DetDet] 1920a–1921b; Der ms, 1922a–1949 var ogsaa stillet op et bord foran hende, duket med morens fineste sprangede linduk.morens sprangede linduk] morens linduk, pyntet med sprang, dvs. blonde laget i en ramme ved å slynge trådene om hverandre på en spesiell måte Flesk og fugl var sat frem i sølvdisken;i sølvdisken] på sølvtallerkenen der var vin i en maserkumme,maserkumme] (første ledd etter norrønt mosurr) drikkekar, bolle av valbjørk og farens eget sølvstøp hadde hun til at drikke av. Hun var færdig med at spise og holdt paa med at tørke sine smaa og smale hænder i en av morens bedste haandduker. Ragnfrid stod selv foran hende og holdt et messingbækkenmæssingbækken] rund eller avlang, flat skål av messing med vand for hende.

Fru Aashild lot haandduken synke i sit fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:

«Kom hit til mig du! Vakre er de børnene du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.

Hendes aasyn var meget rynket, men saa skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det saa ut som huden maatte være like myk og fin at røre ved. Munden var rød og frisk som en ung kvindes, og hendes store, gullige øine skinnet. Et fint, hvitt hodelin laa tæt om hendes ansigt og var fæstet under haken med etet] ms, 1920a–1932; en 1944–1949 guldspænde; utenpaa det hadde hun et slør av bløt, mørkeblaa uld; det faldt over skuldrene og sidt ned paa hendes 57mørke, velsittende klædning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte end tænkte at hun hadde aldrig set saa vakker og høvisk en kvinde som denne gamle troldkonen, bygdens storfolk ikke vilde ha noget at skaffe med.

Fru Aashild holdt hendes haand i sine gamle myke; hun talte hende til, venlig og skjemtsomt, men Kristin kunde ikke svare et ord. Da sa fru Aashild med en liten latter:

«Er hun ræd mig, tro?»

«Nei, nei,» næsten ropte Kristin. Da lo fru Aashild endda mere og sa til moren:

«Hun har kloke øine, denne datteren din, og gode, sterke hænder, er ikke vænnet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trænge en som kan hjelpe dig med at skjøtte Ulvhild, naar jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gaa mig til haande, mens jeg er paa gaarden – hun er gammel nok til det, elleve aar?»

Dermed gik fru Aashild, og Kristin vilde følge hende. Da kaldte Lavrans paa hende fra sengen. Han laa flatt paa ryggen med hodedynernehodedynerne] (arkaiserende) hodeputene stoppet ind under de optrukne knær; fru Aashild hadde budt at han skulde ligge slik, saa vilde skaden i brystet hurtigere læges.

«Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans saa opop] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 paa hende – aldrig før hadde barnet sagt I til ham. Saa sa han alvorlig:

«Det er ikke farlig med mig; det er værre med søsteren din.»

«Ja,» sa Kristin og sukket.

Saa stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fandt intet, hun skulde ha sagt. Og da Lavrans 58en stund efter sa, hun fik gaa ned til moren og fru Aashild, skyndte Kristin sig ut og sprang over tunet ned ii] ms, 1920a–1923b; til 1925a–1949 vinterstuen.


IV.

Fru Aashild blev paa Jørundgaard det meste av sommeren. Dette førte med sig, at folk kom dit og spurte hende til raads. – Kristin hørte Sira Eirik si slængordslængord] ubehagelig, fornærmende ord eller ytring om det, og det dæmret for hende at forældrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra sig alle tanker paa disse ting, tænkte hellerikke over hvad hun syntes om fru Aashild, men hun var med hende stadig og blev aldrig træt av at høre og se paa fruen.

Ulvhild laa flatt utstrakt paa ryggen endda i den store sengen. Hendes lille ansigt var hvitt helt ut paa læberne, og hun hadde faat svarte ringer under øinene. Det vakre gule haaret hendes lugtet skarpt av sved fordi det ikke var blit tvættet saa længe, og det var blit mørkt uten glans eller krus i, saa det lignet gammelt, veirbrændtveirbrændt] solbleket høi. Hun saa træt og pint og taalmodig ut og smilte svakt og sykt naar Kristin satte sig op paa sengen hos hende og snakket og viste hende alle de vakre gaverne som hun hadde faat av forældrene og av alle deres venner og frænder vidt omkring. Der var dukker og fugler og fæ, etet] ms, 1920a–1921b; og et 1922a–1949 litet bretspil, smykker og fløilshuerfløilshuer] fløyelsluer og brogedebrogede] fargerike baand: Kristin hadde det i et skrin for hende altsammen – og Ulvhild saa paa alting med sine alvorlige øine og slap sukkende herligheterne ut av de trætte hænder.

Men naar fru Aashild kom bort til hende, saa lysnet Ulvhilds ansigt op i glæde. Begjærlig drak hun de 59læskende og søvndyssende brygg, fru Aashild beredteberedte] (her:) gjorde i stand til hende, klaget ikke naar fruen stelte hende, og laa lykkelig og lyttet naar hun lektelekte] (her:) spilte paa Lavrans’ harpe og sang – hun kunde saa mange viser som folk ikke kjendte her i dalen.

Ofte sang hun for Kristin, naar Ulvhild var sovnet. Og da fortalte hun sommetider om sin ungdom, da hun bodde sør i landet og færdedes med kong Magnuskong Magnus] Magnus 6. Håkonsson Lagabøte (1238–1280) og kong Eirikkong Eirik] Eirik 2. Magnusson (1268–1299) og dronningerne deres.

En gang de sat slik og fru Aashild fortalte, slap det Kristin av munden som hun hadde tænkt saa ofte:

«Underlig tykkes det mig at I kan være saa glad altid, I som har været vant til –» hun brøt av og blev rød.

Fru Aashild saa smilende ned paa barnet:

«Mener du fordi jeg nu er skilt fra alt dette?» Hun lo stille, saa sa hun: «Jeg har hat min ønsketid jeg, Kristin, og jeg er ikke saa dum at jeg klager, om jeg nu maa holde tilgode medholde til gode med] nøye seg med saupsaup] kjernemelk og sur melk, fordi jeg har drukket op vinen min og øllet. Gode dager kan længe vare, hvis en steller omtænksomt og forsigtig med sig og sit; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tænker jeg, at de forstandige folkene maa nøie sig med gode dager – for de bedste dagene er dyre de. Nu kalder de den en daaredaare] enfoldig, tåpelig person som spilder bort farsarven sin for at gjøre sig gammengjøe sig gammen] ha det moro, more seg i de unge aarene. Derom faar enhver mene som han har sind til. Men da først kalder jeg en mand for en ret daare og taape, hvis han trægertræger] angrer paa handelen bakefter, og to ganger daare og narrenes nar er han, hvis han venter at se meremere] ms, 1920a–1922a; mer 1922b–1949 til ølvennerne sine, naar arven er ødtødt] sløst bort, brukt opp –.

– Er der noget med Ulvhild?» spurte hun blideligblidelig] på en blid, vennlig måte 60bort til Ragnfrid; hun hadde rørt sig heftig, der hun sat ved barnets seng.

«Nei, hun sover godt,» sa moren og kom bort til Aashild og Kristin ved aaren. Med haanden om ljorestangenljorestangen] stangen til å bevege stengselet for ljoreåpningen med, jf. note til s. 19 stod hun og saa ned i fru Aashilds ansigt.

«Dette skjønner ikke Kristin,» sa hun.

«Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnerne sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trænger enten bønner eller raad, har en gjerne hverken huhu] (her:) sinnelag, lyst til at lære eller skjønne.»

Ragnfrid drog de svarte bryn eftertænksomt sammen. Da lignet hendes lyse, dyptliggende øine sjøer indunder en svart skogli, hadde Kristin pleiet at tænke, da hun var liten – eller hun hadde hørt nogen si det. Fru Aashild saa paa hende med det lille halve smilet sit. Ragnfrid satte sig paa kanten av aaren, tok en kvist og stak ind i glørne.

«Men den som har ødt arven sin paa de usleste varer – og siden ser en skat han gjerne vilde gi livet sit for at faafaa] ms, 1920a–1921b; mangler i 1922a–1949 eie – synes I ikke han maa græmme sig over sin egen daarskap?»

«Hvor der handles, der spildes,spildes] (her:) sløses Ragnfrid,» sa fru Aashild. «Og den som vil gi livet sit, han faar vaage det og se hvad han kan vinde –.»

Ragnfrid rykket den brændende kvist ut av varmen, blaaste ut luen og krummet sin haand om den glødende ende saa det lyste blodrødt ut mellem fingrene hendes.

«Aa det er ord og ord og ord alene, fru Aashild.»

«Der er nu hellerikke meget som det er værdt at kjøpe saa dyrt, Ragnfrid,» sa den anden, «som for sit liv –.»

«Jo,» sier moren heftig. «Husbond min,» hvisket hun næsten uhørlig.

61«Ragnfrid,» sa fru Aashild dæmpet: «Saan har mangen mø tænkt, naar hun fristet at binde en mand og gav mødommen sin for det. Men har du ikke læst om mænd og møer som gav Gud alt de eiet, gik ind i kloster eller nakne ut i ødemarkerne og angret det efterpaa. Ja de kaldes daarer i de gudelige bøkerne. Og det vilde vel være syndig at tænke at Gud sveg dem paa handelen deres.»

Ragnfrid sat ganske stille en stund. Da sa fru Aashild:

«Nu faar du komme, Kristin, nu er det tid vi gaar ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvætt.»morgentvætt] morgenvask


Ute laa tunet hvitt og svart i maaneskin. Ragnfrid fulgte med dem gjennem bugaarden ned til grinden ved kaalhagen. Kristin saa hende staa og læne sig ved, tynd og sort, mens barnet veltet duggen fra de store iskolde kaalblade og marikaapens foldermarikaapens folder] marikåpe er en planteslekt som tilhører rosefamilien og har håndlappede eller koblede blader og grønne blomster i kvaster (vitenskapelig navn Alchemilla) ned i farens sølvstøp.

Fru Aashild gik taus ved Kristins side. Hun var bare med for at vogte hende, for det var ikke godt at slippe et barn ut alene slik en nat. Men duggen fik mere kraft, naar den blev samlet av en ren mø.

Da de kom tilbake til grinden, var moren borte. Kristin rystet av kulde da hun gav det isnende sølvstøp i fru Aashilds hænder. Hun sprang i sine vaate sko over mot loftet, hvor hun nu laa sammen med faren. Hun hadde foten paa det første trinet; da traadte Ragnfrid ut av skyggen inde under loftssvalen. I hænderne bar hun en bolle med rykende drikke.

«Her har jeg varmet noget øl til dig, datter,» sier moren.

62Kristin takket glad og satte munden til. Da spurte Ragnfrid:

«Kristin – de bønnerne og det andet fru Aashild lærer dig – der er vel ikke synd eller ugudelighet i det?»

«Det kan jeg aldrig tro,» svarte barnet. «Der er Jesu navn og JomfruJomfru] ms, 1920a–1923a; jomfru 1923b–1949 Marias og de helliges navne i dem alle –»

«Hvad er det hun har lært dig,» spurte moren igjen.

«Aa – om urter – og læse mot rindende blod og vorter og saare øine – og møl i klær og mus i buret.buret] (her trolig:) forrådshuset, stabburet (med mat lagret) Og hvilke urter en skal plukke i sol og hvilke som har kraft i regn –. Men bønnerne maa jeg ikke si til nogen, for da mister de sin kraft,» sa hun fort.

Moren tok den tømte bollen og stillet den paa trappen. Og pludselig slog hun armene om datteren, knuget hende haardt indtil sig og kysset hende. – Kristin kjendte morens kinder var vaate og hete:

«Gud og Vorfrue skjerme dig og verne dig mot alt ondt – vi har ikke andet end dig nu, din far og jeg, som ikke den onde lykkenden onde lykken] (uttrykk kjent fra dansk ballade («den onde lykke»)] den uheldige skjebnen vor har rørt ved. Kjære, kjære – glem aldrig du er din fars kjæreste glæde –»

Ragnfrid gik tilbake til vinterstuen, klædde av sig og krøp op i sengen til Ulvhild. Hun krøket armen om barnet og la sit ansigt nær til den lilles, saa hun kjendte varmen av Ulvhilds krop og den skarpe svedlugtsvedlugt] svettelukt av det fugtige barnehaar. Ulvhild sov tungt og trygt som altid efter fru Aashilds aftendrik. Det duftet døvende av den Jomfru Marias sengehalmJomfru Marias sengehalm] trolig gulmaure (vitenskapelig navn Galium verum L.), jf. Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 (Universitetsforlaget 1976), s. 371. I dansk tradisjon brukes (Jomfru) Maries sengehalm om vill timian (vitenskapelig navn Thymus Serpyllum L), slik at det også kan være denne planten det siktes til. som der var redt med under lakenet. Allikevel laa Ragnfrid længe søvnløs og stirret op mot den lille lysflek i taket, der maanen skinnet paa ljorens hornrute.

Borte i den anden sengen laa fru Aashild, men Ragnfrid 63visste aldrig om hun sov eller vaaket. Aldrig nævnte den anden det kjendskap som hadde været mellem dem i gamle dage – det skræmte Ragnfrid slik. Og aldrig syntes hun hun hadde været saa bitterlig sorgfuld og hjerteangst som nu – endda nu visste hun at Lavrans fik igjen fuld helse – og Ulvhild kom til at leve.


Det syntes som fru Aashild hadde moro av at tale med Kristin, og for hver dag som gik, blev møen bedre venner med hende.

En dag de var gaat ut for at plukke urter, sat de sammen oppe i aassiden paa en liten grønninggrønning] gressdekket (åpent) jordstykke opunder uren. De kunde se ned i tunet paa Formo og kjende Arne Gyrdsøns røde trøie; han var redet nedover med dem og skulde passe hestene deres, mens de var oppe i lien efter urterne.

Mens de sat slik, fortalte Kristin fru Aashild om sit møte med dvergemøen. Hun hadde ikke tænkt paa det i mange aar, men nu kom det for hende. Og mens hun talte, bares det underlig for hendebares det underlig for henne] forekom det henne på en underlig måte, hadde hun et underlig inntrykk av (preteritumsform av uttrykket det bæres meg for (jf. norrønt berr eit fyrir einn ‘noe viser seg for noen’) at der var nogen likhet mellem fru Aashild og dvergefruen – endda hun visste godt hele tiden, de to lignet ikke hinanden.

Men da hun hadde talt ut, sat fru Aashild stille en stund og saa nedover dalen; tilslut sa hun:

«Det var klokt at du flydde, siden du var bare barnet dengang. Men har du aldrig hørt om folk som har tat det guldet, dvergene bød dem, og bundet troldet i sten bakefter?»

«Jeg har hørt slike eventyr,» sa Kristin, «men det turde jeg aldrig gjøre. Og det tykkes mig ikke vakkert.»

«Det er godt naar en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert,» sa fru Aashild og lo litt. «Men det er ikke 64saa godt naar en synes en ting er ikke vakker fordi en ikke tør gjøre det. – Du er vokset meget i sommer,» mælte fruen med ett. «Vet du selv tro, at du tegner vakkert?»du tegner vakkert] du ser ut til å bli vakker

«Ja,» sa Kristin. «De sier jeg ligner far min.»

Fru Aashild lo stille.

«Ja det vilde nu ogsaa være bedst for dig, om du tok efter Lavrans baade i sindet og i skindet. Endda vilde det være synd om de giftet dig bort heroppe i dalen. BondesedBondesed] bondeskikk(er) og torpareskaptorpareskap] (etter norrønt þorparaskapr) vesen som er typiske for en bonde skal en ikke ringeagte,ringeagte] se ned på, forakte men de synes selv de er saa gjæve, disse storfolkene heroppe, at deres make findes ikke i Norges land. De undres nok svært paa det at jeg kan leve og maa vel,maa vel] ha det godt endda de stænger dørene for mig. Men de er late og hoffærdigehoffærdige] hovmodige, stolte og vil ikke lære en ny sedsed] måte å oppføre seg på, skikk – og saa skylder de paa det gamle uvenskapet med kongevældet i Sverres dager. Løgn er det, din ætfarætfar] stamfar forlikte sig med kong Sverre og tok mot gaver av ham, men skulde din morbror følge kongen vor og staa for ham, da maatte han fli sig baade utenpaa og indvortes, og det gidder ikke denne Trond. Men du Kristin, du skulde giftes med en mand der eiet ridderskik og kurteisikurteisi] (norrøn form, fra fransk courtoisie) elegant adferd som gjelder ved hoffet, høvisk og beleven oppførsel –»

Kristin sat og saa ned i Formotunet paa Arnes røde ryg. Hun hadde ikke fæstet sig ved det selv, men naar fru Aashild talte om den verden hun før hadde færdedesfærdedes] ms, 1920a–1932; fordedes 1944; ferdes 1949 i, saa tænkte hun sig altid ridderne og greverne i Arnes lignelse.lignelse] skikkelse Før, da hun var liten, hadde hun altid set dem i farens skikkelse.

«Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn paa Husaby, det kunde været en høvelig brudgom for dig det – han hadde vokset sig vakker, drengen. Min søster Magnhild var og saa til mig ifjor, hun for igjennem dalen 65og hadde ham med sig. Ja ham kan du vel ikke faa, men jeg skulde gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen – han er saa svart i haaret som du er lys, og har vakre øine. – Men kjender jeg maagen min ret, saa har han vel allerede set sig om efter et bedre gifte til Erlend end du er.»

«Er ikke jeg etet] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 godt gifte da,» spurte Kristin forundret. Hun kom sig aldrig til at bli krænket over noget fru Aashild sa, men hun følte ydmyk og trykket at fruen hadde noget forut for hendes egne folk.hadde noget forut for hendes egne folk] hadde visse fortrinn fremfor hennes egen slekt; overgikk hennes slekt i visse henseender

«Jo du er et godt gifte,» sa den anden. «Men dog kunde du vanskelig vente at komme ind i min æt. Din ætfar her i landet var en fredløs og utenlandsk mand, og Gjeslingerne har sittet og mugnet paa gaardene sine saa længe at snart mindes ingen dem utenfor dalen her. Men jeg og søster min vivi] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 fik dronning Margret SkulesdattersMargret Skulesdatter] datter av hertug Skule, gift med kong Håkon Håkonsson (1204–1263) søstersønner vi.»

Kristin kom sig ikke engang til at indvende at det var ikke hendes ætfar, men bror hans som var kommet fredløs til landet. Hun sat og saa over mot de mørke fjeldsider tversover dalen, og hun husket paa den dagen for mange aar siden da hun hadde været oppe paa vidden og set hvor mange fjeld der var mellem bygden hendes og verden. Da sa fru Aashild de maatte hjem nu, og hun bød hende rope paa Arne. Saa satte Kristin hænderne for munden, hojet og vinket med halsklædet sit, til hun saa den røde flekken paa tunet dernede røre sig og vifte tilbake.


En tid efter reiste fru Aashild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgaard og var der nogen dage hos Ulvhild. Barnet 66blev nu tat op om dagene, og de forsøkte at faa hende til at støtte paa benene, men de knækket sammen under hende, naar hun skulde staa paa dem. Hun var sutrende, hvit og træt, og den snøreklædningen som fru Aashild hadde gjort til hende av hestehud og fine vidjer,snøreklædningen … fine vidjer] drakt til å snøre på seg med innebyggede spiler av vidje-/vierkvister plaget hende meget, saa hun vilde helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene altid, saa Tordis stod nu for hele husstellet, og paa morens bud gik Kristin med hende for at lære og hjelpe.

Kristin længtet efter fru Aashild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med hende, men andre ganger ventet barnet forgjæves paa ett ord utover den andens hilsen naar hun kom og naar hun for. – Aashild sat bare med de voksne og talte. Slik var det altid naar hun hadde husbonden sin med sig, ti det hændte nu at ogsaa Bjørn Gunnarson fulgte med til Jørundgaard. Lavrans hadde redet til Haugen en dag om høsten for at bringe fruen lægeløn – det var den bedste sølvkanden med diskdisk] tallerken til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gaarden meget; den var vakker og veldreven og ikke saa liten som folk sa, fortalte han. Og inde i husene var alting velstandsmæssig og husskikken høvisk efter storfolks sed, syd i landet. Hvad han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok altid vakkert imot ham, naar han fulgte med sin hustru til Jørundgaard. Derimot likte Lavrans fru Aashild overmaate godt, og han sa, han trodde det meste som var blit fortalt om hende var løgn. Han sa ogsaa at for tyve aar siden hadde hun vist neppe trængt heksekunster for at binde en mand til sig – nu var hun nær de seksti og saa endda ung ut og hadde det vakreste og yndefuldeste væsen.

67Kristin skjønte at moren likte alt dette meget litet. Om fru Aashild sa Ragnfrid rigtignok aldrig noget, men engang lignet hun Bjørn vedlignet hun Bjørn ved] sammenlignet hun Bjørn med det gule, nedlagte græsset en kan finde grodd indunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn saa besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slap og litt skaldet, endda han ikke var meget ældre end Lavrans. Dog saaes det paa ham at han engang hadde været en meget vakker mand. Kristin kom aldrig til at skifte ett ord med ham – han talte litet, men blev helst sittende, der han engang var kommet tilsæte, fra han trentren] (preteritum av trine) gikk verdig ind i stuen og til han skulde iseng. Han drak umaadelig meget, men det merkedes litet paa ham, spiste næsten ikke mat og saa av og til stivt og fortænkt paa en eller anden i rummet med sine underlige blaknede øine.blaknede øine] matte, bleknede øyne


Til frænderne paa Sundbu hadde de intet set siden ulykken hændte, men Lavrans hadde været over i Vaage nogen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgaard som før; han traf da ofte sammen med fru Aashild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dygtig læge. Det var vel ogsaa en av grundene til at folket paa storgaardene ikke hadde søkt fru Aashilds raad, ialfald ikke aapenbart,aapenbart] ms, 1920a–1932; åpenlyst 1944–1949 at de regnet presten for dygtig nok, og det var ikke let for dem at vite, hvordan de skulde holde sig mot to mennesker som paa sætt og vis var utstøtte av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinanden,de beitet ikke unna for hinanden] de var ikke konkurrenter og hvad trolddommen hendes angik, saa var ikke han hendes sogneprest; det kunde vel hænde fruen visste noget mere end godt var for hendes sjælehelse – dog fik en ikke glemme at 68uvidende mennesker snakket gjerne om trolddom, straks en kone var klokere end tinglyden.tinglyden] folket som er samlet på et ting Fru Aashild paa sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traf tiltraf til] slumpet til at være paa Jørundgaard en helligdag.


Julen blev trist det aaret, Ulvhild kunde endda ikke sætte føtterne under sig. Og saa hverken saa eller hørte de noget til Sundbufolket. Kristin skjønte der blev snakket om det i bygden og at faren tok sig nær av det. Men moren var likenøid,likenøid] likeglad og Kristin syntes, dette var stygt av hende.

Men en kveld mot slutten av helgen kom Sira Sigurd, Trond Gjeslings husprest, akendeakende] kjørende i storslæde, og hans fornemste ærinde var at be dem alle til gjestebud paa Sundbu.

Sira Sigurd var daarlig likt i bygderne omkring, for han var den som egentlig styrte for Trond med eiendommene hans – eller han fik ialfald skylden, naar Trond for frem med haardhet og uret, og det var ikke frit for at Trond plaget bønderne sine noget. Presten hans var overmaate flink til at skrive og regne, lovkyndig og en dygtig læge – om ikke saa dygtig som han trodde selv. Men efter hans væsen skulde ingen tro, han var nogen meget klok mand; han sa ofte taapelige ting. Ragnfrid og Lavrans hadde aldrig likt ham, men Sundbufolket satte, som rimelig er, pris paa presten sin, og baade de og han var overmaate forbitret fordi han ikke var blit hentet til Ulvhild.

Og nu skulde det træffe saa uheldig at da Sira Sigurd kom til Jørundgaard, var fru Aashild og herr Bjørn der allerede, desuten Sira Eirik, Gyrd og Inga fra Finsbrekken, Arnes forældre, gamle Jon fra Loptsgaard 69og en prædikebroder fra Hamar, broder Aasgaut.Aasgaut] ms, 1920a–1944; Asgaut 1949

Mens Ragnfrid lot bordene dække paany med gjestebudskostgjestebudskost] mat beregnet på gjestebud, selskap og Lavrans saa paa brevskaperne,brevskaperne] brevene presten hadde bragt, vilde denne se Ulvhild. Hun var allerede lagt tilro for natten og sov, men Sira Sigurd vækket hende, følte paa hendes ryg og lemmer og spurte hende ut, noksaa venlig først, men siden utaalmodig for hun blev ræd – Sigurd var en liten mand, næsten dverg, men med et stort, rødflammet ansigt. Da han vilde løfte hende ut paa gulvet for at prøve føtterne hendes, gav hun sig til at skrike. Fru Aashild reiste sig da, gik bort til sengen og dækket felden over Ulvhild mens hun sa, barnet var saa søvnig, hun kunde ikke staatstaat] ms, 1920a–1921a; staa 1921b–1949 paa gulvet om hun hadde været god i føtterne.

Presten begyndte at snakke heftig, han ogsaa var regnet for en dueligduelig] dyktig læge. Men fru Aashild tok hans haand, leiet ham frem i høisætethøisætet] det fornemste (opphøyde) setet (for husbond eller hedersgjest) i huset og gav sig til at snakke om hvad hun hadde gjort med Ulvhild, mens hun i ett og alt spurte om hans mening. Han blev da noget blidere og aat og drak av Ragnfrids gode saker.

Men eftersom øllet og vinen begyndte at stige ham til hodet, blev Sira Sigurd igjen i ondt lune, trættekjær og hidsig – han visste godt noknok] ms, 1920a–1925b; mangler i 1932–1949 at der var ingen i stuen som likte ham. Først vendte han sig til Gyrd, han var Hamarbispens sætesveinsætesvein] lokal representant for erkebiskopen i Vaage og Sil, og der hadde været flere tvistemaaltvistemaal] stridsspørsmål (f.eks. som årsak til og gjenstand for rettssaker), stridigheter mellem bispesætet og Trond Ivarsøn. Gyrd sa ikke stort, men Inga var en hidsig kone, og saa blandet broder Aasgaut sig i talen og mælte:

«Du skulde ikke glemme det, Sira Sigurd, at vor værdige fader Ingjald er overherren din ogsaa – vi vet nok om dig i Hamar. Du velter dig i alt som godt er 70paa Sundbu og tænker nok litet paa at du er viet til en anden gjerning end den at være Tronds øientjener,øientjener] (underordnet) person som (med tanke på egen fordel) gjør sin plikt når noen ser det, men som ellers er upålitelig hjelpe ham til at gjøre alt som er uret, saa han sætter sjælen sin i fare og minker kirkens ret. Har du aldrig hørt hvordan det gaar de ulydige og utro presterne som lægger op raad mot sine aandelige fædre og foresatte? Vet du ikke om dengangen da englene førte Sankt Tomas av Kanterborg til Helvedes dør og lot ham glytteglytte] gløtte ind? Da undret han sig meget paa at han saa ikke der nogen av presterne sine som hadde holdt sig imot ham slik som du imot bispen din. Han skulde netop til at prise Guds miskund, for den hellige manden undte alle syndere frelse – da bad engelen at fanden skulde lette litt paa svansen sin, og ut for i et vældig brak og en fæl svovlstank alle de prester og lærde mænd som har sveket kirkens tarv.tarv] behov, interesse(r) Saa fik han se hvor de var kommet hen.»

«Nu lyver du, munk,» sier presten. «Jeg har hørt den sagaen jeg og, men det var ikke prester uten det var tiggermunke,det var ikke prester uten det var tiggermunker] (med uten her som sideordnende konjunksjon, etter norrønt útan i samme funksjon og betydning) det var ikke prester, men tiggermunke der for ut av baken til djævelen som hveps av et hvepsebol.»

Gamle Jon lo høit over alle tjenestefolkene og skrek:

«Der var vel begge slag, kan jeg tænke –»

«Da maa fanden ha en ovbred svans,»ovbred svans] usedvanlig bred, altfor bred sa Bjørn Gunnarson, og fru Aashild smilte og sa:

«Ja har du ikke hørt sagt at alt vondt drar paa en lang rompe –»

«Ti stil du, fru Aashild,» ropte Sira Sigurd, «snak ikke du om den lange rompen som det vonde drar efter sig. Du sitter her som du var husfruen, og ikke Ragnfrid. Men det er underlig at ikke du har kunnet bote barnet hendes – har du ikke mere det sterke vandet 71du handlet med engang? Det som kunde gjøre oplemmetoplemmet] partert sau hel i soddkjelensoddkjelen] kjele med sodd (suppelignende rett med gryn eller kål, fårekjøtt og kjøttboller) og kvinde til mø i brudesengen. Jeg vet nok om det bryllupet her i bygden da du redteredte] (preteritum av rede) gjorde klar bad til den lokkede brudenden lokkede bruden] den forførte bruden, dvs. bruden som ikke var jomfru, men hadde hatt samleie med en annen mann enn brudgommen –»

Sira Eirik sprang op, tok den anden prest i skulder og lænd og slængte ham tvers over bordet, saa kander og krus veltet og mat og drikke fløt paa duker og gulv, men Sira Sigurd blev liggende fremme paa gulvet med slitt klædning. Eirik løp over bordet og vilde slaa ham igjen, mens han brølte over larmen:

«Hold skitkjeften din, din helvedesprest du er –»

Lavrans prøvet at skille dem, men Ragnfrid stod hvit som en dødning ved bordet sit og knuget hænderne. Da løp fru Aashild til, hjalp Sira Sigurd paa føtterne og tørket blodet av hans ansigt. Hun slog et bæger med mjød i ham, mens hun mælte:

«I faar da ikke være saa streng, Sira Eirik, at I ikke taaler at høre skjemt saa sent utut] ms, 1920a–1923b; ute 1925a–1949 i drikkelaget. Sæt dere ned nu, saa skal dere høre om det bryllupet. Det var nu ikke her i dalen, og det var nok ikke saa vel for mig at det var mig som kjendte til det vandet – kunde jeg brygget det, da skulde vi ikke sittet paa den vesle gaarden heroppe. Da kunde jeg nu været en rik kone og hat eiendom ute i storbygderne etsteds – nær by og klostre og biskoper og domkapitel,» sa hun og smilte til de tre geistlige mænd.

«Men der skal nogen ha kjendt kunsten i gamle dage, for dette var i kong Inges tider, saavidt jeg tror, og brudgommen var Peter LodinsønLodinsøn] ms, 1920a–1925a; Lodinssøn 1925b; Londinsøn 1932; Londinssøn 1944–1949 av Bratteland, men hvem av de tre konerne hans som var bruden, kan være usagt, siden der lever avkom efter dem alle tre. Naa, denne bruden hadde nok hat aarsak til at ønske sig dette 72vandet og skaffet sig det ogsaa, og hun hadde redt et bad til sig nede i skjemmen.skjemmen] (bestemt form av skjemme, norrønt skemma) (jomfru)buret, sovehuset Men før hun naadde at faa lauget sig,lauget sig] badet seg saa kom hun som skulde bli værmor hendesværmor hendes] svigermoren hennes ditind. Hun var blit mødigmødig] utmattet, trett og skidden av ridtet til bryllupsgaarden, saa klær hun av sig og gaar op i karret. Hun var en gammel kvinde, og ni børn hadde hun hat med Lodin. Men den natten fik nok baade Lodin og Peter anden gammengammen] glede, fornøyelse, morskap end de hadde ventet.»

Folkene i stuen lo meget, og baade Gyrd og Jon ropte at fru Aashild skulde fortælle flere slike skrøner. Men fruen sa nei: «her sitter to prester og broder Aasgaut og unge drenger og tjenestemøer; nu vil vi slutte før snakken blir usømmelig og grov, men mindes det er helg.»

Mændene skrek op, men kvinderne gav fru Aashild medhold. Ingen la merke til at Ragnfrid var gaat ut av stuen. Men litt efter skulde Kristin, som hadde sittet nederst paa kvindebænken mellem tjenestemøerne, gaa og lægge sig. Hun sov i Tordis’ stue, fordi der var saa mange gjester i gaarden.

Det var bitende koldt, og nordlysene blusset og blafret over fjeldpandernefjeldpanderne] de bratte, nakne fjellsidene i nord. Sneen skrek under Kristins føtter der hun løp over tunet, hutrende, med armene korset over brystet.

Da blev hun var at i skyggen under gammelloftet gik et menneske heftig frem og tilbake paa sneen, slog med armene, vred sine hænder og kved høit. Kristin kjendte moren,Kristin kjendte moren] Kristin ble var, fikk se moren løp forskrækket bort til hende og spurte om hun var syk?

«Nei nei,» sier Ragnfrid heftig. «Jeg maatte bare ut – gaa og læg dig, barn.»

Kristin snudde, da kaldte moren sagte paa hende.

73«Gaa ned i stuen og læg dig hos far og Ulvhild – ta hende i armen du saa han ikke av vanvare klemmer hende; han sover saa tungt naar han er drukken. Jeg gaar op og lægger mig her i gamleloftet inat.»

«Jesus, mor,» sier Kristin, «I fryser ihjel, skal I ligge der – alene ogsaa. Og hvad tror I far sier, naar I ikke kommer iseng inat?»

«Han merker det ikke,» svarte moren, «han sov næsten da jeg gik, og imorgen vaagner han sent. Gaa og gjør som jeg har sagt.»

«Det blir saa koldt for eder,» sutretsutret] ms, 1920a–1923a; sluttet 1923b–1949 Kristin, men moren viste hende bort, noget mildere, og laaste sig ind i loftet.

Der var like koldt inde som ute og kulmørkt.kulmørkt] ms, 1920a–1923a; halvmørkt 1923b–1949 Ragnfrid famlet sig vei hen til sengen, rev av sig hodeplagget, løste sine sko og krøp ind mellem skindene. De isnet hende; det var som at synke i en snefonn. Hun trak over hodet, drog benene op under sig og puttet sine hænder ind paa barmen – slik laa hun og graat, sommetider ganske sagte med strømmende taarer, sommetider saa hun skrek og skar tænder ved det. Tilslut hadde hun dog varmet op sengen om sig saa meget at hun blev døsig, og saa graat hun sig isøvn.


V.

Det aaret Kristin fyldte femten aar om vaaren, satte Lavrans Bjørgulfsøn og ridder Andres Gudmundsøn av Dyfrin hinanden stevnesatte … hinanden stevne] avtalte møte med hverandre paa Holledis ting. De talte dada] ms, 1920a–1932; mangler i 1944–1949 om at Andres’ anden søn, Simon, skulde fæstefæste] forlove seg med Kristin Lavransdatter og ha Formo, som var herr Andres’ mødrene odel.Herr Andres’ mødrene odel] (jord)eiendom som herr Andres hadde odelsrett til fra morsslekten sin Mændene bandt dette med haandslag, 74men der blev dog ikke opsat brevopsat brev] laget en skriftlig avtale om det, fordi Andres først maatte ordne med sine andre børn om arven deres. Der blev da hellerikke drukket fæstensøl,drukket fæstensøl] holdt en fest, gjestebud for å feire forlovelsen men ridder Andres og Simon fulgte med til Jørundgaard for at se paa bruden, og Lavrans holdt et stort gjestebud.

Lavrans hadde nu faat op det nye stuehuset sit i to stokverk,to stokverk] to etasjer med murede ovne, baade i stuen og i loftet, rikt og vakkert utstyret med træskurdtræskurd] ornamentikk skåret ut i tre og godt bohave.godt bohave] godt innbo, fine møbler Han hadde ogsaa bygget om gamleloftet og utbedret husene ellers, saa han bodde nu som det sømmet sig en svend av vaaben.svend av vaaben] (norrønt sveinn á vápn) høy herre, mann som har rett til å bære våpen Han sat nu i stor velstand, ti han hadde hat held med sig i sine foretagender og var en klok og omtænksom husbonde; særlig var han kjendt for han alet op de gildeste hester og ypperlig fæ av alle slag. Og nu han hadde faat maketmaket] ordnet det slik at hans datter skulde giftes til Formo med en mand av Dyfrinsætten, syntes folk han hadde ført sit forsæt, at bli den fremste mand i bygden, vel tilende.han hadde ført sit forsæt … vel tilende] han hadde gjenomført det han hadde hatt til hensikt Han selv og Ragnfrid var ogsaa meget fornøiede, og saa var herr Andres og Simon.

Kristin blev litt nedslaatt, det første hundet første hun] da hun første gang saa Simon Andressøn, for hun hadde hørt saa store ord om hans fagerhet og høviske væsen, saa der var ikke maate paa hvad hun hadde ventet sig til brudgom.

Vel saa Simon godt ut, men han var noget fetladen til at være bare tyve aar gammel, hadde kort hals og et aasyn saa rundt og blankt som maanen. Haaret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var graa og klare, men de laa likesom litt indklemt, fordi laakene var fete, næsen var for liten og munden var ogsaa liten og trutet, men ikke styg. Og trods sin førhetførhet] tykkfallenhet var han let og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrætsmand. 75Han var noget mundkaatmundkaat] uvøren, lystig i sine bemerkninger og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog baade god forstand og lærdom, naar han snakket med ældre mænd.

Ragnfrid kom snart til at like ham, og Ulvhild fattet med en gang den største kjærlighet til ham – han var ogsaa særskilt snil og kjærlig mot den lille syke møen. Og da Kristin hadde vænnet sig litt til hans runde aasyn og hans maate at tale paa, blev hun rigtig vel tilfreds med sin fæstemandsin fæstemand] sin forlovede og var glad for det, slik faren hadde ordnet for hende.

Fru Aashild var i gjestebudet. Siden Jørundgaardsfolket hadde tat op med hende,tat op med hende] gjenopptatt kontakten med henne hadde storfolket i de nærmeste bygderne igjen begyndt at huske paa hendes høie byrd og tænke mindre paa hendes underlige rygte, saa nu færdedes fruen meget sammen med folk. Hun sa, da hun hadde set Simon:

«Det er et godt gifte, Kristin, denne Simon vil faa fremgang i verden – mange slags omsorg vil du slippe, og snil vil han bli at leve sammen med. Men han synes mig vel tyk og gladlynt –. Var det nu slik her i Norge som det har været før i tiden og som det er i andre land, at folk er ikke strengere mot synderne end Gud selv er, da vilde jeg si, du skulde finde dig en ven som var mager og sorgfuld – en du kunde ha at sitte og samtale med. Da vilde jeg si, du kunde ikke fare bedre end med Simon.»

Kristin blev rød, endda hun forstod ikke fuldt ut fru Aashilds mening. Men eftersom tiden led og hendes kister fyldtes og hun stadig hørte snak om sit giftermaal og det hun skulde føre i boet,føre i boet] bringe som medgift saa tok hun til at længes efter at saken skulde bli bundet i fæstemaalfæstemaal] forlovelse (inngått etter gammel skikk i høytidelige former) og 76at Simon skulde komme nordover; hun tænkte da tilslut en god del paa ham og glædet sig til at møte ham igjen.


Kristin var nu fuldt utvokset og hun var blit meget vakker. Hun lignet mest paa sin far og hadde vokset sig høi, var smal i midjen, med tynde, fine ledemot,ledemot] kroppsdel (som beveger seg i ledd), lem men rund og trind allikevel. Hendes ansigt var noget kort og rundt, panden lav og bred og hvit som melk, øinene store, graa og blide under vakkert ridsede bryn. Munden var litt stor; dog var den friskt rød og fyldig og haken æblerund og veldannet. Hun hadde et deilig tykt og langt haar, men det var noget mørkt paa let,let] (naturlig) farge like nær brunt som gult, og ganske slet. Lavrans likte intet bedre end at høre Sira Eirik skryte av Kristin – presten hadde set møen vokse op, lært hende bok og skriftlærte hende bok og skrift] lært henne å lese og holdt meget av hende. Men han likte ikke rigtig at den anden sommetidersommetider] av og tilsommetider] ms, 1920a–1932; sammetider 1944; sommetider 1949 lignet hans datter med en lyteløslyteløs] feilfri og silkeblank ungmerr.

Dog sa alle mennesker at var ikke denne ulykke hændt med Ulvhild, da vilde hun blit endda mange ganger vakrere end søsteren. Hun hadde det fagreste og søteste ansigt, hvitt og rødt som roser og liljer, hvitgult og silkemykt haar som brusetbruset] ms, 1920a–1922b; kruset 1923a–1949 og lokket sig om hendes spæde hals og smale skuldre. Paa øinene lignet hun Gjeslingætten: de laa dypt under rette og sorte bryn og var vandklare og graablaa, men blikket var mildt og ikke hvasst. Dertil var barnets stemme saa klar og liflig at det var en lyst at høre paa hende, enten hun talte eller sang, hun hadde et kvikt nemme forhun hadde et kvikt nemme for] hun hadde lett for å lære boklig lærdom og alleslags strengelekstrengelek] (her:) spill på strengeinstrument og bretspil, men liten huhu] (her:) lysthu] ms, 1920a–1944; hun 1949 til haandgjerning,haandgjerning] håndarbeid for hun blev straks træt i ryggen.

77For det saa litet ut til at dette vakre barnet nogensinde skulde vindevinde] oppnå fuld legemsførlighet.(fuld) legemsførlighet] kroppslig evne til full bevegelighet og full arbeidskraft Noget hadde hun bedret sig, efter at forældrene hadde været i Nidaros med hende hos Sankt Olav.i Nidaros med hende hos Sankt Olav] I Kristkirken i Nidaros (Trondheim) var St. Olavs relikvieskrin, som man trodde hadde helbredende kraft [jf. kommentarer til s. 12 og 33] Lavrans og Ragnfrid hadde gaat dit paa sine føtter, uten mand eller tjenestemø til at følge sig; de bar barnet paa en baare mellem sig hele veien. Efter den færden blev Ulvhild saa frisk at hun kunde gaa med enen] ms, 1920a–1923a; mangler i 1923b–1949 krykkestok. Men det var ikke trolig at hun skulde bli saa frisk at hun kunde giftes bort, og saa maatte hun vel, naar den tid kom, klostergives med alt det gods som skulde falde hende til.

De snakket aldrig om dette, og Ulvhild skjønte ikke selv at hun var meget anderledes end andre børn. Hun var svært glad i stas og vakre klær, og forældrene hadde ikke hjerte til at negte hende noget, men Ragnfrid sømmet og syddesømmet og sydde] (med preteritum av sømme, jf. norrønt sauma) sydde til hende og pyntet hende som et kongebarn. Engang nogen kræmmere for gjennem bygden og laa over natten paa Laugarbru, fik Ulvhild se varerne deres derborte; de hadde noget ravgult silketøi, og det vilde hun endelig ha en serk av. Lavrans handlet ellers aldrig med slike folk som for og falbødfalbød] bød frem til salg kjøpstadsvarerkjøpstadsvarer] varer som en kjøpstad har privilegium (forrettighet) til å selge ulovlig i bygderne, men nu kjøpte han straks hele rullen. Han gav da ogsaa Kristin tøi til en brudeserk, og den sydde hun paa denne sommeren. Ellers hadde hun aldrig eiet serker uten av uld og en linnedserklinnedserk] serk, underkjole av linlerret til stasplagg. Men Ulvhild fik gjestebudsserk av silke og en søndagsserk av lerret med silke oventil i livet.

Lavrans Bjørgulfsøn eiet nu ogsaa Laugarbru, og der styrte Tordis og Jon. Hos dem var Lavrans’ og Ragnfrids yngste datter Ramborg, som Tordis hadde ammet. 78Ragnfrid vilde neppe se paa barnet den første tid efter det var født, for hun sa hun bragte sine børn daarlig lykke. Dog elsket hun meget den lille møen og sendte stadig gaver til hende og tiltil] ms, 1920a–1921b; mangler i 1922a–1949 Tordis; siden gik hun ogsaa ofte overover] ms, 1920a–1932; mangler i 1944–1949 til Laugarbru og saa paa Ramborg, men hun kom helst efter barnet var sovnet, og sat over hende da. Lavrans og de to ældste døttrene var ofte paa Laugarbru og lekte med den lille; hun var et sterkt og friskt barn, men ikke saa vakker som sine søstre.


Denne sommeren var den sidste Arne Gyrdsøn var paa Jørundgaard. Biskopen hadde lovet Gyrd at hjelpe svenden frem i verden, og til høsten skulde Arne drage til Hamar.

Kristin hadde nok skjønt at Arne holdt av hende, men hun var paa mange maater noksaa barnslig i sindet, saa hun tænkte ikke meget over den ting, men var mot ham som hun altid hadde været det, helt siden de var børn, søkte hans selskap saa ofte hun kunde, og gik altid ved hans haand naar de danset hjemme eller paa kirkebakken. At moren ikke likte dette, syntes hun helst var litt morro. Men hun talte aldrig til Arne om Simon eller om sit giftermaal, for hun merket, det gjorde ham tungsindttungsindt] mismodig, bedrøvet naar der blev ordet om dette.naar der blev ordet om dette] når det ble nevnt (noe) om dette

Arne var meget haandfærdig,haandfærdig] flink med hendene sine og han vilde nu gjøre Kristin en sømmestolsømmestol] stol (med skrin) til å sitte på når man syr til minde om sig. Han hadde skaaret ut baade skrin og stolekarmstolekarm] ryggstø (på stol) fint og vakkert og holdt nu paa i smien med at lage jernbaand og laas til den. En vakker godveirskveld utpaa sommeren var Kristin gaat ned til ham. Hun hadde tat med sig en trøie av farens som hun skulde bøte,bøte] lappe, reparere satte sig paa stenhellen og tok paa at sy, mens hun smaasnakket til 79svenden inde i smien. Ulvhild var med hende, hinket rundt paa krykken sin og spiste bringebær som grodde i stenrøiserne omkring jordet.

Om en stund kom Arne frem i smiedøren for at svale sig. Han vilde sætte sig hos hende, men hun rykket litt unna og bad ham agte sigagte sig] passe seg saa han ikke sotet ned sømmen,sømmen] (her:) plagget hun holdt på å sy på hun hadde over knæet.

«Er det blit slik mellem os nu,» mælte Arne, «at du tør ikke la mig sitte hos dig for du er ræd, bondedrengen skal skitne dig ut?»

Kristin saa forundret paa ham, saa svarte hun:

«Du vet da vel, hvad jeg mente. Men ta av dig forskindet,forskindet] lærforkleet vask kullet av hænderne dine og sæt dig litt og hvil dig her hos mig –» og hun gjorde plads for ham.

Men Arne la sig i græsset foran hende; da sa hun igjen:

«Vær ikke sint nu, Arne min. Kan du tænke jeg skulde vise dig utak for den vakre gaven du gjør til mig, eller glemme nogensinde at du har været den bedste vennen min herhjemme altid?»

«Har jeg været det da,» spør han.

«Det vet du vel,» sa Kristin. «Og aldrig skal jeg glemme dig. Men du som skal ut i verden – kanske du kommer til velstand og ære før du tænker – du glemmer nok mig, længe før jeg glemmer dig –»

«Aldrig skal du glemme mig,» sa Arne og smilte. «Men jeg glemmer dig før du glemmer mig – du er bare barnet du, Kristin.»

«Du er ikke gammel du heller,» svarte hun.

«Jeg er like gammel som Simon Darre,» sier han igjen. «Og vi fører hjelm og skjoldvi fører hjelm og skjold] vi er frie menn som kan dra i krig [jf. kommentaren til «svend av vaaben» s. 74] saa godt som 80Dyfrinsfolket, men forældrene mine har ikke hat lykken med sig –»

Han hadde tørket av hænderne sine i græstufserne; nu tok han om Kristins ankel og la kindet sit ind til hendes fot som stak ut under kjolekanten. Hun vilde trække til sig foten, men Arne sa:

«Din mor er paa Laugarbru, og Lavrans er redet av gaarden – og ingen kan se os fra husene, her vi sitter. Denne ene gangen kan du vel la mig faa snakke om det som ligger mig paa sindet.»

Kristin svarte:

«Det har vi da visst alle dage, baade du og jeg, at det var unyttig for os om vi la vor hug til hinanden.»la vor hug til hinanden] ble glad i hverandre, ble forelsket i hverandre

«Faar jeg lægge hodet mit i fanget dit,» sa Arne, og da hun ikke svarte, gjorde han det og tvinnet en arm om hendes midje. Med en haand drog han i fletterne hendes.

«Hvordan vil du like det,» spurte han om litt, «naar Simon ligger slik i fanget dit og leker med dit haar?»

Kristin svarte ikke. Det var som der faldt en tyngsel over hende med ett – Arnes ord og Arnes hode i hendes knæ – hun syntes der aapnet sig likesom en dør ind til et rum, mange mørke veier ind til mere mørke; uglad og hjerteklemthjerteklemt] pint av engstelse, savn eller bedrøvelse tøvettøvet] nølte hun og vilde ikke se ind.

«Slikt bruker da ikke gifte folk,» sa hun med ett, fort og likesom lettet. Hun prøvet at tænke sig Simons tykke, runde aasyn se op i hendes med saanne øine som Arne nu, hun hørte hans stemme – og hun kunde ikke bare sig for at le:

«Simon kommer nok aldrig til at lægge sig paa bakken for at leke med skoene mine han!»

«Nei for han kan leke med dig i sengen sin han,» sa 81Arne. Hans stemme gjorde hende syk og magtesløs med ett. Hun prøvet at skyve hodet hans ned av sit fang, da boret han det haardt ind mot hendes skjød og sa sagte:

«Men jeg vilde leke med skoene dine og haaret dit og fingrene dine og følge dig ut og ind dagen lang jeg, Kristin, om du aldrig saa meget var hustruen min og sov paa armen min hver en nat.»

Han satte sig halvt overende, tok om hendes skulder og saa ind i hendes øine.

«Det er ikke vakkert av dig at du snakker slik til mig,» sa Kristin sagte og sky.

«Nei,» sa Arne. Han reiste sig op og stod foran hende. «Men si mig ett – vilde du ikke hellere det skulde været mig –?»

«Aa jeg vilde helst –» hun sat litt. «Jeglitt. «Jeg] ms, 1920b–1949; litt.» Jeg 1920a vilde helst ikke ha nogen mand – ikke endda –»

Arne rørte sig ikke, men sa:

«Vilde du hellere gives i kloster da, saan som det er laget for Ulvhild, og være mømø] (her:) ugift kvinne alle dine dager?»

Kristin knuget de foldede hænder ned i sit fang. Det skjælvet underlig og søtt i hende – og i et pludselig gys syntes hun med ettett] ms, 1920a–1925b; ett at 1932–1949 hun skjønte, hvor synd det var paa den lille søsteren – hendes øine løp fulde av taarer av sorg for Ulvhilds skyld.

«Kristin,» sa Arne sagte.

I det samme skrek Ulvhild høit. Krykken hendes var kommet ind imellem nogen stener i røisen, og hun var faldt. Arne og Kristin løp bort til hende, og Arne løftet hende op i søsterens arme. Hun hadde slaat sig i munden og blødde meget.

Kristin satte sig med hende i smiedøren, og Arne 82hentet vand i en trækop. Sammen begyndte de at tvætte Ulvhilds ansigt. Hun hadde ogsaa skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet sig kjælende over de smaa tynde benene.

Ulvhilds klage stilnet snart og hun graat smaat og saart som børn gjør, der er vant til at lide vondt. Kristin holdt hendes hode indind] ms, 1922a–1949; inde 1920a–1921b til barmen sin og rugget hende sagte.

Da begyndte klokken at ringe til VesperVesper] (katolsk) kveldsbønn oppe i Olavskirken.

Arne snakket til Kristin, men hun sat som hun hverken hørte eller sanset, bøiet over søsteren, saa han blev ræd og spurte om hun trodde, det var farlig. Kristin rystet paa hodet og saa ikke paa ham.

Litt efter reiste hun sig og gik opover mot gaarden, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte efter, stille og forvirret – Kristin saa saa fortænkt ut at hendes ansigt var helt stivt. Mens hun gik, blev klokken ved at ringe utover voldene og dalen; den ringte endda, da hun gik ind i stuen.

Hun la Ulvhild i den sengen som søstrene hadde delt, helt siden Kristin var blit for stor til at sove med forældrene. Saa drog hun skoene av sig og la sig ned med den lille, laa og lyttet efter klokken, længe efter den var tystnet og barnet sov.

Det var kommet for hende, da den tok paa at klinge, mens hun sat med Ulvhilds lille blodige ansigt mellem hænderne, at kanske var det et tegn til hende. Hvis hun vilde gaa i søsterens sted – hvis hun vilde love sig til Guds og Jomfru Marias tjeneste – monne da Gudmonne … Gud] ville Gud, kom Gud til å vilde gi barnet helse og førlighet igjen.

Hun husket broder Edvins ord om at nu i disse 83dagene var det bare de lytte og lamme børnene og dem de ikke kunde finde gode giftermaal til som forældrene ofret til Gud. Hun visste hendes forældre var fromme folk – dog hadde hun aldrig hørt andet end at hun selv skulde giftes, men da de skjønte, at Ulvhild vilde komme til at bli syk alle sine dage, hadde de straks raadetraadet] bestemt for hende at hun skulde i kloster –.

Og hun vilde ikke selv – hun stod imot denden] ms, 1920a–1932; denne 1944–1949 tanken at Gud skulde gjøre et under med Ulvhild hvis hun selv blev nonne. Hun hængte sig ved Sira Eiriks ord om at der sker ikke saa mange jertegn mere. Endda hun følte det ikveld, det var som broder Edvin hadde sagt, hadde et menneske tro nok, saa kunde det virke mirakler. Men hun vilde ikkevilde ikke] ms, 1920a–1923b; ikke vilde 1925a–1949 ha den troen, hun elsket ikke Gud og hans moder og de hellige slik, vilde ikke elske dem slik engang – hun elsket verden og længtet efter verden –.

Kristin presset sin mund ned i Ulvhilds myke silkehaar. Barnet sov fast, og den ældste søster satte sig urolig op, men la sig ned igjen. Det blødde i hende av sorg og skam, men hun visste at hun vilde ikke tro paa undere, fordi hun vilde ikke gi op sin arv av helse og fagerhet og kjærlighet.

Saa prøvet hun at trøste sig med den tanke at forældrene vilde ikke la hende faa lov til noget slikt. De vilde hellerikke tro, det kunde nytte. Hun var jo bortlovet allerede, og de vilde nok ikke miste Simon som de var saa glad i. Hun følte sig besvegenbesvegen] sveket, narret fordi de syntes det var saan herlighet med denne maagen;maagen] (her:) svigersønnen hun tænkte pludselig med uvilje paa Simons runde, røde ansigt og smaa leende øine, paa hans sprettende gang – han hoppet som en ball, syntes hun med ett – paa hans 84skjemtsomme talemaater som fik hende til at føle sig dølskdølsk] tåpelig, bondsk og dum. Det var ikke saan herlighet at faa ham heller og saa bare bli flyttet ned paa Formo –. Endda saa vilde hun hellere ha ham end gives i kloster –. Men verden utenfor fjeldene, kongsgaarden og greverne og ridderne som fru Aashild talte om, en vakker mand med sorgfulde øine som vilde følge hende ut og ind og aldrig bli træt. Hun husket Arne den sommerdagen han laa paa siden og sov med sit brune, blanke haar utbredt i lyngen – hun hadde hat ham saa kjær som han skulde været hendes bror dengang. Det var ikke vakkert av ham at han skulde snakke slik til hende, naar han visste, de kunde aldrig faa hinanden –.


Der kom bud fra Laugarbru at moren blev der om natten. Kristin stod op for at klæ av sig og gaa til ro. Hun begyndte at snøre op kjolen sin – men saa drog hun skoene paa igjen, slog kaapen om sig og gik ut.

Nathimmelen spændte lys og grøn over fjeldkammen. Det var snart tid at maanen skulde staa op, og der hvor den var under fjeldet, drev nogen smaa skyer og skinnet som sølv paa underkanterne; himmelen blev lysere og lysere som metal det dugget paa.

Hun løp mellem skigarerne, over veien og bakken op mot kirken. Den sov, svart og stængt, men hun gik op til korset som stod like ved til minde om at Sankt Olav hadde hvilt her engang da han flygtet for sine uvenner.

Kristin knælte ned paa stenen og la sine foldede hænder op paa fotstykket: «Hellige kors, sterkeste mast, fagreste træ, sykes bro til helsedommens fagre strander –»

Ved bønnens ord var det som hendes længsel videt sig 85ut efterhvert som ringer paa et vand. De enkelte tanker som voldte hende uro, glattedes ut, hendes sind blev stillere, mere ømt, der kom en mild, tanketom sørgmodighet istedetfor hendes sorger.

Hun blev liggende paa knæ og sanset alle nattens lyd. Vinden sukket saa rart, elven bruste bortenfor lundene bak kirken, og bækken randt like ved tvers over veien – og overalt, nær og fjernt i mørket skimtet hun med syn og hørsel smaa strenger av rindende og dryppende vand. Elven blinket hvit nede i bygden. Maanen gled op over et litet skar, det glittret litt i duggvaate blader og stener og lyste mat og mørkt av det nytjærede tømmeret i klokkestøpulenklokkestøpulen] klokketårnet ved kirkegaardsgrinden. Saa blev maanen borte igjen hvor aasen skjøt ryggen høiere. Nu var der mange flere hvite og skinnende skyer paa himmelen.

Hun hørte en hest som kom i langsomt skridt høiere oppe paa veien, mandsrøster snakket jevnt og sagte. Folk var hun ikke ræd her like ved hjemmet hvor hun kjendte hvert menneske; hun blev trygg av det.

Farens hunder stormet ind paa hende, snudde og pilte tilbake ind i lunden, vendte om og satte opover hende igjen, og faren ropte en hilsen idet han kom ut mellem bjerkene. Han leiet Guldsveinen ved bigslet; der hang et knippe fugl og dasket frempaa sadlen, og Lavrans bar høken med hætte over hodet paa venstre haand. Han var i følge med en lang, slutryggetslutrygget] lutrygget, krumrygget mand i munkekutte, og før Kristin hadde set hans aasyn, visste hun at det var broder Edvin. Hun gik dem i møte og var ikke mere forundret end om hun skulde drømt det; hun bare smilte da Lavrans spurte om hun kjendte igjen gjesten deres.

86Lavrans hadde truffet ham oppe ved Rostbroen; saa hadde han faat ham overtalt til at bli med hjem og overnatte paa gaarden. Men broder Edvin vilde endelig faa lov til at ligge i fjøset: «for jeg er blit saa luset,» sa han, «dere kan ikke ha mig indeinde] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 i de gode sengene.»

Og alt Lavrans bad og snakket, saa blev munken ved sit; ja først vilde han de skulde gi ham maten ut paa tunet. Tilslut fik de ham dog med sig ind i stuen, og Kristin la ved ind paa ovnen i hjørnet og satte lys paa bordet, mens en pike bar ind mat og drikke.

Munken satte sig paa stavkarsbænkenstavkarsbænken] tiggerbenken ved døren, og han vilde kun ha kold grøt og vand til natverds.til natverds] (med arkaiserende genitiv etter til, natverd etter norrønt náttverðr) til aftensmat, kveldsmat Ikke heller vilde han ta imot detdet] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 da Lavrans bød tilbød til] ms, 1920a–1923b; bød 1925a–1949 at rede ham et bad og faa hans klær vasket ut.

Broder Edvin skubbet sig og klødde sig og lo over hele sit magre, gamle aasyn:

«Nei, nei,» sa han, «dette biter bedre i mit hovmodige skind end baade svøpersvøper] sveper, pisker og gardianens ord.gardianens ord] ord sagt av forstanderen for (minoritt- eller gråbrødre)klosteret Jeg har sittet under en heller heroppe i fjeldet i sommer – de hadde git mig lov til at gaa ut i ørkenen for at faste og bede, og der sat jeg og syntes, nu var jeg rent som en hellig eremit,eremit] eneboer og de fattige folkene borte i Setnadalen kom op med mat til mig og tykte, her saa de rigtig en from og renlivet munk; broder Edvin, sa de, var der mange slike munke som dig, da skulde vi bedre os fort nok, men naar vi ser prester og biskoper og munke bites og slaas som grisunger i troentroen] karet av en uthulet trestokk med grisemat i –. Ja jeg sa dem det var ukristelig at snakke slik – men jeg likte godt nok at høre det, og jeg sang og jegjeg] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 bad saa det ljomet i berget. Nu kan det være gavnliggavnlig] nyttig for mig at kjende lusene bites og slaas paa skindet mit og høre de 87gode husfruerne, som vil ha det rent og sømmelig i stuerne sine, rope at denne skitne munkepelsen kan vel ligge paa laaven sommerstiden. Jeg skal nordover til Nidaros nu til Olavsvaka,Olavsvaka] Olsok, feiringen av St. Olav, 29. juli og det blir godt for mig at merke folk er ikke saa fikne efterfolk er ikke saa fikne etter] folk har ikke så lyst til at komme nær mig –»

Ulvhild vaagnet; da gik Lavrans bort og løftet hende op i kappen sin:

«Her er dette barnet jeg talte om, kjære fader. Læg eders hænder paa hende og bed Gud for hende som I bad for den gutten nord i Meldalen vi har spurtvi har spurt] vi har fått vite fik førligheten sin igjen –»

Munken tok ømt under Ulvhilds hake og saa hende ind i ansigtet. Saa løftet han hendes ene haand op og kysset den.

«Bed hellere du og hustruen din, Lavrans Bjørgulfsøn, at I ikke maa fristes til at prøve at bøie Guds vilje med dette barnet. Vor Herre Jesus selv har sat disse smaa føtterne paa den stien hvor hun kan gaa tryggest frem til fredens hjem – jeg ser det paa dine øine, du sæle Ulvhild,du sæle Ulvhild] du Ulvhild som er velsignet av Gud at du har dine forbedereforbedere] personer (især helgener) som går i forbønn for noen i den anden heimen.»den anden heimen] himmelen, Guds verden (denne heimen = den jordiske verden)

«Gutten i Meldalen blev frisk, har jeg hørt,» sa Lavrans sagte.

«Han var en fattig enkes eneste barn, og ingen var der til at føde og klæ ham naar moren faldt fra, uten bygden. Og endda saa bad kvinden kun om at Gud vilde gi hende et frygtløst hjerte saa hun kunde tro at han vilde la det ske slik som det var bedst for gutten. Jeg gjorde ikke andet end jeg bad den bønnen med hende jeg og.»

«Det er ikke let for mor hendes og mig at slaa os 88til ro med dette,» svarte Lavrans tungt. «Helst siden hun er saa vakker og saa snil.»

«Har du set detdet] ms, 1920a–1925b; mangler i 1932–1949 barnet de har paa Lidstad sør i dalen,» spurte munken. «Vilde du hellere datteren din skulde været slik?»

Lavrans gyste og trykket barnet op til sig.

«Tænker du ikke,» sa broder Edvin igjen, «at i Guds øine er vi alle som børn han har aarsak til at sørge over, vanføre som vi er av synden. Og dog synes vi ikke vi har det værst i verden.»

Han gik frem til Mariabilledet paa væggen, og alle knælte ned, mens han læste kveldsbønnen. De syntes broder Edvin hadde trøstet dem godt.

Men efter han var gaat ut av stuen for at søke sig soveplads, feiet dog Astrid, den øverste av tjenestepikerne, godt op paa gulvet alle steder hvor munken hadde staat, og hadde det opsopte rask ind paa ilden.


Næste morgen stod Kristin tidlig op, tok melkegrøt og hvetekaker i et vakkert flammet rotfat,rotfat] fat laget av en bjørkerot for hun visste munken rørte aldrig kjøt, og saa bar hun selv maten ut til ham. Der var næsten ingen folk oppe i huset endda.

Broder Edvin stod reisefærdig med stav og pose paa fjøsbroen;fjøsbroen] broen som ført til fjøsdøren han takket smilende Kristin for hendes umake, satte sig i græsset og spiste, mens Kristin sat ved hans føtter.

Hendes lille hvite hund kom springende, saa de smaa bjelder i dens halsbaand klirret. Hun tok den i fanget, og broder Edvin knipset i fingrene til den, kastet smaa biter av hvetekaken i kjæften paa den, mens han roste den meget.

«Det er det slaget som dronning Eufemia har ført til 89landet,» sa han. «Dere har det fint nu her paa Jørundgaard i stort og i smaat.»

Kristin blev rød av glæde. Hun visste nok hunden var fin, og hun var stolt av at ha den; der var ingen anden i bygden som hadde knæhund.knæhund] hund som man kan ha på fanget, skjødehund Men hun hadde dog ikke visst den var av samme slag som dronningens kjælehunder.

«Simon Andressøn har sendt den til mig,» sa hun og trykket den indtil sig, mens den slikket hende i ansigtet. «Den heter Kortelin.»

Hun hadde tænkt at tale med munken om sin uro og be om hans raad. Men nu hadde hun ikke lyst til at sysle mere med sine egne tanker fra kvelden før. Broder Edvin mente jo at Gud vilde vende alt til det bedste for Ulvhild. Og det var vakkert gjort av Simon at sende hende en slik gave endda førend fæstemaalet mellem dem var avgjort. Arne vilde hun ikke tænke paa – han hadde baaret sig urigtig ad imot hende, syntes hun.

Broder Edvin tok stav og pose og bad Kristin hilse inde – han vilde ikke bli til folk stod op, men gaa mens dagen var sval. Hun fulgte ham opover forbi kirken og litt ind i lunden.

Da de skiltes, bød han hende Guds fred og velsignet hende.

«Gi mig et ord, slik som I gav Ulvhild, kjære fader,» bad Kristin; hun stod med hans haand i sin.

Munken strøk med sin nøkne, gigtknudrede fot i det vaate græs:

«Da vil jeg lægge dig detdet] ms, 1920a–1921b; mangler i 1922a–1949 paa hjertet, datter, at du ser godt paa, hvordan Gud skjøtter folks tarv her i dalen. Her falder litet regn, men han har git dere vand 90fra fjeldet, og duggen frisker eng og aker hver nat. Tak Gud for de gode gaverne han har git dig, og klag ikke om du synes du mangler andet, du mener kunde høve vel dertil. Du har vakkert gult haar, og græm dig ikke for det er ikke kruset. Har du ikke hørt om den kjærringen som sat og graat for hun hadde bare en liten fleskebit at gi de syv sultne ungerne sine til julekost. Sankt Olav kom ridende forbi i samme gode laget; da rakte han sin haand ut over suletsulet] (her:) kjøttet og bad Gud mætte de arme kraakeungerne. Men da kjærringen saa, der laa et slagtet svin paa disken, da graat hun for hun ikke hadde kopper og gryter nok.»

Kristin løp hjemover, og Kortelin danset om føtterne hendes, nappet hende i klædningsflikene og bjeffet og ringlet med alle sine smaa sølvbjelder.


VI.

Arne var hjemme i Finsbrekken den sidste tiden før han skulde fare til Hamar; moren og søstrene rustet ham ut med klær.

Dagen før han skulde ride sydpaa kom han til Jørundgaard og bød levvel. Da fik han hvisket til Kristin om hun vilde møte ham paa veien syd for Laugarbru næste kveld:

«Jeg vildevilde] ms, 1920a–1923b; vil 1925a–1949 dog gjerne vi skulde være ene to,ene to] på tomannshånd, to sammen (uten nærvær av flere personer) sidste gang vi møtes,» sa han. «Tykkes dig det er saa meget jeg ber om – vi er da fostret op sammen som to søsken,» sier han da Kristin tøvet litt før hun svarte.

Saa lovet hun at komme, hvis hun kunde slippe hjemmefra.


91Næste morgen snedde det, men ut paa dagen tok det til at regne, og snart var veier og jorder ett graat søle. Skoddedotterne laa og drev mellem aassiderne, av og til dat de ned og tvinnet sig i hvite tuller ved fjeldfoten, men saa tyknet veiret paany.

Sira Eirik kom over for at hjelpe Lavrans med at sætte op nogen brevskaper. De gik ned i aarestuen,aarestuen] stuen med ildsted midt på gulvet (og ljore i taket) for der var hyggeligere i slikt veir end i storstuen hvor ovnen røk rummet fuldt. Moren var paa Laugarbru, hvor Ramborg nu var i bedring efter hun hadde hat en febersygdom før paa høsten.

Det var da ikke vanskelig for Kristin at slippe uset ut av gaarden, men hun turde ikke ta hest, saa hun gik. Veien var et ælteælte] grøtaktig masse av sneslud og vissent løv; det aandet sørgelig raat og dødt og muldent, og av og til kom et vindstøt og drev væten like imot hendes aasyn. Hun trak hætten godt nedover sit hode og holdt kaapen om sig med begge hænder, gik raskt fremover. Litt ræd var hun – elvegnyet hørtes saa dumpt i den tunge luft, og skyerne drev svarte og forrevne over fjeldkammene. Av og til stanset hun og lydde tilbake, om hun skulde høre Arne.

Om en stund blev hun var hovslag paa den opbløtte vei, og hun stanset da, ti hun var paa et noget øde sted, saa hun tænkte, her kunde de passelig si hinanden farvel uforstyrret. Straks efter saa hun rytteren bak sig, og Arne sprang av hesten og leiet den, mens han gik frem imot hende.

«Det var vakkert gjort at du kom,» sier han, «i dette stygge veiret.»

«Det er værre for dig som skal ride saa lang vei – og saa sent paa kvelden som du drager avgaarde?» spørger hun.

92«Jon har bedt mig ligge paa Loptsgaard ikveld,» svarer Arne. «Jeg tænkte, det var lettere for dig at komme hit paa denne tid av dagen.»

De stod tause en stund. Kristin syntes aldrig før hun hadde set, hvor vakker Arne var. Han hadde en glat staalhuestaalhue] en type stålhjelm paa, og under den en brun kveif,kveif] (etter norrønt kveif, omdannet av fransk coife) en type hodeplagg), (her:) tettsittende ullhette til å bære under hjelmen en uldhætte som sat tæt om ansigtet og laa utut] ms, 1920a–1944; mangler i 1949 over skuldrene, under den saa hans smale ansigt saa lyst og fagert ut. LærpanseretLærpanseret] brystpanseret, hærkledningen av lær hans var gammelt, rustflekket og skrammet efter brynjen som hadde været baaret over – Arne hadde faat det efter far sin – men det føiet sig efter hans smekre, myke og sterke legeme, og saa bar han sverd ved siden og spyd i haanden – de andre vaabnene hans hang paa sadelen. Han var fuldvoksen mand og saa drengeligdrengelig] (etter norrønt drengiligr) mandig, uforferdet, kjekk ut.

Hun la haanden paa hans skulder og mælte:

«Mindes du, Arne, at du spurte mig engang om jeg syntes, du var like gjæv kar som Simon Andressøn? Nu vil jeg si dig ett, før vi skilles, og det er at du tykkes mig være like meget hans overmand i fagerhet og miner som han blir regnet fremfor dig i byrd og rigdom av de folk som mest ser paa slike ting.»

«Hvorfor sier du mig dette?» spurte Arne aandeløst.

«Fordi broder Edvin la mig paa hjerte, vi skal takke Gud for hans gode gaver og ikke være som den konen som graat, da Sankt Olav øket sulet for hende, over at hun hadde ikke kopper – saa du ikke græmmer dig over at han ikke har git dig like meget av rigdom som av legemsgaverlegemsgaver] gaver (fra Gud) som gjelder det kroppslige utseendet, (fysisk) skjønnhet –»

«Var det det du mente,» sa Arne. Og da hun taug,taug] (arkaiserende sterk preteritumsbøyning av tie, eldre dansk skriveform av dansk tav) tidde sa han:

93«Jeg undret paa om du mente du vilde hellere været gift med mig end med den andreandre] 1920a–1921a; anden ms, 1921b–1949 –.»

«Det vilde jeg vel nok,» sier hun sagte. «– Med dig er jeg bedre kjendt –»

Arne slog armene om hende saa han løftet hendes føtter fra marken. Han kysset hendes ansigt mange ganger, men saa satte han hende ned igjen:

«Gud hjelpe os, Kristin, for et barn du er!»

Hun stod og hængte med hodet, men holdt hænderne sine paa hans skuldre. Han grep op om hendes haandledd og klemte dem:

«Jeg ser at det er saan, søte min, du skjønner ikke hvor saar jeg er i hjertet mit for jeg skal miste dig. Kristin, vi er da vokset op sammen som to epler paa en gren, jeg holdt av dig før jeg tok til at skjønne en dag skulde en anden komme og bryte dig fra mig. Saa sandt Gud taalte døden for os alle – jeg skjønner ikke at jeg kan bli glad mere i verden efter denne dagen –»

Kristin graat bitterligbitterlig] bittert og løftet sit ansigt, saa han kunde kysse hende.

«Ikke tal slik, Arne min,» bad hun og klappet ham.

«Kristin,» sa Arne lavmælt og tok hende i armene sine igjen. «Kan du ikke tænke det at du bad din far – Lavrans er saa god en mand, han vilvil] ms, 1920a–1921a; vilde 1921b–1949 ikke tvinge dig mot din vilje – at du bad om at faa bie nogen aar – ingen vet hvordan lykken kan vendes for mig – vi er saa unge begge to –»

«Jeg faar nok gjøre som de vil hjemme,» graat hun.

Nu tok graaten Arne med.

«Du skjønner nok ikke du, Kristin, hvor kjær jeg har dig.» Han gjemte ansigtet ved hendes skulder.

94«Gjorde du det og holdt du av mig, saa gik du nok til Lavrans og bad vakkert –»

«Jeg kan ikke det,» hulket møen, «jeg kunde nok aldrig faa nogen mand saa kjær at jeg skulde ville gjøre mine forældre imot for hans skyld.» Hun lette med hænderne efter hans ansigt under kveifen og den tunge staalhue. «Graat ikke slik, Arne, min kjæreste ven –»

«Denne faar du nu ha,» sier han om en stund og gav hende en liten sølje, «og tænk paa mig stundom, for jeg glemmer aldrig dig og aldrigaldrig] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 sorgen min –»


Det var næsten helt mørkt da Kristin og Arne hadde sagt hinanden det sidste farvel. Hun stod og saa efter ham, da han tilslut red bort. Det lyste gult av en flænge mellem skyerne, og det lyset speilet sig i fotefarene deres, hvor de hadde gaat og staat i sludet paa veien – det saa saa koldt og sørgelig ut, syntes hun. Hun grov brystlinetbrystlinet] linduken som dekket brystet, brystsmekken frem og tørket sit forgrætte ansigt, vendte sig og gik hjemover.

Hun var vaat og kold og gik fort. Om en stund hørte hun der kom et menneske i veien bak hende. Hun blev litt ræd; det kunde dog tænkes der for fremmedfolk her paa tjodveientjodveien] (bestemt form av tjodvei, etter norrønt þjóðvegr) hovedveien, allfarveien selv en kveld som denne, og hun hadde et øde stykke for sig; der var svart ur ret op paa den ene siden, men paa den anden side gik det steilt ned og der var furuskog helt ned til den blybleke elv i dalbunden. Hun blev derfor glad da den som kom efter ropte hendes navn; hun stanset og ventet.

Den kommende var en lang tynd mand i mørk heklehekle] (etter norrønt hekla) kappe med lysere ærmer – da han kom nær, saa hun, han var presteklædd og bar en tom skreppe paa ryggen. Hun kjendte nu Bentein Prestesøn, de kaldte ham – Sira 95Eiriks dattersøn. Hun merket straks at han var meget drukken.

«Ja den ene farer og den anden kommer,» sa han og lo, da de hadde hilst paa hinanden. «Jeg møtte Arne av Brekken ret nu – jeg ser du gaar og graater. Nu kunde du vel smile litt for jeg er hjemkommen – vi har da ogsaa været venner fra barnsben av vi vel?»

«Det er daarlig bytte at faa dig til bygden istedet,» sa Kristin tvert. Hun hadde aldrig likt Bentein. «Det vil flere synes, er jeg ræd. Morfar din gik og var saa glad forfor] ms, 1920a–1923a; for at 1923b–1949 du var kommet saa vel i vei nede i Oslo.»

«Aaja,» sa Bentein og knegget og kniste. «Ja var jeg kommet vel ivei, mener du? Som et svin i en hveteaker hadde jeg det, Kristin – og enden blev den samme, jeg blev jaget med huthut] truende rop og hei og paaken.paaken] kjeppen, staven Jaja. Jaja. Det er ikke stor glæde han har av avkommet sit, min morfar. Det er svært saa fort du gaar?»

«Jeg fryser,» sa Kristin kort.

«End jeg da,» sier presten. «Jeg har ikke mere klær paa mig end du ser her – kappen min maatte jeg sælge for øl og mat paa Hamar litle.Hamar litle] Lillehammer Du skulde nu vel endda ha varme i kroppen efter du bød levvel med Arne du – jeg mener du faar la mig gaa indunder skindet dit med dig –» og han tok i kaapen hendes, slog den om sin akselaksel] skulder og klemte sin vaate arm rundt hendes liv.

Kristin blev saa overvældet over hans dristighet at det varte et øieblik før hun rigtig sanset – saa vilde hun slite sig løs, men han hadde tak i kaapen hendes og den var spændt sammen med en sterk sølvhegte. Bentein fik armene om hende igjen, vilde kysse hende og kom nær hendes hake med munden sin. Hun forsøkte at slaa, men han holdt om hendes overarme.

96«Jeg tror du har mistet vettet,» hvæste hun, mens hun stred imot, «tør du haandfarehaandfare] tafse på, beføle mig som jeg var en – du skal faa angre dette bitterlig imorgen, usling du er –»

«Aa imorgen er du ikke saa dum,» sier Bentein, spænder ben for hende saa hun velter halvt ned i veisølen, og klemmer med en haand over hendes mund.

Endda hun tænkte ikke paa at skrike. Først nu skjønte hun hvad han vaaget at ville med hende, men raseriet tok hende saa vildt og voldsomt at hun sanset neppe være ræd; hun knurret som et dyr i slagsmaal og kjæmpet mot manden som holdt hende nede saa det iskolde snevand trængte gjennem klærne ind paa hendes brændhete hud.

«Imorgen har du nok vet paa at tie,» sier Bentein, «og kan det ikke dølges, saa kan du skylde paa Arne, det vil før bli trodd –»

Han hadde faat en finger ind i hendes mund, da bet hun til av al sinsin] ms, 1920a–1922b; mangler i 1923a–1949 magt, saa Bentein skrek og løsnet taket. Rapt som lynet fik Kristin en haand fri og tok over hans ansigt, klemte saa haardt hun orket tommelfingeren mot hans ene øiesten;øiesten] øyeeple han brølte og reiste sig op paa knæ. Hun smat frem som en kat, støtte til presten saa han faldt paa ryggen, og hun løp indefter veien mens sølen stod i sprut om hende for hvert sprang.

Hun løp og løp uten at se sig bakover. Hun hørte Bentein kom efter, og hun sprang saa hjertet dunket i hendes hals, mens hun ynket sig sagte og speidet ut for sig – skulde hun aldrig naa frem til Laugarbru. Endelig var hun ute paa veien der den gaar over jorderne, hun saa husklyngen nede i bakken og sanset i 97det samme at hun turde ikke springe ditind, hvor moren var – slik som hun saa ut, tilsølet av lere og vissent løv fra hode til fot, med sundrevnesundrevne] istykkerrevne klær.

Hun merket Bentein drog ind paa hende; da bøiet hun sig ned og tok op to store stener. Hun kastet da han kom nær nok; den ene traf ham saa det bar overende med ham. Da løp hun igjen og stanset ikke før hun stod paa broen.

Skjælvende stod hun og holdt i brogjerdet; det sortnet for øinene hendes, og hun trodde hun skulde falde ned i uvit – men saa tænkte hun paa Bentein, om han skulde komme og finde hende. Rystende av skam og forbitrelse gik hun videre, men hendes ben kunde neppe bære hende, og nu kjendte hun det sved i ansigtet av negleklor og hun hadde slaat sig baade paa ryg og arme. Graaten kom, het som ild.

Hun ønsket Bentein maatte være død av den stenen hun hadde kastet – hun ønsket hun hadde gaat tilbake og gjordt ende paa ham, tok efter kniven sin, menmen] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 merket at hun maatte ha mistet den.

Saa kom igjen tanken paa at hun turde ikke bli set hjemme; da faldt det hende i sinde at gaa til Romundgaard. Hun vilde klage til Sira Eirik.

Men presten var ikke kommet fra Jørundgaard endda. I ildhuset traf hun Gunhild, BenteinsBenteins] 1921b–1949; Eiriks ms, 1920a–1921a mor; konen var alene, og da fortalte Kristin hende, hvordan sønnen hadde faret frem mot hende. Dog nævnte hun ikke at hun var gaat ut for at møte Arne. Da hun skjønte at Gunhild trodde hun hadde været paa Laugarbru, lot hun det bli derved.

Gunhild sa ikke stort, men graat en hel del, mens hun vasket av Kristins klær og bøtet de værste flængerne 98saa længe. Og den unge var saa oprørt at hun la ikke merke til de øinene, Gunhild gav hende i smug.

Men da Kristin gik, tok Gunhild sin kaape, fulgte hende ut, men gik over mot stalden. Kristin spurte hvor hun skulde hen.

«Jeg faar vel ha lov til at ride nedover og se efter sønnen min,» svarte konen. «Om du har slaat ham ihjel med stenen din eller hvordan han maar.»

Kristin syntes ikke hun kunde svare noget til det, saa hun sa bare at Gunhild fik se til at Bentein kom ut av bygden saa fort raad var og at han ikke kom hende for øie «– ellereller] ms, 1920a–1925b; ellers 1932–1949 taler jeg om dette for Lavrans, og da kan du vel tænke dig, hvordan det gaar.»


Bentein drog da ogsaa sydover en knap uke senere; han hadde brever med til Hamarbispen fra Sira Eirik om bispen vilde skaffe ham sysselsættelse eller staa ham bi.staa ham bi] hjelpe ham


VII.

En dag ut i julen kom Simon Andressøn helt uventet ridende til Jørundgaard. Han undskyldte sig for han kom slik, ubuden og alene uten frænder, men herr Andres var i Sverige i kongens ærinde. Selv hadde han været hjemme paa DyfrinDyfrin] på Romerike, Undset kan ha tenkt at Simons slektsgård lå i Nannestad en tid, men der var bare hans unge søstre og hans mor som laa tilsengs, saa det var blit langsomt for ham og han hadde faat slik hug til at se hitop.

Ragnfrid og Lavrans takket ham meget for han hadde gjort denne lange reisen paa haardeste vinteren. Jo mere de saa til Simon, desto bedre likte de ham. Han var vel inde i alt som var ordetalt som var ordet] alt som var avtalt mellem Andres og 99Lavrans, og det blev nu avtalt at hans og Kristins fæstensøl skulde drikkesfæstensøl skulde drikkes] fest, gjestebud skulle holdes for å feire forlovelsen [jf. kommentar s. 74] før fasten gik ind,før fasten gik ind] før fasten begynte hvis herr Andres kunde komme hjem til den tid, men ellers like over paaske.

Kristin var stille og forsagt, naar hun var sammen med fæstemanden sin; hun fandt litet at tale om med ham. En kveld da alle hadde sittet og drukket, bad Simon hende gaa ut med sig og kjøle sig litt. Da, mens de stod oppe paa svalen foran øverstestuen, tok han hende om livet og kysset hende. Siden gjorde han det ofte, naar de to var alene. Hun var ikke glad for det, men hun lot det ske, siden hun visste, fæstemaalet var ikke til at undgaa. Nu tænkte hun paa sit giftermaal bare som paa noget hun maatte, men ikke som noget hun gjerne vilde. Endda hun likte nok Simon, især naar han snakket med andre og ikke rørte hende eller talte til hende.


Hun hadde været saa ulykkelig hele høsten utover. Det nyttet ikke alt hun sa til sig selv, at Bentein hadde jo ikke faat gjort hende noget; hun følte sig som utskjemtutskjemt] (her:) vanæret (seksuelt) allikevel.

Ingenting kunde bli som det hadde været før, siden en mand hadde vaaget at ville hende noget slikt. Hun laa vaaken om nætterne og brændte av skam og kunde ikke la være at tænke paa det. Hun husket Benteins legemelegeme] kropp mot sit, da hun slos med ham, hans hete ølpust – hun maatte tænke paa det som kunde ha skedd – og hun mindedes med et gys gjennem alt sit kjødkjød] kropp (med vekt på dens forgjengelige aspekt og syndige, lavere tilbøyeligheter) det han hadde sagt, om det nu ikke kunde dølgesdølges] (passiv av dansk form dølge, som tilsvarer norrønt dylja) skjules og at Arne vilde faa skylden. Der jog forbi hendes syn billederne av alt som vilde ha fulgt, hvis hun var kommet 100i en slik ulykke og saa folk hadde faat nys om hendes møte med Arne – hvis hendes farfar] ms, 1920a–1944; mangler i 1949 og mor skulde trodd noget slikt om Arne, og Arne selv –. Hun saa ham som hun hadde set ham den sidste kvelden, og hun følte det som hun knækket ned for ham bare fordi hun kunde ha kommet til at drage ham ned med sig i sorg og skjændsel.skjændsel] dypt vanærende skam Og saa drømte hun saa stygt. Hun hadde hørt ord som kjødets lyst og kjødets fristelse i kirken og i hellig historie,hellig historie] bibelhistorie eller helgenbiografier men de hadde ikke sagt hende noget. Nu var det blit virkelig for hende at baade hun selv og alle mennesker hadde et syndig, kjødelig legeme som snæret om sjælensom snæret om sjælen] som hemmet sjelen og skar i den med haarde baand.

Saa tænkte hun sig ut, hvordan hun skulde dræpt Bentein eller blindet ham. Det var den eneste liselise] lettelse, befrielse hun kunde finde at fraadse i hevndrømme mot den hæslige mørke mand som stod i veien for hendes tanker altid. Men det hjalp aldrig længe; hun laa og stridgraat ved Ulvhilds side om nætterne for alt dette som var ført over hende med vold. Bentein hadde allikevel naadd at bryte mødommenmødommen] jomfrueligheten, uskylden i hendes sind.


Første virkedag efter julehelgen hadde alle kvinderne paa Jørundgaard travlt i ildhuset; Ragnfrid og Kristin hadde ogsaa været der det meste av dagen. Sent paa kvelden, mens nogen av kvinderne ryddet efter bakningen, mens andre stelte med kveldsmaten, kom fjøsdeienfjøsdeien] budeia farende ind, skrikende, mens hun slog sine hænder:

«Jesus, Jesus – har nogen hørt større nød – nu kjører de Arne Gyrdsøn hjem død paa en slæde – Gud hjelpe Gyrd og Inga i den elendighet –»

Ind kom en mand som bodde i en stue litt nede i veien og Halvdan. Det var disse som hadde møtt likfærden.

101Kvinderne stimletstimlet] ms, 1920a–1922b; stimet 1923a–1949 sammen om dem. Ytterst i ringen stod Kristin, hvit og bævende.bævende] (svakt) skjelvende Halvdan, Lavrans’ egen svend, som hadde kjendt Arne fra han var gut, graat sterkt mens han fortalte:

Det var BenteinBentein] ms, 1920a–1923b; Beintein 1925a–1932; Bentein 1944; Beintein 1949 prestesøn som hadde dræpt Arne. Nytaarskvelden hadde bispens svender sittet og drukket i mandsstuen,mandsstuen] oppholdsrommet for menn (i dette tilfellet i bispegården) og da var Bentein kommet; han var nu blit skriver hos presten ved Hellig Legems præbende.Hellig Legems præbende] (her:) Hellig Legems jordeiendom Svendene vilde først ikke ha ham ind, men han hadde mindet Arne om at de var sambygdinger; Arne lot ham da faa sitte hos sig, og de hadde drukket. Men saa var de kommet i slagsmaal, Arne hadde faret saa voldsomt frem at Bentein hadde tat en kniv fra bordet og stukket Arne i strupen og flere ganger i brystet. Arne var død næsten straks.

Bispen hadde tat sig denne ulykken meget nær til hjerte;hjerte] ms, 1920a–1923b; hjertet 1925a–1949 han hadde selv sørget for at der blev stelt om liket og latt det kjøre den lange veien hjem av sine egne folk. Bentein lot han sætte i jern,lot han sætte i jern] lot ham fengsle støtte ham ut av kirken,støtte ham ut av kirken] utelukket ham fra det kirkelige fellesskap, ekskommuniserte ham, lyste ham i bann og var han ikke allerede hængt, saa skulde han bli det.

Halvdan maatte fortælle dette flere ganger eftersom nye folk strømmet ind. Lavrans og Simon kom ogsaa over i ildhuset da de blev var uroen og opstyret i gaarden. Lavrans var meget bevæget; han bød de skulde sadle hans hest, for han vilde ride over i Brekken med det samme. Da han skulde gaa, faldt hans øine paa Kristins hvite ansigt.

«Kanske du vil være med mig?» spurte han. Kristin nølte litt; hun gyste, men saa nikket hun, for hun orket ikke mæle ett ord.

«Er det ikke for koldt for hende?» mente Ragnfrid.

102«Imorgen blir der jo vaakenat, og da gaar vi vel dit alle –»

Lavrans saa paa sin hustru; han blev ogsaa var Simons ansigt, og saa gik han bort og tok om Kristins skulder:skulder:] ms, 1920a–1923a; skulder. 1923b–1944; skulder: 1949

«Hun er hans fostersøster,hans fostersøster] jente, kvinne som han var blitt oppfostret sammen med faar du mindes,» sa han. «Kanske hun gjerne vil hjelpe Inga med at stelle om liket.»

Og endda Kristins hjerte var som sammensnørt av fortvilelse og angst, saa blev hun varm av taknemlighet mot sin far for hans ord.

Ragnfrid vilde nu, de skulde spise kveldsgrøten før de for, hvis Kristin skulde med. Hun vilde ogsaa sende med gaver til Inga – et nyt linlaken, vokslys og friskbakt brød; hun bad dem si at hun vilde komme op selv og hjelpe med at stelle til jordefærden.

Der blev spist litet, men snakket meget i stuen, mens maten stod paa bordet. Den ene mindet den anden om de prøvelser, Gud hadde lagt paa Gyrd og Inga. Gaarden deres hadde stenskred og flom lagt øde, flere av de ældste børnene deres var døde, saa alle Arnes søsken var børn endda. Nu hadde de hat lykken med sig i nogen aar, siden bispen satte Gyrd paa Finsbrekken som sin ombudsmand,ombudsmand] person med fullmakt på vegne av en myndighet; fullmektig og de børnene som de hadde faat beholde, var vakre og lovende. Men moren elsket Arne meget høiere end alle de andre –.

Men folk ynket ogsaa Sira Eirik.ynket ogsaa Sira Eirik] uttrykte også medlidenhet med Sira Eirik Presten var agtet og avholdt, og folk i bygden var stolte av ham, han var vellært og duelig og hadde i alle de aarene han hadde været ved kirken ikke misholdtmisholdt] forsømt pliktene sine en helligdag eller messe eller tjeneste som han var pligtig til at læse. I sin ungdom hadde han været krigsmand under grev Alv av 103Tornberg, men han var kommet i skade for at dræpe en meget høibyrdighøibyrdig] som stammer fra en sosialt høytstående slekt mand, og saa var han tyet til Oslobispen;saa var han tyet til Oslobispen] så hadde han henvendt seg til Oslobispen da denne merket for et nemmenemme] anlegg, talent han hadde for boklærdom, hadde han tat ham i prestelære. Og hadde det ikke været fordi han endda hadde uvenner for dette gamle drapets skyld, saa skulde Sira Eirik nok aldrig blit sittende her ved denne lille kirken. Vel var han meget grisk efter penger, baade for sin egen pung og for kirken, men den var nu ogsaa saa vakkert utstyret med kar og klær og bøker, og han selv hadde disse børnene – og han hadde aldrig hat andet end sorg og møiemøie] besvær av slegten sin. Utover landsbygderne syntes folk at det var urimelig at presterne skulde leve som munke,at presterne skulde leve som munke] at prestene skulle leve i sølibat, dvs. være ugift siden de dog maatte ha kvindfolkhjelp paa gaardene og de vel kunde trænge en kone til at stelle for sig, saa lange og tunge reiser de maatte gjøre rundt i sognet og det i alslags veir; folk husket ogsaa at det var ikke saa lange tider siden presterne i Norge hadde været gifte mænd. Derfor hadde ingen regnet Sira Eirik større til last, at han hadde hat tre børn med den raadskonenraadskonen] som hadde været hos ham da han var ung. Men denne kvelden sa de dog at det saa ut som Gud vilde straffe Eirik for frillelivetfrillelivet] det at han levde sammen med en frille (elskerinne) hans, saa meget ondt som hans børn og børnebørn hadde voldt ham. Og nogen mente, der var vel god mening i det ogsaa, at en prest skulde ikke ha hustru og børn – for der maatte vel komme uvenskap og forargelse mellem presten og folket paa Finsbrekken; de hadde før været de bedste venner.

Simon Andressøn kjendte godt til Benteins færd i Oslo og fortalte om det. Han var blit skriver hos provsten ved Mariakirken, og han skulde være en flink kar. 104Der var ogsaa mange kvinder som likte ham vel – han hadde disse øinene, og saa randt kjeften paa ham støt. Nogen syntes han var en vakker mand – det var helst slike fruer som syntes de var blit snytt paa mændene sine, og saa unge møer, saanne som godt likte at mændmænd] ms, 1920a–1923b; mændene 1925a–1949 er frie mot dem. Simon lo – ja de skjønte? Naa, Bentein var da saa lur, han traadte ikke denslags kvinder for nær; med dem hadde han det i munden; han fik ry for renlevnet.renlevnet] strengt sedelig, moralsk levemåte, med seksuell avholdenhet Men saa var det det at kong Haakon han var jo en from og sædeligsædelig] moralsk herre selv, og han vilde gjerne holde sine mænd til tugttugt] orden, disiplin og sømmelig vandelvandel] adferd – de unge da; andre kunde han nok ikke raa med. Og nu blev det slik, at hvadfor streker de unge svendene kunde liste sig ut og være med paa – sviregilder,sviregilder] fester hvor man drikker mye alkohol dobbeldobbel] spill om penger, især med terninger og øldrik og slikt mere, det fik altid hirdprestenhirdpresten] presten for kongens hird (hoff, krigsfølge og livvakt) vite om, og de gale halsenede gale halsene] (metonymisk) de gale, ville personene maatte staa til skrifte og bøte og fik haarde irettesættelser, ja to-tre av de vildeste drengene blev jaget bort. Men saa kom det op tilslut at det var denne ræven, Bentein secretariusBentein secretarius] (med latinsk tilnavn) Bentein skriver (sekretær) – lønliglønlig] (her:) i hemmelighet hadde han hat sin gang i alle ølhusene og værre huser med; han hørte ternernesternernes] de unge (fornemme) jentenes; kammerpikenes skriftemaal han og gav dem avløsningavløsning] absolusjon, syndsforlatelse (ved skriftemål)

Kristin sat ved morens side; hun prøvet at spise saa ingen skulde merke, hvordan det var med hende, men hun skalv paa haanden saa hun spildtespildte] sølte av vellingen for hver skefuld, og tungen kjendtes saa tyk og tør i munden at hun kunde ikke svelge brødbiterne. Men da Simon begyndte at tale om Bentein, maatte hun slutte at late som hun aat; hun tok med hænderne i bænken under sig – skræk og væmmelse grep hende slik at hun kjendte sig svimmel og kvalm. Han var det som hadde villet –. Bentein og Arne, Bentein og Arne –. 105Syk av utaalmodighet ventet hun paa at de skulde bli færdige. Hun længet efter at se Arne, Arnes vakre aasyn, falde ned og faa sørge og glemme alt andet.

Da moren hjalp hende med yttertøiet, kysset hun datteren paa kindet. Kristin var saa uvant med at faa kjærtegn av sin mor nu, det gjorde saa godt – hun la hodet ned paa Ragnfrids skulder et øieblik, men hun kunde ikke graate.

Da hun kom ut paa tunet, saa hun at der var flere som vilde bli med – Halvdan, Jon fra Laugarbru og Simon og hans svend. Det voldte hende en urimelig pinedet voldte henne en urimelig pine] det forårsaket en urimelig pine i henne at de to fremmede skulde være med.

Det var en bitende kold kveld, saa sneen skrek under føtterne; stjernerne gnistret tæt som rim paa den svarte himmel. Da de hadde redet et stykke, hørte de vræl og hyl og rasende hovtramp syd fra voldene – litt længre oppe i veien kom hele reienreien] det ridende følget rasende bak dem og sprængte forbi saa det ringlet i metal og emmenemmen] dunsten, lukten fra de rykende rimede hestekropper slog mot dem, der de selv maatte ride ut i sneen. Halvdan ropte imot den vilde stim – det var ungdom fra gaardene sør i bygden; de turet julturet jul] feiret jul (med festing) endda og var ute for at prøvefor at prøve] ms, 1920a–1923b; og prøvet 1925a–1949 hestene sine. Nogen som var for drukne til at sanse, sprængte dundrende og brølende videre mens de hamret paa skjoldene sine. Men etpar stykker skjønte de tidender,tidender] nyheter Halvdan ropte imot dem; de faldt ut av flokken, blev stille og sluttet sig til Lavrans’ følge, mens de hvisket med mændene bakerst i rækken.

De kom frem saa de saa Finsbrekken paa bakken hinsideshinsides] (her:) på den andre siden av Silsaa. Det lyste mellem husene – midt paa tunet hadde folket sat tyrifakler ned i en snehaug, og ildskinnet laa rødt utover den hvite bakke, men de 106mørke husene saa ut som de var overstrøket med levret blod. En liten søster av Arne stod ute og traakket i føtterne, hænderne hadde hun krydset opunder kaapen. Kristin kysset det forgrædte, forfrosne barn. Hendes hjerte var tungt som sten, og det var som hun hadde bly i lemmerne, da hun steg opfor trappen til loftet, der de hadde lagt ham.


Lyden av sang og glansen av de mange tændte lys møtte i døren. Midt i loftet stod kisten, han var bragt hjem i, dækket av et laken; der var lagt fjæler over bukker, og kisten var stillet derpaa. Ved hodegjerdet stod en ung prest med bok i hænderne og sang; rundt om knælte folk med ansigterne gjemt i de tykke kapperne sine.

Lavrans tændte sit lys ved ett av de som stod og brændte, satte det fast paa baarefjælen og knælte ned. Kristin vilde gjøre det samme, men kunde ikke faa sit lys til at staa; da tok Simon det og hjalp hende. Saa længe presten læste, laa alle paa knæ og hvisket hans ord efter, saa røken stod om deres munder – detdet] ms, 1920a–1923b; der 1925a–1949 var isnende koldt i loftet.

Da presten lukket boken og folk reiste sig op – der var allerede mange samlet i likstuen – gik Lavrans frem til Inga. Hun stirret paa Kristin og syntes neppe at høre mandens ord; gaverne han hadde rakt hende, stod hun og holdt i, som hun ikke sanset, hun hadde noget i haanden.

«Er du kommet du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hænde du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»

Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen 107med en dirrende haand og rykket med den anden svededukensvededuken] duken til å dekke ansiktet til død person med fra den dødes aasyn.

Det var graagult som lere og læberne blyfarvede, de var glidd fra hinanden litt saa de jevne og smale, benhvite tænder syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blaasvarte flekker øverst oppe paa kinderne, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.

«Kanhænde du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin mund mot den dødes kind. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjendte saavidt likteven;likteven] (annet ledd tev i betydningen ‘lukt, stank’) liklukten han var sagtens begyndt at tine i heten fra alle kjerterne.kjerterne] de høye vokslysene [jf. kommentar til «kjertestikker» s. 31]

Kristin blev liggende med hænderne paa kistefjælen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, saa det store knivstikket over nøklebenetnøklebenet] (dvs. «nøkkelbenet») (her:) kravebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:

«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død mands saar blør, naar den rører ham som har voldt hans bane.voldt hans bane] forårsaket hans død Han er koldere nu, gutten min, og mindre vakker end da du møtte ham sidst her nede i veien. Du liker ikke at kysse ham nu, ser jeg – men jeg har hørt at du forsmaadde ikke munden hans da.»

«Inga,» sier Lavrans og gaar frem, «har du mistet vettet – snakker du over dig –»

«Ja dere er saa gjæve dere borte paa Jørundgaard – du var altfor rik en mand du Lavrans Bjørgulfsøn til at sønnen min turde tænke paa at beile til datter din med æren – hun syntes nok selv hun var for god til det Kristin og. Men hun var ikke for god til at rende efter ham paa landeveien om nat og leke med ham i 108riskjerrene den kvelden han for – spør hende selv saa faar vi se om hun tør negte det her Arne ligger død – og hun har voldt det med løsagtigheten sin –»

Lavrans spurte ikke; han vendte sig til Gyrd:

«Du maa styre konen din – hun er jo fra sans og samling –»

Men Kristin løftet sit hvite ansigt og saa fortvilet om sig:sig:] ms, 1920a–1923a; sig. 1923b–1949

«Jeg gik og møtte Arne den sidste kvelden for han hadde bedt mig. Men ikke skedde der noget mellem os som var uret.» Og som hun syntes at samle sig og helt skjønne, ropte hun høit: «Jeg vet ikke hvad du mener, Inga – lyver du paa Arne her han ligger – aldrig har han fristet eller lokket miglokket mig] forført meg [jf. kommentar til «den lokkede bruden» s. 71] –»

Men Inga lo høit:

«Nei Arne nei? Men Bentein prest – han lot dig ikke leke med sig slik. – Spør du Gunhild, Lavrans, som vasket skidten av datter dins ryg, og spør hver mand som var i bispens mandsstue nytaarskvelden, da Bentein spottet Arne for han hadde latt hende gaa og stod efter som hendes nar. Saa lot hun Bentein gaa med sig under skindet sit hjemover og vilde leke den samme leken med ham –»

Lavrans grep hende i skulderen og la sin haand over hendes mund:

«Faa hende ut, Gyrd. Skammelig er det at du snakker slik ved denne gode drengens lik – men om saa alle børnene dine laa døde her, saa vil jeg ikke staa og høre dig lyve om mit – du Gyrd faar svare for det som denne vanvittige kvinde sier –»

Gyrd tok i konen sin og vilde leie hende væk, men han sa til Lavrans:

109«Det er nu saa, det var om Kristin de snakket, Arne og Bentein, da sønnen min mistet livet. Ventelig har ikke du hørt det, men der har nu gaat snak her i bygden i høst –»

Simon slog sit sverd i den nærmeste klæskisten:klæskisten:] ms, 1920a–1923a; klæskisten. 1923b–1949

«Nei gode folk, nu faar dere finde andet at snakke om i denne likstuen end om fæstekonenfæstekonen min] min forlovede, den kvinnen jeg er trolovet med min –. Prest, kan II] ms, 1920a–1932; i 1944; I 1949 ikke styre disse folkene saa her blir en sømmelig skik –»

Presten – Kristin saa nu det var den yngste sønnen paa Ulvsvolden som hadde været hjemme i julen – han aapnet boken og stillet sig op ved baaren. Men Lavrans ropte at de som hadde talt om hans datter, hvem det nu monne være,hvem det nu monne være] hvem det nå kunne være, uansett hvem det var skulde faa svelge ordene sine, og Inga skrek:

«Ja ta livet mit du, Lavrans, som hun har tat al min trøst og glæde – og gjør hendes bryllup med denne riddersønnen, men endda saa vet folk at hun blev gift med Bentein paa landeveien – her –» hun kastet lakenet, Lavrans hadde git hende, tvers over baaren til Kristin, «jeg trænger ikke Ragnfrids lin til at stede Arne til jordenstede Arne til jorden] begrave Arne i – gjør dig skaut av det du, eller gjem det til at svøpe risungenrisungen] (etter norrønt hrisungr ‘barn avlet i riset, i skogen’) barnet født utenfor ekteskap din – og gaa ned og hjelp Gunhild at sørge over den hængte manden –»

Lavrans, Gyrd og presten tok fat i Inga. Simon prøvet at løfte op Kristin som laa over baaren. Da skjøv hun heftig hans arm tilbake, rettet sig op saa hun stod rank paa knærne, og ropte høit:

«Gud min frelser, hjelp mig, dette er usandt!»

Hun rettet ut sin ene haand og holdt den over det nærmeste lys paa likbaaren.

110Det saa ut somsom] ms, 1920a–1923b; som om 1925a–1949 flammen neiet signeiet sig] bøyde seg og veg tilside – Kristin kjendte alles øine rettet mot sig – det tyktes hende at dette varte en lang stund. Da merket hun med ett en sviende smerte i haandflaten, og med et skingrende skrik faldt hun bakover paa gulvet.

Hun trodde selv hun var daanet – men hun merket at Simon og presten løftet hende op. Inga skrek noget, hun saa sin fars forfærdede aasyn og hørte presten rope at ingen maatte regne denne prøven,denne prøven] ildprøven, etter hedensk overtro på at den som var uskyldig, ville ikke bli brent av ilden slik kan en ikke æskeæske] kreve, forlange Guds vidnesbyrd – da bar Simon hende ut av loftet, ned trappen. Simons svend løp til stalden, og straks efter sat Kristin, halvt sansesløssansesløs] bevisstløs endda, foran paa Simons sadel, svøpt i hans kappe, mens han red nedover mot bygden saa fort hesten kunde rende.rende] (her:) løpe

De var næsten ved Jørundgaard da Lavrans tok dem igjen. Resten av følget deres kom dundrende langt bak i veien efter dem.

«Si ingenting til din mor,» sa Simon, da han satte hende ned ved stuedøren. «Vi har hørt altfor meget gal snak ikveld; det er ikke til at undres paa du tapte sansen selv tilslut.»


Ragnfrid laa vaaken da de kom ind, og spurte hvordan der hadde været i vaakestuen. Simon tok ordet og svarte for dem alle. Jo der hadde været mange lys og meget folk. Jo der hadde været en prest – Tormod fra Ulvsvolden – om Sira Eirik hadde han hørt han skulde være redet nedover til Hamar alt i kveld, slik kom de over den vanskeligheten med jordefærden.

«Vi faar la læse en messe overover] ms, 1920a–1925b; for 1932–1949 gutten,» sier Ragnfrid. «Gud styrke Inga, hun prøves haardt den gode, duelige konen.»

111Lavrans tok efter den tonen Simon sang fore, og om litt sa Simon at nu fik de gaa til ro alle: «for Kristin er baade mødig og sorgfuld.»


Om en stund, da Ragnfrid var sovnet, kastet Lavrans noget tøi paa sig, gik bort og satte sig paa kanten av døttrenes seng. Han fandt i mørket Kristins haand og sa meget mildt:

«Nu faar du si mig, barn, hvad som er sandt og hvad som er løgn i den snakken, Inga farer med?»

Hulkende berettet Kristin alt som var hændt den kvelden Arne red til Hamar. Lavrans sa ikke stort. Da krøp Kristin frem i sengen, slog sine arme om hans hals og ynket sig sagte:

«Jeg har jo voldt Arnes død – det er jo sandt som Inga sa –»

«Arne bad dig selv om at gaa og møte ham,» sa Lavrans og trak aaklædetaaklædet] (her:) sengeteppet [jf. kommentar s. 19.] op om datterens nøkne skuldre. «Ubetænksomt var det vel av mig at jeg lot dere færdes sammen slik, men jeg trodde gutten hadde været forstandigere –. Jeg skal ikke laste dere – jeg skjønner disse tingene er tunge for dig at bære. Endda jeg hadde aldrig tænkt det at nogen av døttrene mine skulde komme i vanry her i bygden vor – og ilde blir det med mor din, naar hun spørger disse tidendernaar hun spørger disse tidender] når hun får vite disse nyhetene –. Men at du gik til Gunhild med dette og ikke til mig, det var saa uvittiguvittig] (etter norrønt úvitugr, jf. moderne form uvettig) grovt uforstandiguvittig] ms, 1920a–1932; uvettig 1944–1949 at jeg kan ikke skjønne, du kunde stelle dig saa dumt –»

«Jeg orker ikke være her i bygden længer,» graat Kristin, «– ikke et menneske tør jeg se i øinene – og alt det jeg har voldt dem i Romundgaarden og paa Finsbrekken –»

112«Ja de faar nu sørge for det, baade Gyrd og Sira Eirik,» sa Lavrans, «at disse løgnene om dig kommer i jorden med Arne. Ellers blir det Simon Andressøn som bedst kan verge dig i denne sak,» sa han og klappet hende i mørket. «Tykkes dig ikke han tok denne saken vakkert og forstandig –.»

«Far» – Kristin klynget sig ind til ham og bad angstfuldt og inderlig, «send mig i kloster, far. Jo, hør paa mig – jeg har tænkt paa dettedette] ms, 1920a–1923b; det 1925a–1949 længe, kanhænde Ulvhild blir frisk, hvis jeg gaar i hendes sted. Mindes du de skoene jeg sydde til hende med perler paa nu i høst; jeg stak fingrene mine saa vondt, jeg blødde efter den hvasse guldtraaden – jeg sat og sydde dem for jeg syntes det var saa ilde, jeg var ikke saa glad i søster min at jeg vilde bli nonne for at hjelpe hende – Arne spurte mig om det engang. Hadde jeg sagt ja da, saa var ikke dette hændt –.»

Lavrans rystet paa hodet:

«Læg dig ned nu,» bød han. «Du vet ikke selv hvad du sier, arme barnet mit. Nu faar du friste om du kan sove –»


Men Kristin laa og følte smerten i sin brændte haand, og fortvilelse og forbitrelse over hendes skjæbne stormet i hendes hjerte. Det kunde ikke gaat hende værre om hun hadde været den syndefuldeste kvinde; alle saa vilde de vel tro – nei hun kunde ikke, kunde ikke orke at bli her i bygden. Rædsel efter rædsel kom for hende – naar moren fik vite dette – og nu var der blod mellem dem og sognepresten deres, fiendskap mellem alle som hadde været venner omkring hende i hele hendes liv. Men den yderste, knugende angst faldt over 113hende naar hun tænkte paa Simon og hvordan han hadde tat hende og ført hende bort og staat frem for hende hjemme og raadet som hun var hans eiendom – faren og moren hadde faldt unna forfaldt unda for] bøyd unna for, gitt seg for ham som hørte hun allerede mere til ham end dem –.

Saa mindedes hun Arnes aasyn i kirken, koldt og grumt.grumt] grusomt Hun husket hun hadde set en aapen grav som stod og ventet paa en død, sidst hun gik fra kirken. De ophakkede jordklumperne laa paa sneen, haarde og kolde og graa som jern – dit hadde hun bragt Arne –.

Med ett kom hun til at tænke paa en sommerkveld for mange aar siden. Hun hadde staat i loftsvalen paa Finsbrekken, det samme loftet hvor hun var blit slaat ned denne kvelden. Arne hadde lekt ball med nogen gutter nede i tunet, og ballen var drevet op i svalen til hende. Hun hadde holdt den bak ryggen sin og ikke villet gi den fra sig, da Arne kom op efter den; da vilde han ta den fra hende med magt – de hadde slos om den, i svalen, ind paa loftet mellem kisterne, skindsækkene med klær som hang der dunket dem i hoderne naar de støtte mot under jagten, dede] ms, 1920a–1944; da 1949 hadde ledd og de hadde tumlet med denne ballen –.

Og det var som det blev virkelig for hende tilsidst at han var død og borte og hun skulde ikke se hans vakre, djervedjerve] uredde, modige aasyn og kjende hans varme hænder. Og hun hadde været saa barnagtig og hjerteløs at hun hadde aldrig tænkt, hvordan det skulde bli for ham at miste hende –. Hun graat fortvilet og syntes, hun hadde fortjent sin ulykke. Men saa maatte hun tænke igjen paa alt som endda ventet hende, og saa graat hun for hun syntes det var for haard straf som skulde gaa over hende allikevel –.


114Det blev Simon som fortalte Ragnfrid om hvad der var hændt i vaakestuen paa BrekkenBrekken] ms, 1920a–1932; Brekke 1944–1949 kvelden forut. Han gjorde ikke mere ut av saken end han var nødt til. Men Kristin var saa forvirret av sorg og nattevaak at hun følte en rent urimelig forbitrelse mot ham, fordi han kunde tale om det som det ikke var saa forfærdelig endda. Desuten voldte det hende heftig uvilje, den maaten hvorpaa forældrene lot Simon te sigte sig] oppføre seg som han var herren i huset.

«Du tror ingenting av dette du, Simon?» spurte Ragnfrid ængstelig.

«Nei,» svarte Simon. «Og ikke tænker jeg der er nogen som tror det heller – de kjender dere og hende og denne Bentein, men her falder jo ikke stort at snakke om i denne utbygden;i denne utbygden] på dette avsidesliggende stedet det er rimelig nok at folk tar for sig av denne fete biten. Nu faar vi jo lære dem at Kristins rygte er for fin kost for bondemugenbondemugen] (etter norrønt bóndamúgr) bondeflokken, den samlede mengde av bønder her. Men ilde var det at hun lot sig skræmme slik av grovheten hans at hun ikke gik til dere med det straks eller til Sira Eirik selv – jeg tænker denne porthusprestenporthuspresten] horehuspresten, bordellpresten (første ledd etter norrønt porthús ‘horehus, bordell’) skulde da gladelig vidnet, han hadde ikke ment værre ting end uskyldig skjemt, om du, Lavrans, hadde faat ham i tale.»

Begge forældrene sa, dette hadde Simon ret i. Men Kristin skrek op og trampet i foten:

«Han slog mig jo ned i bakken jo – jeg vet neppe selv hvad han gjorde mot mig – jeg var rent fra mig, jeg husker ingenting længer – for alt jeg vet saa kan det være som Inga sier – jeg har ikke været frisk eller glad en dag siden –»

Ragnfrid skrek og slog hænderne sammen; Lavrans for op – ogsaa Simons ansigt blev anderledes; han 115saa skarpt paa hende, gik bort og tok hende under haken. Saa lo han:

«Gud velsigne dig Kristin – du hadde nok husket det, om han hadde gjort dig noget. Det er da ikke underlig hun har været sorgfuld og ufriskufrisk] uvel, ikke frisk siden den ulykkeskvelden hun blev skræmt saa stygt – hun som aldrig hadde møtt andet end godhet og godvilje før,» sa han til de andre. «Det kan da hvert menneske se paa øinene hendes som ikke er ondsindet og hellere vil tro ondt end godt, at hun er mø og ikke kvinde.»mø og ikke kvinde] (fortsatt) jomfru, seksuelt uerfaren

Kristin saa op i sin fæstemands smaa, faste øine. Hun løftet hænderne halvt – vilde lagt dem om hans hals. Da sa han igjen:

«Du faar nu ikke tro, Kristin, at du ikke glemmer dette igjen. Det er nu ikke min agtagt] (her:) hensikt at vi skal sætte os nedsætte os ned] slå oss ned, bosette oss paa Formo straks saa du aldrig kommer ut av dalen. Ingen har den samme farven hverken paa haar eller hughug] (her:) sinn, sinnelag, tanke(r) i regn og i solskin, sa gamle kong Sverre naar de lastetlastet] klandret, kritiserte birkebeinernebirkebeinerne] medlemmene av en norsk opprørsflokk og et politisk parti som i 1174 sluttet seg til Øystein Møyla og senere til Sverre Sigurdsson hans for de var blit storagtigestoragtige] hovmodige, store på det i medgangen –»

Lavrans og Ragnfrid smilte – det moret dem at høre den unge manden gi sig en mine som han skulde været en vis gammel biskop. Simon blev ved:

«Det vilde litet sømme sigvilde litet sømme sig] ville passe seg dårlig, det ville ikke passe seg at jeg skulde lærelære] (her:) undervise dig som skal være verfarenverfaren] svigerfaren min, men saa meget tør jeg kanske si, at vi blev holdt strengere, søskendene mine og jeg; vi fik ikke løpe saa frit om med husfolket som jeg har set at Kristin er vant til. Min mor hun brukte at si, atat] ms, 1920a–1925b; mangler i 1932–1949 leker en med kotkarlerskotkarlers] småbønders, fattigfolks (kotkarl har grunnbetydningen ‘mann som bor i usselt hus, hytte og lever i dårlige kår’ unger, saa faar en gjerne lus i haaret tilslut – og noget er der i det.»

Lavrans og Ragnfrid tidde til dette. Men Kristin 116vendte sig bort, og den lysten hun hadde kjendt et øieblik til at ta Simon Darre om halsen, var ganske forgaat hende.lysten … var ganske forgaat hende] lysten … hadde helt forsvunnet for henne


Ved middagsleitemiddagsleite] middagstid tok Lavrans og Simon skiene sine og gik ut for at se til nogen snarersnarer] innretninger, feller med løkke til å fange småvilt i oppe i aasen. Ute var det nu vakkert veir, solskin og ikke saa sterk kulde. Begge mændene syntes det var godt at slippe bort fra al sorgen og graaten hjemme, saa de gik langt; helt op paa snaufjeldet.

De laa i solen under en berghammer og drak og spiste; saa talte Lavrans litt om Arne – han hadde holdt meget av drengen. Simon stemte i, roste den døde og sa, han syntes ikke det var underlig om Kristin sørget over sin fosterbror.fosterbror] gutt, mann som hun var blitt oppfostret sammen med [jf. kommentar til «fostersøster» s. 102] Da nævntenævnte] ms, 1920a–1944; mangler i 1949 Lavrans, de fik kanske ikke drive saa paa hende, men unde hende litt tid til at falde til ro, før de drak fæstensøllet. Hun hadde snakket om at hun vilde gjerne i kloster en tid.

Simon satte sig overende og plystret langt.

«Du liker ikke dette,» spurte Lavrans.

«Jovel, jovel,» svarte den anden rapt. «Dette tykkes mig være det bedste raad,det beste raad] den beste utveien kjære verfar. Send hende til søstrenesøstrene] nonnene i Oslo ett aar – saa faar hun da lære, hvordan folk snakker om hinanden ute i verden. Jeg kjender litt til nogen av de møerne som er der,» sa han og lo. «De vilde nu ikke lægge sig overende og dø av sorg om to galne drenger river hinanden sundsund] i stykker for deres skyld. Ikke for jeg vilde ha en slik en til kone – men jeg tror ikke Kristin vil ha vondt av at træffe nye folk.»

Lavrans la resten av maten ned i skræppen og sa, uten at se paa den unge:

«Du er glad i Kristin, mener jeg –»

117Simon lo litt og saa ikke paa Lavrans:

«Du kan vite, jeg skjønner paa hendeskjønner paa hende] jeg setter (tilbørlig) pris på henne – og paa dig og,» sa han fort og brydd, reiste sig og tok skierne sine. «Jeg har ingen truffet jeg hellerehellere] ms, 1920a–1921a; heller 1921b–1949 vilde komme i hjonelag medjeg hellere vilde komme i hjonelag med] (hjonelag etter norrønt hjónalag ‘(samliv i) ekteskap’) (som) jeg heller ville gifte meg med –»


Like før paasken, mens der endda var slædeføre i dalen og over Mjøs, reiste da Kristin for anden gang sørover. Simon kom op for at følge hende til klosteret – saa nu reiste hun med far og fæstemand og akte i slæde, svøpt i skind, og efter fulgte svender og slædelass med hendes klæskiste, og gaver av matvarer og pelsverk til abbedissenabbedissen] kvinnen som ledet klosteret, kvinnen som var leder for klosteret og søstrene i Nonneseter.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.