Jan Schumacher, MF vitenskapelig høyskole
I det avsluttende kapittelet i tredje bind av trilogien, Korset, fortelles det om Kristins siste dager på Rein kloster. Fortelleren oppsummerer livsløpet, og hun gjør sin siste spektakulære gode gjerning – til andres og egen store forundring – og her farer hun til sist ut av dette liv, ut av forfatterens og vår fantasi, for å møte sin Gud:
Det tyktes hende være et mysterium, som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt hende fast i en pagt som var blit sat for hende, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blit øst over hende – og trass i hendes egenvilje, trass i hendes tunge, muldbundne sind var noget av den kjærlighet blit i hende, hadde virket i hende som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde, som ikke elskovens heteste brand og ikke elskovens stormende vredesmod helt hadde kunnet lægge øde. En Guds tjenestekone hadde hun været – en vrang, motvillig terne, tiest en øientjener i sine bønner og utro i sit hjerte, lat og forsømmelig, uten taalemod under revselser, litet stadig i sin gjerning – likevel hadde han holdt hende fast i sin tjeneste, og under den glittrende guldring var der lønlig blit sat et merke paa hende, at hun var hans tjenestekvinde, eiet av den herre og konge, som nu kom, baaret paa prestens viede hænder, for at gi hende frihet og frelse –. (Undset 1922, 518–519)
Sitatet kan leses som en utfoldelse av ordene som innleder Augustins Bekjennelser, en bok som la viktige premisser for middelalderens teologi og fromhetsliv. Forfatteren henvender seg til Gud og sier «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg» (Augustin 1996, 3). Augustin betrakter menneskelivet som en pilegrimsvandring og mennesket som en vandrer (homo viator). På sett og vis befinner vi oss i et fremmed land, «langt bort», som den fortapte sønn i Jesu lignelse (Luk 15, 13), samtidig som Gud slett ikke betrakter pilegrimen fra det fjerne, men gjennom sitt nådige forsyn hjelper og bistår oss på vandringen. Augustins utsagn forankret menneskelivet i to realiteter. «Du har skapt oss til deg»; det var den ene realiteten. Augustin nøyer seg ikke med å si at mennesket er skapt av Gud; han føyer til «skapt til deg». Mennesket er fra begynnelsen av retningsbestemt, skapt for å høre Gud til. Den andre realiteten består følgelig i at menneskelivet først går i oppfyllelse når vi finner hvile hos Gud. To realiteter, begge hinsides våre sanser, utgjorde rammen for menneskelivet, og dermed fikk hele livsløpet et alvor. Det er et alvor som det kunne bli romankunst av. Dette alvoret overgår langt de begrensede mål vi moderne setter for livet, mål knyttet til for eksempel karriere og selvrealisering. Målet for livet i den tid romanen om Kristin Lavransdatter beretter om, var altså langt mer ambisiøst.
Kan Kristin Lavransdatter leses uten kjennskap til kristendommen i middelalderen? Svaret er både ja og nei: «Ja», fordi forfatteren røper en så inngående kjennskap til epoken, beveger seg i den med en slik fortrolighet at det gjør leseren nysgjerrig etter å lære mer, samtidig som hun eller han allerede er et godt stykke på vei under forfatterens kyndige veiledning. Men svaret er også «nei», for det er lett å sette parentes om det vi møter i romanen av tro og tanker og seder og tenke at det alt sammen er «tidskoloritt».
Det neste spørsmål er om Kristin er et troverdig middelaldermenneske. Ville en kvinne, født og oppvokst i Norge på 1300-tallet har forstått hva kristendommen gikk ut på? Da Sigrid Undsets romanverk om Kristin Lavransdatter utkom på 1920-tallet, stod norsk akademia midt oppe i en polarisert debatt om dette spørsmålet, personifisert i de to lærde Edvard Bull og Fredrik Paasche. Begge hadde med hvert sitt utgangspunkt forsvart avhandlinger som skulle kaste lys over kristendommens gjennomslagskraft i Norge i middelalderen. De var kommet til stikk motsatt konklusjon. Begge ville svare på spørsmålet om hvorvidt kristendommen i løpet av middelalderen hadde trengt igjennom til det brede lag av befolkningen. Bull svarte benektende. Han etterlyste kilder som kunne bekrefte en slik påvirkning. Paasche svarte bekreftende og bygde sin konklusjon på den norrøne diktningen (Paasche 1914). For Bull var imidlertid litteratur ikke noen kilde til folkets liv. Det skulle sterkere krefter til å bevege folkets tankegang, mente han (Bull 1912).
I dag, hundre år senere, er frontene ikke lenger så steile. Skyttergravene har veket for nyansene, og middelalderens kulturuttrykk har fått en renessanse. Det er flere grunner til det. For det første har studiet av middelalderens kulturelle levninger skutt fart og ikke minst skapt nysgjerrighet vis-à-vis særpreget i de former for kommunikasjon av religiøse ideer som middelalderen har etterlatt oss. Kunsthistorikere og litteraturforskere har bidratt til å få frem vesentligere sider av religiøs mentalitet i middelalderen enn det for eksempel tradisjonell teologihistorie var interessert i å fange opp. Kulturhistorien har vist at tro og praksis fra middelalderen fikk en lang levetid innenfor folkekulturen. Teologene foretrakk lenge å studere middelalderens lærde begrepsspråk slik dette ble utviklet ikke minst ved universitetene. Men dette var en verden som befant seg langt fra vanlige mennesker, og i Norge var den geografiske avstanden til slike kunnskapssentra enorm. Det fantes imidlertid en teologi som var nærmere vanlig folk. Den teologien var praktisk og poetisk. Vi finner den i liturgien og i Bibelen, i diktning og sanger, for ikke å forglemme måten kirkehuset ble utsmykket på.
Dette trosinnholdet hadde form av en lang, omfattende historie som strakte seg fra skapelse til nyskapelse. Den falt sammen med Bibelens store fortelling, spennvidden fra beretningen om skapelsen i Første Mosebok frem til avslutningen i Johannes Åpenbaring. I hver eneste søndagsmesse ble denne store fortellingen fremsagt i en kortform som kalles credo. Troens innhold dreide seg ikke om fortiden. Det også, selvfølgelig, men alle de hendelser Bibelen berettet om var tilordnet en stor sammenhengende historie, en «frelseshistorie». Å befinne seg midt inne i en historie som ennå ikke er avsluttet, det var hva kristendommen handlet om.
På en annerledes måte enn vi er vant med å tenke om religiøs overbevisning, var kristendommen i middelalderen en kollektiv verden. For å beskrive dette kollektive særpreget er begrepet «mentalitet» blitt tatt i bruk. Det viser til et kollektivt sett av ideer og ikke oppfatninger som er tenkt frem på egen hånd. Man kunne si at mentalitet beskriver noe som tenkes føles og handles i oss. Å snakke om mentalitet innebærer også å holde ideer, affekter og praksis sammen, og ikke skille disse aspektene fra hverandre. Man kunne si at kristendommen i middelalderen først og fremst må sees som «praktiserende», til forskjell fra en moderne betegnelse som «personlig» kristendom. Kristendommen var gjenstand for overlevering, fra generasjon til generasjon i form av enkle formler og praksiser. Kirkeinstitusjonen skapte arenaer for religiøs samhandling, der barna var inkludert fra og med dåpen.
Kirken var en sammenheng hvor menneskene først og fremst kunne hente ut den bistand som trengtes for å nå målet Gud hadde satt for menneskets korte livsløp her på jorden. Bistand og hjelp på en strevsom livsvandring var hva Kirken kunne love sine lemmer, og denne hjelpen lot seg sammenfatte i ordet «nåde». Ordet «nåde» hadde et omfattende innhold. Det betød selvsagt at man kunne få sine synder tilgitt, men det omfattet også en kraft som var sterk nok til å forvandle et menneske til en helgen. Endelig var det også nåde i den måten Gud i det skjulte kunne styre et menneskeliv, slik forfatteren lar Kristin ane hvilken forvandling som har skjedd med henne. Helt i tråd med forestillingen i middelalderen lar Undset Kristin oppfatte frelsen som et prosjekt som det skulle arbeides på gjennom hele livet. Det paradoksale ved denne prosessen kan omskrives med et sitat fra apostelen Paulus: «Arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt, for det er Gud som virker i dere» (Fil 2, 12)
Nåden ble skjenket den enkelte på mangfoldig vis, deriblant sakramentalt, det vil si gjennom synlige handlinger som rommet langt mer enn det som møtte det ytre øyet. Man kunne sammenligne de ytresynlige ritene med glassmaleriet som det var mulig å se gjennom. Eller som det het i den såkalte «Stavkirkeprekenen» fra Gammelnorsk homiliebok, at den som med sine ytre øyne betraktet kirkehusets korparti, kunne «skjelne mangt himmelsk med sjelens øyne» (1971, 102). Som et kjærlighetens fellesskap formidlet kirken denne nådebistand gjennom hellige handlinger eller sakramenter, men også gjennom forbønnen, som gikk som et usynlig blodomløp gjennom kirkelegemet. Avdøde helgener, lys levende munker og nonner som tilbrakte dager og netter med å be, og prestene som leste sine messer – alle representerte de det helliges nærvær midt i det hverdagslige.
Men var vanlig folk i stand til å oppfatte noe som helst av dette? Foregikk ikke all slik formidling på latin? Slike innvendinger er i beste fall en halvsannhet, i verste fall en myte som ble holdt ved like innenfor en protestantisk kultur. Formidling av kristen tro foregikk slett ikke utelukkende på latin. Helt siden Karl den stores tid var listen blitt lagt høyt. Det skulle prekes og undervises på morsmålet. I norsk sammenheng er Gammelnorsk homiliebok det beste eksemplet på dette (Hjelde 1995). Om messeliturgien var på latin, så skulle prekenen holdes på morsmålet, og messens enkelte ledd skulle forklares for folket så handlinger og ord fremsto som meningsfulle (Hareide 2014).
Dessuten var klosterbevegelsen vel etablert i Europa på det tidspunktet kristendommen omsider vant igjennom i Norge. I klostrene var det blitt utviklet en mystisk teologi, som på den tiden da Undset lar historien om Kristin Lavransdatter utspille seg, var i ferd med finne veien ut til bredere lag av folket. Mystikken hadde dype røtter i den benediktinske tradisjonen og var blitt videre utviklet gjennom blant annet cisterciensernes forfatterskap – jevnfør den rollen Undset har tillagt klosteret på Tautra mot slutten av romanen. Endelig bidro tiggerordenene på 1200-tallet – fransiskanere og dominikanere – vesentlig til å gjøre denne arven kjent utenfor klostermurene gjennom prekener og andre litterære sjangre på morsmålet, slik at man i dag snakker om en «vernakulær [folkespråklig] teologi» i senmiddelalderen (McGinn 1998). Noen har ment at denne mystikken stod i opposisjon til kirke og liturgi, og at man i klostrene mente at Gud lot seg best finne i ensomhet og uten inngrep fra kirkeinstitusjonen. Dette er fjernt fra tankegangen i middelalderen. Munker og nonner var ett med kirkens store fellesskap, og deres fremste kall bestod i å bistå menneskene som levde «i verden» gjennom sin forbønn. Et nærmere studium av denne tradisjonen bekrefter fortroligheten med kirkens liturgiske praksis og med den meditative måten å lese Bibelen på som praksis i klosteret hadde utviklet (se Schumacher 2005).
Undset hadde selv kjennskap til mystikken, særlig gjennom dens engelske representanter som Julian av Norwich (d. ca. 1423) og Walter Hilton (d. 1396) (Ramnefalk 1997). I romanverket kan man fornemme denne tradisjonen gjennom mange av de dyptloddende og nærmest aforistiske utsagnene vi støter på hos tilsynelatende enkle sogneprester, klosterbrødre og nonner, og som kaster lys over menneskets vandring til Gud. Mystikken i middelalderen har vært beskrevet som en praktisk visdom, en «veiledning» for vandringsmenn og -kvinner på veien til hvilen hos Gud og en fremstilling av menneskets forhold til Gud i form av en kjærlighetshistorie (Ramnefalk 1997; Härdelin 2012, 13–19).
Liv Bliksrud har skrevet at «Undset behandler menneskets forhold til sin skaper som en like uomgjengelig realitet som tannpine» og kaller det også «hennes merkverdige likevekt mellom naturalisme og religion» (Bliksrud 2005b, 313). Begge utsagnene kan være treffende som en karakteristikk av formen for kristendom i middelalderen. Én forsker beskriver det som en «kristen materialisme» (Bynum 2011), en annen snakker om «sanselig senmiddelalder» (Dahlerup 2010). Andre igjen har understreket hvorledes det konkrete og synlige også samtidig er transparent, på én og samme tid «overflate» og «vindu» (Härdelin 2005), som en «tegn-verden», som vel å merke ikke bare formidler kunnskap om fortiden, men om Guds gjerninger her og nå. Virkelighetsoppfatningen i middelalderen forutsetter et poeng som det er lett å overse. «Frelseshistorien», historien om Guds gjerninger, er ikke en avsluttet fortid, men pågår ennå, og mennesket befinner seg midt inne i den. Dette gav menigheten sin tilslutning til hver søndag i messen gjennom trosbekjennelsen.
Bibelens tekster var en slik «tegnverden», der leseren ble lovet «inn-syn» i Guds lange redningsaksjon for mennesket, med sentrum i inkarnasjonen. Det samme gjaldt for liturgien. Den var også en tegnverden, der handlinger, ord og utsmykninger var vinduer inn mot den Gud som ennå ikke hvilte så lenge menneskeslektens fortapte sønner og døtre var på veien hjemover.
Også naturen var en «bok», full av «spor» og hellige tegn. Riktignok kunne naturen også være befolket av mørke og truende makter, slik det er skildret helt i starten av Kransen. Utenfor «garden», ute på «heden» kunne man støte på makter som folket hadde søkt vennskap med i tidene før kristendommen hadde kommet, og folk gav seg inn under «Kvitekrist». Men naturen var ikke bare et tilholdssted for tusser og troll. Den var en bok, skrevet av Skaperen, derfor lå sannheten om Gud også åpent tilgjengelig for den som ville lese. Blant klosterfolket var det augustinerordenen som utviklet kunsten å lese og tolke naturens bok, en kunst som vi kan kalle for middelalderens «symbolisme». Ifølge kunsthistorikeren Erla Bergendahl Hohler søkte man i de konkrete tingene og fant «synlige symboler for det usynlige og et fokuseringspunkt for sin andakt»:
Dette er jo i tråd med hele middelalderens billede av verden. Menneskene søkte i alle forhold en dypere betydning bak det synlige. Objekter og hendelser var bare bevegelser på overflaten, symboler på det som foregikk i en høyere virkelighet. Det var av vesentlig betydning for mennesket å kunne tolke alle ting slik at de ble forklaringer på denne høyere virkeligheten. Man levde overhodet i en symbolsk verden, med skikker og ritualer både i det offentlige og private liv – hele samfunnet var gjennomsyret av symboltenkning og symboltolkning. (Hohler 1993, 129)
Kristendommen i middelalderen lar seg best beskrive som en «kultur». Ordet kommer opprinnelig fra jordbruket, og ordboken forklarer kultur som «en rasjonell dyrking, kultivering av jord eller landområder» (Det norske akademis ordbok). Når såkorn kan bli til brød som metter, og druer til vin som gleder menneskenes hjerter, er det et resultat av at noen har dyrket jorden på en fornuftig og utholdende måte, ved hjelp av nedarvet visdom og innsikt, slik at menneskers innsats kan sies å ha båret frukt. Overført på menneskelivet handler kultur om hvordan menneskers innsikt, evner og anlegg blir i stand til å blomstre og bære frukt. Eller sagt på en annen måte: Når menneskene når det mål de er skapt til, da er det et resultat av en bestemt form for kultur. I moderne språkbruk står «kultur» for indre verdier og interesser som vi «dyrker», ikke minst innenfor det mål av fritid som et moderne samfunn har stilt til vår rådighet. Kultur som fritidsbeskjeftigelse var fremmed for middelalderen. Kristendommen i middelalderen bestod som allerede antydet, av et konglomerat av ytre former, normer og ordninger, alt sammen innstiftet av Gud til menneskenes beste. I sum utgjorde de den livsverden menneskelivet var ment å utfolde seg i, vel å merke for å kunne oppnå tilværelsens mål og hensikt; Augustin hadde kalt det for «hvilen hos Gud», i evangeliet kunne det hete å «berge sitt liv» (Matt 16, 25). Det var menneskets Skaper som hadde satt målet for menneskenes liv, og dette målet strakte seg utover det synlige jordelivets beskjedne grenser og inn i evigheten.
I den kristne beskrivelsen av menneskets livsverden dominerte kulturelle metaforer som hager og åkerland, byer og templer, og hele tiden handler det om å finne den rette veien, bort fra «villstiene» som menneskene er så tilbøyelige til å slå inn på. Mennesket var en vandrer, en homo viator, en pilegrim. Kultur-metaforer var bygget inn i den store fortellingen om mennesket som utgjorde plottet for Bibelen (Frye 1982). Historien om mennesket starter i paradisets hage (1 Mos) og munnet ut i en visjon av en ny himmel og en ny jord med paradisiske trekk (Åp 21 og 22).
Veien til dette hjemmet er en treffende beskrivelse av kjernen i kirkens undervisning om å «holde kristendom» i middelalderen. Det er først fra det 13. og 14. århundre at vi har skriftlige kilder som forteller hvordan troen ble formidlet i middelalderen. Likesom kristningsverket under kongene på 1000-tallet hadde kommet utenfra og knyttet Norge nærmere til Europa, slik kom høymiddelalderen til å føre nye, og mange vil si «mildere» vinder til Norden (Schumacher 2016).
I 1215 ble det holdt et konsil i Laterankirken i Roma. Dette såkalte fjerde Laterankonsil er blitt beskrevet som et viktig skritt fra en eldre, aristokratisk kristendom i retning av en pastoral kristendom. Folket skulle vinnes for troen ikke bare ved lov og rett, men gjennom sjelesorg og veiledning. Konsilet fattet vedtak som var ment å skulle vekke Kirken til å se sitt ansvar for alle døpte. Sokneprestene skulle veilede sine soknebarn til å ta aktiv del i Kirkens sakramentale liv. Kvaliteten i denne veiledningen skulle sikres gjennom regelmessige stiftsmøter og provinsialkonsiler. I den norske kirkeprovinsen ble dette fulgt opp. Statutter og hyrdebrev fra slike kirkemøter kan blant annet fortelle om hvilke krav som ble stilt til prestene. Men i tillegg inneholdt de også praktiske anvisninger om «kristendomshold» for lekfolket.
Fra det tidsrommet handlingen i Kristin Lavransdatter utspiller seg i, er det bevart en tekst som bidrar til å kaste lys over den kulturen Kristin og hennes familie var en del av i kraft av å være døpte medlemmer av kirken. Like før utbruddet av den store pesten som avslutter romansyklusen, sendte erkebiskop Arne Vade ut et «hyrdebrev» til «alle Guds venner i sitt bispedømme» (Jørgensen et al. 1995, 209–219). Erkebiskopen døde forresten «samme år» som romanens Kristin.
Erkebiskop Arne Vades tekst gir et levende bilde av hvorledes kirken ønsket å gripe pregende inn i menneskenes gjøren og laden. Kristendommen fremstår imidlertid ikke i første rekke som et sett av regler, men som en tilhørighet innenfor et sakramentalt fellesskap som følger mennesket fra vugge til grav. Den lokale soknekirke er målet for det som omtales som de troendes ukentlige pilegrimsferd, og erkebiskopen beskriver feiringen av messen som en åpen dør til himmelriket. «Pilegrimen» er ikke alene, men omsluttet av noe langt større. På veien mot det evige målet er pilegrimen omgitt av en usynlig skare av gode hjelpere. Det er helgenene.
Stavkirkeprekenen fra Gammelnorsk homiliebok fremstiller kirkehuset som et konkret symbol på enheten mellom den del av Kirken som lever i den himmelske herlighet og kristenheten på jorden. I messen forgriper vi den evige kirkehelg, heter det. Men pilegrimen må ikke forsømme sine plikter her på jorden: «Denne saligheten kan vi få del i, dersom vi øver miskunn mot vår neste i all slags nød. Det er en god gjerning å gi gods til kirkene, men det er bedre å hjelpe våre naboer når de lider nød. For kirkebygg går under med verden, men menneskesjeler går aldri under» (Gammelnorsk homiliebok 1971, 104).
Bildet av den «pastorale vendingen» er ikke fullstendig uten å understreke tiggerordenene som kom til Norge i løpet av 1200-tallet, og den rollen de kom til å spille. Dominikanernes eller «prekebrødrenes» kall hadde sitt utspring i det som ordenens grunnlegger opplevde som kirkens enorme pastorale utfordringer. For fransiskanerne, «barfotbrødrene», var selve hjørnestenen etterfølgelsen av den fattige Kristus. Tiggermunkene slo seg ned i byene for å kunne imøtekomme det voksende behovet for sjelesorg og veiledning. De kom også til å sette sitt preg på undervisningen i teologi ved universitetene. I vår sammenheng består deres betydning ikke minst i at de formidlet og utviklet videre den teologiske arven fra de klassiske klosterordnene. Undset er inne på dette når hun forteller hvorledes Sira Eiliv hadde «skrevet om paa norsk maal en bok om Kristi liv, som minoritternes general, den ovlærde og fromme doktor Bonaventura hadde digtet» (Undset 1922, 474). Dette var en gjennomgåelse av evangeliefortellingen i form av en samling øvelser i meditasjon og bønn, og et godt eksempel på hvordan fortellingene om Jesus skulle forme leserens tanke, vilje og innerste hengivelse. Slike teologiske traktater hadde et «praktisk» formål i den forstand at den gav en utførlig beskrivelse av pilegrimsveien gjennom historien og livet: først Guds vei til menneskene gjennom frelseshistorien, og dernest menneskets vei til Gud gjennom livet i kirken. Til sammen utgjorde disse to «veiene» søylene for «kristendomshold» i middelalderen.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.
I 2020 er det hundre år siden Kransen ble utgitt for første gang. Det norske språk- og litteraturselskap markerer jubileet med en tekstkritisk utgave. Til utgaven, som er basert på førsteutgavens tekst, er det laget ordkommentarer, variantapparat og en nyskrevet innledning med bidrag fra i alt tolv forskere fra ulike fagfelt. Innledningen er tenkt som en inngang til trilogiens mangfoldige innhold så vel som til den forskningen som allerede er gjort.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
