Naturmytiske balladar

Norske mellomalderballadar

TSB A 68 Den vonde stemora


Innleiing

Eit ektepar lever saman i åtte år og får fleire barn. Så blir kona alvorleg sjuk. Før ho døyr, spør ektemannen henne kva han skal ta seg til med når ho er borte, og ho svarar at han skal finne seg ei ny kone. Men det er viktig at han legg vekt på sinnelaget hennar, og ikkje på vakker utsjånad og fine klede. Når den den døde vel er gravlagd, gifter mannen seg på nytt. Men han bryr seg ikkje om dei gode råda han fekk, og den nye kona – som blir stemor for borna hans – behandlar dei brutalt. Dei græt og klagar seg, og dette høyrer den døde mora i himmelen.

Ho ber Vårherre om ho kan få vende tilbake til jorda for ei kort tid, og ho får lov til det. Men ho må vere tilbake før hanen gjel, og ho må halde avstand til den tidlegare ektemannen. Ei mørk natt vender den døde tilbake til heimen og talar den vonde stemora til rette. Det er ingen grunn til at ho skal svelte steborna sine og la dei gå for lut og kaldt vatn: «Leivde eg ‘ki etter meg öl og mat?/mine smá bón liðe báð hunger og hat,» seier ho (Landstad [1853] 1968: 545). Om ho ikkje endrar sinnelag, vil det gå henne ille. Den vonde stemora skjønar alvoret og blir etter dette ei god stemor.

«Den vonde stemora» var ein utbreidd ballade på 1800-talet, og det finst om lag åtti tekstvariantar, dei fleste frå Telemark. Sophus Bugge gjorde mange fyldige oppskrifter, blant anna etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen (1799–1876) frå Vrådal, som kunne kring tretti balladar. Elles er «Den vonde stemora» også funnen i Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag. Det finst mange melodioppskrifter av balladen (Ressem [utg.] 2011: 207–214). Landstad gjorde fleire oppskrifter av «Den vonde stemora» og trykte to variantar i Norske Folkeviser. Han tok også med nokre enkeltstrofer som han meiner har høyrt til denne balladen (Landstad [1853] 1968: 542–550, 844 –847).

Balladen om den døde mora som vender tilbake for å tale den vonde stemora til rette, finst over heile Norden. Visa vart trykt hos Peder Syv (1695). Her heiter ektemannen Svend Dyring, og Syv-teksten inspirerte den danske forfattaren Henrik Hertz til å skrive det romantiske folkevise-dramaet Svend Dyrings Hus (1837). I kommentaren i Norske Folkeviser klagar Landstad over at dei variantane han kjenner «ere saa temmelig lige den danske Vise», men legg til at det ikkje kan vera nokon tvil om at «Visen har holdt sig her selvstændig fra gamle Dage» (Landstad [1853] 1968: 547).

Landstads oppfatning av at det fanst ein yngre og ein eldre visetradisjon blir stadfest av Vésteinn Ólasons avhandling om det islandske balladematerialet, og av høvet til viseformene i Norden elles. Vésteinn Ólason strekar dels under det nære tilhøvet mellom dei vestnordiske viseformene, men peikar også på at det finst ein eldre, nordisk tradisjon ved sida av ein yngre, og at desse skil seg frå kvarandre. I dei yngre tradisjonsformene går såleis steborna til grava, der mor deira ligg for å klage, og vekkjer henne med gråten sin, men i den eldre tradisjonen finst ikkje dette draget. Her blir det ikkje sagt noko anna enn at den døde mora høyrer borna gråte (Vésteinn Ólason 1982: 160–162). Bugges oppskrift etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen høyrer til den yngre tradisjonen:

Ho slo te hånom unde kinn
så bloe rann i skarlakskinn.

Han gret så sårt den liten svein
hans moer hørde dæ i andre heim.

Signelill ganger for sin herre å stå
må eg meg på jorderik gå
(Blom & Bø [utg.] 1981: 73).

At avlidne kunne syne seg for dei levande og kome att som gjengangarar, var vanleg folketru. Gjengangarar kunne vere farlege, som i Asbjørnsens huldreeventyr «En gammeldags Juleaften», der dei døde held eiga midnattsmesse – men dei kunne også gje gode råd. I «Den vonde stemora» er situasjonen spesiell, sidan det er Vårherre, evt. også Jesus eller jomfru Maria, som gjev den døde lov til å vende tilbake for ei kort tid. Det går tydeleg fram at den døde no ikkje er eit kroppsleg, men eit åndeleg vesen, og såleis må halde seg unna alt det materielle. Elles er førestellinga om vonde stemødrer utbreidd, ikkje minst i eventyrtradisjonen.

Utsyn 37
CCF 170
DgF 89
IFkv 11
SMB 33




Oppskrift A

TSB A 68: Den vonde stemora

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik, Mo, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 195–196 (reinskrift)

Oppgjeven tittel: Moderen under Mulde. IV.

*

1. Dær kom sjúkjen på dæ land,
– på follo –
døe bårt Sylveli, dæ liljevand.
Tungt æ dæ å trjóa dansen undi mollo.

2. [Dær kom sjúkjen] í dæn bý
[døe bårt Sylveli,] dæ véne vív.

3. Sunna fy kyrkja jarar en lík,
nóra fy kyrkja skoa han vív.

4. Å han feste ‘æ Vendeli, han flutt ‘æ heim,
å riddarar å møyar ríe mæ dei.

5. Dei fýgde ‘æ Vendeli í stoga inn,
riddarar å møyar båre fy skinn.

6. Dei sette ‘æ Vendeli í brúrebenk,
riddarar å møyar båre fy skjenk.

7. Vendeli tala ti ternunne tvo:
«kven eiger småbonni, på golvi gå?»

8. Ti svarar dei ternunne, så blítt dei tala,:
«dei eige Nikelus, som dú sko hava.»

9. Å hó sló ti dæ lisle kind,
så blói dæ dreiv útivi skarlakskinn.

10. Å hó sló ti dæn lisle svein,
dæ va’ æ lýtt í en annen heim.

11. Å Sylveli mæ vår herre tala:
«må eg meg at jarriki fara?»

12. «Du må deg at jarriki fara,
når du kjem atte, når íktinne gala.»

13. Å Vendeli gjekk seg úti stett,
så møter ho Sylveli, dæ véne vív.

14. «Å høyrer du Vendeli, hot eg talar ti deg:
kví æ’ du så vónde mæ småbonni mí?

15. Å du sló ti dæ lisle kind,
så blói dreiv útivi skarlakskinn.

16. Å du sló ti dæn lisle svein,
dæ va’ meg lýtt í en annen heim.

17. Når du skjere på díne dei klæi blå,
skjer så på míne dæ vallmåli grått.Alternativ lesemåte: grå

18. Å no må eg ‘ki lenger mæ deg tala,
no høyrer eg, at íktinne gala.

19. Å sko eg no tíare ti deg gå,
så tung ei lykke sko du få.»

20. Dæ eine hó byste, dæ are hó tvó,
dæ tree vagga ho mæ sin fót.

21. Ti tala Nikelus í sængi låg:
«kví må ‘ki småbonni på golvi gå?»

22. «Småbonni må ‘ki på golvi gå,
eg tala mæ deires moder í nått.»

23. «Å tala du mæ deires moder í nått,
[å]gud bære meg, eg mått ‘æ kje sjå!»

*

Strofene er nummererte av samlaren. Til første strofa kommenterer Bugge: [i den fær. Vise Silvurlín] og Aslak Årtveit mindedes at have hørt flgd. Omkv: Tungt æ’ dæ å trøa Dansen mæ allo (ɔ: “va’ ímót Straumen’); i hvilken Vise, vidste han ikke. Elles noterer han med blyant i margen til strofe 5: jvfr. stolt Eline (Abr. Nr. 132) V. 4. 5. – riddere og svende, de bare hendes skind. lign fl. 55.




Oppskrift B

TSB A 68: Den vonde stemora

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Anbjørg Knutsdotter Vistadhaugen, Mo, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 213–214 (reinskrift)

Oppgjeven tittel: Moderen under Mulde. V.

*

1. Stolt Salvei hó dødde í kung Peders går,
så lagde de hende på ligestrå.
– Så redelig var den skjønne jomfrú. –

2. Så lagde de hende på ligebår
frem kom jomfrú Maria, fletta hendes hår.

3. Så satte de hende på grefti frem,
de tolv guds englanne sång mæ dem.

I margen ved strofe 3 står det: Targjei Kosi: De bare hende til Graven frem, de ni Gudsenglanne sjunge for dem. — i graven ned ∼ — derved.

4. Så lagde de hende i grefti ned,
de tolv gudsenglanne sång derved.

5. Det var så silde en torsdags kveld,
de trí små ganger på grefti frem.

6. [Den eine gret taarer, den andre gret blo,]
[den tree gret moder av sorte jor.]Jf. oppskrift C, strofe 8

7. «Ak kjære mine børn, hvi græder de så,
hvi må eg ‘ki sova mæ freen enno?»

8. « Ak kjære min moder vi græder efter dig,
vi har fått en stivmoder så uredelig.»

9. [Stolt Salvei] hó monne for herren [at stå]
[«må jeg] fýgje heimatte mine [tre små?»]Jf. oppskrift C, strofe 9Alternativ lesemåte: Stolt Salvei ho går for vår herre at stå: / «følge hjem med mine tre små?»

10. «[Ja du må følge hjem med dine tre små,]
[når du kommer] atte ti hanen [galer to.»]Alternativ lesemåte: «Ja du må følge hjem med dine tre små, / når du kommer igjen, før hanen galer to.»

11. Stolt Salvei kom heim í kung Peders går,
frú Mette stó úte, va’ sveipt í mål.

12. «Hev de ‘ki ette meg bådi ull å lín,
med mine børn ska’ ligge i aske som svin?»

13. Hev de ‘ki ette meg dæn kåpa blå,
med mine børn ska’ ligge på barlind-strå?

14. Hev de ‘ki ette meg de gúle vokslys,
med mine børn ska sidde i mørke hus?

15. Vi’ du vera vónd mæ mine tre små,
helvedes dører åben for dig står.

16. Men vi du vera gó mæ mine tre små,
himmeriges dører åben for dig står.

17. Når du skjere på dine dei klæi grå,
så bøter du væl um mine tri små.

18. Når du skjere på dine dei klæi blå,
så skjer du på mine dei klæi grå!

19. No må eg ‘ki lenger stå tale med dig,
de himmeriges klokker ringe efter mig.

20. No må eg ‘ki lenger stå tala et ór,
no lí dæ ti, at hanen galer to.»

21. Når hó bøtte væl um síne små,
så skar hó på hennes dei klæi grå.

22. Når hó skar på síne dei klæi grå,
skar hó på hennes dei klæi blå.

23. Dæ eine hó byste, dæ andre hó tvó,
dæ tree va’ líte, hó rugga mæ sin fót.

*

Strofene er nummererte av samlaren.




Oppskrift C

TSB A 68: Den vonde stemora

Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Marteinsdotter Høna/Kollberg, Lårdal, Telemark.

Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 47–49 (reinskrift) med variantar etter Lindeman og andre kjelder (Lindeman-variantane er i variantapparatet nemnde L, dei andre b).

Oppgjeven tittel: Stolt Salvei og fru Mettelill. I.

*

1. Herr Peder redAlternativ lesemåte: han red (b) sig under ø,
han fested stolt Salvei, så ven en mø,
– Så hæderlig var den skjønne jomfru. –

2. Han festedAlternativ lesemåte: feste (b) stolt Salvei og hented hende hjem,
og ridder og svende i følge med dem.

3. StoltAlternativ lesemåte: Stolts (b) Salvei hoAlternativ lesemåte: hun (b) dødde i herr Peders går,
så lagde de hende på ligebår.

4. De bare stolt Salvei til graven hen,
og ridder og svende de sjunge forAlternativ lesemåte: fulgte med (b) dem

5. De lagde stolt Salvei i graven ned
og ridder og svende de sjunge derved.

6. Nora for kyrkja der jorded han lig,
å sunna for kyrkja der skua han viv.

7. Da va’ deAlternativ lesemåte: De va (b) så seint um en torsdags kveld,
der gjenge tre døttre te moderens grav.

8. Den eine gret taarerAlternativ lesemåte: tårir (b), den andre gret blo,
den tree gret moder av sorte jor.

9. Stolt Salvei ho gårAlternativ lesemåte: hun gik (b) for vår herre at stå:
«må jeg følge hjem med mine tre små?»

10. «Ja du må følge hjem med dine tre små,
når du kommer igjen, førAlternativ lesemåte: før end (b) hanen galer to.»

11. Stolt Salvei skjød opp sine modige ben,
der revnede murAlternativ lesemåte: muren (b) og marmorsten.

12. Stolt Salvei kom segAlternativ lesemåte: kom seg der (b) gangandesAlternativ lesemåte: gangends (b) i går,
fru Mettelill sto åAlternativ lesemåte: stod og (b) kjemde sitt hår.

13. VilAlternativ lesemåte: Men vil (b) du være en stemoder så god,
i himmerig skal du vist bygge og boAlternativ lesemåte: skal jeg berede dig bo (L).

14. Men vil du være en stemoder så ledAlternativ lesemåte: slem (L),
i helvede skal jeg vide dig stedAlternative lesemåter: vist vide díg sted (b); oprede din seng (L).

15. Jeg løyvde etter mig de høie voksljus,
mine børn de siderAlternativ lesemåte: maa side (b) i mørke hus.

16. Jeg løyvde etter mig både øl og brød,
mine børn maa lide stor hungersnød.

17. Jeg løyvde etter mig de bólsterAlternativ lesemåte: bulster (b) blå,
mine børn de ligger i bare strå.

18. Å giv du dine både øl og brød
å giv så mine melken sød.

19. Å klær du dine i silke og mår
å klærAlternativ lesemåte: klæd (b) så mine i vallmorAlternativ lesemåte: vallmål (b) grå.»

20. Den eine ho byste, den andre ho tvo,
den tree vogga ho mæ sin fot.

21. «Jeg må ikke lenger stå tala såAlternativ lesemåte: so (b),
no lider snart te, at hanen galer to.»

22. Hver gang de hørde de hunde gjø,
så gave de børnene øl og brød.

*

Strofene er nummererte av samlaren. Variantane frå Lindeman er skrivne inn med anna blekk. Dei andre variantane er skrivne inn med mørkare blekk. Denne handa har òg bytt om på rekkjefølgda, såleis at strofe 13 og 14 er ombytte, og strofe 15–17 står i rekkjefølgda 17, 15 og 16. Under omkvedet står ei blyanttilskrift med danske og svenske variantar av omkvedet.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Naturmytiske balladar

Naturmytiske balladar handlar om mennesket i møte med overnaturlege makter.

I folketrua fanst maktene alle stader, i sjø, vatn og elvar, i utmark, skog og fjell. Maktene var farlege, ikkje minst fordi dei kunne skape seg om og kverve synet på menneske. Då stod huldra, nøkken eller bergekongen framfor mennesket som den vakraste ungjenta eller den sprekaste ungguten.

Møtet med naturmaktene endar ikkje sjeldan tragisk, med fortaping av sjel og kropp; men det kan også ende på lukkeleg vis, slik at mennesket blir forløyst, ved eiga kraft eller ved andres.

Mange av desse balladane har tidlegare vore publisert enkeltvis, men er no samla i denne boka.

Sjå prinsipp for innskriving og utval

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.