«Metoo» i 1896

Helgas forhold til lærer Greve er en forutsetning for hennes videre utvikling; det er langt på vei en «metoo»-historie avant la lettre, 120 år før begrepet var oppfunnet. Tittelen er ironisk i sin dobbeltbunnethet: Greve er Helgas lærer i siste klasse på folkeskolen, men han er også den som underviser henne i kurtisens hemmeligheter og gjør henne bevisst om hennes gryende seksualitet. Dette er en syndefallsmyte med omvendt fortegn: her er det mannen som frister kvinnen til å spise av kunnskapens tre. Etterpå blir som kjent ingenting som før.

Fortelleren fokuserer på erotikk og seksualitet helt fra åpningsscenen, og ikke bare fra lærerens side. Om klassen Helga går i, får leseren vite at den består av 16 piker i fjorten-femtenårsalderen. «Nogen fuldt utviklede, nogen bare som to Brætter lagt sammen.» Uansett fysisk utvikling spiller de opp til sin nye lærer, som de har hørt en god del sladder om. De har allerede bestemte forestillinger om ham, kjenner alle detaljer ved hans utseende og klesdrakt, og synes det er spennende at «han skal være saa gyselig til at gjøre Kur». Lærerens entré i klassen skildres slik:

Alle de toogtredive øine, der var i klassen, stirrede paa kandidat Greve. Han lod fuldstændig til at være i sit es ved denne mønstring. […] Intet undgik de toogtredive øine. Aa, hvor de stirrede. Greve bukkede overordentlig høflig, næsten med et lidet anstrøg af kurtise, han havde opdaget Mathea Rasks lyse hoved og slanke figur paa den øverste pult.

Men det er Helga Giertz han med sitt kjennerblikk først og fremst legger merke til; hun var «ubetinget den smukkeste af dem alle», skjønt ikke så høy, og med «et fladt, barnslig kjoleliv med rynker». Da Greve forstår at hun er datter av byens rikeste mann, tenker han at det nesten kunne lønne seg «at gjøre kur her, hun saa forresten temmelig uskyldig ud, han maatte vist i saa fald lære henne op». Og det gjør han så, skritt for skritt.

Først reagerer Helga med undring. Dikken Zwilgmeyer har understreket hennes barnslighet ved å la henne sitte i tegnetimen og drømme om katten hjemme, i stedet for å konsentrere seg om undervisningen; katten holder på å få unger, og hun skal få beholde to av dem. «Rødt baand med hvid knap i skulde de have om halsen til hverdags og blaat silkebaand til søndags. […] Nei, nu saa Greve, at hun ikke tegnede.»

Men da han setter seg ved siden av henne for å hjelpe henne med tegningen, og så stryker henne ned over kinnet, finner hun det «løierligt»; hvorfor gjorde han det? Det gjorde da vitterlig ingen av de andre lærerne. Hans skjulte håndtrykk når hun må vise ham noe oppe ved kateteret, undrer henne også. Men den eldre søsterens interesserte spørsmål om denne nye tilveksten til småbyens presentable og gifteferdige unge menn får henne til å betrakte Greves tilnærmelser med andre øyne. «Greve syntes vist bedst om hende af alle i Klassen, ja han gjorde vist ganske bestemt det.» Hun finner det «umaadeligt morsomt», og legger plutselig merke til hans «lysegraa Benklæder, som sad saa gruelig stramt», en interessant observasjon i denne sammenhengen.

Under en kanefart med klassen får han henne for seg selv. Helgas opplevelse av denne turen er sterkt erotisk farget; den beskrives med uttrykk som «susede», «blændet», «flimrede», «glimtede», «skinnende», og det eneste hun er seg bevisst, er Greves sterke arm som holder fast om henne. Da kjelken stopper etter den ville farten, er det bare så vidt bena vil bære henne. «Men det var bare et par skridt, saa kom den overvældende, jublende følelse op i hende, at slig havde hun endnu aldrig moret sig.» Det er fint observert at barnet Helga ikke finner annet uttrykk for sine hittil ukjente følelser enn at hun har moret seg.

Da Greve senere kysser henne, blir hun forskrekket og skyver ham fra seg. «Og dog var hun sig paa samme tid bevidst, at hun inderst inde havde et besynderligt, vildt ønske om, at han vilde gjøre det igjen.» Sensualiteten er vekket i Helga. Greve tenker etter en tid at «det var forbistret, saa gode anlæg hun havde til at blive koket (…) Denne halve byden sig frem og halve trækken tilbage, denne naive uskyld lige overfor et dulgt kompliment eller et dristigt vovet ord, Helga kunde det alt perfekt. Det var næsten moro at snakke med henne nu».

Men cand. philol. Francis Greve vet bedre enn å gå (lengre) over streken med en av sine ukonfirmerte elever, som attpå til har en innflytelsesrik far. Det er fornuftigere av ham å gjøre haneben til Helgas åtte år eldre søster Bolette, som etter farens mening for lengst er gifteferdig, og minst like velstående, om ikke fullt så vakker som Helga.

Helga reagerer med vantro, sorg og fortvilelse over at Greve forlover seg med Bolette, og fantaserer om å ta livet av seg. Men så finner hun at det er morsommere å leve og gjøre menn forelsket. Bolette og Greve er enige om at hun er blitt svært kokett, der de observerer henne omringet av unge menn i forlovelsesselskapet deres. Greve hevder leende at han har gjort hva han kunne «for at modarbeide denne tilbøielighed» hos sin elev, men «det ligger nu en gang i kvindens natur». Bolette repliserer: «Ja, og ligesom I herrer ikke vil ha os slig.» Hvorpå Greve svarer: «Du er den sødeste af alle søde». Og her ender den opprinnelige novellen.

Kapittel III starter med at Greve sier opp stillingen ved skolen. Han og Bolette flytter til hovedstaden – og forsvinner ut av historien.

To uoverveide forlovelser

Deretter skildres Helgas videre utvikling. Hun følger opp sitt forsett, og greier snart å få kjøpmannen og småbylapsen Agathon Smith forelsket i seg. Han er ti år eldre enn henne, har vært utenlands et par år og virker mer spennende enn de fleste andre unge mennene i småbyen. De sniker seg til stevnemøter oppe i heia utover våren, og forlover seg i hemmelighet samtidig som Helga går til konfirmasjonsforberedelse. Men konflikten mellom hennes våknende driftsliv og kirkens seksualmoral blir stadig vanskeligere å takle.

Skyldfølelsen kulminerer i et nervøst sammenbrudd da Anna Eriksen, en noe eldre slektning av Agathon som bor hos hans familie, begår selvmord i sjalusi og fortvilelse etter at hun har avslørt forholdet mellom de to unge. Hun er nemlig selv dypt betatt av Agathon, det er ham hun på sett og vis lever for. Helga bryter forbindelsen med Agathon da hun hører om selvmordet, men blir mer og mer urolig og fortvilet. Foreldrene henter presten, den nye kapellanen, i håp om at han kan hjelpe. Han klarer også virkelig å trøste henne.

Løsningen på konflikten ser Helga i å avvise sin seksualitet og «vie sit liv» til Gud. At hun stadig er et barn, antydes ved at Dikken Zwilgmeyer lar henne fantasere om å bli diakonisse, eller misjonær, eller «reise til Jerusalem og blive sygepleierske. Det sidste vilde hun igrunden helst. Det maatte være det deiligste af alt at bo i Palæstina, hvor Jesus havde vandret».

Da presten overraskende frir til henne på konfirmasjonsdagen, er hennes første tanke at det er umulig; hun skulle jo reise til Jerusalem og bli sykepleierske. Men så synes hun synd på den ubehjelpelige unge presten, som kommer fra fattige kår og ikke kjenner de sosiale kodene i Helgas omgangskrets. Hun forlover seg da med ham mot foreldrenes vilje. Hun oppfatter hans stille, trøstende vesen som et vern mot de syndige driftene hun føler i seg når hun minst venter det, og tenker at hun med ham kan inngå et åndelig ekteskap. Men fortelleren antyder at hun har tatt feil av både seg selv og sin forlovede. Han vil gjerne besegle forlovelsen med et kyss, noe hun motsetter seg.Interessant nok tenker hun også: «Og gid han vilde pudse sine tænder; ja, jeg kysser ham nu aldrig alligevel.» Problemet med manglende tannpuss dukker også opp i Dikken Zwilgmeyers siste voksenroman Thekla (1908), der hovedpersonen Thekla, som fra små kår er adoptert inn i en borgerlig familie, gifter seg med en mann fra arbeiderklassen og irriterer seg over at han ikke pusser tennene. Han bruker tannbørsten hun har gitt ham til å pusse støvlene sine! Tannbørsten var opprinnelig et overklassefenomen og kom først i vanlig bruk her til lands på begynnelsen av 1900-tallet. Hun har ikke fattet stort av ekteskapet når hun forestiller seg at de skal ha hver sitt soverom og ikke dele seng når de blir gift, slik hennes foreldre gjør.

Også den tidligere forlovelsen med Agathon kom overraskende på Helga. Hun hadde nok hatt romantiske drømmer om at han ville fri, men da ville hun – som hun hadde lest i romanene – gjøre seg kostbar, også et trekk som viser hvor umoden hun er:

De skulde staa i porten en aften, saaledes som den aften, Greve fulgte hende hjem, og så skulde Agathon sige: Jeg elsker Dem, frøken Gjertz. Saa vilde hun sige: Uf, ikke bliv saa sentimental da, Smith. Saa skulde han sige: Jeg elsker Dem høiere end mit liv – og saa vilde han formodentlig kysse hende. Naar Helga kom saa langt i sine fantasier, begyndte hun altid at smaaskjælve.

Da Agathon faktisk spør om de skal forlove seg, glemmer Helga likevel alle fantasiene om at han skulle trygle og be henne. Hun kan ikke si annet enn ja. Men da han kysser henne, sitter hun igjen med en underlig fornemmelse:

Dette var det altsaa, hun havde længtes saa efter, at blive kysset saadan, – dette var det, hun havde tænkt sig var saa deiligt og nu var hun ikke fornøiet alligevel! Inderstinde var hun lei af sig; hun vilde helst græde, saa rart var det. Hun var ligesom ræd for noget – hun vidste ikke hvad – og begyndte at skjælve.

Det som skremmer Helga, er kanskje at hun begynner å ane hva begjær og erotisk opphisselse kan være.

Romanen ender med en kort epilog, en oppgjørsscene med Agathon, som hun ikke har vært i kontakt med siden hun sendte ham et brev hvor hun hevet forlovelsen. Hun forteller at hun nå er forlovet med kapellan Sveum. Han ler rått og går sin vei etter å ha kalt henne en «hjerteløs kokette», mens hun hulker at hun bare vil gjøre det som er riktig. Men «indi mig vil jeg elske, jeg ogsaa, grænseløst vil jeg elske». Dagen etter reiser hun til et tysk pensjonat for å være borte i to år. Hvordan det så går med henne, må leseren gjette seg til. Foreldrene håper at Helgas «religiøse griller» vil gå over, og at hun vil heve forlovelsen med kapellanen.

Så er spørsmålet om leseren skal være enig med Agathon i at Helga er en «hjerteløs kokette». Anmelderne var litt i tvil (se nedenfor). Men fortelleteknikken peker i retning av at hun først og fremst skal oppfattes som et offer for Greves lek med hennes følelsesliv.

Det er Helgas tanker og følelser leseren får særlig innblikk i. Gjennom hennes religiøse og etiske grublinger etter Anna Eriksens selvmord og bruddet med Agathon kommer vi særlig tett på henne. Hun utstilles som det forvirrede barnet hun er. Leseren får sympati med henne. Den ironien som ellers er et av Dikken Zwilgmeyers foretrukne grep når hun vil legge avstand til noen eller henge dem ut, finnes ikke her; fortelleren stiller seg bak henne.

Ironi finnes derimot i tykke lag i skildringen av Helgas foreldre. Begge utleveres nokså nådeløst gjennom sine replikker, og for konsulinnens vedkommende også gjennom referater av hennes høye tanker om seg selv og sin evne til å løse problemer. Da prosten ikke kan komme til Helga fordi han er på ferie, bestemmer hun seg for å tilkalle den nye kapellanen: «Der maatte noget religiøst til for Helga nu, da alle konsulindens trøstegrunde intet nyttede, og den ene prest var jo ligesaa god som den anden.»

Om konsulen heter det at han ene og alene kunne takke sine «prægtige, staalgraa whiskers» for at folk mente de hadde «byens første mand for sig» når de så ham. Whiskersene hadde, uten at han var klar over det, «været hans støtte gjennem livet og givet ham dette overlegne distingverede, som alle bøiede sig for».

Religion og dobbeltmoral

Helgas dilemma er langt på vei et resultat av kirkens og samfunnets fordømmende holdning til kvinnelig seksualitet. Synet på kvinnen som et umettelig hundyr, en hjerteløs og hensynsløs flirt, kommer til uttrykk flere steder i boken (men deles ikke av fortelleren). Anna Eriksen hevder for eksempel at det må være Helga som har forført Agathon og ikke omvendt, og det samme gjør hans mor, madam Smith. Og ikke minst Agathon selv, i sluttoppgjøret mellom dem: «… var det ikke dig, som trak mig til dig, kanske, negt om du kan, Helga.» Også fru Gjertz bebreider utelukkende sin datter da hun blir gjort oppmerksom på at Helga har hatt hemmelige stevnemøter med ham.

I tillegg kommer Helgas uvitenhet om erotikk og seksualitet. Ved middagsbordet hører hun en dag foreldrene snakke om en ung håndverkerdatter som var skeiet ut og døde i elendighet. Konsulinnens kommentar er at det ikke var så underlig, så «vanartig» som hun var; hun hadde hatt flere forlovelseshistorier mens hun gikk til konfirmasjonsforberedelse. Helga blir fortvilet, for kanskje foreldrene vil forstøte henne dersom de får vite om forlovelsen med Agathon. Han trøster henne, men Helga kan ikke glemme historien om piken som var død på hospitalet «af bare vanart. Det var noget i det, som ikke kunde tales om, – aa hvor altsammen var forfærdeligt». Kanskje er det et uønsket svangerskap eller en abort det ikke kan snakkes om? Helga vet om en annen ung kvinne, Netta til Geirtrud Feier, som skulle ha barn og kastet seg i sjøen.

Samtidig som kvinnene altså får mye av skylden for forlokkelse og usedelighet, avsløres det at både Agathon og konsulen selv har hatt sine svin på skogen, men uten at det får noen konsekvenser for dem. Anna Eriksen kjenner godt til Agathons kvinnehistorier, men tenker i sitt stille sinn at han gjerne må «elske de tusen, naar han blot kommer tilbage – ». Og da konsul Gjertz og hans kone diskuterer Helgas problemer, bebreider han sin hustru at hun la seg opp i forlovelseshistorien med Agathon, for sånt går over av seg selv, hevder han – og minnes hvordan det var da han var seksten år og pleide å møte «den friske lodsdatter! Og den sypigen hos hans moder og kaféjomfruen med det ildrøde, krøllete haar! […] Puh, det var forresten en kjedelig historie med den kaféjomfru.» Siden kommer han på at det kanskje ville ha vært bedre om «en kraftig haand» hadde stanset historien med kaféjomfruen i tide. Antydes det at det kom barn ut av den historien? For øvrig har han stadig små eventyr på si, noe konsulinnen godt vet, men foretrekker å lukke øynene for.

Spørsmålet om dobbeltmoral er ikke noe stort poeng i denne fortellingen, men desto større i Dikken Zwilgmeyers første publikasjon, «Der er Forskel», med den talende undertittelen «En Hverdagshistorie», trykt under merket «K.E.». Her fortelles historien om den 17-årige Petrine, som blir forført av skipsredersønnen Nicolaj Brahm. Da hun blir gravid, forlanger moren hennes at Nicolaj må gifte seg med henne. Dette avvises, Nicolaj blir sendt utenlands i et par år, og Petrine føder et barn som blir satt bort, mens skipsrederen motvillig må betale underhold for barnet.

Også her er det kvinnene som får skylden for det som har hendt; Petrines mor fordi hun ikke har oppdratt datteren bedre, og Petrine fordi hun burde ha passet seg. «Igrunden burde de [kvinnene] have streng straf atpaa; at forføre en mand slig», mener skipsrederen. Petrine blir ikke «kagstrøget paa offentlig gade», slik skipsrederen mente at man tidligere gjorde med kvinner som henne. Men hun får likevel sin straff; hun blir utstøtt av det lille samfunnet og lever en skyggetilværelse som husholderske for sin bror. Nicolaj, derimot, blir konsul, og novellen slutter med at han holder en herremiddag da han har mottatt Olavskorset, og blir hyllet som en samfunnsstøtte. «Det var igrunnen ganske morsomt at leve. Det vil sige, naar man havde en god samvittighed og vidste, man havde gjort sin pligt.»

Her ligger jo ironien tykt, liksom indignasjonen på kvinnenes vegne. Dette er et felles trekk ved disse tidlige historiene, som fremstår som ganske brutale i sin virkelighetsskildring. Den første av dem, «En Hverdagshistorie», handler om ekteskapet mellom en kvinne som gifter seg for å bli forsørget og en mann som gifter seg fordi han ønsker seg en husholderske som ikke sier opp på flyttedagen og ellers utmerker seg ved ikke å ha noen egen vilje, som det heter innledningsvis. Fru Bruvold får ni barn, står på pinne for alle i familien, sliter seg ut og dør i førtiårsalderen. Bruvold på sin side påtar seg å underholde dem, men kunne aldri «tilgive hende, at hun havde bragt saamange børn til verden og for hvert barn lagt en sten mere til den byrde, han maatte trække op ad livets bakke». På dødsleiet advarer hun den forelskede datteren mot å gifte seg; hun er bare 17 år, og moren vil at hun skal få en utdannelse så hun kan forsørge seg selv. Men, føyer hun til, om datteren holder av den unge mannen, så kan det kanskje gå. I hennes eget ekteskap var det hverken kjærlighet eller forståelse.

Også i novellen «På egne ben» fra samlingen Som kvinder er gir Dikken Zwilgmeyer et usminket bilde av forsørgelsesekteskapet, og skildrer hvordan en kvinne må holde ut med en bølle av en mann. Her blir det første barnet den store trøsten – inntil videre.

Dikken Zwilgmeyer i sin tid

Dikken Zwilgmeyers skildringer er så presise og så inngående at leseren nesten kunne tro de var selvopplevde, men det er ingenting av det vi vet om hennes liv som bekrefter det. Historien om den pågående lærer Greve kan hun selvsagt ha observert i sin egen skoletid, selv om man vel må spørre seg om denne figuren er troverdig? Kan det tenkes at en lærer kunne kurtisere en elev på en så åpenlys måte?

Angående ekteskapshistoriene er det sannsynligvis tale om en glimrende observasjons- og innlevelsesevne snarere enn om gjengivelse av hendelser i hennes eget liv, for hun giftet seg aldri.

Da Dikken Zwilgmeyer skrev disse fortellingene, var hun midt i trettiårene, og hadde kanskje oppgitt tanken på å gifte seg og stifte familie. Når kvinner var blitt så gamle, var de nærmest over giftealderen og ble betraktet som gamle jomfruer. Tjenestepikene i hjemmet til Agathon Smidt ligger «over kjøkkenbænken i lydløs latter» over Anna Eriksen, «det gamle spektakel», som vil ha en mann som er elleve år yngre enn henne. Også ute på byen lo folk av henne. Men det er drømmen om kjærlighet hun lever for, hvor forskrudd den enn er; da hun må oppgi drømmen, kan hun ikke leve lenger. For så vidt er hun et slags vrengebilde av Helga.

Også i Som kvinder er er det slike skjebner Dikken Zwilgmeyer skildrer; kvinner som ingen har bruk for, og som hensleper livet med å vente på en kjærlighetslykke som aldri kommer, eller kvinner som gifter seg for å bli forsørget, som den omtalte madam Bruvold i «En hverdagshistorie». Også den lille forskremte Sine Filipsen i «Drømme» fra samme bok er et eksempel på en kvinne som lever for drømmen om en kjærlighetslykke som aldri kommer. Om kvinner som henne sier fortelleren innledningsvis:

Det er kvinder; som lever paa drømme hele sit liv, bogstavelig paa indbildninger, fostrede i deres egen hjerne uden rod i virkeligheden. Og det er disse drømme, der gjør dem lykkelige. Deres liv vilde ellers være en graa flade, saa langt øiet kan række frem og tilbage, – graat i graat. Men drømmene lyser op, der bliver solstreif og guldskjær, og sindet bliver fornøiet, og øinene kan lyse i et lidet vissent ansigt. Det er drømmene, min ven! Intet andet.

Etter det vi vet om hennes liv, er det lite sannsynlig at Dikken Zwilgmeyer hadde kontakt med noen av pionerene i det moderne gjennombrudd, men hun må ha lest aviser og fulgt med i den litterære debatten. Hun var datter av byfogden i Risør, Peter Gustav Zwilgmeyer, og Margrethe Gjørvel, f. Daae. Hennes morfar var kaptein Ludvig Daae på storgården Solnør, Skodje i Borgund. Margrethe Daaes barndomshjem var rikt og kultivert. Ivar Aasen var i syv år huslærer for henne og søsknene, og broren Ludvig Daae dy. (1829–1893), jurist og stortingsmann, ble en kjent Venstre-politiker som spilte en viktig rolle i Johan Sverdrups regjering i 1884. Peter Gustav Zwilgmeyer var sønn av en tysk innvandrer som bl.a. var språklærer ved Krigsskolen og Katedralskolen i Christiania, og siden ble proprietær ved Børsumrud gård i Ås. Daae-familien har visstnok ment at Margrethes ekteskap med den dypt religiøse og ikke særlig velstående juristen var en mesallianse.Flere opplysninger om Dikken Zwilgmeyers bakgrunn finnes i min monografi om Dikken Zwilgmeyer (se litteraturlisten).

Familien Zwilgmeyer flyttet til Kristiania i 1878 da byfogden gikk av med pensjon, og det må da ha blitt enklere å følge med på kulturfronten. Familien førte et gjestfritt hus. Ivar Aasen var en kjær gjest, likeså Suzannah Ibsen, Margrethe Zwilgmeyers kusine. Arkeologen Ingvald Undset, Sigrid Undsets far, hørte også til omgangskretsen.

Dikken var nummer to i en søskenrekke på syv; to gutter og fire piker vokste opp. Den eldste sønnen, Ludvig (1855–1910), ble prest, og den yngste, Karl Henrik (1865–1953), ble ingeniør og utvandret til Argentina, hvor han bl.a. drev en vingård.Opplysning fra Grethe Schøning f. Zwilgmeyer i brev til meg datert 15. august 1977. Dikkens tre søstre ble lærerinner; hun var den eneste av søskenflokken som ikke hadde noen formell utdannelse. Hun fikk noe undervisning i maling av malerinnen Clara Mørch (1851–1935) i Fredrikshald, mens hun en tid bodde hos sin farbror Carl Zwilgmeyer, som var kapteinvaktmester på Fredriksten festning fra 1867. Malingen forble bare en hobby. Men hun tjente en god del på bøkene sine, særlig på barne- og ungdomsbøkene. De kom i hele tolv opplag, det siste så sent som i 1990.

Antagelig arvet hun også en del penger etter sin mor, slik at hun var økonomisk selvstendig. Skifterettsprotokollen over hennes dødsbo viser at hun var en formuende kvinne da hun døde. Hun etterlot seg 35.000 kroner i aksjer og obligasjoner, en anselig sum i 1913. Det svarer til rundt 2.3 mill. kr. i 2022.

Mens en av Dikkens søstre giftet seg og de to andre flyttet sammen, fant hun tilhørighet og trøst i vennskapet med Inga Ødegaard, som hun traff sommeren 1889 på Grefsen sanatorium. Hun oppholdt seg der en tid for å komme seg etter at både hennes foreldre og seks andre nære familiemedlemmer var døde i løpet av ganske få år. Inga Ødegaard var gift med oberst Vilhelm Ødegaard, og Dikken fikk et slags annet hjem hos dem. I folketellingene for 1900 og 1910 bodde hun i henholdsvis Underhaugsveien 15 og Lyder Sagensgate 2 i Oslo, på samme adresse som familien Ødegaard. Da Ødegaards flyttet til Kongsberg, ble hun likevel boende i Oslo, men hadde sitt eget værelse hos dem og besøkte dem ofte. Hun døde i deres hjem der den 28. februar 1913, nær 60 år gammel.

I noen av nekrologene oppgis at hun var 57 år gammel, i andre at hun var 54. Ifølge hennes yngste bror Karl var det en kjent sak i familien at hun løy på alderen.Opplysning fra Kari Skjønsberg i brev til meg, datert 12. mars 1978. Hun var født 20. september 1853, men i folketellingen fra 1910 oppgis fødselsår som 1860. Det var kanskje ikke så uvanlig den gangen at kvinner lot som om de var yngre enn de var?

Ettermælet

Dikken Zwilgmeyer tilhørte altså et borgerlig, kultivert miljø. Men usikkerheten som mange kvinner sto overfor, var noe hun kjente; hvis de ikke ble gift eller hadde egne midler, hvordan skulle det da gå med dem? Det hun har kunnet se og observere av kvinners vilkår og skjebner, virket opprørende på henne. I en småby som Risør, hvor alle kjente til hverandre, har det vært lett for en jentunge fra overklassen å merke seg hvordan folk i andre samfunnslag hadde det. Og hun la ikke fingrene imellom når hun skildret kvinneskjebner – fra alle sosiale sjikt – i de første arbeidene sine.

Men de ble altså glemt, vel fordi disse tidlige arbeidene kom i skyggen av Inger Johanne bøkene og de senere barne- og ungdomsbøkene. Det er dem som hylles i nekrologene over henne. De fleste anmelderne av voksenromanene fra først på 1900-tallet, Emerentze, Maren Ragna og Thekla, var faktisk ukjente med at Dikken Zwilgmeyer hadde et tidligere forfatterskap for voksne. Selv om tonen i disse sene kvinneskildringene er neddempet i forhold til hennes første arbeider, og hovedpersonene finner trøst i religionen, savner anmelderne forfatterinnens lune humør og muntre sinn, som de hadde satt sånn pris på i barnebøkene. Som Audun Hierman sier i sin nekrolog over henne i Husmoderen 8. mars 1913: «Som forfatterinne ble hun faktisk drept av sine egne barnebøker.»

Hverken Som kvinder er eller Ungt sind ble anmeldt i kvinnesakstidsskriftet Nylænde, som Gina Krog redigerte på denne tiden. Men Ungt sind ble anmeldt i tre hovedstadsaviser, alle overveiende velvillige. Velviljen er imidlertid stort sett fundert på at anmelderne ikke har forstått samfunnskritikken i boka. Den anonyme anmelderen i Aftenposten (22.12.1896) åpner med at Dikken Zwilgmeyer vant stor anerkjennelse for Inger Johanne-bøkene, som handler om barns livlige lek og hverdag i en småby og setter leseren i godt humør. I sin nye bok skildrer hun en pike som med en fot står i barnealderen, med den andre i «den forlovelsesmodne Alder», og som er tidlig fysisk utviklet uten å ha nådd en tilsvarende åndelig modenhet. Anmelderen synes at skildringen av «den nye Adjunkts & Don Juans forbløffende dristige, men begjærligt modtagne Kurmageri» er «simpelthen fortrinligt».

Han (for det var nok en mann) gjør imidlertid Helgas kjærlighetshistorier til et spørsmål om tidlig fysisk modning (noe som ikke stemmer med beskrivelsen av henne), og overser den årsakssammenhengen teksten avdekker mellom en for tidlig erotisk vekking og en senere psykoseksuell utvikling. Han forstår ikke hva som er den psykiske forklaringen på «den meget overspændte tredie [dvs. andre] Forlovelse». Og viktigst: Også han snur skyldspørsmålet på hodet.

«E.H.» (Elling Holst) i Morgenbladet (11.12.1896) og «Br.» i Ørebladet (15.12.1896) presenterer Ungt sind som en «morsom» og «fornøielig» skildring av «Backfischens nyfigne Sværmen om Kjærlighedens lokkende Mysterium». Men Elling Holst innvender at det sannsynligvis er få tenåringer som har «en saa broget Livshistorie at se tilbage paa fra sine Skole- og Konfirmationsdage», og «Br.» mener at «den sterkt kurtiserende Lærer [er] en noget aparte Type, der vel nærmest er lavet for Anledningen». Elling Holst legger videre vekt på at heltinnen ikke er «et fordærvet Pigebarn», slik hennes mange kjærlighetshistorier kunne tyde på, men at hun «dumper saa hjelpeløst tilfældigt op i sine Fataliteter». Historien om Helga er altså ikke relevant for unge piker flest. Moralen er i orden, og boka kan trygt anbefales unge piker.

Holst skriver likevel, noe flåsete, at den helst bør leses til skrekk og advarsel, da den er godt skikket til å vise «unge Backfischer, hvordan de ikke skal opføre sig, naar de er saa uheldige at være rigtig vakre, og hvordan de skal undgaa, at Folk hænger sig for deres Skyld, og selv faa Religionsskrupler og en kjedelig Theolog til Kjæreste». Han nevner ikke at boka kanskje heller burde leses av unge og eldre menn, slik at de avstår fra destruktiv lek med purunge kvinners følelsesliv.

Det er Sigrid Undset som har sagt de forløsende ord om Ungt sind, i en nekrolog over Dikken Zwilgmeyer trykt i Festskrift til William Nygaard (1913).

«Ungt sinn», som fulgte etter [Som kvinder er], gjorde ikke lykke. Når Inger Johannes forfatterinne utgir en bok med den tittelen – en bok om et pikebarn som modnes til kvinne, hadde man da ventet noe friskt, yndig, oppmuntrende å lese. «Ungt sinn» er akkurat det motsatte av frisk, yndig og oppmuntrende. Det er en ypperlig og uhyggelig historie om den ulykke det er, når en liten pike i sekstenårsalderen vekkes til å føle erotikk. Nettopp i sekstenårsalderen er det jo ingenting som kan kalles uskyldig forelskelse – hvis det da tales om en følelse som har den minste gnist av erotikk, og ikke bare et utslag av vedkommende jentunges forfengelighet og jåleri. En sekstenårs småpike er jo barn ennå i mangelen på ansvarsfølelse både overfor andre og seg selv – kanskje mest overfor seg selv, barn i sin absolutte uformuenhet til å bedømme folk, mest mannfolk, oftest barn også i følelsenes heftighet og hastige forløp, – og sinnet og vettet modnes så meget langsommere enn kroppen som vokser ut til kvinne så det bare krisler og kribler av det. Om den voksne mann som vekker et slikt barn til erotikk, kan det vel sies at han har forarget en av de minste små, og det var ham bedre, det var hengt en møllestein om hans hals – riktignok blir jo pikebarnet undertiden møllesteinen.En referanse til Lukas’ evangelium, 17, 2: «Det var bedre for ham, om der var hængt en Kværnsten om hans Hals, og han var kastet i Havet, end at han skulde forføre een af disse smaa.», og til Markus’ evangelium 9, 42: «Og den som forfører een af disse smaa som tror paa mig, for ham var det bedre, om der var hængt en Kværnsten om hans Hals, og han var kastet i Havet.»

Imidlertid gikk forargelsen ut over Dikken Zwilgmeyers bok. Det var ikke en bok for unge piker – det kan jo ikke skrives om kjærlighet for unge piker, hvis det skal være et sant ord i det, for kjærlighet er aldri farefri og kan aldri bli uskadelig bonbon for søte småpike-truter. At boken kunne være ypperlig skikket til julegave for foreldre, særlig mødre, var visstnok ingen oppmerksom på.Forargete anmeldelser av Ungt sind er ikke funnet, men Sigrid Undset kan henvise til private kommentarer.

I dag interesserer Dikken Zwilgmeyer først og fremst fordi hennes utvikling som forfatter – fra indignasjon og opprør til en slags religiøs resignasjon – på sett og vis er tidstypisk, og fordi hennes syn på ekteskap, erotikk/seksualitet og kjærlighetens muligheter forteller mye om datidens kvinneliv. Hun burde huskes – og leses – for dette, ikke bare for Inger Johanne-bøkene og de øvrige barnebøkene. Eller som Sigrid Undset sier om de tidligste fortellingene hennes:

Midt oppe i nyromantikkens tid står de ganske for seg selv, disse grå historiene om bra, ubemerkede småborgerkvinner. Som en undertone dirrer i alle historiene disse kvinnenes fortvilte, stumme lengsel etter kjærlighet og varme og livsfylde – underlig fattigslig sammenblandet med lengselen etter forsørgelse, noenlunde sorgfrie kår – «sitt eget», som det kalles.

Denne lengselen etter kjærlighet preger også historien om Helga.

Litteratur

Elster, Kristian 1925. «Aarets forfatterinder», Urd 1925, s. 665.

Hagemann, Sonja 1974. «Dikken Zwilgmeyer». I: Barnelitteratur i Norge 1850–1914, s. 176–197. Oslo: Aschehoug.

Hagemann, Sonja 1978. «Dikken Zwilgmeyer – opprører og hjemstavnsdikter». I: Dikken Zwilgmeyer: Ungt Sind, s. 5–12. Risør: For de unge A/S. (Denne utgaven inneholder også de fire debutnovellene.)

Hareide, Jorunn 1982. Protest, desillusjonering, resignasjon. Dikken Zwilgmeyers forfatterskap for voksne. Oslo: Aschehoug.

Hareide, Jorunn 1993. «Et friskt vestavær i norsk barnelitteratur. Dikken Zwilgmeyer: Vi Børn». I: Per Strømholm (red.): Bokspor. Norske bøker gjennom 350 år, s. 161–173. Oslo: Universitetsforlaget.

Undset, Sigrid 1913. «Dikken Zwilgmeyer». I: Festskrift til William Nygaard. Kristiania. (Gjenopptrykt i Dikken Zwilgmeyer: Som kvinner er. Fem fortellinger, s. 7–12, Aschehoug, Oslo.)

Om Ungt sind

I dag huskes Dikken Zwilgmeyer først og fremst for sine muntre barnebøker, særlig de såkalte Inger Johanne-bøkene. Hennes forfatterskap for voksne er av en annen karakter, her tar hun opp tematikk som dobbeltmoral, forsørgelsesekteskap og kvinners utsatte situasjon i og utenfor ekteskapet.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1896 (nb.no)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook