V.

En av de siste dagene i mai gikk han nedover til sin mor; ved sekstiden pleiet hun å være alene igjen på kontoret. Han var kommet i tanker om at nu var det tre uker siden han sist var hjemme, og i all den tiden hadde de bare møtt hverandre etpar ganger for å spise sammen i byen. Nu kunde han jo sitte og prate, til hun skulde gå, og så kunde han følge henne på stasjonen.

Det var som utlært bokbinder at Julie Selmer fra først av var gått inn i gamle Mortensens forretning, men efter hans død hadde hun fortsatt den alene, med aksidenstrykkeriet 61og protokollfabrikken. Paul ringte de tre korte kneppene, og hun kom selv og lukket op.

«Er det dig – det var en sjelden mann å se –» og Paul husket, at sist han hadde været her, hadde de enda brent lamper i lokalene. Nu lå de tre rummene i dempet dagslys. Det forreste vendte ut mot den trange gaten, de to andre inn til gårdsrummet. I morens kontor mørknet en kranbjelke med løpekatt foran vinduet.

Kontorene hadde sin egen atmosfære av støv som samlet sig i reoler fulle av trykksaker, på stabler av emballerte papirblokker langs veggene, maskinlukt og svertelukt som trengte inn fra salen utenfor de dobbelte glassdørene. For Paul var denne luften full av romantikk – romantikken om moren som hadde tatt sin fremtid i sine egne hender. Selve de sorte lastingsforklærne hun gikk i her nede, hadde enslags glans av rituelle plagg – og der var noget symbolsk ved den lille blå og hvite fajansekrukken som stod på skrivebordet hennes, med etpar blomster i både sommer og vinter.

Det falt Paul inn medett, at til uken en dag vilde han kjøpe nogen blomster og ta med til henne.

«Du liker dig altså hos disse Gotaases?» spurte Julie, da Paul hadde fortalt om sin Nordmarkstur isøndags. «Igrunnen kan jeg ikke skjønne at de kan være noget for dig – å dømme efter som det ser ut oppe hos dem?»

«Å det der – det er iallfall ikke noget som de plager andre folk med. De er svært naturlige, snilde mennesker.»

«Nå forsåvidt,» sa moren litt adspredt: «Jeg mente nærmest, det ser så skrekkelig vulgært ut, med de forferdelige oljetrykkene. Religionen tar katolikkene vel som regel svært lettvint, det er jo mest ceremonier og slikt –.»

«Jeg vet ikke om det. Jeg har igrunnen inntrykk av at deres religion betyr nokså meget for dem selv. Men de maser likesom ikke med den overfor fremmede – du vet, sånn for at folk alltid skal huske på de har den –.»

Julie smilte litt:

«Det var forresten akkurat det jeg skulde ha talt med 62dig om, Paul. Du vet, Tua må jo bli boende hos din far og Lillian næste år også; hun må være i byen, skal hun få nogen vikariater –.»

«Og dessuten har Halstein optert for svigermor Lillian.»

«Men nu er det det, Paul, at vi er blitt enige, din far og jeg – hvis Hans kommer inn på krigsskolen ihøst, så passer det best at han bor der, han med. Lillian har tilbudt at hun vil greie sig bare med en kone til hjelp, så kan Tua få pikeværelset –.»

Paul tidde. Moren biet litt, så fortsatte hun hastig:

«Så du skjønner, nu blir det jo svært rolig hjemme; du kan få gutteværelset alene, eller Tuas værelse. Medmindre du synes det er lettere, for forelesningenes skyld, å slippe å henge i togene. Du må gjøre akkurat som du selv vil.»

Paul betenkte sig en stund:

«Det blev vel til det at jeg lot være å reise inn – lovlig ofte, er jeg redd.»

«Ja kanskje. Som sagt, du gjør som du vil. Jeg vil jo gjerne ha dig hjemme, men –. Men, Paul, der er en sak som jeg gjerne vil snakke med dig om. Når nu begge dine søsken skal bo der fra høsten av, så vil jeg be dig om at du går ditop litt oftere. Din far tar sig nær av det, at du aldri kommer op og hilser på ham.»

Julie så skyggen av tross som la sig over det unge ansikt. De satt på hver sin side av hennes store skrivebord. Platen var trukket med rød filt, og stoffet var bristet litt langs kanten av rammen. Julie nuppet litt i trevlene – så støttet hun albuene på bordet, foldet hendene under haken og så over på sønnen.

«Du har ikke været der mere enn tre ganger i all den tiden du har bodd i byen?»

«Nei.»

«Det er ikke – pent – av dig det, Paul.» Hun tidde litt. «Jeg har ofte tenkt på at jeg måtte snakke med dig om det engang. Du er jo voksen nu. Og jeg har hatt et inntrykk av at du hadde et nokså – forkjært inntrykk – av forholdene i det hele tatt. At du gikk og bilte dig 63inn der var nogenslags sammenheng mellem det at din far og jeg skilte oss, og så det at han siden giftet sig med Lillian.» Da han ikke svarte, sa hun fort og med eftertrykk: «Der er ikke det, Paul.»

Gutten så op – vantro.

«Nei. Det hang helt anderledes sammen. Jeg vet positivt sikkert, der hadde aldri været en skygge av annet enn – det rent forretningsmessige – mellem din far og henne før en god stund efter at han var flyttet ut til henne i det pensjonatet hennes på Drammensveien. Vi hadde jo kjent henne i mange år – hvis du husker hvordan det var på Røllstulen i de årene vi pleiet å være der om sommeren. Så du kan skjønne, det var akkurat det rette stedet for din far, da hun kom inn til byen og begynte her – eksklusivt, bare for nogen få herrer av Eriks egen krets som vilde ha det akkurat som de var vant til – et hjem –.»

«Og så gikk hun et skritt videre i retning av det eksklusive – bestemte sig til å holde hjem for far bare –.»

«Jaja herregud, Paul. Jeg tror din far og hun er svært lykkelige sammen. Han og jeg bare plaget hverandre – verre og verre blev det med årene. Men selvfølgelig, de elskelige Selmers var jo ute av stand til å tenke en slik tanke som at to mennesker kunde bli enige om å skilles, medmindre den ene av partene hadde en ektehalvdel i reserve. Så da din far, stakkars, giftet sig med Lillian, så kom de jo og skulde be mig omforladelse fordi de hadde trodd det var mig som –. Og bevidne mig sin deltagelse. Alt det som jeg sier dig her, har jeg sagt både til din onkel Paul og til tante Tinni og hennes prestemann, jeg har sagt at det var mig som vilde skilles, fordi Erik og jeg bare gjorde hverandre ulykkelige, og jeg har sagt jeg var glad for at han hadde fått en kone som han kunde trives sammen med. – Men naturligvis, de tror det ikke riktig nu heller –.»

Gutten satt og bøide hodet, så hun så bare det kortklipte lysebrune håret som glinset av små, gjenstridige krøll, og nedenfor en stripe av den brede, hvite pannen.

64«Paul,» sa hun bedende. «Paul – du kan være viss på det hadde været meget verre for oss alle sammen, hvis jeg hadde latt mig binde av gamle utlevde prinsipper om det som var moral og plikt – hvis din far og jeg skulde blitt ved å være sammen og slite hverandre ut for å holde oppe fasaden, når allting bakom var styrtet i grus –.»

«Uff nei, mor –.» Paul reiste sig brått og gikk bort til vinduet – «ikke bli slik – melodramatisk da!»

Julie stirret på den unge ryggen – høi, skulderbred, slank, en ynglingeskikkelse; hun måtte huske på det gamle ordet, yngling. Aldri før hadde han snakket til henne i den tonen.

«Paul,» sa hun skarpt. «Du er altfor ung til å dømme om dette. Du vet jo i virkeligheten ingen ting –.»

«Nei det er nettop det,» svarte han borte fra vinduet.

«Iallfall så skjønner jeg, jeg vet i virkeligheten ingenting om min far.»

«At han er en helt igjennem rettsindig og nobel karakter burde du iallfall ha innsett for lenge siden. Dine søsken har aldri hatt vanskelig for å skjønne det. Og du må virkelig innrømme – jeg har aldri gjort noget for å opmuntre dig i din – uvennlige holdning – overfor ham. Selv om det virkelig hadde forholdt sig sånn som du har gått og innbilt dig – at han skilte sig for Lillians skyld – så har jeg aldri lagt skjul på mine meninger – to mennesker har ikke nogen sånn eiendomsrett til hinannen, fordi om de tilfeldigvis er blitt gift, så de ikke må kunne få sin frihet tilbake, når forholdet er håbløst uthulet innenfra, og den ene skal kunne unne den annen å bli lykkelig i et nytt forhold.»

Paul snudde sig halvveis mot moren:

«Alt det der har jeg trodd at du sa, fordi du var – ja ridderlig altså,» sa han sakte.

«Langtifra.» Hun var skarp i stemmen. «Det er min inderligste mening.»

«Ja, det skjønner jeg altså nu.» Han tidde litt. «Likevel så synes jeg – at du sånn uten videre kunde ta fire unger på strak arm og så dumpe oss ned, helt utenfor 65far og hans familie, slik at vi ikke hadde mere med dem å gjøre – jaggu må du være temmelig kald, mor!»

Julie trakk på skuldrene, mens hun lette efter svar.

«Det er virkelig ikke jeg som har villet at dere ikke skulde ha noget med ham å gjøre. Og det er bare du – Sigmund var jo så liten dengangen, så det var ikke til å undgå at han er blitt litt fremmed for Erik – men Tua og Hans er virkelig ikke blitt det; de har vanket der til stadighet, været med dem på landet hele somrer av gangen –»

«Jeg skjønner forresten ikke,» sa Paul langsomt, «– at far gikk med på det sånn uten videre – at du fikk beholde oss alle fire – og opdra oss efter ditt eget hode. For jeg kan ikke tenke mig at den opdragelsen vi har fått, kan ha været efter hans kokebok.»

«Å – din far er nu kommet til å innrømme med årene – han har kommet til å måtte innrømme jeg hadde rett i mangt og meget.»

«Men han gjorde altså ikke det til å begynne med?»

Julie var blitt brennende rød i ansiktet:

«Jeg kan forresten like gjerne si dig det og, siden vi nu engang er begynt å tale om dette. Jeg hadde enslags formell rett til å stille betingelser. Jeg avskydde det selv, at jeg var nødt til å gjøre bruk av den. For dersom jeg hadde holdt av ham – sånn at der hadde været nogen harmoni eller forståelse mellem oss – så vi virkelig hadde været ektefeller, og ikke bare mann og kone – så hadde jeg både kunnet tilgi og glemme at min mann hadde latt sig narre ut på glattis av et foretagsomt kvinnfolk.»

Sønnen sa ingenting, og Julie blev ved:

«Det hadde altså ingenting å gjøre med hans nye giftermål, forstår du. Det var en – dame – som kom hos oss og figurerte som min veninde, en liten sentimental, intrigant gås. Under ingen omstendigheter kunde det regnes for mere enn en sånn rent – tilfeldig – utroskap. Og hadde der virkelig været igjen noget av livsverdier mellem din far og mig – Gud vet hvor lett det hadde været for mig å tilgi noget slikt – selv om det 66vel nok hadde gjort vondt med det samme. Ihvertfall – en slik historie som en mann plumper op i av ren og skjær troskyldighet – den kunde aldri ha såret mig tusendeparten så dypt som det at min mann krenket mig med mistillid og skinnsyke.»

«Det der synes jeg ikke du skulde fortalt mig, mor.»

«Å. Du er voksen mann nu, gutten min. Du lærer nok å skjønne, noget sånt som dette – det gjør ikke en mann dårligere. Husk på det – somme kjerringer er slike, og mannfolk er nogen naut, som lar sig lumpe av et fruentimmer, bare hun er frekk nok. Og det vet vi, de av oss som har en liten smule vett – vi må finne oss i at dere tar et oljetrykk for en madonna av Rafael, iallfall til dere lærer dere til å se bedre efter. Men vi finner oss ikke i smålig mistenksomhet. Iallfall vil jeg da ønske, at du aldri må binde din skjebne til en kvinne som er så lite kry, så hun tar det som en kompliment at du mangler tillid til henne.»

Klokken i det ytre kontor slo.

«Nu rekker jeg ikke toget,» sa Julie Selmer. «Da kan du bli med mig, så spiser vi aftens i byen. Der er visst åpent på Sankthanshaugen nu. Jeg skal bare ringe hjem.»

Paul gjorde som han vilde protestere. Moren feiet ham av:

«Så kan du gå hjem og legge dig tidlig for engangs skyld. Du bor jo like ved. – Joda, Paul, din far gikk inn på at jeg skulde få beholde dere, så lenge jeg ikke giftet mig igjen. Jeg tok ingen forbehold om at ikke han måtte gifte sig. Og jeg har aldri gjort noget for å holde dere borte fra ham – eller satt vondt for Lillian. Tvertimot, jeg blev glad da jeg så det blev henne – jeg setter stor pris på henne – og Krabys er en god, gammel bondeslekt –»

*

Der var ikke mange mennesker på Sankthanshaugen denne kvelden, enda det var lunt å sitte ute. Julie hadde valgt et litt avsides bord, og satte sig så hun så opover mot anlegget, hvor spaserveiene vandt sig frem under 67lyse lerketrær og nyutsprungne bjerker. Ellers skulde der ikke mere til enn dette for at hun tok inn til sig en liten søt, opkvikkende stemning av eventyr – den nyfødte mildhet i luften og vårens ange fra plener og spedt løv, – lyset fra restauranten som fløt ut i vårkveldens gråblå demring. Og så alle lydene som tonet sammen – byens dur nedenfra, klirringen av bretter som opvarterne løp hit og dit med, det sakte surr av menneskestemmer ved de andre bordene, fuglefløit inne fra parkens trekroner og lyden av skritt som tapte sig opover anleggets grusganger.

Hun satt og smulet ut brød til spurvene, og imens kjente hun den lille nervøse sitringen i sitt hjerte. Den tok form av ergrelse, sinne næsten, over gutten. Han satt og så ikke så meget ulykkelig ut, som murpet, han lignet likefrem en furten unge. Fordi det var en av de beste gledene hun kjente, når hun kunde være ute med de store guttene sine, satt hun og merket sin irritasjon vokse, ved hvert mislykket forsøk hun gjorde på å få en samtale igang, – den ufordragelige knekten svarte så kortfattet som mulig og bent frem muggent på alt hun sa.

«Herregud da, gutt!» tok hun plutselig i. «Dette herre, det kan da umulig gjøre nogenting verre for dig! At der ikke er nogenslags skyld eller skam på nogen av sidene – at det ikke er nogenslags – banal eller tarvelig geschichte som din far hadde innlatt sig på – men at vi skiltes som frie, ærlige, sanndru mennesker.»

«Ja det er altså din opfatning, skjønner jeg.»

«Å Paul! Er det da ikke meget bedre slik – at denne misforståelsen mellem dig og din far er blitt bragt ut av verden; du kan se ham og respektere ham som den han er?»

«Det er nå lovlig sent da –»

«Uff!» Julie rystet opgitt på hodet. «Dere unge som vokser op nu, dere aner simpelthen ingenting. Verden har forandret sig i den grad, Paul, siden din far og jeg var unge – så dere er i det hele tatt ikke istand til å tenke dere hvordan det miljøet var som vi vokste op i. Der kan ha været et og annet å si – der kan ha været 68meget som det er så lett å kritisere nu efterpå, ved de berømmelige åttiårene. Men dere skulde vite hvor trangt og kvalmt og lite samfundet var, de menneskene som tilsammen utgjorde den dannede klasse her i landet, i byene og utover i embedsmannshjemmene på landsbygden. Mennene usigelig rå ofte, på den rareste, naiveste måten, kvinnene så redde så redde for ikke å synes dummere enn de var i virkeligheten – og så vel fornøiet med sig selv og de sunde og rene forholdene her i dette vesle snusfornuftige verdenshjørnet, så det var en gru –.»

«Ja mor – alt det der har vi jo lært på skolen.»

«Allikevel kan dere ikke forstå hvordan det kjentes for oss som var unge – da plutselig vinduene blev slått op på vid vegg, og det tok til å strømme inn med nye tanker, forvovne spørsmål, skånselsløs kritikk av alle de gamle fordommene som vi var opdradd til å holde for sakrosankte – som et friskt vær som skyllet bort gamle stengsler –»

«Jeg husker fra jeg var liten – jeg lå inne på barneværelset og hørte dere diskutere inne i stuen så busta føk, når det var selskap hjemme. Det var vel dengangen det, da tante Tinni tok navneforandring og ikke vilde hete Albertine mere? Det var vel i anledning av boken til Krohg det?»

«Det kan ikke du huske,» Julie lo. «Da var du enda et lite gryn som jeg tutet over, når du hadde vondt i maven din –»

Om et øieblikk sa Paul:

«Hvad nu forresten angår det som blev skyllet bort – jeg er ikke så sikker på om ikke det først og fremst var det som var æren verd – den bevisstheten de hadde, besteforeldrene og nogen enkelte overlevende, sånne som onkel Paul, og du kan gjerne ta med onkel Abraham og tante Tinni, enda de er jo nokså innskrenkete naturligvis, og i virkeligheten er der vel neppe et menneske i hele bygden som vet så lite om hvordan folk er, som de to. Men de er da forferdelig pliktopfyllende og er sikre på selv at de har gjort alt som stod i deres makt å gjøre 69for folk omkring sig. Og de vilde aldri bevisst ofre et eneste ideelt hensyn av egeninteresse. – Hvem tror du i virkeligheten vilde stå mest standhaftig ved det som han selv mener er rett og sant – selv om han skulde bli upopulær på det – onkel Abraham eller for eksempel Halstein?

Jeg synes de hadde meget, jeg – de gamle som du snakker så hånlig om. Tro på sine plikter mot landet og folket – fordi de var mere oplyste, og deres horisont var videre enn den enkelte bygdens eller dalens – og de kunde ikke ta hensyn til kritikk, om den gikk aldri så hatsk ut over dem selv, hvis den var usakkyndig. Og de var ikke tilfals, har jeg inntrykk av – jeg hadde nær sagt, før fektet de i all hemmelighet med kassavanskeligheter og fortvilelse, før de åpenlyst vedkjente sig at de tok hensyn til vinning eller popularitet.»

«Nogen var slik – det er mange av dem som var svært trofaste både mot de idealer de var opdradd til å tro på, og mot de mennesker som stod deres hjerte nær. Men Gud bevare mig, hvor snevre de var. Det var likesom hjertene deres var centrum i en bitte liten cirkel. Og du kan tro at utenfor den cirkelen var der ofte ikke stort å merke til deres hjertevarme.»

«Det kan godt være de trengte til å utvide cirkelen. Jeg synes bare den cirkelen er ikke blitt gjort større, den er blitt radert vekk. Og tilbake er prikken, det lille jeg’et, hjertet som iallfall engang var centrum i en liten krets og fylte op med varme inni den. Nu bare stråler den der velsignede hjertevarmen ut i tomrum – folk elsker ditt og datt og allverden i almindelighet – og ikke nogen i særdeleshet, ikke slik så de vilde bringe nogen store offer for noget enkelt menneske. – De prater om opgaver og mål og hvor lykkelig samfundet skal bli når alle menneskene engang er kommet så langt så alle mennesker er av samme mening som de selv og alle elsker alle og snakker esperanto – og hjertene brenner hver for sig selv og varmer op for kråkene –.»

«Hvorfor ikke heller tro, Paul,» sa hans mor alvorlig, «at disse ensomme, brennende hjertene, som du sier, er 70som – ja som bauner på fjelltoppene, mens vi venter på en ny dag?»

«Æsj.» Det kom så inderlig. Julie så skarpt på ham. Hun kunde ikke bli klok på uttrykket i guttens ansikt – var det tross eller sorg eller bare furtenhet i de klare, grå øinene, om den smale, skarptskårne munn.

«Paul!» sa hun heftig. «Du spekulerer da ikke på å gjøre noen toskestreker – gå bort og bli katolikk for eksempel, fordi du er lei av å arbeide selvstendig med – med livets problemer? – Gud vet om det er sundt for dig å bo der hos disse Gotaases mellem alle husgudene deres,» la hun til, fundersomt.

«Æsj langtifra. Du kan da begripe jeg tror ikke på noget slikt.» I det samme kjente han det var som et spillekort han hadde i hånden; han selv så på den siden som vendte fra hans motspiller. Han visste medett at han vilde spørre, Randi Alme for eksempel, – han vilde få litt greie på hvad katolisisme var for noget.

«Å nei da, gutten min.» Julie rystet på hodet. «Du kan tro det hadde nok ikke været bedre for dere å vokse op i et slikt hjem. Ikke en ting som ikke vi var vilt uenige om, ikke et punkt hvor der ikke var disharmoni mellem oss. Vi hadde simpelthen været nødt til å opdra dere – ja på rent konvensjonelle begreper som ingen av oss trodde på eller holdt fast ved – på løgn. – Ved det, Paul, at jeg gjorde mig fri, før det blev forsent, fikk lov til å bruke mine evner og selv skape mig en ny eksistens, det er ved det at jeg er blitt istand til å være noget for dere. For det vet jeg nemlig, Paul, selv om du ikke synes det i øieblikket, fordi du er sint på mig nu, og oprørt – jeg har kunnet være en hel del for dere, barna mine.»

«Ja, Gud bevares.» Sønnens tone var næsten arrig. «Vi beundrer dig visst snarere altfor meget – alle sammen.»

Moren lo ganske sakte av lykke.

«Ja, Paul, men. Ja du ler naturligvis bare, eller gjeper, hvis jeg sier kvinnenes underkuelse. Men tror dere jeg kunde blitt det jeg har været for dere, et menneske som 71dere har respekt for, ikke bare sånn en mamma-mor som barna ser over hodet straks de er kommet så langt som til stemmeskiftningen – tror du vi hadde kunnet sitte og snakke sammen som vi har gjort ikveld, som to voksne, jevnbyrdige kamerater, hvis ikke de åttiårene hadde været, og frisinnet og frigjørelsen og alt det som du snakker så foraktelig om. Jeg skal si dig, Paul, de underkuede mødrene, det var en realitet det, som jeg selv har kjent.»

«Jeg og. Bestemor Selmer for eksempel.»

«Din impertinente slubbert du sitter der! – Nei vet du hvad, min høitærede svigermor, hun var da gudskjelov et unikum lell! Det vil si, typen var jo ikke så rent sjelden –. Men det er nu i virkeligheten ett av de største goder som kvinnesaken har bragt verden – nettop det at kvinnene ikke hadde nogen legitime rettigheter og noget definert ansvar utadtil, det begunstiget utviklingen av den der typen – enkekeiserinnen av Kina.»

«Æsj kvinnesaken – det var jo slettikke nogen frihetsbevegelse – bare en tilpasning av nødvendighet – til et nytt system i samfundshusholdningen.» Da han så at den dukket moren sig for, den satsen var så kurant så den torde hun ikke si imot uten videre, fikk han mot til mere åpenhjertighet: «Nei mor, bohemetiden og alt det der, det var i bunn og grunn enslags hungersoptøier. Og de mette vilde ikke skjønne de sultne, og de som hadde kone til eget bruk, vilde ikke høre om de unges nød, som ikke hadde råd til å få sig kone og utsikt til å kunne gifte sig engang når den verste ungdomstiden vel var overstått – og de som selv hadde idealer de holdt fast ved selv når det kostet litt, de vilde ikke skjønne at de andres idealer var også idealer og ikke bare umoralske lyster. De kan vel ikke ha visst selv, hvorfor de hadde nettop de idealene, for jeg synes ikke det var dem som de forsøkte å berge med over i den nye tiden – trofastheten og viljen til å tjene, selv når de som de tjente, sommetider ikke skjønte annet enn at de sommetider tyranniserte dem – og dette – dette spartanske og renslige, fordi det er vakkert i sig selv å 72være spartansk og ren, enten det er moderne moral eller gammeldags moral når man skriver det eller det årstallet. Vet du, jeg synes de bar sig akkurat som folk, når det går selvantending i en haug med materialer eller avfall på tomten utenfor – istedenfor å gå med og rydde op og skaffe luft for å slukke og få reddet huset, så gjorde de som folk der tar en potte i den ene hånden og en stekepanne i den andre og renner sin vei – de rente avgårde og forsøkte bare å redde etpar av sine kjæreste og minst verdifulle fordommer –»

«Det var nu ikke sånn heller, Paul,» sa moren litt sørgmodig. «Du har ikke levd med i den tiden selv. Det var så mange faktorer som virket sammen. – Forresten,» hennes stemme blev ertende
«– skaffe luft i en haug med materialer som der er opstått selvantending i, det pleier nu ikke å slukke ilden det, gutten min.»

Paul rødmet i tusmørket, fordi han innså hans billede hadde ikke været helt velvalgt.

«Og hvad kvinnenes – og dermed barnas – stilling angår i samfundet, slik som mannen hadde innrettet det – der trenges en revolusjon der, enten du tror det eller ikke.»

«Ja, fordi det er så mange av dere som ikke vet hvem som er far til barna deres. Det er mannen det – noget nærmere kan dere ikke si, når dere blir spurt om paterniteten. Gudbevares, i regelen så vet dere jo, hvem hans bestefars på mødrenes side tante var gift med, og hvem av svigerdøtrene som fikk det armbåndet som kong Karl Johan gav hans farmor, og slik –. Men ellers så står dere der akkurat som den hotellpiken som hadde fått en liten; hun skulde gi op barnefar hos presten: presten får vel skrive op de handelsreisendes forening da. – Det er mannen, sier dere, han som har innrettet samfundet.»

«Du er da et fordømmede frekt lite asen!» Julie lo, men der var en hissig bilyd i hennes stemme. «Det verste er – naturligvis er der litt i det der, og du overdriver og er ensidig så det er en gru –! Du store verden, Paulinus, du har jo dine egne små tanker, barnungen min. 73Du er ikke så dum som mor din har trodd i alle disse årene –»

Hun hadde ordnet sitt slør og knappet hanskene sine. Hun tok sig strålende vakker ut i det vårlige blå tusmørke; de passerte lysene fra restaurasjonsbygningen – hun så festlig vakker ut i den dypt fiolette spaserdrakten, med en liten hatt som var næsten helt av fioler. Paul undret – i allverden, hvem var det han hadde været sammen med fornylig som hadde hatt en hatt med fioler på – ikke Lucy, hun gikk med hvit matroshatt – nei Randi var det –.

Det vakre ved morens skikkelse og holdning slo ham brått med enslags motvilje. Hvad fan skal de dra oss inn i sine anliggender for –? Kan ikke de døde begrave sine døde. Han kom til å lenges usigelig efter en ung pike – å, ikveld ønsket han at han hadde hatt en ung pike som han kunde været sammen med. Lucy med det høie, stolte brystet og det bleke, likesom fangne ansikt – henne skulde han gjerne ha klemt inntil sig og kysset nu. Eller Randi – med Randi hadde han kunnet gå og snakke i de hvite gatene, inn og ut under paviljongene av oplyste lønnekroner over gasslyktene. Det hadde sett så pent ut med de fiolene inntil hennes varme, rødbrune hår. Hun var ordentlig søt. Eller Audhild – å nei, henne var han så ut-lei av, ingen var iallfall bedre enn Audhild. Men Lucy – når han tenkte på henne, så gikk det som ilinger gjennem hver nerve i ham –.

«Nei Paul, du skal ikke følge mig på stasjonen – gå hjem og legg dig, det har du best av. Kommer du utover på lørdag da?»

«Jada, mor. Jeg tenker jeg reiser utover ifølge med Sigmund.»

*

Han gikk like hjem på sitt værelse, men han var ikke oplagt til å tende lampen. Han blev stående ved det åpne vindu – så ut mot den farveløse himmel over gjenbohusenes tak.

Det vonde som knuget omkring hans hjerte – det var at han hadde fornemmet noget ugripelig bakom alt 74moren sa. Ubevisst verget han sig mot å få se det helt klart – men bakom alle hennes pene ord om faren sanset han en velnøid, likesæl koldsindighet som var meget mere hjerteløs enn hat vilde ha været. Det var han selv som hadde pisket sig op til å føle hat mot faren, fordi han trodde moren var blitt forrådt, de selv forlatt – og når hun alltid talte vel om ham, så var det fordi hun var ridderlig og høisinnet og gav avkall på sin rett til å hate den mann som hadde krenket henne dødelig. – Og så var det alt sammen bare hans egne fåfengte guttefantasier, grepet ut av luften, alle de tankene han hadde gjort sig om faren. Han kjente ikke sin far – men det demret for ham nu, at hvordan det så hadde hengt sammen med bruddet – så var her en mann som en kvinne ganske freidig hadde bevertet med stener for brød.

De minnene han hadde fra sin barndom, fra tiden før foreldrene blev skilt, ingen av dem hadde han nogensinne kunnet tenke på, uten det var som han kom nær ømme steder inni sig. Alltid denne bitterheten, som der ikke fantes annen grunn for enn hans egne innbilninger, og hans lidenskapelige parti-tagen for henne! Og nu skulde han forsøke å huske sin far, som han vilde ha husket ham hvis faren for eksempel hadde dødd ved den tiden da de flyttet fra ham. Men da vilde han naturligvis ha overdrevet i den annen retning – gjort ham til en helt og ha dyrket ham –.

Det vilde slettikke ha falt noget vanskelig. Han hadde hatt emne nok til det. Blandt annet måtte faren ha været en pen mann dengang – nu husket han jo ikke ordentlig hvordan han hadde sett ut; det billedet var blitt visket ut ganske gradvis, efterhvert som faren mistet håret og la sig til den lille maven. – Og sånt som minnene fra den høsten da han fikk lov til å bli tilbake hos faren på Røllstulen, mens moren og de små reiste nedover. Han hadde jo aldri glemt den høstmorgenen, det stikkende urolige sollys ut mellem svære skymasser, hvasse glitter av vann utpå vidden. De stod på tråkken utenfor sanatoriet, han og faren og kaptein Tangen og onkel Nicolaysen, med Shot og hundene til de andre – de 75vinket efter kjerren som skompet nedover sæterveien, og moren og ungene snudde sig og vinket tilbake; Sigmund var så liten enda, så han hadde lyseblå kyse på, der han satt i morens fang. Å Gud, hvor han hadde været lykkelig og stolt, og hvor han hadde opført sig som et mønster – og faren og vennene hadde været ordentlig snilde mot ham. Skyte hadde han jo ikke fått lov til naturligvis, men han hadde da fått traske med faren, nogen ganger iallfall, for å se på og lære – hadde fått den første teft av jaktens spenning og fryd, de første skjelvinger når han så hundene arbeide og fugl fly op og faren skjøt –. Samme året var det visst han hadde fått den første salongriflen sin til jul – av sin far –.

Lillian også måtte han tenke omigjen om – dengangen hadde han svermet for henne, hun var det peneste han visste, næst moren, lys og rund, og så var hun så snild mot dem. Ofte, når moren hadde sagt godnatt til dem og var gått ned, kom frøken Kraby med en asjett til hver av dem – noget godt som de skulde ha å spise på sengen, kaker eller dessert. Og han hadde spist op all karamellpuddingen, enda det grøsset i ham for hver skjefull han tok, så fælt syntes han det brente sukkeret smakte. Men han vilde ikke såre frøken Kraby med å vise det –.

Der, fra Røllstulen, husket han også farens skjeggete kyss ned på sitt ansikt i sengen – en gang han var kommet op fra byen vel. Nu snæret det hårdt omkring hjertet hans ved tanken – nu var de to håpløst fremmede menn for hverandre. Mon faren tenkte på det sommetider – at engang hadde de været smågutter som han kom inn og kysset, når de lå i sengene sine –?

Jovisst hadde han været glad i sin far – aldri sånn voldsomt som i moren; selv farens kjærtegn husket han som en slags ceremoni ved høitidelige anledninger. Og faren hadde gitt ham spanskrør nogen ganger, for særlig grove forseelser. Han kunde ikke huske at han hadde reagert mot det anderledes enn sånn at han syntes det var i sin orden – det der kostet det å ta sig så store friheter. Faren var rettferdigheten, faren var god og trygg, 76og det var hos faren at han fikk låne ordentlige mannebøker, ikke fortellingsbøker, men slikt som Turistforeningens Årbok, og det var faren som så på hans regneopgaver og «underviste» karakterboken og stelte med skiene hans.

Naturligvis hadde han alltid tatt parti for moren, når han skjønte de var uvenner, og det hadde han jo skjønt at de var ofte, enda de laget aldri scener når barna var tilstede. Men det hadde hendt av og til at han våknet om natten og hørte at de var forferdelig sinte på hverandre.

Han husket en natt: Foreldrene hadde hver sitt soveværelse og han lå inne hos faren, men denne natten hadde han listet sig inn til Tua og var krøpet op i sengen til henne for å trøste henne: foreldrene var ute, og hun var rent utav sig og lå og gråt i vilden sky – ja nu husket han hvordan det også hang sammen. De hadde været hos konditoren med en eller annen av de utallige onklene fra den tiden, og Tua hadde valgt en kake med en stor klatt smørgul krem i, men efterpå sa denne mannen, at nu kom hun til å få gult skjegg når hun blev stor. Og Tua var slik så hun trodde alt folk sa til henne, og efterpå var det plent umulig å få slike idéer ut av hodet hennes igjen. Så da hun var kommet iseng, tok hun på å storskrike for det gule skjegget hun skulde få. Men tilslutt var de vel sovnet der i hinannens armer.

Da han våknet, så han gjennem sengens sprinkler at moren stod i lyset borte ved toalettbordet – faren like ved i selskapsklær, rar og uhyggelig likesom i ansiktet. Det var farens stemme som hadde vekket ham. Og han hadde hørt moren si, i en høi, klinger tone: «Ånei, Erik – to ganger forelsker man sig ikke i en som dig!»

Faren – han skjønte nu, det hadde visst været et skrik av raseri og smerte; ordene forstod han ikke, men stemmen fikk det til å krype koldt nedover ryggen hans, som når man morer sig med å leke med et eggjern.

Moren ranket sig – og hennes skjønnhet syntes gutten næsten uhyggelig. Blank sort silke over de runde skuldrer, men brystet hennes var blottet langt nedover i en firkant, og like på pynten av barmen vippet en stor 77bukett av skarlagenrøde blomster og gulbrunt randete geraniumblader. Hun hadde likedanne ildrøde blomster i det bølgende, brune håret – og hennes kinner brant og øinene flammet –.

Igjen skrek faren noget – og der gikk et rykk gjennem hele morens kneisende legeme, og glanslyset fôr besynderlig hvitblankt nedover draktens sorte silke:

«Og det vover du å si til mig! Det vover du si mig! Du må sandelig være langt nedforkommet, Erik!»

Han selv hadde forsøkt å putte sig helt under dynen – og så hadde vel foreldrene hørt at det rørte sig borti barnesengen. Da han igjen våget titte op, var faren der ikke; moren satt ved toalettbordet og gråt. Om en stund ropte han på henne, sakte og redd.

Hun kom borttil. Og enda han måtte ha været en stor gutt dengangen, nærmere ni år, så hadde hun tatt ham op i armene sine og båret ham tilbake til hans egen seng. Hennes bare bryst var hett som ild mot hans kinn, og den krydrede duft av geraniene var også likesom het, hennes ansikt var brennende vått. Han husket hvor kold og god hans egen seng kjentes, da hun la ham i den. Foreldrene vekslet ikke ord imens. Og da faren litt senere kom bort til ham, snudde han sig på den annen siden og sov demonstrativt lensmannssøvn. Da var han jo naturligvis vond på morens vegne –.

– Paul sukket ut mot den hvite himmel. Det tok til å glinse blekt i rutene på den annen side av gaten, luften hadde en snev av morgenlukt. Han klædde av sig, rørte sig uvilkårlig så sakte han kunde.

Ja sjøl veit – hvordan faren hadde været stelt i det. Skinnsyk – moren hadde altså været rasende for det. Men han skjønte det sgu –.

Han kunde ikke engang gi sig over i jeremiader om at foreldrenes skilsmisse hadde gjort barndommen til en ulykkestid for ham, som han hadde hørt andre barn gjøre. De skyldte på det hvergang de rotet sig bort i noget galt. Han hadde ikke været ulykkelig de årene hos moren på Linløkka. Bare aldri ordentlig i fred, alltid i uro, i halvspenn likesom – der var tanker som 78aldri var helt ute av syne, der var alltid som en liten verk ytterst i rottrevlene som engang var blitt revet over. Og alltid følelsen av at fra den første delen av sin barndom var han en fordrevet og en fredløs, faren hadde forurettet hans mor. Og nu vilde han aldri kunne huske på de årene derute, på alle de kjære og morsomme og fornøielige minnene fra Linløkka, uten å kjenne det samme agg for farens skyld – de hadde gjort ham urett hele tiden.

Han hadde jo trøstet sig. Sa moren. Ja fan tru det –. Lillian passet meget bedre for ham, han trivdes med henne –.

Tårene brøt frem i Pauls øine medett, skåldhete. Han bet ihop tennene av sinne. Kunde ikke moren ha latt være å si noget sånt – lumpent!

*

Næste dag bortimot aften gikk han opover til faren.

Byråchef Selmers bodde i annen etasje i en stor brun trevilla i Pilestrædet like ved Blåsen. De hadde alt plantet i verandakassene sine, lyserøde slyngpelargonier; de lyste sirlig og friskt mot det mørke tømmer – det virket restaurant, fôr det gjennem Paul, så grep han sig i det og kverket tanken.

Han kjente sig motløs – genert bent frem. Alt var jo anderledes nu – og han ante ikke hvordan han skulde ta dette, at situasjonen var omsnudd.

Fruen var i salongen, sa piken som tok hans hatt og ytterfrakk. Det hørte han forresten, innenfra perlet et veld av toner, et eller annet svært pianostykke. Det hadde også været en av hennes opgaver før i verden, å underholde sanatoriegjestene med sin musikk; hun spilte glimrende, men nokså ufølsomt.

Han forsøkte å få tak igjen i sitt gamle billede av henne – tvers igjennem alle disse årenes hatske vrangforestillinger – da han hadde været så glad i frøken Kraby så han spiste karamellpudding for hennes skyld uten å kny.

Dengang hadde hun vel ikke været fullt så svær, og koloritten mere sannsynlig. Nu var hun jevnt rosa over 79hele ansiktet, med et lilla skjær av pudderet, og den metallskinnende gullgule farven på hennes hår gjorde ikke engang forsøk på å virke naturalistisk.

Hun var pillen som et egg alltid, fra topp til tå – de hvite perlene i hennes kjøttfulle røde øresnipper virket som prikker over i’er til å fremheve hennes velklæddhet. Hun hadde regelmessige, ganske renskårne ansiktstrekk, men ansiktet var svært fyldig nu, og så uten rynker så det virket oppblåst; øinene lyseblå med et evig interessert, vennlig uttrykk.

Fru Lillian Selmer var klædd i en hvit silkebluse med masser av ørsmå legg, og sølvgrått klædesskjørt som hadde et fall om hoftene og baken slik at tanken uvilkårlig førtes hen på en velstelt fjordhoppes lendeparti – for hun førte sig akkurat som damene på Rezniceks tegninger i Simplicissimus: brystet sterkt skutt frem, hodet litt på hell forover og til siden, akterspeilet ut –.

«– ikke far hjemme? Nei kjære, ikke la mig forstyrre dig da, jeg kan sette mig inn til far og ta avisen så lenge –.» Han visste at Lillian tok stadig musikkundervisning hos en kjent pianist og øvde flere timer hver dag.

«Jeg skal bare få lov til å si piken beskjed – for du blir vel til aftens?»

Forekommende – det var likesom det ordet som dekket hele Lillian. Hold kjeft, gamle fan, sa Paul til sig selv. Det er vel bra hun er forekommende vel, når hun mener noget med det – er snild –.

Så kom han på at de hadde sagt du til hverandre – uten å tenke på det hadde han sagt du til henne. Nå, i virkeligheten hadde det heller aldri falt ham naturlig å si De til henne – men han hadde gjort det like siden hun blev farens kone, på trass, til hun måtte si det samme til ham, da han begynte å bli voksen. – Undres hvad hun tenkte nu –! Hans forlegenhet fra isted tok til i en pinlig grad –.

Stuen var møblert på en måte som Paul alltid hadde hørt kalle for smakfull – av folk som han ikke riktig torde opponere mot. Men han likte den ikke. Der var tykt teppe over hele gulvet, i bløte, dempede farver. 80Sånne dype, myke gulvtepper hadde de hatt hjemme og i gamle dager, men moren likte nakne gulver og glatte, hårde matter. Oppå teppet lå der drysset utover småtepper og skinn, et isbjørnskinn under flygelet. Inntil veggene stod tunge, blanke mahognymøbler fra farens familie, men den innlagte skapsofa hadde fått trekk av den samme vissentgrønne silke som var på de nye småstolene. De hadde flytende og bølgende linjer og plantemotiver i treverket; stolryggene var skåret ut slik at de dannet enslags store skjermplanter. De hadde alltid gitt Paul en liten ekkel fornemmelse, de stolene. Salong – nå det kalte de jo forresten selv stuen i det her huset.

Et gammelt brodert silkesjal gjorde det ut for flygelteppe, og bortover hele lokket stod fotografier i rammer. Også etpar av hans mor: ett hvor hun stod med ham selv på armen og ett hvor hun hadde Sigmund i fanget og de tre andre stod gruppert omkring. Der var duskelue-fotografiene av ham og Tua. Og slik som denne opstillingen hadde irritert ham før i tiden –.

Krabyene dannet en annen fløi. Og midt imellem begge familiene stod en diger forstørrelse i sølvramme, og alltid med blomster i en liten sølvvase foran: billedet av en årsgammel småpike som satt i bare linnet på et hvitt skinn. Den lille halvsøsteren sin hadde han sett en eneste gang – en annen juledag da han var blitt kommandert hitop.

Lillian kom i døren. Paul blev så flau som hun skulde ha grepet ham i å gjøre noget galt. For å dekke sig tok han kabinettsfotografiet av Tua og Halstein.

«Er det et nytt et. Jeg har ikke sett det før?»

«Nei de tok bare et halvt dusin. Din mor syntes ikke det var noe videre godt.» – De så komplett idiotiske ut på det, begge to.

«Hvor søt hun var, du, lille Margit –. Det var synd dere ikke fikk beholde henne –»

«Ja, det var tungt. Din far som elsker småbarn –.» Paul så i et blink at Lillian blev enda rødere i hodet enn normalt, og øinene hennes blev blanke. Han gikk bort til det tyrkiske messingbordet, tok aftenavisen: 81«Pastor Johannes Dverberg – har du sett det, onkel Abrahams bror er død?»

«Nei hvad sier du! Tenk er han død! Han var da ikke så forferdelig gammel heller – syvogseksti? – Ja han var jo den eldste av alle de søsknene, så kom fru assessor Horster –»

De tok dødsfallet som en gudegave, drøftet alt som kunde bringes i forbindelse med det.

«Abraham og Tinni kommer vel inn til begravelsen, vil jeg anta. Vi får samle familien til en middag heroppe, en dag mens de er i byen –»

Tilslutt kunde likevel ikke det emnet tøies lenger.

«Hvad var det for noget du spilte da jeg kom?»

Hun lot sig overtale til å ta det omigjen, og Paul stod hos henne og snudde notebladene. Så talte de litt om operaen på Nationaltheatret – hun og faren hadde været på premieren. De hørte til det faste premierepublikum. Tua og Halstein skulde gå der iaften – nei de kom ikke hjemom, de skulde i en forening først, og de fikk visst bevertning der –.

Endelig hørte Paul at faren låste sig inn i entreen. Lillian reiste sig og gikk sin mann i møte, straks han kom i stuedøren:

«Erik – Paul er her –»

Det kunde han da for pokker se selv vel – nei nu skulde han jo venne sig av med å ergre sig over alt de sa og gjorde: den glade, kvidrende stemmen til Lillian –. Nu visste han jo, at det hadde været hennes opgave å opmuntre og hygge –.

«Nå, hvordan står det til med dig? Er du helt frisk igjen? Din mor sa du hadde været nokså dårlig av influensa straks over påske –?»

«Jeg nei? Jeg blev liggende hjemme en mandag over – men det var ingenting, bare lathet. Hans var nokså dårlig – var visst borte fra skolen en hel uke –»

Så kom Lillian med nyheten om den eldre pastor Dverbergs død, og de sa opigjen alt som kunde sies om den sak, og så kom piken og meldte «værsgod –»

Byråchef Selmer var en stor, bredskuldret herre, litt 82korpulent nu. Hodet var nokså lite, og håret hadde trukket sig langt tilbake fra den høie blanke pannen; ved tinningene skinte det sølvblekt og tettklippet. Men det sirlige lille spisskjegget var askeblondt enda. Øinene bak lorgnetten så slitte og bleke ut. Igjen kom den følelsen over Paul, at han måtte orientere sig omigjen, efter en tiårs bergtagning – enten det var dem eller han selv som hadde været tatt i berg. Han visste ikke hvilket –.

Aftensbordet var nydelig – med servietten til ham satt op i en vifte, og der var utskårne reddiker og persillepynt på alle asjettene og kold makrell i salat med pepperrotkrem, og først fikk de noget pikant, varmt noget i skjell. Og han kunde ikke la være å tenke på sanatorium –.

Efterpå satte faren og han sig inn i kontoret; Selmers værelse het slik enda, skjønt der var kommet skinnmøblement midt på gulvet og et røkebord av kobber. Men det var bokreolene som klædde veggene fra gulv til tak, og det store arbeidsbordet som dominerte rummet fremdeles.

Faren sa: «Du vet hvor cigarene står – eller om du foretrekker en pipe» – selv holdt han sig til snadden, og de drøftet tobakk. Og han spurte om Paul vilde ha en pjolter, og Paul sa takk. Verandadøren stod åpen; Lillian gikk derute og puslet med blomsterkassene sine; det rislet vann av sprøiten hennes, og hun ropte nogen ord ned til fruen i første etasje som stelte med sine blomster på sin veranda, og nede på gaten hørtes lyden av folk som gikk langsomt og spaserte i vårkvelden.

Og Paul satt målbunden og tidde.

Så begynte faren gudskjelov å spørre om hans planer for sommeren. Paul visste ikke riktig –. Ja for august hadde han avtalt med Sigurd Aaser de skulde til Dovre – Aaser vilde bli botaniker, plantegeografi – og han selv vilde se på nogen gamle strandlinjer. Forresten hadde de planlagt en større rundtur, vilde se på nogen gruber, i drift og nedlagte, tenkte enda på Røros. –

Men hvad han skulde gjøre den første tiden av sommeren – nei det visste han ikke. Arbeide – bli i byen 83en stund utover, men naturligvis være ute hos moren en tid også –.

– Lucy fikk ikke noget fri isommer; hun var først kommet i denne blomsterbutikken i februar. Så han vilde forsøke å få henne litt ut med sig om aftnene –.

«De er ganske velskrevne, Paul, de små stykkene du har i avisene av og til.»

«Synes du? Det var morro. Du vet de er jo sånn svært populære, men jeg synes da det er morro at folk har lyst til å få vite litt om landet – fjellene og gamle brerander og slikt. Du så vel ikke tilfeldigvis et stykke jeg hadde ifjor vår, i et søndagsnummer av Pressen vel – om en hermafroditt bokfink?» Det var Pauls hemmelige stolthet, en hel del av stykket hadde vært citert i en meget videnskapelig publikasjon. «Det var jo sånn en avstikker fra mitt egentlige –. Jeg la merke til fuglen, den holdt til i krattet utenfor haven vår. Mor blev sint for jeg skjøt den, hun synes småfugl er småfugl, enten de er normale eller aparte –.»

«Der er forresten en ting jeg gjerne vilde spørre dig om, far,» fikk han endelig sagt. «Jeg husker en artikkel i Turistforeningens Årbok om Vinsterdalen på Dovre, jeg vet ikke hvem den var av, eller hvilken årgang, men hvis jeg får lete igjennem en dag, skal jeg nok finne den. Jeg leste den hjemme i Keysers gate; den stod i den hyllen som var mellem dørene til mors værelse og korridoren. Du husker, de siste årgangene hadde du inne hos dig selv –.»

«Dem har jeg nok måttet bringe på loftet, Paul – men jeg skal gå op og finne dem frem, så kan jeg sende hele bunten bort til dig.»

«Takk. Men jeg kan da komme bort og hente dem selv.»

Byråchefen reiste sig og gikk bort til bokreolen.

«Jeg har en bok her – jeg vet ikke om du har nogen interesse av å ha den?»

Paul gikk borttil: «Beiträge zur Kenntnis Norwegens von Carl Neumann» – jotakk, det kan du da begripe –»

«I det hele, hvis her skulde være nogen bøker som du 84har bruk for, eller bryr dig om å ha av andre grunner, så står de til din disposisjon. Jeg husker, som barn hadde du megen fornøielse av å få se på de engelske reisebeskrivelsene som jeg har.»

«Takk. Neimen far, den synes jeg ikke du skulde skille dig av med – det er da sånt vakkert eksemplar.» Det var Capel Brooke i rød maroquin.

«Nei, det er bedre du har den. Jeg ser aldri på den mere –.

– Du var ikke nede på stasjonen, du, da statsrådsavdelingen fra Stockholm kom?» spurte faren.

«Nei. Du far – har du nogen mening om hvordan situasjonen skal utvikle sig?»

«Jeg antar Stortinget kommer til å anmode ministeriet om å bli sittende og utøve regjeringshandlinger som om kongemakten var tilstede. En regjering må jo landet ha. – Det er selvfølgelig ingen revolusjon –»

«Nei –?» sa Paul. «Det tror jo ikke jeg noget på heller. Du vet, nu har vi hørt om denne unionspolitikken op av vegger og ned av stolper så lenge vi har levd. Men nogen løsning blir det vel ikke nu heller –»

«Jeg trodde ikke du var synderlig interessert i politikk heller –?»

«Mh –. Iallfall ikke i snakk om –. Jeg har jo fått det inn – hjemme og på skolen og – så når de snakker om det, synes jeg næsten det er som å høre Lille Rødhette og Ulven omigjen –»

«Situasjonen er jo forsåvidt anderledes nu enn den har været nogen gang før. Det er en forfatningskrise –»

De blev stående der ved bokhyllen og snakket om sanksjonsnektelsen, men så hørte de Tua og hennes forlovede komme utenfor i haven. Litt efter sa Paul farvel.

Faren fulgte med ned for å låse op gatedøren, og han gikk med Paul gjennem den lille forhaven, hvor spireahekken stod og lyste med hvite blomsterskjolder i den lyse kveld.

«Ja godnatt da, Paul, og takk for du så op.»

«Selv takk, far. Godnatt da.»

De gav hverandre hånden, Paul klemte hårdt til, og 85faren klemte igjen – de biet et lite øieblikk, før de slapp. Så smelte havegrinden igjen efter Paul.

*

Han var ikke oplagt til å gå hjem. Like gjerne slenge innom til Aaser – han hadde sagt neitakk, han var optatt ikveld. Men klokken var bare kvart på tolv – –

Men da han kom ned i pensjonatet, stod Aasers selskap nettop parat til å forlegge skueplassen annetsteds hen – til et atelier som Aasers kusine og hennes veninde hadde. De to unge pikene var nettop kommet hjem fra et Romaophold.

Paul blev forestillet, og det smigret ham litt da Marie Aaser spurte: «Det er Dem som skriver, jo – De skal vel bli forfatter, De?»

Flokken toget avsted og havnet på toppen av en forretningsgård nederst i Kirkegaten. De andre hadde drukket endel oppe hos Aaser og var alt godt rystet sammen. Så det var bare Paul som andektig fulgte fremvisningen av de unge pikers malerier fra først til sist. Ganske fine, syntes han, men litt blasse og utflytende. Imidlertid, især frøken Aaser var søt, og der var en vidunderlig utsikt utover hustak og grønne trekroner og fjorden og øene i vårnattens demring. Så de to blev stående en stund og snakket alvorlig sammen. Efter det siste døgnets sinnsoprør og strid for å få bragt sitt hjerte en smule i ballanse, og nu sist dette inntrykket som han ikke kunde bli kvitt, av faren i det der hjemmet hans – at det var en mann som skjulte et nederlag – gjorde det godt å få gi sig hen i en melankoli som han ikke trengte dekke over, fordi det var en naturlig og passende pose efter situasjonen. Han var jo den fremmede som var dumpet inn ute fra natten i de andres fest, og den som står ensom og klinkende edru midt i et oprømt lag – med en søt liten malerinne ved et ateliervindu ut mot Kristianiafjorden en juninatt. Der var hvile i det – akkurat som det kjentes å komme inn i en kupé ved kveldstid og slenge sig ned, når en har travet en fire – fem mil om dagen.

86Så da der kom vin – spansk landvin som smakte bra – kjente han sig meget bedre tilmote. Der var nogen borte i sofaen som begynte å synge «Ja vi elsker –» – Aaser vel, han var fra tjukkeste venstrelandet – og Paul sang med, der han stod ved vinduet og visste, nu gjorde han sig til en liten smule. – Stundimellem danset de, og så spilte frøken Aaser og veninden mandolin og gitar og sang italienske viser, og så danset de igjen. Det var langt ut på morgenen da Paul gikk, sammen med en ung pike som bodde ute ved Skillebekk; han hadde tilbudt å følge henne hjem.

Himmelen var full av små perlemorfarvede skyer, og Frognerkilen blek og blank, og frukttrær stod i blomst i havene langs Drammensveien. Det luktet morgen og brakt vann og nyutsprungen vår, og fuglene fløitet og trillet –. Så da de var kommet til den villaen der pikebarnet bodde – hennes navn hadde Paul ikke opfattet – så blev han sittende med henne på en duggvåt havebenk en god stund ennu. Til en hvit skikkelse skimtet frem bak et vindu i villaen, og piken fór op:

«Gi-id, mamma! Å nu skal jeg vel få!»

Så drev han langsomt innover igjen og nød stillheten over byen og solens svake, milde varme. De små lindetrærne nedover Karl Johan stod vidunderlig skjært grønne med små silkeblader; Universitetet tok sig så vakkert ut, ærverdig i den øde, sollyse morgen – og han gikk videre, vel tilpass. Bøkene som faren hadde gitt ham, hadde han glemt et sted – de lå nu vel hos Aaser. Likevel følte han litt skam – som det skulde være en troløshet.

Straks ovenfor Sankt Olavs kirke løp han like på fru Gotaas. Paul hilste: «Kjære, er De ute og går så tidlig?»

«Å, det er da ikke så tidlig,» sa hun på sin milde, uforstyrrede måte, «klokken er halvsyv.»

«Ja det er jo ikke så tidlig å gå hjem og legge sig just. Men det er da tidlig å være ute og gå –»

«Nei jeg går ofte i halvsyv-messen, jeg,» sa fru Gotaas.

Paul fikk et innfall. Frøken Aaser hadde fortalt at i 87Rom brukte de ofte, når de hadde streifet ute hele natten på små festlige kneiper, hvor der var musikk og folkeliv, så gikk de tilslutt omkring og så dagen bryte frem over plasser og fontener og endte inne i en eller annen dunkel gammel kirke med messe og lys og skyer av duftende røkelse. Men han hadde aldri tenkt sig muligheten av at der kunde være katolsk messe om hverdagsmorgnene her i Kristiania –.

«Hør her, fru Gotaas – kan ikke jeg få bli med Dem i kirken?»

Han blev litt flau, da hun så op på ham – det lille rynkede koneansiktet var så slitt og uskyldig, capen hennes grønn av elde i morgensolen.

«Ja jeg er ikke full, fru Gotaas. Vi har nok moret oss litt, men ikke så det gjør noget –»

«Nei det er De da ikke –. Ja De vet, kirken står jo åpen for alle, den.»

Fru Gotaas gikk foran gjennem en port i et plankegjerde og inn av en dør på siden av tårnet.

Han hadde aldri været innenfor i den katolske kirke før. Hans første inntrykk var at der var uendelig høit under hvelvene og noget strålende og praktfullt over rummet; broget sollys flommet inn av høie, malte glassruter. Han fulgte efter fru Gotaas opigjennem midtgangen, men da hun med ett falt på kne, smatt han fort inn i benken bakom og satte sig. Fru Gotaas gikk inn i benken foran ham og huket sig sammen i knelende stilling med hendene for ansiktet.

En prest kom frem i koret. Foran sig bar han noget som var dekket av en rød silkeduk, og han hadde rødt messehagl, meget penere enn onkel Abrahams røde fløiels med det tykke gullkorset. På hodet hadde han en pussig svart dings. Men det rareste var den lille korgutten i rødt og hvitt – at de hadde korgutter i Norge, og de så ut akkurat som på billeder fra utlandet – –

Da Paul fikk sett sig om litt, opdaget han, det første inntrykk av prakt hadde været litt misvisende. Det var nokså tarvelig altsammen – eketres malt gotikk i lange baner, krimskrams og papirblomster visst. Alteret 88oppe i koret så ut til å være litt finere, med to gullforgylte englefigurer og enslags kuppel over midten. Og selve kirkerummet var ikke så storartet heller som det virket med det samme en kom inn, det var skittengrått og glassmaleriene ikke noget å skryte av. Det hadde virket stort fordi det var så tomt for mennesker – en fire-fem bortigjennem benkene og nogen nonner aller lengst nede.

Men der var noget ved det hele som virket sympatisk likevel. Der var noget rart, overstrømmende eller uforbeholdent ved selve mengden av nokså vulgære pynteting – som om kirken bekjente nogenting, uten å være skamfull, i overstrømmende glede. Selv det som var stygt, var iallfall ikke stygt på den sedate, demonstrativt fordringsløse måten som han kjente fra Fossbakke kirke.

Han forsøkte å opfatte meningen av noget av det som presten foretok sig oppe foran alteret. Men mannen vendte ryggen til folk hele tiden, og det var umulig at de kunde høre et kvekk av det som han hvisket, mens han syslet og rørte sig deroppe. Og eftersom Paul opdaget at nu måtte gudstjenesten være i full sving, og den dype stillhet blev ved å råde i det tomme, sollyse rum, og de få mennesker i kirkebenkene blev ved å knele som om de intenst var sunket inn i sig selv, så følte han en viss betagelse. Jamen er dette her vakkert på en måte; han syntes plutselig at han begrep, hvad folk mente med å tale om den usynlige Gud – her kunde han tenke sig at både presten og menigheten var sammen for å tilbe noget usynlig. Nogen annen mening kunde umulig denne gudstjenesten ha, for der var jo ingenting med at presten snudde sig til menigheten og befattet sig med den, men snarere som om denne mannen i spissen for dem alle ledet en eller annen dyrkelse. Og for første gang i sitt liv syntes han han øinet enslags fornuft i gudstjenesten – i denne tause tilbedelse kunde han forestille sig at der var et Vesen tilstede og tok imot sjelene. Selvfølgelig, det måtte ha været en lignende form for kristendom som hadde hatt kraft i sig til en sånn kolossal ekspansjon 89– det var jo også førenn den blev en preke-religion at den var kommet hit til landet – –

– Paul skvatt op – hadde nok duppet litt – folkene reiste sig og gikk ut av benkene. Paul reiste sig også – han trodde det var slutt; da så han at fru Gotaas og de andre vandret langsomt opover mot koret. Det så ut som der skulde være altergang, enda det jo var hverdag. Der var ikke så få folk heller, en åtte stykker. Paul så på utdelingen av brødet med en viss nysgjerrighet – presten skulde jo drikke for dem alle, hadde han hørt, men han så ikke noget til at han gjorde det; kalken hadde han satt igjen oppe på alteret.

Fru Gotaas kom gående nedover igjen, liten og rundrygget, med bøid hode og hendene lagt flatt sammen foran brystet, så fingertuppene pekte opad. Det så pent og høitidelig ut. Så huket hun sig sammen igjen i benken. Paul forsøkte å huske hvordan folk gjorde når de hadde været til alters i Fossbakke – de satte sig visst ned på sin ende. Igrunnen måtte det da falle naturligere å knele.

Hadde han ant at det var altergang og at det var derfor fru Gotaas skulde i kirken, vilde han jo aldri ha trengt sig på slik. Og enda mer lei av det blev han, da han kom ut og fru Gotaas kom bort til ham – han merket hun vilde forsøke å late som ikkeno –, hun gav sig til å småprate – –

«Røkelse –» sa Paul for å si noget. «Bruker de ikke det her i Norge?»

«Jo da, det gjør de – til høimessen og til benediksjon –»

«Høimesse, er det en annenslags messe det da enn denne her –?»

«Ja dette er jo en stille messe – det er så sjelden det er høimesse på en hverdag, vet De – bare på festdagene.»

«Har dere en slik messe hver morgen klokken halvsyv da?»

«Nei, det er det nok ikke dessverre. Det kommer jo an på hvor mange prester som er i byen, det. For én skal jo lese messen på instituttet og én på hospitalet, og 90da blir det jo bare ottemessen i kirken, den går skolebarna til og så alle de som skal på kontorer og slik. Så mange ganger kommer Gotaas og jeg ikke til messe annet enn om søndagen –»

De låste sig inn. Paul hørte Monika og guttene var i spisestuen.

«Jeg skal komme inn med en kopp kaffe til Dem, jeg,» sa fru Gotaas, «jeg tenker De kan ha lyst på en dråpe kaffe nu –»

Paul traff Randi Alme utenfor Universitetet etpar dager efter, og gikk bort og snakket til henne.

«Og du som har været i messen da!» sa hun og lo.

Paul blev ergerlig:

«Ja – og dig så jeg ikke noget til! Og det var vel ellers du som burde ha været der. Du gjør ikke inntrykk av å være videre ivrig, mor!»

«Jeg pleier å gå i ottemessen hver dag,» sa Randi og blev rød.

«Hvis jeg var Gud, så tror jeg forresten at jeg vilde synes det fikk da være måte med å renne folk på dørene og, lell! Han må da bli så lei dette gnålet deres, når han skal ha dere flyende hos sig hver evige bidige dag!»

Randi Alme lo høit:

«Ja hvis du var Gud, ja! Eller Gud var som oss. I det hele så er det jo noget reddsomt tøv da, dette pratet om at menneskene har skapt Gud i sitt billede!»

Hun nikket og løp bort til en ung pike som vinket på henne.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.