Kransen

av Sigrid Undset

Middelalderens prosalitteratur

Stefka Georgieva Eriksen, Norsk institutt for kulturminneforskning


Man trenger ikke å lese langt i Kristin Lavransdatter for å kjenne igjen subtile, men tydelige referanser til flere middelaldersjangre, slik vi har sett, i forbindelse med den nordiske balladediktingen. Her finnes også gjenklang av andre pan-europeiske tekster, oversatt til norrønt fra latin, gammelfransk eller høytysk. I det følgende skal vi se nærmere på hva som ble skrevet og oversatt av prosalitteratur i Norge og på Island i middelalderen, og hva som kan ha betydning for lesningen av Undsets verk.


Nordiske og oversatte sjangrer

Selv om det fantes et etablert og godt fungerende skriftsystem i Norge siden 200-tallet – runene – var det først med introduksjonen av kristendommen og den latinske bokkulturen at muntlige sjangre som sagaer, myter, og edda- og skaldedikt begynte å bli skrevet ned. Norrøn litteratur består likevel både av disse lokale sjangrene og av andre sjangre som ble oversatt basert på latinske, gammelfranske eller høytyske originaler. Norrøn middelalderlitteratur ligger dermed i skjæringspunktet mellom latin, det norrøne språket og andre folkespråk, men også i skjæringspunktet mellom muntlighet og skriftlighet; mellom førkristen og kristen mentalitet; mellom folkelig og lærd kultur; mellom underholdning og dannelse. For eksempel påvirket kunnskap om førkristne myter og motiver måten kristne tekster ble oversatt og tilpasset det lokale nordiske publikumet, og samtidig preget forfatternes og skrivernes kristne mentalitet også hvordan førkristne myter og legender ble skrevet ned. Muntlige narrative og performative strukturer skinner kanskje gjennom i den skrevne middelalderlitteraturen, men den er også styrt av skriftlige normer for komposisjon og oppbygging, selv når den beretter muntlige fortellinger.

Den originale norrøne litteraturen består av poesi og prosa. Både edda- og skaldedikt har en unik form og innhold. Eddadiktene handler om guder som Odin, Tyr, Frøy og Loke, om helter som Helge Hundingsbane og Sigurd Fåvnesbane, og inkluderer visjons- og spådomsdikt som Voluspå. De er skrevet i versformer som heter fornyrdislag, målahattr og ljodhattr. Skaldediktene har også en særegen form med kenninger og heiti, som er komplekse metaforer med referanser til førkristen mytologi, men også til den kristne religionen. Mens eddadiktene finnes i egne samlinger, forekommer skaldediktene alltid som en del av prosatekster som kongesagaer og islandske sagaer. Mens eddadiktene er anonyme, er mange av skaldediktene komponert av navngitte skalder. Mange av skaldediktene kontekstualiseres av prosa som handler om førkristen tid, men det finnes også skaldekvad med utpreget kristent innhold, som for eksempel Einar Skulasons Geisli, som kalles også Olavs-dråpa og Lilja, eller Maria-dråpa. Av originale prosatekster på norrønt er kongesagaene og de islandske familiesagaene best kjent, men her er også samtidssagaer og andre historiske fremstillinger.

Når det gjelder sjangre og tematikk i den oversatte norrøne litteraturen, er variasjonen enorm og inkluderer blant annet romaner om kong Arthur og ridderne av det runde bord, historien om Karl den store og andre korstoghistorier, sentrale tekster fra universitetsmiljøene i Europa (altså tekster som bygger på den klassiske kulturarven), legendene om eremitten Barlaam som baserer seg på historien om Buddha og om helten Didrek av Bern. Vi har også oversettelser av historien om Troja, om Romerriket, om det jødiske folket, om fjerne verdensdeler og kuriøse naturfenomener. Og her er norrøne didaktiske tekster som Kongespeilet og Gammelnorsk homiliebok, som ikke er direkte oversettelser i sin helhet, men som er sterkt påvirket av den latinske kulturen. Den første bibeloversettelsen, eller parafrasen, Stjorn, må også nevnes, og sist, men ikke minst, ble utallige helgenlegender og vitaer oversatt.

Mange av disse oversettelsene ble lagt til grunn for nye, originale fortellinger på norrønt utover middelalderen. Riddersagaene, for eksempel, utviklet seg videre i ballader som bygger på de opprinnelige middelalderoversettelsene i form og innhold. Ikke bare representerte oversettelsene brorparten av det som ble skrevet i Norge i den første litterariseringsfasen på 1200-tallet, men sammen med all litterær produksjon de ga støtet til, kan oversatt litteratur regnes som den mest populære gjennom den lange middelalderen.

Selv om mange norske litteraturhistorier ikke gir særlig stor plass til den oversatte litteraturen, er Undset tydelig påvirket av både middelalderromaner, kjærlighetsdiktning og helgenlegender. Mange av hovedtemaene i Undsets roman er sentrale og definerende i den europeiske og i den norrøne ridderlitteraturen, som høviskhet og ridderlighet, og ikke minst intens, ofte forbudt, kjærlighet og begjær. Særlig gjennomsyrer tre overgripende temaer både romantrilogien Kristin Lavransdatter og den norrøne litteraturen: representasjonen av kvinner og jentebarn, personlig og sosial religiøsitet, og reiser og hjemkomster som identitet- og tilhørighetsskapende midler.


Om mødre og døtre

Undsets roman begynner med beskrivelsen av to kvinneskikkelser – mor og datter. Moren Ragnfrid beskrives som underlig, tungsindig og nesten folkesky. Kransen forteller om hvordan folk ikke ønsker å jobbe på gården på grunn av hennes temperament og skarphet. Men vi leser også at hun har mistet tre småsønner i vuggen, og nå har hun en liten datter som heter Kristin. Senere i fortellingen får Ragnfrid og Lavrans en datter til, Ulvhild. Gleden er stor, Ragnfrids sinnsstemning letter, «Lavrans syntes ikke han hadde set sin hustru være saa glad og vakker og omgjængelig i alle de aar, han hadde været gift med hende» (Undset 1920, 46). Morens sorg, fortvilelse og desperasjon er tilsvarende stor når lille Ulvhild blir skadet i en ulykke – moren tar på seg all skyld og bebreider seg selv strengt og kaldt, foran Lavrans, presten, og Jesus. Ragnfrids morsskikkelse er sterkt farget av alle barna hun har mistet, dette gjenspeiles i hennes noe strenge karakter og oppdragelsesform mot Kristin, i hennes instinktive oppblomstring ved Ulvhilds fødsel og hennes uendelige smerte da barnet blir skadet.

En mors lengsel etter barna hun ikke fikk og barna hun har mistet, er beskrevet i flere middelalderromaner. Mest kjent er kanskje beskrivelsen av Blensibil, Tristrams mor, fra Tristrams saga, oversettelsen av det franske diktet Tristan, av poeten Thomas, fra 1100-tallet. I begynnelsen av sagaen er Blensibil så fortapt i Kanelangres, at da han blir såret i kamp, blir hun utrøstelig, og hun bryter flere sosiale normer når hun besøker ham i all hemmelighet. Hun er overveldet av «otte og sorg og sut, gråt og hugverk», hun legger armene over han, væter ansiktet hans med tårer mens hun kysser han. «Og han tok henne straks kjærleg i fang trass i den sorg og pine han kjende av ulukka si, slik at denne vene jomfrua blei med barn i kjærleik og sut» (Soga om Tristram og Isond, 56). Kanelangres blir frisk, og de to gifter seg, men ved neste kamp blir han ikke bare skadet, men drept. Da er Blensibils sorg så stor at det eneste som holder henne i live, er barnet hans: «dersom eg hadde vore løyst frå dette barnet, skulle eg ha gått i døden» (Soga om Tristram og Isond, 59). Ikke bare holder Blensibil seg i live på grunn av barnet hun venter, men barnet blir oppkalt etter morens sinnstilstand ved fødselen, som også forårsaker hennes død. Barnet blir kalt Tristram, fordi «trist tyder sorgfull og hum tyder menneske» (Soga om Tristram og Isond, 60) og fordi han blir født i tristheten som preget hans mors siste øyeblikk.

Den korte fortellingen «Desiré», en del av samlingen Strengleikar, som inneholder oversettelsene av Marie de France’ dikt fra 1100-tallet, tematiserer også en kvinners lengsel etter barn. Hun er lykkelig gift, men pines av fortvilelse og sorg («harm ok hugsott») fordi hun ikke har barn. Hun og mannen blir rådet til å oppsøke en helgen i Provence som hjelper særlig de som er barnløse og ønsker seg barn. De reiser som anbefalt til alteret for Sankt Egedius der de ber, og allerede før de kommer hjem, er kvinnen gravid. De kaller sønnen «fyseligan» – den ønskede (Cook og Tveitane (utg.) 1979, 110). Dette motivet – kvinner og familier som ber til helgener om hjelp mot barnløshet – er vanlig i helgenlegender også. Denne sjangeren tematiserer i tillegg rollen helgener spiller ved vanskelige og kompliserte fødsler; der var særlig Sankta Margareta relevant (Bruvoll 2010, 257–260). Mange norrøne og latinske helgenlegender forteller også om mødre som ber til helgener om hjelp dersom et barn er sykt, skadet eller misdannet (se Diesen 2019). På samme måte ber Ragnfrid ustanselig til Gud og jomfru Maria, og Ragnfrid og Lavrans reiser til Nidaros og Sankt Olav med den skadde Ulvhild.

Den andre skikkelsen som møter oss helt i begynnelsen av Undsets roman, er selvfølgelig Kristin – hun har langt, gult hår; hun tar etter sin far, som blir beskrevet som den vakreste og mest ridderlige mannen vidt omkring; hun ser ut som et «riddersmands barn», med milde øyne (Undset 1920, 11). Denne beskrivelsen både minner om og kontrasterer sterkt en annen kjent beskrivelse av et jentebarn i den norrøne sagalitteraturen, nemlig Hallgjerd i Njåls saga. Allerede i første kapitel av sagaen hører vi om henne, hun er 8–9 år gammel, hun beskrives som pen, stor av vekst, «håret var fagert som silke og så langt og fyldig at det rakk henne til beltet» (Njåls saga, 25). Hallgjerds onkel Rut kaller henne til og med «til overmål vakker» og påpeker at hun har «tyvsøyne». Dette er naturligvis en beskrivelse som peker fremover og hinter til hva slags rolle Hallgjerd kommer til å spille i sagaen – og ja, hennes vakre utseende skaper problemer for mange menn og kvinner, og hun bidrar sterkt til konflikten mellom Njål og Gunnar ved blant annet å være ansvarlig for et tyveri. Kristin Lavransdatters skikkelse som barn minner om Hallgjerds fordi begge beskrives som vakre og gulhårete, men Kristins mildhet og godhet kontrasterer også den iboende sluheten i Hallgjerd.

Kvinner beskrives selvfølgelig på mange andre måter enn som mødre og døtre i middelalderlitteraturen. De er sterke og aggressive, milde og kjærlige, lydige og overtredende, underkastende og selvhevdende; de brenner med sterke følelser som kjærlighet, vrede og desperasjon, som gir dem krefter til å trosse normer og stå opp for seg selv. Og slik er Kristin også i Undsets roman full av motsigelser, mild og sterk, balanserende mellom verdslige fristelser og laster, og søken etter Guds mildhet og evige kjærlighet.


Religiøsitet i hjertet og i samfunnet

Kristendommen fremstår som en sentral faktor i Undsets roman. For Kristin selv er religionen og hennes personlige tro en konstant formativ kraft – da hun først oppdager verden på reise med faren, som går innom Hamar, der hun hører kirkeklokkene, ser de forskjellige munkene, og blir sterkt beveget av samtalen med broder Edvin; ved hennes senere opphold ved Nonneseter kloster i Oslo og ikke minst på slutten av hennes liv, da hun drar til Rein kloster, hvor hun kjemper mot pesten som til slutt tar livet av henne. I begynnelsen av Kransen vil ikke Kristin tro, fordi hun ser det som motsetning til helse, fagerhet og kjærlighet. Når romanen leses som en religiøs dannelsesroman, kan likevel Kristins liv ses på som en religiøs erkjennelse – å komme hjem igjen er for henne å komme til korset: «Dannelsesreisen er en pilgrimsferd, og Kristin kommer hjem først i døden» (Andersen 2012, 345).

Den kristne religionen og menneskers tro er selvfølgelig et sentralt tema i hele den norrøne litteraturen. Selv om en del tekster handler om historiske hendelser før kristendommen aksepteres og om førkristne myter og legender, ble alle tekster skrevet ned og kopiert av kristne forfattere og skrivere. Undset beskriver Kristins overraskelse ved å først høre den underlige klingende og drønnende lyd, «som en kirkeklokke, men mange klokker?», sier Kristin (Undset 1920, 30). Hun og faren er i Hamar og de hører klokkene fra katedralen, fra klostret og Korskirken. På samme måte som lyden fyller opp Kristin og vekker hennes religiøsitet og åndelige lengsel, var kirkeklokker viktige i middelalderens litteratur og kultur – lyden hadde en praktisk funksjon ved å tilkalle og samle de troende, men kirkeklokkene symboliserte også selve Kristus. I den såkalte «klokkeprekenen» i Gammelnorsk homiliebok står det:

Klokkene [som] prestene ringer med i kirken eller i klokkehuset; de er bilde på Kristus selv, for da krever han at vi skal gå i kirken for å vise ham respekt og ære, og bidra til vår egen evige frelse. Klokken er et bilde på den trompetklang som vi alle skal vekkes ved til det veldige stevne som heter dommedag. […] det treet klokkene er festet til, er bilde på den allmektige Guds kors. Repene som henger fra klokkene står for Guds bud, og kirken betegner Paradis. Derfor er det ikke tillatt for mordere eller horkarer å tre inn i kirken (Gammelnorsk homiliebok 1971, 80).

Kristins første barnlige oppdagelse og opplevelse av kirkeklokkene i Hamar minner om andre episoder i sagalitteraturen, når ikke-kristne litterære karakterer hører og reagerer på lydene fra kirken og messen for første gang. I den legendariske sagaen om Örvar-Odd, for eksempel, fortelles det om Odds reise til Aquitan med sine kamerater. De ser en kirke uten å vite hva en kirke er, og derfra hører de lyder «som de aldri hadde hørt før». Det de hører, er messen, og dette setter i gang en samtale om tro og om forskjellen mellom tro og hverdagspraksiser, og deretter blir Oddr og hans menn kristne. I Njåls saga får vi også høre om hvor viktig messen var når de første islendingene tar imot kristendommen. En tidlig morgen var Tangbrand ute «og lot reise et telt og sang messe (til minne om engelen Mikael, fortelles det senere). Han gjorde mye ut av det, for det var en stor høytid» (Njåls saga, 207). Side-Hall og hans familie blir overbevist om Mikaels og Guds storhet, og de tar imot kristendommen, med Mikael som skytsengel. Deretter fortsetter Tangbrand på sin ferd, og flere familier og husholdninger tar imot kristendommen, mens andre står imot. Et siste eksempel fra enda en annen sjanger forteller også om hvor sentral messen er for å komme nærmere Gud. I oversettelsen av en av Chrétien de Troyes’ romaner, nemlig Parcevalssaga, fortelles det om hvordan Parceval faller ut av gode kristne vaner og skikker. Når han til slutt blir bevisst sine feil, faller han på sine knær, gråter og ber om tilgivelse. Parceval tilstår sine synder til en eremitt i skogen, og hans bot er å begynne å ta vare på seg selv, alltid gå til kirken og høre på messen med ytterst ydmykhet mot Gud (Wolf (utg.) 1999, 180–181).


Om stedstilhørighet og reiser i landskaper og byer

Beskrivelsen av Kristins liv som en pilgrimsferd reflekterer et annet sentralt tema i middelalderlitteraturen, om reiser og stedstilhørighet. Kristins liv er ikke bare en symbolsk reise; helt fra første reise med faren opplever hun verden, oppdager nye landskaper, forundrer seg over rom og tid og ser seg selv som en del av og i naturen. Men hun lengter også hjem og kommer hjem, til korset, på stedet hvor Sankt Olav en gang hadde hvilt seg.

Middelalderens litteratur er full av reiser, noen er historiske og vel dokumenterte fra andre kilder, mens andre er imaginære og fiktive. Noen reiser i litteraturen er et middel til å oppdage nye land og bosetningsmuligheter, som Island eller Vinland. Selv om vi vet at disse reisene foregikk i virkeligheten, og at bosetninger mange steder er bekreftet av arkeologene, er reiseskildringene også litterære motiver, som kjennetegnes av felles symbolikk. Det er for eksempel ofte storm på vei til det nye landet, som kanskje fører til at skipsmannskapet mister kontroll over hvor de befinner seg. De drives av naturkreftene til et utvalgt sted Vinlandsagaene) eller overlater menneskenes skjebne til flytende gjenstander som stolpen fra høysetet (Landnåmabok; Eyrbyggja saga) eller kister som inneholder døde kropper (Egils saga), som skal vise dem hvor de bør gå i land. Landskapet de finner, fremstår ofte som frodig og grønt, det vokser kanskje spiselige ville plantearter der, eller det er gode muligheter for dyrkning, og det er fullt av ville dyrearter og fisk i elvene og havet; klimaet fremstår som mildt og behagelig. Selv om vi vet at klimaet på 1000-tallet, da mange av disse reisene ble gjennomført, var mildere og varmere enn nå, fremstår slike beskrivelser som idealiserte og litterære, nesten paradisiske. Dette kan bekreftes av beskrivelsene av fiktive reiser. Fornaldersagaen om Eirik den vidførne forteller om en reise til det jordiske paradiset som befinner seg forbi India, hvor landskapet beskrives på en lignende måte som i de mer historiske kildene. Riktignok må Eiríkr gå inn i en drages gap, men på den andre siden finner han vakre åkre, dekket av velduftende blomster og honning. I den islandske romanen Kirialax saga reiser hovedkarakteren både til det jordiske Jerusalem og videre sørover, hvor de passerer magiske øyer, frodige åkre og skoger, mytiske dyr som Fønix-fuglen, det dufter søtt, og det er en behagelig bris (Kålund 1917; Divjak 2009). Også ridderlitteraturen er full av reiser – de er ofte selve utgangspunktet for fortellingen både i korstogshistorier og i Arthur-legendene om Parceval og Íven. Reiser var en så grunnleggende del av den kristne middelalderkulturen (pilgrimsferd, korstog) at infrastrukturen for reisen endret seg dramatisk, med oppkomst av et nettverk av hospitaler og klostere på veiene, hvor folk kunne overnatte. Måten man reiste på, hvor man stoppet på veien og hos hvem, ble dermed en del av ens identitet (Shaw 2019).

Men det å komme hjem eller å bli hjemme var også svært identitetsskapende i middelalderens litteratur. Vi tenker umiddelbart på Gunnar fra Lidarende i Njåls saga som blir landsforvist, men ikke har hjerte til å reise fra gården og sine folk selv om han vet at dette vil bringe ham døden: «De red fram mot Markarfljot. Da snublet hesten til Gunnar, og han falt av. Blikket hans streifet over liene og gården på Lidarende, og han sa: ‘Fager er lien, aldri har jeg sett den fagrere, med gylne åkrer og nyslåtte enger. Nå vil jeg ri hjem og ikke reise noe sted’» (Njåls saga 2018, 152). Gunnar blir hjemme, på gården; å reise bort vil være et større tap for ham enn å bli og kanskje dø hjemme.

Selv etter døden, gravlagt i sin haug, blir Gunnars spøkelse observert, mens han ser på månen, stolt og glad over å være der han er. Samme saga, som består av en tragisk serie av konflikter som kulminerer med at Njål og hans familie blir brent levende på gården, avsluttes med forsoning mellom de to overlevende karakterene, Flosi og Kåre, etter at de har gjennomført hver sin pilgrimsferd – og forsoningen skjer hjemme, i varmen, i stuen på gården til Flosi, mens vinterstormen herjer ute. Som Kristins reiser i Undsets trilogi er reiser i middelalderlitteraturen ofte både fysiske og mentale, de gir den perfekte rammen for karakterene for å finne seg selv og sin plass, inn i seg selv, i relasjon til menneskene rundt, og i møtet overfor Gud.


Menneskenes hjerter forandres aldeles intet

Motivene som er diskutert her, er felles for både lokal nordisk og oversatt litteratur, men måten motivene gestaltes på i disse to litterære undergruppene, er forskjellig. Den nordiske litteraturen, med de islandske sagaene i spissen, fremhever fakta, det som skjer, og det som sies. Det er svært få emosjonelle utgreiinger, og om de dukker opp, er det i skaldestrofer. Fortellerstemmer som forklarer, nyanserer eller kommenterer, er nesten ikke-eksisterende. Den oversatte litteraturen, derimot, både den om riddere og helgener, har en mye mer verbal, estetisk og emosjonell stil. I sin siste bok om Njåls saga skriver historikeren William Ian Miller at til tross for den verbale knappheten i de islandske sagaene er de mye mer realistiske enn hvilken som helst 1900-talls-roman (Miller 2014, 13), fordi de fremstår som selve livet – også i livet observerer vi andre menneskers handlinger og hører deres ord, uten en fortellerstemme. Fortellerstemmen er inne i oss selv, og vi må engasjere oss i handlinger, vi må investere våre egne tanker og emosjoner, for å forstå det som skjer – både i livet og når vi leser de islandske sagaene. I sin roman om Kristin Lavransdatter gjør Undset akkurat det. Kanskje vil Miller mene at Undsets roman, på grunn av sin 1900-tallsforankring, ikke er realistisk. Men det hun gjør, er akkurat hva Miller oppfordrer oss til – å puste liv inn i middelalderlitteraturen, å levendegjøre historien med vår empati og psykologiske forståelse, å forestille oss hvordan det kunne ha vært å være et menneske på 1300-tallet. Og uansett om man er enig eller ikke i Undsets utsagn om at menneskenes hjerter er uforanderlige, er hennes roman en imponerende gjenspeiling av den endeløse blandingen av fakta og fiksjon, historie og underholdning, og av livet, troen og kunsten som er selve grunnlaget for middelalderens litteratur.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.