Startsignalet i 1920

Det tidligste arbeidet om Kristin Lavransdatter er Francis Bulls anmeldelse av trilogiens første bind Kransen (Bull 1920). Den er i innhold og form mer en forskningsartikkel enn en bokmelding. Bull åpner friskt med å sitere fra folkevisen «Margit og Targjei Risvollo», hvor temaet er elskovens farlige makt over menneskesinnet og de skjebnesvangre følger av ulovlig kjærlighet.I «Margit og Targjei Risvollo» glemmer Margit festemannen Targjei og lar seg dåre av Jon i Vaddelio: Dei laa i hop den summarnotti / uppaa kvorannas arm, / notti lei og soli kom, / dei skjuldest med sorg og harm. Han treffer blinken når han hevder at visen gjengir den tematiske kjernen i Kransen, og at Undset med folkevisene finner «den riktige tidstonen». Han fremhever romanens historiske korrekthet i alle detaljer og dens sikre bruk av tidskoloritt og språklig pastisj. Han vurderer Undsets valg av epoke som et godt valg: I motsetning til «sagatiden», som er oppfylt av historiske begivenheter beskrevet av blant andre Snorre, er tiden etter 1300 mer av en lakune som gir dikteren større frihet. Han påpeker at romanen går dypere enn Ibsens og Bjørnsons historiske dramaer i forståelsen av middelalderens tenkemåter og følelsesliv, særlig i skildringen av den katolske kirkes makt over sinnene, «hvor langt eller hvor kort den naar.» Bull mener romanens personskildring er tilstrekkelig tidstypisk. Men fordi Undset kjenner «de uforanderlige drag i menneskesindet», er hennes hovedpersoner «inderst inne» hverken «historiske» eller «moderne», men «tidløse, evig menneskelige» (Bull 1920, 603–604). Bull studerer også romanens komplekse fortellerteknikk: Undset «ser» mest med Kristins øyne, men ikke alltid, og dette åpner for nyanser og overraskelser.

Forskningen i trilogien har i hovedsak fulgt de linjene som Bull trakk opp i denne artikkelen. Senere forskere har konsentrert seg om verkets tematikk, historisitet og bruk av kilder, om mentalitets- og personskildringens troverdighet, om religionens betydning, om verkets estetiske organisering og om fortellerteknikken. I hovedsak faller forskningen i følgende kategorier: 1) studier i romanens historiefremstilling, 2) idéhistoriske studier, 3) tematiske studier og folkloristiske studier og 4) estetiske og narratologiske studier. Jeg vil i det følgende gi eksempler på sentrale bidrag i disse kategoriene.

Studier i romanens historiefremstilling

Det var som historisk dikter Undset ble et navn i verdenslitteraturen og mottok nobelprisen i litteratur i 1928, og i utforskningen av Kristin Lavransdatter har historiske studier lengst tradisjon. Den første boken om Undset kom i 1924. Det var en liten monografi av litteraturhistorikeren Just Bing. Halvparten handler om Kristin Lavransdatter. Bing slutter seg til Bulls synspunkter (jf. ovenfor), men er særlig opptatt av det han kaller Undsets «historiske kunst». Hva består den i? Svaret er, skriver Bing, at Undset skildrer det historiske som noe selvfølgelig, ikke som noe fremmed, men alltid underordnet det menneskelige. «Det har git hendes historiske skildring den spænstighet som er hovedsaken i boken» (Bing 1924, 65–66).Bing hadde skrevet om dette emnet allerede i artikkelen «Historisk kunst i Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter» i Kirke og Kultur (1922). I likhet med Bull betoner Bing verkets religiøse aspekt. Om den voldsomme handlingsrekken i slutten av Korset, skriver han: «Vældigere kan ikke det store verk slutte end med dette brytertak mellom Gud og djævelen i menneskenes sind. Det er middelaldersk efter sin form, det er ophøiet over alle tider efter sit indhold, fordi det er det godes seir over det onde» (Bing 1924, 87).

Ved å skrive sine middelalderskikkelsers liv inn i en kristen sammenheng kom Undset til å ta stilling til en debatt mellom to sentrale middelalderforskere, historikeren Edvard Bull (eldre bror av Francis Bull) og litteraturhistorikeren Fredrik Paasche. Spørsmålet gjaldt om, eller i hvilken grad, middelalderens mennesker «egentlig» var kristne, og hva innføringen av kristendommen betydde for Norge som nasjon. De hadde behandlet disse problemstillingene i hver sin doktoravhandling.Edvard Bull: Folk og kirke i middelalderen (1912), Fredrik Paasche: Kristendom og kvad (1914). Bull hadde sin faglige forankring i et marxistisk og materialistisk historiesyn. Hans kildemateriale var lover, diplomer (rettsdokumenter) og sagaer, og i avhandlingen hevder han at kristendommen hadde liten innflytelse på folk i middelalderen. Den norske katolske middelalder med dens import av europeisk, «fremmed» kultur betrakter han som forfall og dekadanse, et fatalt brudd med den opprinnelige, nordiske «stammeånd». Paasche hadde en kristen-idealistisk innstilling til spørsmålet. Hans kildemateriale var middelalderens kristne litteratur – prekensamlinger, helgenlegender, bibeloversettelser – et materiale som var lite kjent av norske historikere. Ut fra dette sluttet han at nordmennene var like kristne som andre folk i samtidens Europa. Paasche betraktet ikke kristendommen som en forkvakling av nordisk stammeånd, men som en siviliserende kraft som bidro til å gjøre Norden til en del av et kultivert Europa (Bliksrud 1997, 100–106).

Striden mellom de to forskerne utspilte seg i årene 1912–1914, men blusset opp igjen da Undset med sin middelalderdiktning var blitt en litterær megastjerne, dertil militant katolikk og aktuell kandidat til nobelprisen. I 1925 ble hun nominert til prisen for andre gang etter forslag fra professorene Francis Bull og Fredrik Paasche, «idet vi henviser til romanen om Kristin Lavransdatter» (Bliksrud 2005a, 169). I 1927, da Undset var blitt nominert for fjerde og siste gang, gikk Edvard Bull til angrep på hennes middelalderskildringer i artikkelen «Hans E. Kinck som historiker». Om Kristin Lavransdatter skriver han at romanens ytre historiske skildring er «i den fortræffeligste orden», men skildringen av menneskenes sinn er «moderne» og ikke troverdig (Bull 1927).Bull hevder at Undset mangler distanse til sine litterære skikkelser og viser til Karl Lamprechts begrep «den psykiske distanse» (Bull 1927, 203–204). Se Kristin Aavitslands bidrag i denne utgaven. Bull finner Kincks ville og saga-aktige middelalderfigurer som lever i «urhedenskapet», «sannere» enn Undsets.Bull innrømmer at Kincks følelser for «urgrunnen» i et folk var under sterk påvirkning av tyske raseteorier: «Teoriene hadde Wagner og Gobineau til guder og H.S. Chamberlain og Woltman til profeter». Kinck skiftet senere ut ordet «race» med ordet «stamme» (Bull 1927, 201).

I 1929 tok Paasche til motmæle mot Edvard Bull. I en artikkel i Samtiden argumenterer han for at Undsets psykologiske personskildring ikke støter an mot det historiske, og viser med eksempler at det som samtiden regner som kjennetegn på det moderne sinn, som natur- og friluftfølelse og indre splittelse, også finnes i middelalderens egne kilder. Tidsalderens mentalitet kan ikke, som Bull hevder, primært leses ut av sagaene, for de handler om krig og kamp. Den indre kamp må vi tenke oss til, slik Undset har gjort det i sin diktning. Den forteller oss at middelalderens mentalitet kommer like tydelig til uttrykk i epokens kristne litteratur som i sagaene (Paasche 1929).Også nobelkomiteen brukte sagaene alene som sammenlikningsgrunnlag for å vurdere Undsets personskildring (Bliksrud 2005a, 175–176).

Som folkloristen Olav Solberg er inne på i sin studie fra 1997, kan mye av det som senere er blitt skrevet om Undsets syn på middelalderen, føres tilbake til oppfatningene hos Edvard Bull og Fredrik Paasche. Mange av de samme synspunktene er blitt gjentatt, og det er lite som tyder på nyansering (Solberg 1997, 18–19). På den Bull-inspirerte linjen finner vi på 1980-tallet en gruppe marxistiske forskere: litteraturforskerne Helge Rønning (1983) og Willy Dahl (1984) og historikeren Kåre Lunden (1985). Innleggene deres har til felles at de mener at romanen gir en feilaktig fremstilling av middelalderens samfunn og mangler allmenne, historiske problemstillinger. Et motsvar til ett av innleggene ble i 1984 gitt av Vigdis Ystad i en artikkel i Vinduet (Ystad 1984).

Det gamle spørsmålet om Undset «hadde rett» eller «tok feil» i sitt historiesyn, er det umulig å svare på, skriver historikeren Sverre Bagge i en artikkel fra 2009 (Bagge 2009). Bagge behandler middelalderromanene fra et rent historiefaglig synspunkt. Han konkluderer med at det historiske materialet forskningen har til rådighet, er for sparsomt til at vi kan trenge så dypt inn i middelaldermenneskets mentalitet som vi kunne ønske. Han synes nok at Undset gjør den katolske kirke for innflytelsesrik, for nærværende i folks daglige liv, kanskje også for streng. Imidlertid er hennes hovedpersoner religiøst anlagte personligheter, men hun skildrer også mange mennesker som ikke er så interessert i troens verden. Direkte «feil» hos Undset kan han ikke påvise. Om nåtidens vurdering av den berømte striden mellom de to middelalderforskere, skriver han at senere historikere har vært mer tilbøyelige til å slutte seg til Fredrik Paasche enn til Edvard Bull (Bagge 2009, 32).

Uavhengig av debatten om historiesyn kan Kristin Lavransdatter leses som en kommentar til en rekke viktige rikspolitiske og kulturelle forhold i første halvdel av 1300-tallet, som på ulike måter er vevd inn i fortellingen. Et verk som gjør utførlig rede for dette aspektet av romanen, er Sverre Mørkhagens populære bok Kristins verden. Om norsk middelalder på Kristin Lavransdatters tid (Mørkhagen 1995).

Idéhistoriske studier

På den Paasche-influerte linjen finner vi flere idéhistoriske verk. De to første ble skrevet i Undsets levetid, og forskerne kunne konsultere Undset selv under arbeidet. Det var Carl Fredrik Engelstads prisbelønte universitetsavhandling Mennesker og makter. Sigrid Undsets middelalderromaner (1940) og A. H. Winsnes’ store biografi Sigrid Undset. En studie i kristen realisme (1949). Begge legger størst vekt på romanens tanke- og trosinnhold og tolker trilogien som et korrektiv til samtidens materialisme, individualisme og liberalisme. Som Engelstad skriver: «Middelalderen kommer alltid til å være snublestenen for den materialistiske historieforskning» (Engelstad 1940, 32). Winsnes plasserer Undset innenfor den såkalte «kristne renessanse», en katolsk bevegelse hun gjerne identifiserte seg med.Den katolske renessanse bygger på Jacques Maritains nythomisme og har båret frem en rekke store forfatterskap i det 20. århundre: Georges Bernanos, Francois Mauriac, Paul Claudel, T.S. Eliot. Undsets forbilde G.K. Chesterton kan knyttes til retningen. Winsnes utga i 1957 Jacques Maritain. En studie i kristen filosofi, jf. Christine Amadous artikkel «Jacques Maritain» (2007). Han ser den bærende tanken i romanen i «ideen om mennesket som Guds skapning og bærer av Gudsbildet, kallet til å være Guds tjener og medarbeider i verden» (Winsnes 1949, 114).

Winsnes’ bok var det første standardverk om Undsets liv og diktning. Boken ble oversatt til flere språk og fikk stor innflytelse på den «åndelige» interessen for Kristin-trilogien på 1950-tallet. Først ute var Niels Christian Brøgger med Korset og rosen. En studie i Sigrid Undsets middelalder-diktning (1953). Det er en mangfoldig og digresjonsfylt bok. Den gir mange interessante og slående synspunkter, blant annet av mytologisk, sosiologisk og religionpsykologisk karakter, men ingen sammenhengende analyse. Brøggers bok har hatt lite gjennomslag i Undset-forskningen, men ble en viktig referanse i den første doktoravhandlingen om romanen. Det var den amerikanske skandinavisten Velma Ruch’ Sigrid Undset’s Kristin Lavransdatter: A Study of Its Literary Art and Its Reception in America, England, and Scandinavia (1957). Ruch borer dypt i romanens kjærlighetstematikk, idéinnhold og religiøse symbolikk og søker å avdekke det hun kaller romanens «spiritual architecture». Avhandlingen ble ikke oversatt fra engelsk og kom helt i skyggen av Ellisiv Steens avhandling som ble utgitt et par år senere.

Fra teologisk hold har dominikanerpateren Finn Thorn (1975) og kirkehistorikeren Bernt Oftestad (2003) fulgt i Winsnes’ fotefar og bidratt med hver sin omfangsrike biografi hvor de studerer forfatterens religiøse utvikling i lys av hennes diktning. Begge tolker Kristins Lavransdatters livshistorie som en pilegrimsvandring mot eksistensiell og religiøs fullbyrdelse, men har ulikt syn på det konfesjonelle aspektet: Thorn ser verkets bærende kristne ideer og verdier i det allmennreligiøse og evangeliske, Oftestad i det dogmatiske og katolske.

Liv Bliksruds doktoravhandling, Natur og normer hos Sigrid Undset (1988) er også idehistorisk anlagt. Her går hovedskillet mellom det konstante i Undsets virkelighetsoppfatning, som er forholdet til det gitte naturgrunnlaget i verkene, og det foranderlige, som er de skiftende normene eller livsholdningene. Avhandlingen følger normene gjennom forfatterskapet i tre trinn, som et estetisk, et etisk og et religiøst stadium. Det siste får sitt monumentale uttrykk i Kristin Lavransdatter. Verket analyseres ut fra sin episke utforming av grunnleggende erotiske og religiøse motiver, og som «katolsk» roman, hvor det som skjer på det jordiske plan skrives inn i et større drama, mellom jord og himmel, tid og evighet.

Tematiske og folkloristiske studier

Sigrid Undset ble av det franske forlagshuset Éditions Stock i 1975 valgt til kvinnetiårets forfatter i Frankrike og Kristin Lavransdatter til årets bok (Duranteau 1975). Kåringen fikk ingen oppmerksomhet i norsk offentlighet. Medvirkende til den høye vurderingen av Undset i Frankrike var et par franskspråklige Undset-studier i 1960-årene: den kanadiske litteraturforskeren Nicole Dechamps’ prisbelønte doktoravhandling Sigrid Undset ou la morale de la passion (1966) og professor Maurice Graviers D’Ibsen à Sigrid Undset, le féminisme et l’amour dans la littérature norvégienne, 1850–1950 (1968). De er feministiske, men ikke preget av den sedvanlige sekularisme som har hindret kvinnelitteraturforskere i å se problemene under en religiøs synsvinkel. Dechamps’ forståelsesramme er eksistensialismens, særlig Simone de Beauvoirs fordring om en autentisk moral, en «lidenskapens moral». Med den som norm analyserer Dechamps Undsets kvinneromaner og ser i hver av dem ett bestemt aspekt av kjærligheten. I Kristin Lavransdatter er aspektet kjærlighetens triumf: Romanen gir en idealtypisk fremstilling av en ekte «amour passion». Kvinnen hos Undset kan bare realisere seg selv i et samfunn som gjenspeiler parets bilde, og hvor den kvinnelige psykologi får like stort spillerom som den mannlige. Med romanen har Undset levert en «féminsme prophétique» som trumfer hennes antifeminisme i samfunnsspørsmål. I dette perspektiv leser Dechamps romanen som et optimistisk bidrag til den feministiske debatten.

I sin avhandling følger Gravier norsk litteratur gjennom det 19. og 20. århundre med henblikk på verk som har relevans for feminismen, et begrep han gir vid betydning. Kapitlene om Undset og Kristin Lavransdatter opptar stor plass i verket. Gravier hevder at de fleste norske litterære forkjempere for kvinnesaken har tatt for lite hensyn til selve kjønnsforskjellen. De har kjempet frem en doktrinær og blek feminisme som etter hans syn ikke har fremtiden for seg. I denne sammenheng betrakter han Undsets Kristin-figur, med sin energi og umiddelbare handlekraft, som et lysende forbilde.

En tolkning med et visst slektskap til de franske er Solveig Aareskjolds kapittel om Kristin Lavransdatter i Undset-antologien Kvinnesyn – tvisyn (1985). Aareskjold leser romanen i lys av begrepsparet kaos og kosmos. Kosmos er Kirken og det ordnede kristne samfunnet, kaos er ødemarken, dyreriket og driftene. Men disse polene er ikke bare motsetninger. De står i et fruktbart spenningsforhold til hverandre og spiller seg ut både i skildringen av middelalderens tre stender, geistlighet, ridderstand og bondestand, og i de enkelte romanpersoner. Undsets drivkraft, skriver Aareskjold, var å «skape eit kosmos som ikkje var for trongt, ein sivilisasjon som inkluderte alle skapande krefter i mennesket, det var målet hennar» Med Kristin Lavransdatter nådde Undset dette målet (Aareskjold 1985, 103).

Kosmos- og kaoskrefter, utlagt som kristendom versus hedenskap, er tema i en dyptloddende nyere studie i romanen, signert Andreas Lombnæs. I Undset-kapitlet i verket Seg selv. Subjektfremstillinger i norsk litteratur (2016) viser han hvordan Kristins utvikling til et selvstendig subjekt struktureres ikke bare gjennom å følge loven, men også gjennom synder, overtredelser og omgang med mørkemaktene. Når Undset i dette verket åpner seg for tilværelsens mangfold, åpner hun også for «en mytologisk relativisering av teologien» (Lombnæs 2016, 102).

Anne-Lisa Amadou legger vekt på den kristne dimensjonen i romanen og ser den som en iboende og harmonisk del av verkets totalitet. I studien av romanen i essaysamlingen Å gi kjærligheten et språk. Syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap (1994) leser hun kjærlighetshistorien i Kristin Lavransdatter intertekstuelt, i lys av middelalderens høviske litterære sjangre, ridderromanen og folkevisen. Kristins og Erlends kjærlighet er som i den høviske litteraturen en farlig, forbudt og uregjerlig lidenskap. I den høviske diktningen står kjærligheten i et absolutt motsetningsforhold til ekteskapet. Undset lar imidlertid Kristin og Erlend få hverandre i ekteskap. Dette betegner et oppsiktsvekkende brudd med den litterære konvensjon som gjør ekteskapet til uegnet ramme om pasjonert kjærlighet: «Slik blir middelalderens farlige elskov ikke opphevet av ekteskapet, men finner med den kristne vielse sin helliggjørelse» (Amadou 1994, 20).

Amadou kaller sin intertekstuelle lesemåte et middel til å avdekke meningsbærende strukturer i romanen, hennes utgangspunkt er tematisk, ikke folkloristisk. En folkloristisk studie er derimot Olav Solbergs Tekst møter tekst. Kristin Lavransdatter og mellomalderen. Etter en innledende teoretisk drøfting av verket som historisk roman analyserer han verket i full bredde som «ein intertekstuell vev». Litterære sjangre som har spilt viktige roller for utformingen av trilogien, er balladen (folkevisen), den kristne legenden (vitaet) og ridderromanen. Solberg legger særskilt vekt på innflytelsen fra Geoffrey Chaucers frodige pilegrimsskildring fra 1300-tallet, Canterbury Tales, som også har tilført romanen en god porsjon humor og komikk. Romanens intertekstuelle anvendelse av de ulike middelaldertekstene representer dels et moderne eller modernistisk aspekt ved romanen, dels knytter de verket til handlingstiden, altså middelalderen, da litterær lånevirksomhet hadde stor utbredelse (Solberg 1997, 12).

Et Undset-arbeid som utgjør en kategori for seg selv, er navneforskeren Benedicta Windt-Vals doktoravhandling i litterær onomastikk, om Undsets navn og navnebruk fra 2009. Litterær onomastikk er et tverrfaglig forskningsfelt som kombinerer litteraturforskning og navnegranskning. Formålet er å analysere personnavnenes forekomst og funksjon i hele forfatterskapet. Undersøkelsen blir gjennomført med samme metodikk for hvert enkelt verk med separate oppsummeringer, men stoffmengden varierer naturlig nok med verkenes omfang og navnerikdom – størst i Kristin Lavransdatter. Her forekommer det 409 navngitte personer. Windt-Vals avhandling er banebrytende på sitt felt i Norden, hvor denne forskningsdisiplinen har hatt en beskjeden plass.Se Benedicta Windt-Vals bidrag i denne utgaven.

Estetiske og narratologiske studier

Winsnes’ bok fra 1949 konsentrerte seg om Undsets biografi, den religiøse problematikken og den idéhistoriske plasseringen. Litterær analyse og kunstnerisk vurdering ga den lite av. Dette hullet ble fylt ti år senere, da litteraturforskeren Ellisiv Steen utga Kristin Lavransdatter. En kritisk studie (1959) – i senere utgaver med undertittelen «En estetisk studie» (1969). Studien var et pionerarbeid innenfor den tekstimantente retningen «nykritikken» og virket radikalt fornyende på norsk litteraturvitenskap. Den inneholder inngående metodologiske diskusjoner og var den første monografi om en enkelt roman i norsk litteraturforskning. Ved sin metodiske «nærlesing» av teksten undersøker Steen romanens mangfold av poetiske mønstre, spenninger og rytmer, og viser hvordan de enkelte elementer samvirker innenfor en kunstnerisk helhet. Diktverket blir belyst under flere fruktbare synsvinkler: som «episk verk» med utførlig behandling av fortellerteknikken, som «realistisk-historisk» verk med inngående drøfting av forholdet mellom fakta og fiksjon og som «tematisk verk», med påvisninger av hvordan verkets hovedtema – «mennesket stilt i konflikt mellom jord og himmel, mellom denne verdens krav og Guds» – gjør seg gjeldende i personskildring, tidsbilde og symbolikk (Steen 1969, 134). Til slutt samles trådene i kapitlet «Det organiserte verk». Steens bok er blitt stående som en bærebjelke i Undset-forskningen.

Flere Undset-forskere har samstemt i Steens oppfatning av konflikten mellom det jordiske og det guddommelige som romanens grunnleggende tema. I Bente Heltofts doktoravhandling, Strukturgrundlag og livssyn i Sigrid Undsets romaner (1984) går motsetningen mellom «drift» og «bevissthet». Ved første øyekast kan avhandlingen virke som et tradisjonelt tematisk prosjekt, med den hører hjemme «blandt de æstetiske undersøgelser» (Heltoft 1984, 9). Avhandlingens posisjon er nykritisk med en helning mot strukturalisme, og dens ambisjon er å gjennomføre en nærlesning av utvalgte Undset-verk og samtidig etablere en generell teoretisk modell for tekstanalyse. Et premiss i avhandlingen er at motsetningen mellom «drift» og «bevissthet» danner et felles strukturgrunnlag i hele Undsets fiksjonsverden, og at denne strukturen står i en konstitutiv relasjon til hennes livssyn. I Kristin Lavransdatter søker Heltoft å påvise hvordan polaritetsforholdet mellom drift og bevissthet strukturer romanuniverset, definerer handlingen og balanserer kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend.

En estetisk og feministisk tilnærming finner vi i Christine Hamms Undset-studier.Se også Christine Hamms bidrag i denne utgaven. I artikkelen «The Maiden and the Knight: Gender, Body and Melodrama in Sigrid Undset’s Kristin Lavransdatter» (2006) gir hun en tolkning av romanens kjærlighetsaspekt ved å knytte dette til Stanley Cavells teori om melodrama. Cavell forstår «den ukjente kvinnens» melodramatiske uttrykk i mellomkrigstidens Hollywood-film i lys av «skeptisisme» og mistillit til språket. Hamm tolker de melodramatiske elementene i Kristin Lavransdatter som uttrykk for Undsets manglende tiltro til at kjønnene forstår hverandre. Artikkelen byr på interessante observasjoner av det kroppslige og erotiske aspektet ved Kristins (the maiden’s), kjærlighet til Erlend (the knight) og en nyansert drøfting av Undsets «gender trouble». Et nyere arbeid om romanen er artikkelen «Å bli eldre i litteraturen. Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter i Korset (1922)» (2019). Den er influert av Simone de Beauvoirs verk Alderdommen (1970), og Hamm gjør her rede for hvordan Undset – med velberegnede narrative grep – formidler hovedpersonens opplevelse av å bli en aldrende kvinne, kroppslig og emosjonelt.

Av de nevnte estetiske studiene er det særlig Steens som går grundig inn på fortellerforhold i romanen. Med sin forankring i nykritikken søker hun å identifisere en myndig fortellerstemme i tekstens estetiske helhet, hvor alle sjangervariasjoner er underlagt en klar og gjennomført episk dominans (Steen 1969, 251). Denne oppfatningen ble i 2003 utfordret av litteraturforskeren Claudia Bergusons innovative doktoravhandling Challenging Authority. Saga, Gossip, Ballad and Legend as Narrative Voices in Sigrid Undset’s Kristin Lavransdatter.For en kortversjon av avhandlingen, se Berguson 2005. Berguson følger opp Steen i synet på den episke stemmens narrative autoritet, men hevder at den er ikke absolutt. Flere stemmer bryter inn i verket og gir alternative versjoner av personer og hendelser. Berguson identifiserer fire hovedstemmer i teksten: sagaen, sladderen, balladen og legenden. Ut fra disse stemmene fremstår Kristin i fire ulike versjoner – alle like «sanne»: «the descendent of a respected family (saga), the loose woman of a local community (gossip), the swooning bride of a knight (ballad), the received bride in God’s kingdom (legend)» (Berguson 2003, 29). I studien «Arrested in Parody. The Performance of Erlend Nikulaussøn in Kristin Lavransdatter» (Berguson 2011) viser hun hvordan den opprørske, humørfylte og ukonvensjonelle Erlend ikke bare kan leses som Kristins romantiske og forføreriske partner, men like mye som hennes parodiske motstykke – «in his departure from the codified texts of religious teaching, family history and political past». Bergusons Undset-forskning er påvirket av Mikhail Bahktins studier i den polyfone roman og i middelalderens latterkultur og har i høy grad bidratt til en utdypet forståelse av Undsets romankunst. Hun legger like stor vekt på romanens fantasi og «fiction» som på dens alvor og «truth», og hun synes at dette er på tide: «In the twenty-first century, I suggest it is time to take Undset’s masterpiece a little less than entirely seriously» (Berguson 2011, 141).

Hovedstrømninger i utforskningen av Kristin Lavransdatter

Gjennomgåelsen av disse ulike bidragene til utforskningen av Kristin Lavransdatter vil forhåpentlig ha vist hvor rikholdig denne romanen er i alle dens «undersjangre» – som historisk roman, utviklingsroman, kjærlighetsroman, ekteskapsroman og religiøs-mytologisk roman. Som det også vil ha fremgått, har forskningsbidragene til en viss grad fulgt litteraturkritikkens hovedstrømninger. Det kan spores en tendens fra historisk interesse i de første tiårene, da særlig troverdigheten i romanens mentalitetshistorie og dens religiøse dimensjoner ble diskutert, via tematiske og feministiske problemstillinger fra 1960-årene av, til en voksende interesse på 2000-tallet for struktur, form og fortellerforhold. Frekvensen av akademiske studier i Kristin Lavransdatter kan imidlertid ikke sies å ha steget etter «gullalderen» i 1950-årene. En årsak til dette er en perspektivforskyvning som fant sted i de kvinnepolitiske 1970-årene, fra Undsets historiske diktning til samtidsverkene.

For at våre dagers litteraturforskning skal fatte interesse for et verk som Kristin Lavransdatter, kan det være behov for å studere det i lys av ny historisk innsikt og metodikk. Som jeg har vært inne på i en annen sammenheng, kan det være grunn til å tro at den såkalte minneforskningen kan egne seg til dette formålet (Bliksrud 2016). Det er en form for tverrfaglig kulturforskning som undersøker «det kulturelle minnet» (cultural memory studies), altså forholdet mellom kultur og erindring. Sigrid Undset er blitt karakterisert som den norske erindringsdikter par excellence med en nærmest naturgitt begavelse for samfølelse med fortiden – som om hun alltid levde på flere tidsplan. Selv ga hun denne evnen en pregnant formulering: «Kristin Lavransdatter er ikke noget at takke mig saa meget for. Det er ikke faldet mig vanskelig at skrive den, for jeg har jo levet i dette land i tusen aar.»Intervju med Undset i Berlingske Tidende 4. juli 1947.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1920

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X