I | II | III | IV | V | VI | VII | VIII |
I.
121Aasmund Bjørgulfsøns kirkebaatAasmund Bjørgulfsøns kirkebaat] båt som Aasmund Bjørgulfssøn og familien brukte til å reise til kirken med stod ind forbi pynten av Hovedøen tidlig en søndag i slutten av april, mens klokkerne ringte i klosterkirken og det svarte utover vaagenvaagen] viken, fjorden med klokkeklang fra byen, sterkere og svakere eftersom vinden bar tonerne.
Himmelen var høi og hvitblaa med lyse, riflede smaaskyer blaast henover,henover] bortover og solen glittret urolig paa det kreppede vand.det kreppede vand] vannet med den krusete overflaten Det var helt vaarlig langs strenderne, jorderne laa næsten snebare og der var blaa skygger og gullig glans over løvkrattene. Men der skimtet sne i granskogen opover aaserne som laa lik en karm omkring Akersbygden, og i de fjerne blaa fjeldene vestover hinsides fjorden grinte der endda mange hvite striper.
Kristin stod foran i baaten med faren og Gyrid, Aasmunds kone. Hun saa indover mot byen med alle de lyse kirker og stenhuser som hævet sig over mylderet av graabrune trægaarder og nakne løvkroner. Vinden blafret med hendes kaapefliker og flurret hendes haarflurret hendes haar] gjorde håret hennes bustete fremunder hætten.
De hadde løst buskapen paa Skog dagen før, og da hadde hun kommet til at længte slik hjem til Jørundgaard. Det var længe til de kunde slippe ut fæet der – hun længtet ømt og medlidende efter de vintermagre 122kjørkjør] (eldre dansk form, nå køer) kyr i de mørke fjøs; de maatte bie og taale længe endda de. Moren, Ulvhild som hadde sovet i armen hendes hver nat i alle disse aarene, liten Ramborg – hun længtet slik efter dem; efter alle folkene hjemme længtet hun og efter hestene og hundene, Kortelin som Ulvhild skulde ha mens hun var borte, og farens høker som sat paa pindene sine med hætte over hodet. Ved siden hang hansker av hestehud til at drage paa, naar en tok dem paa haanden, og elfenbens staver til at klø dem med.
Det var som alt det vonde fra denden] ms, 1920a–1922a; mangler i 1922b–1949 sidste vinteren var kommet saa langt bort og hun husket bare hjemmet som det hadde været før. De hadde ogsaa sagt hende at der var ingen som trodde stygt om hende i bygden. – Sira Eirik trodde det ikke; han var harm og sorgfuld over det Bentein hadde gjort. Bentein var undkommetvar undkommet] var unnsluppet, hadde kommet seg bort (ved å flykte) fra Hamar; det het sig at han skulde være rømt til Sverige. Saa det var ikke blit saa uhyggelig mellem dem og nabogaarden som hun hadde været ræd for.
Paa nedturen hadde de gjestet i Simons hjem, og hun var blit kjendt med hans mor og søsken – ridder Andres var i Sverige endda. Hun hadde ikke likt sig der, og hendes uvilje mot Dyfrinsfolket var desto sterkere fordi hun ikke visste nogen rimelig grund for den. Paa hele veien dit hadde hun sagt til sig selv, de hadde ingen grund til at være hovmodige og regne sig for bedre end hendes slegt – ingen visste noget om Reidar Darre, birkebeineren, før kong Sverre skaffet ham lendermandsenkenlendermandsenken] enken etter en lendmann, dvs. en høyættet mann med myndighet over et distrikt paa Dyfrin til egte. Men de var slet ikke hovmodige, og Simon snakket selv en kveld om sin ætfar: «Jeg har nu spurt det for visst at han skal ha 123været kammakerkammaker] håndverker som har til yrke å lage (og selge) hårkammer – saa det er mest som du skulde komme i kongelig æt, Kristin,» sa han. «Var dog munden dinVar … munden din] pass … munnen din, pass på hva du sier, gut,» sa hans mor, men de lo allesammen. Det gjorde saa forunderlig vondt i hende naar hun tænkte paa sin far, han lo meget, saasandt Simon gav ham mindste aarsak til det – der dæmret en anelse for hende om at faren vilde kanske gjerne hat lov til at le mere i sit liv –. Men hun likte ikke at han var saa glad i Simon.
Paasken over hadde de alle været paa Skog. Hun hadde skjønt at farbroren var en streng husbondhusbond] (her:) bonde i forholdet til sine tjenestefolk og husmenn mot bønderne sine og tjenestefolkene – hadde truffet en og anden som spurte efter hendes mor og talte kjærlig om Lavrans; de hadde bedre dage da han bodde her. Aasmunds mor, Lavrans stedmor, bodde paa gaarden i et hus for sig selv, hun var ikke saa gammel, men sykelig og avfældig.avfældig] (her:) svak og kraftløs Lavrans hadde sjelden snakket om hende hjemme. Engang da Kristin spurte om han hadde hat en strid stedmor, hadde faren svart «hun har ikke gjort mig stort hverken av godt eller vondt.»
Kristin tok efter farens haand, og han klemte hendes:
«Du blir nok glad, datter min, hos de værdige søstrene – du faar andet at tænke paa end stunde hjem til os –»
De seilet saa nær byen at lugten av tjære og salt fisk baresbares] (her:) ble ført ut til dem fra bryggerne. Gyrid nævnte op kirker og gaarder og almenningernealmenningerne] utmarksområdene hvor bøndene omkring hadde felles bruksrettalmenningerne] ms, 1920a–1922a; almenninger 1922b–1949 som skar sig opover fra vandet – Kristin kjendte ingenting igjen fra hun var her sidst utenuten] bortsett fra HalvardskirkensHalvardskirkens] Hallvardskirken, viet til helgenen Hallvard Vebjørnsson fra Lier (død på 1000-tallet), Oslos skytshelgen/vernehelgen, var Oslos domkirke i middelalderen, biskopkirke tunge taarne. De seilet vestenom hele byen og la til ved nonnebryggen.
Kristin gik mellem sin far og sin farbror gjennem en 124klynge sjøboder og kom ut paa en vei som gik opover jorderne. Gyrid fulgte efter, ført ved haanden av Simon. Tjenestefolkene blev igjen for at hjelpe nogen mænd fra klosteret med at læsse reisegodset paa en kjærre.
Nonneseter og hele Leiran laa indenfor byens takmerker,takmerker] grenser, grensemerker men der var bare nogen faa husklynger her og der langs veien. Lerkerne trillet over deres hoder i den blaableke luft, og det mylret av smaa gule lersolerlersoler] hestehover (blomster) indover de gustne lerbakker, men langs gjerderne var det grønt nedi græsroten.
Da de var kommet gjennem porten og traadte ind i korsgangen,korsgangen] søylegangen (med korshvelv) som omga klostergården og hvor prosesjoner (med kors) fant sted kom alle nonnerne togende ned mot dem fra kirken, sang og musik strømmet ut efter dem fra den aapne dør.
Kristin saa helt beklemt efter de mange sortklædte kvinder med hvite linbindlinbind] bind av (stykker av) linstoff om ansigterne. Hun neiet dypt, og mændene bukket med hattene klemt op til brystet. Efter nonnerne kom en flok unge møer – nogen var børn – i kjoler av ufarvet vadmel, med sorte og hvite tvundne belter om livet og haaret flettet stramt bort fra ansigterne med samme slags sorte og hvite snorer. Kristin satte uvilkaarlig et kry ansigt op mot ungmøerne, for hun kjendte sig undselig og var ræd for at de skulde synes hun saa dølsk og dum ut.
Der var saa prægtig i klosteret at hun var helt overvældet. Alle bygningerne om den indre gaard var av graa sten; paa nordsiden raketraket] (variantform av) raget (stakk høyt opp) kirkens langvæg høit op over de andre husene; den hadde tak i to høider og taarn paa vestenden. Gaardsrummet var lagt med stenheller, og rundt det hele løp en overdækket gang hvis tak var baaret av vakre søiler. Inde paa pladsen stod 125en stenstøtte av Mater MisericordiæMater Misericordiæ] (latin ‘barmhjertighetens mor’), dvs. jomfru Maria fremstilt i denne rollen som bredte sin kaape over nogen knælende mennesker.
En lægsøsterlægsøster] ordenssøster, nonne som særlig tok seg av praktiske oppgaver i og utenfor klosteret og som ikke var forpliktet til korbønn og studier kom nu og bad dem følge med til abbedissens talestue.talestue] abbedissens møterom hvor hun talte, snakket med besøkende Fru Groa GuttormsdatterFru Groa Guttormsdatter] den ugifte abbedissen ble kalt frue, en hederstittel var en høi og stor gammel kvinde, hun vilde ha været vakker hvis hun ikke hadde hat saa mange skjegghaar omkring munden. Hendes røst var dyp og lignet en mandsstemme. Men hun hadde et vennesæltvennesælt] elskverdig og omgjengelig væsen, mindet Lavrans om at hun hadde kjendt hans forældre, og spurte til hans hustru og andre børn. Tilslut sa hun venlig til Kristin:
«Jeg har hørt godt ry om dig, og du ser klok og velopfostret ut, du vil vist ikke gi os aarsak til misnøie. Jeg har spurt at du er lovet til denne velbyrdige og gode manden Simon Andressøn som jeg ser her – det tykkes os et godt raad av din far og din husbond at de under dig at bo her i Jomfru Marias hus en tid, saa du kan lære dig at lyde og tjene, før du blir sat til at byde og raade. Nu vil jeg lægge dig det paa sinde at du lærer dig til at finde glæde i bøn og gudstjenester, saa du kommer i vane med at mindes i al din færd din skaber, Guds milde mor og alle helligealle hellige] alle helgener som har git os det bedste foredømeforedøme] forbilde, eksempel til etterfølgelse paa styrke, retsindighet, trofasthet og alle dyder som du bør vise, naar du skal styre med gods og folk og opfostre børn.opfostre børn] forsørge og oppdra barn Saa vil du ogsaa lære her i dette huset, at en skal ta tiden vel iagt,ta tiden vel iagt] utnytte tiden godt for her har hver time sit bruk og sin sysselsættelse. Mange unge møer og koner liker altfor godt at ligge i sengen sent utpaa morgenen, men sitte længe over bordet om kvelden og føre unyttig snak – dog, du ser ikke ut som du var slik. Men du kan nu lære meget paa dette aaret som kan gavnegavne] være til fordel for, hjelpe dit velfærdvelfærd] (i nøytrumsform etter (eldre) dansk variantform) (her:) lykkelig tilstand, tilværelse baade her og i den anden heimen.»den anden heimen] det hinsidige, himmelen
126Kristin neiet og kysset hendes haand. Derefter bød fru Groa Kristin at følge med en umaadelig tyk gammel nonne, som hun kaldte søster Potentia, over i nonnernes refektorium.refektorium] spisesal i kloster Mændene og fru Gyrid indbød hun til at spise med sig i en anden stue.
Refektoriet var et vakkert rum, det hadde stensat gulv og spidsbuede vinduer med glasruter i. Der var en døraapning ind til en anden stue hvor Kristin kunde se at der ogsaa maatte være glasvinduer, for solen skinnet ind.
Søstrene sat alleredeallerede] ms, 1920a–1923b; alene 1925a–1949 tilbords og ventet paa maten – de ældre nonner paa en hyndelagt stenpallen hyndelagt stenpall] en veggfast benk dekket av hynder, flate (sitte)puter under vindusvæggen; de yngre søstrene og de barhodede møerne i lyse vadmelskjoler sat paa en træbænk utenfor bordet. I siderummet var der ogsaa dækket bord, det var for de fornemste av proventsfolkeneproventsfolkene] menneskene som hadde livsvarig forsørgelse i klosteret mot avståelse av gods eller penger [jf. kommentar til «provent» s. 131] og lægtjenerne;lægtjenerne] tjenere som ikke var nonner der var nogen faa gamle mænd iblandt. Disse mennesker bar ikke klosterklædning, men var dog mørkt og ærbart klædd.
Søster Potentia viste Kristin til sæte paa ytterbænken, men gik selv ind og stillet sig nær abbedissens høisæte ved bordenden – det stod tomt idag.
Alle reiste sig, i dette rummet og i siderummet, mens søstrene læste bordbønnen. Derefter gik en ung, vakker nonne frem og stod op paa en læsestol som var stillet i døraapningen mellem de to saler. Og mens lægsøstre herinde, men to av de yngste nonner i den anden stue, bar ind mat og drikke, læste nonnen med høit og vakkert mæle, og uten at stanse eller stamme paa ett ord, beretningen om Sankta Theodora og Sankt Didymus.
Fra først av tænkte Kristin mest paa at vise vakker 127bordskik, for hun saa at alle søstrene og ungmøerne førte sig saa fint og spiste saa tækkeligtækkelig] høflig og beskjedent som de skulde været til det gildeste gjestebud. Der var overflod av den bedste mat og drikke, men alle tok for sig med maate og tok bare ned i fatene med de ytterste fingerspidser; ingen spildte av soddet hverken paa duker eller sine klær, og alle skar kjøttet op saa smaat at de ikke sølte sig om munden, og aat saa forsigtig at ikke en lyd hørtes.
Kristin svedetsvedet] svettet av angst for hun ikke skulde greie at te sig like høvisk som de andre; hun følte sig ogsaa uvel i sin brogede dragt mellem alle de sorte og hvite kvinder – hun bildte sig ind at alle saa paa hende. Saa da hun skulde spise et stykke fett saubryst og holdt det med to fingre efter benet, mens hun snittet av det med høire haand og agtet paa at føre kniven let og pent, saa glap det helehele] ms, 1920a–1923a; mangler i 1923b–1949 for hende; brødleiven og kjøttet sprat ind paa duken, men kniven faldt klingrendeklingrende] ms, 1920a–1944; klirrende 1949 paa gulvfliserne.
Det hørtes saa overlydt i det stille rum. Kristin blev rød som blod og vilde bøie sig efter kniven, men en lægsøster paa sandaler kom lydløst og samlet sammen sakerne hendes. Men Kristin orket ikke spise mere. Hun kjendte ogsaa hun hadde skaaret sig i en finger, og hun var ræd for at blø paa duken, saa sat hun med haanden tullet ind i en flik av kjolen sin og tænkte paa at nu flekket hun ut den vakre lyseblaa dragten hun hadde faat til Oslofærden – og hun turde ikke løfte øinene fra fanget sit.
Om litt begyndte hun dog at høre mere efter det som nonnen læste. Da høvdingen ikke kunde rokke møen Theodoras standhaftighet – hun vilde hverken ofre til 128avguderne eller la sig gifte – bød han at hun skulde føres til et skjøgehus.skjøgehus] horehus, bordell Endda formante han hende paa veien til at mindes sin fribaarne slegtsin fribaarne slegt] sin slekt av personer med full juridisk og politisk rådighet over seg selv og sine hæderlige forældre, dem nu en evindelig skam vilde overgaa, og han lovet, hun skulde faa leve i fred og forbli mø, hvis hun vilde gaa i tjeneste hos en hedensk dis,dis] gudinne som de kaldte Diana.
Theodora svarte urædd: «Kyskhet er som en lampe, men kjærlighet til Gud er flammen, skulde jeg tjene den djævlekvinden dere kalder Diana, da var min kyskhet ikke mere værd end en rusten lampe uten ild eller olje. Du kalder mig fribaaren, men vi er alle født træller, siden vore første forældre solgte sig til djævelen; Kristus har løskjøpt mig, og jeg er skyldig at tjene ham, saa jeg kan ikke gifte mig med hans uvenner. Han vil verge sin due, men om han vil tilstede at I bryter mit legeme som er hans hellige aands tempel, da skal ikke det regnes mig til skam, saa længe jeg ikke samtykker i at forraadeforraade] (her:) svikefullt utlevere hans eiendom i fiendehænder.»
Kristin begyndte at faa hjertebanken, fordi dette paa noget vis mindet om hendes møte med Bentein – det slog hende at kanske var dette hendes synd – hun hadde ikke ett øieblik tænkt paa Gud eller bedt om hans hjelp. Og nu læste søster Cecilia videre om Sankt Didymus. Han var en kristen ridder, men hittil hadde han holdt sin kristendom hemmelig for alle uten nogen faa venner. Nu gik han til det hus hvor møen var inde, han gav penger til den konen som eiet huset, og han fik da først gaa ind til Theodora. Hun flydde op i en krok som en skræmt hare, men Didymus hilste hende som sin søster og sin herres brud og sa, han var kommet 129for at frelse hende. Da talte han med hende en stund, sigende, bør ikke broren vaage livet for sin søsters ære? Og tilslut gjorde hun som han bød hende, byttet klær med ham, lot sig spænde i Didymus’ brynje; han drog hatten ned over hendeshendes] 1920b–1949; hende ms, 1920a øine og slog kappen op for hendes hake og bad hende gaa ut med aasynet skjult som en ynglingyngling] ung gutt, svært ung mann der skammer sig over at ha været paa slikt et sted.
Kristin tænkte paa Arne og hadde den største møie med at holde sine taarer tilbake. Hun stirret stivt med vaate øine, mens nonnen læste slutten – hvordan Didymus blev ført til retterstedetretterstedet] stedet hvor henrettelsen skulle foregå og Theodora ilte ned fra bjergene, kastet sig for bøddelens fot og bad om at faa dø i hans sted. Nu strides de to fromme om hvem som først skal vinde kronen; da blev de halshugget paa en dag. Det var den otteogtyvende april i aaret 304 efter Kristi fødsel, i Antiochia, som Sankt AmbrosiusAmbrosius] ms, 1920a–1944; Abrosius 1949 har skrevet det ned.
Da de reiste sig fra bordet, kom søster Potentia og klappet venlig Kristin paa kindet: «Ja du længes vel efter mor din, kan jeg tænke.» Saa begyndte Kristins taarer at dryppe. Men nonnen lot som hun ikke saa det, og førte Kristin til det herberg, hvor hun skulde bo.
Det var i et av stenhusene ved korsgangen, en vakker stue med glasvindu og en stor skorstenskorsten] åpent, murt ildsted, peis paa den bortre kortvæggen. Efter den ene langvæggen stod seks sengesteder og efter den anden alle møernes kister.
Kristin ønsket hun skulde faat ligge med en av de smaa pikerne, men søster Potentia ropte paa en tyk, lys, voksen mø: «Her er Ingebjørg Filippusdatter som skal være din sengefælle – dere faar nu se at bli kjendte.» Dermed gik hun.
130Ingebjørg tok straks Kristin i haanden og begyndte at snakke. Hun var ikke meget høi og altfor fet, især i ansigtet – hun var helt smaaøiet, saa tykke kinder hadde hun. Men hendes hud var skjær, hvit og rød, og hendes haar var gult som guld og saa krøllet at de tykke fletterne hendes vred og snodde sig som taug og smaa lokker smat ut under pandebaandet ustanselig.
Hun tok straks til at spørre Kristin om mange ting, men biet aldrig paa svar; istedetfor fortalte hun om sig selv og regnet op sin ætt i alle grener – det var bare gjæve og storrike folk. Hun var ogsaa trolovet til en meget rik og mægtig mand, Einar Einarssøn paa Aganæs – men han var altfor gammel og togangertoganger] ms, 1920a–1922a; to ganger 1922a–1949 enkemand; det var hendes største sorg, sa hun. Kristin kunde dog ikke merke at hun tok det tungt. Saa snakket hun litt om Simon Darre – det var merkelig hvor nøie hun hadde set paa ham den lille stunden de hadde gaat forbi hinanden i korsgangen. Derefter vilde hun se i Kristins kiste – men først laaste hun op sin egen og synte frem alle sine klær. Mens de rotet i kisterne, kom søster PotentiaPotentia] 1921b–1949; Cecilia ms, 1920a–1921a ind – hun irettesatte dem og sa, dette var ingen sømmelig søndagssyssel. Dermed var Kristin ulykkelig igjen – hun var aldrig blit irettesat av andre end sin egen mor, og det var anderledes at bli talt til av fremmede.
Ingebjørg var like fornøiet. – Efter de var kommet i seng om kvelden blev hun liggende og snakket like til Kristin faldt i søvn. To ældre lægsøstre sov i en krok avav] ms, 1920a–1922a; i 1922b–1949 stuen; de skulde passe paa møerne, at de ikke tok av sig serkerne om natten, for det var mot reglerne at pikerne klædde helt av sig, og at de stod op til ottesangenottesangen] (her:) den første av dagens tidebønner i kirken. Men ellers bekymret de sig ikke om 131at holde styr i herberget og lot som de ikke merket det, naar møerne laa og snakket eller spiste godbiter som de hadde gjemt i kisterne sine.
Da Kristin blev vækket næste morgen, var Ingebjørg allerede midt i en lang snak, saa den anden undret sig næsten paa om hun hadde talt hele natten.
II.
De fremmede kjøbmænd som satsat] (her:) hadde tilhold, bodde i Oslo om sommeren og handlet, kom til byen ved Korsmessetide om vaaren,ved Korsmessetide om vaaren] omkring 3. mai og det er ti dage før Halvardsvaka.Halvardsvaka] (etter norrønt hallvarðsvaka), kvelden (14. mai) før hallvardsmesse, katolsk minnedag 15. mai for helgenen Hallvard Vebjørnsson fra Lier (død på 1000-tallet), Oslos skytshelgen/vernehelgen Til den strømmet folk ind fra alle bygder mellem Mjøs og Landemerket, saa det yret av folk i byen i de første uker av mai. I den tid var det bedst at kjøpe ind hos de fremmede, før de hadde solgt for meget av varerne sine.sine] ms, 1920a–1944; mangler i 1949
Søster Potentia stod for indkjøpene i Nonneseter, og dagen før Halvardsvaka hadde hun lovet at Ingebjørg og Kristin skulde faafaa] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 bli med hende ned i staden.staden] byen Men ved middagstider kom nogen av Søster Potentias frænder til klostret for at træffe hende; hun kunde da ikke gaa ut denne dagen. Saa fik Ingebjørg tigget sig til at de skulde faa gaa alene – endda det var mot reglerne. Til ledsagelse fik de med sig en gammel bonde som hadde proventprovent] livsvarig forsørgelse i kloster mot avståelse av gods eller penger i klostret; hanhan] ms, 1920a–1944; hun 1949 het Haakon.
Kristin hadde nu været paa Nonneseter i tre uker, og i al den tid hadde hun ikke sat sin fot utenfor klostrets gaarder og haver. Hun blev helt forundret over at se hvor vaarlig det var blit ute. De smaa løvlunder ute paa jorderne var lysegrønne, hvitsymrenhvitsymren] hvitveisen grodde tæt som et teppe under de lyse stammer. Blanke godveirsskyer kom 132seilende op over øerne i fjorden, og vandet laa friskt og blaat og riflet av smaa vaarlige vindblaf.
Ingebjørg smaahoppet, nappet løvdusker av trærne og lugtet paa dem, kiket efter folk de møtte, men Haakon satte hende irette – skikket det sig at fare slik for en velbyrdig mø som til og med bar klosterklær? Møerne maatte ta hinanden i haandhaand] ms, 1920a–1944; hånden 1949 og gaa like bak ham, stille og sømmelig, men Ingebjørg brukte øinene sine og munden likefuldt – Haakon var noget døv. Kristin hadde nu ogsaa faat ungsøsterdragt – ufarvet graahvit vadmelskjole, uldent belte og haarbaand og en simpel,simpel] (her:) enkel mørkeblaa kaape utenpaa, hætten trukket op saa det flettede haar var helt gjemt. Og Haakon skred avsted foran dem med en stor messingknappet stav i haanden. Han var klædt i sid, sort dragt, hadde et agnus deiet agnus dei] hegnesmykke med avbildning av agnus Dei, dvs. ‘Guds lam’, Kristus-symbol, bl.a. brukt som amulett av blybly] ms, 1920a–1944; blå 1949 hængende paa brystet og et billede av Sankt KristofferSankt Kristoffer] helgen som ifølge legenden bar Jesusbarnet over en elv paa hatten – hans hvite haar og skjeg var saa velbørstet at det glinset som sølv i solen.
Den øvre del av staden, fra nonnebækken og nedover mot bispegaarden var et stille nabolag; her var hverken boder eller herberger, men gaardene hørte mest til storfolk fra bygderne omkring, og husene vendte mørke og vindusløse tømmergavler ut mot gaten. Men denne dagen drev hele menneskestimer i strætetstrætet] den smale gaten [jf. kommentar s. 30] alleredeallerede] ms, 1920a–1925b; selv 1932–1949 heroppe, og tjenestefolk stod og hang ved gaardsgrindene snakkende med folk som kom forbi.
Da de kom ut ved bispegaarden, var der en hel trængsel paa pladsen foran Halvardskirken og OlavklosteretOlavklostreret] et dominikanerkloster – boder var opslaat paa græsbakken og der var lekerelekere] (ubestemt form flertall av leker, etter norrønt leikari) (her:) gjøglere som lot oplærte hunder springe gjennem tøndebaand. Men Haakon vilde ikke la møerne faa stanse og se paa, og han vilde ikke la Kristin faa gaa ind i kirken – han 133sa, det blev morsommere for hende at se den paa selve den store festen.
Nedover Klemenskirkealmenningen tok Haakon dem i hænderne, for her var den største færdsel av folk som kom fra bryggerne eller ut fra veiterneveiterne] (bestemt for flertall av veit, etter norrønt veit, veita) de smale passasjene, smugene mellem handelsgaardene. Møerne skulde til Miklegaard,Miklegaard] stort handelssentrum i Oslo hvor skomakerne sat. For Ingebjørg hadde fundet de klærne som Kristin hadde faat medmed] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 hjemmefra meget gode og vakre, men hun sa, det skoverkskoverk] skotøy den anden hadde med fra bygden kunde hun ikke bruke til stas. Og da Kristin hadde set de utenlandske skoene som Ingebjørg hadde flere par av, syntes hun at hun vanskelig kunde gi taal før hun ogsaa hadde faat kjøpt sig slike.
Miklegaarden var en av de største gaardene i Oslo; den strakte sig fra bryggerne og opover mot SutareveitenSutareveiten] Skomakersmuget [om annet ledd, jf. kommentaren ovenfor til denne siden] med mere end firti huse om to store tun. Og nu var der endda sat op boder med vadmelstak over paa tunet; op over telttakene raket en støtte av Sankt Krispinus.Sankt Krispinus] skomakernes helgen Der var en stor færdsel derinde av folk som handlet, kvinder som løp mellem ildhusene med gryter og spand, unger som la sig for føtterne paa folk, hester som blev leiet ind og ut av staldene, og tjenestesvender som bar bører ind og ut av vareskurene. Oppe fra svalgangene til lofterne, hvor de fineste varer blev solgt, skrek sutarne og bodsdrengenebodsdrengene] butikksvennene deres ned til møerne og dinglet smaa brogede ogog] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 guldstukneguldstukne] gullbroderte sko ut imot dem.
Men Ingebjørg stevnet motstevnet mot] satte kursen mot det loftet hvor Didrek sutare sat; han var tysk, men hadde norsk hustru og eiet et hus i Miklegaarden.
Gamlingen stod og kjøpslog med en herre som bar reisekappe og sverd ved beltet, men Ingebjørg gik freidig frem, bøiet sig og mælte:
134«Gode herre, vil I ikke unde os at faa tale ved Didrek først; vi skal være hjemme i klostret vort til aftensang; I har kanhænde bedre stunder?»stunder] tid
Herren hilste og traadte til side. Didrek albuet Ingebjørg i siden og spurte leende om de danset slik i klostret at hun hadde slitt sund allerede alle de skoene hun fik ifjor. Ingebjørg puffet til ham igjen og sa, at de var nok uslitte endda, gudbedre, men her var denne møen – og hun drog Kristin frem. Didrek og drengen hans bar da en kiste ut i svalen. Og nu la han ut det ene par sko vakrere end det andet. Kristin maatte sætte sig paa et skrin, og han prøvet paa hende – der var hvite sko og brune og røde og grønne og blaa, sko med malte hæler av træ og sko uten hæler, sko med spænder og sko med silkebaand i, sko avav] ms, 1920a–1923b; med 1925a; av 1932–1949 to og av tre farver skind. Kristin syntes næsten hun hadde lyst paa dem alle. Men saa dyre var de at hun blev rent forfærdet – ikke ett par kostet mindre end en ku hjemme. Faren hadde git hende en pung med en mark sølv i tællede penger, da han reiste – det skulde hun ha til haandpenger,haandpenger] lommepenger og Kristin hadde syntes, dette var en stor rigdom. Men hun skjønte paa Ingebjørg at denne mente, dermed kunde hun ikke kjøpe stort.
Ingebjørg maatte ogsaa prøve sko for morro skyld, det kostet ingen penger, sa Didrek leende. Hun kjøpte ogsaa etpar løvgrønne med røde hæler – maatte ta dem paa borg,ta dem på borg] kjøpe dem på kreditt men Didrek kjendte jo hende og folkene hendes.
Kristin skjønte dog at Didrek ikke likte dette saa godt og at han ogsaa ærgret sig fordi den høie herre i reisekappen var gaat ut av loftet – de hadde holdt paa meget længe med prøvningen. Hun valgte sig da et 135par hælløse sko av purpurblaat tyndt skind; de var utsydd med sølv og rosenrøde stener. Men hun likte ikke at der var grønne silkeremmer i dem. Da sa Didrek, disse kunde han bytte om, og han drog dem med ind i et rum bakerst i loftet. Der hadde han skrin med silkebaand og smaa sølvspænder – disse ting hadde sutarne egentlig ikke lov til at handle med – baandene var ogsaa for brede og spænderne for store til skotøi, mange av dem.
De maatte kjøpe baade ett og andet av smaatingene, og da de hadde drukket noget søt vin med Didrek og han hadde pakket indkjøpene deres ind i en vadmelsduk, var det blit temmelig sent og Kristins pung var blit meget lettere.
Da de kom op paa Østre Stræte igjen, var solskinnet helt gyldent, og av færdselen i byen stod støvet som en lys ølrøkølrøk] (første ledd av norrønt ylr ‘milde varme, varm solluft’) en type dis som skyldes ørsmå (støv)partikler i luften, typisk i stille, varmt vær over gaten. Det var saa varmt og saa vakkert, og folk kom indover fra EikabergEikaberg] Ekeberg med store fanger av ungt løv for at pynte stuerne sine til helgen. Nu fandt Ingebjørg paa at de skulde gaa utover til GjeitabruGjeitabru] Ljabru – i stevnetideni stevnetiden] i tiden for (kjøp)stevne, marked brukte der at være saa meget morro paa løkkerne hinsides aaen,hinsides aaen] på den andre siden av elven baade lekere og spillemænd – ja Ingebjørg hadde hørt der skulde være kommet et helt skib fuldt av utenlandske dyr som blev vist frem i boder nede paa strandjordet.
Haakon hadde faat tysk øl i Miklegaarden og var svært blid og godlynt, saa da møerne tok ham i armen og tigget saa vakkert, gav han efter, og de tre gik da utover mot Eikaberg.
Paa den anden side aaen var der bare faa og smaa gaarder som laa spredt utover de grønne bakker mellem elven og den steile aasside. De gik forbi minoritterklosteret,minoritterklostreret] (første ledd minoritter ‘mindre brødre’, dvs. ‘franskiskanere’) fransiskanerklosteret 136og Kristins hjerte blev litet av skam for hun kom til at huske, hun hadde agtet at gi det meste av sølvet sit for Arnes sjæl.hun hadde agtet at gi det meste av sølvet sit for Arnes sjæl] hun hadde tenkt å gi de fleste sølvpengene sine til kirken for å betale gudstjenester (messer) for den dødes Arnes sjel Men hun hadde ikke villet tale om det for presten i Nonneseter; hun var ræd for at bli spurt ut – hun hadde ment, hun kunde kanske kommet ut til barfotbrødrenebarfotbrødrene] tiggermunkene, her: fransiskanermunkene paa løkken, om broder Edvin skulde være i klosteret sit nu. Hun vilde saa gjerne truffet ham – hun visste hellerikke hvordan hun sømmeligstsømmeligst] på den mest passende måte skulde bære sig ad for at faa en av munkene i tale og frembære sit maalemne.frembære sit maalemne] ta opp den saken hun ville drøfte Og nu hadde hun ikke saa mange penger at hun visste om hun kunde kjøpe en messe – kanske fik hun nøie sig med at ofre et tykt vokslys.
Medett hører de et forfærdelig brøl av utallige struper ute fra strandløkken – der gaar som en storm over den sammenstimlede menneskehob dernede – og nu kommer hele mugenmugen] flokken, mengden styrtende opover mot dem, skrikende og ropende. Alle er i vild rædsel, og nogen som løper forbi, skriker til Haakon og møerne at parderneparderne] (ubestemt form flertall av parder, via middelnedertysk parder, pard, fra gresk pardos) leopardene (eller panterne) er løse –.
De satte paa sprang tilbake mot broen og hørte folk rope til hverandre om at en bod skulde være styrtet overende og to pardere sluppet ut – nogen nævner ogsaa en slange –. Jo nærmere de kom broen, jo værre blev trængselen. En kvinde mistet et litet barn ut av armene sine like foran dem – Haakon stillet sig skrævs over den lille for at verge den – straks efter saa de et glimt av ham med barnet i armene langt til siden for dem, og saa hadde de mistet ham.
Ved den smale bro trykket folkehoben slik at møerne blev trængt helt ut paa et jorde. De saa folk løpe ned paa aabakken;aabakken] elvebakken unge mænd la paa svøm, men ældre folk 137sprang i baatene som laa der, og de blev søklastede i ett nu.
Kristin prøvet at faa Ingebjørg til at høre – hun skrek at de skulde springe op til minoritterklosteret, hvorfra graakutternegraakutterne] (metonymisk) munkene i grå kutter, dvs. fransiskanermunkene kom løpende og prøvet at samle de forskræmte mennesker ind til sig. Kristin var ikke saa ræd som den anden – de saa da hellerikke noget til vilddyrene, men Ingebjørg var rent fra sans og samling. Og da nu stimen kom i nyt oprør og blev drevet tilbake fra broen, fordi en hel skare mænd, som hadde været inde og væbnet sig ii] ms, 1920a–1923b; paa 1925a; på 1944–1949 de nærmeste gaardene, kom utover igjen, nogen ridende og nogen løpende, og Ingebjørg var like ved at komme indunder en hest – saa gav hun et hyl og la paa sprang opover mot skogen. Kristin hadde aldrig tænkt den anden kunde løpe slik – hun maatte mindes et jaget svin – hun sprang efter for at de to dog ikke ogsaa skulde bli skilt ad.
De var langt inde i skogen, før Kristin fik stanset Ingebjørg – paa en liten sti, som syntes at bære nedover mot veien til Trælaborg.Trælaborg] navn på festningsverk i middelalderen Nu stod de en stund for at faa igjen pusten; Ingebjørg snøftet og graat og sa at hun turde ikke gaa alene tilbake gjennem staden og helt ut til klosteret.
Dette tyktes hellerikke Kristin at være bra, saa urolig som derder] ms, 1920a–1923b; det 1925a–1949 var i stræterne; hun mente da de fik se til at finde et hus, der kunde de kanske faa leiet en gut til at følge sig hjem. Ingebjørg mente, der skulde gaa en ridevei ut til Trælaborg længere nede ved stranden, og efter den laa der nogen huser, visste hun. Saa fulgte de stien videre nedovernedover] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 og utover.
Urolige som de var begge to, syntes det dem at de hadde gaat længe, da de endelig saa en gaard inde paa 138et jorde. Der paa tunet fandt de en flok mænd som sat ved et bord under nogen asketrær og drak, en kone gik og bar ut kander til dem. Hun saa surt og forundret paa de to møermøer] ms, 1921b–1949; møter 1920a–1921a i klosterklær, og ingen av mændene syntes at ha lyst til at følge, da Kristin bar frem sit ærinde. Men tilslut stod dog to unge karer op og sa, de skulde føre pikerne til Nonneseter, hvis Kristin vilde betale dem en ørtug.ørtug] (etter norrønt ertug, ørtog) mynt til en verdi av 1/3 øre
Hun hørte paa deres maal at de var ikke norske, men hun syntes de saa ut som ganske bra folk. Kravet deres tyktes hende skammelig stort, men Ingebjørg var vetskræmt og hun syntes ikke de kunde gaa hjem alene saa sent paa dagen, saa sa hun ja.
Ikke før var de kommet ind paa skogstien før mændene drog nær indtil dem og begyndte at snakke. Kristin likte det ilde, men vilde ikke vise at hun var ræd, hun svarte dem derfor rolig, fortalte om parderne og spurte karerne hvor de var fra, hun saa sig ogsaa om og lot som hun ventet hvert øieblik at møte de følgesvendene de hadde hat med ut – hun talte som det skulde været en hel flok. Mændene sa da efterhvert mindre og mindre – hun skjønte hellerikke stort av deres sprog.
Om en stund merket hun at de gik ikke den vei hun var kommet med Ingebjørg, stien holdt en anden retning, mere mot nord, og hun trodde, de hadde allerede gaat alt for langt. Dypt i hende ulmet en rædsel, som hun ikke vaaget at slippe frem i tanken – det styrket hende besynderlig at hun hadde med sig Ingebjørg som var saa taapelig at hun kjendte det som hun selv maatte klare dette for dem begge. Opunder kaapen listet hun frem det relikvikorsrelikvikors] kors (her hengesmykke i form av et kors) som inneholder en relikvie, dvs. (del av) helgens lik eller eiendel, regnet for å ha vernende og hjelpende kraft [jf. kommentarer til s. 12 og 33] hun hadde faat av sin far, 139klemte haanden om det, bad i sit hjerte inderlig om at de snart maatte møte nogen, og forsøkte ellers at samle alt sit mod og late som ingenting.
Straks efter saa hun at stien mundet ut paa en vei og her var en lysning. Byen og vaagen laa dypt nede. Mændene hadde ført dem vild, med vilje eller av ukjendskap med stierne – de var høit oppe i aasen og langt nordenfor Gjeitabru, som hun kunde se; den veien de nu hadde møtt, syntes at føre dit.
Hun stanset da, tok frem pungen sin og begyndte at tælle op ti pendingerpendinger] mynter i sin haand.
«Nu, gode karer,» sa hun, «trænger vi ikke følgeskap længer, her kjender vi veien. Nu skal I ha tak for umaken, og her har dere lønnen som vi blev forlikte om. Gud være med jer, gode venner.»
Mændene saa litt paa hinanden, ganske taapelig, saa Kristin var nær ved at smile. Men saa sier den ene med et stygt grin at veien ned til broen er meget øde; det er uraadelig for dem at gaa alene.
«Der er vel ingen saa store niddingerniddinger] (dansk form, jf. norrønt níðingr) uslinger eller saa dumme at de skulde ville stanse to møer som endda er i klosterklær,» svarersvarer] ms, 1920a–1922a; svarte 1922b–1949 Kristin. «Vi vil nu hellere gaa alene –» og hun rækker frem pengene.
Manden tok om hendes haandledd, stak sit ansigt tæt op til hendes og sa noget om «kuss»kuss] (tysk Kuss) kyss og «beutel»beutel (tysk Beutel) pung – Kristin skjønte at han sa, de skulde faa gaa i fred, hvis hun vilde gi ham et kys og pengepungen sin.
Hun husket Benteins ansigt slik indtil sit, og angsten tok hende et øieblik saa hun blev kvalm og syk. Men hun presset læberne sammen, kaldte i sit hjerte paa Gud og Jomfru Maria – og i det samme syntes hun at hun hørte hovslag paa stien som kom nordfra.
140Hun slog da til manden i hans ansigt med pengepungen, saa han vaklet – da puffet hun til ham i brystet saa han ramlet utfor stien og et stykke nedigjennem skogen. Den anden tysker grep hende bakfra, rev pungen ut av hendes haand og halskjeden fra hendes hals, saa den sprængtes – hun var like ved at falde, men hun tok et tak i manden og forsøkte at faa fra ham korset sit igjen. Han vilde slite sig løs – nu hadde ransmændene ogsaa hørt at der kom folk – Ingebjørg skrek himmelhøit, og rytterne paa stien sprængte frem av al magt. De kom ut av tykningen; det var tre mænd. Ingebjørg løp skrikende imot dem, og de sprang av hestene. Kristin kjendte herren fra Didreks loft, han trak sit sverd, tok nakketak paa den tyskeren hun brøtes med, og pryglet ham med flat klinge. Hans mænd rendte efter den anden, tok ham og banket ham av hjertens lyst.
KristinKristin] ms, 1920b–1949; Kristn 1920a heldet sig indtil fjeldvæggen; nu bakefter skalv hun, men det hun følte allermest var forbauselsen over at hendes bøn hadde hjulpet saa hurtig. Da fik hun se Ingebjørg: den anden hadde slaat hætten tilbake, hængt kaapen løst over skuldrene og holdt paa at lægge sine svære lyse fletter frem over brystet. Ved det syn brast hun i latter – hun seg sammen og maatte holde sig i et træ for hun kunde ikke holde op, men det var som hun hadde vand istedetfor marg i benene, saa vek kjendte hun sig; hun rystet og lo og graat.
Herren kom bort og la varsomt en haand paa hendes skulder:
«I har nok været mere ræd end I vilde vise, I,» sa han, og hans stemme var god og vakker. «Men nu maa I styre ederI … eder] (personlig pronomen, 2. person flertall som høflighetsformer, dansk I og eldre dansk objektsform eder, etter norrønt ér, þer (dativ og akkusativ yðr) De … Dem – I holdt eder saa modig mens faren var –»
141Kristin kunde bare nikke op til ham. Han hadde vakre, lyse øine i et smalt, brunblekt ansigt, sotsort haar som var klippet temmelig kort over panden og bak ørebladene.
Ingebjørg hadde nu faat ordnet haaret sit; hun kom hen og takket den fremmede med mange vakre ord. Han blev staaende med en haand paa Kristins skulder, mens han svarte den anden.
«Disse fuglene,» sier han til sine mænd som stod og holdt de to tyskere – de hørte hjemme paa et Rostokkerskib,Rostokkerskib] skip fra Rostock sa de – «faar vi ta med os til byen saa de kan bli sat i mørkestuen.mørkestuen] (bestemt form entall av mørkestue, etter norrønt myrkvastofa) arrestrom, fengsel Nu faar vi følge disse møerne hjem til klosteret. Dere kan vel finde nogen remmer at binde dem med –»
«Mener I møerne, Erlend,» spurte den ene svenden. Det var to unge, sterke og velklædte drenger og de var oprømte efter slagsmaalet.
Husbonden rynket panden og vilde svare hvasst. Men Kristin la sin haand paa hans ærme:
«La dem løpe, kjære herre!» Hun grøsset litt. «Nødig vil vist baade min søster og jeg at denne saken blir snakket om.»
Den fremmede saa ned paa hende, satte tænderne i underlæben og nikket, som han skjønte hende. Saa gav han med sverdflaten hver av de to fanger et nakkedrag, saa de stupte forover. «Løp da,» sa han og sparket til dem, og de tok tilbens alt de orket. Herren vendte sig igjen til møerne og spurte om de vilde ride.
IngebjørgIngebjørg] ms, 1920a–1944; Inbegjørg 1949 lot sig løfte op i Erlends sadel, men det viste sig, at hun kunde ikke sitte i den, hun gled straks ned igjen. Han saa spørgende paa Kristin, og hun sa, hun var vant til at ride paa mandssadel.
142Han tok hende under knæerne og løftet hende op. Det for søtt og godt igjennem hende at han holdt hende ut fra sig saa varsomt som var han ræd for at komme nær hende – de hjemme hadde aldrig brydd sig om de klemte hende indtil sig, naar de hjalp hende tilhest. Hun følte sig saa underlig hædret –.
Ridderen – som Ingebjørg kaldte ham, endda han bar sølvsporer,endda han bar sølvsporer] de fineste riddere brukte gullsporer som tegn på verdighet – bød nu den anden møen sin haand, og svendene sprang paa hestene sine. Nu vilde Ingebjørg endelig at de skulde ride nord om byen, under Ryenbergene og Martestokker og ikke gjennem stræterne. Først nævnte hun at herr Erlend og svendene hans var jo fuldt væbnede? Ridderen svarte alvorlig at forbudet mot vaabenbyrdforbudet mot vaabenbyrd] forbudet mot å bære våpen var ikke saa strengt heller – de som skulde reise – og nu alle folk i staden var ute paa vilddyrsjagt –. Saa sa hun at hun var ræd for parderne –. Kristin skjønte godt at Ingebjørg vilde fare den længste og ensomste veien for at faa snakke mere med Erlend.
«Dette er anden gang vi hefter eder bort ikveld, herre,» sa hun, og Erlend svarte alvorlig:
«Det gjør ingenting, jeg skal ikke længere end ut til GerdarudGerdarud] navn på sted som lå der hvor det nå heter Oppegård ikveld – og det er lyst hele natten.»
Kristin likte saa godt at han hverken skjemtet eller gjønte,gjønte] fjaset men talte til hende som hun skulde være hans like eller mere end det. Hun husket paa Simon; hun hadde ikke truffet andre unge mænd av hovmandsslaget.av hovmandsslaget] av den typen mann, rytter som er i tjeneste hos stormann (konge eller høvding) og hører til hans følge Denne manden her var vist forresten ældre end Simon –.
De red ned i dalen under Ryenbergene og opover langs bækken. StienStien] ms, 1920a–1944; tien 1949 var smal, og de unge løvrunnerløvrunner] (annet ledd flertall av norrønt runnr) løvbusker vippet vaate, sterktduftende grener mot hende – det 143var litt mørkere hernede, og luften var kjølig og løvet duggvaatt langs bækkefaret.
De for langsomt, og hestehovene slog dæmpet paa den fugtige, græsgrodde sti. Hun vugget i sadlen, bak sig hørte hun Ingebjørgs snak og den fremmedes mørke, rolige stemme. Han sa ikke meget og svarte likesom tankespredt – det var mest som han skulde være like ens tilmote som hun selv, syntes hun – hun kjendte sig saa underlig døsig, men tryg og tilfreds nu alle dagens hændelser var glidd over.
Det var som at vaagne da de kom ut av skogen, ut paa voldene under Martestokkene. Solen var nede og byen og vaagen laa under dem i klart og blekt lys – indover AkersaaserneAkersaaserne] ms, 1920a–1922b; Akeraaserne 1923a; Akeråsene 1944–1949 var der en lysegul bræmbræm] kant under den hvitblaa himmel. I aftenstilheten bares lydbares lyd] ble lyd(en) båret langveisfra som de kom ut av svalhetens dyp – det skrek i vognhjul etsteds paa en vei, bikjer gjødde mot hinanden paa gaarder tversover bygden. Men fra skogen bak dem trillet og sang fuglene av fulde struper, nu solen var nede.
Der drev braaterøkbraaterøk] røyk fra bråtebrann i luften, og ute paa et jorde blusset det rødt av et baal; den store flammerose syntesynte] (her:) viste at klarheten dog var en slags mørke.
De red indimellem klostermarkens gjerder da den fremmede talte til hende igjen. Han spurte hvad der tyktes hende bedst, at han fulgte hende til porten og bad om at faa fru Groa i tale, saa han kunde melde hende hvordan dette var kommet paa. Men Ingebjørg vilde de skulde liste sig ind gjennem kirken; da kunde de kanske slippe ind i klosteret uten at nogen merket, de hadde været for længe borte – kanske søster Potentia hadde glemt dem over frændebesøket.
144Det faldt ikke Kristin ind at undres paa der var saa stille paa pladsen foran kirkens vestre port. Der var ellers gjerne meget liv om kveldene av folk fra nabolaget som søkte nonnernes kirke; omkring her laa ogsaa flere huser hvor lægtjenerne og proventsfolket bodde. De sa farvel til Erlend her. Kristin stod og kjælte for hans hest; den var sort og hadde et vakkert hode med blide øine – hun syntes den lignet Morvin som hun hadde pleiet at ride paa hjemme, da hun var barn.
«Hvad heter eders hest, herre,» spurte hun, da den snudde hodet fra hende og snuste mot mandens bryst.
«Bajard,» sier han og ser paa hende over hestens nakke. «I spørger om hesten mins navn, men ikke om mit?»
«Jeg vil gjerne vite eders navn, herre,» svarersvarer] ms, 1920a–1922a; svarte 1922b–1949 hun og bøier sig litt.
«Erlend Nikulaussøn heter jeg,» sier han.
«Saa faar I være takket da, Erlend Nikulaussøn, for eders gode tjenester ikveld,» mæler Kristin og rækker ham haanden.
Med ett blev hun skyllende rød i ansigtet; hun drog sin haand halvt ut av hans.
«Fru Aashild Gautesdatter paa Dovre, er hun eders frændekone?» spørger hun.
Forundret saa hun at ogsaa han blev blodrød, han slap hendes haand braat og svarte:
«Det er min moster. Det er saa at jeg er Erlend Nikulaussøn av Husaby.» Han saa saa besynderlig paa hende at hun blev endda mere forvirret, men hun fattet sig og sa:
«Jeg skulde nu takket eder med bedre ord, Erlend Nikulaussøn, men jeg vet ikke, hvad jeg skal si eder –»
145Han bøiet sig for hende, og hun syntes nu, hun maatte si farvel, endda hun gjerne vilde talt mere med ham. I kirkedøren vendte hun sig, og da hun saa at Erlend stod der endda ved hesten sin, hilste hun til ham med haanden.
I klosteret var der stor forfærdelse og meget opstyr. Haakon hadde sendt et ridende bud hjem, selv gik han i byen og lette efter møerne og der var sendt ut folk for at hjelpe ham. Nonnerne hadde hørt at vilddyrene skulde ha dræpt og opætt to børn nede i byen. Dette var nu løgn, og parderen – der var bare en – var blit fanget allerede før vespertidvespertid] tid for vesper, (katolsk) kveldsbønn [jf. kommentar s. 82] av nogen svende fra kongsgaarden.
Kristin stod med bøiet hodehode] ms, 1920a–1923b; hodde 1925a–b, hode 1932–1949 og tidde stille, mens abbedissen og søster Potentia øste sin vrede ut over møerne. Det var som hun sov indvendig. Ingebjørg graat og tok til gjenmæletok til gjenmæle] tok til motmæle, protesterte – de hadde jo faat gaa ut med søster Potentias minde, under sømmelig ledsagelse, og de kunde da ikke gjøre for det som siden var hændt –.
Men fru Groa sa, nu kunde de bli i kirken til midnatsklokken slog, prøve at vende sine tanker til aandelige ting og takke Gud som hadde frelst deres liv og ære. «Der har nu Gud klarlig vist dere sandheten om verden,» sa hun, «vilde dyr og djævelens tjenestemænd truer der hans børn for hvert fotefjed,fotefjed] skritt, trinn og der er ingen berging utenuten] (her subjunksjon, brukt uten etterfølgende at) uten at I holder fast ved ham med bøn og rop.»
Hun gav dem hver et tændt lys i haandhaand] ms, 1920a–1922b; haanden 1923a; hånden 1944–1949 og bød dem gaa med søster Cecilia Baardsdatter som ofte var alene og bad i kirken utover nætterne.
Kristin stillet sit lys paa Sankt Laurentii alterSankt Laurentii alter] alteret for den hellige Laurentius, romersk helgen fra 300-tallet og 146knælte paa bedeskammelen.bedeskammelen Hun stirret stivt ind i flammen, mens hun sagte læste Pater noster og Ave Maria.læste Pater Noster og Ave Maria] bad Fadervår og Ave Maria [jf. kommentar s. 24] Litt efter litt var det som kjerteglansenkjerteglansen] glansen fra kjerter, dvs. høye vokslys [jf. kommentar s. 31] omsluttet hende, stængte ute alt som var bortenfor hende og lyset. Hun kjendte sit hjerte aapne sig, strømmende over av tak og lov og kjærlighet til Gud og hans milde moder – de kom hende saa nær. Hun hadde visst altid at de saa hende, men inat følte hun at det var slik. Hun saa verden som i et syn: et mørkt rum hvor en solbjelke faldt ind, fnuggene tumlet ind og ut mellem mørke og lys, og hun følte, nu var hun endelig seget ind i solbjelken –.
Hun syntes, hun skulde gjerne blit her i denne stille nattemørke kirken saa længe det skulde være – de faa smaa lysflekker som guldstjerner i natten, den søtligsøtlig] ms, 1920a–1944; søtlige 1949 gamle røkelsesduft og den varme lugt av det brændende voks. Og hun hvilende ind til sin egen stjerne –.
Det var som en lykke var forbi, da søster Cecilia kom glidende og rørte ved hendes skulder. Neiende for alteretalteret] ms, 1923a–1949; altrene 1920a–1922b gik de tre kvinder ut av den lille sydport til klostergaarden.
Ingebjørg var saa søvnig at hun la sig uten at snakke. Kristin var glad – hun vilde nødig blit uroet nu hun tænkte saa godt. Og hun var glad for de maatte beholde serken paa om natten – Ingebjørg var saa tyk og svedet sterkt.
Hun laa længe vaaken, men den dype strøm av sødme hun hadde kjendt bære sig, da hun knælte i kirken, vilde ikke komme igjen. Dog følte hun varmen av det i sig endda, hun takket inderlig Gud, og hun syntes selv hun følte kraft i sindet, mens hun bad for sine forældre og søsken og for Arne Gyrdsøns sjæl.
147Far, tænkte hun – hun længtet slik efter ham, efter alt de hadde hat sammen før Simon Darre var kommet ind i deres liv. Der vældet op i hende en ny ømhet for ham – der var som et forbudforbud] (her:) bud om noe som kommer, forvarsel om morskjærlighet og morssorg i hendes kjærlighet til faren ikveld; dunkelt ante hun at der var saa meget i livet han ikke hadde faat. Hun husket den gamle svarte trækirken paa Gerdarud – der hadde hun nu i paasken set gravene til sine tre smaabrødre og til sin farmor, farens egen mor Kristin Sigurdsdatter, som var død da hun fødte ham til verden –.
Hvad monne Erlend Nikulaussøn kunne ha at gjøre ved Gerdarud – det kunde hun ikke skjønne.
Hun visste ikke av at hun hadde tænkt videre paa ham om kvelden, men hele tiden hadde mindet om hans smale, mørke aasyn og stille stemme dvælet et sted i dæmringen utenfor lysglansen over hendes sind.
Da hun vaagnet næste morgen, skinnet solen ind i sovestuen, og Ingebjørg fortalte at fru Groa selv hadde budt lægsøstrene, de skulde ikke vækkes til ottesang. Nu kunde de faa lov at gaa over i ildhuset og faa sig noget mat –. Kristin blev varm av glæde over abbedissens venlighet – det var som hele verden hadde været god mot hende.
III.
BondegildetBondegildet] foreningen sammenslutningen av bønder (som likeverdige medlemmer) i Aker var viet til Sankta MargaretaSankta Margareta] romersk helgen fra 300-tallet og begyndte hvert aar sit stevne den tyvende juli som er Margretmessedagen. Da samlet brødrene og søstrene sig med børn, gjester og tyendetyende] tjenestefolk ved Akers kirke og hørte messen ved Margretalteret der; siden drog de til 148gildehallengildehallen] salen eller huset hvor et gilde (her bondegildet i Aker) holdt selskapelig møte som laa ved Hofvin hospital; de pleiet at drikke der i fem dager.
Men fordi baade Akers kirke og HofvinsspitalenHofvinsspitalen] (spital etter norrønt spitali, spitall ‘hospital, hjem for syke og gamle’), hospitalet på Hovin (jf. betegnelsen «Hofvin hospital» ovenfor i teksten) hørte til Nonneseter og da desuten mange av Akersbønderne var leilændinger under klostret,mange av Akersbønderne leilændinger under klostret] mange av bøndene i Aker leide jord av klosteret på livstid saa var den sedsed] skikk kommet op at abbedissen og nogen av de ældste søstrene skulde hædre gildet med at komme til samdrikkingensamdrikkingen] gjestebudet, drikkelaget den første dagen. Og de av ungmøerne i klostret som bare var der til oplæring, men ikke skulde træde ind i søsterlaget,ungmøerne … som … ikke skulde træde ind i søsterlaget] ungjentene … som … ikke skulle bli nonner fik lov at følge med og danse om kvelden; derfor skulde de til denne festen bære sine egne klær og ikke klosterdragten.
Derfor hadde de travlt i ungsøstrenes sovehus kvelden før Margretmessen; de møerne som skulde til gildet, rotet i kisterne sine og stelte med sin stas, og de andre stakkarernestakkarerne] ms, 1920a–1922b; stakkarne 1923a–1949 gik noget sture og saa paa. Nogen hadde sat smaa potter fremme paa skorstenen og kokte sig vand som skulde gjøre huden hvit og myk; andre brygget noget de klinte i haaret – naar de efterpaa delte det i strenger og snodde det haardt op paa lærremmer, fik de krusede og krøllede lokker.
Ingebjørg drog frem alt hun eiet av stas, men kunde ikke tænke, hvad hun skulde drage paa sig – ikke den bedste løvgrønne fløielskjolen ialfald, den var for dyr og god til at komme i slikt et bondelag. Men en liten mager søster som ikke skulde med – Helga het hun og var ofret til klostret av sine forældre alt som barn – fik Kristin tilside og hvisket, at sikkert skulde Ingebjørg ha den grønne kjolen og sin lyserøde silkeserksilkeserk] serk, underkjole av silkestoff [jf. kommentarer til s. 29 og 77] ogsaa.
«Du har været snil mot mig altid du, Kristin,» sa Helga. «Det sømmer sig litet for mig at jeg lægger mig 149op i slike handeler – men jeg vil nu si dig det likevel. Denne ridderen som fulgte dere hjem hin kvelden ivaar – jeg har baade set og hørt at Ingebjørg har snakket med ham siden – de harhar] ms, 1920a–1922b; mangler i 1923a–1949 taltes ved i kirken, og han har biet paa hende oppe i gjelet,gjelet] fjellkløften naar hun gaar til Ingunn i proventsstuen.proventsstuen] stuen hvor proventsfolket (dvs. menneskene som hadde livsvarig forsørgelse i klosteret mot avståelse av gods eller penger) holder til [jf. kommentar s. 126] Men det er dig han spørger efter, og Ingebjørg har lovet ham, hun skulde faafaa] ms, 1920a–1944; ta 1949 dig med ditut. Men jeg vedder at du har ikke hørt noget om dette før?»
«Det er saa at Ingebjørg har ikke nævnt dette,» sa Kristin. Hun snurpet munden for at den anden ikke skulde se det smilet som vilde frem. Saa Ingebjørg var slik hun –. «VenteligVentelig] sannsynligvis skjønner hun vel at jeg er ikke saan, jeg render til stevne medrender til stevne med] løper til stevnemøte(r) med fremmede mænd bakom husnovhusnov] (utvendig) hushjørne og gjerder,» sa hun kry.
«Jeg kunde spart mig det dada] ms, 1920a–1922b; mangler i 1944–1949 at si dig disse tidender som det var mere sømmelig jeg ikke ordet om,» mælte Helga støtt, og de to gik fra hinanden.
Men hele kvelden gik Kristin og strævet for ikke at smile, naar nogen saa hende.
Næste morgen gik Ingebjørg og somlet i bare serken til Kristin skjønte, den anden vilde ikke klæ sig, før hun var færdig.
Kristin sa intet, men hun lo, da hun gik til kisten sin og drog i sin guldgule silkeserk. Hun hadde aldrig baaret den før, og den kjendtes saa bløt og sval, da den fløt ned over hendes krop. Den var vakkert utsydd med sølvsølv] ms, 1923a–1949; sølv- 1920a–1922b og blaa og brun silke om halsen og ned over brystet, saa meget som skulde sees over kjolens utskjæring. Der hørte ærmer til av samme slaget. Hun trak paa sig linhoserlinhoser] hoser, en type (middelalderske) klesplagg som omslutter benet fra hoften til tåspissen eller vristen) av linlerret [jf. note til s. 11] og bandt over de smaa purpurblaa skoene som Haakon lykkelig hadde berget 150hjem hin urosdagen. Ingebjørg saa paa hende, da sa Kristin leende:
«Far min har lært mig det altid at vi skulde ikke vise vore mindremænd ringeagtvise vore mindremænd ringeakt] vise forakt for personer som står under oss i sosial rang – men du er vel saa stor du, at du vil ikke smykke dig slik for bønder og leilændinger –»
Rød i ansigtet som et bær slap Ingebjørg uldserken ned over sine hvite hofter og for i den lyserøde silkes. – Kristin kastet over hodet sin bedste fløielskjole – den var violblaa, dypt utskaaret over barmen og med opsplittede ærmer hvis slæp næsten naadde til jorden. Hun slængte det forgyldte belte om midjen og hængte sin graaverkskaapegraaverkskaape] kåpe (cape) av gråverk, dvs. vinterskinn av ekorn over skuldrene. Saa spredte hun sit store, gule haar ut over ryggen og akslerne og fæstet hodeguldethodeguldet] kransen, hodesmykke av gull som unge kvinner av høy byrd bar som tegn på jomfruelig verdighet (jfr. tittelen på romanen og på kapittelet) med de smaa drevne roserdrevne roser] uthamrede roser i metall (her gull) som prydfigurer om panden.
Hun fik se at Helga stod og saa paa dem. Da tok hun fra sin kiste en stor sølvhegte. Det var den hun hadde hat i kaapen sin hin kveld Bentein hadde møtt hende paa landeveien, og hun hadde aldrig likt at bruke den siden. Hun gik bort til Helga og sa sagte:
«Jeg vet nok det at du mente at vise mig velvilje igaar, tro ikke andet end at jeg skjønner paa detjeg skjønner paa det] jeg setter (tilbørlig) pris på det [jf. kommentar s. 117] –» og hun fliddeflidde] gav, rakte Helga hegten.
Ingebjørg var ogsaa meget vakker, da hun stod færdigklædt i sin grønne dragt, med en rød silkekaape over skuldrene og sit fagre, krøllede haar slaat ut. De hadde kappyntet, tænkte Kristin og lo ved det.lo ved det] lo av det
Morgenen var sval og duggendeduggende] ms, 1920a–1922b; duggen 1923a–1949 frisk da processionen toget ut fra Nonneseter og gik vestover mot Frysja. Høionnen var næsten helt tilende her i bygden, men efter skigarerneefter skigarerne] langsmed skigardene grodde blaaklokker og gyldent 151marigræsmarigræs] velluktende plante med bl.a. gråbrune småaks, som tilhører en slekt i gressfamilien, (vitenskapelig navn Hierochloe)marigræs] ms, 1920a–1923b; maigræs 1925a–1949 i saater;i saater] (her:) i tuer bygakrene hadde skutt aks og bølget sølvblekt med et svakt rosenrødt skjær. Mange steder, hvor stien var smal og gik mellem akrene, slog kornet næsten sammen for folks knæ.
Haakon gik i brodden,gik i brodden] gikk i spissen, forrest bærende klosterets merke med Jomfru Marias billede paa den blaa silkeduk. Efter ham gik tjenerne og proventsfolk, saa kom fru Groa og fire gamle nonner til hest, og derefter fulgte ungmøerne tilfots; deres brogede verdslige festklær lyste og lavetlavet] virket overdådig i solen. Nogen proventskoner og etpar væbnede svende sluttet toget.
De sang mens de gik indover de lyse marker; og hvor folk møtte frafra] ms; paa 1920a–1949 sideveiene,sideveiene] ms, 1920a–1944; sideveien 1949 stod de tilside og hilste ærbødig. Overalt ute i jorderne gik og red smaa klynger av mennesker, for der drev folk mot kirken fra hvert hus og hver gaard. Om litt hørte de bak sig lovsang av dype mandsrøster, og de saa Hovedøens klostermerke stige op over en bakke – den røde silkeduk glinset i solen, svaiet og bøiet sig med den bærendes skridt.
Klokkernes vældige malmrøst runget over vrinskenvrinsken] vrinsking og skrik av grahester,grahester] hingster da de gik opover den sidste bakken mot kirken. Kristin hadde aldrig set saa mange hester paa en gang – et baarende,baarende] bølgende urolig hav av blanke hesterygger utenom grønsværetgrønsværet] det tette gressteppet foran kirkeporten. Paa volden stod og sat og laa helgeklædtehelgeklædte] søndagskledde, staskledde mennesker – men alle stod op og hilste, da Mariafanen fra Nonneseter blev baaret ind mellem dem, og alle bøiet sig dypt for fru Groa.
Det syntes som der var kommet flere mennesker end kirken kunde rumme, men for klosterfolket var der holdt aapen plads øverst ved alteret. Straks efter kom cisterciensermunkene fra Hovedøcisterciensermunkene fra Hovedø] munkene fra cistercienserordenen, en klosterorden som fra 1147 holdt til på Hovedøya ved Oslo ind og gik op i koret – 152og saa brøt sangen fra mands- og guttestruper over kirken.
Litt ut i messen, engang alle reiste sig, fik Kristin øie paa Erlend Nikulaussøn. Han var høi, hans hode raket op over de omstaaende – hun saa hans ansigt like fra siden. Han hadde en høi, brat og smal pande, stor og ret næse – den sprang som en trekant ut av ansigtet, var underlig tynd ved de fine, sitrende næsebor – der var noget som mindet Kristin om en urolig, rædvorrenrædvorren] engstelig hingst. Han var ikke saa vakker som hun syntes hun husket ham – senerne i ansigtet drog sig likesom saa uglade og lange ned mot den lille veke og fagre munden – jo han var vakker allikevel.
Han snudde hodet og saa hende. Hun visste ikke, hvor længe de blev ved at ha øinene i hinandens. Siden tænkte hun bare paa at messen skulde faa ende; hun ventet spændt paa hvad som da vilde hænde.
Da folk skulde gaa ut av den overfyldte kirke, blev der nogen trængsel. Ingebjørg drog Kristin med sig bakover i stimmelen;stimmelen] (her:) myldrende folkemengde de blev da lykkelig og vel skilt fra nonnerne som gik først ut, og de blev blandt de sidste som kom frem til offerstil offers] (med arkaiserende genitivsform etter til) for å gi gaver til kirkens prester ved høytiden ogfrem til offers og] ms, 1920a–1925b; mangler i 1932–1949 ut av kirken.
Erlend stod utenfor, like ved døren, mellem presten fra Gerdarud og en tykfalden, rødlet mand i pragtfuld blaa fløilsdragt. Erlend selv var silkeklædt, men i mørkt – brun og sortmønstret, sid kjortel og sort kappe med indvævede smaa gule falker.
De hilstes og gik fremover volden mot det sted hvor mændenes hester stod bundet. Mens de skiftet ordskiftet ord] vekslet ord om det vakre veiret, den skjønne messe og den store folkehob som var møtt frem, fik den tykke, rødsprængte herren – han bar guldsporer og het ridder Munan Baardsøn 153– Ingebjørg ved haanden; det saa ut som han fandt overmaate stort behag i møen. Erlend og Kristin faldt bakefter – de gik og tidde stille.
Der var megen uro paa kirkebakken, da folk begyndte at ride bort – hester trængtes forbi hinanden, folk ropte, nogen var sinte og nogen lo. Mange sat to og to paa hestene; mænd hadde sin kone bakpaa hos sig eller børn foran paa sadelen, unge drenger svang sig op hos en ven. De saa allerede kirkefanerne, nonnerne og presterne langt nedenfor bakken.
Ridder Munan red forbi; Ingebjørg sat foran hos ham i hans arm. De ropte og vinket begge to. Da sa Erlend:
«Svendene mine er med mig begge – de kunde ride paa en hest og I faa Haftors – om I hellere vil det?»
Kristin blev rød, da hun svarte: «Vi er kommet saa langt bakefter de andre allerede – jeg ser ikke eders svende her saa –» saa kom hun til at le, og Erlend smilte.smilte] ms, 1920a–1932; smile 1944; smilte 1949
Han sprang i sadlen og hjalp hende til sæte bak sig. Hjemme hadde Kristin ofte sittet slik bak hos faren ogsaa efter hun var blit for stor til at ride skrævs over hestelænden.efter at hun var blit for stor til at ride skrævs over hestelænden] i eldre tid red voksne kvinner ikke skrevs over hesteryggen, men med begge bena på samme side av hesten Endda følte hun sig litt forlegen og utrygg, da hun la sin ene arm over Erlends skulder; med den anden haand tok hun støtte ned paa hestens ryg. De red langsomt nedover mot broen.
Om en stund syntes Kristin hun maatte tale, siden han ikke gjorde det, saa sa hun:
«Det var uventet, herre, at træffe eder her idag.»
«Var det uventet?» spurte Erlend og vendte hodet bakover mot hende. «Har ikke Ingebjørg Filippusdatter baaret frem min hilsen da?»
«Nei,» sa Kristin. «Jeg har intet hørt om hilsen – 154hun har ikke nævnt eder siden den gangen I kom os tilhjelp her i mai» – sa hun underfundig – hun undte Ingebjørg at falskheten hendes kom op.
Erlend saa sig ikke tilbake, men hun kunde høre paa hans stemme at han smilte, da han igjen spurte:
«End hun den vesle svarte – nonneemnet – jeg mindes ikke hendes navn – jeg gav hende endda budløn for hun skulde hilse eder.»
Kristin blev rød, men saa maatte hun le: «Ja jeg skylder vel Helga det da at jeg sier, hun har fortjent lønnen sin,» sa hun.
Erlend rørte litt paa hodet – han kom nær hendes haand med halsen sin. Kristin flyttet straks haanden længere ut paa hans herde.herde] (etter norrønt herðr) skulder Noget urolig tænkte hun at kanske hadde hun vist større dristighet end det var sømmelig, siden hun kom til dette gildet efter at en mand hadde sat hende stevnesat hende stevne] avtalt møte med henne der paa sæt og vis.
Om en stund spurte Erlend:
«Vil I danse hos mig ikveld, Kristin?»
«Det vet jeg ikke, herre,» svarte møen.
«I tænker det er kanske ikke sømmelig?» spurte han, og da hun ikke svarte, sa han igjen: «det kan vel hænde, det er ikke det. Men jeg tænkte nu, kanhænde mente I at I blev ikke daarligere fordi om I gik ved min haand ikveld. – Ellers er det nu otte aar siden jeg traadte i en dans.»
«Hvorfor det, herre?» spurte Kristin. «Er I gift kanhænde?» Men saa faldt det hende ind, at hadde han været gift mand, saa vilde vist hans adfærd med at sætte hende stevne slik været urigtig. Hun skulde da rette paa det og sa: «I har kanhænde mistet eders fæstemø eller hustru?»
155Erlend snudde sig braat og saa besynderlig paa hende:
«Jeg? Har ikke fru Aashild –. Hvorfor blev I saa rød da I hørte hvem jeg var den kvelden,» spurte han litt efter.
Kristin blev rød igjen, men svarte ikke; da spurte Erlend atter:
«Jeg skulde like at vite hvad min moster har sagt til Eder om mig.»
«Ikke andet,» sa Kristin fort, «end at hun roste Eder. Hun sa at I var saa vakker og saa ættstorættstor] (etter norrønt ættstórr) som er av høy, fornem ætt, slekt at – hun sa at mot slike som Eder og hendes ætt var vi ikke for saa svært store at regne – min slegt og jeg –»
«Snakker hun om slikt endda, der hun sitter,» sa Erlend og lo bedsk. «Jaja, kan det trøste hende –. Har hun ikke sagt andet om mig?»
«Hvad skulde det være,» spurte Kristin – hun visste ikke hvorfor hun blev saa rar og hjerteklemt.
«Aa hun kunde sagt –» svarte Erlend lavmælt og saa ned for sig, «hun kunde sagt at jeg har været bansmandbansmand] bannsmann, dvs. mann som er lyst i bann, dvs. utelukket fra kirkens felleskap, ekskommunisert og maatte bøte dyrt for fred og forlik –»
Kristin tidde stille en lang stund. Da mælte hun sagte:
«Der er saa mangen mand som ikke raader for lykken sin – saan har jeg hørt si. Det er saa litet jeg har set av verden – men jeg vil aldrig tro det om Eder, Erlend, at det var for nogen – uhæderlig – sak.»
«Gud lønne dig for slike ord, Kristin,» sa Erlend, han bøiet sit hode og kysset hendes haandledd saa heftig at hesten sprat til under dem. Da den atter gik rolig, sa han indtrængende: «Dans hos mig ikveld da, Kristin? Siden skal jeg si Eder alt sammen om mine kaar – men ikveld vil vi være glade sammen?»
156Kristin svarte ja, og de red en stund uten at tale.
Men noget efter begyndte Erlend at spørre til fru Aashild, og Kristin fortalte om hende alt hun visste; hun roste hende meget.
«Der er ikke alle dører lukket for Bjørn og Aashild da?» spurte Erlend.
Kristin svarte at de var avholdte folk og at hendes far og mange med ham mente, det meste som var sagt om disse to var usandt.
«Hvordan likte I min frænde, Munan Baardsøn?» spurte Erlend og smaalo.
«Jeg saa ikke stort paa ham,» sa Kristin, «og det tyktes mig ikke han var meget at se paa heller.»
«Visste I ikke,» spurte Erlend, «at han er sønnen hendes?»
«Søn til fru Aashild!» sa Kristin storundrende.
«Ja fagerheten til mor sin kunde ikke børnene hendes ta, da de tok alt detdet] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 andet,» sa Erlend.
«Jeg har end ikke visst navnet paa førstemanden hendes,»førstemanden hendes] den første ektemannen hennes mælte Kristin.
«De var to brødre som fik to søstre,» sa Erlend. «Baard og Nikulaus Munansønner. Min far var ældst, mor var hans andet gifte, men han hadde ikke børn med den første konen. Baard, som Aashild fik, var ikke ung han heller, og de levet vist aldrig godt sammen – ja jeg var litet barn da dette hændte, de dulgte for mig saa meget de kundedulgte for mig, så meget de kunde] (med preteritum av dølge, dansk form som tilsvarer norrønt dylja) holdt så mye de kunne, skjult, hemmelig for meg –. Men hun for ut av landet med herr Bjørn og giftet sig med ham uten sine frænders raad – da Baard var død. Nu vilde folk ha dette giftermaalet omstøttomstøtt] opphevet, annullert – de vilde ha det til at Bjørn hadde gaat til sengen hendes mens førstemanden levet og at de skulde ha raadet sammen omraadet sammen om] rådslått om at rydde væk min 157farbror.rydde væk min farbror] rydde min farbror (onkel) av veien, drepe min farbror Det kunde de vel ikke faa paa dem, siden de maatte la dem bli sammen i hjonelag –. Men de maatte bøte alt godset sit – Bjørn hadde dræpt systrungensystrungen] (etter norrønt systrungr) barnet (sønnen) til fars eller mors søster, fetter som er sønn av fars eller mors søster deres og – min mors og Aashilds, mener jeg –.»
Kristin hadde faat hjertebanken. Hjemme hadde forældrene vogtet strengt paa at børnene og de unge skulde ikke høre uren snak – men der hadde dog hændt ting der i bygden og som Kristin hadde hørt om – en mand som hadde levet i frilleliv med en gift kone. Det var hor,hor] seksuell omgang utenfor ekteskap en av de værste synder; de skulde ha raadet om konens mands bane,de skulde ha raadet om konens mands bane] de skulle ha planlagt å drepe konas mann [jf. kommentar s. 155] og da var det utlegdssakutlegdssak] (etter norrønt útlegðarmál, ‘(rettssak) hvor tiltalte risikert å bli lyst fredløs’] forbrytelse som ble straffet med fredløshet, en alvorlig borgerlig straff, til forskjell fra bannssak (jf. nedenfor), som var en kirkelig straff og banssak.banssak] (dvs. bannssak, etter norrønt bannsok) forbrytelse som ble straffet med bannlysning, dvs. utelukkelse fra det kirkelige fellesskap, ekskommunikasjon [jf. kommentar til «bansmand» s. 155] Lavrans hadde sagt, ingen hustru behøvet atat] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 bli hos bonden sin, hvis han hadde hat med en andens egtekone at gjøre; horsbarns kaar kunde aldrig bøtes,horsbarns kaar kunde aldrig bøtes] (horsbarn etter norrønt hórbarn) kårene til barn født utenfor ekteskap kunne aldri forbedres (rettslig) ikke om forældrene siden blev fri til at gifte sig. En mand kunde leie til arv og ættleie til arv og ætt] gjøre til sin rettmessige arving sit barn med en porthusterneporthussterne] (første ledd etter norrønt porthús, ‘horehus, bordell’) prostituert kvinne fra bordell eller en omvankende tiggerkvinde, men ikke sit horsbarn – ikke om dets mor var en ridders frue –. Hun tænkte paa den uvilje hun altid hadde følt mot herr Bjørn med hans bleknede aasyn og den fete, sammenfaldne kroppen. Hun kunde ikke skjønne at fru Aashild kunde være saa snil og føielig altid mot den manden som hadde lokket hende ut i en slik skam; at en saan yndefuld kvinde hadde kunnet la sig daare av ham. Han var ikke snil mot hende engang; han lot hende stræve med alt arbeidet paa gaarden; Bjørn gjorde ikke andet end drikke øl. Og endda var Aashild mild og blid altid, naar hun talte til manden sin. Hun undret paa om faren kunde kjende til dette, siden han hadde budt herr Bjørn hjem til dem. Nu hun kom til at tænke paa det, tyktes det hende forresten at være underlig, Erlend vilde fortælle slikt om sine 158nære frænder. Men han trodde vel, hun visste det fra før –.
«Det kunde lyste mig,»det kunde lyste mig] jeg kunne ha lyst til sa Erlend om litt, «at gjestegjeste] besøke hende, moster Aashild, engang – naar jeg drager nordover. Er han vakker endda, Bjørn, min frænde?»
«Nei,» sa Kristin. «Han ser ut som høi der har ligget paa bakken over vinteren.»
«Aaja, det leter vel paa en mand,»det leter vel paa en mand] det tar vel på kreftene til en mann sa Erlend med det samme bedske smilet. «Aldrig har jeg set saa fager en mand – det er nu tyve aar siden, jeg var ikke store gutten dengang – men hans like har jeg aldrig set –.»
Litt efter var de fremme ved hospitalet. Det var et meget stort og gjævt verk med mange huser baade av sten og av træ – sykehus, almissehus,almissehus] (etter norrønt olmusuhús) hjem for fattige gjesteherberg for reisende, kapel og prestehus. Der var en umaadelig travlhet paa tunet, for der blev lavet mat til gildet i hospitsetshospitsets] (her trolig:) hospitalets ildhus, og de fattige og syke lemmer skulde ogsaa bevertes paa det bedste denne dagen.
GildestuenGildestuen] ms, 1920a–1921a; Gildehuset 1921b–1949 laa bortom hospitsets haver, og folk la veien dit gjennem urtehagen, for den var vidspurt. Fru Groa hadde latt føre ind planter som ingen hadde spurt tilsom ingen hadde spurt til] som ingen hadde hørt noe om her i Norge før, foruten at alle de vekster, som pleiet at vokse i hager ellers, trivdes bedre i hendes græsgaarder,græsgaarder] (flertall av græsgaard, etter norrønt grasgarðr) urtehager baade blomster og maturter og lægedomsgræs.lægedomsgræs] legeurter, medisinplanter Hun var den lærdeste kvinde i alt slikt og hadde selv skrevet om paa norsk maalskrevet om på norsk maal] oversatt til norsk (språk) salernitanske urtebøker.salernitanske urtebøker] italienske lærebøker i naturmedisin fra Salerno, som i middelalderen var kjent for sin legeskole – Fru Groa hadde været særlig venlig mot Kristin, siden hun hadde merket at møen kjendte noget til urtekunst og gjerne vilde vite mere derom.
Saa nævnte Kristin for Erlend hvad som grodde i stykkerne paa begge sider av den grønne vei, de gik paa. I middagssolen angetanget] duftet det hett og krydret av dild 159og selleri, løk og roser, ambraambra] (her:) abrodd, en (hage)plante i kurvplantefamilien, med sterkt krydret duft, før brukt som trolldomsmedisin (vitenskapelig navn Artemisia abrotanum) og gyldenlak. Bortenfor den skyggeløse solstekte urtegaard saa frugttræhegnenefrugttræhegnene] hekkene, innhegningene av frukttrær lokkende kjølige ut – der glinset røde kirsebær i mørke løvkroner, og epletrærne bøiet grenene sine tynget av grønne frugter.
Utenom hagen var et gjerde av engeltorn. Der var nogen roser paa endda – de saa ikke anderledes ut end andre nyperoser, men løvet duftet som vin og epler i solheten. Folk plukket kvister av og fæstet paa sig, idet de gik forbi. Kristin tok ogsaa nogen roser og satte ved tindingerne opunder hodeguldet sit. En beholdt hun i haanden – om litt tok Erlend den, men sa intet. Han gik og bar den litt, saa stak han den fast i brystsøljen sin – han saa brydd og forlegen ut ved det og bar sig saa klodset ad saa han rev sine fingre tilblods ved det.
I gildeloftet var der dækket ved flere brede border; ett for mændene og ett for kvinderne ved langvæggene. Ute paa gulvet var der to border hvor børn og ungdom sat om hinanden.hinanden] ms, 1920a–1921a; hverandre 1921b–1949
Ved kvindebordet sat fru Groa i høisætet, nonnerne og de mest ansete hustruerne indefter langs væggen og de ugifte kvinder paa ytterbænken, møerne fra Nonneseter øverst. Kristin visste at Erlend saa paa hende, men hun vovet ikke at dreie hodet en eneste gang, hverken naar de stod op eller sat ned. Først da de reiste sig og presten skulde læse op navnene paa de døde gildebrødre og søstre, skottet hun en gang hastig bort til mændenes bord – hun fanget et glimt av ham, der han stod ved væggen, bak de brændende vokslys paa bordet. Han saa paa hende.
160Maaltidet varte længe med alle mindebægrenemindebægrene] beger, glass med innhold som drikkes til minne om noen for Gud, jomfru Maria, og Sankta Margareta og Sankt Olav og Sankt Halvard og bønner og sang indimellem.
Kristin saa gjennem den aapne dør at solen var borte; der tonet gigelaatgigelaat] låt, lyd fra gige, et to- eller trestrenget middelaldersk strykeinstrument og sang ute fra volden, og de unge folkene hadde forlatt drikkebordene da fru Groa sa til ungdøttrene at nu kunde de gaa ned og leke en stund, hvis det lystet dem.
Der brændte tre røde baal paa volden; sorte og spraglede gik dansekjedernedansekjederne] kjedene, rekkene av dansende (som holdt hverandre i hånden) omkring dem. Spillemændene sat paa opstablede kister og gned gigerne sine – de spillet og sang en forskjellig tone i hver ring; der var altfor mange folk til at det kunde bli en dans. Det var dygtigdygtig] (her:) ordentlig skumt allerede – nordover stod skogaasens rand kulsvart mot den gulgrønne himmel.
Indunder loftssvalen sat folk og drak. Nogen mænd sprang frem, straks de seks møer fra Nonneseter kom ned av trappen. Munan Baardsøn fløi mot Ingebjørg og løp avsted med hende, og Kristin blev grepet om haandleddet – Erlend, hun kjendte allerede hans haand. Han klemte hendes i sin saa ringene deres skuret mot hinanden og skar ned i kjøttet.
Han drog hende med sig til det ytterste baalet. Der var mange børn i dansen der; Kristin fik en tolvaars gut ved sin anden haand, og Erlend leiet en spæd liten halvvoksen mø ved sin anden side.
Der var ingen som sang i den ringen just da – de gik og vugget frem og tilbake efter gigelaaten. Saa ropte nogen at Danske-Sivord skulde synge dem en ny dans. En lang lys mand med uhyre store næver steg ut foran kjeden og bar op sin vise:
161Der gaar engaar en] 1923b–1949; gaar ms, 1920a–1923a dans paa Munkholm
paa hviten sand.
Der danser Ivar herr Jonsøn
ved dronningens haand.
Kjender I Ivar herr Jonsøn?
GigemændeneGigemændene] gigespillerne; jf. kommentar s. 160 kunde ikke tonen, de klunket litt paa strengene, og dansken sang alene – han hadde en vakker, sterk stemme.
Mindes I, danske dronningen,
den sommers tid
I førtes ut av Sverige
til Danmark hit?
I førtes ut av Sverige
til Danmark ind
med røde guldkrone
og taare paa kind.
Med røde guldkrone
og taare paa kind
– Mindes I, danske dronningen,
I var først min!
Gigerne sang med igjen, de dansende nynnet den nylærte tonen og stemte ind i stevet.stevet] omkvedet
Og er I Ivar herr Jonsøn,
min egen svend,
da skal I imorgen,
i galgen hæng!
Men det var Ivar herr Jonsøn,
han var ei ræd,
han sprang i guldsnekken,guldsnekken] (balladestil) den gylne seilbåten
han var jernklædd.jernklædd] (balladestil) kledd i rustning av jern, kledd i panser
162Haver I, danske dronningen,
saa mangen god nat,
som himmelen den er
med stjerner besat.
Haver I, danerkongen,
saa mangt et ondt aar
som linden bær løv –
og som hindenhinden] hunnhjorten har haar.
Kjender I Ivar herr Jonsøn!
Det var langt ut paa natten, og baalene var bare nogen hauger av ildmørje som svartnet mere og mere. Kristin og Erlend stod haand i haand indunder trærne ved hagegjerdet. Bak dem var drikkelagets larm tystnet – nogen unggutter bykset trallende om glohaugene, men spillemændene hadde gaat og lagt sig og de fleste folk var blit borte. En og anden kone gik og lette efter manden sin som øllet hadde veltet overende etsteds ute.
«TroTro] ms, 1920a–1944; Tror 1949 hvor jeg har lagt kaapen min,» hvisket Kristin. Erlend la sin arm om hendes liv og slog sin kappe om dem begge. Klemt tæt indtil hinanden gik de ind i urtehagen.
En mindelse om dagens hete krydderduft, men dæmpet og fugtig av duggkjøligheten slog mot dem derinde. Natten var meget mørk, himmelen graagruggetgraagrugget] uklar og grå av skyer over trætoppene. Men de fornam at der var andre folk i hagen. Erlend knuget møen indtil sig en gang og spurte hviskende:
«Er du ikke ræd, Kristin?»
I et blekt glimt mindedes hun verden utenom denne nat – at dette var avsind.avsind] vanvidd, galskap Men hun var saa velsignet magtstjaalet.hun var saa … magtstjaalet] hun manglet kraft, energi Hun bare heldet sig tættere ind til manden og hvisket utydelig – hun visste ikke selv hvad.
De kom til enden av stien; der var et stengjerde ut 163mot skogen. Erlend hjalp hende op. Da hun skulde hoppe ned paa den anden side, tok han imot hende og holdt hende løftet paa armene sine litt, før han satte hende ned i græsset.
Hun stod med opvendt ansigt og tok imot hans kys. Han holdt hænderne om hendes tindinger – hun syntes det var saa godt at kjende hans fingre grave sig ind i haaret hendes – hun syntes hun maatte gjøre ham godt igjen og saa fattet hun om hans hode og forsøkte at kysse ham, slik som han kysset hende.
Da han satte sinesine] ms, 1921b–1949; sin 1920a–1921a hænder for hendes barm og strøk ut over brysterne, kjendte hun det som han aapnet for hendes hjerte og tok det, han skilte silkeserkens folder ganske litt og kysset indimellem – det hetet ind i hjerterøtterne.
«Dig kunde jeg aldrig krænke,» hvisket Erlend. «Du skulde aldrig graate en taare for min skyld. Aldrig hadde jeg tænkt, en mø kunde være saa god som du er, Kristin min –»
Han drog hende ned i græsset under buskene; de sat med ryggen mot stengjerdet. Kristin sa ingenting, men naar han lot være at kjærtegne hende, rakte hun sin haand op og rørte ved hans ansigt.
Om en stund spurte Erlend: «Er du ikke træt, kjære min?» Og da Kristin lutet sig ind til hans bryst, foldet han armene om hende og hvisket: «Sov du, sov du, Kristin, her hos mig –»
Hun gled dypere og dypere ind i mørke og varme og lykke ved brystet hans.
Da hun kom til sig igjen, laa hun utstrakt i græsset med kindet paa hans brune silkefang. Erlend sat som 164før med ryggen mot stengjerdet, hans ansigt var graat i graalysningen, men hans vidaapne øine var saa forunderlig klare og skjønne. Hun saa han hadde svøpt sin kappe helt om hende – føtterne hendes var saa deilig varme inde i skindforet.
«Nu har du sovet i fanget mit,» sa han og smilte svakt. «Gud lønne dig, Kristin – du sov saa trygt som barn i mors arme –.»
«Har ikke I sovet, herr Erlend?» spurte Kristin, og han smilte ned i hendes nyvaakne øine:
«Kanhænde kommer den natten da du og jeg tør sovne ind sammen – jeg vet ikke hvad du vil mene, naar du faar tænkt paa det. – Jeg har vaaket her inat – endda er derder] ms, 1920a–1944; det 1949 saa meget mellem os at det er mere end om her hadde ligget et nøkentnøkent] (dansk form nøgent) nakent, bart sverd mellem dig og mig. – Si mig om du vil ha mig kjær, naar denne natten er forbi?»
«Jeg vil ha Eder kjær, herr Erlend,» sa Kristin, «jeg vil ha Eder kjær, saa længe I vil det – og siden vil jeg ingen anden elske –»
«Da,» sa Erlend langsomt, «maa Gud svige mig om nogensinde kvinde eller mø skal komme indenfor armene mine før jeg tør eie dig med lov og ære. – Si det du og,» bad han. Kristin sa:
«Maa Gud svige mig om jeg tar nogen anden mand i mine arme, saa længe jeg lever paa jorden.»
«Vi maa gaa nu,» sa Erlend litt efter, «– før folk vaagner –.»
De gik paa yttersiden av stengjerdet i krattet.
«Har du tænkt,» spurte Erlend, «hvordan dette videre skal gaa?»
«Det maa I raade med, Erlend,» svarte Kristin.
165«Din far,» spurte han om en stund, «de sier ute i Gerdarud han er en mild og retvis mand. Tror du han vil være meget uvillig til at gjøre om den avtalen han har sat med Andres Darre?»
«Far har sagt saa ofte, han vilde aldrig tvinge os døttrene sine,» sa Kristin. «Det er mest det at jorderne vore ligger saa høvelig tilsammen.tilsammen] ms, 1920a–1944; til sammen 1949 Men far vil nok ikke, jeg skal miste al glæde i verden for den sakens skyld.» Der rørte sig i hende en anelse om at saa let blev det kanhænde ikke – men hun kuet den ned.
«Da blir kanske dette lettere end jeg trodde inat,» sa Erlend. «Gud hjelpe mig, Kristin – jeg synes ikke jeg kan miste dig – nu kan jeg aldrig bli glad, hvis ikke jeg faar dig.»
De skiltes inde mellem trærne, og Kristin fandt i morgendæmringen veien til den gjestestuen hvor de fra Nonneseter skulde ligge. Alle sengene var fulde, men hun kastet en kaape over noget halm paa gulvet og la sig ned i alle klærne.
Da hun vaagnet, var det langt paa dagen. Ingebjørg Filippusdatter sat i bænken nær hende og sydde fast en skindkant, som var revet løs paa kaapen hendes. Hun var fuld av snak som altid.
«Var du i lag med Erlend Nikulaussøn hele natten du?» spurte hun. «Du skulde nu agte dig litt for den drengen, Kristin – tænker du Simon Andressøn vilde like du la dit venskap til ham?»
Kristin fandt et haandfat og begyndte at tvætte sig:
«End fæstemanden din – tænker du han vilde like du danset med Munan Stumpe inat? En faar vel danse 166med den som kaarer en utden som kaarer en ut] den som velger en ut, gjør en til sin utkårede slik en kveld – fru Groa hadde jo git os lov –»
Ingebjørg blaaste:
«Einar Einarssøn og herr Munan er venner de – han er jo gift og gammel. Styg er han og – men likelig og høvisk – se hvad han gav mig til minde om denne natten,» sa hun og viste frem etet] ms, 1920a–1932; en 1944–1949 guldspændeet guldspænde] (med arkaiserende nøytrumsform, etter norrønt spenni) en brosjelignende pyntenål som Kristin hadde set i herr Munans hat dagen før. «Men denne Erlend – ja han blev jo løst av bannethan blev … løst av bannet] han fikk bannlysningsstraffen (ekskommunikasjonen), opphevet [jf. kommentar s. 155] ved paasketid ifjor, men de sier Eline Ormsdatter har været hos ham paa Husaby siden – herr Munan sier, han er rømt til Sira Jon i Gerdarud, for han trøster sig vist ikke til andet end han skal falde tilbake til synden,han trøster seg vist ikke til andet end han skal falde tilbake til synden] han stoler ikke på at han ikke skal synde igjen hvis han træffer hende igjen –»
Kristin gik fremover mot den anden – hvit i ansigtet.
«Visste du ikke det,» sa Ingebjørg. «At han lokket en kone fra mand hendes etsteds nord i Haalogaland – og han holdt hende i gaarden sin trods kongens bud og erkebispens ban – de har to børn sammen og – han maatte rømme til Sverige og han har bøtet saa meget av godset sit at herr Munan sier, han blir en fattig mand tilslut hvis han ikke bedrer sig snart –»
«Jo du kan vite jeg vet det,» sa Kristin med stivt ansigt. «Men den saken er jo endt nu –»
«Ja det var det herr Munan sa at det har været endt mellem dem saa mange ganger før,» sa Ingebjørg tankefuld. «Men dig kan det da ikke gjøre noget – du skal jo ha Simon Darre. Men vakker det er Erlend Nikulaussøn –»
Følget fra Nonneseter skulde reise samme dag efter non.efter non] etter ettermiddagsmåltidet [jf. også kommentar s. 34] Kristin hadde lovet Erlend at møte ham ved stengjerdet, 167der de hadde sittet om natten, saasandt hun kunde finde raad til at komme.
Han laa paa maven i græsset, med hodet i hænderne. Straks han saa hende, sprang han og bød hende begge sine hænder, da hun skulde springe ned.
Hun tok dem, og de stod litt, haand i haand. Da sa Kristin:
«Hvorfor fortalte du mig dette om herr Bjørn og fru Aashild igaar?»
«Jeg kan se paa dig at du vet det,» svarte Erlend og slap hendes hænder braatt. «Hvad tænker du om mig nu, Kristin –
Jeg var atten aar dengangen,» sa han heftig, «det er ti aar siden kongen, min frænde, sendte mig med paa færden til Vargøy-hus – og saa blev vi over vinteren paa Steigen – hun var gift med lagmanden, Sigurd Saksulvsøn; jeg syntes synd paa hende for han var gammel og utrolig styg – jeg vet ikke hvordan det bar til – ja jeg var glad i hende og. Jeg bød Sigurd kræve hvad han vilde i bøter, jeg vilde gjerne gjort ret mot ham – han er en djerv mand paa mange maater – men han vilde det skulde gaa efter loven, han førte saken til tings – jeg skulde sviemerkesjeg skulde sviemerkes] jeg få satt (en) skamplett på meg, jeg skulle bli stigmatisert for hor med konen der jeg hadde været gjest, skjønner du –.
Saa kom det for min far og saa kom det for kong Haakon – han – han jaget mig ut av sin gaard. Og trænger du at vite altsammen – der er ikke mere mellem Eline og mig end børnene, og hun bryr sig ikke stort om dem. De er i Østerdalene, paa en gaard jeg eiet der, jeg har git den til Orm, gutten – men hun vil ikke være hos dem –. Hun venter vel at Sigurd kan ikke leve evig – jeg vet ikke hvad hun vil.
168Sigurd tok hende til sig igjen – men hun sier, hun gik som en hund og en trælkvinde i gaarden hans – saa satte hun mig stevne i Nidaros. Jeg hadde det ikke stort bedre paa Husaby hos far min –. Jeg solgte alt jeg kunde lægge haand paa og rømte med hende til Halland – grev Jacob var en god mand mot mig –.mig –.] ms; mig – 1920a–1921b; mig. – 1922a–1949 Kunde jeg andet gjøre, hun gik med barnet mit. Jeg tænkte, der hadde saa mangen mandmangen mand] ms, 1925a–1949; mange mænd 1920a–1923b sluppet lempelig frasluppet lempelig fra] sluppet lett fra, sluppet fra uten problemer et slikt levnedlevned] (her:) (moralsk) måte å leve på med en andens kone – naar han er rik saa –. Men kong Haakon er slik, han er strengest mot sine egne. Vi var fra hinanden ett aars tid, men saa døde far og da kom hun tilbake. Saa kom der andre ting til. Bønderne mine negtet at svare landskyldsvare landsskyld] betale den årlige avgiften som leilendinger betaler til jordeieren eller tale med mine ombudsmændombudsmænd] (flertall av ombudsmann, etter norrønt umboðsmaðr) fullmektiger fordi jeg laa under ban – jeg for haardt frem igjen, og saa fik jeg sak paa mig for ran, men jeg hadde ikke penger til at lønne husfolket mit med; du kan vite jeg var for ung til at raade forstandig i disse ugreierne, og frænderne mine vilde ikke hjelpe mig – uten Munan, det han turde for konen sin –.
Ja nu vet du det, Kristin, at jeg har sat til meget baade av godset mit og av min hæder. Bedre tjent var du nok med at holde fast ved Simon Andressøn.»
Kristin la armene om hans hals:
«Vi vil holde ved det som vi svor hinanden til inat, Erlend – om du synes som jeg.»
Erlend tok hende ind til sig, kysset hende og mælte:
«Det maa du nu ogsaa lite paa, mine kaar skal nok bli anderledensanderledens] ms, 1920a–1921a; anderledes 1921b–1949 – nu har ingen i verden magt over mig uten du. Aa jeg tænkte saa mangt inat, da du sov 169i fanget mit, du fagre. Saa meget evner ikke djævelen over en mand, at jeg skulde kunne gjøre dig sorg eller harm,harm] (her:) gremmelse du dyreste livet mit –»
IV.
Den tid han bodde paa Skog hadde Lavrans Bjørgulfsøn lagt gods til Gerdaruds kirke for sjælemessersjælemesser] messer for en avdøds/flere avdødes sjel(er) paa sine forældres dødsdag. BjørgulvBjørgulv] ms, 1920a–1923a; Bjørgulf 1923b–1949 Ketilsøns aartidaartid] årsdagen for noens død, markert med sjelemesse, bønner og gaver til de fattige var den trettende august, og Lavrans hadde avtalt med sin bror at dette aaret skulde han hente Kristin ut til sig, saa hun kunde være over messen.
Hun gik i angst for at der skulde komme noget i veien, saa farbroren ikke holdt sit løfte – hun syntes hun hadde merket at Aasmund brød sig ikke stort om hende. Men dagen før messen skulde være kom Aasmund Bjørgulfsøn til klosteret og hentet sin brordatter. Kristin fik bud om at klæ sig i verdslig dragt, dog mørkt og simpelt. Folk hadde heftet sig ved det at søstrene fra Nonneseter for altfor meget omkring utenfor klosteret; derfor hadde bispen befalet at de ungdøttrene som ikke skulde vies til nonner maatte ikke bære noget som var likt til ordensdragt, naar de gjestet sine frænder – saa almuen ikke skulde mista dem for trolovede eller viede nonner.trolovede eller viede nonner] ordenssøstre som hadde avlagt midlertidige eller evige løfter om å bli nonner
Kristin var sjæleglad da hun red utover landeveien med sin farbror, og Aasmund blev mere venlig og munter mot hende da han merket at møen kunde dog snakke med folk. Ellers var Aasmund noksaa nedtrykt; han sa det saa likest ut til atdet saa likest ut til at] det var sannsynlig at der vilde bli budt ut ledingder vilde bli budt ut leding] (med leding, dansk form av leidang, av norrønt leiðangr) menn ville bli befalt å møte til krigstjeneste denne høsten og kongen fare med hær ind i Sverige for at hevne den ugjerning som var øvet mot hans maagmaag] (her:) svigersønn og 170brordatters mand. Kristin hadde hørt om mordet paa de svenske hertuger,mordet på de svenske hertuger] Hertug Erik Magnusson av Södermanland var gift med kong Håkon 5.s datter Ingebjørg, mens hergtug Eriks bror, hertug Valdemar, var gift med kong Håkon 5.s niese, Ingebjørg Eiriksdatter. Under et møte i 1317 ble hertugene Erik og Valdemar fenglset av svenskekongen Birger, og de døde i fengselet året etter. og syntes det var den værste niddingsdaadden værste niddingsdaad] den skjendigste, mest æreløse gjerning – dog tyktestyktes] 1923b–1949; tykte ms, 1920a–1923a alle slikeslike] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 rikets saker hende saa fjerne. Ingen snakket større om slikt hjemme i dalen; hun husket ogsaa at hendes far hadde ligget i leding motligget i leding mot] (leding dansk form av norrønt leiðangr, jf. kommentar s. 169) deltatt i krigen (til sjøs) mot hertug Eirik ved Ragnhildarholm og Konungahella. Aasmund gjorde da rede for hele fremgangen mellem kongen og hertugerne. Kristin skjønte ikke stort av det, men hun hørte nøie efter alt farbroren berettet om de trolovelser som var indgaat og fragaat med kongsdøttrene. Det trøstet hende at det var da ikke alle steder slik som hjemme i bygderne hendes, at et omsnakket fæstemaal blev regnet for at binde næsten like saa fast som et giftermaal. Hun tok nunu] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 mot til sig, berettet om sit eventyr paa kvelden før Halvardsvaka og spurte sin farbror om han kjendte Erlend av Husaby. Aasmund gav Erlend et godt skudsmaalskudsmaal] muntlig vitnesbyrd, utsagn om noens vandel, moral, dyktighet e.l. – sa, han hadde stelt sig uvittig,uvittig] (dvs. uvettig, jf. norrønt úvitugr) uforstandig, tåpelig men skylden var mest hans fars og kongens; de hadde baaret sig som om den unge drengen var fandens eget horn, fordi han hadde kommet ut for dette uheldet. Kongen var altfor from slik, og herr Nikulaus var harm fordi Erlend hadde spildt saa meget godt gods, saa hadde de tordnet om hor og helvedesild – «og noget trods maa der da være i en dugelig dreng,» sa Aasmund Bjørgulfsøn. «Og konen var storvakker. Men du har nu ikke noget med at se efter han Erlend, saa bry dig ikke du med hans saker.»
Erlend kom ikke til messen, slik som han hadde lovet Kristin, og hun tænkte mere paa det end paa Guds ord. Hun kunde ikke føle nogen anger ved det – hadde 171bare denne sælsomme følelsen av at være fremmed for alt som hun før hadde kjendt sig bundet til.
Hun prøvet at trøste sig – Erlend mente vel det var forstandigst at ingen som hadde myndighet over hende fik rede paa deres venskap nu. Dette kunde hun skjønne selv. Men hun hadde længtet saa hjertelig, og hun graat, da hun om kvelden var kommet til ro paa det loftet hvor hun skulde ligge med Aasmunds smaa døttre.
Dagen efter gik hun op i skogen med det yngste av farbrorens børn, en liten mø paa en seks aar. Da de var kommet litt op i utmarken, kom Erlend løpende efter dem. Kristin visste det var ham, før hun hadde set hvem som kom.
«Jeg har sittet her oppe paa haugen og speidet ned paa tunet i hele dag,» sa han, «jeg tænkte nok det, du skulde finde leilighet til at komme ut –»
«Tænker du jeg er gaat ut for at møte dig da,» sa Kristin og lo. «Og er du ikke ræd for at gaa med hunder og bue i min farbrors skog?»
«Din farbror har git mig lov til at jage her for tidkort,»for tidkort] ([dansk form tidkort, av gammeldansk tidkort, trolig av tidkortning, jf. uttryket korte tiden) som tidsfordriv sa Erlend. «Og hundene er Aasmunds – de fandt mig op imorges.» Han kjælte for dem og tok den lille piken op til sig. «Du kjender mig du, Ragndid? Men du skal ikke si, dere har talt med mig, saa skal du faa dette av mig» – han tok op et knytte med rosiner og gav barnet. «Jeg hadde agtet dem til dig,» sa han til Kristin. «Tænker du dette barnet her kan tie?»
De snakket fort og leende begge to. Erlend var klædt i en kort og trang brun kofte og hadde en liten 172rød silkelue klemt ned paa sit svarte haar – han saa saa ung ut, han lo og vaset med barnet, men indimellem tok han Kristins haand, klemteklemte] ms, 1920a–1944; glemte 1949 den saa det gjorde vondt.
Han snakket om ledingsrygterneledningsrygterne] ryktene om forberedelsene til krig [jf. kommentar s. 169] og var glad: «Det blir lettere for mig at vinde igjen venskapet med kongen da,» sa han, «da blir alting lettere,» sa han heftig.
Tilsidst sat de paa en eng et stykke oppeoppe] ms, 1920a–1923b; op 1925a–1949 i skogen. Erlend hadde barnet i fanget; Kristin sat ved hans side; i skjul av græsset lekte han med hendes fingre. Han skjøv ind i haanden hendes tre guldringer som var knyttet sammen med en snor:
«Siden,» hvisket han, «skal du faa saa mange som hænderne dine kan bære –»
«Jeg skal bie paa dig her paa denne løkken hver dag ved disse tider, saa længe du er paa Skog,» sa han da de skiltes. «Saa faar du komme om du kan det.»
Dagen efter reiste Aasmund Bjørgulfsøn med hustruen og børnene til Gyrids ættegaard paa Hadeland. De var opskræmt av ledingsrygterne, skrækken sat endda i folket omkring Oslo siden hertug Eiriks herjetogherjetog] plyndringsferd ditind nogen aar før. Aasmunds gamle mor var saa ræd at hun vilde søke ly i Nonneseter – hun var ogsaa for svak til at fare med de andre. Kristin skulde da bli paa Skog hos den gamle – hun kaldte hende farmor – til Aasmund kom tilbake fra Hadeland.
Ved middagsleite, da folket paa gaarden hvilte, gik Kristin til det loftet hvor hun sov. Hun hadde bragt med nogen klær i en skindhit,skindhit] skinnsekk, skinnpose og nu skiftet hun sit tøi, mens hun nynnet ved det.hun nynnet ved det] hun nynnet samtidig
173Faren hadde git hende en kjole av tykt østerlandsk bomuldstøi, himmelblaat med et tæt, rødt blomstermønster; den drog hun paa sig. Hun børstet og kjæmmet ut sit haar og bandt det bort fra ansigtet med røde silkebaand, viklet et rødt silkebelte tæt om sit liv og satte Erlends ringer paa sine fingre; alt imens undret hun sig paa om han vilde synes hun var vakker.
De to hundene som hadde været med Erlend i skogen hadde hun hat liggende i loftet om natten – nu lokket hun dem med sig. Hun sneg sig utenom husene og tok den samme stien op gjennem utmarken som dagen før.
Skogengen laa ensom og stille i brændende middagssol; det duftet hett av granskogen som stængte om denden] ms, 1920a–1923b; dem 1925a–1949 paa alle kanter. Solen stak, og den blaa himmel blev underlig tæt og haard ned mot trætoppene.
Kristin satte sig i skyggen under skogbrynet. Hun blev ikke lei for ikke Erlend var der; hun var viss paa at han kom, og det gav hende en egen glæde at faa sitte her litt ensom og være den første.
Hun lyttet til den sagte summen av smaaliv over det gule, svidde græs, rev av nogen tørre, krydderduftende blomster som hun kunde række uten at røre meremere] ms, 1920a–1923b; mer 1925a–1949 end haanden; hun trillet dem mellem fingrenefingrene] 1920b–1949; figrene ms, 1920a og lugtet til dem – med vidaapne øine sat hun og sank i en slags dvale.
Hun rørte sig ikke da hun hørte en hest inde i skogen. Hundene knurret og reiste nakkehaarene – saa bykset de opover engen, gjøende og logrende. Erlend sprang av hesten i skogkanten, slap den med et slag paa dens lænd og løp nedover mot hende med hundene som hoppet op over ham. Han grep om deres snuter med sine 174hænder og kom nedover mot hende mellem de to elggraa ulvelignende dyr. Kristin smilte og rakte sin haand ut uten at reise sig.
En gang, mens hun saa paa det sortbrune hode som laa i hendes fang, mellem hendes hænder, kom der pludselig et minde op i hende. Det stod frem, klart og fjernt, som en heim langt borte i en aasli med ett kan springe klart ut av skymørket, naar et solstreif træffer der paa en urolig dag. Og det var som vældet der op i hendes hjerte al den ømhet, Arne Gyrdsøn hadde bedt om engang, da hun endda ikke skjønte hans ord. Angstfuldt heftig drog hun manden op til sig og la hans ansigt ind mot sit bryst, kysset ham som hun var ræd han skulde bli tat fra hende. Og da hun saa hans hode der paa armen sin, syntes hun det var som at ha et barn i favnen – hans øine gjemte hun med sin ene haand og drysset smaa bitte kys ned paa hans mund og kind.
Solskinnet var blit borte fra engen – den tunge farven over skogtoppene hadde tætnet til blaamørke over hele himmelen; der var smaa kobberrøde lysninger som brandrøk i skyen. Bajard kom nedover mot dem, vrinsket høit engang og stod urørlig og stirret. Straks efter glimtet det første lyn, og tordønnettordønnet] (arkaiserende form, bestemt form av tordøn, trolig etter gammeldansk thordyn) torden fulgte haardt, ikke langt borte.
Erlend stod op og tok hesten. Der laa en gammel laave nederst paa engen; de gik dit, og han bandt Bajard like indenfor døren ved noget træverk. Bakerst i laaven laa der høi, Erlend bredte sin kappe ut, og de satte sig der med hundene ved sine føtter.
Snart efter stod regnen som et teppe for døraapningen. 175Det suste i skogen ogog] ms, 1920a–1923a; – og 1923b; – det 1932–1949 pisket i bakken – om litt maatte de flytte sig længere ind for takdryppet. Hver gang det lynet og tordnet, hvisket Erlend:
«Er du ikke ræd, Kristin –?»
«Litt –» hvisket hun tilbake og trykket sig ind til ham.
De visste ikke hvor længe de hadde sittet – uveiret hadde gaat noksaa raskt over – det tordnet langt borte, men solen skinnet utenfor døren i det vaate græs, og de blinkende draaper faldt færre og færre fra taket. Den søte høiduft i laaven blev sterkere.
«Nu maa jeg gaa,» sa Kristin, og Erlend svarte: «Det maa du vel.» Han tok om hendes fot: «Du blir vaat – du faar ride og jeg faar gaa – ut av skogen –» han saa saa underlig paa hende.
Kristin skalv – hun syntes det maatte være fordi hendes hjerte banket slik – hun var kold og sved i hænderne. Da han kysset hendes nøkne hud ovenfor knæet, prøvet hun kraftløst at skyve ham væk. Erlend løftet sit ansigt et øieblik – hun kom til at mindes en mand som hadde faat mat i klosteret en dag, han hadde kysset brødet, de rakte ham. Hun seg bakover i høiet med aapne arme og lot Erlend gjøre som han vilde.
Hun sat ret op og ned, da Erlend løftet hodet fra armene sine. Han reiste sig braat paa albuen:
«Se ikke slik – Kristin!»
Hans stemme skar en ny, vild smerte ind i Kristins sind – han var jo ikke glad – han ogsaa var ulykkelig –!
«Kristin, Kristin –
176– Tænker du jeg har lokket dig hit ut til mig i skogen fordi jeg vilde dig dette og ta dig med vold –» spurte han litt efter.
Hun strøk over hans haar og saa ikke paa ham:
«Vold var det vel ikke – du hadde vel latt mig gaa som jeg kom, hadde jeg bedt dig –» sa hun sagte.sagte.] ms, 1920b–1949; sagte 1920a
«Jeg vet ikke,» svarte han og gjemte ansigtet i hendes fang.
«Tænker du at jeg vil svige dig?» spurte han heftig. «Kristin – jeg sverger dig paa min kristelige tro – maa Gud svige mig i min sidste stund, om jeg ikke holder min tro mot dig til min dødstime –»
Hun kunde ikke si noget, hun bare strøk over hans haar igjen og igjen.
«Nu er det vel tid jeg gaar hjem?» spurte hun tilslut, og hun syntes, hun ventet i dødsens angst paa hans svar.
«Det er vel saa,» svarte han mørkt. Han reiste sig fort, gik hen til hesten og gav sig til at løse tømmerne.
Saa reiste hun sig ogsaa. Langsomt, mat og knust skjønte hun – hun visste ikke hvad hun hadde ventet at han skulde gjøre – sætte hende op paa hesten sin og ta hende med sig saa hun skulde slippe at gaa tilbake til andre mennesker. Det var som hele hendes krop var øm av forundring – at dette onde var det som alle sange var om. Og fordi Erlend hadde gjort hende dette, saa syntes hun at hun var slik blit hans ting, saa hun kunde ikke skjønne hun skulde leve utenfor hans hænder mere. Hun maatte gaa fra ham nu, men hun kunde ikke fatte, at det skulde ske –.
177Nedover gjennem skogen gik han og leiet hesten, han holdt hendes haand i sin, men de fandt ikke et ord at si hinanden.
Da de var kommet saa langt at de saa husene paa Skog, bød han farvel.
«Kristin – vær ikke saa sorgfuld – den dagen skal komme før du tror det, at du blir min egtekone –»
Men hendes hjerte sank, da hun sa det:
«Da maa du fare fra mig –?» spurte hun bange.bange] redd
«Straks du er reist fra Skog,» sa han, og hans stemme klang straks friskere. «Blir det ikke leding, saa vil jeg tale med Munan, han har længe drevet paa mig, jeg maatte gifte mig – han vil nok følge med mig og tale for mig til din far.»
Kristin bøiet hodet – for hvert ord han sa, syntes hun den tid som laa foran hende syntes længere og mere umulig at tænke – klosteret, Jørundgaard – det var som fløt hun paa en strøm, der bar bort fra det altsammen.
«Ligger du alene i det loftet, nu dine frænder er reist,» spurte Erlend. «Da kommer jeg og taler med dig ikveld, vil du lukke mig ind?»
«Ja,» sa Kristin sagte. Og saa skiltes de.
Resten av dagen sat hun hos farmoren, og efter natverdnatverd] (etter norrønt náttverðr) kveldsmat [jf. kommentar s. 86] fulgte hun den gamle frue tilsengs. Saa gik hun op i det loftet, der hun skulde ligge. Der var et litet vindu i rummet; Kristin satte sig paa den kisten som stod under det – hadde ikke lyst til at gaa iseng.
Hun maatte vente længe. Det var helt mørkt ute da hun hørte de sagte trin paa svalen. Han banket paa 178døren med kappen omkring knokerne, og Kristin stod op, drog laasen ifra og lukket Erlend ind til sig.
Hun merket at han blev meget glad, da hun slog armene om hans hals og la sig ind til ham.
«Jeg har været ræd du skulde være harm paa mig,» sa han.
«Du skal ikke sørge for synden,» sa han engang siden. «Det er ikke stor synden. Gudsloven er ikke slik som landslovlandslov] ms, 1920a–1923b; landsloven 1925a–1949 i dette –. Gunnulv, min bror, har lagt det frem for mig engang – om to samtykker i at ha og holde fast ved hinanden i al tid og de ligger sammen siden, da er de gifte for Gud og kan ikke bryte samlagetsamlaget] samlivet sit uten stor synd. Jeg kan si dig ordet paa latin, naar jeg kommer det i hug – jeg har da visst det –»
Kristin undret sig noget paa hvad der kunde være grunden til at Erlends bror hadde sagt dette – men hun viste fra sig den motvillige angst for at det kunde ha været om Erlend og en anden – og søkte at finde trøst i hans ord.
De sat sammen paa kisten, han holdt armen om hende, og Kristin syntes nu var detvar det] ms, 1920a–1923b; det var 1925a–1949 godt og trygt – hos ham var det eneste sted hun kunde kjende sig tryg og berget nu.
Stundimellem snakket Erlend meget og oprømt – saa var han stille lange tider og bare kjælte for hende. Uten hun visste av det samlet Kristin op av alt han sa hver liten ting som kunde gjøre ham vakrere og kjærere for hende og minke hans skyld i alt hun visste om ham, som ikke var av det gode.
Erlends far, herr Nikulaus, hadde været saa gammel da han fik børnene, saa han hadde ikke taalmodighet 179eller evne til at fostre dem opfostre dem op] oppfostre dem, (her:) oppdra dem selv; begge sønnerne var vokset op i huset til herr Baard Petersøn paa Hestnæs. Erlend hadde ikke andre søsken end broren, Gunnulv; han var ett aar yngre og var prest ved Kristkirken. «Ham har jeg kjærest av alle mennesker uten dig.»
Kristin spurte om Gunnulv lignet ham, men Erlend lo og sa at de var meget ulike i sind og skind. Nu var Gunnulv i utlandeneutlandene] ms, 1920a–1922b; utlandet 1923a–1949 og studerte – borte paa tredje aaret, men han hadde sendt brev hjem to ganger, sidst ifjor, da skulde han reise fra SanktaSankta] ms, 1920a–1932; Sankte 1944–1949 Genoveva i Paris og agtet sig til Rom. «Han blir glad, Gunnulv, naar han kommer hjem og finder mig gift,» sa Erlend.
Saa snakket han om den store arven, han hadde faat efter sine forældre – Kristin skjønteskjønte] ms, 1920a–1925b; skjønte at 1932–1949 han visste neppe selv rede paa, hvordan hans saker stod nu. Hun kjendte temmelig godt til sin fars jordhandeler – Erlend hadde gjort sine handeler den anden veien, solgt og spredt og ødt og pantsat, værst i de sidste aarene da han hadde villet skille sig fra frillenfrillen] elskerinnen [jf. kommentar s. 103] og derfor ment, at med tiden vilde dette hans ulevnedhans ulevned] hans ville, utsvevende liv bli glemt og hans frænder ta sig av ham; han hadde trodd, tilslut skulde han faa sysselensysselen] (bestemt form entall av syssel, etter norrønt sýsla (femininum); her:) en sysselmanns embete; råderetten over en syssel, dvs. et større administrativt område i halve Orkdølafylke, slik som hans far hadde hat.
«Men nu vet jeg snart ikke hvad enden skal bli,» sa han. «Kanhænde sitter jeg tilsidst paa en heigaardheigaard] bondegård som ligger avsides til på en hei slik som Bjørn Gunnarsøn, og maa bære ut møkken paa min ryg som trællene før i tiden, fordi jeg ikke eier hest.»
«Gud hjelpe dig,» sa Kristin og lo. «Da faar jeg nok komme til dig – det tror jeg da at jeg har mere vet paa bondeskik end du.»
180«Baaret ut møkkurven har du nu vel ikke,» sier han likeens.
«Nei men jeg har da set hvordan de lægger den ut – og saadd korn har jeg næsten hvert aar hjemme. Far min har brukt at pløie op selv de nærmeste akrerne, og saa lot han mig saa det første stykket for jeg skulde bringe lykke –» mindet tok saart i hendes hjerte, saa sa hun hastig «– og en kvinde maa du ha til at bake og brygge det tynde øllet og to utto ut] (til dansk form to (jf. fornorsket variant toe), av gammeldansk thwa, tilsvarer norrønt þvá ‘vaske’) vaske ut, rense, skylle helt rent den eneste skjorten din og melke – du faar leie en ku eller to av den nærmeste rike bonden –»
«Aa Gud være takket at jeg hører dig le litt igjen da,» sa Erlend og tok hende op, saa hun laa over armene hans som et barn.
I de seks nætterne som gik før Aasmund Bjørgulfsøn kom hjem, var Erlend i loftet hos Kristin hver kveld.
Den sidste natten syntes han like ulykkelig som hun var; han sa mange ganger, at de skulde ikke være skilt fra hinanden en dag længer end det gjordes fornødent.gjordes fornødent] ble nødvendig Tilslut sa han meget lavmælt:
«Skulde nu saa ilde hænde at jeg ikke kan komme tilbake hit til Oslo før vinteren – og det blir slik at du trænger vennehjelp – da kan du trygt vende dig til Sira Jon her i Gerdarud, vi er venner fra barneaarene av, og paa Munan Baardsøn kan du ogsaa lite trygt.»
Kristin kunde bare nikke. Hun skjønte at han talte om det samme som hun hadde tænkt paa hver eneste dag, men Erlend nævnte det ikke videre. Saa taug ogsaa hun og vilde ikke vise, hvor hjerteklemt hun var.
De andre gangene var han gaat fra hende, naar det led ut paa natten, men denne sidste kvelden bad han 181saa inderlig om han maatte faa lægge sig og sove hos hende en stund. Kristin var ræd for det, men Erlend sa kaut:kaut] overmodig, stolt «Du kan nunu] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 vel skjønne, blir jeg fundet her i buretburet] (her:) (stab)buret med soverom på loftet [jf. kommentar til «bursloftet» s. 27] dit, saa kan jeg vel gjøre ret for mig –.» Hun vilde nu selv saa gjerne beholde ham hos sig litt endda, og hun evnetevnet] maktet ikke negte ham noget.
Men hun var ængstelig for at de skulde sove for længe. Saa sat hun det meste av den natten lænet op mot hodegjerdet, blundet litt indimellem, visste ikke altid selv naar han hadde kjærtegnet hende eller naar hun bare hadde drømt det. Hun holdt sin ene haand paa hans bryst, der hun kjendte hans hjerte banke under, og hadde ansigtet vendt mot vinduet for at se efter lysningen utefra.
Tilslut maatte hun vække ham. Hun kastet nogen plagg paa sig og gik med ham ut paa svalen – han kløv over rækverket paa den siden av buret som vendte ind mot et andet hus. Saa var han borte om hjørnet. Kristin gik ind og krøp iseng igjen;igjen] ms, 1920a–1922b; mangler i 1923a–1949 nu gav hun sig helt over og graat for første gang siden hun var blit Erlends eiendom.
V.
I Nonneseter gik dagene som før. Kristin færdedes mellem søvnhusetsøvnhuset] dormitoriet klosterets sovesal, dormitoriet og kirken, vævstuen, bokhallen og refektoriet. Nonnerne og klosterfolket høstet i græsgaarden og frugthagen, Korsmesse om høstKorsmesse om høst] korsmesse om høsten, 14. september kom med optoget, saa var det faste før MikalsmesseMikalsmesse] (med arkaiserende form av mikkelsmesse) katolsk minnedag for erkeengelen Mikael 29. september –. Kristin undret sig – der var ingen som syntes at merke noget paa hende. Men hun hadde altid været noksaa stille ute mellem fremmede, og Ingebjørg Filippusdatter, 182som var hendes sidekamerat dag og nat, hun klarte at snakke for dem begge.
Saa merket ingen at hun med alle sine tanker var borte fra alt omkring sig. Erlends frille – hun sa det indi sig, at hun var Erlends frille nu. Det var som hun skulde ha drømt det nu – Margretmesseaftenen, den stunden i laaven, nætterne i buret paa Skog – enten hadde hun drømt det, eller saa drømte hun dette som var nu. Men en dag maatte hun vaagne, en dag vilde det komme op. Ikke et øieblik tænkte hun andet end at nu gik hun med Erlends barn –.
Men hvad der vilde ske med hende, naar dette kom for en dag, kunde hun ikke rigtig tænketænke] ms, 1920b–1949; tænkte 1920a sig. Om hun blev sat i mørkestuen eller sendt hjem –. Langt borte skimtet hun bleke billeder av faren og moren –. Saa lukket hun øinene, svimmel og syk, dukket sig under det tænkte uveir og prøvet at hærde sig til at bære det onde som hun trodde maatte ende med at hun blev skyllet ind i Erlends arme for bestandig – det eneste sted hvor hun nu syntes hun hadde hjemme.
Saa var der i denne spænding like meget av forventning som av rædsel, sødme likefuldt som kval.kval] sterk sjelelig smerte eller lidelse Hun var ulykkelig – men hun følte sin kjærlighet til Erlend som en vekst, der var plantet inde i hende – og den skjøt nyere og rikere blomsterflor for hver dag trods ulykken. Den sidste natten han sov hos hende hadde hun følt som en fin og flygtig sødme, at der ventet hende en lyst og en lykke i hans favn som hun endda ikke kjendte – nu bævet hun ved mindet om det; hun kjendte det som hete, krydrede pust fra solhete haver. Risunge – det ordet Inga hadde slængt mot hende – hun tok likesom imot det og trykket det indtil sig. Risunge, det 183var barn som var avlet lønlig i skog og eng. Hun kjendte solskinnet og lugten av granerne over skogsletten. Hver ny, piblende uro, hvert hastig pulsslag i kroppen tok hun for at være fosteret som mindet hende om at nu var hun gaat ind paa nye veie – og blev de aldrig saa tunge at vandre tilende, saa var hun viss paa at de maatte føre til Erlend tilsidst.
Hun sat mellem Ingebjørg og søster Astrid og sydde paa det store teppet med riddersmænd og fugler under løvranker. Imens tænkte hun sig ut at hun rømte, naar den tid kom da det ikke mere kunde dølges. Hun gik utover landeveien, klædt som en fattig kvinde; alt hun eiet av guld og sølv bar hun i et knytte i haanden. Hun kjøpte sig tak over hodet paa en gaard etsteds i en avsides bygd – hun gik som tjenestekvinde, bar vasaaketvasaaket] vassåket, åket med vannbøtter paa nakken, stelte i fjøs, bakte og vasket og fik bansordfik bansord] ble utsatt for eder og forbannelser for hun ikke vilde si, hvem som var barnets far. Saa kom Erlend og fandt hende –.
Sommetider tænkte hun sig at han kom forsent. Hun laa snehvit og fager i den fattige bondesengen. Erlend dukket sig ind under dørkarmen; han hadde den side, sorte kappen han hadde pleiet at ha over sig naar han kom til hende om nætterne paa Skog. Konen leiet ham frem, dit hun laa, han sank ned og tok hendes kolde hænder, hans øine var dødsens bedrøvede – ligger du her, min eneste lyst –. Krumbøiet av sorg gik han ut, med sin spæde søn trykket ind til brystet sit, inde i kappefolderne – nei, hun mente ikke at det skulde gaa slik; hun vilde ikke dø, og Erlend skulde ikke faa en slik sorg –. Men hun var saa nedtrykt, da var det godt at tænke slik –.
Saa stod det et øieblik isnende klart for hende – barnet, 184det var ikke noget hun tænkte sig, det var det uavvendelige;det uavvendelige] det uunngåelige, det som ikke kunne hindres hun maatte svare en dag for det hun hadde gjort – og hun syntes at hendes hjerte stanset av skræk.
Men efter en tid var gaat, skjønte hun, det var nok ikke saa visst allikevel at hun var med barn. Hun skjønte ikke selv at hun ikke blev glad – det var som hun hadde ligget og graatt under et varmt dække; nu skulde hun staa op i kulde. Der gik en maaned til og to; hun var nu sikker i sin sak, denne ulykken hadde hun sluppet – frysende og tom følte hun at hun var mere ulykkelig nu; i hendes hjerte grydde en liten bitterhet mot Erlend. Advent stundet tilAdvent stundet til] det led mot advent, advent nærmet seg og hun hadde intet hørt fra ham eller om ham; hun visste ikke hvor han var.
Og nu syntes hun at denne angst og uvisshet kunde hun ikke holde ut – det var som et baand mellem dem var glippet; nu var hun ræd for alvor – der kunde hænde noget saa hun aldrig mere fik se ham. Alt hun hadde været bundet til før, var hun skilt fra – og det var saa skjørt et baand som var mellem dem nu. Hun tænkte ikke han skulde ville svige hende – men der var saa meget som kunde ske –. Hun skjønte ikke hvordan hun skulde orke denne ventetidens usikkerhet og pine fra dag til dag længere.
Sommetider tænkte hun paa forældrene og søstrene – længtet efter dem, men som det skulde være noget hun hadde mistet for altid.
Og sommetider i kirken og ellers ogsaa kunde hun føle en heftig længsel efter at være med i dette, menneskenes samfund med Gud. Det hadde været en del 185av hendes liv altid; nu stod hun utenfor med sin uskriftede synd.sin uskriftede synd] synden hun ikke hadde skriftet, bekjent (for en prest)
Hun sa til sig selv at denne skilsmisse fra hjemmet og ætten og kristendommen var jo bare for en tid. Men Erlend maatte leie hende tilbake til det ved sin haand. Naar hendes far hadde samtykket i hendes og Erlends kjærlighet, kunde hun gaa til ham som før; naar hun og Erlend var gifte, kunde de skrifte og bøte for sin forseelse.
Hun begyndte at søke vidnesbyrd om at andre mennesker var ikke syndeløse, de heller. Hun hørte mere efter sladder og hun la merke til alle smaa ting omkring sig som tydet paa at ikke engang søstrene her i klosteret var saa aldeles hellige og uverdslige. Det var bare smaa ting – under fru Groas styre var Nonneseter for verden et foredøme paa det som et gudelig søstrelag skulde være. Nidkjære til gudstjenesten, flittige, omsorgsfulde for fattige og syke var nonnerne. KlausurenKlausuren] bestemmelsene som regulerte klosterets avsondrethet fra verden blev ikke saa strengt holdt, at ikke søstrene baade tok mot besøk av sine venner og frænder i talestuen og ogsaa selv fik gjeste disse i byen, naar noget stod paa, men ingen nonne hadde gjort huset skam med sin færd i alle de aar, fru Groa hadde raadet over dem.
Men nu hadde Kristin faat et oplattopplatt] åpent, mottagelig øre for alle smaa ulyd indenfor klosterets mure – smaakjævlsmaakjævl] småkrangling, småkjekl og avindsykeavindsyke] misunnelse og forfængelighet. Utenfor sykepleien vilde ingen av nonnerne ta haand i med det grove husarbeide – alle skulde de være lærde og kunstfærdige kvinder;kunstfærdige kvinner] kvinner som var dyktige i utførelsen av et (kunst)håndverk eller en kunstart den ene strævet over den anden, og de søstrene som ikke eiet nogen evne for slike fornemme færdigheter, gav op og diltet gjennem timerne som i døs.
Fru Groa selv var lærd og klok; hun vaaket over sine 186aandelige døttres vandel og flid, men hun tok sig litet av deres sjælehelse.sjælehelse] sjelelig sunnhet Hun hadde været snil og venlig mot Kristin altid – syntes at foretrække hende fremfor de andre ungdøttrene, men det var fordi Kristin var vellært i bok og haandgjerning, flittig og faamælt. Fru Groa ventet aldrig svar av søstrene. Derimot talte hun gjerne med mænd. De kom og gik i hendes talestue – landbønder og ombudsmænd fra klosteret, prædikebrødre fra bispen, raadsmændraadsmænd] (her:) bestyrere eller forvaltere (av klosteret på Hovedøya) fra Hovedø som hun laa i retstrætteretstrætte] rettsstrid; rettssak med. Hun hadde hænderne fulde med omsutomsut] omsorg for klosterets store godser, regnskaper, sendte ut kirkeklær og sendte og tok ind bøker til avskrivning. Ikke de mest ildesindedeildesindede] ondsinnede, ondskapsfulle mennesker kunde finde noget usømmelig i fru Groas færd.fru Groas færd] fru Groas adferd, handlemåte Men hun likte bare at snakke om slike saker som kvinder sjelden vet rede paa.
Prioren,Prioren] den øverste av prestene i et kloster, forstanderen for klosteret som bodde i et hus for sig selv nord for kirken, syntes ikke at ha mere egenvilje end abbedissens skriverørskriverør] penn av (siv)rør eller ris. Søster Potentia styrte med det meste indom huset; og hun tænkte mest paa at holde slik skik som hun hadde set i det fornemme tyske fruerklosteret,fruerklosteret] (gammeldansk form, første ledd frue i betydningen ‘fornem kvinne’) nonneklosteret der hun hadde bodd under sit noviciat.noviciat] (eldre staveform av novisiat) læretid i kloster, forberedelsestid som novise (person som forbereder seg på å gå i kloster) Hun het før Sigrid Ragnvaldsdatter, men hadde byttet navn da hun tok ordensdragten, for dette var meget brukt i andre land; det var ogsaa hende som hadde fundet paa at ogsaa de læredøttrene, som bare var i Nonneseter for en tid, skulde bære ungsøsterdragten.
Søster Cecilia Baardsdatter var ikke som de andre nonnerne. Hun gik omkring, stille med nedslagne øine, svarte altid mildt og ydmykt, var alles tjenestemø, gik helst i det groveste arbeide, fastet meget mere end foreskrevet – saa meget som fru Groa vilde tilstedetilstede] tillate hende 187– og knælte timevis i kirken efter natsang eller gik dit før ottesangen.
Men en kveld, hun hadde ligget ved bækken hele dagen og vasket klær sammen med to lægsøstre, gav hun sig pludselig til at stridhulke ved kveldsbordet. Hun kastet sig ned paa stengulvet, krøp paa knæ mellem søstrene og slog sig for brystet, og med brændende kinder og strømmende graat bad hun dem alle forlate hende. Hun var den værste synderinde av dem alle – stenhaard av hovmot hadde hun været alle dage, hovmot og ikke ydmykhet eller taknemlighet for Jesu frelsesdød hadde holdt hende oppe, da hun blev fristet i verden, hun hadde flygtet hit ikke for hun elsket en mands sjæl, men fordi hun elsket sin egen stolthet. Av hovmot hadde hun tjent søstrene sine, forfængelighet hadde hun drukket av sit vandbæger, og selvgodhet hadde hun smurt tykt paa sit bare brød, naar søstrene drak øl og aat smør paa leiverne.leiverne] brødskivene
Av alt dette skjønte Kristin ikke andet end at saa var ikke engang Cecilia Baardsdatter sandhelligsandhellig] (her:) virkelig hellig i hjertet. Et utændt talglys som har hængt under loftet og er blit skiddent av sot og kingelkingel] (her:) kingelvev, spindelvev – slik lignet hun selv sin ukjærlige kyskhet.
Fru Groa gik bort og løftet selvselv] ms, 1920a–1922b; mangler i 1923a–1949 den hulkende unge kvinde op. Strengt sa hun, at for denne uordens skyld skulde Cecilia til straf flytte fra søstrenes dormitoriumdormitorium] sovesal i kloster; søvnhus [jf. kommentar s. 181] og ind i abbedissens egen seng, ligge der til hun blev frisk av feberen.
«Og siden skal du, søster Cecilia, i otte dage sitte i mit sæte, vi vil spørre dig tilraads i aandelige ting og vise dig slik ære for dit gudelige levneds skyld, saa du kan bli mæt av syndige menneskers hyldest. Saa kan 188du dømme om denne er saa meget stræv værd, og siden vælge enten du vil leve efter reglerne som vi andre eller drive de øvelser som ingen fordrer av dig. Da kan du overveie om du vil gjøre av kjærlighet til Gud, for at han skal se naadig ned til dig, alle de ting som du nu sier du har gjort for at vi skulde se op til dig.»
Det blev derved. Søster Cecilia laa i abbedissens stue i fjorten dage, hun hadde heftig feber, og fru Groa pleiet hende selv. Da hun kom op igjen, maatte hun i otte dage sitte ved abbedissens side i høisætet baade i kirken og hjemme, og alle opvartet hende – hun graat al den tid som hun var blit riset. Siden var hun meget blidere og gladere. Hun levet videre næsten paa samme maaten som før, men hun rødmet som en fæstemø, naar nogen saa paa hende, enten hun feiet gulvet eller gik alene til kirken.
Denne hændelsen med søster Cecilia vakte dog hos Kristin en sterk længsel efter fred og forlik med alt det som hun var kommet til at føle sig utlegd ifra.utlegd ifra] skilt fra, fremmed for Hun tænkte paa broder Edvin, og en dag tok hun mot til sig og bad fru Groa om lov til at gaa ut til barfotbrødrenebarfotbrødrene]barfotbrødrene] ms, 1920b–1949; barfotbødrene 1920a og hilse paa en ven, hun kjendte der.
Hun merket, fru Groa likte ikke dette – der var litet venskap mellem minoritterneminoritterne] fransiskanermunkene og de øvrige klostre i bispedømmet. Og abbedissen blev ikke blidere da hun hørte, hvem som var Kristins ven. Hun sa, denne broder Edvin var en usikker gudsmand – strøk altid rundt paa landet og vilde terminere i fremmede bispedømmer. AlmuenAlmuen] folket holdt ham mange steder for en hellig mand, men han syntes ikke at skjønne, en fransiscaners første pligt var lydighet mot de foresatte. Han hadde skriftet 189skoggangsmændskoggangsmænd] fredløse menn og bansatte,bansatte] personer som var lyst i bann [jf. kommentarene til s. 155 og 157] døpt deres børn og sunget dem til jorden uten at spørre om lov – dog hadde han vel syndet like meget av uforstand som av trods og han hadde taalmodig baaret de revselser som var blit ham paalagt for disse sakers skyld. Der blev baaret over med ham ogsaa fordi han var dygtig i sit haandverk – men ogsaa under utøvelsen avav] ms, 1920a–1923b; i 1925a–1949 dette var han kommet i strid med folk; bispens billedmesterebilledmestere] billedhuggere i BergenBergen] ms, 1920a–1921a; Bjørgvin 1921b–1949 vilde ikke taale at han kom og virket der i bispedømmet.
Kristin dristet sig til at spørre hvor han var kommet fra denne munken med det unorske navnet.denne munken med dette unorske navnet] Edvin er et navn av engelsk opprinnelse (Edwin, av gammelengelsk Eadwine) Fru Groa var oplagt til at snakke; hun fortalte at han var født her i Oslo, men hans far var en engelskmand, Rikard Platemester,Platemester] tilnavnet er en arkaiserende dannelse etter norrønt plotumeistari, ‘person som lager plater til harnisk (metallpanser)’ som hadde giftet sig med en bondedatter fra Skogheimsherred og var blit bofast i byen – to brødre til Edvin var ansete vaabensmeder i byen. Men denne ældste av platemesterens sønner hadde været en ustadig krop alle sine dage. Til klosterlivet hadde han nok hat hughug] (her:) lyst fra barnsben av; han var traadt ind hos graamunkene paa Hovedøengraamunkene paa Hovedøen] cicerciensermunkene på Hovedøya straks han naadde alderen. De sendte ham til et kloster i Frankrike til opdragelse – han hadde gode evner; derutefra hadde han faat sat igjennem at han traadte ut av cisterciensernes og ind i minoritternes orden. Og dengangen da brødrene egenmægtigegenmægtig] ms, 1920a–1921a; egenhændig 1921b–1949 tok til at bygge kirken sin øst paa løkkerne, mot bispens bud, da hadde broder Edvin været en av de værste og stridigste – ja han hadde slaat en av de mændene, som bispen sendte for at stanse arbeidet, halvt ihjel med en hammer.
– Det var længe siden noget menneske hadde snakket saa meget til Kristin paa en gang, saa da fru Groa sa, nu kunde hun gaa, bøiet den unge sig og kysset 190abbedissens haand, ærbødig og inderlig; taarerne kom i hendes øine med det samme. Men fru Groa, som saa hun graat, trodde det var av sorg – og saa sa hun, kanske skulde hun faa gaa ut en dag allikevel og hilse paa broder Edvin.
Og nogen dager senere blev hun varskudd omblev hun varskudd om] fikk hun beskjed om at nogen av klosterets folk hadde et ærinde i kongsgaarden, da kunde de med det samme følge hende ut til brødrene paa løkken.
Broder Edvin var hjemme. Kristin hadde ikke trodd hun skulde kunnet bli saa glad for at se noget andet menneske end Erlend. Den gamle manden sat og strøk hendes haand, mens de talte sammen – takket for hun var kommet. Nei, han hadde ikke været paa hendes kant av landet siden den natten han laa paa Jørundgaard, men han hadde spurt hun skulde giftes, og ønsket hende lykke til. Da bad Kristin om han vilde gaa over i kirken med hende.
De maatte gaa ut av klosteret og rundt til hovedindgangen; broder Edvin turde ikke føre hende gjennem gaarden. Han syntes i det hele meget forsagt og ræd for at gjøre noget som kunde forarge. Han var blit svært gammel, syntes Kristin.
Og da hun hadde lagt sit offeroffer] (her:) gave til kirkens prester ved høytiden [jf. kommentar s. 152] paa alteret til den prestmunken, som var i kirken, og hun derefter bad Edvin om han vilde skrifte hende, blev han meget forskrækket. Det turde han ikke, det var blit ham strengt forbudt at høre skriftemaal.
«Ja du har kanhænde hørt om det,» sa han, «det var nu slik at jeg syntes ikke jeg kunde negte disse fattige stakkarne de gaver som Gud har git mig for intet. Men jeg skulde jo formane dem til at søke forlik paa 191rette sted – jaja –. Men du Kristin er jo skyldig at skrifte for prioren borte hos dere.»
«DetteDette] ms, 1920a–1921a; Det 1921b–1949 er en ting som jeg ikke kan skrifte for prioren i klosteret,» sa Kristin.
«Tænker du det kunde gavne dig noget, at du skriftet for mig det du vil dølgedølge] (dansk form som tilsvarer norrønt dylja) (her:) holde hemmelig for din rette skriftefar,» sa munken strengere.
«Kan du ikke skrifte mig,» sa Kristin, «saa kan du vel la mig tale med dig og raadspørre dig om det, som ligger mig paa sinde.»som ligger mig på sinde] som jeg har i tankene
Munken saa sig omkring. Kirken var tom netop nu. Saa satte han sig paa en kiste, som stod i en krok: «du faar mindes atat] ms, 1920a–1932; å 1944–1949 løse digløse dig] gi deg absolusjon, syndsforlatelse ved skriftemål kan jeg ikke, men jeg skal raade dig og jeg skal tie med dig, som du hadde sagt det i skriftemaal.»
Kristin stod op foran ham og mælte:
«Det er det, at jeg kan ikke bli Simon Darres kone.»
«Heri vet du, at jeg kan ikke raade dig anderledes end prioren din vilde raade,» sa broder Edvin. «Ulydige børn gir Gud ingen lykke, og din far har set paa dit bedste, det skjønner du vel.»
«Jeg vet ikke hvad dit raad vil bli, naar du faar hørt mig tilende,» svarte Kristin. «Saken staar nu slik, at Simon er for god til at gnage den bare kvisten som en anden mand har brutt blomsten av.»
Hun saa munken ret i ansigtet. Men da hun møtte hans øine og merket hvor det tørre, skrukkede, gamle ansigt forandret sig, blev fuldt av sorg og forfærdelse – da var det som noget brast i hende selv, taarerne kom styrtende, hun vilde kaste sig ned paa knæ. Men EdvinEdvin] ms, 1920a–1922a; broder Edvin–1949 stanset hende heftig:
«Nei, nei, sæt dig her paa kisten hos mig – jeg kan 192ikke skrifte dig –» han tukket sigtukket sig] (arkaiserende, etter norrønt þoka (intransitiv bruk)) flyttet seg unna og gav hende plads.
Hun blev ved at graate; han strøk over hendes haand og sa sagte:
«Mindes du den morgenen, Kristin, jeg saa dig først der i trappen i Hamarskirken –. Jeg hørte et sagn engang, da jeg var i utlandene, om en munk, som ikke kunde tro, at Gud elsket alle os usle, syndige –. Der kom en engel og rørte ved hans syn, og han saa en sten paa havets bund og under stenen levde et blindt, hvitt, nakent dyr, og han saa paa det til han fik det kjær, for det var saa litet og skrøpelig. Da jeg saa dig sitte der saa liten og skrøpelig indi det store stenhuset, da tænkte jeg det var rimelig, at Gud elsket slike som dig, vakker og skjærskjær] (her:) lys (og tander) var du, og endda trængte du vern og hjelp. Jeg syntes jeg saa, at hele kirken med dig indi laa i haandloven til Gudhaandloven til Gud] i Guds håndflate –»
Kristin sa sagte:
«Vi har bundet os til hinanden med de dyreste ederde dyreste eder] de innerligste løfter – og jeg har hørt at et slikt samtykke helliger os sammen for Gud like godt som om vore forældre hadde git os til hinanden.»
Men munken svarte bedrøvet:
«Jeg skjønner, Kristin, at nogen har snakket for dere om den kanoniske retden kanoniske ret] den katolske kirkeretten [jf. kommentar s. 178] som ikke kjender den tilfulde. Du kundekunde] ms, 1920a–1923b; kan 1925a–1949 ikke sverge dig bort til denne manden uten at synde mot dine forældre; dem hadde Gud sat over dig før du traf ham. Og er det ikke en sorg og en skam for hans frænder ogsaa, hvis de faar vite han har lokket datter til en mand som har ført sit skjold med hæder ii] ms, 1920b–1949; i i 1920a alle aarene – trolovet var du og. Jeg skjønner, at du tror ikke du har syndet saa meget – men du tør 193ikke skrifte dette for din sogneprest. Og mener du, at du er saa godt som gift med denne manden, hvorfor satte du saa ikke linskautetlinskautet] hodelinet (som ble båret av gifte kvinner) [jf. kommentar s. 7] paa dig, men blir gaaende med aapent haar mellem de unge møerne som du ikke har stort fællesskap med mere – for du har vel dine tanker mest ved andre ting end de har nu?»
«Jeg vet ikke hvad de har i tankerne sine jeg,» sa Kristin træt. «Sandt er det at alle mine tanker er hos den manden, som jeg længter efter. Var det ikke for far og mor, da skulde jeg gjerne binde op haaret mit i denne dag – jeg skulde ikke bry mig om at bli kaldt frille, bare jeg maatte hete hans.»
«Vet du om denne manden har i sinde at handle slik mot dig, at du kan hete hans med ære en dag,» spurte broder Edvin.
Da talte Kristin om alt som hadde været mellem Erlend Nikulaussøn og hende. Og mens hun snakket, syntes hun end ikke at mindes, hun nogen stund hadde tvilet paa utgangen av det hele.
«Skjønner du ikke, broder Edvin,» tok hun paa,tok hun paa] begynte hun «vi var os ikke selv mægtig. Gud hjelpe mig, om jeg møtte ham herutenfor, naar jeg gaar fra dig, saa gik jeg med ham om han bad mig –. Du kan da vel vite jeg har set det nu, der er andre mennesker som har syndet end vi –. Dengangen jeg gik hjemme, kunde jeg ikke skjønne, at noget kunde faa slik magt over menneskenes sind, at de glemte frygten for synden, men nu har jeg da set saa meget, at kan en ikke rette op det en synder av attraaattraa] begjær eller vrede, da maa der bli ødtødt] øde, mennesketomt i himmelen. – De sier da om dig selv, du har ogsaa engang slaat en mand i vrede –»
«Det er sandt,» sa munken, «at Guds miskund alene 194takker jeg for, at jeg ikke heter drapsmand. Det er mange aar siden – jeg var en ung mand dengang, og jeg syntes ikke jeg kunde taale den uret, som bispen vilde øve mot os fattige brødre. Kong Haakon, han var hertug dengangen, han hadde git os grunden til huset vort, men vi var ikke rikere end vi arbeidet selv paa kirken vor – med nogen faa arbeidsmænd, som gik os tilhaande mere for løn i Himmerike end for det som vi kunde betale dem. Kanske var det hovmot av os tiggermunkene, at vi vilde bygge kirken vor saa prægtig – men vi var saa glade som barn i engebarn i enge] (balladespråk) barn (som leker) i engen og sang lovsange, mens vi hugget og muret og slet. Gud glæde broder Ranulv, han var bygmester selv, han var en kunstfærdigkunstfærdig] dyktig [jf. kommentar s. 185]kunstfærdig] ms, 1921b–1949; kunstfærlig 1920a–1921a grjotsmed,grjotsmed] (etter norrønt grjótsmiðr, første ledd grjót ‘stein’) steinhugger alle videnskaper og kunster tror jeg den manden hadde faat laget forfaat laget for] fått håndlag med, fått evne til å behandle dyktig av Gud selv. Jeg hugget tavler i sten dengangen, jeg hadde gjort færdig en av Sankta Klara, som englene førte til Sankt Franciskus’Sankta Klara … Sankt Franciskus] viktige helgener for fransiskanerne; Sankta Klara var søster til sankt Franciscus (Frans av Assisi) kirke om julottenom julotten] tidlig om morgenen første juledag – den var blit fager, vi glædet os over den alle – saa rev de djævelens niddingerne ned murene, og der faldt stener ned og knuste tavlerne mine – jeg la til en mand med hammeren, jeg kunde ikke styre mig –»
«Ja nu smiler du, du Kristin. Men skjønner du ikke det er ilde med dig nu, for nu liker du bedre at høre slikt om andre menneskers skrøpelighet end om gode menneskers vandel, som kunde tjene dig til foredøme –?»
«Det er ikke let at raade dig,» sa han, da hun skulde gaa. «For skulde du gjøre det som er rettest, da blev du til sorg for dine forældre og tiltil] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 skam for hele slegten din. Men du faar se til at bli løst fra dit ord til Simon Andressøn – og saa faar du bie taalmodig paa den 195lykke som Gud vil sende frem, gjøre bod i dit hjerte saa godt du evner det – og la ikke denne Erlend friste dig til at synde tiere,tiere] oftere, flere ganger men bed ham kjærlig, at han søker forlik med dine frænder og med Gud –.Gud–.] ms, 1920a–1922a; Gud –.» 1922b–1949 (satt inn anførselstegn)
LøseLøse] ms, 1920a–1922a; «Løse 1922b–1949 (satt inn anførselstegn) dig av synden kan jeg ikke,» sa broder Edvin, da de skiltes. «Men bede for dig skal jeg av al min evne –»
Saa la han sine gamle tynde hænder paa hendes isse og bad velsignelsens og fredens bøn over hende til avsked.
VI.
Efterpaa husket ikke Kristin paa langt nær alt hvad broder Edvin hadde sagt til hende. Men hun gik fra ham med en underlig klar og rolig fred i sindet.
Før hadde hun stridd mot en dump og hemmelig frygt og prøvet at trodse: hun hadde ikke syndet saa svært. Nu syntes hun at Edvin hadde vist hende grantgrant] tydelig og klart, jo hun hadde syndet; slik og slik var hendes synd, og hun fik ta den paa sig og friste at bære den taalmodig og vel. Hun strævet for at tænke paa Erlend uten utaalmodighet – hverken for han ikke lot høre fra sig eller for hun maatte savne hans kjærtegn. Hun skulde bare være trofast og fuld av godhet for ham. Hun tænkte paa sine forældre og lovet sig selv, hun skulde gjengjælde dem al deres kjærlighet, naar de først hadde forvundetforvundet] kommet over den sorg hun kom til at gjøre dem ved at bryte med Dyfrinsfolket. Og hun tænkte næsten mest paa hans ord om at hun ikke maatte søke sin trøst i at se andres feil; hun følte hun blev ydmyk og snil, og saa da snart, hvor let det faldt hende at 196vinde folks venskap. Da tænkte hun straks trøstet, at det var dog ikke saa vanskelig at komme tilrette med folk – og saa syntes hun at det kunde vel ikke bli saa vanskelig for hende og Erlend heller.
Indtil den dag, da hun gav Erlend sit ord, hadde hun altid strævet flittig for at gjøre alt som var ret og godt – men hun hadde gjort alting paa andres ord. Nu følte hun selv at hun var vokset fra mø til kvinde. Det betød mere end de hete, hemmelige kjærtegn hun hadde tat imot og git, det var ikke bare at hun hadde gaat fra sin fars raad og ind under Erlends vilje. EdvinEdvin] ms, 1920a–1923b; Broder Edvin 1925a–1949 hadde lagt paa hende den byrde, at nu maatte hun selv svare for sit liv, ja for Erlends med. Og hun var villig til at bære dette vakkert og vel. Saa gik hun mellem nonnerne i julehelgen, og under de vakre tjenestertjenester] (her:) gudstjenester og glæden og freden kjendte hun sig nok uværdig, men hun trøstet sig til, at den tid kom snart, da hun kunde gjøre skjel for siggjøre skjel for sig] oppfylle sine forpliktelser igjen.
Men anden dag nytaar kom helt uventet herr Andres Darre med sin hustru og alle fem børn til klostret. De vilde ture den sidste delen av julen med venner og frænder i byen, og de hadde det ærindet, at de vilde ha Kristin hos sig i herberget nogen dage.
«Jeg tænktetænkte] ms, 1920a–1921a; tænker 1921b–1949 det, datter min,» sa fru Angerd, «at nu vilde det neppe være dig imot at se nogen nye folks aasyn.»
Dyfrinsfolket bodde i et vakkert hus som laa i en gaard nær bispens borg – herr Andres’ søskenbarn eiet det. Der var en stor stue hvor tjenestefolkene sov og et prægtig loftsrum med muret ovn og tre gode 197senger; i den ene laa herr Andres og fru Angerd med sin yngste søn, Gudmund, som var barn endda, i den anden sov Kristin og deres to døttre, Astrid og Sigrid, og i den tredje Simon og hans ældste bror Gyrd Andressøn.
Alle herr Andres’ børn var vakre, Simon mindst, men dog regnet folk ogsaa ham for at se godt ut. Og Kristin merket endda mere end da hun var paa Dyfrin aaret før, at baade forældrene og de fire søskendenesøskendene] ms, 1921b–1944; søsken 1920a–1921a; søsknene 1949 hans hørte mest paa Simon og gjorde alt han ønsket. Alle frænderne elsket hinanden hjertelig, men enedesenedes] var enige om uten nag om at sætte Simon fremst mellem sig.
Nu levet disse mennesker i gammen og glæde, søkte kirkerne og offret hver dag, møttes og drak i vennelag hver kveld, de unge fik leke og danse. Alle viste Kristin den største venlighet, og ingen syntes at merke, hvor litet glad hun var.
Om kvelden, naar lyset var slukt i loftet, og alle hadde søkt sengene sine, pleiet Simon at staa op og gaa bort dit som møerne laa. Han sat gjerne en stund paa sengestokken; sin tale vendte han mest til søstrene sine, men i mørket smøg han sin haand ind paa Kristins bryst og lot den ligge der – hun svedet av uvilje ved det.
Nu hendes sans for slikt var meget skarpere, skjønte hun godt at der var mange ting, som Simon var baade for kry og for blyg til at si hende, siden han merket, hun ikke vilde ind paa slikt. Og hun følte en underlig bitter vrede mot ham fordi det tyktes hende som han vilde gjøre sig til en bedre mand end hin som hadde tat hende – endda han visste jo ikke den anden fandtes til.
198Men en kveld de hadde været og danset i en anden gaard, var Astrid og Sigrid blit igjen derder] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 og skulde sove hos en lekesøster. Da de fra Dyfrin utpaa natten var kommet tilro paa loftet sit, gik Simon bort til Kristins seng og steg op i den; han la sig ned ovenpaa felden.
Kristin trak over sig til haken og krystet armene sine haardt sammen over brystet. Om litt kom Simon med haanden sin og vilde ta hende paa barmen. Hun følte silkesyningen paa hans haandlinning, saa hun skjønte han hadde ingen klær tat av sig.
«Du er nok like blyg i mørke som i lyse du, Kristin,» sa Simon og lo litt. «Den ene haanden din kan du vel la mig ha og holde,» spurte han, og Kristin stak til ham fingerspidserne sine.
«Tykkes dig ikke vi kunde ha litt at snakke om, nu det træffer sig slik, at vi kan være alene en liten stund,» sa han, og Kristin tænkte, nu fik hun tale. Saa svarte hun jo. Men siden orket hun ikke mælemæle] si ett ord.
«Faar jeg komme ind under felden da,» bad han igjen. «Her er koldt i stuen nu –.» Og han smat ind mellem felden og det uldne kvislet,det uldne kvislet] (med bestemt form (i avvikende nøytrum) av kvissel, normert bokmålsform kvitel (maskulinum), av norrønt hvítill) (det hvite) overbredselet av ull; ullteppet hun hadde nærmest over sig. Han krøket en arm rundt hodegjerdet hendes, men slik, at han rørte ikke ved hende. Slik laa de en stund.
«Du er ikke god at giljegilje] beile til, gjøre kur til heller,» sa Simon om litt og lo opgitt. «Nu lover jeg dig, jeg skal ikke saa meget som kysse dig, hvis det er dig imot. Men du kan da vel snakke til mig vel?»
Kristin vætet læberne med tungespidsen, men hun taug allikevel.
«Jeg mener du ligger og skjælver,» tok Simon paa 199igjen. «Det er nu vel ikke slik at du har noget imot mig, Kristin?»
Hun syntes ikke hun kunde lyve for Simon, saa sa hun «nei,» men ikke mere.
Simon laa endda en stund; han prøvet at faa en samtale igang. Men tilslut lo han igjen og mælte:
«Jeg skjønner at du mener jeg faar nøie mig med det, at du ikke har imot mig – for ikveld – og være glad til. Det er svært saa kry du er og – du faar gi mig et kys allikevel, saa skal jeg gaa og ikke plage dig længer –»
Han tok kysset, reiste sig overende og satte føtterne ned paa gulvet. Kristin tænkte, nu fik hun si det til ham som skulde sies – da var han allerede borte ved sin seng, og hun hørte han klædde av sig.
Dagen efter var fru Angerd ikke saa venlig mot Kristin som hun pleiet. Den unge skjønte at fruen maatte ha hørt noget, og mente at fæstemøen hadde ikke tat mot sønnen hendes slik som moren mentemente] ms, 1920a–1921a; syntes 1921b–1949 hun burde.
Ut paa eftermiddagen snakket Simon om at han tænkte paa at bytte til sig en hest som en av hans venner hadde. Han spurte Kristin om hun vilde bli med og se paa den. Hun svarte ja, og de gik da ut i byen sammen.
Veiret var friskt og vakkert. Det hadde snedd litt om natten, men nu skinnet solen, og det frøs saavidt at sneen knirket under deres føtter. Kristin syntes det gjorde godt at faafaa] ms, 1920a–1921a; mangler i 1921b–1949 komme ut i kulden og gaa, saa da Simon hadde hentet ut den hesten han tænkte paa, snakket hun noksaa livlig med ham om den; hun hadde 200litt skjøn paa hester, fordi hun altid hadde været saa meget med sin far. Og dette var et vakkert dyr – en musgraa hingst med svart aalaal] smal, mørk stripe langs ryggen (på dyr, især hest) efter ryggen og staaman, velbygget og livlig, men temmelig liten og spæd.
«Den holder ikke længe ut under en fuldrustet mand,» mente Kristin.
«Nei jeg har ikke tænkt den til det heller,» sa Simon.
Han tok den ut paa toftentoften] (dansk form, tilsvarer norsk tuften) tomten bak gaarden, lot den løpe og gaa, red den og vilde ogsaa at Kristin skulde ride den. De blev derfor ute paa den hvite løkken en god stund.
Tilslut, da Kristin stod og gav den brød av haanden sin, mens Simon lænet sig med armen over dens ryg, sier han med ett:
«Det synes mig, Kristin, at du og mor min er noget tveretvere] (eldre staveform) tverre mot hinanden.»
«Jeg har ikke ment at være tver mot din mor,» sier hun, «men jeg har ikke noget utalt med fru Angerd.»
«Du synes nok ikke heller,» mælte Simon, «at du har noget utalt med mig. Jeg skal ikke trænge mig ind paa dig, Kristin, før den tid kommer – men slik kan det dog ikke gaa, at jeg aldrig faar snakke med dig.»
«Jeg har aldrig været maalsnild,»maalsnild] (etter norrønt málsnjallr) flink til å snakke sa Kristin, «det vet jeg selv, og jeg venter ikke det skulde synes dig et stort tap om det ikke blev av mellem os to.»
«Du vet godt hvad jeg tænker om den ting,» svarte Simon og saa paa hende.
Kristin blev rød som blod. Og det stak i hende, at hun kunde ikke mislike Simon Darres beilingbeiling] frieri heller. Da sa han om litt:
«Er det Arne Gyrdsøn, Kristin, som du synes du 201ikke kan glemme?» Kristin stirret paa ham; Simon blev ved, og hans stemme var mild og god: «Jeg skal ikke laste dig for det – dere var vokset op som søsken, og der er gaat et aar knapt. Men du kan trøstigtrøstig] rolig, tillitsfullt lite paa det, at jeg vil dig vel –»
Kristin var blit ganske hvit i ansigtet. Ingen av dem talte, da de gik indover byen i skumringen. For enden av gaten, i den grønblaa luft stod nymaanens sigd med en blank stjerne i fanget.
Ett aar, tænkte Kristin, og hun syntes ikke hun kunde mindes, naar hun sidst hadde husket Arne med en tanke. Hun blev ræd – kanske hun var en let og løs, daarlig kvinde – ett aar siden hun saa ham paa baaren i vaakestuen, da hun trodde, hun aldrig skulde bli glad mere i livet – hun kvedkved] (med foreldet preteritum av kvide, av norrønt kvíða) jamret, ynket seg lydløst av frygt for sit eget hjertes ustadighet og for altings forgjængelighet. Erlend, Erlend – kunde han glemme hende – og endda syntes det hende værre, om hun nogen tid kunde glemme ham.
Herr Andres gik med sine børn til den store juleveitslenjuleveitslen] julegjestebudet i kongsgaarden. Kristin saa al den stas og pragt som var der – de var ogsaa inde i den hal hvor kong Haakonkong Haakon] Håkon 5. Magnusson (1270–1319) sat og fru Isabel Bruce, kong Eiriks enke. Herr Andres var fremme og hilste paa kongen, mens hans børn og Kristin stod noget tilbake. Hun tænkte paa alt fru Aashild hadde sagt hende; hun mindedes at kongen var Erlends nære frænde, deres farmødre var søstre – og hun var Erlends lokkede viv,Erlends lokkede viv] den kvinnen som Erlend hadde forført hun hadde ingen ret til at staa her, og mindst mellem disse gode og gjæve folk, ridder Andres’ børn.
Da saa hun med ett Erlend Nikulaussøn – han var 202traadt frem for dronning Isabel, stod med bøiet hode og haanden paa brystet, mens hun sa nogen ord til ham, han hadde den brune silkeklædningen paa, som han hadde baaret til gildestevnet.gildestevnet] (etter norrønt gildastefna) den llovgivende og dømmende forsamling av gildebrødre, dvs. medlemmer av et gilde [jf. kommentar s. 13] Kristin traadte bakom herr Andres’ døttre.
Da fru Angerd en god stund efter leiet de tre døttrene sine frem for dronningen, saa Kristin ham ingen steder, men hun turde hellerikke løfte sine øine fra gulvet. Hun undret sig paa om han stod noget sted i hallen, hun syntes hun kjendte hans blik paa sig – men hun syntes ogsaa, at alle mennesker saa paa hende, som om de maatte skjønne, at hun stod som en løgnerske med guldlavguldlav] (annet ledd variantform av lad av norrønt hlað ‘prydbånd’) båndlignende hodesmykke av gull, gullkrans over sit utslagne haar.
Han var ikke i den hallen, hvor de unge blev beværtet, og hvor de danset, da bordene var tat væk. Kristin maatte danse ved Simons haand denne kvelden.
Ved den ene langvæg stod et gulvfast bord, og dit bar kongens mænd øl og mjød og vin hele natten. Engang Simon drog hende ditbort og drak hende til, saa hun at Erlend stod like ved hende, bak den anden. Han saa paa hende, og Kristins haand rystet, da hun tok bægeret av Simons haand og la til munden. Erlend hvisket heftig til den mand, som var i følge med ham – en stor og førladen,førladen] temmelig svær og tykkfallen vakker ældre mand, som rystet uvillig paa hodet og saa vred ut. Straks efter førte Simon hende tilbake til dansen.
Hun visste ikke hvor længe denne dansen varte – visen tok aldrig slut, og hver stund var lang og ond av længtenlængten] lengting, lengsel og uro. Tilslut var det forbi, og Simon drog hende til drikkebordet igjen.
En ven kom bort og talte til ham, førte ham nogen 203skridt med sig, hen til en flok unge mænd. Da stod Erlend foran hende.
«Jeg har saa meget jeg skulde sagt dig,» hvisket han, «jeg vet ikke hvad jeg skal bære frem først – Jesu navn, Kristin, hvordan er det med dig?» spurte han hastig, for han saa hun blev hvit som kalk i ansigtet.
Hun kunde ikke se ham klart; det var som der var rindende vand mellem deres ansigter. Han tok et bæger fra bordet, drak og rakte det til hende. Kristin syntes, det var altfor tungt, eller hendes arm var som slaat av i skulderleddet; hun greiet ikke at løfte det til munden.
«Er det slik at du vil drikke med fæstemanden din, men ikke med mig?» spurte Erlend sagte; men Kristin tapte støpetstøpet] staupet, drikkebegeret av haanden og seg fremover i armen hans.
Hun vaagnet op og laa paa bænken med hodet i en fremmed møs fang. De hadde løst op hendes belte og søljen for hendes bryst – en stod og slog hende i haandflaterne, og hun hadde vand i ansigtet.
Hun satte sig overende. Et sted i ringen om sig saa hun Erlends aasyn, hvitt og sykt. Selv kjendte hun sig vek i kroppen, som om alle ben var smeltet, og hodet var likesom stort og hult – men et sted inde i det sat en eneste klar og fortvilet tanke og skinnet – hun maatte tale med Erlend.
Saa sa hun til Simon Darre – han stod like ved:
«Det var nok for hett for mig – her brænder saa mange kjerter – og jeg er uvant med at drikke saa meget vin –»
«Er du bra nu da,» spurte Simon. «Du skræmte folk –. Kanhænde du vil jeg skal følge dig hjem nu?»
«Vi faar vel vente til dine forældre gaar,» sa Kristin 204rolig. «Men sæt dig hit – jeg orker ikke danse mere.» Hun klappet paa hyndet ved sin side – saa rakte hun sin anden haand ut mot Erlend:
«Sæt eder hit, Erlend Nikulaussøn, jeg fik ikke talt ut min hilsen. Ingebjørg sa nu paa den sidste tiden, nu trodde hun I rent hadde glemt hende.»
Hun saa at han hadde meget værre for at fatte sig end hun hadde – da kostet det hende stor møiemøie] besvær at holde tilbake det lille ømme smilet, som vilde frem om munden hendes.
«I faar takke møen for hun mindes mig endda,» sa han stotrende. «Jeg var nu mest ræd for hun hadde glemt mig.»
Kristin nølet litt. Hun visste ikke, hvad hun skulde si, som kunde være fra Ingebjørg den flygtige og Erlend dog tyde ret. Da for der op i hende en bitterhet for alle disse maaneders avmægtighet,avmægtighet] avmakt, maktesløshet og hun sa:
«Kjære Erlend, kan I tænke, at vi møerne skulde glemme den mand, som saa vakkert verget vor ære –»
Hun saa, at han blev som hun hadde slaat ham – hun angret det straks, da spurte Simon, hvad dette var. Kristin fortalte ham om Ingebjørgs og sit eventyr i Eikebergskogen.Eikebergskogen] ms, 1920a–1923b; Eikabergskogen 1925a–1949 Hun merket, at Simon likte det litet. Da bad hun ham gaa og spørge efter fru Angerd, om de ikke snart skulde bryte op; hun var træt allikevel. Da han var gaat, saa hun bort paa Erlend.
«Det er underlig,» sa denne lavt, «at du er saa raadsnar – det kunde jeg ikke tænkt om dig.»
«Jeg har maattet lære at gjemme mig, kan du vel vite,» sa hun mørkt.
Erlend pustet tungt; han var meget blek endda.
«Det er slik da?» hvisket han. «Du hadde dog lovet 205at vende dig til mine venner, hvis dette skulde komme paa. Gud vet, at jeg har tænkt paa dig hver dag, om det værste skulde være skedd –»
«Jeg vet, hvad du mener med det værste,» sa Kristin kort. «Du trænger ikke at frygte det. Værst syntessyntes] ms, 1920a–1923a; synes 1923b–1949 det mig, at du vilde ikke hilse mig med ett ord – kan du ikke skjønne, at jeg gaar der mellem nonnerne som en fremmed fugl –?» Hun stanset for hun kjendte taarerne vilde frem.
«Er det derfor du er sammen med Dyfrinsfolket nu?» spurte han. Da blev hun saa bedrøvet, at hun kunde ikke svare.
Hun saa fru Angerd og Simon komme i døren. Erlends haand hang fremover hans knæ, nær hende, og hun kunde ikke ta den –.
«Jeg maa faa tale med dig,» sa han heftig, «vi har ikke faat sagt hinanden et ord som vi skulde –.»
«Kom til messen i Mariakirken efter utjuldøgn,»utjuldøgn] siste døgn i julen sa Kristin fort, reiste sig og gik de to andre imøte.
Fru Angerd var meget kjærlig og omsorgsfuld mot Kristin paa hjemveien og hjalp hende selv i seng. Med Simon kom hun ikke til at tale før dagen efter. Han sa da:
«Hvordan kan det bære til, at du gaar med bud mellem denne Erlend og Ingebjørg Filippusdatter? Du skal ikke laane din haand til det, om de har noget hemmelig handel for sig!»
«Det har vel ingenting paa sig,»det har vel ingenting paa sig] det innebærer, betyr vel lite sa Kristin. «Hun er en vasekop.»
«Jeg synes ellers,» sa Simon, «at du skulde være blit saa var, at du vaaget dig ikke ut i skog og paa veier alene med den skjæra.» Men Kristin mindet ham 206heftig om, at det var ikke deres skyld, de var kommet paa vidvanke. Simon sa da ikke mere.
Dagen efter fulgte Dyfrinsfolket hende tilbake til klostret, før de reiste hjem selv.
Erlend kom til aftensangen i klosterkirken hver dag i en uke uten at Kristin fik leilighet til at veksle et ord med ham. Hun syntes hun følte sig som en høk der sitter lænket paa pinden med hætte over øinene. Hun var ogsaa ulykkelig over hvert ord de hadde sagt hinanden ved det sidste møtet – det skulde ikke været slik. Det hjalp intet at hun sa til sig selv, det var kommet saa braat for dem begge, de hadde vel neppe visst hvad de sa.
Men en eftermiddag i skumringen kom der til talestuen en vakker kone, som saa ut som en bymands hustru. Hun spurte efter Kristin Lavransdatter og sa, hun var konen til en klædeshandler, hendes mand var nys kommet fra Danmark med nogen vakre kaaper; Aasmund Bjørgulfsøn vilde gi en til sin brordatter, og møen skulde gaa med hende og vælge den ut selv.
Kristin fik lov til at gaa med konen. Hun syntes det var ulikt farbroren at ville gi hende en kostbar gave og underlig at sende en fremmed kone efter hende. Kvinden var først faamælt og svarte litet paa Kristins spørsmaal, men da de alt var nede i byen, sa den anden med ett:
«Jeg vil ikke narre dig, vakre barnet du er – jeg skal si det som det er, saa faarfaar] ms, 1920a–1944; få 1949 du selv raade dig.selv raade dig] bestemme selv Det er ikke din farbror, som har sendt mig, men en mand – du kan kanske gjette navnet hans, og kan du det ikke, saa skal du ikke gaa med mig. Jeg har ingen mand og 207skal berge mig og mine med det, at jeg holder herberg og skjænker øl; da kan en ikke være for ræd hverken for synden eller bysvendenebysvendene] de væpnede tjenerne for byøvrigheten – men jeg vil ikke laane hus til det, at du skal bli sveget inden mine dørstokker.»
Kristin stanset, rød i ansigtet. Hun blev saa underlig saar og skamfuld for Erlends skyld. Konen sa:
«Jeg skal følge dig tilbake til klostret, Kristin – men du faar gi mig litt for umaken – ridderen lovet mig en stor løn han, men jeg har været vakker engang jeg og, og jeg blev svegen selv. Og saa kan du gjerne mindes mig i din bøn ikveld – de kalder mig Brynhild Fluga.»
Kristin drog en ring av sin finger og gav konen:
«Det var vakkert gjort av dig, Brynhild – men er manden min frænde Erlend Nikulaussøn, saa har jeg intet at frygte; han vil jeg skal forlike ham med min farbror.forlike ham med min farbror] gjøre ham og min farbror (onkel) enige, forsonte Du kan være angerløs – men tak skal du ha for du vilde vare mig ad.»vare mig ad] (arkaiserende) advare meg
Brynhild Fluga snudde sig bort for at dølge et smil.
Hun førte Kristin gjennem veiterneveiterne] (bestemt form flertall av veit, etter norrønt veit, veita] (her:) de smale passasjene mellom husene; smugene bak KlemenskirkenKlemenskirken] og nordover mot elven. Her laa nogen smaagaarder for sig selv nede paa aabakken. De gik ind mellem nogen skigarer, og der kom Erlend mot dem. Han saa sig om til alle sider, saa tok han sin kappe av, slog den om Kristin og drog hætten ned over hendes aasyn.
«Hvad synes du om dette raadet,»dette raadet] (her:) denne utveien spurte han fort og sagte. «Tykkes dig jeg gjør meget galt – men jeg maa tale med dig.»
«Det kan vel litet nytte for os at tænke paa hvad som er ret og hvad som er galt,» sa Kristin.
208«Snak ikke slik,» bad Erlend. «Jeg bærer skylden –. Kristin, jeg har længtet efter dig hver en dag og hver en nat,» hvisket han tæt indtil hende.
Der gik en skjælven gjennem hende da hun et kort nu møtte hans øine. Hun kjendte sig brødefuldbrødefuld] full av synd, syndig fordi hun hadde tænkt paa noget andet end kjærligheten til ham, naar han saa slik paa hende.
Brynhild Fluga var gaat i forveien. Erlend spurte, da de kom ind paa gaarden:
«Vil du vi skal gaa ind i stuen, eller skal vi tales ved oppe i loftet?»
«Som du vil,» svarte Kristin.
«Der er koldt oppe,» sa Erlend sagte. «Vi maa lægge os i sengen –» og Kristin nikket bare.
Samme nu han hadde stængt døren bak dem var hun i hans arme. Han bøiet hende hit og dit som en vaand,vaand] (poetisk, arkaiserende, etter norrønt vondr) bøyelig stengel blindet hende og kvalte hende med kys, mens han utaalmodig rev begge kaaperne av hende og slængte dem paa gulvet. Saa løftet han piken i den lyse klosterdragt op mot sin skulder og bar hende bort i sin seng. Skræmt av hans voldsomhet og av sin egen pludselige attraa efter manden, tok hun om ham og gjemte sit ansigt ved hans hals.
Der var saa koldt i loftet, at de kunde se sin egen aande som en røk mot det lille lyset som stod paa bordet. Men der var rikelig med tepper og skind i sengen, øverst en stor bjørnefell, og den drog de helt op over ansigterne sine. Hun visste ikke hvor længe hun hadde ligget foldet slik inde i armene hans, da Erlend sa:
«Nu maa vi tale om det som skal sies, Kristin min – jeg tør snart ikke la dig bli her længere.»
209«Jeg tør bli her i hele nat om du vil det,» hvisket hun ind til ham.
Erlend klemte sin kind mot hendes:
«Da var jeg nok ikke din ven. Det er galt som det er, men i folkemunde skal du ikke komme for min skyld.»
Kristin svarte ikke – men det rørte sig saart i hende; hun skjønte ikke at han kunde si slikt, han som hadde faat hende hit til Brynhild Flugas gaard – hun visste ikke hvordan hun kunde vite det, men hun forstod at det var intet godt sted. Og han hadde ventet at alt skulde gaa som det var gaat, for han hadde hat et krus mjød staaende indfor sengetjeldet.sengetjeldet] forhenget rundt sengen
«Jeg har nok tænkt,» sa Erlend igjen, «at blir der ikke andet raad, saa fik jeg flytte dig bort med vold – ind til Sverige – fru Ingebjørgfru Ingebjørg] datter av kong Håkon 5. Magnusson, gift med den svenske hertug Erik tok godt imot mig ihøst og husket frændskapet mellem os. Men nu svir jeg for synderne mine – jeg har rømt av landet før, vet du – og jeg vil ikke du skal nævnes som den andens like.»
«Ta mig hjem med dig til Husaby,» sa Kristin sagte. «Jeg orker ikke at gaa skilt fra dig, og være mellem møerne i klosteret. Baade dine frænder og mine vilde vel være saa rimelige, at de lot os komme sammen og forlike os med dem –»
Erlend knuget hende til sig og stønnet:
«Jeg kan ikke føre dig til Husaby, Kristin.»
«Hvorfor kan du ikke det,» spurte hun sagte.
«Eline kom dit i høst,» sa han om en stund. «Jeg faar hende ikke flyttet ut av gaarden,» blev han heftig ved, «ikke uten jeg bærer hende med magt ut i slæden og kjører hende bort. Og jeg syntes ikke 210jeg kunde det – hun hadde tat begge børnene vore med hjem –»
Kristin kjendte det som hun sank og sank. Med en stemme som var skjør av frygt sa hun:
«Jeg trodde du var skilt fra hende jeg –»
«Saa trodde jeg og,» svarte Erlend kort. «Men hun hadde nok spurt ut i Østerdalen, der hun var, at jeg skulde tænke paa giftermaal. Du saa den manden jeg var sammen med i juleveitslen – det var min fosterfar, Baard Petersøn av Hestnæs. Jeg drog til ham, da jeg kom fra Sverige, jeg var hos min frænde Heming Alvsøn i Saltviken og; jeg snakket med dem om at nu vilde jeg giftes, og bad dem hjelpe mig. Det hadde Eline faat høre –.
Jeg bød hende kræve hvad hun vilde for sig og børnene – men Sigurd, husbonden hendes, venter de ikke skal leve vinteren ut – og da kan ingen negte os at bo sammen –
– Jeg laa i stalden med Haftor og Ulv, og Eline laa i stuen i min seng. Jeg tænker svendene mine lo godt bak ryggen min –»
Kristin kunde ikke si et ord. Litt efter tok Erlend paa igjen:
«Du vet, den dagen fæstemaalet er drukket mellem os to, maa hun vel skjønne, det nytter hende ikke – hun har ingen magt over mig mere –
– Men det er ilde med børnene. Jeg hadde ikke set dem paa ett aar – de er vakre – og litet kan jeg gjøre for at trygge deres kaar. Det vilde ikke hjulpet dem stort om jeg hadde kunnet gifte mig med moren.»
Taarerne begyndte at gli nedover Kristins kinder. Da sa Erlend;
211«Hørte du det jeg sa, at jeg hadde talt med frænderne mine? Ja de likte godt at jeg nu vilde gifte mig. Saa sa jeg, at det var dig jeg vilde ha og ingen anden –»
«Syntes de ikke om det da,» spurte Kristin tilslut forsagt.
«Skjønner du ikke,» sa Erlend mørkt, «at de kunde ikke si mere end en ting – de kan ikke og de vil ikke ride med mig til din far, før denne handelen mellem dig og Simon Andressøn er løst op igjen. Det er ikke blit lettere for os, Kristin, av det at du har drukket jul med Dyfrinsfolkene.»
Kristin gav sig helt over og graat stille. Hun hadde nok følt, at der var noget som var uret og uhæderlig i hendes kjærlighet, og nu saa hun at skylden var hendes.
Hun rystet av kulde da hun litt efter stod op og Erlend klædte begge kaaperne paa hende. Det var helt mørkt ute nu, og Erlend fulgte hende til Klemens kirkegaard; saa bragte Brynhild hende resten av veien til Nonneseter.
VII.
Uken efter kom Brynhild Fluga med bud at kaapen var færdig, og Kristin gik med hende og var hos Erlend i loftsstuen som sidst.
Da de skiltes, gav han hende en kaape «saa du kan vise noget for dig i klosteret,» sa han. Den var av blaa fløil vævet ind med rød silke, og Erlend spurte om hun kunde se, det var de samme farverne som i den kjolen hun hadde baaret hin dag i skogen. Kristin undret sig selv over, at hun skulde bli saa glad for han sa dette 212– hun syntes han hadde aldrig gjort hende større glæde end med disse ordene.
Men nu kunde de ikke bruke dette raad mere for at komme sammen, og det var ikke let at finde paa et nyt. Erlend gik til aftensang i klosterkirken, og nogen ganger fik Kristin efter tjenesten gjort sig et ærinde op til proventsfolkenes gaarder; saa stjal de sig til at tale nogen ord sammen oppe ved gjerderne i vinterkveldens mørke.
Da fandt Kristin paa at be søster Potentia om lov at gaa og besøke nogen gamle, verkbrudne koner, klosterets almissefolk,almissefolk] mennesker som lever av almisser som bodde i en stue litt ind paa et jorde. Bakom stuen var et uthus hvor konerne hadde en ku; Kristin bød sig til at stelle den for dem, naar hun var der, og saa lukket hun Erlend ind til sig imens.
Med en liten undren merket hun, at saa glad som Erlend var for at være hos hende, saa satte det som et aggagg] (her:) uro i hans sind at hun hadde kunnet finde paa dette raadet.
«Det var ikke til dit eget bedste at du blev kjendt med mig,» sasa] ms, 1920a–1923b; saa 1925a–b; sa 1932–1949 han en aften. «Nu har du lært at bruke slike lønraad.»slike lønraad] slike hemmelige planer
«Du skulde ikke laste mig for det,» svarte Kristin bedrøvet.
«Det er ikke dig jeg laster,» sa Erlend fort og sky.
«Jeg hadde ikke tænkt selv,» blev hun ved, «at det skulde falde mig saa let at lyve. Men en kan det en maa.»
«Det er ikke altid sandt,» sa Erlend som før. «Mindes du i vinter, da kunde ikke du selv si din fæstemand at du vil ikke ha ham.»
Paa dette svarte ikke Kristin, bare strøk over hans ansigt.
213Aldrig følte hun saa sterkt hvor kjær hun hadde Erlend, som naar han sa slike ting og gjorde hende bedrøvet eller forundret. Hun var glad til at hun kunde ta paa sig skylden for alt som var beskjæmmende og urigtig i deres kjærlighet. Hadde hun hat mot til at tale med Simon som hun skulde, da kunde de nu været langt paa vei til at faa sine saker ordnet. Erlend hadde gjort alt han kunde gjøre naar han hadde ordet om giftermaalet deres til sine frænder. Dette sa hun sig selv, naar dagene i klostret blev lange og onde – Erlend hadde villet gjøre alt ret og godt. Med smaa ømme smil tænkte hun paa ham som la frem for hende om deres bryllup, – hun skulde ride til kirken i fløil og silke, hun skulde føres til brudesengen med høi guldkrone over sit utslagne haar – det vakre, vakre haaret dit, sa han og drog hendes fletter gjennem sine hænder.
«Det kan dog ikke bli for dig som om du aldrig hadde eiet mig,» sa Kristin tankefuldt, engang han snakket slik.
Da tok han hende stormende ind til sig:
«Kan jeg mindes første gangen jeg drak jul,drak jul] feiret jul tror du, eller første gangen jeg saa det grønnes i lierne hjemme efter vinteren? Aa jeg mindes nok første gangen jeg hadde dig, og hver eneste gang siden – men eie dig det er som at drikke jul og veideveide] drive jakt på fugl i grønne lier altid –»
Lykkelig smøg hun sig ind til ham. Ikke for at hun nogen stund trodde paa, at det skulde gaa som Erlend ventet saa visst – Kristin tænkte at en dommens dag kom sikkert over dem før længe. Dette kunde dog umulig bli ved at gaa godt –. Men hun var ikke saa ræd – hun var meget ræddere for at Erlend skulde 214maattemaatte] ms, 1920a–1925b; bli nødt til at 1932–1949 reise nordover før saken kom op, og hun maatte sitte igjen, skilt fra ham. Han var over paa borgen paa Akersnes nu; Munan Baardsøn sat der mens fehirdenfehirden] (etter norrønt féhirðir ‘skattmester’) den kongelige skattemester var i Tunsberg, hvor kongen laa farlig syk. Men engang maatte da vel Erlend hjem og se til eiendommene sine. At hun var ræd fordi han skulde hjem til Husaby hvor frillen sat og biet paa ham, det vilde hun ikke være ved for sig selv engang, og hellerikke at hun var mindre ræd for at bli grepet i synden sammen med Erlend end for at staa frem alene og si til Simon og til sin far, hvad som laa hende paa hjertet.
Og saa ønsket hun næsten at der maatte komme en straf over hende og det snart. For nu hadde hun ikke andre tanker end Erlend; hun længtet efter ham om dagen og drømte om ham om natten; anger kunde hun ikke føle, men hun trøstet sig med at der kom nok en dag da hun skulde bøte dyrt for alt de hadde stjaalet sig til at ta. Og de korte kveldsstunderne hun kunde være sammen med Erlend ute i almissekonernes fjøs, gav hun sig hen i hans arme saa heftig som om hun hadde betalt med sin sjæl for at faa være hans.
Men tiden gik, og det saa ut som Erlend skulde ha slik lykke som han stolte paa. Kristin merket aldrig at nogen i klosteret mistrodde hende. Ja Ingebjørg hadde faat greie paa at hun møttes med Erlend, men Kristin skjønte at den anden tænkte aldrig det var mere end litt moro hun hadde for sig. At en bortlovet mø av god ætt skulde vove at ville slite handelenslite handelen] bryte, oppheve avtalen som hendes frænder hadde gjort, det faldt end ikkeend ikke] ikke engang Ingebjørg ind, saa Kristin. Og igjen jog skrækken gjennem hende et øieblik – kanske var det ogsaa noget rent uhørt, hun 215hadde git sig ind paa. Og dermed ønsket hun igjen at det maatte bli opdaget, saa det fik en ende –.
Paasken kom. Kristin skjønte ikke hvor der var blit av denne vinteren; hver dag hun ikke hadde set Erlend hadde været lang som et ondt aar, og de lange onde dagene hadde kjedet sig sammen til uker uten ende – men nu var det vaar og paaske, og hun syntes det var ingen stund siden juleveitslen. Hun bad at Erlend skulde ikke søke hende op i helgen – og han føiet hende i alt hun bad om, syntes Kristin. Det var like meget hendes egen skyld som hans at de hadde syndet sammen mot fastebudet. Men paaskehelgen vilde hun de skulde holde. Endda det var vondt ikke at se ham. Kanske maatte han reise meget snart – han hadde ikke sagt noget om det, men hun visste at nu laa kongen for døden, og kanske kunde det bringe nogen forandring i Erlends stilling, tænkte hun.
Slik stod sakerne for hende, da hun en av de første dagene over paaske fik bud om at gaa ned i talestuen til sin fæstemand.
Straks han kom imot hende og rakte ut sin haand, skjønte hun, at der var noget paa færde – han var ikke i ansigtet som han pleiet; de smaa graa øinene hans lo ikke, de var ikke med naar han smilte. Og Kristin kunde ikke hjelpe for at hun saa, det klædte ham at være noget mindre lattermild. Han saa ogsaa godt ut i enslags reiseklædning – en blaa, tætsittende og sid ytterklædning mænd kaldte kothardi,kothardi] (etter norrønt kothardi, fra gammelfransk cotte hardie) fôret ytterplagg (med ermer og hette) som slutter seg tett til kroppen og er knappet en brun skulderkrave med hætte, som han nu hadde slaat bakover; hans lysebrune haar krølletkrøllet] ms, 1920a–1944; krøller 1949 meget i den raa luft.
De sat og snakket en stund. Simon hadde været paa 216Formo i fasten, og da over paa Jørundgaard næsten daglig. De levet vel der, Ulvhild var saa frisk som en turde vente for hende; Ramborg var hjemme nu, hun var vakker og livlig.
«Det er omme i disse dagene, det aaret du skulde være her i Nonneseter,» sa Simon. «De har nok alt begyndt at gjøre rede til fæstensøl for dig og mig hjemme hos dere.»
Kristin sa intet, da blev Simon ved:
«Jeg sa til Lavrans, jeg vilde ride hit til Oslo og tale med dig om dette?»
Kristin saa ned og mælte sagte:
«Det er saan, Simon, at jeg vilde gjerne tale med dig i enerum om denne sak.»
«Jeg har skjønt selv at vi maa det,» svarte Simon Andressøn. «Jeg vilde just be dig spørge fru Groa om vi maa gaa litt ut i hagen sammen –»
Kristin reiste sig braat; hun gled lydløst ut av rummet. Litt efter kom hun tilbake fulgt av en av nonnerne med en nøkkel.
Der var en dør fra talestuen ut til en urtehage som laa bakom klostrets vestligste huser. Nonnen laaste op, og de traadte ut i en taake saa tæt at de kunde bare se nogen faa skridt fremover mellem trærne. De nærmeste stammer var kulsvarte; væten perlet paa hver kvist og gren. Der laa litt nysne og smeltet inde paa den vaate muld, men indunder buskene hadde nogen smaa hvite og gule liljevekster blom allerede, og detdet] ms, 1920a–1921a; der 1921b–1949 lugtet friskt og kjølig fra violgræsset.violgræsset] vegetasjon av blad og stengler fra fioler
Simon førte hende til den nærmeste bænk. Han sat litt fremoverlutet med albuerne støttet paa knærne. Saa saa han op paa hende med et underlig litet smil:
217«Jeg tænker næsten jeg vet hvad du vil si mig,» sa han. «Der er enen] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1944; en 1949 anden svend, som du under bedresom du under bedre] (her:) elsker mer, er mer glad i end mig?»
«Saan er det,» svarte Kristin sagte.
«Jeg tænker ogsaa jeg vet hans navn,» sa Simon, haardere i stemmen. «Det er Erlend Nikulaussøn av Husaby?»
Om en stund spurte Kristin lavmælt:
«Det er kommet dig for øre da?»
Simon nølet litt, før han svarte:
«Du kan vel ikke tænke jeg skulde være saa dum, at jeg ikke skjønte noget, da vi var sammen i julen? Da kunde jeg ingen ting si, fordi far og mor var med. Men dette voldte,dette voldte] dette var årsak til at jeg vilde ride hit alene denne gangen. Ikke vet jeg, om det er klokt av mig at røre ved det – men jeg syntes vi maatte tale om disse ting, før vi blir git sammen.
– Men nu er det saan, at da jeg kom hit igaar – jeg traf min frænde mester Øistein.mester Øistein] tittelen mester ble i middelalderen (og noe senere) brukt foran fornavn på person med akademisk magistergrad (eller annen høyere boklig utdannelse) Og han snakket om dig. Han sa dere hadde gaat over Klemenskirkegaarden en kveld, du var med en kone de kalder Brynhild Fluga. Jeg svor en dyr ed paa, at han maatte ha set feil. Og sier du det er usandt, skal jeg tro dig paa dit ord.»
«Presten saa ret,» svarte Kristin trodsig. «Du forsvorforsvor dig] sverget på mer enn du kunne stå ved dig der, Simon.»
Han sat litt før han spurte:
«Vet du hvem denne Brynhild Fluga er, Kristin?» Da hun rystet paa hodet, sa han: «Munan Baardsøn satte hende i et hus her i byen, da han giftet sig – hun driver ulovlig vintapvintap] tapping og utskjenking av vin der og slikt –»
«Kjender du hende,» spurte Kristin spotsk.
218«Jeg har aldrig været agtet til munk eller prest,» sa Simon og blev rød. «Men jeg vet mig da fri for uret baade mot møer og andre mænds koner. Skjønner du ikke selv, at det er ikke en hæderlig mands færd at faa dig ut og gaa om kvelden i slikt følge –?»
«Erlend har ikke lokket mig,» sa Kristin rød og harm, «og ingenting har han lovet mig. Jeg la hugen min til hamjeg la hugen min til ham] jeg ble glad i ham [jf. kommentar s. 80] uten han har gjort noget for at friste mig – jeg fik ham kjærere end alle mænd, første gang jeg saa ham.»
Simon sat og lekte med sin dolk, kastet den fra den ene haand over i den anden.
«Det er underlige ord at høre av fæstemøen sin,» sa han. «Det tegner godt for os to nu, Kristin.»
Kristin drog pusten dypt:
«Du vildevilde] ms, 1920a–1944; vil 1949 være daarlig tjent med at faa mig til hustru nu, Simon.»
«Det vet den øverste Gud, at det ser slik ut ja,» sa Simon Andressøn.
«Da trøster jeg mig til det,» sa Kristin spakt og ræd, «at du vil støtte mig, slik at herr Andres og min far lar denne handelen om os to gaa tilbake?»
«Gjør du det du,» sa Simon. Han taug litt. «Gud vet om du retteligrettelig] virkelig, ordentlig skjønner, hvad du selv sier.»
«Det gjør jeg,» mælte Kristin. «Jeg vet, at loven er slik,slik,] ms, 1920a–1923a; slik, at 1923b–1949 ingen maa tvinge en mø i egteskap mot hendes vilje; da kan hun klage sin sak paa tingeklage sin sak paa tinge] (med arkaiserende dativ) bringe saken sin opp på tinget (dvs. la saken sin behandle rettslig)tinge] ms, 1920a–1932; tinget 1944–1949 –»
«Jeg tror det er for biskopen,» sa Simon og smilte barsk. «Jeg har nu ikke hat aarsak til at forske efter, hvordan loven er om de ting. Og ikke tror du heller, at du skal komme dit, du trænger det. Du vet, jeg vil ikke kræve, at du skal holde dit ord, hvis det er dig 219for haardt imot. Men kan du ikke skjønne – det er to aar nu siden giftermaalet vort blev avtalt, og du har ikke mælet ett ord imot før nu, da alt er rede til fæstensøl og bryllup. Har du tænkt paa, hvad det vil si, om du nu træder frem og vil bryte baandet, Kristin?»
«Du vil jo heller ikke ha mig,» sa Kristin.
«Jo,» svarte Simon kort. «Hvis du mener anderledes, maa du faa tænkt dig bedre om –»
«Erlend Nikulaussøn og jeg har lovet hinanden ved vor kristelige tro,» sa hun skjælvende, «at kan vi ikke komme sammen i hjonelag, da skal ingen av os nogen tid eie husbond eller hustru –»
Simon taug en god stund. Saa mælte han besværlig:
«Da skjønner jeg ikke, Kristin, hvad du mente, da du sa, han hadde hverken lokket dig eller lovet dig – han har lokket dig ut av alle dine frænders raad.dine frænders raad] dine slektningers bestemmelse(r) – Har du tænkt paa hvadslags husbond du faar, hvis du blir gift med en mand som tok en andens hustru til sin frille – og nu vil han til hustru ta en fremmed svends fæstemø –?»
Kristin svelget graaten, hun hvisket tykmælt:tykmælt] med tykk, grøtete stemme
«Dette sier du for at gjøre mig ondt.»
«Tror du jeg vil gjøre dig ondt?» spurte Simon sagte.
«Det er ikke slik som det vilde været, hvis du –» sa Kristin tøvende. «Du blev ikke spurt, du heller, Simon – det var din far og min far som gik sammen i dette raadet. Det hadde været anderledes, om du hadde valgt mig selv –»
Simon hugget dolken ned i bænken saa den stod. Litt efter drog han den ut igjen, prøvet at stikke den 220tilbake i sliren, men den gik ikke nedi, den var bøid i spidsen. Saa sat han og famlet med den igjen fra haand til haand.
«Det vet du selv,» sa han lavmælt, skjælv i stemmen, «du vet, at nu løi du, hvis du vil ha det til det, at ikke jeg –. Du vet godt nok, hvad jeg vilde talt med dig om – mange ganger – naar du møtte mig slik, at jeg maatte ikke mand været, om jeg kunde sagt det – bakefter – ikke om de prøvet rive det ut av mig med gloende tænger –.
– Først trodde jeg det var denne døde gutten. Jeg tænkte jeg maatte unde dig fred, – du kjendte ikke mig – jeg syntes det vilde været synd mot dig saa snart efter. Nu ser jeg, du hadde ikke trængt lang tid for at glemme – nu – – nu – nu –»
«Nei,» mælte Kristin stille. «Jeg skjønner det, Simon. Nu kan jeg ikke vente du skal være min ven længer.»
«Ven –!» Simon lo kort og underlig. «Har du mit venskap nødighar du mit venskap nødig] trenger, behøver du mitt vennskap nu da?»
Kristin blev rød.
«Du er mand du,» sa hun sagte. «Og gammel nok nu – du raader selv for dit giftermaal –»
Simon saa skarpt paa hende. Saa lo han som før:
«Jeg skjønner. Du vil at jeg skal si det er mig som –. Jeg skal ta skylden for dette haandsalsslit?haandsalsslit] (første ledd etter norrønt handsal ‘løfte, overenskomst bekreftet med håndslag’, annet ledd [jf. kommentar til «slite handelen» s. 214]) løftebruddet, avtalebruddet
– Er det slik, at du er fast i viljen din – tør og vil du friste at faa din sak igjennem – saa skal jeg gjøre det,» sa han sagte. «Hjemme hos folket mit og for alle dine frænder – uten en. Far din faar du si sandheten, slik den er. Om du vil det, saa skal jeg bære dit ærinde frem for ham, og gjøre det saa lempelig for dig som 221jeg kan – men Lavrans Bjørgulfsøn skal vite, at jeg har aldrig villet gaa fra ett ord som jeg har talt til ham.»
Kristin klemte begge hænder om bænkens kant; dette tok hende haardere end alt andet, Simon Darre hadde sagt. Blek og ræd skottet hun op paa ham.
Simon reiste sig:
«Vi faar gaa ind nu,» sa han. «Jeg tænker vi er blit noget frosne nu, begge to, og denne søsteren sitter og venter med nøkkelen. – Jeg skal gi dig en uke til at tænke over sakerne i – jeg har nogen ærinder her i kjøpstaden. Jeg skal komme hit og tale med dig før jeg reiser, men du bryr dig vel neppe om at se noget til mig forinden.»forinden] først
VIII.
Kristin sa til sig selv, at nu var da dette gjort. Men hun kjendte sig dødstræt, sprængt og syk efter Erlends arme.
Hun laa vaaken det meste av natten, og hun besluttet at gjøre det hun aldrig førfør] ms, 1920a–1923b; mangler i 1925a–1949 hadde vovet at tænke paa – sende bud tiltil] ms, 1920a–1923b; efter 1925a–1949 Erlend. Det var ikke let at finde nogen som kunde gaa det ærindet for hende. Lægsøstrene gik aldrig ut alene, og hun kjendte ingen hun kunde tænke sig at ville heller; mændene som gjorde gaardsarbeidet var ældre folk og kom sjelden nær nonneboet uten for at tale med abbedissen selv. Der var bare Olav –. Det var en halvvoksen gut, som arbeidet i hagerne; han var fru Groas fostersøn fra han var blit fundet som nyfødt barn paa kirketrappen en morgen. 222Folk sa hans mor var en av lægsøstrene; hun skulde været viet nonne; men efter hun hadde sittet i mørkestuen seks maaneder – for grov ulydighet kaldtes det, og det var paa den tiden barnet blev fundet – hadde hun faat lægsøsterdragt og hadde siden arbeidet i bugaarden. Kristin hadde ofte tænkt paa søster Ingrids skjæbne i disse maaneder, men hun hadde faat liten leilighet til at tale med hende. Det var voveligvovelig] (dansk form) vågalt at lite paa Olav – han var bare barnet, og fru Groa og alle nonnerne snakket og skjemtet med ham, naar de saa gutten. Men Kristin tænkte, hun hadde ikke stort at vove nu mere. Og etpar dage senere, da Olav skulde ii] ms, 1920a–1921b; til 1922a–1949 byen en morgen, fik Kristin ham til at bære hendes bud ut paa Akersnes, at Erlend maatte finde raad, saa de kunde træffes alene.
Samme eftermiddag kom Ulv, Erlends egen svend, til taleporten. Han sa han var Aasmund Bjørgulfsøns mand og skulde be fra sin husbond om brordatteren maatte gaa ned i byen litt, for Aasmund hadde ikke tid til at komme op i Nonneseter. Kristin tænkte, dette maatte dog gaa galt – men da søster Potentia spurte om hun kjendte budet, sa hun ja. Saa gik hun med Ulv til Brynhild Flugas gaard.
Erlend ventet hende i loftet – han var opskræmt og spændt, og hun skjønte straks, nu var han igjen ræd for det som han syntes at frygte mest.
Altid skar det saan i hende, at han skulde være saa livende angstlivende angst] livredd for hun var blit med barn – naar de nu ikke kunde bli fra hinanden. Opjaget som hendes sind var denne kvelden, sa hun det til ham nu – noksaa heftig. Erlend blev mørkerød i ansigtet, han la hodet ned paa hendes skulder:
223«Du har ret,» sa han. «Jeg faar friste at la dig være, Kristin, – ikke sætte din lykke paa spil slik. Hvis du vil –»
Hun slog armene om ham og lo, men han tok hende haardt om livet, tvang hende ned paa bænken og satte sig selv paa den anden sideside] ms, 1925a–1949; siden 1920a–1923b bordet. Da hun rakte sin haand over til ham, kysset han heftig indi haandloven hendes:
«Jeg har prøvet mere end du,» sa han heftig. «Du skulde vite du, hvor meget jeg synes det gjælder for os begge, at vi kan bli gifte med fuld hæder –.»
«Da skulde du ikke tat mig,» sa Kristin.
Erlend gjemte sit ansigt i haanden.
«Nei Gud give jeg ikke hadde gjort denne uret mot dig,» sa han.
«Det ønsker hverken du eller jeg,» sa Kristin og lo kaat.kaat] viltert, yrt «Og bare jeg kan bli forlikt og faa fred tilslut med slegten min og med Gud, saa skal jeg ikke sørge om jeg maa gifte mig under skautet.gifte mig under skautet] med hår dekket av et (kone)skaut (som tegn på at man ikke lenger var seksuelt uerfaren) Og bare jeg faar være hos dig, saa synes jeg ofte, jeg kan være foruten freden og –»
«Du skal bære æren ind i gaarden min igjen,» sa Erlend, «og ikke jeg trække dig ned i min uære.»
Kristin rystet paa hodet. Saa sa hun:hun:] ms, 1922a–1949; hun. 1920a–1921b
«Da blir du vel glad, naar du hører, at jeg har talt med Simon Andressøn – og han vil ikke holde mig fast ved de avtaler som var gjort om os før jeg traf dig.»
Erlend blev stormende glad, og Kristin maatte fortælle alt. Dog taug hun med de nedsættende ord, Simon hadde talt om Erlend, men hun nævnte, at han vilde ikke ta skylden paa sig for Lavrans.
224«Det er rimelig,» sa Erlend kort. «De synes godt om hinanden, din far og han? Ja mig vil han vel like mindre – Lavrans.»
Kristin tok disse ord for et tegn paa, at Erlend dog skjønte, hun hadde endda et haardt stykke vei at gaa, før de var fremme, og hun var ham taknemmelig for det. Men han kom ikke tilbake til dette, han var storglad og sa, han hadde været ræd, hun skulde ikke faat mot til at tale med Simon.
«Du liker ham paa et vis, kan jeg merke,» sa han.
«Kan det gjøre dig noget,» spurte Kristin, «– efter alt som har været mellem mig og dig, at jeg kan se, Simon er baade retsindig og duelig.»duelig] (dansk form) dugelig, (jevnt) dyktig
«Hadde du aldrig møtt mig,» sa Erlend, «da kunde du faat gode dage med ham, Kristin. Hvorfor lo du?»
«Aa jeg mindes noget fru Aashild sa engang,» svarte Kristin. «Jeg var bare barnet dengang – men det var noget om at de gode dagene falder til forstandige folk, men de bedste dagene faar den som vaager at være uklok.»
«Gud signe moster Aashild, har hun lært dig slik,» sa Erlend og tok hende paa fanget. «Det er underlig, Kristin, aldrig har jeg merket, du var ræd.»
«Har du aldrig merket det?» spurte hun ind til ham.
Han satte hende paa sengestokken og løste av hende skoene, men saa drog han hende tilbake til bordet.
«Aanei Kristin – nu ser det dog lyst ut for os to. Jeg hadde vel ikke handlet slik mot dig, som jeg har 225gjort,» sa han og strøk og strøk over hendes haar, «hadde det ikke været det, at hver gang jeg saa dig, saa syntes jeg, det var like urimelig, at de skulde ville gi saa fin og vakker en vivviv] kvinne til mig. – Sæt dig her og drik med mig,» bad han.
Straks efter banket det paa døren – det hørtes utut] ms, 1920a–1925b; mangler i 1932–1949 som en slog paa den med et sverdhefte.
«Luk op, Erlend Nikulaussøn, hvis I er derinde!»
«Det er Simon Darre,» sa Kristin sagte.
«Luk op, mand, i djævelens navn – om I er en mand!» ropte Simon og slog i døren igjen.
Erlend gik til sengen og tok sit sverd fra knaggen. Han saa sig raadløst om: «Her er ingen steder, du kan gjemme dig – uten i sengen –»
«Det vildevilde] ms, 1920a–1944; vil 1949 neppe bedre noget om jeg gjorde det,» sa Kristin. Hun hadde reist sig op, hun talte meget rolig, men Erlend saa at hun skalv.bævet] skalv «Du faar lukke op,» sa hun som før. Simon hamret paa døren igjen.
Erlend gik bort og drog slaaen fra. Simon traadte ind, han bar et draget sverd i haanden, men støtte det straks tilbake i sliren.
En stund stod de tre og sa ingenting. Kristin skalv, men endda følte hun dette første øieblikket en underlig søt spænding – dypt i hende reiste sig noget og veiret mot kampen mellem to mænd – og hun aandet langt ut: her var slutten paa disse endeløse maaneders tause venten og længt og angst. Hun saa fra den ene til den anden, blek og blankøiet – da brast hendes spænding i en ufattelig frysende fortvilelse. Der var mere av kold ringeagtringeagt] forakt end av harme eller skinsykeskinsyke] sjalusi i Simon Darres øine, og hun saa paa Erlend, bak hans trodsige 226mine, at han brændte av skam. Det dæmret for hende, hvordan andre mænd vilde dømme om ham, som hadde latt hende komme til sig paa et slikt sted, og hun skjønte, det var som han hadde maattet ta imot et slag i ansigtet; hun visste at han brændte efter at trække sverdet og falde over Simon.
«Hvorfor er du kommet hit, Simon?» ropte hun høit og ræd.
Begge mændene vendte sig mot hende.
«For at hente dig hjem,» sa Simon. «Her kan du ikke være –»
«I har ikke med at byde over Kristin Lavransdatter mere,» sa Erlend heftig, «hun er min nu –»
«Det er hun vel,» sa Simon raat, «og et vakkert brudehus har du bragt hende til –.» Han stod litt og pustet; saa fik han magt over stemmen sin og talte rolig: «Men det er nu saa at jeg er hendes fæstemand endda – til hendes far kan hente hende. Og saa længe agter jeg at verge med odd og eggverge med odd og egg] (etter norrønt verja oddi og eggju) verge med våpen i hånd saa meget som kan berges av hendes hæder – i folks omdømme –»
«Det trænger ikke du; jeg kan selv –» han blev rød som blod igjen under Simons øine. «Tænker du jeg lar mig true av slik en gutunge som du er,» bruste han op og la haanden paa sverdhjaltet.sverdhjaltet] (annet ledd etter norrønt hjalt) håndtaket, håndgrepet på sverdet
Simon slog sine hænder bak paa ryggen.
«Jeg er ikke saa ræd av mig at jeg er ræd for at du skal tro jeg er ræd,» sa han som før. «Jeg skal slaas med dig, Erlend Nikulaussøn, du kan be djævelen hentehente] ms, 1922a–1949; hende 1920a–1921b dig paa det, hvis du ikke har latt be om Kristin hos hendes far i en rimelig tid –»
«Jeg gjør ikke det paa dit bud, Simon Andressøn,» sa Erlend heftig; rødmen skyllet over hans aasyn igjen.
227«Nei gjør du det for at rette op, hvad du har brutt mot saa ung en viv,» svarte Simon uforstyrrelig, «saa er det jo bedre for Kristin.»
Kristin skrek høit, pint ved Erlends pine. Hun trampet i gulvet:
«Gaa da, Simon, gaa – hvad har du med vore saker at skaffe.»
«Det har jeg jo netop sagt,» svarte Simon. «Dere faar taale mig, til din far har løst dig og mig fra hinanden.»
Kristin brøt helt sammen:
«Gaa, gaa, jeg følger efter straks –. Jesus, hvorfor piner du mig slik, Simon – du synes vel ikke selv jeg er værd du skal bry dig med mine saker –»
«Det er ikke for din skyld jeg gjør det heller,» svarte Simon. «Erlend – vil I ikke si til hende, hun skal komme med mig?»
Erlends ansigt dirret. Han rørte ved hendes skulder:
«Du faar gjøre det, Kristin. Simon Darre og jeg skal tales ved en anden gang –»
Kristin reiste sig lydig. Hun hegtet sin kaape om sig. Skoene hendes stod henne ved sengen – hun husket det, men hun orket ikke drage dem paa, saa Simon saa det.
Ute hadde taaken lagt sig igjen. Kristin gik flyvende fort, med hodet bøiet og hænderne kramsendemed hænderne kramsende] med hender som rørte seg med små fingerbevegelser i kaapen. Det sprængte i hendes strupe av skrikende graat – vildt ønsket hun at hun hadde et sted, hun kunde ty hen til og være alene, hulke og hulke. Det værste, det værste det hadde hun nok i vente, hun hadde faat prøve noget nyt ikveld og hun vred sig under det – hvordan 228det kjendtes at se den mand bli ydmyket, som hun hadde git sig hen til.
Simon var ved hendes albu mens hun strøk gjennem veiterne, over almenningerne og de aapne pladser hvor husene var borte, og de intet kunde se uten taaken. Engang hun snublet over noget, grep han hende i armen og hindret at hun faldt:
«Løp da ikke slik,» sa han. «Folk ser efter os. – Slik du skjælver!» sa han mildere. Kristin taug og gik videre.
Hun gled i gateleren, var gjennemvaat og iskold paa føtterne – hoserne hun hadde paa var av lær, men tynde; hun kjendte de begyndte at sprække sund, sølen tytet ind paa nakne foten.
De naadde broen over klosterbækken, og gik langsommere opover bakkerne paa den anden side.
«Kristin,» sa Simon med ett, «dette maa din far aldrig faa vite.»
«Hvordan fandt du ut at jeg var – der?» spurte Kristin.
«Jeg kom for at tale med dig,» svarte Simon kort. «Saa hørte jeg om denne svenden til din farbror. Jeg visste Aasmund er paa Hadeland. Meget lure til at finde paa er dere ikke. – Hørte du hvad jeg sa?»
«Ja,» sa Kristin. «Det var mig som sendte Erlend bud at vi skulde møtes i Flugagaarden, jeg kjendte konen –»
«Aa tvi dig da! Aa men du kunde ikke vite hvad hun er for en – og han –. Hører du,» sa Simon haardt, «er det slik at det kan dølges, da faar du dølge det for Lavrans, hvad du har kastet bort. Og kan du ikke det, 229saa faar du friste at spare ham for det styggeste av skammen.»
«Det er svært til omsorg du har for min far,» sa Kristin skjælvende. Hun prøvet at tale trodsig, men stemmen var bristefærdig av graat.
Simon gik litt. Saa stanset han – hun skimtet hans ansigt, der de stod alene sammen midt i taaken. Slik hadde han aldrig set ut før.
«Jeg har skjønt det, hvergang jeg var hjemme hos dere,» sa han, «dere har litet forstaat, dere kvindfolkene hans, hvad Lavrans er for en mand. Raader ikke over dere, sier denne Trond Gjesling – han skulde vel ogsaa bry sig med slikt, han som var æslet tilvar æslet til] var bestemt for at raade over mænd! Han var et høvdingsemne, han, som mænd vilde fulgt – gladelig. Der er ikke tider for slike karer nu – min far kjendte ham ved Baagahus –. Men det er ikke blit til andet end han har gaat der oppe i dalen, mest som en bonde –. Altfor ung blev han giftet bort – og mor din, med det sindet hun har, var vel ikke den som skulde gjøre det lettere for ham at gaa der. Det er slik at han har mange venner – men tænker du han har en som kan staa ved siden av ham –. Sønner har han ikke faat beholde – det var dere døttrene hans som skulde bygge op ætten efter ham – faar han nu leve den dag at han ser, den ene er helseløs og den anden æreløs –»
Kristin knuget hænderne over sit hjerte – hun syntes hun maatte holde om det for at gjøre sig saa haard som hun trængte være.
«Hvorfor sier du dette,» hvisket hun om en stund. «Du vil da vel hverken eie eller ha mig mere –»
«Det – vil jeg vel – ikke,» sa Simon usikkert. «Gud 230hjelpe mig, Kristin – jeg mindes dig den kvelden i loftet paa Finsbrekken. – Men gid djævelen maa hente mig lyslevende den dag jeg tror nogen mø paa øinene hendes igjen!»
«– Lov mig det, at du ikke ser Erlend, før din far kommer,» sa han da de stod ved porten.
«Det vil jeg ikke love,» svarte Kristin.
«Saa skal han love mig det,» sa Simon. «Jeg skal ikke træffe ham,» svarte Kristin fort.
«Den vesle hunden jeg sendte dig engang,» sa Simon før de skiltes, «den kan du la søstrene dine ha – de er saa glad i den – hvis det ikke er dig for meget imot at se den i huset.»
«– Jeg rider nordover imorgen tidlig,» sa han, og saa tok han hende i haanden til farvel, mens portnersøsteren saa paa.
Simon Darre gik nedover mot byen. Han gik og slog ut med knyttet næve, snakket halvhøit og svor ut i skodden. Han svor sig selv til, at han sørget ikke over hende. Kristin, det var som en ting han hadde trodd var det skjære guld – da han fik se den nær ved, saa var det bare messing og tin. Hvit som en sneflokesnefloke] (større) snøfille hadde hun knælet og rakt sin haand ind i luenluen] flammen – det var ifjor; iaar drak hun vin med en bansatbansat] (som er) lyst i bann [jf. kommentarene til s. 155 og 157] ribbaldribbald] (etter norrønt ribbaldi) tøylesløs, utsvevende mann i loftet til Fluga, – djævelen, nei! Det var for Lavrans Bjørgulfsøn som sat der oppe paa Jørundgaard og trodde – aldrig var det vist kommet Lavrans i sinde at de kunde svige ham slik. Nu skulde han selv bære budet og hjelpe med at lyve for den manden,manden] ms, 1920a–1921b; anden 1922a–1949 det var for det at hans hjerte brændte av sorg og harme.
231Kristin hadde ikke tænkt at holde sit løfte til Simon Darre, men det blev bare til at hun fik vekslet etpar ord med Erlend – en kveld oppe i veien.
Hun stod og holdt hans haand, forunderlig undergivet, mens han snakket om det som var hændt i Brynhilds loft sidst. Med Simon Andressøn skulde han tales ved en anden gang. «Hadde vi slaas deroppe, saa var det kommet over hele byen,» sa Erlend heftig. «Det visste han godt nok, denne Simon ogsaa.»
Kristin skjønte hvor denne hændelsen hadde svidd ham. Hun ogsaa hadde tænkt paa den ustanselig siden – det var ikke til at komme fra, i dette eventyr stod Erlend med endda mindre hæder end hun selv. Og hun følte at nu var de sandelig ett kjød – hun skulde svare med for alt han gjorde, selv naar hun mislikte hans færd, og hun vilde kjende det i sit eget hold,hold] (av norrønt hold) kjøtt (på kroppen) naar Erlend rispet skindet sit.
Tre uker senere kom Lavrans Bjørgulfsøn til Oslo og hentet sin datter.
Kristin var ræd, og hun var hjertesaar,hjertesaar] smertelig berørt da hun gik til talestuen for at møte sin far. Det første som faldt hende ind, da hun saa han stod der i samtale med søster Potentia, var at han saa ikke saan ut som hun hadde husket ham. Kanske var han ikke noget forandret siden de skiltes for ett aar siden – men hun hadde set ham alle aarene opigjennem som den unge, spræke og vakre manden hun hadde været saa stolt av var far hendes, da hun var liten. Hver vinter og hver sommer som var gaat over dem deroppe i hjemmet, hadde vel merket ham, at han blev ældre, som de foldet hende 232ut til voksen ung kvinde – men hun hadde ikke set det. Hun hadde ikke set at haaret hans var blaknetvar blaknet] var blitt matt av farge nogen steder og hadde faat et rustagtig rødskjær fremme ved tindingerne – slik som gult haar graaner. Kinderne var blit tørre og længere saa musklerne i ansigtet laa som strenger ned mot munden; den unge hvite og røde letlet] (etter norrønt litr) naturlig farge var blit ensfarvet veirbitt. Han var ikke noget bøid i ryggen – allikevel, skulderbladene kuvetkuvet] (preteritum av kuve, etter norrønt kúfa) raget opp paa en anden maate under kappen. Han steg let og fast, da han gik mot hende med utstrakt haand, men det var dog ikke de gamle myke og raske rørslerne. – Det hadde vist været der altsammen ifjor og, hun hadde bare ikke set det. Kanske var der kommet et litet drag til – av nedslagenhet – som voldtevoldte] (her:) ble årsak til at hun saa det nu. Hun brast i graat.
Lavrans la armen om hendes skulder og støttet hendes kind med haanden sin.
«Saa, saa, styr dig nu, barn,» sa han blidt.
«Er I harm paa mig, far?» spurte hun sagte.
«Det maa du vel kunne skjønne jeg er,» svarte han, men blev ved at stryke hende over kindet. «Endda saa vet du vel saa meget, at du trænger ikkeikke] ms, 1920a–1923b; ikke at 1925a–1932; ikke å 1944–1949 være ræd mig,» sa han sørgmodig. «Nei nu maa du styre dig, Kristin, skjæms du ikke ved at te dig slik,» – for hun graat, saa hun maatte sætte sig paa bænken. «Vi skal ikke snakke om disse tingene her hvor folk gaar ut og ind,» sa han, satte sig ved siden av hende og tok hendes haand. «Skal du ikke spørge efter mor din da – og søstrene dine –?»
«Hvad sier mor om dette?» spurte datteren.
«Aa det kan du vel tænke – men vi vil ikke tale om dette nu,» tok han paa igjen. «Hun maar bramaar bra] har det bra ellers –» 233og han gav sig til at fortælle løst og fast hjemme fra gaarden, til Kristin litt efter litt blev roligere.
Men hun syntes bare at spændingen blev værre ved det faren ikke sa noget om hendes haandsalsbrudd.haandsalsbrudd] [om første ledd jf. kommentar s. 220] løftebrudd Han gav hende penger til at dele ut mellem de fattige ved klostret og gaver til lekesøstrene; selv gav han rikelig til klostret og til søstrene, og ingen i Nonneseter visste andet end at Kristin nu skulde fare hjem til fæstensøl og brylluppet sit. Det sidste maaltid spiste de begge ved fru Groas bord i abbedissestuen, og fruen gav Kristin det bedste skudsmaal.
Men alt dette fik dog tilslut en ende. Hun hadde sagt det sidste farvel til søstrene og vennerne ved klosterporten, Lavrans leiet hende til hendes hest og løftet hende i sadlen. Det var saa rart at ride med faren og svendene fra Jørundgaard nedover denne veien til broen, hvor hun hadde listet sig i mørke; det var underlig at ride saa hæderlig og fri gjennem Oslo gater.gater.] ms, 1922a–1949; gater, 1920a–1921b Hun tænkte paa den prægtige brudefærden deres, som Erlend hadde talt om saa ofte – hjertet hendes blev tungt; det hadde været lettere om han hadde ført hende med sig. Det var saa lang en tid endda hun skulde være en i løndom og en anden aapenlyst for folk. Men saa faldt hendes øie paa farens ældede, alvorlige ansigt, og hun prøvet at tænke, nei Erlend hadde ret.
Der var nogen flere reisende i herberget. Om kvelden spiste de alle sammen i en liten aarestue, hvor der bare var to senger; Lavrans og Kristin skulde ligge der, for de var de fornemste gjester i herberget. De andre gik derfor, da det led litt utpaa, og hilste venlig godnat, eftersom de brøt op for at finde sine sovepladser. Kristin 234tænkte paa at det var hende som hadde listet sig til Brynhild Flugas loft og latt sig ta i favn av Erlend – syk av sorg og av frygt for at hun aldrig mere skulde bli hans, syntes hun, nei her hørte hun ikke hjemme mere.
Faren sat borte i bænken og saa paa hende.
«Vi kommer ikke til Skog denne gangen?» spurte KristinKristin] ms, 1922a–1949; Kristen 1920a–1921b for at bryte tausheten.
«Nei,» svarte Lavrans. «Jeg har hat nok for en stund med det jeg maatte høre av din morbror – for at jeg ikke bruker magt mot dig,» forklarte han, da hun saa paa ham.
«Ja jeg vilde tvunget dig til at holde dit ord,» sa han litt efter, «hadde det ikke været fordi Simon sa, han vilde ikke ha en uvillig hustru.»
«Jeg har aldrig git Simon mit ord,» sa Kristin fort. «Du har sagt altid før, at du vilde aldrig tvinge mig i egteskap –»
«Ikke vilde vel det være tvang om jeg krævet, du skulde staa ved en avtale som har været vitterligvitterlig] åpenlyst, kjent for alle mennesker hele tiden,» svarte Lavrans. «I to vintrer har dere hett fæstensfolk, og du har ikke mælet imot eller vist uvilje ved det, før nu bryllupsdagen var fastsat. Vil du skyve dig ind under det at saken blev utsat ifjor, saa du ikke har git Simon din tro i hænde, da kalder jeg ikke det ærlig færd.»
Kristin stod og saa ned i varmen.
«Jeg vet ikke hvad som ser værst ut,» blev faren ved, «enten det skal hete at du har kastet Simon fra dig eller du er blit vraket. Herr Andres sendte mig bud –» Lavrans blev rød da han sa det, «– han var harm paa gutten og bad mig kræve slik bot som jeg vilde finde 235rimelig. Jeg maatte si som sandt var – jeg vet ikke om det andet hadde været bedre – at skulde her bøtes, saa var vi nærmest til det. Skam for os er begge deler.»
«Jeg kan ikke skjønne det er saa stor skam,» sa Kristin sagte. «Siden Simon og jeg er enige.»
«Enige,» tok Lavrans op. «Han la ikke skjul paa at han var uglad, men han sa, efter dere hadde talt sammen, trodde han ikke der kunde komme andet end ulykke av det om han krævet du skulde holde avtalen. – Men nu faar du si mig, hvordan dette er kommet over dig.»
«Har Simon intet sagt om det?» spurte Kristin.
«Han syntes at mene,» sa faren, «at du har lagt din elsk til en anden. – Du faar nu si mig, hvordan dette er, Kristin.»
Kristin tænkte sig litt om.
«Gud vet,» sa hun sagte, «at jeg ser vel, Simon kunde være god nok til mig og mere end det. Men det er sandt at jeg blev kjendt med en anden mand, og da skjønte jeg, jeg faar aldrig en glad stund mere i livet, skulde jeg leve det med Simon – ikke om han raadde over alt det guld som er ier i] ms, 1920a–1923b, 1925b–1949; er er 1925a Engelland – jeg vilde hellere ha den anden om han ikke eiet mere end en eneste ku –»
«Du venter vel ikke jeg skal gi dig til en tjenestekar,» sa faren.
«Han er min like og mere end det,» svarte Kristin. «Jeg sa bare – han har nok baade av gods og jord, men jeg vilde hellere sove med ham paa bare straastraa] sengehalm(en) end med nogen anden mand i enen] ms, 1920a–1923a; mangler i 1923b–1949 silkeseng –»
Faren taug litt.
236«En ting, Kristin, er at jeg vil ikke tvinge dig til at ta en mand, som du har imot – endda det maa Gud og Hellig Olav vite, hvad du kan ha imot den manden jeg hadde lovet dig til. Men en anden ting er det om han er slik, han du har sat hugen din til, at jeg kan gifte dig med ham. Ung er du og litet forstandig – og kaste sine øine paa en mø som er lovet bort, det pleier ikke en retvisretvis] (etter norrønt réttvíss) rettsindig mand at gjøre –»
«Det raar et menneske ikke selv for,» sa Kristin heftig.
«Aa jo vel. Men saa meget maa du vel skjønne, at jeg vil ikke krænke Dyfrinsfolket slik at jeg fæster dig bort straks du har snudd ryggen til Simon – og mindst til en mand som kunde synes mere anselig eller være rikere. – Du faar si, hvem denne manden er,» sa han om litt.
Kristin klemte hænderne i hinanden og pustet tungt. Saa mælte hun meget langsomt.
«Jeg kan ikke det, far. Det er slik, at faar jeg ikke denne manden, da kan du føre mig til klosteret og aldrig mere derfra – jeg tror ikke jeg lever længe da. Men det vilde ikke sømme sig at jeg nævnteat jeg nævnte] ms, 1920a–1922b; at nævne 1923a–1932; å nevne 1944–1949 hans navn, før jeg vet om han har saa god vilje til mig som jeg har til ham. Du – du faar ikke true mig til at si, hvem han er før, – før det viser sig, om – om han agter at beilebeile] fri hos dig med frænderne sine.»
Lavrans taug længe. Han kunde ikke andet end like, at datteren tok det slik; saa sa han tilslut:
«La det være slik da. Det er rimelig, at du helst vil tie med navnet hans, naar du ikke vet mere om, hvad han agter at gjøre.»
«Du faar gaa iseng nu, Kristin,» sa han litt efter. Han kom bort og kysset hende:
237«Du har voldt mange sorg og harme med dette paafund, datter min – menmen] ms, 1923a–1949; med 1920a–1922b det vet du, at dit vel ligger mig mest paa hjerte – Gud hjelpe mig, det blev nok slik, hvad du saa gjorde – han og hans milde moder vil vel hjelpe os, saa dette kan vendes til det bedste. – Gaa nu og se til du sover godt.»
Efter han hadde lagt sig syntes Lavrans han hørte en liten lyd av graat fra den anden væggen, hvor datteren laa. Men han lot som han sov. Han hadde ikke hjerte til at nævne for hende at han frygtet, nu vilde ogsaa den gamle snakken om hende og Arne og Bentein bli gravet op igjen, men det laa tungt paa hans sind, at det var ikke stort han kunde gjøre for at hindre, at barnets gode ry blev flekket til bak hans ryg. Og det værste var, at han syntes, hun hadde meget voldt det selv med sin tankeløshet.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.
I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.