Uten polemikk

I brevet til Philipsen 17. april 1893 fremgår det at Hamsun som vanlig har dårlig økonomi. Han spør dermed om et forskudd på 200 kroner. Uten det, hevder han, må han begynne å skrive for avisene igjen, og da vil han kanskje ikke bli ferdig med den nye romanen til jul, noe som ville være synd, for det skulle «simpelthen blive en nydelig Bog» (Hamsun 1994, 305). I neste brev kommer det frem at forleggeren har vært velvillig og at Hamsun har fått pengene. Likevel legger Hamsun arbeidet med Pan relativt raskt til side til fordel for romanen Ny Jord. Han forsikrer imidlertid forleggeren om at han ikke har glemt Pan. Allerede i starten av juli skriver han at han er i sluttfasen på Ny Jord og gleder seg til å ta fatt igjen på det nye arbeidet som «skal være oppe fra Nordland» (323). I brev datert 24. juli fortsetter han: «Og saa til Julen 94 vil jeg gøre en stor Norlandsroman, som skal stikke ud Jonas Lie naturligvis og udkomme i svære Oplag» (327).

Denne kommentaren avslører ikke bare hvordan Hamsun i utformingen av Pan fortsatt så seg selv og sin egen skrivestil i opposisjon til den foregående forfattergenerasjonens realisme. Jonas Lie var nemlig ikke bare en av de første forfatterne som hadde fremstilt Nord-Norge litterært i utgivelser som Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland (1870), Fortællinger og Skildringer fra Norge og Tremasteren Fremtiden eller Liv Nordpaa (begge 1872). Han tilhørte også «realistene» Hamsun hadde gått til angrep på i sin aggressive polemikk mot forfatterne i generasjonen før ham. Denne polemikken ga Hamsun raskt både et rykte som uredd oppkomling og en litt for kranglevillig sjarlatan på litteraturens område. Selv om både romanene Redaktør Lynge og Ny Jord i stor utstrekning hadde benyttet seg av nettopp realismens skrivemåter, hadde de med sine satiriske fremstillinger og utskeiende kritikk nøret opp under inntrykket av sistnevnte. Hamsun ble av mange kort og godt ansett som «noget nyt i den norske literatur» der «det nye» absolutt ikke var «af det gode» (Jæger 1896, 923). Hamsun var naturligvis misfornøyd med denne oppfatningen og lot selv ikke helt til å forstå hvor den kom fra. Da han i Paris kom over journalisten og senere redaktør i Morgenbladet Nils Vogts ferske anmeldelse av Hjalmar Christensens bok Unge Nordmænd (1893), kunne han lese om seg selv at han var «Humbugens Apostel i den norske Literatur, ‘den nye Kunsts’ Taskenspiller» (Vogt 1893). Hamsun ble rasende og ser ut til å ha intensivert et tydelig ønske om å motbevise kritikerne.

I brev til ekteparet Larsen i Bergen løfter Hamsun frem Vogts anmeldelse. Han siterer den direkte og gir seg ikke bare med tilnavnet «Humbugens Apostel» – som for øvrig kom til å henge ved ham resten av livet – men tok også med hvordan Vogt kalte ham «’det levende Udtryk for Ujævnhederne og for visse Hulheder i den norske Civilisation’» (Hamsun 1994, 349). Hamsuns reaksjon på denne karakteristikken fyller hele det uvanlig lange brevet til Larsens, og i et nytt brev datert «morgenen etter», kommenterer Hamsun at hans «nye Bog skal blive saa vakker; den spiller i Nordland, en stille og rød Kærlighedshistorie. Der skal ingen Polemik være i den, bare Mennesker under et mærkeligt Himmelstrøg» (Hamsun 1994, 354).

Hamsun fremhever flere steder lignende beskrivelser av den nye og fullstendig upolemiske romanen. 22. juli 1894 skriver han for eksempel til sin tyske redaktør Albert Langen at han ikke må se for seg noen moderne satire, men tenke på «the Nordland in Norway, the regions of the Lapper, the mysteries, the grand superstitions, the midnight-sun, think of J.J. Rousseau in this regions, making acquaintance with a Nordlands girl, – that is my book.» Fremfor å gå inn i moderniteten slik de foregående romanene har gjort, beskriver han prosjektet mer som et renselsesprosjekt, der han selv prøver å «clear some of the nature-worshipping, sensitivity, overnervousness in a Rousseauian soul» (418). Hamsun løfter med andre ord frem en langt mer romantisk enn realistisk kontekst ved henspillingen på naturen og den sveitsiske filosofen og forfatteren Jean-Jacques Roussseau. I brev til Langen fra 19. august, der Hamsun på nytt takker for penger fra den tyske forleggeren, forsikrer han også om at han vil lykkes i prosjektet og da endatil bedre enn tidligere: «if the book I now write is not my best, I don’t understand literature at all. I write a small chapter per day, the chapters are very small, but I think havey of thoughts and fantasi» (421).

Skrivesperre og slit

Tross forsikringene til Langen gikk skrivingen av Pan alt annet enn smertefritt. Arbeidet med å skrive «vakkert» og uten polemikk var nemlig ikke problemfritt for Hamsun. Tvert imot uttrykker han vinteren og våren 1894 stadig fortvilelse over vanskelighetene med å finne riktig uttrykk for Nordlandsstoffet. Etter en lengre pause i arbeidet, på grunn av fullføringen av Ny Jord, skriver han 3. januar 1894 til Bolette og Ole Johan Larsen at han tar fatt på sin nye bok om to dager: «Jeg er slidt endda, men jeg lyt prøve, der mangler mig ikke paa Stof, men det er det værste at forme det. Nej, det blir ingen Nordlandsroman denne Gang heller, det er noget andet, jeg gaar og tumler med». Og så avslutter han: «jeg skal nok skrive en læselig Bog nu, med faa Mennesker og mægen Sjæl» (Hamsun 1994, 379). Dagen etter, i brev datert 4. januar, er tonen enn annen: «Boka faar jeg ikke til, det er grueligt før jeg er kommet skikkelig i Vej, maser mig aldeles ihjæl og staar fast som om jeg var dummere end alle Mennesker. Skriver i dag og kasserer i morgen, hele Tiden. Og nu har jeg en diger Haug med Stof her paa Bordet, foruden det jeg har i Hovedet og i Hjærtet» (382). Det gjør det ikke lettere at det er kaldt i rommet: «Og nu er Ilden gaaet ud i Kaminen, og her trækker som syv Djævle fra Gulv til Vinduer; det var derfor jeg var og er saa skidt med Helsa. Men nu kommer Vaaren snart, og Solen lyser allerede lidt varmt om Middagene» (382).

21. februar 1894 skriver han igjen til Bolette og Ole Johan Larsen: «jeg har siddet i 5 Uger med 1 ½ Side. Kommer ikke af Flækken» (398). Men så fortsetter han: «Nu i dag brast det saa, om jeg kan tale slig, og saa gik det over Stok og Sten. Men Gud ved, om jeg ikke maa kassere adskilligt i morgen. Skønt, det plejer jeg at slippe, naar jeg har det som nu. Det er ikke første Gang. Ellers er alt som før» (398). På nytt i brev til Bolette og Ole Johan Larsen 10. mars: «jeg lever vel men skriver daarligt og kommer næsten ikke af Pletten, hvorfor Gud bedre mig saasandt men nu er Vaaren kommet i mig og sætter mig i overmaade Pinsel og Sus i Blodet saa jeg aldrig skal skrive en Bog om Vaaren mer, skønt man skal aldrig sige aldrig og jeg skal heller aldri skrive en Bog mer, men dette skal være den sidste» (402).

I et nytt brev datert 12. april i Ville d’Avray, der Hamsun har tilbrakt en ukes tid med å fiske og tømre og skrive om natten, heter det videre: «den Satans Boka blir aldrig færdig. Forresten er det ikke en Roman, Gudskelov, men ‘lidt Naturhistorie’» (407). I brev 12. mai skriver han så: «Jeg faar desværre ikke Bogen færdig til nu i Vaar. Jeg forstaar det ikke, det gaar saa slemt med mig nu, jeg er vel udtrættet. Jeg har Hovedet fuldt, men jeg kan ikke skrive» (410). Og litt senere i samme brev: «Nei, kære bed nu Gud om at han sætter mig istand til at skrive Bogen min! For nu har jeg en eller to andre, jeg skulde skrevet ogsaa og jeg lever jo ikke i Uendelighed jeg heller». Problemene med skrivingen fører Hamsun tilbake til Norge, der han håper å skrive bedre. Som han skriver til Langen: «I have not much ready of my book yet, but hope to work much faster here. You are mistaking in saying that I did not work in Paris. I have never worked harder, but this time it was entirely in vain, and that made me almost crasy. That was the reason why I went away» (414). 5. juni er han tilbake. Han ankommer med båt til Kristiansand og bor først i «kvadraturen». Litt senere flytter han til Flademyr på Lundsiden (413). Der leier han seg et rom i andre etasje i det nåværende Torridalsveien 14, mens han spiser sine måltider i byen (Hemmer 1995, 293). Det er usikkert hvor mye tekst Hamsun hadde med seg fra Paris til Norge, men i Kristiansand fullfører han romanen frem mot 15. oktober.

Tittelen og «Glahns Død»

Brevene til Albert Langen avdekker enda et sentralt element ved tilblivelsesprosessen, nemlig at Hamsun ikke hadde tittelen klar før helt mot slutten av arbeidet. I brevet fra 19. august diskuterer nemlig Hamsun «Edvarda» som tittel på romanen. Ikke før i et nytt brev til Langen 5. oktober skriver han at romanen skal hete Pan. Til Bolette og Ole Johan Larsen 9. oktober skriver han videre: «nu er det paa de sidste Blade med Boka, og naar den er sendt, skal jeg skrive mere. Gud bevare Jær, hvor jeg har slidt! Hu, jeg er faktisk død. Jeg har bestemt mig til at kalde Boka Pan. Hvordan synes I om det? For der er saa underlige Sager i den (Hamsun 1994, 426). Akkurat hva Hamsun mener med forholdet mellom Pan og det han omtaler som «underlige Sager» og hvorfor den greske skoggudens navn av denne grunn er en god tittel, er vanskelig å kommentere. I Hamsuns brev til Philipsen 15. oktober heter det: «Bogen har følgende Titel: Pan. Af Løjtnant Thomas Glahns Papirer. Ikke mer.» (426)

Like etter at tittelen er klar, skriver Hamsun til Philipsen 15. oktober at romanen nærmer seg ferdig: «Endelig idag kan jeg sende Dem Manuskript. De kan begynde Trykningen straks; jeg har nogle faa Sider tilbage at skrive; der er ikke over 10 Sider». Hamsun fremholder i dette brevet at det for første gang er snakk om en «liden Bog», selv om den er «tæt skreven […] blir den liden». Og så fortsetter han:

Husker De noget i «Samtiden», der hedder «Glahns Død»? De likte det rigtignok ikke; men det er et Spørgsmaal, om jeg ikke maa trykke dette «Glahns Død» som Slutning til denne Bog. I samme Afsnit tales om et Brev, som «Grevinden» sender Glahn, dette Brev skulde jeg da ogsaa skrive og trykke med. Derved vilde hele Bogen faa et Slags historisk Præg, bygget paa Aktstykker. Jeg skal gennemgaa «Glans Død» og sende Dem det med Resten af Manuskriptet (Hamsun 1994, 426–427).

Det finnes få tegn på at Hamsun tenkte de to delene nært knyttet til hverandre før dette. Det er dermed først helt mot slutten av skriveprosessen at han gir utrykk for koblingen mellom dem. Ser vi til tilblivelsesprosessen, er det altså først etter at Hamsun har forfattet Glahns død, at han setter seg til for å skrive Glahns forhistorie. Som Atle Kittang har påpekt, kan dette være av vesentlig betydning for Hamsuns utforming av romanen, siden Glahns død dermed kan ha vært «styrande for heile forteljinga om Glahns liv» (Kittang 1995, 18). Vektlegger vi imidlertid et par setninger senere i samme brev, kan grunnen til at Hamsun velger å trykke «Glahns Død» som avslutning på romanen, forklares ut fra økonomiske motiver. Hvis boken var liten, altså kort, ville den også gi Hamsun, som fikk honorar per ark, liten inntekt. At Hamsun var bekymret for dette fremgår ikke minst av at han nevner det eksplisitt mot slutten av brevet: «Da Bogen er saa liden, at jeg ikke engang dækker min Gæld til Dem med den, vil De forhaabentlig trykke den noget spatieret. Men De derom, naturligvis» (Hamsun 1994, 427). Uavhengig av om forklaringen er tematisk eller økonomisk, avdekker tilblivelsen at romanens to deler først blir eksplisitt mot slutten av prosessen.

I Hamsuns revisjon av «Glahns Død» er det for øvrig bare gjort mindre endringer, og det er ikke lagt til noe brev fra Edvarda. Grunnen til dette kan være flere, men også at Hamsun ikke hadde tid til større endringer. Han var økonomisk avhengig av å få romanen ut til julesalget. I tillegg kan det her nevnes at han ble forstyrret av å måtte svare på andre brev denne høsten, enn bare dem som kom fra forleggerne. I en brevveksling med Lulli Lous i Kristiansund, som godt mulig kan ha vært et forelegg for Edvarda, fremgår det i alle fall at Hamsun (på nokså glahnsk vis) brukte tid på å avvise den tidligere flammen som gjerne ville gjenoppta kontakten: «Kære, jeg havde jo ikke glemt Dem, og da Deres Brev kom, gik det galt med min Ro», skriver Hamsun 9. oktober 1894: «Men derfor har jeg ogsaa ventet i otte Dage, før jeg skrev igen, vi maa begge blive af med Feberen. Jeg er heller ikke aldeles fri længer, ikke aldeles. Men det er en anden Sag. Hovedsagen er, at det er Slut, ganske totalt Slut med os» (NB Brevs. 868). Lous og Hamsun hadde tidligere hatt et intenst kjærlighetsforhold som kan ha inspirert kjærlighetshistorien i Pan. Siden Hamsuns to svarbrev til henne fra 19. august og 9. oktober 1894 først ble offentliggjort i 2010, etter lang tids klausulering, har de tidligere ikke blitt trukket inn i fortolkningen av romanen.

Med utgangspunkt i det omfattende brevmaterialet kan vi trekke den slutningen at prosessen med å utarbeide og ferdigstille Pan var omstendelig og krevende. Til sammenligning brukte Hamsun bare noen måneder hver på de to store romanene Redaktør Lynge og Ny Jord. Noen år senere skulle han også komme til å bruke bare en måneds tid på å skrive romanen Sværmere (1904), som både ligner Pan i stilen og var den første romanen etter Pan der Hamsun vendte tilbake til Nordland. Sværmere var imidlertid et bestillingsverk fra redaktør Peter Nansen i Gyldendal, noe som indikerer den viktige betydningen Pan skulle få i Hamsuns forfatterskap: I 1904 hadde både Hamsun og forlag lært at «Nordlandspoesien» kunne være både litterært vellykket og populær. Dette ser vi ikke bare i det faktum at Sværmere ble bestilt, men også når Hamsun uttrykker direkte til vennen Hans Aanrud at romanen er «en Publikumsfortælling» og legger til i parentes: «Naturligvis blir den god den ogsaa» (Hamsun 1995, 267). I forbindelse med Pan var situasjonen annerledes: Her var stoffet nytt og utformingen uprøvd. Her både ønsket og trodde Hamsun at han leverte noe nytt i norsk litteratur.

Utgivelse

En annonse trykt den 4. desember 1894 i Adresseavisen i København opplyser at Pan er under utgivelse. Boken ble trykt hos J. Jørgensen & Co. (M.A. Hannover), og den forelå i handelen dagen etter. Som vanlig i samtiden kom boken i ulike innbindinger til ulik pris. En heftet utgave kostet 3 kroner og 25 øre. En elegant forlagsinnbundet utgave kostet 4 kroner og 50 øre. Så langt i forfatterskapet var dette den rimeligste boken Hamsun hadde på markedet. Det skyldtes at antallet ark bare utgjorde om lag halvparten av den foregående boken Ny Jord.

Førsteopplaget av Pan hos Philipsen var på 2100 eksemplarer. Hamsun fikk et honorar per ark på 100 kroner. Pan var på 15 ¼ ark, og i regnskapsboken er han oppført med 1525 kroner i honorar (P.G. Philipsen 1888–1898, 380). Den elegante utgaven hadde tittelen PAN i store bokstaver innrammet av bukkehorn i jugendstilornamentikk og kom i helsjirtingbind i flere forskjellige farger, f.eks. brunt, rødt, grønt og blått (Schøitz og Ringstrøm 2006, 138).

Foruten en håndfull berømte forfattere var det relativt uvanlig at norske og skandinaviske bøker ble oversatt. I første utgave av Pan ble det imidlertid opplyst på forsatsbladet at den tyske utgaven ville utkomme ved baronesse von Borch. Dette sier noe om posisjonen Hamsun hadde klart å etablere seg på kort tid, men likevel kanskje mest om bokmarkedet og markedsføringsstrategiene som ble tatt i bruk. I 1894 hadde hverken Norge eller Danmark sluttet seg til Bernkonvensjonen som regulerte copyright-lovgivning. Dermed eksisterte det ingen avtale om forfatterrett mellom Tyskland og de nordiske landene. Norge fikk en slik lov i 1893, da med enerett til oversettelse for forfatteren i ti år etter utløpet av utgivelsesåret for originalen. Formuleringen på forsatsbladet kunne derfor ikke hindre andre i å oversette romanen, men den viste at en oversettelse var kommet i stand med forfatterens samtykke (Fulsås 2010). Først og fremst viste den likevel norske og danske kjøpere at romanen var interessant og god nok for et langt større europeisk publikum.

Salget av første opplag gikk så godt at Philipsen sørget for et nytt opplag allerede i januar 1895. I brev til Philipsen 29. desember 1894 skriver Hamsun og takker for dette. Et nytt opplag var ikke uvesentlig for Hamsuns økonomi. Brevene vitner imidlertid om at det viktigste var hva det gjorde for selvfølelsen. Nå kunne han smykke seg med at han kom i «Oplag efter Oplag», som han skriver (Hamsun 1994, 442). Andet opplag var på 1050 eksemplarer, men denne gang var honoraret bare det halve per ark, altså 381 kroner og 25 øre, og Philipsen ville ikke utbetale det før salget hadde startet. For Hamsun betydde dette at han ikke ble kvitt sin gjeld til Philipsen. Så sent som 9. oktober 1897 skriver han at han skylder Philipsen 600 kroner, mens Philipsen skylder Hamsun honoraret for andre halvdel av andre opplag for både Pan og Redaktør Lynge (Hamsun 1995, 56). Salget av Pan gikk altså ikke så godt som hverken Philipsen eller Hamsun hadde håpet. I det samme brevet antyder Hamsun dermed muligheten for at en bokhandler i Kristiania vil kjøpe restopplaget av alle de av Hamsuns bøker som er kommet ut på P.G. Philipsens Forlag og Det Nordiske Forlag i København.

Restopplaget av «Andet Oplag» fra Philipsen ble kjøpt opp av Lars Swanstrøm og overtatt av Cammermeyers Forlag. Cammermeyer forsynte da restopplaget av Pan med et nytrykt tittelblad som bind V i serien Knut Hamsuns skrifter (1899–1901) (Schøitz og Ringstrøm, 2006, 141.) Deretter kom Pan ut på nytt i Samlede Romaner og Fortællinger i 1907–1909, da på Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag i København. Siden kom romanen ut i to separate utgaver i København i 1913 og 1914 og senere i en lang rekke enkeltutgaver, oversettelser og Samlede verker. Fra denne tiden har vi også et manuskript med Hamsuns egenhendige rettelser. Det er et korrektureksemplar av femte utgave («Femte Oplag») fra 1914 til den nye utgave av romanen for Samlede Verker fra 1916 (Hamsun 1916, Ms.8° 1393 «Pan.»).

Hamsun rettet i teksten i flere omganger fra 1895 og frem til utgaven av Samlede verker fra 1916. Han byttet ut en del danske ord med norske. Han endret skrivemåten slik at den ble mer i tråd med rettskrivingsreformen fra 1907. Han erstattet bløte konsonanter med harde, for eksempel. Han sløyfet anførselstegn rundt hver replikkveksling og erstattet dem med et linjeskift (jf. Øyslebø 1964, 261–271). Og så la han til en del tekst i forkant av tredjeutgaven fra 1908 (se oversikt under tekstredegjørelsen).

Til svensk ble Pan oversatt av Ernst Lundqvist og utgitt på A/B Ljus i 1902. Når det gjelder utgivelser av Pan utenfor Skandinavia er det grunn til å nevne at romanen kom ut på tysk alt i 1895 og da til gode anmeldelser i en oversettelse ved Maria v. Borch (Østby 1972, 11–13).

Forelegg

Pan minner med sine korte nummererte kapitler om flere små romaner, novellesamlinger og prosalyriske samlinger utgitt i samtiden, som for eksempel Ola Hanssons Sensitiva Amorosa (1887), Thomas Krags Fældejægeren (1891) og Ensomme Mennesker (1893), Arne Garborgs Trætte Mænd (1891) eller Wilhelm Krags Nat (1892). Den omstreifende jegeren er et utbredt motiv, og vi finner ham for eksempel i jaktbøker av Karen Blixens far, Wilhelm Dinesen, som han ga ut under pseudonymet Boganis. Kurt Rotermund mener å finne et tett slektskap mellom Pan og den russiske mesteren Ivan Turgenjevs gjennombruddsroman En jegers dagbok (1852) (Rotermund 1907, 21–22). Flere har med James McFarlane også pekt på Goethes Den unge Werthers Lidelser som et viktig forelegg (McFarlane 1956, 586). Det er imidlertid særlig én tekst som ser ut til å danne et sentralt forelegg for Pan, og det er novellen «Gammel Gæld» (1885) av den danske forfatteren Gustav Esmann.

Gustav Esmann debuterte med en novellesamling med samme tittel til gode kritikker i 1885 og ble etter hvert en beryktet mann i det litterære miljøet i København. I 1904 ble han skutt og drept av en elskerinne, men rakk frem til det å gjøre seg markant både som forfatter, journalist og gambler. Hamsun nevner Esmann under arbeidet med Pan (Hamsun 1994, 383). Når det gjelder romanen virker det særlig sentralt å forstå den danske forfatteren som toneangivende for «Glahns Død». I «Gammel Gæld» møter vi nemlig en liknende oppbygging og rammefortelling. Her er det ikke to jaktkamerater, men to legestudenter som har gått hvert til sitt etter krangelen om en kvinne. Som i «Glahns Død» er dette informasjon som blir gitt i en rammefortelling. I Esmanns fortelling utgjøres imidlertid ikke handlingen av kameratens fortelling om den andres død, men av et selvmordsbrev fra den ene til den andre, der selvmorderen bærer det klingende navnet Otto Wilhelm Glahn. I brevet forteller Otto om bakgrunnen for hvorfor han begår selvmord. Han har blitt innhentet av en fatal sykdom, en gammel gjeld og en «sidste Vexel» han har glemt å regne med (Esmann 1885, 63). Det er nærliggende å tolke «vekselen» som et uttrykk for syfilis (Jørgensen 2010, 222). Til vennen forteller han at han «har levet tomt og goldt», men at «saa paa nogle faa Maaneder foldede min Skæbne sig pludselig ud» (Esmann 1885, 13). Som i Hamsuns roman, endrer livet seg over en kjærlighetshistorie på et par måneder, og som hos Hamsun velger Esmanns Glahn selv å avbryte den. Der Hamsuns Glahn får seg selv skutt, skyter imidlertid Esmanns karakter seg selv. Som et typisk trekk ved dekadanselitteraturen, har Esmanns Glahn «ingen Lyst til Fremtiden» (Esmann 1885, 16), og på samme måte som Hamsuns Glahn gjentatte ganger hevder at han har glemt Edvarda og heller ikke vil se henne, skriver Esmanns Glahn at han ikke har sett sin utkårede siden bruddet og «bryder seg heller ikke derom» (Esmann 1885, 35).

Et element som blir særlig påfallende i sammenligningen av de to tekstene, er ikke bare at de deler samme oppbygning og fortellestil, men at det i begge også tilsynelatende ikke er kjærlighetshistorien i seg selv, men hele atmosfæren i tiden de beretter om, som er det avgjørende. Eller som Otto Glahn skriver: «Og naar jeg stundom længes, er det ikke egentlig efter hende, men efter hele Tiden den Gang. Den Sol, der skinnede, den Luft, der blæste, de Tanker, jeg tænkte, de Læber, jeg kyssede, de Haandtryk, jeg fik, – hele min første Ungdom, som nu er forbi» (Esmann 1885, 35–36). Dette viljeløse, dekadente trekket preger også Glahns fortelling. Det er ikke først og fremst Edvarda, men hele atmosfæren i Nordland som har gått tapt i nedskrivingsøyeblikket, og med tapet har tilsynelatende heller ikke Glahn noen «Lyst til Fremtiden».

Persongalleri

Thomas Glahn er 30 år, kalles løytnant og er fortelleren i den første delen av romanen. Ordet løytnant kommer fra latin og betyr stedfortreder. Det er en offisersgrad i Forsvaret og den nærmeste under kaptein. En løytnant var en embetsmann av lavere rang. Eldre ordbøker antyder en utvikling over tid hva posisjon og status angår. Omkring 1800 defineres «Løjtnant» som: «Een af de fornemste Officeere, som staae under Compagniechef» (Leth 1800). Hundre år senere defineres betegnelsen som: «Officer af den laveste Grad, i Sø- og Land-Værnet (der i Nødsfald træder i Stedet for Anføreren [Captainen])» (Meyer 1898–1902, 550). Definisjonene viser en utvikling med fallende status. «En løytnant eller departementsfullmektig kunne nok aspirere til byens elite i 1830-årene, men ikke en drøy generasjon senere» (Myhre 1990, 318).

Mot slutten av 1800-tallet var løytnanten et nesten fast innslag i romaner og skuespill i norsk litteratur på linje med doktoren. Også Hamsun har utstyrt flere av sine karakterer med denne graden. Frøken Kiellands forlovede i Mysterier (1892) er løytnant Hansen. Victorias forlovede i Victoria (1898) er løytnant Otto. Ut over at tittelen signaliserer sosial anseelse, er det imidlertid ingen tegn til at Glahn har egenskaper eller plikter som følger med offisersgraden. Han får tilsendt sin uniform, men fortellingen viser ingen tegn til at Glahn innehar noen stilling. Tvert imot sår både fremstillingen av Glahns person og livsførsel tvil hva tittelen angår.

Bekledningen til Glahn i Nordland beskrives som en skinndrakt av svært gammel opprinnelse. Han viser seg å ha god kjennskap til landsdelens flora og fauna, jakt og fiske, men han skriver at «Menneskene blev mig mer og mer uforklarlige» (Hamsun 1894, 77). I motsetning til hva man skulle anta for en militær, har han vanskeligheter med å tilpasse seg disiplinen og autoritetene på stedet. Han har likevel et intimt forhold til flere av menneskene der og beskrives med sitt «Dyreblik» som å være i besittelse av sterk tiltrekningskraft. Den mytiske Iselin drømmer han om, tjenestejenta Henriette omfavner han, handelstedets eneste datter Edvarda elsker han, smedens kone Eva elsker han med, og det samme gjentar seg med Maggie som opprinnelig er jaktkameratens elskerinne. Ellers kalles Glahn også en jeger, og selv kaller han seg skogens sønn. Det er også grunn til å fremheve at Glahn er en iakttager som vet å minnes og som fremstiller den verden han var en del av, i et poetisk språk som er gjennomarbeidet, men som fremstår som uanstrengt og vakkert.

Mack

Mack er 46 år og handelsmann på Sirilund. Han er enkemann, far til Edvarda og har en allsidig drift på stedet som inkluderer havn og kai med anløp for dampskip. Han har to jekter, krambod, opplag av salt og tomtønner, blant annet, og han har smedens kone Eva til elskerinne. Mack er en mann med fremdrift, med opplysningsskrifter i bokhylla og en nål i sølv fra Carl Johan. Han har planer om å gifte bort sin eneste datter, men tenker etter hvert at Glahn ikke svarer til forventningene. Da han forstår at Glahn og Eva elsker med hverandre, forsvinner vennligheten. Fra å være imøtekommende sørger Mack for å drive Glahn bort fra stedet. Han setter fyr på hytta som Glahn låner, og han sørger for at forholdet mellom Glahn og hans egen elskerinne Eva opphører. Mack er ikke bare en person i Pan, men en tilbakevendende figur i Hamsuns romaner. I Benoni (1908) og Rosa (1908) heter han Ferdinand til fornavn og er fortsatt handelsmann på Sirilund. I romanen Sværmere (1904) er det broren hans Mack på Rosengaard som regjerer.

I Pan presenteres handelsmannen Mack på Sirilund gjennom løytnant Glahns fremstilling. Mack fremstår her som en foregangsmann og viser frem sine parafinlamper. De vitner om at Mack følger moten og tidens krav til opplysning. Videre står Mack gjennom sin bestefar i forbindelse med Kongen, selveste Carl Johan, gjennom den brosjen han går med og viser frem med stolthet. Han viser frem et maleri av sin avdøde kone kledd i blondekappe og med et artig smil. Endelig har han et bokskap med gamle, forgylte bøker som ser ut som de er gått i arv, deriblant franske bøker og opplysningsskrifter. Hamsun markerer av og til distanse til disse handelsmennene. Han kan gjøre narr av dem, og han lar dem utfolde seg i og gjennom sine drifter. Det går særlig utover tjenestejentene. I romanene Benoni og Rosa driver Mack rovdrift på jentene. Han går og venter til de blir gamle nok etter loven, og så bruker han dem til de en dag skal ha barn. Da gifter han dem bort med en av gårdsguttene (Knutsen 1988, 156). Som stedet for en allmektig representerer Sirilund imidlertid også et mikrosamfunn der handelsmannen er en personifikasjon av et samfunnshierarki og et samfunnssyn som ble liggende fast gjennom hele forfatterskapet: «Han er hele tiden den reaksjonære aristokrat, ikke et øyeblikk er man i tvil om hvor han står (Dahl 1968, 65).

Edvarda

Edvarda er Macks datter. Glahn forteller at hun ser ut som en 15–16 år gammel pike. Doktoren forteller imidlertid at hun er 20 år gammel. Hun er vakker og sterk, sin fars datter, og tar selv hånd om utflukter og selskaper for stedets bedrestilte. Doktoren sier hun venter på sin prins. Selv kommer hun sjelden til orde i Glahns fremstilling. Den ene monologen hun holder for Glahn der hun erklærer sin kjærlighet, den ignorerer han helt og avviser henne. Edvarda er en selvstendig kvinne med et heftig temperament, begjær og et sterkt følelsesregister, som hun ikke går av veien for å vise. Glahn fremstiller henne imidlertid stadig i et mindre heldig lys. I Hamsuns roman Rosa. Af Student Parelius Papirer (1908) møter vi Edvarda igjen. Da er det student Parelius som forteller om henne, mens hun selv har en lang og vemodig monolog om sin kjærlighet til Glahn: Han var som en gud, og hun elsket ham over alt.

Doktoren

Doktoren inntar rollen som oppdrager for Edvarda. Han er en kilde til Glahns sjalusi fordi doktoren også en gang var Edvardas utkårede. Som doktor representerer han en slags fornuftens røst, og han prøver å realitetsorientere Glahn om menneskene på stedet. Han er stadig gjest på Sirilund og etter hvert en samtalepartner som også viser sympati med Glahn. Doktoren er halt og går med stokk. Dette kan tolkes på flere måter, og er ikke uten betydning når Glahn selv gjør alvor av ordtaket og skyter seg selv i foten.

Eva

Eva er smedens kone og ikke hans datter som Glahn først tror og siden formidler videre til leseren. Samtidig er hun Macks elskerinne. I tråd med det paradisiske navnet er det «en Livets Morgen over» henne, ifølge Glahn (Hamsun 1894, 120). Hun er «selve Livets berusede Barn» (189). Hun gir seg flere ganger «saa sandseløst bort» til ham, og hun sier endatil ja til å følge med ham når han reiser (132). I sammenligning med Edvarda oppfattes Eva av Glahn som likefrem og naturlig, og han gjør henne til sin elskerinne. Det kan ikke Mack tolerere.

Baronen

Baronen er en noe eldre vitenskapsmann, nærsynt, men et godt parti i Macks øyne for datteren Edvarda. Baronen kommer inn i fortellingen «fra Spitsbergen med nogle Samlinger af Skæll og smaa Sjødyr» (122). Om kvelden på Sirilund begynner han entusiastisk å tale om dem, og han henter «en Prøve af Tang fra Hvidehavet» (124). Baronen fremstilles som en veik tørrpinn, og både Edvarda og Glahn håner ham for det. For eksempel forteller Edvarda til Glahn at hun spurte Baronen etter hans rotur om han ikke ble trett, hvorpå han svarte «Ak jo, meget træt; og jeg fik Blærer i mine Hænder» (140). Han kan ikke sammenlignes med Glahn på noen måter. I den andre delen av romanen er det likevel angivelig baronen Edvarda har giftet seg med.

Jaktkameraten

Den anonyme forfatteren av «Glahns Død. Et Papirer fra 1861» er en jaktkamerat som forteller om samværet med Glahn i India. Det er et forsvarsskrift der han vil verge seg mot anklager om at det er han som er skyld i Glahns død. Han tegner et lite sympatisk bilde av Glahn og det kommer frem at Glahn fremprovoserer sin egen død.

Maggie

Maggie er elskerinnen til jaktkameraten, og hun gjør ham så sjalu at han til slutt skyter Glahn. Hun beskrives som «en ung Halv-Tamulerinde med langt haar og snehvide Tænder» (217). Hun omtales videre som den vakreste av beboerne på stedet de befinner seg i India. Et annet uttrykk som brukes i romanen om de innfødte, er «Halfbreed», halvrase (213). Hamsun håpet han hadde unngått å dikte karakterer. Det som kjennetegner Maggie, er i mennenes øyne at hun tygger, at hun er lett tilgjengelig for vestlige menn og at hun elsker med dem begge. Hun beskrives altså som en tidstypisk stereotypi av «den andre».

Diderik og Iselin

Iselin og Diderik fremstår som mytiske sagnskikkelser. De opptrer som regel i tospann og preges mer av å være drømmeskikkelser i Glahns fantasi, enn ekte karakterer. Glahn påkaller dem imidlertid som reelle, noe som setter deres status i spill. Iselin fremstår som en slags mytisk og opphøyet naturkvinne full av erotikk og naturlighet. Slik inngår paret i romanens trekant-konstellasjoner der Glahn representerer en utfordrer. Ved ett tilfelle fantaserer Glahn om at han lykkes, mens Diderik ser på. Etterpå går de to sagnskikkelsene bort fra ham, mens Iselin ler høyt «jublende og syndig fra top til tå». Senere i forfatterskapet møter vi dem begge som ekte skikkelser i dramaet Munken Vendt (1903).

Sirilund

Det meste av handlingen i Pan er lagt til det fiktive handelsstedet Sirilund langs nordlandskysten og til naturen i umiddelbar nærhet. Året er 1855, og Pan er slik en historisk nøye datert roman. Dette gjenspeiles i en rekke små elementer, som for eksempel at Glahn og en lærerinne fra prestegården snakker om Krim-krigen (1853–1856) og begivenhetene i Frankrike der Napoleon III var keiser. Slik forbindes det lille tettstedet i Nordland med en global situasjon. Viktigst er det imidlertid at Hamsun plasserer handlingen i en historisk epoke der han selv vokste opp og der handelstedene nordpå var inne i en markant vekstperiode. Hamsun kjente godt til miljøet han skildrer, og han kom til å vende tilbake dit i en rekke senere romaner.

Lokalgeografien i og rundt handelsstedet Sirilund trekker i stor grad veksler på det reelle handelsstedet Kjerringøy. Hamsun besøkte stedet i 1879 for å presentere seg for den mektige handelsmannen Erasmus Benedigt Kjerschow Zahl. Denne Zahl var først handelsbestyrer på Kjerringøy for enken Anna Elisabeth Ellingsen før han giftet seg med henne i 1859. Hun var da 58 år gammel og han 33. Aldersforskjellen var ikke uvanlig i samtiden. Ekteskapet gjorde Zahl til en av de rikeste handelsmennene nordpå. Samtidig ble han en velgjører som gjerne hjalp unge mennesker som ville skaffe seg utdanning. Det var i den forbindelse Hamsun besøkte ham som 19-åring i 1879. Han hadde nemlig sendt brev til Zahl der han presenterte seg som en ny Bjørnson og ba handelsmannen om et lån på 1600 kroner. Det var den gang en stor sum penger. Til sammenligning hadde en tjenestekar en alminnelig årslønn på 200 kroner (Kolloen 2003, 59).

Hamsun ville reise til København og forhandle med «Nordens störste boghandel og forlägger (Gyldendal/F. Hegel)» for å utgi den allerede publiserte fortellingen Bjørger og diktsamlingen «Sverdgny» (Hamsun 1994, 10). Mirakuløst nok fikk Hamsun låne pengene, og da han trengte mer og ba om ytterligere 400 kroner, fikk han det også. Det er liten tvil om at både dette og møtet med den store handelsmannen og miljøet rundt ham ble viktig for forfatterskapet. For Zahls egen del lovet Hamsun å betale pengene tilbake, og han føyde til i et senere brev: «Jeg skal en Gang flette mit Navn ind i deres og hæve det op – jeg er saa usvigelig vis herpaa» (22). Men Hamsun betalte aldri tilbake de pengene han hadde lånt av Zahl, enda Zahl utover på 1890-tallet fikk likviditetsproblemer. Zahl gikk til sak, men prosessen endte med at Hamsun vant, mens Zahl måtte betale saksomkostninger. Begrunnelsen var at Hamsun ennå ikke var myndig da han tok opp lånet. Hamsun holdt imidlertid løftet om å skrive navnet Zahl inn i litteraturen sammen med sitt eget (Moe 1988; Butenschøn 1988). Slik markerer Pan ikke bare landsdelens moderne gjennombrudd i litteraturhistorien, men også at gjennombruddet ble betalt av handelskapitalismen representert ved Zahl. I boksamlingen etter Zahl på Kjerringøy fant man et eksemplar av Pan, men uten noen dedikasjon fra Hamsun.

Hamsun kjente til de nordlandske handelsstedene fra sin egen barndom, både som omreisende skreppekar og som handelsbetjent hos Nicolai Anton Walsøe på Tranøy. Der møtte han også handelsmannens unge datter Laura som han skal ha blitt hodestups forelsket i (Kolloen 2003, 45–49). Det er imidlertid lokalkoloritten på Kjerringøy som preger skildringen tydeligst. Da Hamsun kom til Kjerringøy i juni 1879 for å presentere seg, var Zahl nylig blitt enkemann. Hamsun gjenskaper senere møtet med den store handelsmannen i flere av sine romaner. I denne sammenhengen er ikke bare Sirilund modellert svært nøyaktig over en reell geografi, det presenteres også nokså historisk korrekt med tanke på hvordan handelsstedene så ut og ble drevet i Nordland på denne tiden. Ser vi dermed helt konkret på Kjerringøy som forelegg for Sirilund, omfattet jordegodset på Kjerringøy på det meste nærmere 70 bruk og 24 husmannsplasser (Fulsås 1983, 16). Som standsmessig handelssted hadde stedet 5–6 hester, 1 eller 2 okser, om lag 35 melkekyr, og 30–40 småfe. Videre hadde stedet to betjenter, 6–7 drenger, 3 «jomfruer», 8–9 «piger», i sum ca. 20 personer. I tillegg var Zahl en storforbruker av daglønnet arbeidsskraft til skip og notbruk, til produksjon av klippfisk og til sildesjau og onnearbeid på gården (12–13).

Handelsstedene gikk gjennom flere oppgangstider i løpet av 1800-tallet, men utover i 1880-årene kom nedgangstidene som også varte ved til godt ut i 1890-årene. Dette skyldtes mange forhold, men da mangfoldet av virksomheter og mennesker knyttet til handelsstedene på kysten var på sitt høyeste, var Zahl – som Mack – en nesten allmektig foredler, forhandler og eksportør av fiskevarer; han var værvert, landhandler, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær og storbonde, pluss at han var gjestgiver, dampskipsekspeditør, poståpner og allmektig matador i lokalsamfunnet (Fulsås 1988, 94). Sirilund presenteres ikke bare historisk riktig slik Hamsun husket Nordland fra sin egen barndom, men også med et nostalgisk perspektiv med tanke på realitetene utover på 1890-tallet. Handelstedet fremstår som tryggere og langt mer avklart enn den kompliserte moderniteten Glahn har rømt fra.

Naturen

Pan preges av sanselige naturskildringer som etablerer naturen som et fristed i kontrast til det siviliserte Sirilund. Denne kontrasten blir enda sterkere når vi vet at Glahn erindrer det han forteller i en urolig og moderne storby. I erindringen fremstår dermed Nordlandsnaturen i et eventyrskjær, der Glahn jakter, fisker og fylles, som det heter i «Fra det ubevidste Sjæleliv», av en intens følelse «af Blodsforvandtskab med Alskabningen» (Hamsun 1890, 334). Naturen er særlig knyttet til skogen, men lokaliseringen i Glahns fremstilling er likevel tydelig rammet inn av havet i horisonten, fjellene i det fjerne, lyset og årstidenes vekslinger. Midt i disse vekslingene leier han seg en hytte i kanten av en skog. Der er han i naturen og naturen er i ham, eller som han sier selv: Hans sjel blir «egal og fuld af Magt» (Hamsun 1894, 3). Med andre ord fremstilles naturen som et fristed utenfor alle sosiale og borgerlige rammer, hvor han kan være fullt og helt i pakt med seg selv. Som flere har påpekt i romanens resepsjonshistorie, kan dette leses som en klar kritikk av moderne «uniformerte samfunn» (Nettum 1970, 221).

Selv om naturskildringene både presenterer havet og skogen som nærmest altomfattende, er det innlevelsen i de små detaljene som tydeligst preger skildringenes tyngdepunkt. Fortelleren har blikk for det storslåtte i naturen, som at månen ser ut som «en glødende Øy» og «en rund Gaade av Messing», eller at havet «tumled sig i forvredne Luftdanse, danned Mænd, Heste og spjærrede Faner». Men det er likevel i detaljene det yrende livet befinner seg (Øyslebø 1964, 178). Glahn utstyres med en nesten hudløs sensibilitet for alle levende ting, som han nesten står i direkte kontakt med:

Nu er Trækfuglene borte; lykkelig Rejse og velkommen tilbage! Mejser og Hængetiter og en og anden Jærnspurv lever alene i Urer og Krat; pip-pip! Alt er saa underlig forandret, Dværgbirken bløder rødt mod de graa Stene, en Blaaklokke hist og en Gederams her rejser sig op af Lynget og vugger sig og suser sagte en Sang; hys! Men henover alt svæver en Fiskejon med udstrakt Hals, søgende indover Fjældene (Hamsun 1894, 176)

Her viser fortelleren frem adskillig kunnskaper om den lokale floraen og faunaen. Av fugler nevner Glahn: orrfugl, ærfugl, jernspurv, fiskejo, rype, kråke, spurv, skjære, trost, bokfink, ryt, meise, dvergfalk, alke, ørn, hengetite og sjøfugl. Av blomster og planter nevner han: skogstjerne, ryllik, prestekrage, soløye, blåklokke, bregne, stormhatt, mølbærlyng, vill nellik, snarpegress, hestebærlyng, gressløk, potetgress, geiterams, bringebærbusker. Til disse detaljene hører også insektene: neslesommerfugl, målerlarve, oldeborre, nattsommerfugl, møll, svermer, spinner, borer, bille, oljebille, mygg, blå flue, tusmørkesvermer (jf. Wærp 2017, 127). Av trær nevnes: furu, gran, bjørk, vidjetrær, einer og dvergbjørk, i tillegg til de fremmede i jaktkameratens beretning: bambus, mango, tamarint, teak- og salttrær, olje- og gummivekster.

Naturskildringene løfter frem naturen som et eget erfaringsrom der Glahn så å si sanser verden omkring seg i alt dets mangfold gjennom det han ser, lukter, kjenner på, smaker og hører. Fra hytta kan Glahn se virvaret av øyer, holmer og skjær, han er full av glede og takknemlighet ved duften av røtter og løv, han går dag etter dag i åsene, han tenner et bål og steker seg en fugl på grua til seg selv og hunden, og han hører tydelig orrfuglens hutring bak åsene (Hamsun 1894, 10). Hamsun utstyrer slik Glahn med adskillig flere kunnskaper om det lokale livet i naturen nordpå, enn han viser om kulturen blant menneskene. Fremfor alt dyrkes det erotiske i disse skildringene, og da ikke bare gjennom Glahns forbindelser til den mytiske Iselin, til tjenestejenta Henriette, til Edvarda selvfølgelig og til Eva, men til naturen selv og hvordan den sanses. Som for eksempel når Glahn etter å ha sett en kvinne i skogkanten nattestid, går over til å skildre møtet slik:

Men nu i Nattens Timer har pludselig store, hvide Bomster utfoldet sig i Skogen, deres Ar staar aabne, de aander. Og lodne Tusmørkesværmere sænker sig ned i deres Blade og bringer hele Planten til at skælve. Jeg gaar fra den ene til den anden Blomst, de er berusede, de er berusede Blomster, og jeg ser, hvorledes de beruses (Hamsun 1894, 58).

Det er ikke vanskelig å lese beskrivelsen av blomsten som utfolder seg og Tussmørkesværmeren som får hele planten til å skjelve i overført betydning. Gjør man det, blir også det erotiske betydningslaget i romanen nokså eksplisitt fremhevet, og da forstår vi også hvorfor mange, som for eksempel Nordahl Grieg, har fremhevet romanens nærmest erotiske naturskildringer. Med Griegs ord: «Naken til beltestedet satt han nede i Paris og skrev den, hans styrke bruser i skogen og fjellene, det er et landskap gjennemtrukket av kjønn» (Grieg 1936, 31).

India

India er det siste stedet som blir setting for handlingen i Pan. Landet var på den tiden en britisk koloni og et yndet reisemål for rike europeiske og ikke sjelden sensasjonssøkende eventyrere. Hamsun hadde imidlertid ikke vært i India og hadde ingen erfaring fra et lignende miljø. Kunnskapen han benyttet seg av, har han da tilegnet seg gjennom aviser, magasiner eller bøker. Dette gjenspeiles også i skildringene av stedet som i all hovedsak faller i tre deler: En første nokså kort beskrivelse av reisen til en liten landsby, landsbyen i seg selv som ikke beskrives ut over noen gater, små hytter og et hotell, og endelig den ville jungelen i direkte tilknytning til landsbyen. Overordnet sett mangler disse beskrivelsene alt av den kontaktskapende nærheten leseren opplever i forbindelse med Nordlandsnaturen, og Hamsun benytter seg her også i stor utstrekning av populære orientalisme-klisjeer.

I India er naturberuselse og erotikk erstattet av resignasjon. Det er ikke naturens fylde som etterlignes og varieres, og i motsetning til i Nordland hvor vi får en beskrivelse av hvordan årstid følger årstid, er det hett, ensformig og stillstand i India. Tiden står stille, enda stillere enn i byen, og lokalbefolkningen levnes hverken livskraft eller glede:

De Indfødte var brune og tyklæbede Folk, alle med Ringe i Ørene og døde, brune Øjne; de var næsten nøgne, med blot en Strimmel Bomuldstøj eller en Bladflætting om Livet, og Kvindende havde desuden ogsaa et kort Skørt af Bomuldstøj til at bjerge sig i. Alle Børn var splitternøgne Nat og Dag, med rigtig store, udstaaende Maver, som glinsed af Olje (Hamsun 1894, 216–17).

Hamsun-forskeren Monika Žagar har kommentert denne beskrivelsen av de innfødte og Glahns forhold til dem som tegn på forfall. Hun skriver at «Hamsun has used the exotic location to express a space absent of Western culture and its corresponding civilized behavior, resulting in the degeneration of whites in general and the death of Glahn in particular» (Žagar 2009, 103). Hamsuns konsepsjon av den primitive er imidlertid langt fra den vi finner hos Rousseau og som i kjølvannet av ham ble betegnet som «den edle ville». Tvert imot fremstilles de innfødte i India som dumme, nærmest bornerte, og Glahns følelse av å være i ett med allnaturen, er her erstattet av å drikke risøl med «to unge Piger, der var meget unge, maaske ikke mer end netop ti Aar» (Hamsun 1894, 217). Fortelleren spekulerer også i hvor langt Glahns forfall strekker seg: «Natten tilbragte han i Sus og Dus i vor Nabohytte, sammen med en Enke med hennes to Døttre, Gud ved sammen med hvem af dem» (225). På denne måten skriver romanen seg inn i en rasistisk orientalismediskurs som har fått påfallende lite oppmerksomhet i resepsjonen av romanen.

Tittelen

Tittelen og Pan-symbolet har blitt mye diskutert. Som vi har sett i forbindelse med tilblivelsesprosessen, kom Hamsun etter alt å dømme sent til Pan-figuren. Både før og etter brevene ble publisert, har det imidlertid hersket stor usikkerhet rundt hvilken betydning Pan og panmyten bør tillegges (Østerud 2006, 68). For eksempel fremhevet den toneangivende James McFarlane at tittelen og Pan-symbolet var mer å regne som «passende» for innholdet i romanen, enn omvendt. Altså at Pan-tittelen mer var som et symbol for romanens tematikk å regne, enn som et avgjørende utgangspunkt og intertekstuell referanse for tematikken som helhet (McFarlane 1956, 585–586). Denne tolkningen har mange sagt seg enig i. For eksempel skriver Nettum at «Pan-myten spiller ingen fremtredende rolle i PAN» (Nettum 1970, 268; jf. Lien 1993, 132).

Hamsun var imidlertid ikke alene om å gripe til Pan og Pan-myten i siste halvdel av 1800-tallet. Tvert imot finner vi figuren overalt. Hos Nathaniel Hawtorne formuleres det slik «– A Faun! A Faun! Great Pan is not dead, then, after all!» (Hawtorne 1860, Ch. XII). I Turgenjevs Senilia (1882) heter det: «Han er opstanden, han er opstanden, den store Pan!» (Turgenjev 1883, 79). Som vi kan se av Oscar Wildes «Pan: A Double Villanelle», står Pan for alt annet enn industrialismemodernitetens grå hverdagsluft. Påkallelsen av Pan retter seg her både mot fortrengingen av naturen i moderniteten og til muligheten av en panisk gjenkomst: «This modern world hath need of thee!» (Wilde 1966, 812). Hos Hugo von Hofmannsthal i Tod des Tizian (1892) videreformidler karakteren Gianino at den store maleren Tizian på dødsleiet med store øyne utbrøt: «Es lebt der große Pan.» (Hofmannsthal 1912, 15). I den danske kretsen rundt Hamsun både i København og i Paris er også Pan til stede i bredt omfang. Johannes Jørgensen skriver i sin kortroman Sommer (1892) «at der kun gives én Gud, som det er værd at dyrke – den ældgamle, evigunge Pan» (Jørgensen 1915, 124). Sophus Claussen som var i Paris samtidig med Hamsun, skriver i Naturbarn (1887) om Pan at han er «den store Guddom midt iblandt os». I Frankrike skrev Paul Verlaine «Le Faun» (1869) og Stéphane Mallarmés «L’après-midi d’un faune» (1876), og både i malerkunsten og i musikken finner vi også Pan i samme tidsrom. Gustav Mahler titulerte for eksempel sin «Symfoni No. 3» (1893–1896) for «Pan» (Niekerk 2010, 103–105). Hos maleren Alfred Böcklin, som Hamsun var fascinert av, finner vi Pan-motiver. Mange av Böcklins bilder fremstiller Pan som en faun og kvinneerobrer og ble tolket som en seksualitetens maler (Schulte 1986, 34).

En viktig måte mytene om Pan blir appropriert på i mylderet av uttrykk, er hvordan myten mot slutten av 1800-tallet ofte opptrer som en omvendelse av den greske historikeren Plutarks overlevering av myten om Pans død. I verket Moralia gjengir Plutark myten som en historie om hvordan det ropes fra en øy i Adriaterhavet «at den store Pan er død!». Denne myten har ofte blitt lest symbolsk for hedenskapens undergang og innvarslingen av kristendommen. Som Anders Ehlers Dam har vektlagt, danner denne myten grunnlaget for hvordan vi møter Pan i slutten av 1800-tallet som en markering av at det var på høy tid for guden å gjenopstå (Dam 2010, 172). Sett i lys av den overveldende mengden eksempler på Pan-mytens gjenkomst i tidsrommet Pan ble skrevet, er symbolikken ikke uvesentlig, selv om Hamsun sent bestemte seg for tittelen. Tvert imot går romanen inn i en bredere kulturell impuls der Pan er et symbol for liv, naturberuselse og livsglede. Dette ser vi også et eksempel på når Hamsun utnytter symbolikken i et brev til Langen som avsluttes med hilsenen «Pan bless you!» (Hamsun 1994, 422–23). En som har vektlagt dette aspektet, er folkloristen Henning K. Sehmsdorf. Ifølge ham er det dermed ikke den antikke og naive skikkelsen vi møter i romanen, men en Pan som blir et symbol på «the deeply felt split between man’s sensual nature, the ‘demon in the blood’, and his moral and intelectual aspirations as a creature of civilized habits» (Sehmsdorf 1974, 356). I tillegg peker Sehmsdorf på at Pan mot slutten av 1800-tallet også knyttes til årstidenes sykliske bevegelse, og at han sammen med Dionysos, er et symbol på «a hedonistic, joyous, reckless, intoxicated, and often decadent, attitude to life» (Sehmsdorf 1974, 356).

Den «moderne kvinne» og kampen mellom kjønnene

Det er noen grunnleggende mønstre som går igjen i nesten samtlige av Hamsuns romaner og fortellinger. Det dreier seg om relativt enkle plot fra populærlitteraturen, der hovedpersonen begjærer en (nesten) uoppnåelig prinsesse som selv sjelden kommer til orde. I Pan lykkes ikke løytnant Glahn med å vinne Edvarda, eller han vil det ikke selv. Til det er de begge for sterke individualister og personligheter. Kjærlighetshistorien mellom dem ligner dermed mer på en kamp enn på en rosenrød fortelling slik samtidens lesere kjente dem fra føljetonglitteraturen. Dette er ikke bare i tråd med Hamsuns poetikk i «Det ubevidste sjeleliv», der han gikk i strupen på litteratur der «Helten og Heltinden faar hinanden» (Hamsun 1890, 333), men også i tråd med en rekke sakprosatekster Hamsun skrev om kvinnen og kvinnerollen i omtrent samme tidsperiode. Vi skal i det følgende gå litt inn i noen av disse tekstene for å gi noe mer kontekst til forståelsen av kjønnskonflikten som kommer til uttrykk i Pan. Konflikten mellom Glahn og Edvarda kan nemlig ikke bare leses i forlengelse av, men også i skarp kontrast til hvordan kvinnen ble fremstilt i «det moderne gjennombrudd».

Et sentralt sted Hamsun skriver om kvinnen slik hun fremstilles i litteraturen, finner vi i en tekst han skrev om August Strindberg fra samme år som han skrev Pan. I denne teksten løfter han frem Strindbergs kvinnetype i forbindelse med det han kaller «den moderne kvinne»:

Den moderne kvinne vil ha å vite hva Cicero mente om Sulla og om Homer er en mann eller en myte – til hva nytte? Hun lærer å bøye verber i et dødt sprog, skjelne mellom periodene i jordens alder, gjøre dypsindige studier over en fiskehale – og hun blir mere og mere udyktig til at føde sunne, velskapte barn. La kvinnen skjøtte det hun er naturdannet til å skjøtte i denne verden, og ikke befatte seg med den lærde videnskapelige unyttighet! (Hamsun 2009, b. 26, 355).

På bakgrunn av denne tiraden fremhever Hamsun det han kaller Strindbergs «kvinnehat» og siterer: «Kvinnen – denne ‘ufullbårne mann med bryster’ – har underkuet mannen» (355). Denne beskrivelsen som både er hentet fra og som skal beskrive kvinnen hos Strindberg, passer ikke bare godt på Edvarda, men på mange av kvinneskikkelsene hos Hamsun som fremstilles som «moderne». Som Edvarda har de stort sett aldri bryster og fremstår både som barnaktige og androgyne, samtidig som de er interessante, selvstendige, lunefulle og klare til maktkamp. Forholdet mellom Edvarda og Glahn lar seg godt lese i denne sammenhengen, og ser vi kjærligheten mellom dem i dette perspektivet, gjenspeiles også Glahns (reaksjonære) prosjekt med å komme bort fra sivilisasjonen i forholdet mellom dem. Som han uttrykker i forbindelse med Strindberg, var løsningen på maktkampen nemlig å «vende tilbake til naturen». Da ville man nemlig også «kunne rette på dette kvinnelige herskervesen som sammen med all unatur forøvrig gjør livet til en absurditet». Var naturtilstanden «en kamp for tilværelsen», da ville også «den seire som skal seire. Mannen er den overlegne, og den overlegne har makten» (357). Denne kamp-dynamikken kommer tydelig til uttrykk i Pan for eksempel når de to hovedpersonene håner eller straffer hverandre, eller gjennom den syrlige distansen de skaper når de forlater den intime «du»-formen, går over til «De» eller endatil – som Edvarda gjør ved enkelte anledninger – benytter det høytidelige «Eder».

På tross av at Edvarda gjør Glahns liv til en slags absurditet og slik står i veien for hans naive prosjekt med å nå tilbake til naturen, utmerker hun seg som den eneste han virkelig er interessert i. Slik blir forholdet mellom dem nokså paradoksalt: Det han tiltrekkes av ved henne, er også det han frastøtes av. Edvarda merkes slik av å være en representant for det Britt Andersen omtaler som «den nye kvinnen» (Andersen 2011, 45). Går vi videre i en slik forståelse, er det også interessant å merke seg at Hamsuns beskrivelser av Edvarda også kan leses i lys av for eksempel den kontroversielle anti-feministen Laura Marholms fremstilling av den moderne kvinnen i Samtiden i 1890. Ifølge Marholm ble den unge kvinnen i Skandinavia nemlig «opdraget til med Nora-alvoret fra tredie akt at blive klar over sig selv og sin betydning» og slik berøvedes hun, ifølge Marholm, «ved reflektering over sig selv […] allerede ved 15–16-årene den indre friskhed og ukunstlede umiddelbarhed» (Marholm 1890, 362). Det er nettopp den ukunstlede umiddelbarhet Edvarda mangler. Som Rottem har påpekt, er det tvert imot «det artifisielle ved henne» Glahn tiltrekkes av (Rottem 2002, 119).

Det kan i denne sammenhengen også være verd å nevne at Hamsun flere andre steder skrev om «Norske kvinner», og publiserte for eksempel en tekst med samme tittel i ukebladet Tidssignaler i nr. 24 for 20. juli 1895. Dette var et politisk-litterært skrift redigert av Ludvig Hjelm fra februar 1895. Tidsskriftet skulle gi «uavhængig af alle partier – åben adgang til fri diskussion», ifølge en annonse i Folketidende 14. november 1895. Her stod blant annet Mathilde Schjøtts nekrolog over den tidlige feministen og nylig avdøde Camilla Collett. Teksten Hamsun fikk på trykk, skildrer et opphold ved et bad med tretti kvinner som var på ferie for å nyte livet. Teksten er senere trykt opp i Samlede verker under kategorien «Livsfragmenter» (Hamsun 2009, b. 18, 331–335). Syv av kvinnene er gift, resten er «Piger», og de er alle i alderen tolv til femti år. Hamsun, som har tilbrakt de siste årene i Paris, skriver at han kommer fra et land der «øynene sprutter og brystene bølger» (331). Her ved badet derimot er det «støv i alle blikk, ingen heftighet, intet kjønn». Forfatteren fortsetter i samme stil med sin utlevering av feriegjestene. En av dem som nylig er gift, hekler og teller: «Hendes gode flate bryst puster regelmessig, i hennes hjerne ligger tause vann». Når matklokken ringer, henger alles øyne «grådig ved fatene». Hamsun gjør narr av kvinner uten følelser og uten annen lidenskap. På en annen side skal de heller ikke ha for mye av dem.

I en artikkel i tidsskriftet Husmoderen. Tidsskrift for hus og hjem under tittelen «Brev», skrev han at tendensen ikke var til å misforstå. Kvinnens ungdomsinteresser var ikke lenger som i gamle dager: «tant og fjas og håndgjerning og løitnanter. Nu er hun blevet et bevidst menneske, samfundsmedlem og borger» (Hamsun 1896, 203). I stedet for å verdsette en slik utvikling, gjør Hamsun narr av den. Kvinnen frigjør seg, skriver han, og hun etteraper mannen, går ham i næringen og agerer mannfolk. I Husmoderen får imidlertid Hamsun svar på tiltale. Kvinnen som svarer, er Helene Margrethe Lassen. Hun skriver under signaturen H.L. «Det er forresten ikke så ligetil at gjøre hr. Hamsun tilpas», skriver hun: «Han liker ikke kvinder, som ved kundskaber er ‘vakt’ eller ‘vågnet’ til eftertanke, men mindes jeg ikke feil, så harcellerer han også dem, som ikke har kundskaber». Og hun legger til: «Det forekommer f.eks. i ‘Pan’ en ung pige, som han stadig er efter, fordi hun altid citerer galt, blander alting sammen og er overfladisk i al sin viden». Lassen spør seg så hva kvinnene skal gjøre når Hamsun er så misfornøyd med dem. Og ikke bare Hamsun, dessverre, men også «Garborg og Strindberg og hvad de heder alle hans forbilleder udi kvindeharcellas». Hun svarer selv med latter: «Latteren er en af de få ting, som mændene indrømmer os virtuositet i. Så la os da le så forførende trillende rundt, at Hamsun blir blid på os igen» (Lassen 1896, 243–244).

Det er vanskelig å plassere Edvarda i lys av Hamsuns ulike meningsytringer om kvinnen. Tar man imidlertid kjønnskampen han beskriver i artiklene med inn i fortolkningen av Pan, er det nærliggende å forstå kjærlighetshistorien i lys av kvinne-emansipasjonen i perioden som får sitt første litterære uttrykk i Norge med Camilla Colletts Amtmandens Døttre (1855). Det er liten tvil om at Hamsun hadde respekt for Collett. For eksempel holdt han henne frem i en tale noen år etter Pan: «Tenk på denne kvinne, hun hadde så megen egenverdi at hun i vår bevissthet ikke er blitt det spor større ved å være Henrik Wergelands søster; så stor var hun i seg selv» (Hamsun 2008, b. 25, 241). Stor var hun, men Hamsun var dypt uenig i hennes meninger, ikke minst slik de kom til uttrykk i kjærlighetshistorien mellom Sophie og hennes huslærer Georg Cold. Tross mange forskjeller, er det en del paralleller mellom denne kjærlighetshistorien og den som fremstilles i Pan. I dette perspektivet er det påfallende at Glahn legger sin fremstilling til året 1855, som var publiseringsåret for Amtmandens Døttre.

Går man videre med dette perspektivet, er det også påfallende at begge kjærlighetshistoriene fremstilles som umulige. Den åpenbare forskjellen er at Colletts historie tematiserer umuligheten som oppstår av kvinnens (uselvstendige) stilling og (manglende) rettigheter, sett fra kvinnens eget perspektiv. Hamsuns historie kan forstås som umuligheten som oppstår idet kvinnen, sett fra et mannlig perspektiv, begynner å bli selvstendig nok til å true mannens makt. Det er i alle fall liten tvil om at det er Edvarda som er den interessante kvinnen for Glahn i romanen. Og da ikke de andre og langt mindre «moderne kvinnene» som fremstilles. Glahn tiltrekkes altså ikke av Edvarda på tross av hennes moderne egenskaper, men på grunn av dem: Han tiltrekkes av hennes virtuositet, impulsivitet, selvstendighet og kraft. Hamsun har imidlertid samtidig sørget for å at det er nettopp disse egenskapene som også gjør kjærligheten mellom dem umulig. Det er som om hun blir for egenrådig, for selvstendig, for truende. Eller som doktoren sier: Hun «mangler ingenlunde Hjærte», men legger til: «Hun burde tugtes» for hun er «varm som en Vulkan» (Hamsun 1894, 101–102). På denne måten kan kjærlighetshistorien i Pan leses som en kommentar eller et slags svar på kjærlighetshistorien i Amtmandens Døttre og emansipasjonshistorien den var et uttrykk for: Hverken fortelleren Glahn eller forfatteren Hamsun ser ut til å akseptere en utvikling der kvinnen utfordrer mannen på et slikt nivå som Edvarda gjør.

Norske anmeldelser

Dette er en bok om kjærlighet, skriver anmelderen T.K. i avisen Vestfold 8. desember 1894: «og jeg tror ikke, den findes bedre i nordisk literatur». Anmelderen fremhever naturstemningen: «der gaar som en blød, skjælvende akkord gjennem hele bogen». Og deretter personkarakteristikken: «der i finhed og originalitet er absolut uden sidestykke i vor litteratur». Om den særegne naturstemningen heter det videre: «Man hører og føler naturens mægtige hjerteslag under hele bogens læsning, man er under en sælsom indflydelse og naturens mærkelige hypnose. For enhver, der har hørt og set naturen paa nært hold, vil ‘Pan’ derfor være en nydelse af sjelden art».

Anmelderen Kristofer Randers i Aftenposten 12. desember 1894 er langt mer kritisk. Han innleder med en kort karakteristikk av Hamsuns forfatterskap og skriver videre: «I sin nu udkomne nye Bog er han igjen faldt over i ‘Mysteriernes’ Dunkelhed, – det er en Slags Jeg-Roman, hvis hovedperson er ‘Hr. Nagel’ i om muligt endnu mere aparte Skikkelse, og hvis Milieu er Fantasteriets utilgjengelige Vildmarker». Deretter fremhever han at romanen ikke er preget av skarpe polemiske utfall. Meningen er i stedet at det hele skal virke som umiddelbar naturstemning, men «man forstyrres stadig paa en ubehagelig Maade saavel af Hovedpersonens halvdt forrykte Væsen og handlemaade som af de mere overraskende end naturlige Billeder, hvori Tankerne er udtrykte». Konklusjonen er derfor at forfatteren «i dette Fantasteri og denne Unatur» er kommet inn på en farlig avvei «som kan blive Skjæbnesvanger for hans forøvrigt saa eiendommelige og frodige Talent».

Christoffer Brinchmann i Dagbladet 13. desember 1894 mener at Hamsun med Pan har erobret «sit tabte Terræn tilbage, ja vundet en ny Stilling, som igjen gir Tillid til, at der virkelig er Hold i ham, naar han pretenderer at være sin egen Herre». Han hevder videre at guden Pan åpenbarer seg for Thomas Glahn «gjennem den storladne Nordlandsnatur med dens søvnløse Sommersol, den jomfruelige Fjældskoge, dens holmesaadde Polarhav». Pan tar også form av «instinkt-stærke Kvinder, myge Kvinder med lettændt Blod som Eva og hugbraa Kvinder som Edvarda, hvis Sind i det ene Nu er flammende Ild og i næste Nu blinkende Staal». Brinchmann mener at Hamsun har maktet å leve seg inn i og utløse i bokform disse skiftende naturstemningenes snart døde, snart rastløse liv på en så intens måte at verket er blitt en inkarnasjon av den Pan som en gang har truffet sinnet hans. Aldri tidligere har Hamsun formet et stoff i større umiddelbarhet og med mer ekte selvfølelse. «Naturaanden har været helt over ham, og derfor virker han dennegang ogsaa med en Naturkrafts fulde Vælde».

Hjalmar Christensen som tidligere hadde uttrykt seg svært kritisk til Hamsun, er i sin anmeldelse i Bergens Tidende 14. desember først og fremst overrasket: «Der findes i vor Literatur ikke et Sidestykke til denne Bog, ikke en saa blød og harmonisk Natursymfoni […] det er Naturhemmeligheder, vi blir delagtige i. De meddeles os gjennem en særegen og sjelden Menneskesjæls Fornemmelser, en Sjæl, der dirrer ved ethvert nyt Indtryk, dirrer som en Streng ved den mindste Berøring, som den fineste Streng paa et Instrument, hvor Sangbunden er rigtig blød». Christensen siterer lange partier for å belegge sine inntrykk og fremhever i tillegg at romanen er en elskovshymne. Aldri har han heller vært så nasjonal som her: «Det er Norges Natur, ejendommelig norsk Natur, Digteren tilbeder, lægger al sin Kunst og al sin hede Styrke i at Skildre». Om personene heter det at Hamsun kan gjøre dem «saa ejendommeligt indsmigrende kejtede, at de blir tiltrækkende ved det». I motsetning til Brinchmann som mente at «Glahns Død» var et uvedkommende anheng, er Christensen vel tilfreds og mener den «nå passer fortreffelig inn». Pan er en bok på prosa, men Christensen kaller den et dikt, for stemningen etterlater et skjønnhetsinntrykk. Og så avslutter han: «Det maa være underligt for de Kritikere, blant hvem det en Tid har været epidemisk at kalde Hamsun ‘humbugmager’ […] at læse ‘Pan’, der er Indbegrebet af Oprindelighed, en Bog, ud av hvilken der aander en Naturdyrkelse, som kunde været en Shelley værdig, en Bog, som maa regnes til de sjeldne Perler i vor Literatur».

Den anonyme anmelderen i Stavanger avis 19. desember fremhever at Hamsun har skaffet seg uvenner ved sine to siste bøker. Ved denne romanen kan han kun vinne venner og beundrere. Det er en Nordlandsroman med stemning av skog, hav og midnattssol over seg: «Det er kjendt og dog saa nyt og eiendommeligt. I en Stil, som maler, smelter sammen og bedaarer. Det sære, som altid har udmærket Hamsuns Produktion, mangler ikke, men det føles ikke som Særhed, kun som Naturens egen Skabing». Hamsuns stil har vi ofte hatt anledning til å beundre, avslutter anmelderen, «men det er først ved ‘Pan’, at vor Interesse for ham som Digter er vunden helt».

Langt mer kritisk er den anonyme anmelderen i Bergens Aftenblad 24. desember: «Det saa ud til, at Knud Hamsun skulde være kommet ud over Bizarrerierne og ind i en mer naturlig Skrivemaade, at han fra ‘Mysteriernes’ halvgale Fantasier skulde have taget Skridtet over i Virkelighedens Land […]. Det lader imidlertid til, at dette Haab skal skuffes». I Pan er dikteren falt tilbake til «sin egen taagede Fantasiverden, hvor han ikke faar andre, normalt konstruerede Mennesker med sig […]. Det maa være en syg Fantasi, som kan faa istand slige usunde Skildringer som de, der leveres os i ‘Pan’». Anmelderen anerkjenner Hamsuns talent, det er bare så synd at begavelsen er kommet inn på et galt spor: «Som han nu skriver, opnaar han den tvilsomme Ære at blive betragtet som en literær Besynderlighed, og man kan kun beklage, at saa megen Evne gaar tilspilde i ufrugtbar Jagen efter usunde Effekter».

«Denne Bog er Hamsuns store Triumf», begynner Carl Nærup sin omtale i tidsskriftet Kringsjaa. «I den har han fundet sin digtnings forjættede land – høit over virkelighedens, tidens og rummets fatige dimensioner. Her hersker den dype, nøgne, grænseløse ensomhed …» (Nærup 1895, 580). Vårt århundre har opplevd en gjenoppvåkning av naturfølelsen, fremholder han videre, en gjenfødelse av naturkjærligheten, og den er i kunsten blitt et nytt rusmiddel «for syge hjerter og lystne sanser» (581). Tilbake til naturen ble lengsels- og krigsropet som svar på hatet til byenes skitne gater og stygge hus og «deres lede ved de løgnagtig sminkede og paaklædte mennesker: – tilbage til skogen og de store sletter, hvor tingene taler det samme evige sandhedens sprog». Det er en ny figur Hamsun har skapt med Thomas Glahn, en virkelig naturens plante, en skogens sønn, skriver Nærup. Han siterer flere passasjer som han åpenbart finner betegnende og som også setter sitt preg på hans egen språkbruk som fremstår som et godt eksempel på en impresjonistisk litteraturkritikk.

Yngvar Brun i tidsskriftet Kirke og Kultur mener at den glødende erotikken har funnet en begeistret tolkning i Hamsuns siste bok som er uendelig mer lettlest enn Mysterier. I Pan er det stemningen som gjelder: «som alt hvad Hamsun skriver, er ‘Pan’ en bog, som holder interessen vaagen fra først til sidst. Der er lidenskab og betagende inderlighed i næsten hver linie i skildringen af det erotiske forhold, medens den blødeste, sarteste naturstemning fylder de andre partier af bogen». Brun avslutter med at det for tiden ikke er noen som kan måle seg med Hamsun i «stilens kraft eller skildringens varme. Der er en Dostojevskijs tvingende magt i hans sjælelige analyse, om det end skal indrømmes, at opgaven kunde være bredere anlagt og af større interesse» (Brun 1895).

Danske anmeldelser

Man treffer i denne romanen den samme sære Hamsun som man kjenner fra tidligere bøker, slår anmelderen H.L. i Aftenbladet 4. desember fast. Hovedpersonen er igjen den samme sære patron. Hamsun synes å ha forelsket seg i denne skikkelsen som har aparte meninger og oppfører seg så aparte at han alle steder vekker anstøt. Hvis det har vært hensikten å personifisere en naturmakt i løytnantens skikkelse, fremstår ikke forsøket som vellykket. Selv om anmelderen ergrer seg over romanen, rommer den: «Naturskildringer af stor og særegen poetisk Verdi».

Edvard Brandes’ anmeldelse i Politiken 7. desember fremhever at Hamsun etterlater seg mange spørsmål, om hovedpersonen Glahn, hans familie og øvrige bakgrunn, om hans profesjon og virksomhet. Han er utstyrt med styrke og sportsferdigheter som heltene i gamle ridderromaner, men han kan ikke te seg blant mennesker i selskapelige sammenhenger. Omgivelsene og især hans elskede Edvarda står derfor stadig i fare for å bli rammet av de skandaler han forårsaker. Hamsun lar Glahn selv fortelle, især om sin elskede, og i denne sammenhengen fremstår hun som tilslørt og han forstår heller ikke hennes karakter og temperament. Mack fungerer som den melodramatiske skurken, og Hamsun unngår ikke «Kappe- og Kaarderomanens spændende Begivenheder. Han har en helt ung Fantasi paa det Æventyrliges Omraade». Brandes kaller Pan kuriøs, men mener den er vel verdt å lese: «Her fremtreder en ung Mand med en vild og fortvivlet Elskov til et Pigebarn af en lunefuld Karakter og et hensynsløst Temperament. De møde og elsker hinanden, beruser sig i hinanden, springer fra hinanden, føres sammen paany og skilles atter ved Klang af brustne Strænge og søndersprængt Krystal. Omkring dem hviler i uendelig Skønhed den ligegyldige Natur, til hvilken Jægersmanden forgjæves flygter for at glemme den Elskede, der hakker i hans Sjæl med Gribbens graadige Klør».

Hamsuns bok hører ikke til den massen av bøker som kommer i dusinvis, skriver den anonyme anmelderen i Nationaltidende 10. desember. Hamsun har alltid vært aparte, men ikke uten at man har sporet noe tiltrekkende som man ikke glemmer så lett. Anmelderen redegjør for miljø, personer og handlingsgang, men konkluderer med at alt er «besynderlig ubestemt og uklart». Mystisisme, ubegripeligheter, skaperi og manerer til tross, det er: «alligevel noget Pirrende og Tiltrækkende, om end ikke just Tilfredsstillende derved». Hamsun har en egen evne: «til at fange det springende, at gribe det Pludselige, i Tankegang, i Ord». Hamsun trekker et slør over det som pleier å bli skildret klart. Samtidig «løfter han andet Slør, nemlig det der ellers dækker indre og ydre Væsen ved alt det Konventionelle, Dannede og Regulære, vi ere vante til i Bøger som i Livet».

Riktig symbolsk blir vel Hamsun aldri, skriver den anonyme anmelderen i Aalborg Amtstidende 11. desember. Til det er han for håndfast. Det måneskinsaktige er ikke hans felt. «Men i sine sidste Skrifter har han valgt sig saa sære Skikkelser til sine Æmner, at han er blevet i Romanen, hvad den ham saa inderlig forhadte Henrik Ibsen siden Fruen fra Havet har udviklet sig til i Dramaet». Stikkord er drifter og dype makter som er «Menneskenes ubetingede Herrer og kaster dem om mellem bratte Afgørelser, urimelige Beslutninger og mærkelige Hændelser». Romanen er interessant skrevet, for når man først har begynt på den legger man den ikke fra seg før man er ferdig.

Hamsuns bok besitter mysteriets hele tiltrekning der jegeren og fiskeren Glahn selv forteller i en springende og improvisert stil, rik på malende metaforer og praktfulle bilder, om de tilskikkelser som møter ham, hevder anmelderen i Adresseavisen 13. desember. Romanen leser man med spenning: «Den er i en støbning, temperamentsfuld og personlig, hyppig bizarr, aldrig kjedelig, et nyt og talende Bevis paa Hamsuns Talent». Videre heter det at Hamsun er en underholdende forteller, en ypperlig iakttager, hyppig vittig og bitende. Sceneriet er gitt med en så betagende malerisk prakt at hele den mektige natur, med fjell og hav der midnattssolen kaster sine stråler og fremstiller seg for leseren. «Knut Hamsun er et av de betydeligste og frodigste Talenter, der i de sidste Aar er bleven tilført den norske Literatur – deri overbevises man atter efter Læsningen af ‘Pan». Anmeldelsen er signert C.B. og skrevet av Carl Behrens, grunnleggeren av tidsskriftet Ny Jord. Anmeldelsen ble deretter trykt opp i en rekke danske aviser: Kolding Folkeblad 13. desember, Esbjerg Folkeblad 14. desember 1894, Viborg Stift Folkeblad 14. desember og Lemvig Folkeblad 14. desember.

Hvis det dunkelt sagte fremdeles er det dunkelt tenkte, så gir ikke den anonyme anmelderen i Danebrog 22. desember mye for Hamsuns tankekraft, men kanskje det moderne nå er å tale i gåter og symboler, spør anmelderen seg: «Hans ‘Pan’ er det mærkeligste Misfoster af en Fortælling at være. Sært og forvirret skildres en Løjtnant Glahn, der tilbringer en Sommer højt op i Norge og afvexlende gaar paa Jagt efter Fugle og unge Pigebørn». Man steiler over hva forfatteren våger å by sine lesere av rene tåpeligheter og ubetydeligheter. Når anmelderen likevel ikke legger romanen fra seg, er det fordi naturskildringene kan leses som prosa-lyrikk. «Men selvfølgelig er der ingen Mening i at skrive den Slags søgte og stiliserede Bøger».

*

Samlet sett var mange av anmeldelsene positive, og noen anmeldere var likefrem begeistret. Hovedinntrykket er likevel at anmelderne var delt i sine vurderinger. Men til andre opplag kunne forlaget reklamere med utdrag fra de første anmeldelsene. Her valgte de å fremheve tre av dem, først Edvard Brandes’ anmeldelse:

Hvad Indvendinger man med Rette kan gøre mod «Pan», viger for den betragtning, at kun det udsøgte i Kunst ejer Interesse. Og udsøgt er i Bogen den Stemning, der blidelig tager Læseren fangen og fører ham til Fantasiens fortryllede Land. Man glemmer ikke «Pan». Man tager Billedet mod sig af den stærke Jæger med Dyreblikket, han, der gaar saa sørgmodigt trøstesløst gennem Skovens Pragt, frygtløs og sejrrig over for alle undtagen hin unge, sære og stolte Kvinde, der blev hans Skæbne.

Fra Hans Aanruds anmeldelse i Norske Intelligenssedler fra 10. desember 1894 sakset forlaget følgende: «Alt i alt er vistnok ‘Pan’ Hamsuns bedste bog, knappere i Stilen end ‘Mysterier’, men overraskende i hver Linje, saa det aldrig lykkes Læseren at knibe ud af». Denne relativt positive karakteristikken står imidlertid i kontrast til den manglende troverdigheten Aanrud ellers fremhevet i anmeldelsen når det gjaldt karakteren Glahn. Det var en kritikk Aanrud var alene om den gang. Endelig trakk forlaget også frem Carl Behrens’ anmeldelse i Adresseavisen: «Man læser Bogen fra først til sidst med Spænding. Den er i én Støbning, temperamentsfuld og personlig, hyppig bisar, aldrig kedelig, et nyt og talende Bevis paa Hamsuns Talent».

Pan i Tyskland

Selv om Pan er oversatt til mange språk, er det her grunn til å trekke frem den tyske mottagelsen som særlig viktig, både for Hamsun selv, forfatterskapet og romanens resepsjonshistorie. Da Pan kom i tysk oversettelse allerede i 1895, traff den nemlig både en bølge av livsfilosofi og vitalisme som fremholdt at den moderne sivilisasjon var blitt syk og der målet skulle være å nå tilbake til en langt mer naturlig livsførsel. En av de viktigste bevegelsene i denne sammenhengen var ungdomsbevegelsen – «die Jugendbewegung». Denne bevegelsen kan forstås som et opprør mot industrimoderniteten og det borgerlige samfunn som fikk et særlig oppsving på 1890-tallet. Ungdomsbevegelsen stod også for en kunstnerisk retning, en ny stil. I Frankrike går denne stilen ofte under betegnelsen Art Nouveau, men den nære tilknytningen til ungdomsbevegelsen ga den i Tyskland betegnelsen «Jugendstil». Jugendstilen var en av de viktigste kunstneriske konfigurasjonene i Tyskland frem mot andre verdenskrig hvor kunsten skulle være etterligningen av livets organiske form der mennesket og natur smeltet sammen i en større livsstrøm (Leiß og Stadler 1997, 58). I denne bevegelsen ble ikke bare Pan mottatt nærmest som et manifest, den traff med tittelen sin også midt i blinken i forbindelse med tidsskriftet Pan som kom ut mellom 1895 og 1900 og som regnes som et av Jugendstilens viktigste organer. I 1896 trykket dette tidsskriftet Edvard Munchs radering av Hamsun som illustrasjon til en artikkel om den nye norske generasjonen unge diktere der Pan omtales som del av en ny livskraftig tendens innfor litteraturen (Morgenstern 1896, 176).

Nietzsches tidligere venninne Lou Andreas-Salomés anmeldelse av Pan fra 1896 er et godt eksempel på denne lesningen. Andreas-Salomé anmeldte Pan sammen med den danske forfatteren Peter Nansens Guds Fred (1895) som på tysk kom under tittelen Gottesfriede (1896). Andreas-Salomé fant samme bevegelse i begge bøkene: Tilbake til naturen! I forbindelse med Pan fremstiller hun det på denne måten:

Denne boken kunne ha hett «Naturfred». Her vender mennesket fra overkulturen tilbake til naturen, ikke bare i symbolsk forstand, eller til en natur som er stilisert for å passe en eller annen sjeletilstand, – nei, her trer mennesket sannferdig og virkelig med sin dikter, ut av byens kvalmende og trykkende tranghet og inn i de susende skoger og ensomme fjells høydedrag (Andreas-Salomé 1896, 557).

På grunn av den nære forbindelsen mellom romanen og ungdomsbevegelsen, spiller Pan også en særskilt rolle i forholdet mellom Hamsun og Tyskland: Det var nemlig med denne romanen at Hamsun for alvor trengte inn i tyske lesekretser (Friese 1966, 439; Schulte 1986, 26). Med andre ord var det Pan som åpnet for det som etter hvert skulle bli et svært viktig publikum for Hamsuns bøker og som etter hvert også kom til å bidra med avgjørende ideologisk påvirkning på hans egne holdninger.

Forskningstradisjon

I tråd med den overordnede bevegelsen i Hamsun-resepsjonen som vi tegnet opp i forbindelse med Sult, har også Pan i stor grad gått fra å bli oppfattet som en livskraftig og vital skildring av Nordlandsnaturen til å fremstå som en langt mer desillusjonert roman om en moderne dekadent som rømmer fra et bymiljø han ikke passer inn i. I det følgende skal vi trekke opp noen av de sentrale tekstene som har spilt en avgjørende rolle i denne utviklingen, og hvordan de har påvirket forståelsen av romanen.

Et av de tydeligste uttrykkene for den tidlige lesningen av Pan finner vi i den impresjonistiske litteraturkritikeren Carl Nærups fremstilling av romanen fra 1897. Her settes Pan i forbindelse med den livsfilosofiske impulsen i samtiden som han fremhever som «en Gjenvaagnen af Naturfølelsen, en Gjenfødelse af Naturkjærligheden» født av samtidens «kunstige, usundt forfinede, forvirrede Civilisations vaandefulde Uro og Lede» (Nærup 1897, 50). Ifølge Nærup tok Pan denne impulsen på kornet, og for ham var Pan Hamsuns mesterverk. Med denne romanen hadde den tidligere så polemiske forfatteren «fundet sin Digtnings forjættede Land, – høit over Virkelighedens, Tidens og Rummets fattige Dimensioner» (Nærup 1897, 49). Ifølge Nærup viste romanens naturskildringer dermed kort og godt Hamsuns eventyrlige styrke som forfatter:

Knut Hamsun er den lidenskabeligste Naturtilbeder blandt vore Digtere. Han har den Vildes oprindelige, brutale Trang til skingrende grelle Farve- og Lydfornemmelser. Som en ung, uberørt Urtidshjerne fraadser han i hvide solsyner og røde Dommedagsbrande, vader giennem «Skavler af Lys» og krymper sig i Dødsangst, naar «Dagen kryber ind i Natten». Han har i «Pan» givet os en Hymne til Jordaanden, saa luende lidenskabelig i Udtrykket, at den næsten tager Pusten fra vore blege Civilisations Børn (Nærup 1897, 4).

Nærup trekker her frem sentrale elementer både ved romanen og Hamsuns stil som, ifølge ham, preges av farge- og lydfornemmelser, solsyner og en brutal trang til ekspressive skildringer. Nærup løfter imidlertid også frem et annet element til fortolkningen. Han kunne ikke finne noen annen bok å sammenligne med enn Nietzsches Slik talte Zarathustra (1883–1885). Ifølge Nærup var det nemlig ingenting annet som lignet på romanens naturskildringer enn «Zarathustras skingrende Jubelfanfarer og hulkende Klagemelodier over Hav og Himmel, Solopgang og Midnatsstilhed» (Nærup 1897, 65).

Både Glahn og Zarathustra trekker seg tilbake fra samfunnet og går ut i skogene, og som Harald Beyer har kommentert, finner både Nietzsche og Hamsun «sitt ‘ja’ til livet» i dens ensomhet (Beyer 1958, 102). Dette er et romantisk trekk ved romanen som gjør at den i mange sammenhenger har blitt rubrisert under betegnelsen «nyromantikk». I Per Thomas Andersens litteraturhistorie heter det for eksempel at Glahn er «en ‘forsinket’ romantisk vandrer» (Andersen 2001, 293). Det er imidlertid det romantiske som stort sett har stått i sentrum når det gjelder den gradvise bevegelsen mot en mer modernistisk fortolkning av romanen. Siden Aarseths påpekning av den upålitelige fortelleren har mange imøtegått forståelsen av Pan som et romantisk perspektiv (se «Sjanger og komposisjon» over). I stedet for å betrakte Glahn som en naiv skikkelse som oppsøker et liv i harmoni med naturen, har de sett på Glahn som et bilde på det moderne sentimentale menneskets splittelse. Dermed fremheves hvor lite vellykket forsøket på å nå tilbake til et mer opprinnelig forhold til naturen er. Kritikeren og litteraturhistorikeren Øystein Rottem oppsummerte dette slik i 2002: «Så godt som alle som har skrevet om Pan de siste 30–35 år, [har] i det minste hatt ett synspunkt felles, nemlig tvilen på Glahns troverdighet som forteller og dermed også avvisningen av den seiglivede nyromantiske lesningen av Pan» (Rottem 2002, 96).

Ifølge Rottem er det ikke driften mot Livet som fører Glahn til Nordland, men psykologisk utilpasshet. I motsetning til å være den han utgir seg for, fremviser teksten ham som «et moderne nervemenneske som har flyktet vekk fra samfunnet fordi han ikke kan holde ut å bli iakttatt, og dermed avslørt (!) som den han er: en mann uten annen substans enn den som forstillelsen forlener han med» (Rottem 2002, 106). Rottem siterer i utlegningen av dette argumentet Asmund Lien som hevder at det er problematisk å tro på Glahns naturfølelse fordi den «i så høy grad er bevisst» (Lien 1993, 134–36). Ifølge Lien og Rottem utleverer altså Glahn seg selv og underminerer hele det kulturkritiske prosjektet.

Flere fortolkere enn Lien og Rottem har fulgt dette mønsteret, og det kommer for eksempel markant til uttrykk i Martin Humpáls avhandling The Roots of Modernism (1998). Ifølge Humpál tjener ikke lenger naturen kunstneriske mål i modernismen. Humpál finner dette argumentet artikulert hos den amerikanske litteraturviteren Art Berman. Ifølge Berman var modernismen en kosmopolitisme begrenset til byen, hvor den mening man en gang hadde funnet i naturen, i den moderne metropolen ble skapt «directly from the mind» (Berman 1994, 180). Ifølge Berman var modernismen altså i stor grad en reaksjon mot naturen, hvor den ikke lenger gjorde seg gjeldende: «After four hundred years or so, nature can no longer serve artistic purposes» (181). Argumentet parafraseres av Humpál på denne måten: «For the urbanized individuals of the second half of the nineteenth century, nature is no longer endowed with metaphysical spirituality; the ‘romantic’ turn to nature can no longer be authentic. Glahn’s is a retreat that begins and ends in his mind» (Humpál 1998b, 137). Følger man dette argumentet blir både Pan og modernismen en litteratur, hvor naturen hverken tjener som inspirasjon eller mål, men kun er en internalisert psykologisk størrelse. Slik kan hverken kunsten eller litteraturen i modernismen nå ut over psykologiske betraktninger, og på denne måten blir Pans kulturkritiske prosjekt til syvende og sist et psykologisk prosjekt, hvor Glahn utleveres som en inautentisk, selvkonstruert romantiker (107).

Den tyske germanisten Stefanie von Schnurbein har utkrystallisert konsekvensen av argumentet i et kjønnsperspektiv. Ifølge Schnurbein fremstår ikke Pan lenger som en naturhymne til den nordiske naturen, men som en allegori over mannlighetens krise i moderniteten, hvor Glahn representerer en nostalgisk, impotent, pervers og dekadent mann som ikke klarer å fri seg fra fortiden (Schnurbein 2001, 287). Til forskjell fra å vektlegge den dionysiske livsbejaelsen og det moderne sivilisasjonsmenneskets forsøk på å nå tilbake til Livet, blir dermed hele draget mot naturen gjort til et desillusjonert prosjekt, hvor Pan først og fremst leses som et uttrykk for modernismens ironiske selvreferensialitet og ikke vitalismens kulturkritiske roman.

En kritiker av den romantiske lesemåten var den tyske litteratursosiologen Leo Löwenthal. Han mente i sin studie av Hamsuns forfatterskap fra 1937 at naturen passiviserer mennesket. Underordningen under naturen fungerer som en flukt fra en kultur preget av fremmedgjøring og ensformighet. Den oppgaven det er å ta politisk ansvar og endre betingelsene for livet i kulturen, unndrar man seg. Den orden og gjentagende rytme man oppdager i naturen blir samtidig norm for hvordan man forholder seg til samfunnet. Man underordner seg: «Hamsuns naturmystikk – den panteistiske hengivelse til naturen – blir en ideologisk reproduksjon av underkastelsen under den ‘naturlige’ orden, det primære ‘naturlige’ element i samfunnet, nemlig folkefellesskapet (Rottem 1980, 15–16). I opposisjon til denne lesningen har nyere økokritiske perspektiver fremhevet hvordan Glahns sanseerfaringer kan forstås langt mer positivt som et uttrykk for kjennskap til og tilhørighet i naturen (Wærp 2017, 128).

Et mye omtalt element i Pans resepsjonshistorie er også den såkalte epilogens betydning for romanen som helhet. Hamsun skrev nemlig først «Glahns Død» og publiserte den i 1893 som en selvstendig novelle i tidsskriftet Samtiden (se over «tilblivelsesprosessen). Flere har av denne grunn stilt spørsmål ved hvordan man skal forstå forholdet mellom de to delene, og mange har tvilt på om det var et vellykket grep å inkorporere den. Rolf Vige og Rolf Nyboe Nettum er blant dem som har tatt til orde for dette. Ifølge Vige er epilogen «nærmest føljetong-aktig banal», nesten «saft-og-vann etter champagne» (Vige 1963, 73). For Vige danner epilogen bare et kapittel i romanens tilblivelseshistorie uten «vesentlig interesse for selve tolkningen» (73). Nettum slår fast at noen «vesentlig rolle for forståelsen av PAN spiller epilogen ikke» (Nettum 1970, 216). Heller ikke Jørgen E. Tiemroth levner epilogen forklarende kraft. Epilogen nevnes her kun en gang, og det i forbindelse med en beskrivelse av Glahn (Tiemroth 1974, 101–26, særlig s. 102). For en nyere og spissfindig fortellerteknisk diskusjon av de to delene, se Mazor 1984, Humpál 1998a og Skaftun 2000. Sett fra i dag er det imidlertid kanskje ikke denne diskusjonen som er den mest interessante å fortsette. Tvert imot er det vi trenger nå, langt mer diskusjoner av temaer i resepsjonen som er påfallende underbelyst, som for eksempel hvordan Hamsuns orientalisme kommer til uttrykk i romanen, hvilke impulser han her kan ha forholdt seg til, eller hvilken mann og mannlighet han egentlig fremstiller i Glahn – og ikke minst hvordan denne kan sies å appellere til dagens unge lesere.

Frode Lerum Boasson og Ståle Dingstad har skrevet en innledning som gjør rede for blant annet Pans tilblivelsesprosess og utgivelse, komposisjon, tematikk, mottagelse og forskningstradisjon. For å gjøre teksten lettere tilgjengelig for nye lesere er det også lagt til noen ordforklaringer og realkommentarer.

Om Knut Hamsun

Knut Hamsun regnes som en av 1900-tallets mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920.

Les mer..