I.

Paul var med i den siste driften av passagerer – de som halvsprang ned gjennem den skumle stasjonshall og ikke stoppet ved aviskiosken. De satte ned farten da de så at toget stod ganske fredelig ute i solskinnet på den ytre perrong og støtte op røkskyer mot den blanke vårhimmel.

Med øiesnippen fanget Paul et skimt av sin mors ansikt bak et kupévindu. Hun banket i ruten, men han lot som han ikke merket det og gikk forbi.

Det rykket i toget, og gutten sprang op på plattformen til den nærmeste vogn, lukket på døren – der stod tykt med folk ute i korridoren, så kupéene var vel overfylt da. Luften slo imot ham, mett av malinglukt og tobakksrøk og menneskelukt. Så blev han stående ute på plattformen, drog gymnasiastluen ned over øinene mot solen og stod lenet mot vognveggen, med hendene i bukselommene og bokpakken under armen.

Toget ramlet utover, og under hans senkede blikk fløi sporenes blanke linjer over den sortvåte tomt – smatt bakom kullberg og skur, forsvant bortover under avkoblede jernbanevogner.

– Nettop når han var sånn som idag, lei sig og likesom ufrisk innerst inne i hjertet, da la han best merke til allting utenom sig. For eksempel, hvor vakkert all den gullgule lerfivillen lyste mot det gulblakke gamle gresset på skrentene langs jernbanelinjen. Alle farver var likesom så blide og søte, nu de nettop var sloppet 8frem i solen efter snesmeltningen. Småhusene utover Ekeberg hadde fått sånt nydelig skjær i den falmede, grønnlige og røde og gule malingen, og de gamle teglstenstakene var brunsket i solen. Men furuene opover berget skinte kraftig olivengrønne, og løvtrærnes nakne grener hadde fått et skjær av fiolett i det sterke vårlys. Og fjorden var næsten hvit, slik glitret vannet i solen – himmelen skinte av klarhet, og de lysmette godværsskyer seilte gjennem rummet.

Mor, tenkte Paul – naturligvis skjønte hun at han hadde sett henne og at det var med vilje han hadde gått forbi den kupéen der de andre satt. Og naturligvis skjønte hun hvorfor han hadde gjort det, nettop idag. Og han visste at hun var nok lei for det. –

Men hun kunde da for svingende fan ha visst det på forhånd – hvad han vilde synes om dette siste påfundet – at Tua skulde gå op til faren om dagene og øve på Lillians flygel –. Neimen om han gad sitte og høre på at Tua skravlet ivei om far og Lillian og Lillians flygel –. Tua eide forresten ikke såpass stolthet som en lus engang, han hadde til og med hørt henne snakke om Lillian som «min stemor –». Deilig stemor – faderens feiltrin kalte han henne – i sitt stille sinn da. Trissetype. Glosen hadde han hørt Rolf Hagen bruke om en blond og bugnende dame som de møtte undertiden, når de gikk fra skolen. Det passet akkurat på gammerns kone. Det smørgule håret hadde Lillian sandelig ikke hatt før – det var håndmalt, skulde han gjerne vedde på. Og de fete, røde øresnippene hennes med store, hvite perler skrudd nedi kjøttet, de var nok for ham! Hu ser ut som e utpønta dampskibstrisse, tenkte Paul – huttetu! og så denne pensjonatsvertinne-vennligheten alltid da! Akkurat som å komme op på et sommerpensjonat syntes han det var, når han engang imellem var pokka nødt til å gå ditop. Bare at faderen hadde innrettet sig med et pensjonat for sig selv solo. God til å lave mat – høh, det skulde bare mangle hun ikke det var. Det næste blev vel at Tua skulde gå der og lære å lave mat av Lillian –.

9Toget saktnet farten og slamret utover Ljansviadukten. Han så ned på den lille bakkedalen i dypet under sig. Viertrærnes kroner var gullgule og grågrønt sølvlyse av gåsunger – og bakken begynte å bli grønn der nede i dypet – og han kjente det lille vellystige gyset gjennem kroppen; sånn gikk det i ham alltid når han stod utenpå plattformen, mens toget kjørte over den høie jernbro. Skogen innover høidene hadde dette nyvaskede, falmede skjæret av gult i baret – det fylte ham alltid med frydefull vårkjensel – og himmelen bakom var så blå, så blå. Og nu var de over broen og kjørte inn i skjæringen med hans elskede, røde granitt i bruddflatene, og i vassdeplene svellet mosen av væte, og lyngtustene reiste sig bare og bleke og vårfriske – og ett sted så han glimt av blåveisblått innover under grantrær. Det var alle de små tingene som han hadde fått en gammel og øm fortrolighet med, mens han reiste her med toget hver dag. Men idag kunde de ikke spre hans tanker, som blev ved å kverne og kverne om dette nye og plagsomme påfundet til foreldrene –.

Naturligvis forstod han at det var for deres fremtids skyld, når moren vilde at de skulde holde oppe forbindelsen med sin far. Men moren måtte nu vel også forstå, han aktet å klore sig gjennem verden akkurat som han vilde ha været nødt til å gjøre, hvis far hadde været død. Han bare ønsket, han kunde få være i fred for å høre om faren og denne nye madammen hans. Å gid, gid, gid mor hadde været stolt nok til å nekte alt sammen mellem dem – og så de to der oppe i Pilestrædet!

Denne nye ordningen med at Tua skulde gå ditop to dager i uken, spise middag der og øve og så reise hjem med syvtoget – det var naturligvis forat hun skulde ha etslags tilhold i byen. Hun hadde lagt sig til nogen grusomme veninder – det var just ikke no morro for ham heller å møte henne, når hun fløi på musikken med den der banden – dekorativ var jo ikke Tua i sig selv heller, og så gikk hun der og vrikket på sig og lo og slengte med fletten og skulde gjøre sig backfischaktig, hvilket absolutt 10ikke lå for henne. Hun burde simpelthen ikke få lov til det –

Men hvorfor kunde ikke den lange jentungen gå like fra skolen og reise hjem med to-tyve-toget – og ta med sig Sigmund? Hvorfor skulde de i det hele tatt gå her alle fire og slenge i byen og vente over en time, til moren kom fra kontoret – for å reise hjem i følge med henne, alle i en kule?

Det så så rart ut. Og han var så lutende lei denne reisingen i flokk og følge. Der satt de, morgen og middag, alle fem på rad i kupéen, som et nydelig familieportrett. Moren med en bok på turen inn til byen, og på hjemveien med avisene. Barna med leksebøker – vesle Sigmund, som gikk i annen klasse, var uopmerksom, kiket ut av vinduet, spurte og forstyrret, og moren svarte uten å se op fra sin bok – «men pass nu leksen din da, Siggen min!»

Moren hadde dradd med sig Sigmund op i forretningen, latt ham sitte der og se i utenlandske tidsskrifter – ifjor da han gikk i første klasse og ikke skulde være på skolen før klokken ti. Og den vesle tuten var kommet i vane med å gjøre de rareste ting, de timene han måtte være i byen, fra han sluttet på skolen til han skulde gå på toget. Han gikk alene på Deichmans lesesal og trasket på museer – guttungen blev så rar og ulik andre unger så det var rent stygt!

Det var den følelsen som pinte Paul støtt og stadig – at de var rare. Det var akkurat som der skulde være noget rart ved dem allesammen – ved moren og ved ham selv og ved småguttene. Så folk la merke til dem. De var ikke som andre, og de hadde det ikke som andre

Der var to til av guttene i hans klasse som hadde fraskilte mødre. Men Fredriks mor bodde i Skovveien og hadde telefon og selskaper og var akkurat som en almindelig dame i ett og alt. Han visste ikke om Fredrik var noget glad i sin mor; iallfall var han likesom aldeles fri av henne. Og Toralfs mor var gift igjen i Danmark, og hans far bodde i Bordeaux; Toralf var i huset hos en 11bestemor og to tanter som gikk og pyset om ham og gjætet ham – men han gjorde jo akkurat som han selv vilde da, bak ryggen deres.

Men over ham selv lå morens vesen som et usynlig nett, sånn følte Paul det – morens vilje og morens heftig uttalte meninger og hennes utålmodige dyktighet, morens – han visste ikke hvad det var alt sammen, men hun hadde likesom hundrede tråder festet i ham, og alle løp sammen i hennes hånd, og hun leiet ham efter dem. Enda hun aldri maste eller kommanderte – hun var jo altså så skrekkelig frisinnet – han skjønte ikke selv hvad det kom av, men tanken på henne lå over ham alltid og gjorde ham brydd og sky og ille ved, så snart han gjorde eller tenkte eller mente noget som han trodde hun ikke vilde like, hvis hun visste det. Enda hun grov jo aldri og spurte om noget slik som disse almindelige mammamødrene som de andre guttene hadde. Jøss – han var stolt av henne og – han skjønte hun var noget annet enn sånne kone-mammaer, han vilde ikke byttet henne bort med nogen. Men likevel pinte det ham så forferdelig at hun var anderledes enn alle andre.

Han visste iallfall ikke om nogen annen mor som hadde forretning og reiste ut hver morgen med flokken sin og samlet dem sammen igjen på stasjonen og tok den med sig hjem – under sine vinger liksom. Og han hadde da aldri hørt om nogen annen dame som hadde gått bort og kjøpt et nybygget, umalt trehus midt ute på et jorde, og så hadde malt det selv og snekret og spikret og greid allting alene, rent som en kar, og spadd og kjørt gjødsel og plantet og sådd, til jordet blev have. Jaggu var han kry av henne – han skulde ha lyst til å se den damen som kunde gjøre alt det hans mor hadde gjort – –

– Og så det at hun visste så meget, og leste allverdens ting som damer ellers aldri har et dust av greie på – –

Hun så ut slik også, så folk la merke til henne, følte Paul. Hennes øine var så forferdelig brune, skinnende og store, og håret hennes, det og var likesom meget mere brunt enn alt annet hår han hadde sett – glansfullt og 12flammet i bølgene; det hadde farve akkurat som en kastanje med det samme en tar den ut av hamsen. Klærne så anderledes ut på henne enn på andre damer, enda hun gikk aldri sånn rart klædd som for eksempel moren til Rolf Hagen.

Faren, han så så hjertelig almindelig ut, enda han hadde nok nokså stilig sveis på sig – især med den nye slags konen som han hadde anskaffet sig, så han ordentlig almindelig ut. Det var fan og da – Paul så ned på dem for det – og han misunte dem, fordi han hadde på følelsen at der var noget i verden som de slapp fri for, med det at de var slik. – Igrunnen elsket han sin mor, med enslags vill stolthet over henne på bunnen av sitt hjerte – men samtidig var der noget foruroligende og pinende i tanken på at alle måtte legge merke til henne.

*

Toget stanset – Paul hadde stått utenpå den annen vognen, så han var kommet ned et godt stykke fremfor stasjonsbygningen. Han så moren og de tre søsken gå ut gjennem grinden; de så sig ikke om efter ham eller ventet. Straks blev han nervøs og beklemt; han fulgte langsomt efter dem. Hans stakk nedover sideveien til posthuset, men moren og Tua og Sigmund fortsatte utover landeveien, og de snudde sig ikke en eneste gang. Da de var kommet gjennem stasjonsbyen, gav Paul sig til å løpe efter dem.

Moren hørte ham, og da stoppet hun og snudde sig:

«– dag, mor.»

«Goddag,» sa moren og nikket. «Du holdt nok på å komme forsent til toget idag, Paul!»

«Neida, langtifra. Jeg hadde bare fulgt Hagen opover et stykke, og så blev det stans på Majorstutrikken, skjønner du –»

«Isj, den motbydelige guttungen,» begynte Tua, «jeg skjønner ikke at du gidder være sammen med ham, jeg –»

«Pass dig selv, du» – Paul grep begjærlig leiligheten til å få istand en trette med søsteren – og få utsettelse 13med det tema som han gruet for å høre om, «jeg synes du kunde passe dig selv jeg, mor; de venindene som du går og pryder med –»

Men hun svarte ikke på det, og det kom allikevel:

«Jeg skal hilse dig fra far og Lillian. Lillian spurte hvorfor du aldri kom op til dem –»

Paul svarte ikke, og Tua fortsatte, glad i stemmen:

«Vi skal dit på søndag allesammen.»

Paul gikk litt. I veigrøften brøt mjødurtens bladrosetter frem av det visne gress, og gutten la merke til hvor røde de var. Ved den lille dammen inne på jordet stod nogen store siljebusker, og kronene var som gullfiligran nu, da gåsungene var fullt utsprungne. Der kom et vindstøt og brøt den lille blå himmelspeilingen – vannet blev mørkt og riflet et øieblikk.

«Jeg må repetere matematikk på søndag,» sa han.

«Isj du da,» sa søsteren. «Nu har du dovnet dig hele våren – du kan vel gjerne dovne dig en søndag til vel –»

«Nettop derfor vel – det er tentamen straks nu –»

«Pyss tentamen – den bryr jo ikke du dig noget om likevel –»

Moren gikk og leiet Sigmund. Hun sa ingenting.

*

De satt ved kaffebordet ute på verandaen. Tua var gått inn, og Paul vilde reise sig.

«Sitt litt da,» sa moren, og hun begynte å spørre ham om skolen. Paul satt og gruet for det som han visste vilde komme.

«Jeg synes, Paul, – du skulde ta og bli med til din far på søndag. Det er svært lenge siden sist du var der, er det ikke?»

«Jeg har ikke tid, har du vel hørt.»

«Neinei.» Moren slo det ene benet over det annet og foldet hendene om kneet. «Har du ikke tid så –»

«Jeg er nødt til å repetere altså –»

«Ja – det er du vel.» Moren smilte litt.

Hun hadde en deilig, dyprød munn og sterke, pene tenner. Det klædde Julie Selmer å smile, enda da vistes 14alle rynkene i hennes brunladne ansikt. De mørke øinene smilte med og lyste.

Hennes panne var bred og lav, men ansiktet smalnet nedover mot haken, som var liten og fin. Julie Selmer virket som en ung kvinne enda – gav inntrykk av yppighet også – skjønt hun var nærmest mager nu. Hun gjorde ingenting for å se yngre ut enn hun var, og der var noget strålende og frodig ved henne med de fire barna – to av dem snart voksne – omkring sig.

«Nei har du ikke tid, så har du ikke tid – selvfølgelig –»

«Det sitter jo ikke så fært godt da vet du, mor, det som en sånn leser på toget –»

«Nei det er vel så,» sa hun og blev alvorlig.

«Ja naturligvis, – hvis du skal etsteds hen så –». Det hendte at moren reiste inn til en av sine veninder, som hun sjelden var sammen med, når alle barna var hos faren.

*

Paul følte sig forpliktet av sitt ord, så han satt inne hele søndag formiddag og forsøkte å pugge matematikk. Fra vinduet så han sin mor, som spadde nede i kjøkkenhaven – hun gikk barhodet, i et gammelt underskjørt og vindjakke.

Han hadde god lyst til å gå ned og hjelpe henne –. Det var slikt vær som han elsket også – om våren. Store, gråblå skysåter drev over himmelen; sommetider brøt solen igjennem, og da blev allting forgylt av det skarpe, stingende sollys. Vinden suste og buldret i det lille skogholtet som deres havegjerde støtte op til, og bjerkene som stod på deres side av stengjerdet, pisket luften med lange, svaie grener som var sløret gulgrønne av rakler og musører. På den annen side av haven strakte det store jordet sig helt bort til landeveien – nu hadde det begynt å få et skjær av grønt over sig. Selve veien kunde en ikke se fra huset, men hvergang der kom et vindstøt, reiste det hvite støvskyer som viste hvor den gikk.

Paul satt med hodet i hendene og boken åpen foran 15sig. Han tenkte på, at hvis denne innbydelsen bare ikke var kommet, så hadde han kunnet gå inn til Gjersjøen på den lure veien han visste om, gjennem skogene. Han hadde sånn lyst til å gå – nettop nu, mens sneen lå enda i bakhellingene, og der var den gode, kolde luften i skogen som er før det begynner å dufte av gro og varmet skogbunn. Lukten av sne og myglet tørrkvist og koldt vann –.

Han bestemte sig til å se litt på geometrien – den var ihvertfall morsommere. Moren var gått inn, og det luktet godt, fett og stekt, fra kjøkkenet. Gutten gledet sig til å få middagsmat snart.

Paul satt og rablet i en gammel bok med geometriopgaver, da moren kom inn.

«Nå, hvordan går det?» Hun la sin hånd lett over nakken hans. «Kom inn og få dig mat da, gutten min.»

Hun hadde klædd sig om til middagen i sin sorte søndagskjole, med et klart, hvitt tørklæ optil den brune halsen og så lagt i kors over brystet.

Der var svinekoteletter til middag, og stuet nesle med hardkokt egg på. Og syltede pærer og plommer efterpå.

I spisestuen hadde Julie malt veggene lyst blåfiolette over et høit, hvitt panel, og så hadde hun latt møblene lakere gule. Langs hele panelhyllen stod et servise av gult stentøi med små hvite relieffer på – det var Julies stolthet; hun hadde fått det fra sitt barndomshjem.

Solen skinte inn den stunden de satt tilbords, og de små hvite musselinsgardiner lekte litt i trekken. Det var et yndig rum, når solen skinte inn i det. Paul følte intenst velvære ved å spise sig stappmett på sånn god søndagsmat. Og igrunnen var det hyggelig å sitte alene med moren. Men han hadde ingenting å si, så han satt bare og svarte på det nødvendigste, mens moren snakket – mest om skolen og om haven.

«Det blåser sånn på verandaen – jeg tror vi tar kaffen her jeg, Paul.»

Mens han bar ut av bordet for henne, tok moren kaffekanne og kopper ned fra panelhyllen. Så langt tilbake 16som barna kunde huske, hadde det betydd fest og høitid når det gule serviset blev brukt. Og da moren hadde tendt sig en cigarett, bød hun ham en også – –

«Du mor,» sa Paul og blåste ringer. «I eftermiddag gidder jeg ikke lese. Skal du gjøre mere i haven – for da kan jeg hjelpe dig?»

Moren smilte og festet de store øinene på sønnen: «Jatakk – har du tid så – du vet det vilde være nokså bra –»

*

De sådde i havesengene, og Paul spikket små pinner og spiddet frøposene på, efterhvert som de blev tomme. Han satte dem op ved enden av hver seng, enda moren visste jo utenat hvad som var sådd i hvert stykke.

Siden kjørte han bort trillebørlass av potetesstilker, bønnegress og ertehalm til hjørnet nederst i haven.

Det tok til å mørkne i luften, skydekket blev tettere og gråere, og vinden hadde næsten lagt sig. «Jeg tror det blir regn til natten,» sa moren. «Gid det blev!»

Hun satte en fyrstikk til ruskhaugen. Tykk, gul røk volmet i været, og den velsignede lukt av bråtebrand rev Paul i nesen. Moren stod støttet til raken, mørk og tateraktig i det jordete blåtøisskjørt og vindjakken. Flammene brøt ut av rishaugen, knitrende og røde, og lyste på henne. Nu brente det næsten uten røk med lange, bølgende luer, små hvite fnugg hvirvlet i den sitrende luft over bålet, og de måtte flytte sig for heten.

Paul sprang efter nytt fór til ilden – ivrig som en småunge. For hvert lass han hvelvet på, volmet den tette, gule røken et øieblikk – så sprang luen ut, rød og lett og skinnende.

«Så, Paul, nu får du gi dig – vi må la det være igjen litt til en annen kveld. De små må da også få lov til å være med og brenne bråte en aften –»

Hun hadde satt sig på gresskanten, og Paul slengte sig ned ved siden av. Han hadde lyst til å gjøre som Sigmund pleiet – krype tett borttil og legge hodet i morens fang. Men han gjorde det ikke.

«Kom,» sa hun medett, «skal vi gå bort til gjerdet og 17se på det som er kommet op der.» Og da han reiste sig, stakk hun armen sin innunder hans.

Langsmed stengjerdet inntil den lille skogen var der en stripe jord, som Julie ikke hadde brutt op. Der stod nogen store bjerketrær, og der lå store jordfaste stener, og nyperoser og enerbusker grodde i det fine, lange villgress. Moren hadde plantet inn allslags ville blomster her – nøklebånd og blåveis, fioler og konvaller.

Hun gikk langsomt, slapp av og til guttens arm og lutet sig ned. Med fingrene skilte hun det lange, visne gress og lette efter spirer. Bregnene stakk sine snilehusrullede skudd i været, og i den varme kroken hun hadde redd til dem mellem store stener, fant moren en tufs velluktende fioler.

«Jeg er så spent på om det blir noget av de gymnadeniane jeg satte her ifjor –»

«Gymnadenia?» sa Paul. «Er ikke det enslags orkidé?»

«Jo – hvite, velluktende –. Jeg fikk nogen rotstokker fra Ringebu ifjor, fra Halvdan. Men det er ikke alltid det lykkes med å plante dem inn.»

Det mørknet mere og mere. Restene av bålet lå som en rød ildmørje i den grå vårkveld.

«Nei – gutten min – tror du ikke det er på tide jeg går inn og setter på teen. Best du slukker, før du går op – om det skulde ta på å blåse igjen inatt –.»

Paul lå på ryggen i gresset. Han stirret op i de langsomt drivende, mørkegrå skyer over epletreets nakne krone. Et enkelt regndrypp traff ham i ansiktet.

Det blåste ikke stort nu. Der var bare en sakte strømmende bevegelse i luften, et bløtt, fuktig drag. Dypt inne i sig hadde han en fornemmelse av våren som noget der strømmet henover ham, vokste fra sekund til sekund, skulde skylle bortover ham og forbi –.

«Gymnadenia,» hvisket han sakte.

Det var sånt vakkert navn. Han tenkte sig høie skafter med lysende vokshvite blomster innunder de mørke enerbusker. Han så dem stå og skinne over gresset, der det var finest og skyggen gjennemrislet av lyspletter. De duftet vel som nattfiol –.

18«Gymnadenia,» blev han ved å hviske. Da han veltet sig over på siden, kjente han den friske, syrlige eimen av gresspirer som var blitt klemt, der han hadde ligget. «Gymnadenia –» hvisket han, som det skulde være noget som ventet på ham et sted ute i livet. «Gymnadenia –» Så deilig –.

*

Våren gikk, og juni måned. Barna tok eksamen; Paul blev flyttet op i tredje gymnasium med nogenlunde pen karakter, og Tua tok middelskoleeksamen med udmerket godt. Faren og Lillian inviterte dem med sig til en fin-fin middag i Eventyrrummet på Holmenkollen i den anledning.

Byråchef Selmer vilde ha sin eldste sønn med til Skagen i sommerferiene, men Paul sa neitakk; han hadde avtalt å gå fottur med to kamerater. Så tok de Tua istedet; hun var henrykt og skrev overstrømmende brever hjem om hvor vidunderlig hun hadde det, og om alle de pene tingene hun fikk av sin far og Lillian.

Hele våren og forsommeren gikk Paul og så efter i gresset under enerbuskene, om gymnadeniane kom. Og det gjorde de, moren viste ham skuddene. Hun var gla for guttens interesse, og snakket om at det kunde være morro om de anla en samling norske orkideer i den lille stripen skogkratt langs stengjerdet.

Julie Selmer skulde være hjemme hele sommeren, hun og de to småguttene. Men Paul drog avsted i de første dagene av juli på en tre ukers fottur.

*

Samme dag som han var kommet hjem igjen – han stod inne på værelset sitt og hadde tatt avrivning, og hans mor kom og banket på døren; hun hadde rent tøi til ham – «har du sett dem?»

«Sett hvad da?» spurte Paul, idet han tok imot tøiet i dørgløtten.

«Gymnadeniane,» svarte hun og smilte. «På kommoden. Jeg har satt dem inn til dig.»

Inntullet i det våte frotterhåndklæ, på bare føtter, 19klasket han borttil. Der stod et lite glass med nogen små, næsten grønne blomster i. Paul tok det i hånden. Spede stengler, med nogen få uanselige, hvitaktige små blomster opover. De luktet bitte lite grand.

«Er de ikke søte?» ropte moren utenfor døren. «Tenk at elleve har blomstret av de tyve plantene jeg la, du!»

«Jo – de er ordentlig søte,» sa Paul.

Han var fryktelig skuffet. Var det de som het gymnadenia –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.