Innleiing

Margjit gjæter buskapen nord i liane. Ho kallar på kjærasten sin, Jon i Vaddelio, og han kjem til henne. Om morgonen må dei skiljast, og Margjit dreg heim. Terna hennar slepper henne inn og talar henne til rettes fordi ho går i skogen aleine. Margjit orsakar seg med at ho har gått seg vill, men terna veit at ho har møtt Jon i Vaddelio. Dette er ei kritikkverdig handling frå Margjits side, dels fordi ho alt er trulova med Tarjei Risvollo, og dels fordi Jon i Vaddelio er ein underjordisk mann. Margjit skal ha barn med Jon i Vaddelio, og ho føder to søner, nett som Tarjei kjem ridande til gards i spissen for bryllaupsfølgjet. For ikkje å kaste unødig skam, verken over Margjit eller seg sjølv, kler Tarjei seg i kvinneklede og tek med seg borna til presten, slik at dei kan bli døypte. Presten døyper dei, men borna lever ikkje lenge og blir gravlagde, til Margjits store sorg. Tarjei Risvollo forlet garden, trist til sinns:

Dæ va’ no han unge Targjei,
han reiste mæ sorg aa sút;
laus löype brúrehesten
ette rísvoddó út
(Bugge [1858] 1971: 33).

Den tragiske visa om Margjit og Tarjei Risvollo finst i eit titals variantar frå Telemark. Eit par strofer er også skrivne opp i Setesdal. Dei beste oppskriftene vart førde i pennen av Sophus Bugge i 1850-åra, etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik (1810–1876) og Anne Targjeisdotter Skålen (1808–1881), begge frå Mo. Med utgangspunkt i oppskriftene deira trykte Bugge visa i Gamle norske Folkeviser, slik at det går tydeleg fram kva den eine og kva den andre song. Bugge skriv om dei tre hovudaktørane i visa:

De to Kvinder, som kvad Visen for mig, mente begge med Bestemthed, at Jón í Vaddelíó var en Tusse eller Bjergmand, hvilket dog ikke klart udtales i Visen selv […]. Om Margjits Skjæbne blive vi uvisse. [Ingebjørg], som kun dunkelt mindedes Visens Slutning, sagde, at hun döde og at Brudemændene kom efter med hendes Lig til Kirkegaarden, hvor Targjei havde ladet Börnene jorde; men [Anne] vidste Intet herom og meddelte en hermed uforenlig Tekst (Bugge [1858] 1971: 29).

Dei to kvinnene som song for Bugge var ikkje i slekt, jamvel om farsnamnet kunne tyde på det. Bugge har nok hatt størst sans for Ingebjørg Sandvik som songar, og mindre tru på Anne Skålen. Den sistnemnde er ikkje til å lite på når det gjeld tradisjonsstøleik, skriv han ein stad. Dessutan hadde Anne Skålen to «uekte» barn og skilde seg negativt ut i bygdesamfunnet på fleire vis, noko som kan ha sett preg på Bugges haldning til henne (Jonsson & Solberg 2011: 486–492). Lindeman møtte Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik i 1861 og skreiv opp melodi etter henne. Same året skreiv han opp Bendik Ånundsson Sveigdalen/Fellands tone til visa (Ressem [utg.] 2011: 184–187).

Utsyn 132

Oppskrift A

TSB A 57: Margjit og Tarjei Risvollo

Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik, Mo, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 156–159 (reinskrift)

Oppgjeven tittel: Margit å Bergemannen. I.

*

1. Margit hó gjæter í lío nór,
hó blæs í forgylte honn,
a høyrer ‘a Jón í Vaddelío,Samlarkommentar: I Mo ligger en Gård som heder Vaddi, i Moland Vaddeli.
dæ aukar honom stór sorgir.
– Dæ va’ mí å alli dí, som jalar her upp unde lío- –

2. [Margit hó gjæter í lío nór,]
[ho blæs í forgylte] pípe
[høyrer ‘a Jón í Vaddelío]
[dæ aukar honom stór] kvíe.

3. Så låg dei íhopes dæn notti så lang
innmæ kvorannas síe,
notti lei å sóli kom,
dei skjúldest mæ sorg å kvíe.

4. [Så låg dei íhopes dæn notti så lang]
på [kvorannas] arm
[notti lei å sóli kom,]
[dei skjúldest mæ sorg å] harm.

5. Å heim så kom hó Margit frúva,
hó klappa på durakinn:
«statt upp Kristi terna mí
du slepper meg fulla inn!»

6. Ti så tala hó Kristi terna,
av óri så bleiv hó vrei:
«de sømer ingjo sjøne jomfruve
å gange på skogje ei.»

7. «Eg fór villt på vidde heio
íkring ein dvergerunne,
men rår no gud fy minne færen,
eg ha’ snær ‘kje heimte vunni.»

8. [«Eg for vilt på vidde heio]
[íkring ein] dvergestein
[men rår no gud fy minne færen,]
[eg ha’ snær ‘kje] komi heim.[»]

9. «Å fór du villt på vidde heio
ikring ein dvergerunneⁱ
men rår no gud fy dinne færen,
du hev en herre Jón funni.»

10. [«Å for du villt på vidde heio]
[ikring ein] dvergestein
[men rår no gud fy dinne færen,]
tru herre Jón va’ kje ein.[»]

11. «Å høyrer du de du Kristi terna,
du vil mine sorginn’ auke,
å du hev sett din føesdagjen
æ sveipte i heljelaukjen.»Samlarkommentar: Ingebjørg forstod ikke dette

Strofa er sett til seinare.
[«Å høyrer du de du Kristi terna,]
[du vi mine sorginn’] binde
[å du hev sett din føesdagjen]
[æ sveipte i] heljelindi.[»]

12. «Å høyrer du de du Margit frúva,
eg sko ‘kje din nøden føre,
men eg sko’ fy ‘o Targjei stande,
liksom du sjóv de vøre.»

13. Å heim så koma^e dei brumennanne
inki ha’ luen låti
bruri sit i bastogunne
æ våte som ei kråke.

14. Å heim så koma^e dei brúmennane,
inki ha’ dei lúen høyrt,
inki va’ lefsunne baka
å inki ljósi støypte.

15. Å de va då en unge Targjei,
han kom seg ríand í går,
å úti stó ho Kristi terna
så blít dei a fagnar då.

16. De va’ då en unge Targjei,
han glåpte seg att ivi hær,
«men hor ær no ho Margit frúva,
som skrøyte sko’ minⁿe fær?»

17. «Å ho æ’ kveisa unde brysti,
å såri ho inna verkjer,
du æ’ kje lagi du unge Targjei
å stinge díne hendar í hennes serki.»

18. [«Å ho æ’ kveisa unde brysti,]
[å såri ho inna] svíer
[du æ’ kje lagi du unge Targjei]
mæ ‘a Margit ríe.[»]

19. Å de va’ då han unge Targjei,
han talar ti brúmennanne tvoSamlarkommentar: De gange inn i Stoga, de Brumennanne, de drikke Mjø av Skaal
«no vi’ eg meg påAlternativ lesemåte: uppå høielofti
å høyre på hennes mål.»

20. Å de va’ han unge Targjei,
han sete sitt svær i stetteⁱr,
så førbý ‘en híne brúmennanne,
at dei mått’ inki koma etti.

21. Å de va’ han unge Targjei,
han inn gjenom dynni gjenge,
så bý han «gud måren»,
så gjere kvor nýte drénge.

22. Så breidde’n upp dei dynunneSamlarkommentar: (aab y)
bådi gule å blå,
så bleiv en vari tvo deilig synir
på kvore armen låg.

23. Targjei han læte seg kvendeklæiAlternativ lesemåte: kvende klæ
mæ bån unde kvore hendi,
men de va Margits støste gle’a,
at ingjen en Targjei kjende.

(Børnene dø i Prestegården).

24. — — — — — —
— — — — — —
presten í løyndom krisna dei:
dei sova í molli vigde.

(Margit døde; Brudemændene kom efter med hende)

25. Targjei han stend unde kyrkjevæggje,
mæ drenginne bore bmoll
de tikje han no inna klæes,
som egginne skore holl.

26. [Targjei han stend unde kyrkjevæggje,]
[mæ drenginne molli] bore
[de tikje han no inna klæes,]
[som egginne] holli skore.

27. Å Targjei rei ó Margitsgaren
bådi mæ sorg å sút,
å ett laus løype brúrehesten,
å eⁱtteríSamlarkommentar: itteri gammelt = etti svoddo út.

28. Å véne så va’ dæn hesten,
som en sjave Targjei rei,
å endå vénare dæn han ^ha’ agta‘a
‘e^‘æ Margit, sí eigjo møy.

Strofene er nummererte av samlaren.

Trykt i Sophus Bugge: Gamle norske Folkeviser, 29–35.

Oppskrift B

TSB A 57: Margjit og Tarjei Risvollo

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Anne Targjeisdotter Skålen, Mo, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge k, 112–118 (kladd)

Utan oppgjeven tittel.Tittel i reinskrifta: Margjit å Bergemannen III (Meddelt af Anna Targjeisdatter Skålen, Mo, som sagde, at hun havde lært Visen af en Kone fra Tinn) (Men hendes Broder fortalte at Moderen havde kunnet denne Vise.)

*

1. Margit gjæter i lio nor
ho blæs i forgylte pipe
dæ høyrer en Jon i Vaddelio,
dæ aukar en stor Sorg å Kvíe
– Dæ va mi å alli di som galar uppúnde Lío –

2. Dæ [Margit gjæter i lio nor]
[ho blæs i forgylte] Honn
[dæ høyrer en Jon i Vaddelio,]
[dæ aukar en] stóre Sorgjir.

3. Så låg dei ihóp den Notti så lang,
mæ kvorannas Síe,
Notti lei å Soli kom
dei skjuldest mæ Sorg å Kvíe.

4. Så låg [dei ihóp den Notti så lang,]
på [kvorannas] Arm
[Notti lei å Soli kom]
[dei skjuldest mæ Sorg å] Harm.

5. Dæ va no ho Margit Fruva
klappar på Durakinn,
Statt upp Kristi Terna mi
du slepper meg fulle inn!

6. Dæ va no ho Kristi Terna
fyr dei Ori så bleiv ho vrei,
dæ sømer ingje skjøne Jomfruve
på skogjen å gange ei.

Ja høyr dú

7. Eg for vilt på viddan Hei
ikringum en Dvergestein,
rår no Gud fyr minne Færen
eg ha’ snær ‘kje hitta heim.

8. [Eg for vilt på viddan Hei]
[ikringum en Dverge]runni
[rår no Gud fyr minne Færen]
[eg ha’ snær ‘kje] Heimi funni.

9. For dú vilt på viddan Hei,
ikringum en Dvergestein
rår[no Gud fyr] dinne [Færen]
tru Here Jon va ‘kje ein.

10. For du [vilt på viddan Hei]
[ikringum en Dverge]runni
[rår no Gud fyr] dinne [Færen]
du hev en vist Here Jon funni.

11. Ja høyrer du de du K[risti] Terna,
du tar kje mine Sorginne binde,
du heve sett din Føesdagjen
sveipt uti Heljelinde

12. [høyrer du de du Kristi Terna],
[du tar kje mine Sorginne] auke,
Dú heve sett din Føesdagjen
[sveipt uti Helje]laukjen.

13. Høyr du de du M[argit] Fruva
eg sko ‘kje din Nøi føre,
eg sko fyr ‘o Targjei stande,
som du sjóv de vøre.

14. Hev eg noko førtala meg
så gjer eg de no så gjønni
eg sko eta upp Óri mine
som søte Natakjønner.

15. No høyrer me dei Brumennar koma
inkje hev Luen låti,
Brúri set i Bastogunne,
våte liksom ei Kråke.

16. No [høyrer me dei Brumennar] koma
inkje hava me Luen høyrt,
inkje heve me Lefsunne baka
å inkje æ Stumpen steikt.

17. De va no han unge Targjei
kom seg riandes i Går,
uti stende Kristi Terna
ho va væl sveipt i Mår.

18. De va no han unge Targjei
studde seg på sit svær,
hori æ no Margjit Fruva,
som skrøyte sko minne Fær.

19. Høyrer du de unge T[argjei]
hot eg seia deg vi’,
dú æ’ kje lagje dú unge T[argjei]
mæ ‘a M[argit] ríe.

20. Ho æ kveisa undi bryst
å ho inna svíer
du æ’ kje [lagje dú unge Targjei]
[mæ ‘a Margit] ríe.

21. Ho æ [kveisa undi bryst]
[å ho inna] verkjer,
[du æ’ kje lagje dú unge Targjei]
ti stinge dine Hendar i hennes Serkjen.

22. Høyr de adde Brúmennar
gakk inn å drikk Mjø å Vin av Skål
eg vi’ upp i Høielofti
å høyre på M[argit]s mål.

23. De va no han unge T[argjei]
sette sitt svær i Stetti
no førby eg mine Mennar
dær sko ingjen koma etti.

24. Dæ va no han unge T[argjei]
inn igjenom Dynnanne gjenge,
så helsar han Gudmoren
så gjere adde nyte Drengjir.

25. Dæ va no han u[nge] T[argjei]
breidde av Blómstranne gule å blå,
så bleiv en vari tvo deilige Sønner,
på kvore Armen låg.

26. Targjei læte seg Kvende klæ
um Bån unde kvore Hende,
men de va’ Margits støste Glei
at ingjen ‘en T[argjei] kjende.

27. [Targjei læte seg Kvende klæ]
[mæ Bån unde kvore] Hånd
Margit set i løynde Lofti
mæ stor Sut å Sorg.

28. Targjei stend unde Kyrkjevegg
å Drenginne Molli bore,
de va’ Targjei unna Klæes
som Egginne Holli skore.

29. T[argjei] [stend unde Kyrkjevegg]
[å Drenginne] bore Moll
[de va’ Targjei unna Klæes]
[som Egginne] skore holl.

30. Dæ va’ no han u[nge] T[argjei]
inn igjenom Dynnanne gjenge
de va ho stolts M[argit]
ho spurde ette Bonni sine.

31. Presten i Løyndom kristna dei,
dei sova i Molli vigde.

32. Vene va no Hesten den
en sjave T[argjei] rei,
endå venare va’ no den
‘en akta sinne Møy.

33. De va no han u[nge] T[argjei]
han reiste mæ Sorg å Sut
lause løype Brurehesten
etter RisvoddoRetta frå: svoddo út.

*

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Reinskrift: NFS S. Bugge II, 181–182.

Trykt i S. Bugge: Gamle norske Folkeviser, 1858, 29–35.

Oppskrift C

TSB A 57: Margjit og Tarjei Risvollo

Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Kviteseid, Telemark.

Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIV, 38–39

Utan oppgjeven tittel.

*

1. Margjit gjekkAlternativ lesemåte: gjenge i lio nor
ho blæs i fògjylte hònn,
de hørde Jon i Vaddelian
ti mei’ òuka ‘n sòrg.
– Aa de æ mi aa allerAlternativ lesemåte: allir di
som hjalar her nor onde lio. –

2. Margjit [gjekk i lio] nor
[ho blæs i fògjylte] lu
de hørde [Jon i Vaddelian]
[ti mei’] òuka ‘n sut.

3. Heim sò kjem ‘o Margjit
ho va’Alternativ lesemåte: æ baate trøytt aa gjengji.
Ette spurde hennas terne
hor ho ha’ vòre sò lengje.

4. Eg fór vilt paa heio i gjaar
ikringom ein bergeronne
De raar naa Gud fe minom færi
eg ha’ snart kje vegjen fonne.

5. Eg [fór vilt paa heio i gjaar]
ikr[ingom ein] ‘vergestein
de raar [naa Gud fe minom færi]
eg fant ikkje vegjen heim.

6. Fór du vilt paa heio i gjaar
ikr[ingom] ein ‘vergeronne
sò raar deg Gud paa dinom færi
at herr Jon han va sin.^{heve deg fonne.}

7. Aa fór du vilt [paa heio i gjaar]
ikr[ingom] ein ‘vergestein,
sò raar deg Gud fòr dinom færi
at her John han va sin

8. De høyrer eg paa Kristi terna mi
at ho vi’ òuke mi sut
aa du hev sétt din føesdagjen
ikkje svept i heiings ‘n.Samlarkommentar: heiings hu?

9. De [høyrer eg paa Kristi terna mi]
[at ho vi’ òuke mi] sòrg
[aa du hev sétt din føesdagjen]
[ikkje] nept i heiings skòut.

10. Heim so kjeme dei brumennane
aa luen heve laate
aa bruri ligg i høgilòfte
æ vaate som ei kraake.

11. Heim [sò kjeme dei] brumennane
luen sò hava me hørt
ikkje æ lefsune baka
aa ikkje va’ stompen stekt.

12. — — — —
Æ der noko tì botars vente
lækjaren skò du faa

13. Der æ ikkje tì botars vente
Targjeien min sò go
Hjartae æ alt sonde sprengt
de flyte uti blo.

Om Naturmytiske balladar

Naturmytiske balladar handlar om mennesket i møte med overnaturlege makter.

I folketrua fanst maktene alle stader, i sjø, vatn og elvar, i utmark, skog og fjell. Maktene var farlege, ikkje minst fordi dei kunne skape seg om og kverve synet på menneske. Då stod huldra, nøkken eller bergekongen framfor mennesket som den vakraste ungjenta eller den sprekaste ungguten.

Møtet med naturmaktene endar ikkje sjeldan tragisk, med fortaping av sjel og kropp; men det kan også ende på lukkeleg vis, slik at mennesket blir forløyst, ved eiga kraft eller ved andres.

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook