Kransen

av Sigrid Undset

Kristin Lavransdatter og svartedauden i miljøhistorisk perspektiv

Sissel Furuseth, Universitetet i Oslo


I siste kapittel av Korset blir Kristin Lavransdatter smittet av det hun selv omtaler som «den svarte pesten», en ny og skremmende farsott som høsten 1349 brer seg nordover langs norskekysten. Innenfor fiksjonens rammer er det skipsmannskapet til sønnen Skule som bringer med seg den smittsomme bylle- og lungepesten fra Bjørgvin til Nidaros, men syk blir Kristin først etter at hun har reddet den foreldreløse Tore fra å bli ofret levende til pestgygra Hel og sørget for at guttens avdøde mor får en verdig begravelse i vigslet jord. Da har Kristin tjent ved Reins kloster i to år og venter på å bli viet til nonne før jul, men i løpet av høstmånedene må den 47 år gamle enken tre i karakter som den handlekraftige husfruen hun en gang var. I arbeidet med å pleie syke medsøstre, melke kyr og gi mat og husly til forkomne barn, har hun knapt tid til å tenke på sin egen familie: «Nu syntes det næsten som alle mennesker var hinanden like nære og fjerne i denne nød» (Undset 1922, 499). Krisen fordrer samhold, humanitet og radikal selvoppofrelse.

For en leser i 2020 – året da koronaviruset lammet en hel verden – er det mye å relatere seg til i denne pestens dramatikk som avrunder trilogien om Kristin Lavransdatter. Verket kan i lys av avslutningskapitlet betegnes som et stykke pandemilitteratur, hvilket gir anledning til å minne om at fiksjonens Kristin lever samtidig med kjente pestdiktere som Petrarca (1304–1374), Boccaccio (1313–1375) og Chaucer (1343–1400). Selv hadde Sigrid Undset som barn opplevd å måtte flykte fra difteriutbrudd i Kristiania, og i 1918 mistet hun barndomsvenninnen Emma Münster, som døde bare 36 år gammel, trolig av lungebetennelse som følge av spanskesyken (Slapgard 2007, 197). Vår tids økokritiske oppmerksomhet omkring samspillet mellom klimaendringer og sykdomsspredning vil naturlig nok være med på å farge gjensynet med Kristin Lavransdatter.


Naturopprør

Allerede før pesten ankommer Trøndelag, aner leseren at noe fatalt kommer til å skje. I september 1349 registrerer Kristin en merkelig trykkende tåke i fjordlandskapet omkring Reins kloster.

I flere dager alt hadde dette underlige veiret varet – vindstille, tæt skodde som synte merkelig blyblaa utover sjøen og bort mot bergene, naar den stundom lettet saavidt at det blev sigtbart litt ut i bygden. Indimellem tætnet den til støvregn, indimellem lysnet det saa meget at en hvitlig flek synte hvor solen stod indi skoddebergene. Men altid raadet en rar, tung badstuvarme som var underlig her nede ved fjorden og til og med paa denne aarstid – det var to dager før Nativitas Mariae – saa alle folk snakket om veiret og undret, hvad det kunde sæte. (Undset 1922, 482)

Den allvitende fortelleren lar Kristin og menneskene rundt henne lese naturen og forsøke å forstå hva den betyr. Slik blir hovedpersonens værobservasjon nok et eksempel på forfatterens dynamiske realisme. I Undsets middelalderunivers er det rimelig at dramatiske hendelser foregripes av naturvarsler. Senere får vi lese om sjøfugl som må vike plassen til fordel for ravner og kråker, og menneskene forundrer seg over dette onde jærtegnet. Det samme gjelder den tunge luften som ikke slipper taket: «[D]en unaturlige taake blev liggende, der syntes at være et lønlig sambaand mellem skodden og dræpsotten» (Undset 1922, 498). En moderne leser vil imidlertid spørre seg om det virkelig kan stemme at det var badstuvarme ved Trondheimsfjorden så sent som i september, og om det finnes en sammenheng mellom tåke og pest.

Flere historiske kilder beretter om ulike besynderlige værfenomener som ledsaget svartedauden: «[N]eppe har der fra alle Steder været berettet om saa voldsomme og saa almindelig udbredte Naturoprør, som under denne Pandemi», påpeker den norske legen Anton Ludvig Faye i et foredrag om «Den sorte Død» i Kristiania 1879 (Faye 1880, 6). Han refererer til europeiske krøniker som har beskrevet sommeren og høsten 1349 som usedvanlig varm og tørr, med uavbrutt sønnavind, og det ble registrert jordskjelv i både Tyskland og Danmark. I 1350 ble det rapportert om et voldsomt vulkanutbrudd på østkysten av Island «ledsaget af et saa stærkt Mørke, at Folk ei kunde finde Vei midt paa Dagen» (Faye 1880, 15).

Nå vil et vulkanutbrudd i 1350 naturligvis ikke påvirke været i 1349, men som P.A. Munch beklager i kapitlet om «Den store Mande-Død» i Det norske Folks Historie, var ikke middelalderens annalister alltid like nøyaktige i sine tidsangivelser (Munch 1862, 499). Islandske annaler har likevel vært viktige kilder for historikere som har forsøkt å rekonstruere spredningen av svartedauden i Norge. Små uoverensstemmelser i kildene har ført til at spørsmålet om pestens spredningsmønster har sysselsatt historikere helt frem til i dag (jf. bl.a. Benedictow 2002; Lunden 2008). Hadde pesten kommet til Norge østfra allerede i 1348, eller kan vi anta at den først kom vestfra sommeren 1349, og hvor lenge herjet egentlig sotten utover i 1350?I Edda 1955 opplyser Sigrid Undsets svigerdatter om funnet av disposisjonen til Kristin Lavransdatter blant dikterens etterlatte papirer fra 1919. Der står det blant annet under «Tidfølge»: «Kristin født 1302. Gift med Erlend 1321. I kloster 1346. Dør 1348.» (Svarstad 1955, 351). Det siste har Undset rettet opp i den endelige versjonen av Korset, der det eksplisitt vises til året 1349 som Kristins siste leveår (Undset 1922, 481), men forvirringen omkring dødstidspunktet i notatene kan muligens reflektere de historiske kildenes omtrentlighet når det gjelder tidfestingen av svartedauden. I Lagmannsannalen heter det at Arne erkebiskop og alle korsbrødrene i Nidaros døde av sotten i 1349 (Storm 1988, 276). Med utgangspunkt i opplysninger om at biskopen døde 17. oktober, og utstedte sitt testamente 23. september, antar man at pestsmitten kom til Nidaros senest 20. august, og at epidemien var i fullt utbrudd en måned senere (Benedictow 2002, 78). Undset har derfor historikernes støtte når hun lar Kristin Lavransdatter møte døden på Reins kloster under svartedauden: «Hvis hun hadde vært en historisk person, ville hun nok som nonne på Rein hatt små muligheter til å overleve pesten», skriver Audun Dybdahl (1970, 15).

Når det gjelder værrapportene og sammenhengen mellom vær og sykdom, tar Faye sine forbehold. Forskere i dag vil mene at en del av disse historiske rapportene er overdrevne og farget av datidens ufullkomne medisinske teorier om at smitte ble overført gjennom dårlig luft. Men den britiske historikeren Bruce Campbell advarer mot å avvise krønikenes beskrivelser av «corrupted air», for selv om de fleste forskere i dag er enige om at svartedauden skyldes pestbakterien Yersinia pestis, som ble overført fra rotter til mennesker via lopper, har senere klimaforskning bekreftet at også værsystemene endret seg radikalt i løpet av 1300-tallet (Campbell 2010, 306). En varm periode ble etterfulgt av en særdeles kald periode, og vendepunktet falt delvis sammen med pesten. Selv om det er grunn til å betvile den tradisjonelle diagnosen av svartedauden som «a disease of hot weather», er det liten tvil om at klimaendringer la til rette for spredningen av svartedauden og dermed kom til å spille en viktig rolle i den store omveltningen – «acting as a transformative tipping point» (Campbell 2016, 267). Denne analysen støttes også av norsk forskning, blant annet basert på dendrokronologisk materiale, dvs. materiale som er årringedatert (jf. Dybdahl 2010; Thun og Svarva 2018).

Undsets valg av 1300-tallet som ramme for Kristin Lavransdatters liv er knyttet til det samme vendepunktet, og som hun viser blant annet i Edda-artikkelen om folkeviser (Undset 1921 b), er hun velinformert om hvordan «Svartedauden decimerte folket, ødela dets økonomiske basis, som alt var svækket av en række daarlige aar og av hanseaternes utryddelseskrig mot norsk handelsvirksomhet» (Undset 1921 b, 31). I det komplekse samspillet av naturkrefter og kulturkrefter trekker hun særlig frem at «sotten herjet slik inden rækkerne av den høit kultiverte norske geistlighet at den norske kirke aldrig mere naadde op på sit gamle høie niveau» (Undset 1921 b, 32). Slik viser hun også hvor vanskelig det er å trekke skarpe skiller mellom menneskelige og naturlige prosesser.

At naturen fungerer som historisk protagonist, ser vi altså hos Undset, men i hennes middelalderromaner er det naturligvis viktig at karakterene reflekterer middelalderens tankesett og ikke vår tids viten. Derfor ser vi at nonnene pleier de pestsyke med teriak og kalmusrot, og beskytter seg mot smitte ved hjelp av ingefær og eddik, og deretter går over til å tygge enebær og furunåler etter hvert som krydderet brukes opp (Undset 1922, 498). Medisinhistoriker Ingjald Reichborn-Kjennerud berømmer Kristin Lavransdatter for hvor nøyaktig «tidens medicinske tanker er tat paa kornet» (Reichborn-Kjennerud 1925, 653). Dikteren og historikeren har da også langt på vei benyttet seg av samme kilder: diplomer, annaler og lover, men også sagaer og annen diktning.

Selv vår tids geofysikere kan ty til karakteristikker som «the Dantean anomaly» for å beskrive hvordan plutselig klimaforverring forårsaket den store europeiske hungerskatastrofen 1309–1321, som endte samtidig som den italienske dikterens liv (Brown 2001, 251). Særlig somrene 1315–1317 var våte og kalde over hele Europa. I den sjette sangen i Dantes La divina commedia heter det da også: «I tredje Kreds jeg er, hvor Regnen siver / Evig og tung og iiskold og forbandet» (Müller 1851, 61). I Kransen kan vi gjenkjenne dette klimaavviket i uåret som rammer Gudbrandsdalen mens Kristin og Erlend venter på tillatelse til å gifte seg. Når forlovelsesselskapet omsider arrangeres, blir det lite og beskjedent «fordi det forrige aaret hadde været uaar», som Lavrans begrunner det (Undset 1920, 310).


Religion og økologi

I økokritisk teori får kristendommen ofte skylden for menneskets økologiske hovmod og det miljømessige uføret vi etter hvert er havnet i. «By destroying pagan animism, Christianity made it possible to exploit nature in a mood of indifference to the feelings of natural objects», forklarer middelalderhistorikeren Lynn White jr., og utdyper det slik: Oppildnet av Første Moseboks ord om at det er skapt i Guds bilde, har mennesket satt seg over resten av skaperverket, noe som har fått katastrofale følger for økosystemene (White 1967, 1205). Til tross for at White selv endte med å slå et slag for den hellige Frans av Assisi som økologisk forbilde, har hans karakteristikk av jødisk-kristent tankegods som naturfiendtlig og dualistisk fått etablere seg som en slags økokritisk doxa. Et verk som Kristin Lavransdatter gir imidlertid grunn til å problematisere et slikt skille.

Riktignok var Undset opptatt av at driftslivet måtte «underkastes moralsk, åndelig og kulturell disiplin», som Liv Bliksrud formulerer det i avhandlingen Natur og normer hos Sigrid Undset, men utgangspunktet er enkelt nok: «Mennesker fødes, tar til seg næring, forplanter seg, lider og dør. Alt som er sant og stort må på en eller annen måte være knyttet til slike elementære fenomener» (Bliksrud 1988, 11). Som flere forskere har vært inne på, var det for Undset i Kristin Lavransdatter viktig å kunne gi et realistisk bilde av middelalderens tankesett. Dette omfatter åpenbart også synet på naturen. Et vidt spekter av historiske kilder viser at natur ble tatt på største alvor av middelalderens mennesker, som ikke hadde annet valg enn å underkaste seg biologiske og meteorologiske prosesser. «To the pre-Enlightenment mind humans were not omnipotent and Nature was not invariably benign», minner Campbell om, og advarer dagens forskere mot vitenskapelig hovmod: «Modern economic historians may live in a less superstitious and more scientific and theoretically informed age, but on the power of humans relative to that of Nature our medieval and early modern forebears may have been wiser» (Campbell 2010, 310).

Undset formulerer et beslektet resonnement i reiseboken Tilbake til fremtiden, der hun etter et besøk i Kyotos kommunale museum innleder en refleksjon omkring nye og gamle kulturer og kunnskapsregimer. I kritikken av det hun kaller «Vulgær-Darwinismen», fletter hun inn sin beundring for den eldre naturforsker Carl von Linné:

Linné visste, hvad som var iakttagelse, og hvad som var fantasilek. Utviklingsoptimismens tilhengere visste ikke det, og det var fatalt. Heller ikke later de til å ha visst, at når det gjelder motstandsdyktighet mot miljøforandringer, evnen til å overleve naturkatastrofer, tilpasse sig og sikre artens fortsatte eksistens under skiftende vilkår, så har ikke de «høieste», mest kompliserte organismer vært heldigst farne. Hesteskokrabben er eldre på jorden enn mennesket, og det er visst ikke usannsynlig at den kommer til å overleve oss. (Undset 1945, 161)

Disse artsbetraktningene utgjør bare en liten del av et større argument om å bygge samfunn tuftet på demokratiske prinsipper, men eksemplet illustrerer like fullt hvordan naturen hele veien tenkes sammen med det kulturelle og religiøse hos Undset. Derfor kaller hun også Linné for en «sekulær skytshelgen» (Undset 1945, 60). Noe av det som kjennetegnet Linnés menneskesyn, var at han så sjelen som integrert i naturen. I synet på forholdet mellom kropp og sjel sto han «nærmere en form for materialistisk monisme enn cartesiansk dualisme» (Bliksrud 1982, 51).

Det tette samspillet mellom biologi og ånd er også sentralt for Undset, som lenge ønsket å skrive en populær biografi om Carl von Linné. Selv om det aldri ble noe av, viser Bliksrud hvordan Linnés iakttakelsesevne og taksonomiske tenkning gjenspeiler seg i Undsets tekster. Den norske dikteren og den svenske naturforskeren hadde en felles sans for orden og balanse, og så på hver art som «uttrykk for en bestemt funksjon innenfor helheten av systemet» (Bliksrud 1982, 48). En slik synsmåte kan gjerne kalles «økologisk», selv om den også er hierarkisk og metafysisk.

Hennes univers er en struktur av «virkeligheter» på høyere og lavere nivåer. […] Hennes diktning dreier seg om samspillet av krefter på de ulike nivåer, og på sitt beste lykkes hun også i å vise hvordan denne kommunikasjon mellom nivåene danner en full, helhetlig struktur, velordnet og dynamisk. Naturen blir da innenfor Undsets taksonomi et signalsystem, som kan tydes og tolkes. (Bliksrud 1982, 48)

I den selvbiografiske romanen Elleve aar (1934) ser vi hvordan en slik kommunikasjon kommer til uttrykk allerede hos den femten måneder gamle Ingvild, som krabbende rundt i hagen blir yr av glede når hun kan kjenne solvarm jord risle mellom hendene (Undset 1934, 7). Derfor er det ikke til å undres over at dikteren senere er blitt kalt både botaniker og meteorolog (Bang 1977, 95). Fra biografiene vet vi dessuten at Sigrid Undset som tiåring leste høyt fra det populærvitenskapelige tidsskriftet Naturen for den syke faren (Slapgard 2007, 42).Studerer man nærmere 1892-årgangen av Naturen (redigert av botanikeren Jørgen Brunchorst), kan man finne legevitenskapelige artikler om kolera og influensa, geologiske tekster om vulkanen Etna og klimaet i polare strøk under istiden, samt meteorologiske artikler om de siste grønlandsekspedisjonene og skogens innflytelse på luftens temperatur. I 1893-årgangen kan man lese om blant annet immunitet og solsystemets utvikling, og om hvordan tregrensen i Norge har blitt gradvis lavere som følge av rovhogst, landheving og klimaendringer. Hennes naturfaglige skolering har følgelig vært allsidig og har gjennomgått mange faser. Katolisismen tilførte en ekstra dimensjon, uten at realitetsorienteringen, den litterære konkresjonen og respekten for naturen tapte i styrke av den grunn, snarere tvert imot.

Korsets hyperrealistiske skildringer av sykdom og død illustrerer på hvilket grunnleggende sett mennesket er natur: «Likstanken slog kvælende imot hende, endda kojen var saa utæt og døren av. Stivøiet, med halvaapen mund – og hun kjendte kjaker og læber stive som træ – saa hun efter døden. Men der laa bare en lang bylt paa jordgulvet i kroken» (Undset 1922, 512). Slik lyder det når Kristin og vennen Ulf henter Steinunn fra den usle strandhytten slik at hun kan få en grav ved kirken. For Kristin er menneskeverdet ukrenkelig. Hennes religion befaler henne ikke å gjøre forskjell på folk. Derfor insisterer hun på at den prostituerte Steinunn skal behandles med samme respekt som blir nonnene til del. Når en gjeng rasende menn vil ofre Steinunns sønn for å blidgjøre Hel, griper Kristin inn med fare for eget liv. I den forstand har Lynn White rett: «Christianity is the most anthropocentric religion the world has seen» (White 1967, 1205). Men for Undset betyr ikke det at naturen skal undertrykkes. Den krever bare at vi er ekstra moralsk årvåkne. Det er det som er sivilisasjon.


Pandemien i en større rytme

Da koronapandemien slo inn med full styrke våren 2020, var det mange som grep til tidligere tiders sykdomslitteratur – som Albert Camus’ Pesten (1947), Thomas Manns Døden i Venezia (1912) og Giovanni Boccaccios Dekameronen (1353) – for å sette elendigheten i perspektiv. Aftenpostens Ingunn Økland merket seg særlig hvordan dekadanseskildringer er en viktig ingrediens i pestlitteraturen, og Kristin Lavransdatter er intet unntak (Økland 2020). Der leser vi om hvordan den unge Skule og andre i Nidaros slår seg på et vilt og hemningsløst liv for å holden døden unna. «Epidemier er tydeligvis velegnet til å skildre dekadanse som et forstadium til døden. En siste fråtsing i sanselige gleder», skriver Økland. I Korset er riktignok byens festkultur beskrevet på avstand, som et rykte mer enn en realitet i Kristins liv, men de fjerne rapportene om moralske utskeielser er med på å fylle ut bildet av kompleksiteten i pandemien. Slik går Undset i dialog ikke bare med Boccaccios Dekameronen, men også med Geoffrey Chaucers Canterbury Tales (1387–1400), som reflekterer 1300-tallsmenneskers opplevelse av pest på litt ulike måter. Begge formidler apokalyptiske forestillinger der pesten er relatert til syndefulle liv (Beidler 1982).

At det er en årsakssammenheng mellom synd og pest, er også selvsagt for Kristin. Den største uhyggen, og verkets sentrale drama, er knyttet nettopp til denne forbindelsen, ikke til døden i seg selv: «Hun hadde set folk dø en haardere død –. Men det var faafængt – dette var pesten, Herrens refst over al menneskenes hemmelige hjertehaardhet, som bare den alvidende Gud kjendte» (Undset 1922, 494). I tråd med middelalderens folketro, blir sotten dessuten personifisert; «pesten og døden vandret nakne over landet», heter det (Undset 1922, 495).

Likevel er det en annen form for dødsangst vi er vitne til i sluttscenene i Korset. Kristin Lavransdatter har gjort opp for seg, og frykter ikke Guds straff, men det er ikke enklere å gi slipp på livet av den grunn. Når Sigrid Undset følger hovedpersonen til siste åndedrag, er det først og fremst ensomheten og den kontaktsøkende desperasjonen til den sykes dødskamp hun viser leseren:

Straks efter at Sira Eiliv hadde git hende den sidste olje og viaticum, mistet Kristin Lavransdatter igjen bevisstheten. Hun laa med haarde blodspytninger og brændende feber, og presten, som blev hos hende, sa til nonnerne, at det kom til at gaa fort med hende. – Nogen ganger var den døende saa meget ved samling, at hun kjendte ett og andet ansigt – Sira Eilivs, søstrenes – fru Ragnhild selv var der engang, og Ulf saa hun. Hun strævet for at vise, hun kjendte dem, og at hun tykte, det var godt, de var hos hende og vilde hende vel. Men for dem som stod hos, saa det bare ut som hun kavet med hænderne i dødskampen. (Undset 1922, 519)

Kristin får så et glimt av den avdøde sønnen Munan, rykkes et øyeblikk tilbake til livet igjen, men så blir «alting borte i en mørkerød skodde» (Undset 1922, 519). Det siste Kristin merker før hun dør, er at den leverrøde tåken etter hvert blir tynnere og lysere. Dernest følger leseren Sira Eiliv og Ulf Haldorssøn ut i tunet der de oppdager at vinterens første snøfall nettopp har kommet. De to mennene trekker et dypt drag av den friske luften og tenker at «det var som dette snefald maatte ha tvættet sott og smitte ut av luften» (Undset 1922, 520). Slik beskriver Sigrid Undset Kristins død også som en ny start. Når de slitne mennene går mot ildhuset for å spise, observerer fortelleren: «Uvilkaarlig traadte de begge saa let og nænsomt som de evnet paa nysneen» (Undset 1922, 521). I Kristin Lavransdatter klinger natursensibiliteten med til siste punktum.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Sigrid Undset regnes som en av de store norske forfatterne. Hun debuterte med dagboks- og ekteskapsromanen Fru Marta Oulie i 1907, og forfatterskapet består først og fremst av romaner og noveller fra samtiden og historiske romaner fra middelalderen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.