Kransen

av Sigrid Undset

Kristins historiske verden

Sverre Mørkhagen


I begynnelsen av Kransen har Lavrans tatt syv år gamle Kristin med på en befaring i seterfjellet. Som storbonde og gildebror har han sin del av det lokale ansvaret for beredskap og varsling, og første stans oppe på fjellet omfatter inspeksjon av varden på «Heimehaugen»:

For i de haarde ufredstider for hundrede aar siden eller mere hadde bønderne nogen steder opefter dalene bygget varder paa fjeldene, lignende veterne i skibrederne langs kysten, men disse varder i dalene hørte ikke under landevernet. Bondegilderne holdt dem istand, og brødrene skiftet om at røgte dem. (Undset 1920, 13)

Sitatet er et eksempel på den rike detaljkunnskapen som bidrar til å forankre fortellingen om Kristin, Lavrans’ datter, i norsk middelalderhistorie. På seterområdet Høvringen, som nevnes spesielt, ligger Valfjellet (navnet sammensatt av ordene varde og fjell) mot nord, nær brinken der fjellet skråner bratt ned mot dalen.

Vardene og vetene hadde en dobbelt funksjon. De var landemerker for vei- og sjøfarende i fredelig ærend, men utgjorde samtidig et varslingssystem i tilfelle ufred. Ordet vete omfatter også et tømmerreis plassert på slike ekstra synlige punkter i terrenget. Slik ble de til tydelige landemerker, samtidig som de alltid sto – eller skulle stå – klare til å tennes på. Både unnlatelse og misbruk av varslingsansvaret var forbundet med strenge straffer omtalt i både Frostatingsloven og Gulatingsloven (Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, heretter KLNM, Varde; Vete).

Typisk for Undsets romankunst er at opplysningen føyes naturlig og dynamisk inn i handlingens hverdagslige sammenheng – selvfølgelig skulle Lavrans inspisere varden også, når han først var oppe i seterfjellet.


Gårdshistorien

Til og med plasseringen av romanverkets oppdiktede «Jørundgård» har sin forankring i belagt historisk bakgrunn. Utgangspunktet er den forsvunne storgården Jørundstad i Sel, nordre Gudbrandsdal. I de fleste bygder finnes det gårder med enkle, beskrivende navn – med varianter som Bø eller By, Hage eller Hagen, Hov, Heim eller med navn fra naturen, som Berg, Vang, Fjell. Slike navn vitner om at gården er blant de tidligste bosettingene i området. Sel er et slikt navn, det har samme opprinnelse som verbet sildre og er trolig forbundet med elven – Gudbrandsdalslågen renner livlig gjennom den nordre delen av bygda. Men i området Sel ligger det i dag ingen gårder med slike korte, opprinnelige og beskrivende navn. Den mest sentrale gården i bygda, Romundgard, troner midt i det vide rommet som åpner seg nedenfor den trange og ulendte Rusten opp mot Dovreskogen. Gården var i middelalderen kirkegods og sete for presten og menigheten, slik den også fremstår i Undsets roman. Trolig har Romundgard vært et opprinnelig bosettingssted, men på et tidspunkt har navnetradisjonene knyttet gården til en fremstående bonde og skapt en skikk. Den kan ha smittet fra gårdsbruk til gårdbruk; andre tilsvarende gårdsnavn i Sel er Olstad (av mannsnavnet Olafr), Ulvsvollen (av mannsnavnet Ulfr) – og Jørundstad (av Jørund), utgangspunktet for romanens «Jørundgård» (Rygh 1900, 94–95).

Jørundstad har også vært – etter forholdene – mektig og ruvende. Ettersom den lå nær inntil bygdeborgen Steinberget nederst i den østre, steile dalsiden, er det mye som tyder på at den har vært et opparbeidet bruk så tidlig som da bygdeborgene vokste fram i folkevandringstiden – gården kan til og med ha bakgrunn som en opprinnelig bosetting i området.Observasjonen er gjort av tidligere eier på gården Laurgard, Magne Laurgard, nå avdød, og formidlet til denne forfatteren. Vestover Selsvollene rådet Jørundstad-bonden over et rikt jordsmonn dannet gjennom årtusener av avleiringer fra elven. Her nede på flaten buktet Lågen seg i en stor slyng over sletten før den til sist fant veien tilbake til østsiden av dalen, der elveleiet fortsatte nedover mot daværende Loptsgård, det nåværende Otta.

I 1789 inntraff katastrofen. Perioden mellom midten av 1500-tallet og midten av 1800-tallet går under navnet Den lille istid, og året i forveien, 1788, hadde vært så ekstremt kaldt at kornet frøs på åkrene og issmeltingen i fjellet stort sett uteble. Våren etter fortsatte på samme vis, og situasjonen skapte stor fortvilelse. Så gikk det fra vondt til enda mye verre. I juli kom omslaget med både varme og mye nedbør på én gang. Det utløste enorme mengder med regn- og smeltevann, som fosset ned fra fjellområdene og gjennom dalen med voldsom kraft – og vannstanden steg med opptil seks–syv meter. I Sel brøytet elven seg nytt leie rett fram i stedet for å følge den store slyngen over Selsvollene og feide samtidig med seg hele bygningsmassen i tunet på Jørundstad. Det som hadde vært god, dyrkbar jord, ble overskylt av grus og stein. I tillegg skapte sideelvene lenger sør voller tvers over dalen, som gjorde teigene i Sel myrlendte og ubrukelige – store deler av Selsvollene ble til Selsmyrene. På bare noen dager var den gamle storgården Jørundstad forsvunnet.

Undset smyger også inn en liten kommentar til det som skjedde mer enn fire hundre år senere, og da utnytter hun middelaldermenneskets hang til tro på tegn og spådommer. Mot slutten av Kransen, når den bitre konflikten angående Erlend endelig går mot en forsoning, understreker Undset den forløste stemningen mellom Kristin og faren med et væromslag fra knakende, eviglang vinterkulde til tøvær og isløsning. Lavrans ser hvordan vannstanden øker i elven. Så går han til sengs og blir liggende og tenke videre – og da kommer det: «Han laa og tænkte paa, at hvis flommen kom stor og overbrat, da laa faa gaarder i bygden saa utsat som Jørundgaard. Der skulde være en spaadom om det, at engang vilde elven ta den.» (Undset 1920, 301–302)

Tilbake etter den store flommen, «Ofsen», var det bare en ussel, liten rest igjen av det gamle, stolte gårdsbruket. Det har gitt Undset desto større muligheter til å forme sin egen historie knyttet til den forsvunne gården og gi den et nesten likelydende navn i romanen – ikke Jørundstad, men Jørundgård. I romanen er gården Ragnfrids – Kristins mors – arvestykke, der Undset fabulerer videre i tråd med de historiske realitetene. I Vågå var det ikke mindre enn to adelsslekter med røtter bakover til de norrøne hersedømmene – familiene Eldjarn og Gjesling. I tidlig middelalder ser særlig menn i Gjesling-familien ut til å ha gjort seg gjeldende som kongens representanter i den stadig mer sentraliserte organiseringen av både kirke- og kongsmakt. Gjesling-familiens fremskutte stilling gjorde Vågå til et maktsenter i sin del av dalen med Sel som et av sine annekser. I sør hadde en tilsvarende samling av makt dannet seg på Hundorp først, så Steig, og i nord lå den eldgamle, stolte gården med kongstradisjoner tilbake til Harald Hårfagres tid – Tofte.Harald Hårfagres sete på Tofte blir omtalt av Snorre i Heimskringla.

I den grad Kristins standsverdighet ikke avspeiles av gården hun vokser opp på, blir den motivert av begge foreldrenes slektsbakgrunn – først og fremst gjelder det moren Ragnfrids herkomst; hun er en Gjesling fra Vågå (Teigum 2001, 196–207). Godset het den gangen Sundbu, i dag kalles gården Sandbu og var i matrikkelen fra 1886 delt opp i fem enheter.Se https://www.genealogi.no/wiki/index.php/G%c3%a5rder_i_V%c3%a5g%c3%a5_sogn (sett 03.01.2020) Slik får Undset plassert Kristin i sjiktet like under den mest innflytelsesrike og mer kildebelagte adelen, og romanhandlingen kan utspilles i kort avstand fra kongsmakten med dens hovedaktører i den norske historien tidlig på 1300-tallet.


Sølibatet

Hele verket gjenspeiler et støtt og sikkert kjennskap til makt- og kulturhistoriske prosesser i det norske middelaldersamfunnet. Selve utgangspunktet for den sterke dramatikken i Kransen er bundet til den lokale presten, Sira Eirik, og hans mangel på prestelig rettlevnet – det hadde blant annet resultert i frillesønnen Bentein. Pavestolens krav om prestenes sølibat hadde lenge vanskelighet med å vinne gjennomslag i det norske kirkelivet. Da den pavelige representanten, kardinal Nicolaus Brekespear i 1152–1153 forhandlet om vilkårene for opprettelse av et eget norsk erkebispesete, måtte han nøye seg med å fremholde sølibatet som et ideal for prestene. Noe udiskutabelt krav var helt utelukket. Først i kristenrettsdelen av Magnus Lagabøtes lovverk fra 1270-årene er det nedfelt påbud om prestenes avståelse fra ikke bare ekteskap, men fra omgang med det annet kjønn i det hele tatt (KLNM, Celibat). Et allment gjennomslag for sølibatet kom først enda litt senere, og lenge ble det fortsatt sett mellom fingrene på at presten hadde en frille i huset. Når den gamle Sira Eirik i romanens handling omsider blir erstattet av Sira Eilif, er vi kommet godt ut på 1300-tallet, og det virker å være i god overensstemmelse med de historiske realitetene at denne nye presten etterlever sølibatreglene.

Denne problemstillingen inngår som organisk del av konfliktene i Kransen. Sira Eiriks frillesønn Bentein er ikke spesielt lojal mot farens tilkjempede idealer om plettfrihet. Han benytter en ubevoktet anledning til å overfalle den vakre og ettertraktede Kristin Lavransdatter. Dermed starter ryktespredningen som ender med at Kristin forlater bygda Sel for et års opphold i klosteret Nonneseter i Oslo – hvor hun så treffer den adskillig eldre Erlend Nikulaussøn under oppskakende omstendigheter.


Ridderskapet

En stadig tilbakevendende innvending mot den heftige kjærligheten mellom romanens to hovedpersoner, Kristin og Erlend, har vært at skildringen er mer preget av 1800-tallets romantiske forestillinger om sjelelig henrykkelse enn av middelalderens langt mer stands- og fornuftsbaserte tradisjoner omkring giftermål. Derfor er det nyttig å se nærmere på hvordan Undset faktisk begrunner forholdet.

Utløsende for intrigen er altså prestesønnen Bentein og hans overgrep mot Kristin i Sel. De mistanker som dermed rettes mot Kristin i bygdesamfunnet, later til å vekke opp en harme som ulmer i forholdet mellom småbønder og tjenestefolk på den ene siden og Jørundgård-folket på den andre. Kristins daværende «festemann», Simon Darre, nekter å tro på beskyldningene og stiller seg bak ideen om oppholdet i Nonneseter for at situasjonen skal bli roet ned og ryktespredningen miste kraft. Ikke lenge etter Kristins ankomst til Oslo er det hallvardsmesse, og byen er fylt av tilreisende fjelebodselgere, gjøglere og andre spilloppmakere. Mennesker stimler sammen i det trange byrommet, og panikken oppstår når det ropes om ville dyr som har kommet seg ut av burene. Kristin og hennes venninne fra klosteret blir tvunget med trengselen av folk i panisk flukt ut av byen og opp i skråningene mot Ekebergåsen.

Da de to jentene etter hvert skal forsøke å finne veien tilbake til klosteret, og de overfalles av utenlandske handelsmenn, inntreffer dette for det første i overensstemmelse med den tyske hansaens begynnende grep om byens handelsliv. Viktigere for den historisk-litterære oppbygningen av intrigen er imidlertid at de fremmede utsetter Kristin for trusselen om en endelig stigmatisering. Kommer hun tilsjasket og opprevet fra dette intermessoet, vil ryktene om henne få tak for alvor – og hun kan trolig til og med bare glemme forlovelsen med Simon Darre. Det er i denne situasjonen den galante og krigstrente Erlend kommer ridende med sine menn, han oppfatter situasjonen på et øyeblikk og helseslår de fremmede så de rømmer til skogs. Det neste han gjør, er å møte Kristin med den adelsverdigheten han er oppdratt med; han setter den unge jenta på hesteryggen og får henne bragt i all trygg anstendighet tilbake til klosteret.

Hvilken 16-årig ungjente ville ikke bli forsvarsløst henfallen av å bli berget fra en skjebnesvanger skandale på et så ridderlig vis? I tillegg kommer det forhold at hun ikke kunne fortelle om den skakende opplevelsen til noen av sine fortrolige – bare redningsmannen selv hadde hun å dele den rystende opplevelsen med. Undset har altså bevisst og møysommelig underbygd sannsynligheten for den sterke og gjensidig besettende kjærligheten mellom den unge, vakre Kristin og den erfarne, sjarmerende Erlend.

Hva så med Erlend? Han er diktet inn som etterkommer av Skule Bårdsson, hertugen fra storgården Rein i Trøndelag, som utfordret Håkon Håkonsson om kongsmakten på 1200-tallet og tapte. Fremstillingen av Erlend som blendende og høvisk i kombinasjon med å være nonsjalant og uvøren, er gitt forklaring på et elegant, underliggende vis – og nå snakker vi om faktisk historie. Saken er at Rein-slektens første representant i Norge var den engelske adelsmannen Skule Tosteson, som flyktet med den unge norske kong Olav Kyrre til Norge etter de dramatiske begivenhetene i 1066. Da hadde Olav Kyrres far, Harald Hardråde, først falt ved Stamford Bridge, men i neste omgang falt engelske Harald Godwinson i slaget ved Hastings, der den normanniske Wilhelm Erobreren sto igjen som den endelige seierherren i kampen om England. Engelske Skule var nevø av – nettopp – kong Harald Godwinson, og nå måtte han komme seg unna Wilhelms klør etter onkelens fall. Olav Kyrre ga ham beskyttelse, og i Norge skjenket han maktsenteret Rein på Fosen til Skule som grunnlag for verdighet i hans nye, norske tilværelse. Erlend er diktet inn i Skule Tostesons etterslekt, og Undset har utnyttet det litterært som forklaring på den briljante Erlends elegante suverenitet og samtidig hans uvørne utenforskap i det norske hverdagslivet.


Debatten

Den heftige debatten mellom historikeren Edvard Bull og litteraturhistorikeren Fredrik PaascheSe Liv Bliksruds bidrag i denne utgaven. et tiår før Kristin Lavransdatter ble skrevet, slår også inn i Undsets overordnede kulturbilde i Kristin Lavransdatter. Bull sto for et materialistisk historiesyn og mente det norske middelaldersamfunnet bare var kristnet på overflaten, mens de brede lagene av folket stadig levde i en forlengelse av norrøne forestillinger. Paasche svarte med å hevde at den norske kirken tvert imot på kort tid sto sterkere på sitt område enn i de fleste andre land i Europa – en indikator er at kirken i Norge eide mer av den samlede produktive jorda enn den gjorde i de aller fleste andre europeiske land (Bagge 1979, 212). Med den fremvoksende gotikken på 1100-tallet ble også den menneskelige individualismen sterkere understreket i intellektuelle miljøer sprunget ut av klostervesenet – særlig innvirket den franske munken Bernhard fra Clairvaux til det.

Undset sto på Paasches side i debatten. I diskusjonen om menneskelig individualisme og individuelle kjærlighetsvalg har hun dessuten hatt et ekstra kort på hånden – balladetradisjonen. En viktig kilde for henne var de gamle, danske folkevisene, som også ga utgangspunktet for det første, uutgitte forsøket fra 1905 på et romanverk med handling fra middelalderen – Aage Nielssøn til Ulvholm. Men også Kristin Lavransdatter og særlig Kransen står i gjeld til temavalg og fortellerrytme i riddervisene, som peker bakover til rådende forestillinger i høymiddelalderen. Et kjent motiv i noen av visene er – nettopp – det individuelle kjærlighetsvalget som kommer i konflikt med slektens interesser.Eksempler på forbudt kjærlighet fra norsk balladetradisjon er bl.a. Bendik og Årolilja, Olaf Liljekrans og Hagbart og Signe (Ressem 2011 (red.), bd. 1 og 2). Se også Olav Solbergs bidrag i denne utgaven.


Skikkelsen broder Edvin

Mens konflikten i romanen fortsatt er totalt fastlåst, og 16 år gamle Kristin ennå er prisgitt ensomheten omkring sitt valg, orker hun til slutt ikke bære på hemmeligheten alene. Hun tyr til den originale fransiskanermunken Edvin, som hun var blitt kjent med på Hamar som barn under hennes og Lavrans’ første reise sammen fra Sel til Oslo. Modellen til denne munkeskikkelsen er den legendariske Even, som en gang i første halvdel av 1200-tallet skal ha vært opphavet til en kult og et kapell på Vatsfjellet sør for Trondheim (Mørkhagen 1995, 132–133). Edvin er lojal mot Kristin, men forsøker samtidig å gå i rette med hennes valg av Erlend, som hun treffer i opposisjon mot både familie og kirkelig øvrighet. Kristin svarer ham ved å antyde at han også én gang skal ha latt følelsene løpe av med seg, og så kommer historien som bygger på et faktisk realt sammenstøt mellom fransiskanermunker og dominikanermunker i Oslo omkring 1290.

Konflikten bunnet i at de to munkeordenene var ulikt organisert og samtidig beskyttet av hver sin samfunnsmakt – henholdsvis kongen, i dette tilfellet ved daværende hertug Håkon Magnusson, og kirken, ved Oslo-biskop Eyvind og hans erkeprest i Hallvardskirken, Simon. Dominikanerne hadde bygd klosteret sitt tett inntil biskopens borganlegg og bidro til å styrke den kirkelige makten i byen. Håkon ønsket å motvirke denne ubalansen og inviterte fransiskanerne til å bygge sitt kloster på den andre siden av Alnaelven, med støtte fra ham som hertug og med teglstein fra hans nyetablerte teglverk.

Byggingen ble påbegynt, mens harmen vokste i bispegården og dominikaner-klosteret. Broder Edvin er diktet inn i denne konflikten. Han skal ha arbeidet med noen steintavler til klosterkirken da erkeprest Simon skjøv domkapitlets skolemester Herjolf med en liten hær foran seg i et regelrett angrep på dem som bygde det nye klosteret. De rev ned alt som så langt var blitt påbegynt av anlegget. Dette er episoden Kristin trekker fram med sin antydning om Edvins ved den anledningen manglende selvkontroll.

«Det er sandt,» sa munken, «at Guds miskund alene takker jeg for, at jeg ikke heter drapsmand. Det er mange aar siden – jeg var en ung mand dengang, og jeg syntes ikke jeg kunde taale den uret, som bispen vilde øve mot os fattige brødre. Kong Haakon, han var hertug dengangen, han hadde git os grunden til huset vort, men vi var ikke rikere end vi arbeidet selv paa kirken vor […]» (Undset 1920, 193–194)


Alderen

Men Kristins alder? Er hun 16 år da alt dette skjer, eller bare tror vi det? Ved innledningen til det stride oppgjøret mellom far og datter er det gått enda et halvt år, og Kristin er kommet hjem igjen etter det turbulente året i Oslo. Lavrans har på sin side, i kraft av rang og innflytelse, vært i Tønsberg og hyllet den nye barnekongen Magnus Eriksson, svensk av fødsel og dattersønn av nylig avdøde kong Håkon 5. Dette skjedde i 1319.

Lavrans rir det siste stykket hjem i forveien, mens resten av følget stanser for natten på Loptsgård. Hjemme på Jørundgård mønstrer han Kristin en stund før han går løs på det ubehagelige temaet. «Du er svært ung endda, Kristin – det var sytten aar du var nu iaar – tre dage efter Halvardsmesse» (Undset 1920, 251). Mer informasjon trenger vi ikke. Kongehyllingen i Tønsberg fant sted i 1319, og Halvardsmesse er 15. mai. Altså er Kristin født 18. mai 1302.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.