Kristin Bliksrud Aavitsland, MF vitenskapelig høyskole
Vi som lever etter middelalderen, har alltid gjort bruk av den. Helt siden William Shakespeares og Torquato Tassos 1500-tall har middelalderen fungert som heroisk bakteppe for kunstneriske fremstillinger av menneskelivets store og små spørsmål. Å bruke middelalderen slik, kalles medievalisme. Medievalisme betegner altså middelalderens fortsatte eksistens i den etter-middelalderske kulturen – ettertidens forestillinger om middelalderen og bruk av epoken til ulike formål, i stor eller liten skala (Aavitsland 2006, 38; D’Arcens 2016, XX).
Da Sigrid Undset på 1920-tallet gjorde det fjortende århundre til innramming for Kristin Lavransdatters livshistorie, stilte hun seg altså i en mangehundreårig medievalistisk tradisjon. Undsets formål var å skildre menneskesinn og menneskeskjebner stilt overfor store, eksistensielle spørsmål, og hun mente at middelalderkulturen var en ideell ramme for å skildre menneskelig lidelse og lidenskap, tro og tvil. Middelalderen sto for henne som en epoke hvor menneskene ble holdt fast i store, overindividuelle sammenhenger, frie fra modernitetens flimmer og ustadighet. Bare med et slikt stabilt erfaringsunivers som bakteppe kunne hun la menneskene vokse organisk frem med klare konturer, mente hun (Bliksrud 1997, 76; Oftestad 2003, 139).Konflikten mellom fortelling og modernitet er et estetisk dilemma som er beskrevet av b1.a. Theodor Adorno og Walter Benjamin. Deres tese er at det moderne livets begivenheter ikke kan gjøres om til en meningsfull fortelling, fordi fortellingen forutsetter et stabilt erfaringsunivers som de fortalte begivenheter kan føye seg inn i. Se (Aavitsland 2006, 46). Denne forestillingen om (høy)middelalderen som stabil, helhetlig og i en viss forstand «autentisk» delte Undset med flere av sine samtidige, både i resten av Skandinavia og på kontinentet (Oexle 1996; Groebner 2008, 91–107). Hennes romantrilogi Kristin Lavransdatter er en (re)konstruksjon av en bestemt historisk situasjon og et mentalt univers, og forfatterens ambisjon er å gi en troverdig skildring av mennesker som levde i en førmoderne virkelighet og hadde middelalderens verdensbilde som sin horisont. Verket er berømt for sin etterrettelige nøyaktighet i gjengivelsen av historiske detaljer – enten det handler om geografiske forhold, dagliglivets gjenstander og gjøremål, eller den politiske virkeligheten handlingen utspiller seg mot. Som middelalderhistorikeren Sverre Bagge påpeker, er det vanskelig å ta Undset i feil og anakronismer (Bagge 2009, 24). Hennes medievalistiske konstruksjon er altså svært overbevisende. Siden Kristin Lavransdatter har vært en bestselgende trilogi siden den kom ut, kan det være at den de siste hundre årene har preget nordmenns bilde av middelalderen like mye eller kanskje mer enn sagalitteraturen har gjort. Hva er det da som gjør Undsets medievalisme så besnærende?
Litterært plasserte Sigrid Undset seg i realismen, og Kristin Lavransdatters verden fremstår som realistisk. Hovedpersonen og verkets øvrige persongalleri er plassert i et samfunn og et miljø forfatteren har lagt vinn på å skildre som historisk virkelighet. Sed og skikk, innbo og kosthold, klesdrakt og utstyr, redskaper og håndverk, kirkelig og juridisk praksis er beskrevet med stor presisjon og på grunnlag av solid detaljkunnskap. Boksamlingen Undset etterlot seg da hun døde i 1949, tyder på at forfatteren var opplest og oppdatert på norsk og internasjonal middelalderforskning som få andre, at hun kjente et mangfold av tekstlige og materielle primærkilder og maktet å tilegne seg historien både på mikro- og makronivå (Bliksrud 2007; Skille 2016). Rammeverket i fortellingen så vel som detaljer i personskildringer bygger flere steder på opplysninger fra bevarte diplomer, testamenter og lovtekster (Bagge 2009, 24). Det er liten tvil om at dette brede og godt funderte kunnskapsgrunnlaget er avgjørende for verkets troverdighet som medievalistisk konstruksjon – i en slik grad at fagfolk som middelalderhistorikeren Sverre Bagge langt på vei er villig til å lese verket som et faghistorisk arbeid (Bagge 2009, 21) og kunsthistorikeren Gunnar Danbolt bruker romanens beskrivelse av Nidarosdomen nærmest som en kilde til katedralens tilstand på tidlig 1300-tall (Danbolt 1997, 170).Om det problematiske i en slik anvendelse av romanen se Aavitsland 2006, 45–46. Men brorparten av Kristin Lavransdatters lesere er ikke spesialister på middelalderen og har ikke forutsetninger for og kanskje heller ikke interesse av å bedømme den historiske presisjonen i teksten. Når de likevel finner romanens univers troverdig, må det skyldes andre kvaliteter ved verket. Hvilke er så dette? Den omfattende Undset-forskningen gir flere svar på dette spørsmålet.Se Liv Bliksruds bidrag i denne utgaven. I denne sammenhengen skal jeg nøye meg med å antyde ett mulig svar knyttet til medievalismen i Kristin Lavransdatter.
Mange medievalistiske konstruksjoner – operaer og historiemaleri i tidligere tider og filmer, tv-serier og dataspill i vår tid – tilhører kunstneriske sjangre som ikke fantes i middelalderen. Slik er det også med Kristin Lavransdatter. Som psykologisk-realistisk roman søker den å beskrive relasjoner og emosjoner i overensstemmelse med den menneskelige erfaring og gjengi den ytre virkeligheten sannferdig, i henhold til naturens lovmessighet og den faktiske kunnskap (Nabers 2011). Den litterære realismen er et modernitetsprodukt, sprunget ut av den borgerlige kultur og erfaringen av det moderne, og den realistiske romanen kan sies å være modernitetens sjanger par excellence.Sentrale litteraturteoretikere som for eksempel Georg Lukacs har pekt på dette. Derfor kan det være nærliggende å spørre om ikke en realistisk middelalderroman er en anakronistisk contradiction in terms og dens ambisjoner om å gjengi virkeligheten troverdig et bedrag. Historikeren Edvard Bull antydet noe slikt da han mente at Sigrid Undset hadde eksportert et småborgerlig ekteskapsdrama fra samtidens Kristiania til Gudbrandsdalen og Trøndelag på 1300-tallet: Hovedpersonen Kristin «reagerer overfor tilværelsen ikke som den der er vokset op på en middelaldergård i Gudbrandsdal, men som den der er vokset op i Welhavensgate» (Bull 1927, 204). Flere kritikere har vært inne på det samme i løpet av det hundreåret som er gått siden romanen kom ut.Blant dem er Helge Rønning, Willy Dahl og Kåre Lunden. Se Liv Bliksruds bidrag i denne utgaven. Argumentet synes å være at selv om scenen er en overbevisende rekonstruksjon av en historisk virkelighet så langt vi kjenner til den, tilhører menneskeskildringen og det psykologiske dramaet nødvendigvis Undsets egen samtid og er betinget av hennes erfaringer. «Middelalderen» i Kristin Lavransdatter forstås altså som en forseggjort førmoderne kulisse befolket av moderne mennesker.
Imidlertid kan «middelalderen» i Kristin Lavransdatter forstås på en annen og mer grunnleggende måte enn den historisk korrekte kulissen. «Middelalderen» kan også regnes som en slags tilstand, som en eksistensmodus for verkets rollegalleri. Romanens klassiske prosjekt er hovedpersonens erfaringsbaserte endring, menneskelig og moralsk, i møte med livet (dannelsesromanen). Kristin Lavransdatter tilfredsstiller dette sjangerkravet til fulle – romanens hovedhandling er Kristins utvikling gjennom kamp til forsoning med Gud og verden. Og nettopp derfor åpner sjangeren seg for et berøringspunkt med det vi kunne kalle et mentalt premiss i den førmoderne kulturen. For rammen for det kristne menneskesynet i sin middelalderske tapning er nettopp dette: en transformasjon av mennesket slik at det kan nå sin bestemmelse. Hverken som art eller individ var mennesket forstått som en ren kjensgjerning, men som en mulighet til frelse, kalt til å skue Gud (Eriksen 1994, 22). Den individuelle veien mot dette målet, med alle hindre, omveier og blindveier, egner seg godt som romanstoff, som epos. Derfor kan en moderne dannelsesroman, når den er skrevet med innsikt i det førmoderne, gjenskape dette premisset i middelalderkulturen i en form som ikke virker fremmedgjørende på moderne lesere.
Man kan, som idéhistorikeren Trond Berg Eriksen har gjort, peke på at de gjennomgripende kulturelle, samfunnsmessige og kognitive endringene som fant sted i høymiddelalderen gjør at menneskene på Kristin Lavransdatters tid er gjenkjennelige for oss: «Først på 1200-tallet begynner det faktisk å dukke opp mennesker som vi kan gjenkjenne som eksemplarer av vår egen art» (Eriksen 1994, 14). Den moderne erfaringen har nemlig sine røtter i middelalderen, og derfor blir Undsets hovedtema «de moderne, individuelle sjelskonfliktenes tilblivelse» (Eriksen 1994, 14). Dette er utvilsomt riktig i et idéhistorisk perspektiv. Likevel ligger effektiviteten i Undsets medievalisme kanskje først og fremst internt i verket selv, slik jeg vil forsøke å forklare i det følgende.
Til tross for Sigrid Undsets vedtatte posisjon som realistisk forfatter, inneholder Kristin Lavransdatter flere episoder og personer som bryter med et strengt realistisk paradigme. Det landskapet Undsets romanfigurer beveger seg i, er befolket av vetter og underjordiske – det mest opplagte eksemplet er selvfølgelig barnet Kristins møte med alvemøen, som rekker henne den kransen som har gitt tittel til trilogiens første bind. Det berettes om folk som er bergtatt, og avdøde mennesker opptrer som handlende subjekter: Sankt Olav, som folket på Jørundgård har en uttalt hengivenhet til, viser seg for Kristin og taler til henne når hun som pilegrim besøker domkirken i Nidaros, og hun møter sin sjelesørger broder Edvin igjen etter at han forlengst er død. Mytene – enten det er de bibelske grunnfortellingene, mirakelhistorier, sagnene om kong Arthur eller visjonsdikt om reiser gjennom dødsrikene til himmelens herlighet – er en tydelig del av personenes horisont og en stadig kilde til innsikt, visdom og trøst, som når Kristin gjengir fantastiske fortellinger for sin stesønn Orm, eller når hun ved sin fars dødsleie leser høyt for Lavrans «beretninger om mænd som alt i levende live hadde været borttagne i aanden og set kvalverdenens pinsler, skjærsildens prøvelser og himmerikes sælhet» (Undset 1921 a, 327). Historiske kilder bekrefter at alt dette kan begrunnes som selvfølgelige innslag i det erfaringsunivers det er rimelig å tenke seg at mennesker i 1300-tallets Norge forsto verden ut fra. Mytene og de fantastiske fortellingene bidrar vesentlig i Undsets medievalistiske byggverk, ikke som folklore og ornamentikk, men som selve det stoff hun skaper Kristin Lavransdatters verden av. Undsets fortrolighet med middelalderlitteraturens mange sjangre – fra fromhetslitteratur og visjonsdiktning til helgenfortellinger og folkeviser – er vevd inn i teksten hennes og har satt spor i enkeltmotiver, karaktertyper og språklige valg, slik flere Undset-forskere har vist.Se særlig Bliksrud 1988; Amadou 1994 og Solberg 1997. Se også Olav Solbergs og Stefka G. Eriksens bidrag i denne utgaven.
Sansen for de fantastiske fortellingenes arketypiske innsikter i sannheter om livet og døden delte Undset med en av de samtidsforfatterne hun satte høyest, nemlig den katolske kritikeren, journalisten, essayisten, dikteren og filosofen Gilbert Keith Chesterton (1874–1936). Undset lot seg påvirke av Chesterton i sitt essayistiske forfatterskap, og etter at Kristin Lavransdatter var kommet ut, oversatte hun hans muntre, apologetiske bok The Everlasting Man til norsk (Det evige menneske, 1931). Men allerede i 1908 hadde Chesterton i den lille boken Orthodoxy veltalende tatt til orde for de førmoderne mytenes erkjennelsesmessige betydning (Chesterton 1908, 45–64). Det er velkjent at han gjennom denne og andre tekster inspirerte C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien til skapelsen av deres medievalistiske og mytopoetiske universer. Undsets «realistiske» middelalderkonstruksjon holdes som regel opp som vesensforskjellig fra medievalismen til «the Oxford Fantasists» Lewis og Tolkien (Cantor 1991, 205–244). Spørsmålet er hvor langt denne distinksjonen har gyldighet. I lys av Undsets stadig mer sekulære samtid, og kanskje særlig i lys av vår tids post-kristne tilstand, fremstår Kristin Lavransdatters middelalder som en tapt verden. Som litterær konstruksjon har det helhetlige, «vanntette» universet Undset bygger opp, der «troen er selvfølgelig og […] det er mulig å gjøre opprør mot Gud og bryte hans bud, men ikke å benekte hans eksistens» (Bagge 2009, 21), mer til felles med J.R.R. Tolkiens medievalisme enn med Halfdan Kohts norgeshistorie. Historikeren problematiserer, relativiserer og dekonstruerer verden; dikteren, derimot, bygger den opp. Der den historiske undersøkelsen kritisk og analytisk plukker fra hverandre middelalderen, konstruerer det medievalistiske verket en syntese, et kontinuum, en storyworld. Begrepet storyworlds, som er lånt fra narrativ teori og anvendt i design av dataspill, kan forstås som holistiske universer der aktørenes handlinger er motivert av en mytisk grunnfortelling, og konsekvensene av de valg som tas, bare kan forstås i lys av grunnfortellingens indre logikk (Herman et al. 2005; Aavitsland og Bonde 2020). Grunnfortellingen, som i Kristin Lavransdatter er den kristne frelseshistorien, skaper verden. I dette lyset fremstår Kristin Lavransdatters livsvei som beslektet med Frodo Baggins’ i The Lord of the Rings, og begges veier er vesensforskjellige fra livsveiene til de fleste moderne eller postmoderne mennesker.
Ingen vil påstå at fantasy-forfatteren Tolkien er realist i litterær forstand. Men i likhet med Undset kan han sies å være realist i teologisk forstand. I både Undsets og Tolkiens storyworlds finnes det et endelig svar på hva som er sant. Protagonistene kan være i tvil om sannheten, tro på løgner om den eller være uvitende om den, men sannhetens objektive eksistens står ikke til å rokke. Det er kanskje dette førmoderne trekket som gjør begge disse verkene til uvanlig overbevisende medievalisme.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.
I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
