Sanselighet og realisme

Undset hadde debutert i 1907 med dagboksromanen Fru Marta Oulie,Hennes første litterære arbeider var imidlertid utkast til historiske romaner, og avslaget fra direktør Peter Nansen i danske Gyldendal, «Forsøk Dem ikke mere paa historiske romaner. Det kan De ikke. Men De kan jo prøve at skrive noget moderne. Man vet sgu aldrig!», er berømt. Se Gry Berg og Liv Bliksruds innledning til den tekstkritiske utgaven av Fru Marta Oulie. og i årene som fulgte, utga hun en diktsamling (Ungdom 1910), to romaner, Jenny 1911 og Vaaren 1914, i tillegg til novellesamlingene Den lykkelige alder 1908, Fattige skjæbner 1912, Splinten av troldspeilet 1917 og De kloge jomfruer 1918. Dessuten var hun en aktiv essayist og debattant, en av de markante forfatterne som bidro til en bred debatt om kvinners rettigheter og livsbetingelser i de første tiårene av det forrige århundre. Opp mot kvinnesakskvinnenes likhets- og frigjøringsidealer insisterte Undset på den naturgitte forskjellen mellom menn og kvinner. Hennes siste utgivelse før Kransen var Et kvindesynspunkt (1919), der hun samlet fire lengre artikler fra perioden 1912–1919 med et nyskrevet etterord. I en verden preget av uro og krigstretthet hevder hun her at reproduksjonen og omsorgen for barn gjør kvinnen avhengig av mannen, og at det er til samfunnets beste at kvinnene «vedkjender seg sine lænker og bærer dem med værdighet» (Undset 1919, 157; se også Iversen 1989 og Johansen 1998). Etter hvert som hun fordypet seg i kristen teologi og konverterte til katolisismen, ble trosspørsmål og kristen etikk en stadig viktigere del av hennes diktning.

I sine nåtidsromaner og -noveller skildrer Undset kvinner i Kristiania, som ungpiker, kontorslitere og husmødre, gjerne i middelklassefattigdom og med lengsler og drømmer om kjærlighetslykke som synes dømt til å skuffes. Erotisk begjær skildres sanselig og direkte. I debutromanen skriver jeg-fortelleren dagbok om sin utroskap mot en kjedelig ektemann, og om hvordan den martrer henne når ektemannen dør. Jenny er en kunstnerroman der hovedpersonen lengter etter noe mer, men ikke vil gå på akkord med seg selv eller sine idealer, hverken i kunsten eller kjærligheten. Og i Vaaren og flere av novellene er det umuligheten av å realisere både kjærlighetsforholdet til mannen og morsomsorg og morslykke det dreier seg om. «Det urolige hjerte, det heftig higende, i utilfredsstillede længsler bankende kvindehjerte – det er hovedmotivet i Sigrid Undsets digtning», skrev en av mellomkrigstidens store litterære kritikere, Eugenia Kielland, om disse fortellingene (1929, 7). Med «det urolige hjertes psykologi» (Kielland 1929, 18) utleveres de kvinnelige hovedpersonene som misfornøyde og forstillede, og Kielland har lite til overs for dem. Omtalen hennes av den første novellesamlingen, Den lykkelige alder (1908), viser imidlertid at Undsets skildringer bidro til å vise frem noe nytt, til å åpne verden for leseren:

Saa slaaende ny forekom den virkelighet hun her hadde opdaget, at man efter læsningen ikke var ganske det samme menneske som før. Ute i gaten var man som i en ny by. Bevisstheten om at disse mennesker var der – disse bitre og tungsindige skjæbner som vi ikke var blit opmerksomme paa, disse ansigter som vi kjendte og dog aldrig var kommet bakom – omskapte byen og hverdagen. Læsere som først senere har fundet vei til Sigrid Undset, har ikke chance til at forstaa dette forbløffende nye, saa flittig er hendes spor siden traakket av andre. (Kielland 1929, 11)

Også Elster fremhever sanseligheten i nåtidsskildringene i essayet han gav ut samme høsten som Kransen kom ut: «Ingen kan som hun gi et tydelig, haandgripelig utsnit av Kristiania. Hendes skildringer angriper ens sanser på samme maate som virkeligheten: en ser det som er stygt, en hører alle en leiegaards lyder og larm, en føler klamheten og lugter og smager alt det som vondt er» (Elster 1920b, 178). «Kristianiataaken» som noen av anmelderne var glad for å bli kvitt, dreier seg i så måte kanskje mer om hverdagslivet som skildres i den moderne byen, enn det litterære språket som bærer det frem.

Kristin Lavransdatter-trilogien forteller om Kristins liv i den første halvdelen av 1300-tallet, fra tilværelsen som ungjente gjennom stormende forelskelse og bryllup, til livet som hustru og mor for en flokk med sønner, og videre til hun dør som enke under Svartedauden. Også her er det sanseligheten som slår leseren. Enten det er smug i gamle Oslo, høye kirkehvelv i Hamar og Nidaros eller gårdsbebyggelse og landskap i Gudbrandsdalen og Trøndelag, er skildringene basert på personenes, særlig Kristins, sansninger og inntrykk, de være seg vanebaserte eller nysgjerrig nye.

Romanene har en allvitende forteller som kan forklare og trekke linjer, men de er alltid forankret i personenes gjøremål og plassering i rommet. Slik åpner Kransen med den informasjonen som leseren trenger for å forstå settingen: «Ved skiftet efter Ivar unge Gjesling paa Sundbu i aaret 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hendes husbond Lavrans Bjørgulfsøn. De hadde før bodd paa hans gaard Skog i Follo nær ved Oslo, men nu flyttet de til Jørundgaard øverst paa Silsvoldene», men allerede etter noen sider gis perspektivet til den lille Kristin som får bli med sin far på tur til seteren på fjellet:

Her paa kirkebakken og i kirkegaarden pleiet Kristin at leke næsten hver dag; men idag hun skulde ut og fare saa langt, syntes barnet at det kjendte syn av hjemmet og bygden var helt nyt og merkelig. Husklyngerne paa Jørundgaard var likesom blit mindre og graaere, der de laa nede paa flaten, indtun og uttun. Elven vandt sig blank utover, og dalen viet sig med de brede grønne volder og myrer i bunden og gaarder med aker og eng opefter lierne under de graa og stupbratte fjeldsider. (Undset 1920, 7)

«Smaamøens opvækst i den friske storskaarne natur er den vakreste idyl, det lyseste Sigrid Undset har git os», sier Eugenia Kielland, og hun tilskriver denne «farverike ouverture» æren for «den overraskende glæden bogen vakte ved sin fremkomst» (Kielland 1929, 26).

Allerede i løpet av de første kapitlene blir leseren opplært i middelalderens livsrytme, høytider og daglige gjøremål ved å følge barneblikket og barnets vitebegjær. Kultur, skikker og gjenstander, ja til og med landskapet fremstår som historiske på denne måten, gjennom sansing og iblant med det allvitende overblikket:

Store furuer stod døde og hvite som ben indpaa myrerne – og nu saa Kristin nakne graanuter dukke op mot himmelen allevegne. […]. Arne sprang snart først og snart sidst, rev av bærris til hende og nævnte hvis sætrer det var de saa nedenfor sig i skogen – for der var skog over hele Høvringsvangen den tiden. (Undset 1920, 13–14)

Senere lærer vi med den unge og voksne Kristin, som stilles overfor historisk bestemte valg og krav, men også i skildringen av Kristins liv som voksen kvinne står sansene sentralt. Fortellingen følger hender i arbeid og kjærtegn, føtter som beveger seg i søle mellom husene, på stier i fjellet og i dans. Ja, selv på dødsleiet, der Kristin tar av seg bruderingen fra Erlend for å kjøpe messer for den døde kvinnen hun har båret til graven, skildres hennes opplevelse av ringens tyngde i hånden og håndens tyngde på teppet, før hun til slutt omtåket registrerer merket som ringen har avsatt i fingeren hennes.

Den samme sanseligheten som preger nåtidsfortellingene gjenfinnes altså i den historiske romanen. I sin store studie av trebindsverket gjør litteraturhistorikeren Ellisiv Steen en fin analyse av hvordan dette også knytter an til de utstrakte beskrivelsene av klær, våpen, bygninger og redskaper:

Folk «dukker» seg inn og ut av dørene, på annen måte blir det ikke fortalt om hvor lave middelalderens hus var. Ellers kan man trekke frem på slump slike setninger som liksom i farten vifter seg med et lite stykke spesiell lærdom: «Så fant hun starregresstuen under benken og tørket av bordplaten» (II 46). – «Her er reveister – jeg ser du har frosset kinnet ditt.» (II 99) (Steen 1969, 105–106).

Slik skapes det en «dynamisk realisme», hevder hun, «hvor tingene får funksjon i det rørlige liv, i menneskenes bruk av gjenstandene, i deres ferd mellom hus og steder, i deres samkvem med dyrene og med hverandre» (Steen 1969, 106).

Den historiske romanens muligheter

Den historiske romanen er en mangslungen sjanger. Den oppstod idet den moderne historievitenskapen tok form tidlig i det 19. århundre og spenner bredt fra 1800-tallets fortellinger om historiske helter og slag, via biografier og slektsromaner, til postmoderne problematiseringer av den historiske fortellingens vilkårlighet, og fra populærkultur til lødig utforskning av fortiden. For noen forskere har hovedutfordringen ved sjangeren vært om, og i så fall på hvilken måte, fiksjonen har kunnet formidle historisk sannhet, mens spørsmålet for andre har vært hva det er i historien som både forfattere og lesere lar seg fascinere av. Hvorfor akkurat én bestemt periode? Og i hvilken hensikt – for å vise fortidens likhet og relevans for nået, eller dens fremmedhet? Både forholdet mellom fiksjonen og historieskrivingen og forholdet mellom «da» og «nå» er sentrale for konstitueringen av sjangeren, som ellers best kjennetegnes som hybrid.Se for eksempel Jerome de Groot i The historical novel: «Historical writing can take place within numerous fictional locales: romance, detective, thriller, counterfactual, horror, literary, gothic, postmodern, epic, fantasy, mystery, western, children’s books. Indeed, the intergeneric hybridity and flexibility of historical fiction have long been one of its defining characteristics» (Groot 2010, 2) og Richard Humphreys oppslag om historiske romaner i Routledge Encyclopaedia of Narrative Theory (Humphrey 2005).

For Undset var middelalderen et opplagt valg når hun skulle skildre et kvinneliv i historien. På spørsmål fra sin svenske brevvenninne Andrea Hedberg svarer hun i 1923 om dette: «Jeg tror jo i det hele ikke paa at menneskene har «utviklet» sig i historisk tid. De har hat forskjellige maater at se verden paa og middelalderens betragtningsmaate tiltaler mig mest, fordi den har love for menneskene som de er og en religion om menneskene som de burde være» (Undset 1979, 202). Andre, som Ellisiv Steen, fremholder det attraktive ved middelalderen som et lite utforsket tidsrom som lar seg fylle med diktning:

Norges historie mellom 1300 og 1350 er ypperlig egnet som tumleplass for en dikter. Denne perioden ligger både så langt tilbake at den har det fjernes eventyrglans over seg, og så nær at det historiske hovedmønster ligger klart i store, tydelige trekk og lar seg konstruere på solid kunnskapsgrunnlag. Men samtidig flyter kildene også såpass sparsomt at ingen av tidens betydelige personligheter trer helt nær, ingen er så gjennomforsket at ikke dikteren har frihet til å utfylle portrettet uten å krenke den historiske virkelighet (Steen 1969, 82–83).

At middelalderen også gav rom for en høyere himmel enn det samtidens Kristiania gav, er det heller ikke tvil om. Her kunne den katolske kristentroen skrives frem som en selvfølgelig ramme om liv og død, og tilhørighet og autoriteter som Jenny og de unge kvinnene i samtidsfortellingene savnet, kunne skrives inn i middelalderens slektssamfunn. Undset var også usedvanlig godt innlest på middelalderens egen litteratur, og som senere kapitler i denne innledningen skal utdype, bidro det til å gi henne både språk og motiv til fortellingen om Kristins lengsler og lidenskap.Anne-Lisa Amadou viste i sitt kapittel om Undset i Norsk kvinnelitteraturhistorie hvordan nåtidsfortellingene ikke ga plass til kjærligheten som lidenskap (amour-passion), men at riddervisene gav henne et språk for det i Kristin Lavransdatter (Amadou 1989, 114). Dette perspektivet videreutviklet hun i sin essaysamling om Undset fra 1994, Å gi kjærligheten et språk. Syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap.

Ofte har Georg Lukács’ studie Der historische Roman (1955) blitt brukt for å beskrive og forstå Sigrid Undsets middelalderromaner. Mer enn en teori om sjangeren er imidlertid Lukács’ bok et politisk prosjekt. Som marxist under nazismens fremgang i 1930-årene lette han etter en roman som kunne vise hvordan samtiden hadde sine forutsetninger i historien. Den gode historiske romanen var for ham den som levendegjorde «fortiden som nåets forhistorie» (Lukács 1965, 64), slik Walter Scotts romaner hadde gjort da han ved begynnelsen av 1800-tallet hadde skildret den tidlige skotske frigjøringskampen. For en kritikk av bruken av Lukács’ forståelse som sjangernorm se for eksempel Rønning 1996; Solberg 1994 og 1997. For Sigrid Undset var det ikke dette det dreide seg om da hun valgte å forfølge sin interesse for middelalderen. Hennes hensikt synes snarere å være å bruke fiksjonen til å utfylle bildet av fortiden, gjerne korrigere fremstillingen av den, og samtidig bruke den historiske avstanden til å holde opp et speil for nået.I vurderingen av Kristin Lavransdatter er de som trekker dens status som (ekte) historisk roman i tvil, gjerne Lukács-inspirert. Se for eksempel Helge Rønnings artikkel i Vinduet fra 1983. Innledningens neste kapittel utdyper konfliktene i Undset-forskningen når det gjelder historiesyn og synet på hva en historisk roman er. I stedet for å trekke en direkte linje fra fortiden til nået kan romanen slik løfte frem fortidens annerledeshet og med det fungere som en kritikk av samtiden. Som samtidsresepsjonen av Kransen viser, var dette også gangbar forståelse av den historiske romanen i mellomkrigstiden.

Allerede i anmeldelsene av Kransen var det flere kritikere som påpekte at Undset nå var på høyde med nobelprisvinnere. Jonas Schanche Jonasen i 1ste Mai av 9. desember 1920 sammenligner henne med Hamsun som fikk prisen samme høst som Kransen utkom, og både han og flere andre sier at hun nå kan måle seg med Selma Lagerlöf som hadde fått prisen i 1909. Etter flere nominasjoner fra både forfattere og akademikere ble Undset tildelt prisen i 1928. Da hadde hun også utgitt tobindsverket om Olav Audunssøn, hvis liv utspiller seg generasjonen før Kristin Lavransdatters (Olav Audunssøn i Hestviken, 1925 og Olav Audunssøn og hans børn, 1927), og begrunnelsen for pristildelingen viser til hennes samlede litterære fremstilling av nordisk middelalder.Se Bliksrud 2005a for en redegjørelse for nominasjonene og diskusjonene før tildelingen av prisen til Undset. Undsets litteratur passet godt inn i Nobelprisens profil i mellomkrigstiden. Flere av prisvinnerne både før og etter henne ble tildelt prisen for sine historiske romaner og slektsromaner – Anatole France hadde fått prisen i 1921 og Garcia Deledda i 1926, mens Thomas Mann fikk den i 1929 og John Galsworthy i 1932.

Kristian Elster fikk rett i sin vurdering i den første anmeldelsen. Kristin Lavransdatter er utvilsomt en «af de skildringer, som ved sit liv og sin indre styrke vil blive staaende fra slegt til slegt». Trilogien har kommet i mer enn 30 utgaver hittil og i store opplag, og den er per i dag oversatt til 21 språk. Den er dramatisert på scenen flere ganger og for filmlerretet én gang.Filmatiseringen gjaldt Kransen, og Liv Ullmann var regissør: Kristin Lavransdatter, 1995. Verket står også sentralt i Undsets forfatterskap og har blitt gjenstand for forskning gjennom snart hundre år. De neste kapitlene i denne innledningen viser en del av denne forskningen og gir både åpninger til lesningen av trilogien og forklaringer til mye at det historiske stoffet som Undset har kjent, men som nok er ukjent for de fleste leserne i dag. Først gir Liv Bliksrud en oversikt over hovedtrekkene i forskningstradisjonen, deretter følger to kapitler som viser hvordan romanen er historisk situert i tid og rom. Her gjør Hans Jacob Orning rede for de rikspolitiske forholdene som danner det historiske bakteppet for Kristins liv, mens Sverre Mørkhagen viser hvordan romanens tid også er forankret lokal- og kulturhistorisk. I det neste kapittelet undersøker Kristin Bliksrud Aavitsland hvordan Undset i romanen bygger et helt middelalderunivers, som hviler på fortolkninger av middelalderen, og som ikke minst har vært med på å forme norske forestillinger om en særlig middelalderkultur. Deretter følger tre kapitler om middelaldersamfunnets normer og skikker som gjenfinnes i skildringen av Kristin og hennes families liv og levemåte. Jørn Øyrehagen Sunde gjør rede for den rettshistoriske og Jan Schumacher for den kirkehistoriske bakgrunnen for romanhandlingen, og Benedicta Windt-Val viser hvordan personnavnene i trilogien både er forankret i historiske navneskikker og inngår i Undsets person- og miljøskildring. Undset var fra barnsben av levende opptatt av folkediktingen, og hennes dype kjennskap til denne gir gjenklang i Kristin Lavransdatter. Olav Solberg og Stefka Georgieva Eriksen gjør i de påfølgende kapitlene rede for trilogiens intertekstuelle spill med middelalderlitteraturen, henholdsvis balladediktningen og prosalitteraturen. Til slutt følger to kapitler som viser nyere forskningsperspektiver på Kristin Lavransdatter. Christine Hamm analyserer Undsets skildringer av moderskap i trilogien som et bidrag til diskusjonene av kvinnelighet i hennes samtid, men som fortsatt er interessante i et feministisk perspektiv i dag. Og med et miljøhistorisk perspektiv viser Sissel Furuseth hvordan romanen skildrer menneske og natur i en helhet som omslutter både liv og død. Med utgangspunkt i Kristins død i den store pesten løfter hun også frem en, kanskje uventet, fornyet aktualitet ved Kristin Lavransdatter.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1920

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook