Persongalleriets omfang og inndeling

Et historisk verk av et slikt omfang som dette vil nødvendigvis ha et omfattende persongalleri. Trilogien inneholder i alt 206 ulike personnavn; 68 kvinnenavn og 138 mannsnavn. I tillegg nevnes 29 helgener og 20 «litterære navn» hentet fra andre verk. For kuriositetens skyld kan det nevnes at 16 dyr også er navngitt. Alt i alt er de 68 kvinnenavnene og 138 mannsnavnene fordelt på 409 ulike navngitte personer i verket. Dette tallet omfatter både fiktive (oppdiktede) og autentiske (historiske) skikkelser, men intertekstuelle skikkelser (skikkelser som er hentet fra andre litterære verk, for eksempel bibelske personer og sagaskikkelser) er ikke regnet med. De 409 ulike, navngitte personene opptrer 117 første gang i Kransen, deretter er det 184 nye personer med i Husfrue og enda 108 nye i Korset (Windt-Val 2009).

Med så mange navngitte personer har det også vært nødvendig å tenke igjennom fordelingen av antall navnebærere per navn. Den gangen som nå har det vært slik at noen navn har vært svært populære og mye brukt, mens andre har vært sjeldnere eller hatt en spesiell tilknytning til et geografisk sted eller en bestemt sosial klasse. Men parallelt med dette hensynet vil forfatterens navnevalg være begrenset av hensyn til den kunstneriske organisering av verket. Generelt kan man si at navn på personer som står i sentrum av handlingen i et litterært verk, vil være sterkere motivert og mer «funksjonelle» enn navn på perifere personer. Slik er det også i Kristin Lavransdatter. Hovedpersonene og de viktigste bipersonene har fått navn som skiller seg ut fra resten av navnematerialet i verket, og antall navnebærere per navn er svært lavt. I de fleste tilfellene ser man også at navnet er forankret i den slekten det forekommer i, gjennom oppkalling. Kun tre personer i verket bærer navnet Kristin: tittelpersonen selv, hennes farmor som hun er oppkalt etter, og sønnedatteren som blir oppkalt etter henne. Fem personer heter Erlend. Den ene er Erlend Nikulaussøn. Han får tre personer oppkalt etter seg (en sønn og to sønnesønner, både Ivar og Gaute oppkaller sønner etter faren). Den siste er Erlend Eldjarn, Kristins inngiftede onkel. Navnet Lavrans bæres bare av to personer, Lavrans Bjørgulfssøn og hans dattersønn Lavrans Erlendssøn. Det samme gjelder Ragnfrid; Kristins mor og Erlends farmor heter begge Ragnfrid. Fire personer heter Simon; det gjelder Simon Andressøn, hans sønn, oldefar og søskenbarn. Hovedpersonenes navn er tidsriktige, men hører ikke til de mest brukte i den aktuelle perioden. Bipersoner eller personer som befinner seg lenger ute i handlingens periferi, vil derimot ofte ha navn som hører med blant epokens mest brukte, og det vil være flere personer som bærer samme navn. I denne gruppen finner man for eksempel navnene Jon (13), Håkon (11), Sigurd (10), Olav (8), Astrid (6), Finn (6), Ivar (6) og Pål (6). Tallene i parentes angir antall personer med samme navn. Det er altså 66 av de navngitte personene i verket som deler på disse åtte navnene.

Mellom disse to gruppene av personer befinner det seg en rekke skikkelser med varierende grad av viktighet – deres rolle er mer avgjørende enn den som de mest generelle bipersonene innehar, men ikke så sentral som hovedpersonenes. Disse kan forankres i leserens bevissthet enten ved at de som eneste person får et navn som forekommer uvanlig for leserens samtid, men som var vanlig innenfor handlingstiden (for eksempel Trond, Ragnfrids bror) eller at de deler et alminnelig navn med kun noen enkelte andre navnebærere (Sira Eirik, presten i Romundgård). En slik differensiering av navnebruken i et verk bidrar til å fremheve de viktigste personene og deres ulike roller. Samtidig vil det som regel være hovedpersonenes og de viktigste bipersonenes navn som er best motivert gjennom navnets etymologiske betydning, de assosiasjonene det gir, eventuell intertekstualitet osv.

Navnene i trilogien er «normalisert» på samme måte som språket ellers i verket. Både steds- og personnavn har vært stavet på forskjellige måter gjennom tidene, og disse ulike stavemåtene er en vesentlig del av vår kulturhistorie. I middelalderen var det ikke mange som kunne skrive selv, og måten navnet deres ble fremstilt på, var derfor mer avhengig av skriveren enn av navnebæreren selv. Skriverne var ofte prester, munker og andre geistlige, og de var ikke alltid konsekvente, selv ikke innenfor ett og samme dokument. Faste stavemåter av navn eksisterte ikke på 1300-tallet, og det kunne ofte være store sprik mellom de muntlige formene og de skriftlige variantene som dukker opp i navnekilder som diplomer o.l. I Biskop Eysteins Jordebog fra ca. år 1400 forekommer for eksempel varianter som Lafrants og Laurens, Erlendr, Ellendr, Ærlendr og Ællændr; Nikulás, Nikulos, Niklas, Niclis og Nicols. Undset kunne med andre ord ikke bruke navnene i den formen de hadde på det aktuelle tidspunktet for handlingen i verket, ettersom denne ikke var konsistent. I stedet valgte hun en normert form som virket mer kjent for samtidens lesere, samtidig som hun gav navnene en historisk koloritt i de tilfellene hvor det faller naturlig inn i og underbygger språktonen i resten av verket.

Sosiale miljøer og fordeling av kristne og norrøne navn

Med den tidligere nevnte bredden i miljøbeskrivelsene burde personnavnbruken i Kristin Lavransdatter i hvert fall til en viss grad gjenspeile de sosiale forskjellene som finnes i verket. Presisjonsnivået her må imidlertid bli relativt lavt. Vi vet lite om navnenes fordeling i forhold til sosiale miljøer i middelalderen, og det referansematerialet vi har, gjelder i stor grad den mest velstående (jordeiende) delen av befolkningen. Og selv om storfolk kanskje hadde sine foretrukne navn innenfor sin stand, var det jo ingen som kunne hindre småkårsfolk i å ta i bruk de samme navnene, slik Eyvind Fjeld Halvorsen påpeker i sin artikkel om Personnavnene på Ringerike fra mellomalderen til 1666. Halvorsen konkluderer: «I et slikt samfunn kan vi ikke vente at sosiale skiller i navnegivingen greide å holde seg» (Halvorsen 1955, 42–43).

Undset har da også i liten grad benyttet seg av personnavnene som middel til å uttrykke sosiale forskjeller. De samme navnene går igjen både i høyere og lavere klasser. Astrid forekommer for eksempel både som navn på søsteren til Simon Darre og på en vanlig tjenestejente. Bjarne er sønnen til ridder Erling Vidkunssøn, men også navnet på en fattig mann som ligger begravet like ved kirkegårds-muren. Finn (Arnessøn) er navnet på en ridder, men også på en av Simon Darres svenner. Jon er navnet til Simons brorsønn, men også til en av svennene hans. Sigurd er både et navn som går igjen i Kristins ætt og navnet på en av svennene på Formo.

På ett punkt har Undset imidlertid gjort bruk av navnet for å plassere personer på et bestemt sosialt nivå. Barn som var født utenfor ekteskap, og som ikke ble anerkjent av faren eller hans ætt, fikk et metronym – morsnavnet med tillegg av endelsen -sønn eller -datter – i stedet for patronym (farsnavnet med tillegg av -sønn eller -datter). To av personene i verket har metronym; begge er menn: Gunstein Ingassøn (kjertesvein hos kong Håkon sammen med Simon Darre) og Tore Borghildssøn (bonde i Sel). Gutten Tore, som er sønn av den ugifte, løsaktige Steinunn, har sannsynligvis også metronym. Det er ikke uten ironi at Tore Borghildssøn er blant dem som anklager Kristin Lavransdatter for ekteskapsbrudd etter Erlend Erlendssøns død, ettersom det altså kleber en flekk ved hans egen byrd. Det foreligger ingen statistikk over forekomsten av metronymer i Norge i første halvdel av 1300-tallet, men tre av 430 personer virker ikke urimelig.

Et annet viktig element i en realistisk bruk av navn i en historisk roman med handlingen lagt til denne tidsepoken er mengdeforholdet mellom antall kristne navn og antall gamle norrøne navn. Denne faktoren er langt mer omfattende enn man kanskje skulle tro i utgangspunktet, for diskusjonen om utbredelsen av de kristne navnene er egentlig et spørsmål om kristendommens plass og rolle i Norge i middelalderen. Hadde folk flest tilstrekkelig kjennskap til og interesse for helgenene og deres historier til å oppkalle barna sine etter dem? Historikere som Edvard Bull, Fredrik Paasche og Halvdan Koht hadde vidt forskjellige oppfatninger av dette, og debatten var langvarig og intens. Sigrid Undsets syn på helgenenes betydning for alminnelige mennesker i middelalderen kommer bl.a. til uttrykk i essayet «Trosskiftet i Norge» (Undset 1996, XVII). Hun fastslår at befolkningen hadde fått høre om helgenene fra første stund, siden det liturgiske året omfatter en rekke større og mindre fester til deres minne.

I denne sammenhengen er navnematerialet i Kristin Lavransdatter sammenholdt med forskning presentert i to artikler av Erik Gunnes (1983) og Ole Jørgen Johannessen (2002), med tall for reell utbredelse av navn (frekvens) og for forholdet mellom kristne navn og nordiske i den aktuelle perioden. Navnematerialet i Kristin Lavransdatter har en andel på 13 prosent kristne mannsnavn og 20 prosent kristne kvinnenavn. Den totale andelen av kristne navn i trilogien er 13 prosent. Dette ligger svært nær de tallene som er fremkommet i kontrollmaterialet – Johannessens materiale viste at 17,5 prosent av navnene er kristne, og at 19 prosent av navnebærerne hadde kristne navn, mens Gunnes’ oversikter viste en prosentandel av kristne navn på 12,5 og 15 prosent navnebærere med kristne navn. Forskjellen mellom mannsnavn og kvinnenavn skyldes at kvinnenavnene generelt sett blir lettere påvirket av internasjonale strømninger enn mannsnavnene (se for eksempel Kruken 1982, 51.)

Oppkalling – tradisjon og overtro

Et annet viktig element i navnebruken i middelalderen var oppkalling. Dette er den navngivningsmåten som har hatt størst utbredelse i Norge. Skikken varierer fra landsdel til landsdel, og den har selvfølgelig også endret seg med tiden. De reglene Undset har innarbeidet i sine historiske verk, er stort sett de samme som har vært i bruk i store deler av Norge i det aktuelle tidsrommet (se bl.a. Seland 1978, Stemshaug 1982, 27–29; Aune 1981). Den følgende oversikten baserer seg på hovedtrekkene i de nevnte fremstillingene.

Hovedregelen var at fars og mors familie skulle oppkalles i tur og orden etter et bestemt mønster, men alltid slik at fars familie ble oppkalt først. Likevel ble det gjort unntak fra dette hvis barnets mor var odelsjente og barnets foreldre bodde på hennes slektsgård. I så fall skulle hennes foreldre oppkalles først. Dersom den personen som stod for tur for oppkalling, fremdeles var i live, gikk man til nestemann på listen, eller søkte eventuelt et slektledd lenger tilbake for å «hente opp» navnene der.

Det ble regnet for så stor skam å ikke følge oppkallingsreglene at det nesten var utenkelig at det kunne skje, uansett hvilket syn man hadde på den personen som skulle oppkalles. Erlend Nikulaussøn måtte for eksempel avfinne seg med å døpe sin førstefødte sønn Nikulaus, selv om forholdet mellom Erlend og faren hadde vært så konfliktfylt at han hadde liten lyst til å «reise opp» faren igjen: «Endda han ikke gjorde det klart for sig selv, saa hadde han litt imot Naakkve, fordi gutten var kommet ubeleilig og fordi han skulde kaldes efter hans far» (Undset 1922, 252). Derfor kalte han konsekvent sønnen Nåkkve, selv om både broren Gunnulf, som var prest, og svigerfaren Lavrans Bjørgulfssøn fremholdt at dette var et hedensk navn som ikke burde brukes i kristen tid.

Frillebarn (barn født utenfor ekteskap) kunne ikke kalles opp innenfor disse rammene. Det ble nemlig regnet som lite ærefullt for den avdøde hvis navnet ble båret videre av et frillebarn.

Hvis en kvinnes festemann døde før bryllupet, og de to unge var «kommet hverandre for nær» slik at hun ble sittende som ugift mor til et barn etter ham, ville barnet oftest bli oppkalt etter faren. I beste fall ble barnet også opptatt i ætten og fikk sin rettmessige plass der, selv om dette medførte en skamplett på ættens ære. I slike tilfeller ble barnets fremtid sikret, men moren måtte til gjengjeld finne seg i å gi fra seg barnet. Også dette finnes det et eksempel på hos Undset. Simon Darres søster, Sigrid Andresdatter, havnet i en situasjon som ble løst på denne måten.

Først når alle krav om oppkalling var oppfylt, stod det foreldrene fritt å velge navn til barna ut fra egne ønsker. I slike tilfeller var det som regel faren som bestemte navnet, og moren måtte godta hans valg. I Kristin Lavransdatter skjer dette da Kristin føder tvillingene Ivar og Skule. Ivar er oppkalt etter sin oldefar på morssiden, Ivar Gjesling, slik oppkallingsreglene tilsier. Etter reglene skulle Skule kalles opp etter Erlends farfar, Munan, men han får i stedet navn etter hertug Skule Bårdssøn. Han er ganske visst en av Erlends stamfedre, men så langt ute i rekken at det innebærer et klart brudd på den tradisjonelle rekkefølgen i oppkallingen. Kristin ville aldri ha valgt dette navnet, siden hertug Skule regnes som en ulykkesmann i ætten, men hun er nødt til å avfinne seg med det, siden Erlend vil ha det slik. Erlend har i det hele tatt et anstrengt forhold til farsætten sin, og dette gjør det problematisk for ham å følge oppkallingsreglene.

Det var mye overtro forbundet med oppkallingsskikkene. Gustav Storm har undersøkt en rekke eldre nordiske og germanske kilder, og konkluderer med at oppkallingstradisjonene opprinnelig har vært et uttrykk for troen på sjelevandring, på at et menneske blir gjenfødt i ny skikkelse etter døden (Storm 1893, 221). Dette er selvsagt bare aktuelt når det er snakk om oppkalling etter avdøde slektninger. Folk viste sin respekt ved å «reise dem opp» i det nye barnet, og her må man være klar over at navnet ved oppkallingen representerte hele den avdøde personen. Alle viktige personlighetstrekk, evner og egenskaper ville gå i arv til den nye navnebæreren. Derav oppsto det også en skikk som har vært spesiell for Norden, nemlig å kalle opp etter tilnavnet i stedet for døpenavnet (Storm 1893, 179). Dette kommer sannsynligvis av at man anså tilnavnet for å være mer karakteristisk for personen enn et døpenavn som kanskje var nokså alminnelig. Derfor ble det lettere for sjelen å «føle seg hjemme» i tilnavnet. Et grunnleggende element i oppkallingen var at navnet ikke bare overførte personlige egenskaper. Den nye navnebæreren ville også få samme skjebne som den personen han eller hun var oppkalt etter. Derfor var det stor uvilje mot å kalle opp personer som hadde vært forfulgt av ulykke eller hadde lidd vanskjebne.

Barnet måtte døpes så tidlig som mulig etter fødselen – helst allerede samme dag. Så lenge barnet var navnløst, kunne det rammes av all verdens onde makter og farlige vetter. Og skulle et lite barn dø udøpt, hadde det lite eller intet håp om å oppnå frelse. Men man kunne ikke oppkalles etter levende personer, for da ville én av de to som bar samme navn, svekkes, rammes av sykdom og til slutt dø. Mange steder i landet ble en slik oppkalling også regnet som et uttrykk for at man faktisk ønsket livet av den personen man kalte opp. Denne overtroen finner vi et tydelig eksempel på i Kristin Lavransdatter.

Lavrans Bjørgulfssøn blir alvorlig syk like før Kristin skal føde sitt sjette barn, og reglene tilsier at hvis Lavrans dør før fødselen, og barnet blir en gutt, skal han oppkalles etter Lavrans. Kristin får en sønn, men dødsleiet trekker ut, og da oppstår det et problem fordi de to ovennevnte mentale forestillingene kommer i opposisjon til hverandre. Til slutt forlanger Lavrans selv at barnet skal døpes med hans navn, men Kristin og Erlend blir likevel uglesett av folk i bygda, fordi man mener at de på dermed kan ha fremskyndet Lavrans’ død.

Da den syvende sønnen kommer til verden, må Erlend kapitulere og gi ham navnet Munan, som han valgte bort da tvillingene ble født. Men da Kristin føder deres åttende barn, er forholdet mellom henne og Erlend så dårlig at hun ønsker å vise omverdenen at hun for sitt vedkommende mer eller mindre anser ham for å være død. Hun begår derfor et virkelig opprivende brudd på alle regler for navngivning og oppkalling og lar barnet døpe Erlend. Dette kan bare ende med forferdelse, og i dette tilfellet ser det ut til at straffen blir dobbel: både far og sønn dør i løpet av kort tid. Spedbarnet dør først: «I usigelig angst og hjertekval syntes hun merke, at fra den dag han hadde været til daapen og faat sin fars navn, visnet liten Erlend fortere» (Undset 1922, 294).

Når en forfatter lar sine litterære skikkelser kommentere egne og/eller andres navn, er det gjerne et tegn på at forfatteren selv er interessert i navn, og dermed også oppmerksom på hvordan de kan brukes for å gi verket flere betydningsbærende nivåer. Ut fra dette kan man slutte at Sigrid Undset hører hjemme blant de navnebevisste forfatterne. I Kristin Lavransdatter tenkes og snakkes det mye om navn og navngivning, og om navnenes innflytelse på navnebærerens skjebne. I alt er det 29 navnekommentarer i verket. Ofte er de knyttet til diskusjoner eller refleksjoner rundt navnevalg og oppkalling, og dermed også til de tradisjoner og til den overtro som lå til grunn for slike avgjørelser. Navnekommentarene bidrar til å kaste lys over personenes emosjoner og deres håp og drømmer for fremtiden. De utdyper konflikter mellom personene, og understreker personenes posisjon i ætten og samfunnet.

Navn som litterært virkemiddel

Mange forfattere har gitt utvetydig uttrykk for at valget av navn til de litterære skikkelsene, og ikke minst bruken av navn som et redskap til å underbygge personenes identitet, har vært avgjørende for dem under utformingen av handlingen og har spilt en utslagsgivende rolle i den skapende prosessen. Den betydningen som ligger i personnavnene, og i de eventuelle intertekstuelle referansene som kan være knyttet til dem, kan være et svært viktig litterært virkemiddel – personenes navn kan være meningsbærende i seg selv i den forstand at de kan avdekke eller utdype aspekter ved personenes psyke, handlemåte eller skjebne som ikke er eksplisitt uttalt i teksten, og derved tilføre verket en ekstra dimensjon. Dette er et element i navngivningen Undset i stor grad har benyttet seg av.

Det vil nødvendigvis forekomme en del overlapping mellom det psykologiske nivået og de andre nivåene i verket. Navn som er grundig motivert gjennom bruk av oppkallingsreglene eller i relasjon til det religiøse aspektet (legender) og det nivået som utgjøres av allusjoner til folkeviser og høvisk litteratur, har samtidig fått en solid, psykologisk motivasjon nettopp gjennom denne forankringen. Navnene til de viktigste hovedpersonene i trilogien, Kristin, Erlend, Lavrans, Simon, Eline og Nikulaus, er alle fylt med innhold og konnotasjoner gjennom sin tilknytning til de ovennevnte punktene, og dette danner også utgangspunktet for en psykologisk forståelse av personene og deres handlemåter. Hovedpersonens navn er et godt eksempel på dette.

Kristin er en av de få personene i verket som har et navn med kristne konnotasjoner både i døpenavn og patronym. Navnet hennes blir enda mer påfallende sett i relasjon til navnene til de to søstrene, Ulvhild og Ramborg, som begge er nordiske. Navnet Kristin kom tidlig i bruk i Norge. Den første kjente navnebæreren var Sigurd Jorsalfars datter Kristin (ca. 1125–1178), som var oppkalt etter sin svenske mormor. Navnet er en nordisk variant av Christiana, som betyr «den som hører Kristus til». Navnet kan henføres til flere jomfrumartyrer som har det til felles at de utholdt en lang rekke lidelser uten å ta skade av det, før de endelig ble utfridd fra jordelivet og ført til Paradis. Det ligger derfor implisitt i navnets etymologi at Kristin gjennom hele livet fastholdes i den pakten som ble inngått for henne i dåpen. Legendene om jomfrumartyrene innvarsler at Kristins vei på jorden ikke vil bli enkel, men at hun vil bli berget igjennom prøvelsene og komme trygt i havn til slutt.

Kristin er splittet mellom religionens bud og verdens fristelser, mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til verden. Kjærligheten til Gud manifesterer seg som medmenneskelighet, ydmykhet og vilje til å etterleve religionens bud. Kjærligheten til verden og alle dens fristelser gir seg utslag i egensindighet, arroganse og nag til andre mennesker. Denne striden som pågår i Kristins psyke, fremstår som den sterkeste drivkraften i hennes liv, og den ligger nedfelt i døpenavnet hennes gjennom betydningen, ‘den som hører Kristus til’, og gjennom navnets nære forbindelse med folkevisene. Olav Solberg har påvist at mange folkeviser og middelaldertekster er vevet inn i tekst og handling i Kristin Lavransdatter: «anten ved referat av innhaldet, ved at tittelen blir nemnd eller ved at eit gjenkjenneleg språkuttrykk blir referert» (Solberg 1997, 60). Innholdet i disse tekstinnslagene er svært forskjellig og tjener til å vise ulike sider av Kristins personlighet.

Kristins opprør mot ættens krav og religionens og samfunnets lover blir først og fremst rettet mot faren, som hennes nærmeste foresatte og forbilde, og han er den som – psykologisk sett – må betale den høyeste prisen for hennes ubøyelige vilje. Lavrans settes dermed inn i en emosjonell martyrrolle som understrekes psykologisk gjennom navnefellesskapet med den hellige Laurentius, martyren som ble pint til døde over sakte ild fordi han hadde delt ut kirkens skatter og verdier til de syke og fattige (Navnet Lavrans kommer av latinsk Laurentius, og det er opprinnelig en innbyggerbetegnelse som betyr «mann fra Laurentum» (Janzén 1948, 141–142).

Den overordnede tittelen på verket peker ut Kristin Lavransdatter som hovedperson. De ulike nivåene i fornavnets betydningsinnhold og de konnotasjonene som knytter seg til det, gir en rekke opplysninger om hovedpersonen allerede før lesningen av verket er påbegynt. Kombinasjonen av fornavn og patronym peker mot det historiske aspektet, samtidig som patronymets tilstedeværelse i tittelen fremhever et viktig element i handlingen: de sterke, emosjonelle båndene som binder Kristin til faren og ætten.

Om Kransen

Kransen er første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Handlingen er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og vi følger Kristin fra barndom og oppvekst på Jørundgård i Gudbrandsdalen til hun som ung voksen gifter seg. Mye av boken handler om Kristins nære forhold til faren Lavrans, et forhold som settes på prøve når Kristin møter og forelsker seg i Erlend Nikulaussøn av Husaby.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1920

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook