VI.

Paul sa jatakk til å gå i familieselskapet for onkel Abraham og tante Tinni – som enslags bodgjøring; Capel Brooke og Neumann hadde han ikke fått spurlag på enda. Han hadde været nede på atelieret, drukket the russe og hørt småpikene fortelle om kunstnerkretser i Rom – men uten resultat.

91Kvelden før måtte han utover til moren og hente noget tøi; så bestemte han sig til å bli der til næste dags middag. Det var sånt strålende vær, og der var forskjellige småtterier som trengte å gjøres ved i uthuset; Hans var ingenting tess slik, og rakk vel forresten ikke annet heller om dagen enn være russ.

Han lå på divanen ute på verandaen og leste, i skjorteermene, da telefonen kimte. Motvillig trasket han på sokkelesten inn og tok den.

«Paul –» sa morens stemme høit og klingende. «Unionen er opløst. Stortinget har erklært kongen for avsatt.»

Paul tidde et øieblikk – overveldet.

«Er det sant, tror du – det er ikke bare et rykte vel?»

«Nei langt ifra – hele byen er på benene. Du rekker toget hvis du skynder dig – kom inn med en gang, gutt!»

Paul sa det til piken i forbifarten – han sprang ut med flagget og heiste det. Og Alvilde blev stående på verandatrappen og så på at han gjorde det. Så op på gutteværelset for å bytte. Han nådde såvidt å få slengt sig på toget som stod og hostet røk op mot sommersolen på en øde perrong; der var visst et opslag på stasjonshjørnet, men han hadde ikke tid til å se bortom.

Han satt i den tomme tredjeklasses kupé og så ut på det kjente landet som lå og smilte i sommerdagen – første gang gikk det op for ham, at det forgnagde uttrykket, smilende landskap, sa noget. Enda alt var som han hadde sett det tusen ganger: sollyset sank ned i det lubne baret, så skogen syntes mett av det, husene lå og stekte sig på grønne voller, løvskyggen var lett i krattene langs alle bekker – –

Og det skulde altså være sant – at nu var dette landet et fritt land.

Mitt land, mitt land, mitt fedreland –. Paul la hodet helt bakover mot veggen foråt ikke tårene skulde renne ut.

Halvfritt – han hadde godt visst det, de hadde været et halvfritt land. Han hadde bare ikke brydd sig om å snakke med – det hadde jo gått på så langt tilbake han kunde huske, folk hadde trettet om unionssaken, med 92høie stemmer, med masser av ord, de som ropte op om at vi måtte kjempe oss til full likestilling i unionen eller ut av den; de som slet med å overtale sig selv og andre til å tro vi var likestillet, vår stilling var ikke ydmygende eller uverdig, en bitte liten smule ubehagelig, men når man veide ulempene mot de farer som truet halvøen fra øst – og brødrefolkenes uundværlighet for hinannen. Og så var vi de svakere –. Han hadde bare ikke orket å høre efter alltid og tenke på det, fordi han aldri hadde trodd snakken nogensinde vilde føre til annet enn mere snakk –.

Og nu – Gud, Gud. Han pustet langt og skjelvende. Gud Fader i himmelen for en deilig sommerdag –!

Kameratene – var der nogen av hans jevnaldrende som hadde interessert sig for unionspolitikken – nogen bondestudenter fra rettroende venstrebygder, og nogen stortingsmannsbarn av snildeguttypen, som trodde alt pappa og mamma trodde – –

De andre svømte over det og diskuterte sociale problemer istedet. Socialisme, ny moral, materialistisk verdensanskuelse, religionens avskaffelse –. Han hadde igrunnen opfattet det som en fortsettelse av flukten inn i snakk og mere snakk. Og han visste såvisst ikke noget bedre å foreslå dem istedet, og han var sikker på at de trodde visst selv der skulde komme noget ut av alt dette snakket – som foreldrenes slektledd hadde trodd der skulde komme noget resultat ut av unionsdebattene og avisartiklene og de ildnende taler og sangene som gav gjenlyd. Men det falt ham aldri inn at nogen ventet han skulde tro –.

Socialismen kom vel til å seire, fordi hele tidspreget – maskinkulturen, teknikken – måtte føre til at makten blev hos de fleste, ikke hos de klokeste. Sålenge til utviklingen kalte på nytt initiativ – og så fikk de klokeste eller de mest foretagsomme av massene chancen til å klyve op, og så hadde man igjen overklasse og underklasse som normalt. Den nye moralen, – han hadde ikke sett annet enn at den spirte og skjøt til værs gladelig; den var rimeligvis så gammel som menneskene, 93som man ser det på en vindfallsbråte eller i en uthugget li: det som skyter op og breier sig, har for det meste grodd der før og, i skyggen. Med tiden vokser skogen til igjen – en ny moral. Det vil si, der er jo noget som heter at skoggrensen synker – vidda som blir lagt for fefot, brer sig nedover. Det er der ingenting å gjøre ved – et land forarmes slik, hvis ikke man er villig til å bringe offer og vente lenge for å få se resultater.

Religionens avskaffelse – kunde ikke interessere ham, som aldri hadde hatt nogen. Men jo mere han så til kirkestormerne, jo mere fristedes han til å ønske – gid der hadde været noget i den gamle religionen som var virkelig. Folk blev så ulidelig sneversynte når de blev frigjorte –. Og materialistisk verdensanskuelse – han hadde aldri fristet å lukke op kjeften for å gape så stort som til nogen livsanskuelse engang, så snakk om verdensanskuelse da –. Han hadde innskrenket sig til etpar små maksimer: aldri tro en ting fordi det var mange som trodde det, aldri falle for fristelsen til å resonnere som så: når andre gjør det, så kan vel jeg også –.

Han hadde jo også lagt merke til, at de som var ivrigst til å snakke og diskutere sånn, både i Samfundet og i klubber og ditt og datt og rundt om på kammersene, det var de som hadde valgt – ja et brødstudium het det før i verden. De som skulde bli lærere og jurister – teologer og medisinere forresten også. De guttene som gikk inn for et eller annet videnskapelig studium, de var meget mindre opsatte på å snakke sånn ut i hytt og vær om sociale spørsmål og videnskapelig livssyn. Aaser med kalkskifernes flora, og Ingstad, arkeologen, som var kandidat alt, de hadde ikke noget sånt fiks og ferdig videnskapelig livssyn, de hadde endel eksakt viden og evne til nøiaktige iakttagelser og til å kombinere og dra slutninger, når det gjaldt de ting de arbeidet med. Han selv hadde ikke noget videnskapelig livssyn, men han begynte å vite litt, f.eks. om torvmyrene her i landet – og det kunde vel sånn ved siden av få praktisk betydning for folk også. Og han hadde gledet sig til å få hjelpe Ingstad på oldsaksamlingen isommer, Ingstad 94hadde foreslått ham det – han holdt på med et arbeide om stenaldersamlingen og vilde gjerne ha med en som hadde spesialisert sig litt i geologi. –

Nu blev det vel ingenting av det, kanskje – og ingenting av denne turen til Dovre som han og Aaser skulde ha tatt –. Paul lo, nervøst og beveget, av fryd –.

At det var sant, at det var sant! Slutt med å snakke, der var hendt en ting. Og det var de gamle, de gamle som han for sin del hadde hatt enslags sympati med, fordi ungdommen aktet dem så lite og han syntes de hadde selv forskyldt det med sin mangel på kompetanse – de gamle hadde gjort det. Det var dem som hadde handlet, da det kom til stykket.

Og vi som har miskjent dem –. Men nu – å, hele folket vil slutte op om dem nu, rede til å verge den frihet de har gitt oss –.

*

På Bekkelaget stasjon var der en mann som gav ham det første flyveblad – et krøllet, sammenbrettet et, bare nogen linjer. Paul hadde mest lyst til å føre det til sine leber –.

Utenfor Østbanestasjonen fikk han hendene fulle av flyveblader. I næste øieblikk kom moren imot ham – hun kom med sånn fart, og i solskinnet blev farven på den fiolette spaserdrakten hennes så lysende intens –.

«Paul,» sa hun og næsten omfavnet ham, leende.

Hun holdt ham under armen opover Karl Johan:

«Å flaggene, Paul, se på dem! Alltid har jeg synes det norske flagget var det peneste i verden. Ja det er hardt i farvene – men det skal være det. Å nu er det endelig, endelig – ikke bare tegnet for ønsker og håb – som vi trøstet oss med for å døive skammen. Ja Gud, vi har hatt altfor meget av norsk skryt og store ord – nu trenger vi ikke slikt mere. Se på folket, Paul, ser du ikke vi er blitt anderledes alt –!»

De stod sammen i utkanten av folkehavet foran Stortinget. Og da der ett sted var nogen som begynte å synge «Ja, vi elsker –», stemte Julie i og sang, mens tårene 95silte nedover hennes kinner. Hun krystet sønnens arm inntil sin side og sang med hodet litt vendt opad.

– Rart og stille å komme ned i sidegatene. Moren måtte tilbake til forretningen igjen.

Paul hadde instinktivt imot Bernadotte-tilbudet. «Det er likesom et forsøk på å strø sukker på. Kanhende er det klokt. Men hvis vi bare har forsvart vår rett – håndhevet vår konstitusjon? Og for kongens konstitusjon må det være aldeles ufordøielig – smake som den beskeste fornærmelse – som bare blir verre av det at vi forsøker narre i ham en sukkerbit efterpå.»

«Han tar i evighet ikke imot det heller. Og Sverige – svenskene har i virkeligheten aldri forstått en døit av oss. Antagelig kommer de til å mobilisere i løpet av fire og tyve timer. Det er tragisk at det skal være slik – men det kan ikke være annet. Det ene folk forstår i virkeligheten aldri et grand av hvad som rører sig i et annet folk.»

«Men mor!» Paul lo. «Hvad blir der av fredssaken din da?»

«Fredssaken – det er jo noget helt annet det. Jeg har da aldri sagt annet enn at her hos oss var forsvarssaken det viktigste av alt –.»

Paul smilte henrykt – ja var ikke mors logikk søt! «Husker du det vi snakket om ifjor? At jeg skulde søke om å bli innkalt et år før tiden? Gid jeg hadde gjort det. Naturligvis, bærer det løs, så vet du at jeg kommer med likevel –.»

«Det gjør du.» Julie så op på sønnen, stolt. «Likevel skulde jeg også ha ønsket du hadde været i Kongens klær nu» – hun så guttens smil og rettet sig fort – «under fanene, mener jeg.»

Oppe på kontoret var de drevet inn, Hans og Sigmund, Tua og kjæresten.

«Ætten er samlet på Elgeseter ikveld,» citerte Halstein Garnaas. Selvfølgelig.

Et sted i nærheten spilte nogen «Ja, vi elsker» på piano.

96Solskinnet var eftermiddagsgyldent, og det støvet efter sprøitevognen som kjørte foran dem opover Pilestrædet. Tua og Garnaas gikk foran, Paul og Hans bakefter.

Paul så, nu var de akkurat like høie, han og broren. Men Hans var meget smalere, både av kroppsbygning og av ansiktsdrag, mørkere også av hår, men mere blek i huden. Han hadde greid sig svært fint i skriftlig – hadde visst tatt sig nokså kraftig sammen dette siste halvåret før eksamen. Han skulde ha gode chancer for å komme inn på Krigsskolen. – Ihvertfall så kom de da til å bli med begge to.

Og han kunde enda ikke fatte at det var sant – at livet plutselig var blitt så høitidelig. Hver eneste ting, – de kjente havene, husene, Blåsen – den lille rare knausen som hadde fått ligge i fred mens byen vokste omkring den, med bustet nypekjerr og snau gresstorv – alt var så vakkert i dette nye lyset av virkelighet, så det var ikke måte på. Livet er alvor, livet er alvor, sang det i ham – ja Gud, det hadde han jo hørt så ofte. Pokkern så artig at det var noe folk sa for å legge en demper på ungdommens uvørenhet! Å, men tenk at det var sant lell – akutt sannhet, så hele ens vesen skalv av høitidelig fryd. Fedreland, Norge, livets alvor – han torde sagt dem ganske høit ikveld, de generlige ordene, om det hadde trengtes –.

«Du Hans – om det trengtes, pinedød, jeg kunde si det ganske høit ikveld – Norge, mitt fedreland – livet er alvor –.»

«Frykt ikke,» sa Hans. «Halstein sier det nok ikveld.»

– Men imorgen måtte han treffe Lucy.

*

Familieselskapet virket litt forstemmende.

Faren fikk Paul næsten ikke talt med. Et øieblikk, da han ikke nettop var beslaglagt av nogen av gjestene, fikk sønnen spurt: «Har du nogen mening om hvordan det vil komme til å gå?»

Selmer rystet på hodet:

«Situasjonen er iallfall såvidt alvorlig, så vi burde 97kunne avholde oss fra futile gjetninger. En ting vil jeg si dig, Paul – gjør dig det prinsipp, at du aldri innlater dig på å drøfte – rykter.» Der kom et glimt av liv i hans bleke øine bakom lorgnetten: «Men unektelig, man fristes til å misunne dere som er unge. Hvad det så kommer til å koste, – et forhold er bragt ut av verden som har betydd et større kraftspill for landet enn jeg tror folket har nogen anelse om. Blandt annet har det lært folket til å konsumere en sånn masse taler – og tro på at ord er enslags dåd. – I og for sig er krig naturligvis alltid en ulykke. Men ikke alltid den største.»

De andre jattet, syntes Paul. Dverbergene var begeistret for Bernadotte-tilbudet; presten ytret ønsket om at det måtte bli prins Oscar.

«Uff, neimen Abraham,» sa Lillian. «Kan du si det! Jeg trodde prins Bernadotte og hans gemalinne hellet svært til Indremisjonen, gjør de ikke det!»

Tante Tinna vilde ha prins Carl, fordi han var det fullkomne ideal av mannlig skjønnhet, som hun sa, og en konge skal først og fremst være den smukkeste og stiligste herre i landet –.

Presten Dverberg og kandidat Garnaas drøftet sannsynligheten av at denne nasjonale alvorsstund vilde bevirke også en vekkelse av den religiøse følelse.

«Sikkert, sikkert, pastor Dverberg,» sa Garnaas. «Vi norske er blyge slik, har en sky for å ytre i ord det som vi dypest føler. Mange av oss unge har hatt enslags sjelens blygsel som forbød oss å si det like ut, hvor usigelig vi elsker dette deilige landet vårt. Nu, nu tør vi – fordi vi kan bli kalt på til å vise det i gjerning! Det er noget av det samme i det norske folks forhold til sin Gud. Men De kan tro, der er tusener – millioner» – rettet han sig selv«– av hjerter som løfter sig mot det høie idag!»

«Skål, Halstein,» sa Paul fra sin krok, men trakk sig likesom i sig selv med det samme.

Men Halstein Garnaas hilste tilbake, verdig avvisende. Han var ikke vant til annet enn å leve i enslags evindelig grensefektning med svogrene, så han hadde ikke den 98fjerneste mistanke om at Paul hadde ment noget usedvanlig med sitt: Skål, Halstein –.

Paul tenkte – ja Gud. Idag burde han ha været til. I kupeen innover – han kunde ha knelt ned og foldet hendene. Der skulde ha været nogen som en kunde gitt takken og æren – av hele sitt hjerte, og enda dypere inne fra, fra sitt vesens dypeste bunn. Og bedt om velsignelsen hos. Han skjønte det ikveld, hvor menneskene trengte noget slikt – en Gud som det gikk an å komme i samfund med. Sånn at man var minst alene når man kjente sig mest alene mellem menneskene. Hvis man da kunde rekke ut med sin sjel og røre ved en usynlig – som vilde hjelpe en til å se dypere eller høiere enn på alt det irriterende og forstyrrende, forbi dumheten og plattheten og våsete uttrykk, inn til det verdifulle hos dem man var sammen med, til en felles kjærlighet og en felles ed som man sverger. Sånn som han for et øieblikk siden syntes – hvorfor skal jeg alltid ta anstøt av Halsteins måte å si allting på? Han mener jo dette; det der han sa om fedrelandet, er jo det samme som jeg føler, og det som han sa om Gud, vilde også jeg følt, hvis jeg hadde trodd på Gud. Og selv ikveld sitter jeg her og hefter mig ved det at han bruker sånn komisk jargong –.

Imens var onkel Abraham kommet til slutten av en lengere utvikling: «– nei når livet sånn plutselig viser sitt sanne ansikt, og døden stirrer et menneske inn i øinene. Leve uten Gud, det er lett nok ja. Men dø uten Gud –.»

«Nei,» sa Halstein Garnaas, «jeg kommer til å tenke på Grundtvigs deilige ord:

At sige verden ret farvel
i livets gry og livets kveld
er lige tungt at nemme.
Det lærtes aldrig her paa jord,
var, Jesus, ei du i dit ord
hos os som du var hjemme.»

«Det må du da også si er vakkert, Paul,» sa Tua begeistret. «Du som har sånn sans for poesi –.»

99Men Paul avskydde Grundtvig – han hadde hatt to grundtvigianske lærere og Seips visebok til andakten på skolen i alle år.

«For det første er det aldeles ikke sant. At sige verden ret farvel – det er akkurat det som menneskene alltid har kunnet; hvad de så har trodd eller ikke trodd på, så har de alltid hatt mot nok til å dø. Det er simpelthen naturlig for menneskene det å kreve, motet og stoltheten skal være sterkere enn dødsfrykten – selv om ikke alle greier å ta det siste hinderet pent. De unge – og de irreligiøse – greier det ofte best – det kan hver eneste læge og sykepleierske fortelle dere litt om. Det er leve uten religion de ikke greier så godt, iallfall greier de ikke å leve godt og ha medgang, uten de blir fæle og vulgære og bornerte og egoistiske – det kunde tale for at religionen var sann eller iallfall nødvendig. Men nogen sånn egentlig gru ved døden – den kommer da virkelig først inn, når en begynner å blande Jesus op i det, og dommedag og alt sånt. – Så denne snakken om at kristendommen vesentlig skulde være noget til å trøste syke og døende med, den gir jeg ikke stort for. Som narkotiseringsmiddel er den iallfall en komplett fiasko.»

«Nei Paul, det tar du feil i,» sa onkel Abraham med vekt. «Da vet du ikke hvordan det glade budskap om syndernes forlatelse ved Kristi blod virker for en døende synder som skjelver for dommerens vrede. Det har jeg erfaret – å, utallige ganger! Ofte nettop overfor de verste, mest forherdede syndere. Du skal ikke være så viss på det, Paul – det kan hende dig selv det, at den time kommer da du selv i den ytterste nød griper efter frelsens evangelium –.»

«Ja det er altså dere selv som har satt i dem denne ideen om en dom efter døden. Selv om det ikke har kunnet skremme dem tilstrekkelig til at de holdt sig i skinnet, mens de var kvikke og friske. Nei onkel, skulde jeg omvende mig, som det heter, så vil jeg da håbe jeg må gjøre det mens jeg er ung og har livet foran mig og kan leve efter min tro og gjøre noget for Guds skyld.»

100«Det er lett å høre at du bor hos katolikker,» sa Halstein Garnaas spotsk, «og de har ikke spilt nogen tid med å påvirke dig.»

«Hvad gjør du!» Pastor Dverberg så forferdet på nevøen. «Tør jeg spørre, vet dine foreldre om dette, Paul? Du gode Gud – og det skal vi opleve, en katolikk i vår familie! Hvad tror du dine besteforeldre vilde ha sagt –. Nei min venn, dette må vi to ha en alvorlig samtale om –.»

«Nytter ikke, onkel, nytter ikke –.» Paul viftet med hånden. «Det er avgjort alt; jeg skal melde mig inn i den katolske kirke til uken.»

«Nei om du skal! Erik – hører du hvad Paul sitter og forteller!»

«Kjære dig, Abraham,» beroliget Lillian, «skjønner du ikke, Paul sitter bare og tøver, du ser jo han sitter og ler. Du kan da begripe han finner ikke på slikt.»

«Neimen om jeg gjør. Når han først er kommet i klørne på denslags folk så. Å, de er farligere enn nogen aner her hjemme. Nu ser vi hvordan det gikk med Harald Tangen. Han begynte å gå i den katolske kirke, så fikk en av disse prestene der fingrer i ham, lånte ham bøker og bearbeidet ham på alle måter. Og så reiser gutten til Rom, den kloke, dannede, kjekke unge mannen. Ja – nu skal han være kommet hjem som katolsk prest –!»

«Hvaffornoe,» spurte Paul interessert. «Harald – det var den næsteldste av Tangenguttene, det, han som var kadett?»

«Nettop. Og de sier der er fare for at Emilie, den ny-ydelige Emilie Tangen, skal følge efter broren. Så der kan du altså se hvad der kommer ut av å innlate sig med denslags mennesker. Å, de er så lure så –.»

«Ja var det ikke det jeg hadde en anelse om.» sa Paul alvorlig. «Jentungen der jeg bor, kom hjem med et fuglebur her forleden. Men jeg skjønte jo med en gang der var noe mystisk med det, det er naturligvis en jesuitt som har forklædd sig som kanarifugl –.»

«Nei Paul, hold nu op da,» bad Lillian leende. «Nu 101skal du la være å erte din onkel – det blir så kjedelig for oss alle,» hvisket hun.

*

Paul fulgte Hans ned til stasjonen. På hjemveien gikk han opover Karl Johan. Der var en masse mennesker på benene enda; han hilste på etpar kjente, men sa nei til å bli med inn nogen steder – manglet lyst, uten at han selv visste hvorfor.

Himmelen hvelvet sig ganske hvit over Slottsparkens mørke løvkroner og den øde, lyse bygning øverst hvor gaten steg op bakken. Flaggstangen naken – nåja, den hadde pleid å stå naken for det meste, og dessuten var det natten. – Allikevel så så det ut som et symbol inatt, det forlatte hvitgrå slott og den tomme flaggstangen.

Og nede i gaten den underlige, vanskapte stortingsbygningen, steingrå, etslags Dovregubbe som satt på huk, med rotundens svære mave mellem knærne og fløiene på sidene som to hoder med de forvirrende vinduene på langs og på skrå til små trolløier, tittende opover mot huset deroppe – fremmedherberget. Og så hadde altså det rare grå trollet bakom buskene inne på Eidsvoldsplassen hatt det rette instinkt; det var det likevel som hadde slåss for vårt eget liv hele tiden, og nu reiste det sig op –. Folkets kårne – å fan, tenk at det skulde komme en dag da det ikke var det eneste grand mere enn tørr sannhet. På et ord fra dem derinne går vi gladelig mot grensen –.

Det duftet av syrin, og støvet syntes å stå stille i luften enda efter alle de føtter som hadde tråkket det op dagen lang – lunken syttendemaiaftenluft, som han hadde kalt trett luft, da han var liten, husket han. Men øverst oppe i toppen av de høie popler dvelet enda et skjær av lys, og himmelen var hvit –.

Te Deum laudamus. Te Dominum confitemur. Te æternum Patrem omnis terra veneratur –.

Jojo sann. Det skulde man altså ha kunnet – synge Te Deum –.

Virkelig hadde han om kvelden, den dagen han hadde været på morgenvisitt hos katolikkenes Vårherre, tatt 102sig for å titte litt i salig Vincents håndbibliotek, enda det så ikke innbydende ut – små bøker i sort shirting og rødt snitt. Men da han bladet litt i en som særlig presenterte sig som bestemt for «die gebildete Männerwelt», opdaget han, Te Deum stod der, og Miserere, og dem fikk han lyst til å se på. Av romaner og teaterstykker og slikt hadde han jo fått det inntrykk, at Te Deum var sånn etslags triumfhyl som katolikker pleier å utstøte når de har muntret sig riktig med å holde Bartholomæusnatt eller slå ihjel kullede grever, mens Miserere mere anvendtes når de brente kjettere eller innemurte sprelske nonner.

Selvfølgelig hadde han ikke ant mere enn det første ordet av dem. Men så var de altså rent overveldende skjønne. Aller minst hadde han ventet at Te Deum skulde slutte som en ydmyg bønn: – verdiges, Herre, å bevare oss fri for synd idag, eller noget slikt, og – hver evige dag vil vi love dig – forbarm dig over oss, forbarm dig – på dig har vi trodd, og du vil i evighet ikke la oss komme på skam – sånn omtrent sluttet den. Men Miserere endte, om ikke akkurat triumferende, så iallfall underlig modig og freidig – noget om at da skal min munn forkynne din lov, og om at Sions murer skal bli bygget op igjen og folket skal bringe offer på altrene.

*

Paul flyttet lampen bort på nattbordet, da han la sig, og tok den lille svarte boken; han hadde lagt den ned i nattbordsskuffen. Samtalen med onkel Abraham hadde opmuntret ham til å se litt mere på Vincent Gotaases bøker. Denne var visst til og med av en jesuitt: Tilmann Pesch S. J. – det betød Societas Jesu, såvidt han visste.

Om igjen leste han Te Deum. – Der stod heldigvis tysk oversettelse ved siden av. Du store Gud, hvor praktfull den var igrunnen.

Han fortsatte på næste side:

«Weihegebet zum heiligen Herzen Jesu: Liebreichster Jesus, Quell der Liebe, Vater der Erbarmung und Gott alles Trostes, der du uns Armen und Unwürdigen die 103unaussprechlichen Schätze deines heiligsten Herzens eröffnet hast, zur Danksagung für die unzähligen, mir und der ganzen Menschheit erwiesenen Wohltaten, besonders für die Einsetzung des allerheiligsten Altarsakramentes, und zur Wiedergutmachung all der Beleidigungen, welche ich und andere deinem heiligen Herzen in diesem Geheimnisse der unbegreiflichen Liebe zugefügt haben – opfere ich eben diesem heiligsten Herzen mich ganz und all das Meinige auf –»

– Nei. – Han merket, skulde han underholde sig lenge med hr. Tilmann Pesch S. J., så kom han sikkert til å sovne fra lampen. Så la han boken tilbake i nattbordskuffen og skrudde ned lampen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.