V.

Våren 1914 fikk Paul ordnet sig så han kunde innfri sitt løfte til Bjørg og gi henne en Parisertur.

Han hadde ikke været i utlandet før, han heller – det skapte straks en felles stemning mellem ham og hans kone. De var sammen et sted hvor alt var like nytt for dem begge.

De var heldige med været og. Der var et sånt strålende sølvaktig skimmer i morgenluften over byen, når de kom ned fra hotellet og gikk bortover boulevarden til sin kafé – de kalte den slik efterat de hadde drukket kaffe der to morgener. Store, sommerlig blånende og lysmette skyer seilte i den disige luft over takene, som var det første Paul hadde forelsket sig i ved Paris – linjen av brukne, svarte takflater med kamformede grupper av kaminpiper mot luften; så kom en brandmur som et stup ned til galens kløft gjennem stenmassene, og i ly innunder brandgavlen lå pussige gamle huser, en rest av eldre bebyggelse, trukket tilbake fra fortauet, med enslags skraphandlers utstilling av gamle møbler og ting utenfor på bakken. Den lille forretningen lå som en bakevje i strømmen av trafikk på boulevarden.

340Det kunde ikke nytte om alle mennesker skrek i kor at Paris var vidunderlig – det var sgu sant allikevel. Paul satt stille av lykke, myste mot solskinnet, røkte og hørte med et halvt øre på Bjørgs lyse pjutring. Tversover plassen reiste St. Germain des Prés sitt vakre, alvorlige tårn, som sluttet så brått med den artige hatten – forbi rant trafikken nedover boulevarden, en strøm, en strøm, under trærne – de var litt brunsket og sykelige i løvet alt av byluften, enda det bare var sist i mai. Fotgjengere, syklister, drosjer, biler, omnibuser og varevogner med veldige blådroplete nordfranske hester foran – det glitret, det klapret, det ringlet og larmet, det var akkurat så godt som å sitte og se på rindende vann. Og de høie husene var så vakre, lange fasader av en mild, sotet grå farve, med høie vinduer og grønnaktige tremmesjalusier og balkonggitrenes border bortover. Til perspektivet av gaten gled sammen langt borte i den lyse ølrøik.

Og mens han satt sånn og bare nød og nød, syntes han at Bjørgs ustanselige talestrøm blev som en liten melodi – den falt så godt sammen med hans egen følelse av glede og nyoplevelse. For Bjørg også opdaget noget hvert øieblikk: «Tenk, de går på gaten med papillotter i hodet – og morgenkjole –. Uff nei, franske herrer tror jeg ikke at jeg vilde like – jeg synes de ser ut som dukkemenn, jeg. – Du, se på henne som sitter dernede – ved det ytterste bordet – synes du hun er pen? Nei fy, jeg synes de er fæle, jeg, når de er så skrekkelig kittet og malt – det er sikkert hennes elsker, han som hun er sammen med, tror du ikke det –?» – Paul smilte overbærende til sin unge kone, hun var rød og hvit i huden som en epleblomst, håret hennes skinte aldeles gyldent under den store, pastellblå hatten som hun hadde kjøpt den første dagen de var her i byen, og hun hadde fått sig en ny kjole av noget lett, vannblått silke. Litt vel lubben var hun blitt efter ungesjauen – av og til kunde ikke Paul la være å tenke på sin svigermor, om ikke hun og i sin ungdom hadde været litt i samme retning – fyldig, rosenkinnet, gullhåret. Men ihvertfall, Bjørg var 341aldeles nydelig nu, minnet om en fullt utsprungen rose av de små, uskyldige som vokser på gamle busker i landsens haver.

«Å Paul, å se – bare fem sous for de vidunderlige rosene» – en rekke håndkjerrer hadde stanset like i fortauskanten under kastanjetrærne. Det var et syn så vakkert, den ene kjerren var bare en såte av sterktrøde roser, duften kjentes helt hit.

«Vil du ha nogen – skal jeg springe bort og kjøpe til dig –.»

Litt efter var det en kjerre med dunede, rødgule aprikoser tårnet op, og grønne blader stukket innimellem til pynt. Men aprikosene i den posen de fikk, var nokså umodne og tørre. Bjørg gnasket dem og snakket og snakket:

«Tenk at de lar slike store barn gå med bare legger – nei det liker jeg ikke. Takke mig til for norske unger da – uff, jeg synes de franske barna ser så veslevoksne ut. Ja de er nok nydelige på en måte, men så tynne og bleke da –. Uff, jeg tror ikke at sydlendingene har noe videre greie på å stelle småbarn ordentlig – hvad tror du? Å Paul, jeg tenker sånn på Sunlife – tror du hun lengter litegrand efter mamman sin, du?»

«Nei det kan du være rolig for at hun ikke gjør,» sa Paul hjerteløst.

«Men gid, sånn jeg gleder mig til å komme hjem og pynte henne med alle de fortryllende plaggene som jeg har kjøpt til tullen min –. Du, hvad tror du det er for enslags fisk han har i den der kjerren – fy den ser da ekkel ut –.»

Det var store bruskfisk, rosenrøde i det halvklare kjøttet, perlehvite og mattblanke på buken. Mannen hakket dem sund med en stor kniv og solgte dem i stykker.

«Det der? – er raie, vi spiste det forleden med brunt smør, husker du ikke vi syntes det var godt –?»

«Gid var det de – tenk at hvis jeg hadde visst de så slik ut, så tror jeg ikke jeg hadde tort ta det.»

*

342De slentret nedover Rue Bonaparte, stanset og så inn i vinduene. Innen de nådde så langt ned som til Seinen, hadde de allerede fått etpar-tre pakker å bære på.

Bokselgerne som stod med sine kasser langs kaien, interesserte pussig nok Bjørg. Det var gamle, kolorerte motekobbere hun vilde ha tak i – dem vilde hun få rammet inn og så henge dem op hjemme i trappen op til annen etasje, vilde ikke det være stilig? Paul var lykkelig, så lenge hun bare gad rote –.

– Det var denne vidunderlige himmelen, blekere blå enn hjemme, full av lyseblå og duegrå og sølvskinnende skyer – slettelandets himmel som hadde betatt ham allerede da de reiste opover elven til Antwerpen. Seinens strømmende gulgrå vannmasser mellem de lyse stenmurer, platanenes dempede grønne farve mot husenes grå, og luften som samlet alle de fine, kjølige farver så vakkert. Og så nede på øen kirken med de to tårnene og dybden av portalene og rosen senket inn i den levende, filigransaktige rike fasade. Den grå sten var svartflammet nedover og hadde en egen krittaktig hvithet på overflaten av all skulpturen, så den syntes selvlysende mot luften bakom, som nu begynte å bli tykk og gråblå av hetedamp.

De skulde i Notre Dame, og efterpa skulde de finne den butikken like ved, hvor Ruth hadde kjøpt alt det morsomme blomstrete stentøiet som hun hadde på atelieret sitt. Det var især nogen langhalsede katter av grønn fajanse som Bjørg var vilt forelsket i.

*

Paul ventet, tålmodig som en engel, mens Bjørg endevendte kassene med soldes et occasions utenfor magasinene. Han kunde gjerne blitt stående der så lenge det skulde være – synet, lyden, lukten av det evig levende røre på boulevarden med de høie, grå husene, lukkede og tilbakedragne, trekronene som kuplet sig over mylderet, reklameplakatenes farveflekker, asfaltens silkeaktige grå glans og den dempningen som lyden av hester og vogner fikk på den – det var så godt, så godt, bare å stå stille midt i det. Og han svarte med uopslitelig imøtekommenhet 343«ja det synes jeg du skulde», hvergang Bjørg holdt op et nytt fund hun var kommet over i kassenes dynger av brogede lapper, og spurte om han syntes hun skulde ta det.

Dejeuneren spiste de på en fortausrestaurant, hvor vegger av eføi i kasser bare såvidt markerte skillet mellem den og gaten. Men derefter måtte de ta metroen hjem for å bli kvitt alle pakkene sine – hotellværelset deres fløt over av poser og pakker og brogede og blomstrede pappesker. Det var jo igrunnen mest småting, alt som hun syntes var «så billig», og en hel del juks dessuten, det hun kjøpte, og Paul gjorde ikke noget for å stagge hennes kjøpelyst.

*

Det var ikke mulig å være i denne byen, midt på blanke forsommeren, sammen med en nydelig, ung og henrykt kvinne, uten å opføre sig som man var vilt forelsket i henne. Paul spekulerte ikke over akkurat hvor forelsket han var i sin kone – han elsket henne som hun var en elskerinne han nettop hadde erobret, og hun føide sig efter hans stormende kjærtegn med en søt og komisk liten dristighet: «Ja kjære, her, ikkesant – når vi er i Paris, så må vi da ha lov til ett og annet –.»

Og hver evige aften og natt var de ute på morro –

*

Sigmund var i Paris; han hadde reist hitned like efter sin debutkonsert i Kristiania for halvannet år siden. Det hadde været en stor sukces, skrev moren dengang og sendte Paul nogen av anmeldelsene – de var svært anerkjennende. Likevel hadde Paul følt noget da som han ikke kunde forklare. Det var så løierlig å tenke på, i fremtiden skulde altså nogen slike papirbiter spille en nokså stor rolle i hans brors liv. Sigmund hadde været sånn real og kjekk gutt, da han var liten, aldri noe tøis med ham – litt efter litt var det som om musikken tok op plassen for alt annet som gutten hadde brydd sig om før. Og nu skulde alt det som hans bror hadde i sig av musikk, på en eller annen måte verdsettes eller opmuntres 344eller hemmes av nogen slike småstykker i avisene. – Nå, det fikk jo bli guttens egen sak –.

Han var svært talentfull, såvidt Paul skjønte sig på det. – Han hadde et værelse og alkove i Rue Monsieur; i enslags bakbygning ut til en liten gammel have med et eneste, stort almetre på en grønn plen og eføi som grodde opover husmurene. Han holdt selskap for dem der den første aftenen de var i Paris. Gjestene var mest kunstnere, skandinaver. Bjørgs øine stod trillrundt vidåpne – alle disse menneskenes navner kjente hun fra avisene, eller iallfall mange av dem, og nogen av dem hadde skrevet bøker som hun hadde lest. – «Tenk vet du, jeg likte henne, jeg, – jeg synes hun er søt å være sammen med», sa Bjørg morgenen efter, mens hun satt og børstet ut håret sitt. Det dreiet sig om en skuespillerinne som skulde være endel vidtløftig i sitt privatliv. «Uff nei, la vær mig nu, Paul – jeg kan jo ikke bli ferdig når du skal holde på slik –» hun fikk vekk hans hode, som han hadde bøid ned mot hennes bare skulder. De skulde møte Ruth og spise lunsj sammen med henne, og efterpå skulde Ruth følge Bjørg op til Lafayette og hjelpe henne med å finne en kjole som passet til å danse i –.

*

Ruth var blitt svært pen og klædde sig udmerket – virket absolutt distingvert. Hun kjente Paris ut og inn, og etpar formiddager, da Bjørg vilde bli liggende i sengen til lunsjtid, gikk Paul ut med Ruth. St. Louis-øen, Belleville, Place des Vosges, gamle bydeler nord for Pantheon – Paul vilde gjerne ha fått gå sånn og drive hele dagen til ende. Men Bjørg interesserte sig ikke så meget for de strøkene hvor der ikke var butikker –.

Paul og Bjørg pleide å møtes med Sigmund etsteds til dîné, og så gikk de bakefter op på Lilas eller et annet sted, hvor de traff skandinaver. Ruth var der gjerne og nogen av hennes krets. Og derfra drog de ut – de hadde været på Bal Bullier og Noctambules og på en hel del av de stedene på Montmartre med tilliggelser som en skal ha været på. Paul syntes ikke akkurat at disse forlystelsesstedene var så rystende morsomme – men Bjørg 345moret sig vilt og redselsslått; hun gledet sig visst især til å fortelle om det i Kristiania og Trondhjem. Og Ruths og Sigmunds venner var riktig hyggelige å rangle sammen med en aften, to aftener – allerede tredje gangen syntes Paul det blev svært ensformig. Bevares, han kunde saktens holde det ut de par ukene han skulde være her – men hvis han var nødt til å omgåes disse menneskene et års tid, og høre dem si nokså ensartede replikker om nokså ensartede folk og forhold og emner aften ut og aften inn, så vilde han vel formodentlig nokså snart komme til å gjøre skandale. – De hadde et uttrykk på engelsk: bored to tears –.

Men gatene om natten, når de flyttet sig fra det ene stedet til det annet –. Igrunnen syntes han hvert øieblikk en ikke var ute i denne byen, var bortkastet. Og det leie ved denne natterangelen var at de kom ut så altfor sent om morgenen – morgnene i Paris var det aller deiligste.

*

De hadde været i Hallene en natt og var kommet iseng klokken fem – og Paul hadde våget sig på noget som var det nærmeste en kunde komme til en pjolter hernede. Så våknet han ved syvtiden og visste det vilde ikke nytte om han forsøkte å falle i søvn igjen.

Han stod op og klædde på sig – så bort til Bjørg; hun sov som en død. Dakar liten – hun var blitt dårlig da de kom hjem inatt, eller imorges – og når hun våknet, kom hun vel til å være så sønderknust og skamfull – foruten at hun vel fikk vondt i hodet – hvis hun da i det hele husket den lille skandalen sin.

Han vilde gå ut og drive i gatene etpar timer – og så vilde han gå op og kjøpe det smykket som de hadde sett på i en antikvitetshandel oppe i Rue de Vaugirard. Han hadde halvveis lovt henne det – en ordentlig ting skulde hun da ha til minne om deres «bryllupsreise». Nu hadde hun riktignok funnet på at hun heller vilde ha en sånn liten håndveske av sølvfiligran – de var svært smakløse, syntes Paul. Men halskjedet var virkelig et fund 346– et gullsmedarbeide fra førtiårene, men vakkert og dristig med store, meget mørke ametyster, innfattet i koralrød og mørkeblå emalje og besatt med små perler og turkiser. Det kunde likefrem bli et arvestykke i familien – for Sunlife engang i tiden. Synne – undres hvordan hun hadde det – storartet naturligvis; hun hadde været aldeles vill av henrykkelse for å få stå på en stol ved vinduet og se ned i Storgaten med alle sporvognene og bilene. Hun skulde vel bli ordentlig bortskjemt hos Jacobsens –.

Fra St. Sulpice gikk han opover en trang gate mellem høie havemurer som eføien hang utover. Almekronene innenfor fanget sollyset så vakkert i det ru og mørke løy –. Herlig å slippe ut påny, mens det enda var frisk morgen –.

Butikken i Rue de Vaugirard var ikke åpen enda. Paul snudde tilbake til en liten kafé han hadde sett på et gatehjørne.

Der var denne daue luften av spritånde og sur øldunst. En sofa med avskallet brunt voksdukstrekk langs en vegg, små flekkete marmorborder foran. En tykk, bustet kone serverte noget i glass til nogen arbeidere over blikkdisken. En skitten gutt i grønt forklæ holdt op å feie sammen sagmuggen på gulvet og bragte ham et glass kaffe. Croissants – om et øieblikk –.

Paul tendte en cigarett, mens han ventet på brødene. Han satt og så ut av vinduet – hun var ordentlig chic, den unge damen som skrådde over gaten der, – beigefarvet fra topp til tå, i skreddersydd, – rødhåret. Pussig, den typen er det som skandinavene hernede aldri legger merke til – de opdager ikke en pariserinne, uten hun er så malt som en reklameplakat. Tro hvad en sånn dame er ute efter forresten på denne tid av morgenen – kanskje hun skal i kirken –.

Damen i beige trådte inn i kafeen, hilste kjent på madame og garçonen, satte sig i sofaen ved det øverste bordet, la fra sig sin messebok, trakk av sig hanskene, skjøv op sitt slør. Men kjære –! Paul så på damen – damens blikk streifet ham – de reiste sig samtidig:

347«Men kjære – er du her –?»

«Men kjære – er du her –?»

«Det var da morro – får jeg lov å flytte op til dig, Randi?»

«Jeg kan sette mig ned til dig – jeg pleier alltid å sitte ved det bordet så –.»

«– Har du bodd her i tre år, sier du –. Tenk at jeg ikke har truffet dig før – vi har været her i tre uker alt, jeg er her med min kone. Men du er kanskje ikke noget videre sammen med norske?»

«Ikke så meget i det siste. Nei jeg har ligget her for å arbeide – arkivstudier og sånt. Men det førte med sig, at efter hvert kom jeg mest til å være sammen med franske. Som arbeider med det samme stoff tildels, forstår du –.»

«Ja du holder jo på med en doktoravhandling. – Ingstad var det vel som sa det. Men han trodde det var noget i norsk kirkehistorie. Det er middelalderen da naturligvis –?»

«Nei det var nu det attende århundrede. Og ikke spesielt kirkehistorie. Nei det var egentlig det attende århundredes ideologi – særlig Rousseau. Du vet hans fantasterier om det oprindelige menneskes fortreffelighet – hvordan det blandt annet har omdannet den middelalderlige, rasjonelle opfatning av folkesuverenitet og folkets rett. Sånn som den ytrer sig, på én måte i våre gamle lover og på en annen måte hos St. Thomas Aquinas. Til det blir ren og skjær overtro, det moderne demokrati – mystagogen Sars’ fremstilling av vår historie for eksempel. Men naturligvis vet du jeg kom til å behandle innflydelsen av det der på folkereligionen også – den gamle lutherdoms tvangsformæling med den såkalte åndsfrihet og så videre. Siden Norge har statskirke, så dens religiøse lære alltid er nødt til å føie sig efter det som til enhver tid er den almindelige borgerlige tankegang –.»

«Det høres morsomt ut. Skal du bli her nede lenge?»

«Jeg antar det.»

Hennes far var død for tre år siden og gården solgt. 348Men hun hadde været et par sommerturer i Norge – bodd i Kristiania et par måneder siste høst, hos fru Gotaas: «Du vet hun blev enke iforfjor?»

«Nei? Men fortell mig hvordan Gotaases har det –.» Han hadde ingenting hørt om dem siden Margrete-Maries og Eberhards bryllup.

«Ja du kan tro de satte pris på at du sendte present.» Eberhard hadde egen forretning nu – glassmagasin på østkanten; det gikk godt, Gud skje lov. Ja de hadde alt fire barn; Josef var i forretningen der. Wilfrid var elektrisk montør og bodde hjemme hos moren. Monika var karmeliternonne i England.

«Monika! – Gud bevare mig vel! Er Monika gått i kloster – hun var da sånn riktig Kristiania-backfisch – sveisen og søt og nebbet –.»

Randi smilte litt og rystet på hodet: «Monika har visst hvad hun skulde bli siden hun var småpike.» «Hun var så full av spetakkel alltid – lo for et godt ord,» undret Paul.

«Jaja – tror du ikke hun har bruk for det i klosteret da? De fleste nonner som jeg kjenner, har sandelig godt humør. Ellers blev det vel også vanskelig.»

«Bevare mig vel, – Monika! – Det næste jeg får høre er vel at du går ‘sta og går i kloster –» sa Paul.

Randi blev langsomt rød. Men så lo hun høit:

«– Jeg kan da igrunnen likegodt tilstå det forresten –. Det er akkurat det jeg skal.»

«Nei gi dig nu, Randi. Nu sitter du vel bare og skrøner?»

«Nei, det er sant.»

«Men i himmelens navn. – Hvad i allverden skal det være godt for at du blir nonne? Enn arbeidet ditt da? Ja for du kan da vel ikke ta doktorgraden når du går i kloster? Gamle kongelige Frederiks kom da vel til å styrte sammen av forferdelse, hvis det skulde opleve en doktorand som kom anstigende i nonneslør og rosenkrans!»

«Nei.» – Randi klukklo ved tanken. «Det blir ikke i 349min tid iallfall. Ikke for det – der er slett ikke så få ordenssøstre som har en doktorgrad, i Amerika iallfall. Men sånt – pikegymnasier og colleges ledet av nonner – det blir der ikke bruk for i Norge på år og dag enda. Og setter de mig til å være klasselærerinne eller skolesøster i en av småbyene, så er det ikke nogen doktorgrad jeg har bruk for.»

«Nei men Randi – du kan da umulig være riktig riktig. Alvorlig talt, du vet da at jeg har alltid hatt stor sympati med katolisismen. Og i og for sig kan jeg godt forstå at unge piker kan føle kall til å gå i kloster. Men ikke sånne som du – du har årelange studier bak dig, og et arbeide foran dig som du har holdt på med i lange tider. Du må da kunne utrette meget mere for Kirken også da, jente –. Det er da noget som selv jeg vet, at der er hele områder av vår historie som aldri er blitt virkelig videnskapelig behandlet, fordi de folkene som har stelt med aktstykkene, ikke ante hvad der stod i dem, fordi de ingenting visste om den katolske tradisjon, hverken i vår historie eller i Europas historie – og det som verre er, de har bilt sig inn at de visste noget, selv om det de kjente, bare var sånne protestantiske folkesagn om katolisismen – og så kommer de til piskende gale resultater. Herregud da, Randi – bare tenk på alt det materiale som ligger og venter på å bli tatt op av en historiker eller filolog – som kan skjønne hvad der står i dokumentene –.»

Randi nikket.

«Alt det der har jeg sagt mig selv tusen ganger. Å jo – jeg har da forsøkt å overtale – Vår Herre – og mig selv og –. Forsikret Gud om at jeg kunde tjene Ham også bedre, hvis jeg fikk gjøre det som jeg selv vilde istedetfor det som Han bad mig om. Men det nyttet ikke at jeg tilbød Vår Frelser likt og ulikt istedetfor det som Han spurte om. Ikke uten jeg vilde – ja gi op det inderlige og fortrolige liv sammen med Ham hver dag. Naturligvis, man kan trekke sig tilbake fra Ham – nøie sig med å praktisere akkurat det minimum av religion som Kirken forlanger av sine tverreste og dovneste barn, før 350den blir nødt til å la dem seile sin egen sjø. Tror du kanskje ikke jeg har forsøkt det og –. Jeg undskyldte mig med at jeg arbeidet så meget – jeg kunde ikke samle tankene mine til bønn og meditasjon, jeg orket ikke gå til messe og kommunion hver morgen. Men så vilde ikke arbeidet gå for mig – der var ikke nogen smak eller saft i dagen uten –. Isj, livet smakte som å leve på bare hermetikk –.»

«Men har du ikke engang lyst til å gå i kloster da?» spurte Paul alvorlig. «Hvordan kan du tro det da, at der skal komme noget godt ut av det? For du kan ikke mene at du bør gå i kloster bare fordi du ikke har lyst til det? – Det er iallfall ikke det inntrykk jeg har fått av katolisismen – at den ikke tåler livsgleden, men forlanger at alle mennesker bare skal gjøre det de nødigst vil?»

Randi Alme rystet på hodet, litt brydd:

«Nei visst ikke, nei. – Uff, det er vanskelig å forklare for dig som ikke er katolikk. Nei var det sånn at jeg hadde lyst til klosterlivet, så var det grei skuring – jeg hadde temmelig sikkert ikke noget der å gjøre. Men det er ikke det. Det er prisen som jeg ikke har lyst til å betale. Og livsgleden, som du sier. Jovisst blir Kirken ved å si, gled eder – i Herren! Men ikke den gleden som kommer av å klamre sig til ditt og datt, skrape til sig og karre sammen menneskelige verdier, for den holder så likevel hverken i vask eller i solskinn. Ikke arbeidsgleden engang, hvis en gjør arbeidet for sin egen skyld eller for arbeidets skyld – uten en arbeider først for Guds skyld.

Men jeg gruer mig altså for å gi avkall på min egen vilje og mine planer og mine vaner. Bare det ikke å kunne klæ sig som man vil» – hun grøsset litt mens hun lo. «Jeg har alltid været skrekkelig gla i pene klær!»

«Jamen det er nu vel ingen synd?»

«Jeg har iallfall aldri behøvd å gjøre nogen synd for å skaffe mig pene klær.»

Paul plystret sakte:

«Der begynner å gå en parafinlampe op for mig. Er 351det det du mener – at det er de som eier denne verdens gode ting med rette og ærlig, som må begynne med å gi dem fra sig godvillig. Det er ingen nytte å preke for dem som har lite eller intet, at de skal være nøid med det. Foruten at det høres så fordømt lumpent ut å si det – for den som selv har mere enn lite – eller ikkeno.»

«Du vet,» sa Randi sakte. «Mitt arbeide – Gud skal vite, det var ikke kjedelig. Sommetider var det slik, når jeg fikk fingrene i noe godt stoff, det var som et elektrisk støt, det likefrem singlet nedigjennem alle nervene mine. Nydelig god fornemmelse, forsikrer jeg dig. Så om jeg vilde gå og si jeg ikke hadde noe å leve for, så lenge jeg hadde mitt arbeide, så vet du jeg fortjente å få ris. Men om jeg gav mig til å preke det for sånne pikebarn som har fått friheten til å leve av og for sitt arbeide – så de er akkurat så fri som Fenja og Menja ved kong Frodes kvern – eller sånne moderne gamle nonner som aldri har gitt sig ut for å ha kall til nonneliv, og likevel lever de under klausur i en kassakiosk – ja da fortjener jeg simpelthen å bli brent på et kjetterbål. Ja du smiler – du vet da det, det var ikke Kirken som brente kjetterne, de blev overlevert til samfundet, og det brente dem som forrædere. Og det er det som alle kjettere har været – forrædere mot menneskeslekten, for alltid har de villet gi sine egne subjektive erfaringer og meninger almen gyldighet.»

«Det er visst sant, Randi – sannhet med overdrivelse.»

«Naturligvis – all menneskelig sannhet er med overdrivelse.»

«Nei du vet, sånn rent teoretisk har jeg jo også stor sympati med klostervesen og alt denslags. Jeg reagerte sterkt mot det i min ungdom – for eksempel, jeg blev kommandert til å gå og høre på nogen foredrag for unge menn av pastor Dverberg, bror til den som er gift med min tante. Selv slet han på den tredje konen; hans annen døde i januar, og jamen hadde han ikke skaffet sig erstatning før året var ute; barna behøvde ikke savne en mamma under juletreet det året heller, bare at det var en splinterny en. Da jeg sa noget om det til onkel 352Abraham, svarte han gruelig verdig, at Johannes var en sterk mann med en kraftig natur –»

Randi så frem for sig – hennes ansikt var blitt stivt av alvor:

«Det er jo i virkeligheten den eneste lykken som de har å håpe på – alle de som har et arbeide så tørt som aske – og ikke noget hjem som er slik så de kan kjenne sig rotfestet i det. En kan si til dem, de må finne ett eller annet som de kan interessere sig for – det er omtrent som å be dem sette sig og lage skyggebilleder på veggen med fingrene sine. Et kjærlighetsforhold – det er bare på den måten de kan få følelsen av å bety noget for nogen her i verden –. Ja en får jo huske på at «gammel jomfru» har været brukt som uttrykk for forakt, iallfall overalt hvor tradisjonen er luthersk. Og det ikke bare i sånne lissom-dypsindige psykologiske bøker som driver og greier ut grav-alvorlig om ubrukt eros og utilfredsstilt morsfølelse og alt det der. Men de såkalte uskyldige og søte småpikebøkene også – de forutsetter det også alltid, en gammel jomfru må være komisk og rar – og oftest sur og sint og slem også –.

– En tid var jeg nokså meget sammen med norske herute og. Det var en av de undskyldningene jeg forsøkte med – det hendte jo av og til at jeg kunde være til nytte for nogen av dem. Men hvad iallverden kan det nytte at gamle sure kjerringer av alle kjønn og aldre griner over norske unge piker i utlandet, eller i Kristiania for den saks skyld. De vil bli forelsket og de vil ha nogen til å bli forelsket i sig. Om jeg vilde si til dem, Gud er den eneste som virkelig elsker dere, Han er den uforanderlige og fullkomne, som blev menneske og døde for å gi dere del i sin fullkommenhet og uforanderlighet – Han er den eneste som elsker dere uten svik, – Han er den eneste som dere aldri kan elske for meget, uten at deres egen kjærlighet blir brukt op og uten at den dere elsker, blir overmett av dere –. Nogen ganger har det kanskje været godt at jeg sa det – jeg vet ikke. Skjønt det skulde de da ha hørt om hjemme og – at 353de skulde elske Ham som har elsket oss først. Bare at de aldri ser annet enn at alle vil ha noget ved siden av – eller noget annet først og fremst. Skal Gud bare være nok og alt for dem som på en eller annen måte er blitt veggepryd i verden kanskje?

Å Gud – det var en liten en hernede. Hun vilde bli operasangerinne. Litt forvokst – hun hadde åpenbart hatt rakitt i en rent uhyggelig grad som barn – og så lignet hun en kamel i ansiktet, med altfor lange armer. Stemmen var ikke vakker heller, men veldig svær. Og dette ulykkelige barnet da, ser du, hun var så fortvilet av angst for at livet skulde gå henne forbi, som hun sa – og nogen hadde satt henne i hodet, at hun måtte ha en oplevelse for å bli virkelig kunstnerinne. – Hun var villig til hvadsomhelst av ydmykelser og – og pjalteri – for å finne en. Forstår du, stygg som juling og nymfoman – slik virket hun iallfall. En kunde grått –. Så er der dem da, som er født med en eller annen slags hemning – så selve tilbøielighetene løper i en annen retning enn almindelig – unaturlig som man sier, enda det er ofte deres natur –.»

«Randi,» sa Paul sakte om en stund. «Men kan det nytte dem, at du ofrer ditt liv og alt ditt arbeide? Er dette ikke – enslags desperasjon?»

Randi rystet på hodet.

«Nei. – Ser du, Paul, en ting er at jeg er landsjente; det ligger ikke for oss å ofre bare for å ha den sensasjonen at vi er opofrende. Mere enn det ligger for oss å fly og mase, bare for å ha noget å gjøre. Tvertom, vi er gla til, når vi kan ta det med ro en dag. Og jeg vilde være gla til, hvis jeg kunde slippe å gjøre annet enn det som jeg selv har lyst til. Men det er likesom arbeidet hjemme på en stor gård – det som må gjøres, det må gjøres, og blir det å henge i og slite tidlig og sent, så er det best å drive på og tenke minst mulig på sig selv og mest mulig på arbeidet. Akkurat det samme er det med offeret – man skjønner det må til, og da så –.

Når jeg vet det nytter. At man gjør front mot denne – fobien, skrekken for ikke å få karret til sig nok av 354livet, som pisker menneskene nuomstunder. Så må jeg si ja, når min Gud spør mig, vil du la mig være din del og ditt alt – ikke bare din kjærlighet, men din arbeidsgiver også, den som før dig og klær dig, ikke bare sånn som han klær og før oss alle, men akkurat som en husbond før og klær sin familie. Jeg vet jo, det er ikke bare for min skyld jeg har fått kallet, men Han tar ut enkelte mennesker til sånt for hele sin husholdnings skyld –.

Så nu får jeg da i det minste reise til Chambéry og prøve mitt kall da. Forresten, jeg er glad til for det nu – ellers. Det var bare idag, blandt andet fordi det var siste gangen jeg var til messe i Carmes – det er der jeg har gått næsten alltid, så lenge jeg har bodd her i Paris. For i eftermiddag skal jeg flytte over til nogen venner på den anden bredd, og reiser derfra i overmorgen formiddag.»

Paul tidde litt.

«Og du tør stole på dette som du selv sier – at du har hørt kallet og det der. Er du sikker på det ikke er din egen underbevissthet –?»

«Åh!» Hun lo. «Tror du kanskje ikke jeg selv har holdt øie med den der gode gamle underbevisstheten, du –.»

«Du kjenner vel William James – Variations of religious experience eller hvad boken heter, hvis en skal være nøiaktig –.»

«Spør mig om jeg kjenner Hoppe sa gåsa, danse sa reven –.»

«Du er kanskje ikke noget videre imponert av den du?»

«Tja – for sin tid var den vel et ganske respektinngydende arbeide. Men mig fikk den alltid til å tenke på noget sånt som en landbrukslære, skrevet av en mann som har hatt en ledende stilling ved et zoologisk museum og i korrespondanse med eksperter ved laboratorier og forsøksstasjoner. Men som aldri har melket en ku eller været med og tatt imot kalven, eller skullet kjøre melken på meieriet før skoletid eller hjulpet til å ta op potetene i høstbløten – eller forsøkt å komme kråka på skuddhold – jeg vil ikke snakke om å ha sett en stut bli vill 355og ta på ens far i fjøsgangen, og der er ikke andre i fjøset enn en selv, en småjente på ni år. Det var samme våren som mor døde, at jeg oplevde det –.»

«Religiøs erfaring –.» Randi reiste sig, trakk ned sitt slør og drog på sig hanskene. «Jeg kunde ha morro av å vise dig en ting – noget som de færreste skandinaver hernede går og ser på. De vet ikke om det engang i regelen. Har du lyst –?»

«Ja takk.»

«Skam å si,» sa Paul mens de gikk. «Vi har været i Invalidekirken og i Louvre to ganger – men ellers har vi ikke været og sett på nogen sånne severdigheter enda. Vi har hatt så nok med å se på selve byen hittil –.»

Randi skrådde over gaten og åpnet en port. Hun gikk foran fremover gjennem enslags søilegang som var åpen ut til et stenlagt gårdsrum; der lå en bygning med kuppel – Paul hadde gått forbi den mange ganger uten å legge merke til den.

Ved enden av gangen kom de inn i en kirke – den var ikke svært stor og temmelig mørk, luften smakte brukt av mange mennesker og luktet lunkent av vokslys og gammel røkelse. Ellers var der ikke noget rart ved den – det var en nokså almindelig barokk kirke.

Fremme ved hovedalteret knelte Randi et øieblikk og bøide hodet, og Paul presterte enslags hilsen – som man hilser på en bekjent av den damen man går sammen med.

«Egentlig er det ikke den tiden da krypten er åpen,» oplyste Randi; hun snakket litt med en gammel mann som gikk i forklæ og sopte gulvet. Han lukket op en dør i nærheten av alteret og gikk foran dem.

«Du vet nok, september-massakrene –. Det var her i Garmes de satt, de fangne prestene, ja der var nogen i St. Firmin og nogen i l’Abbaye – det lå like ved St. Germain des Prés. Men de fleste satt her. Bakefter skal du få se gangen som de blev kommandert nedigjennem til der hvor kommissæren satt ved et bord og de blev spurt om de vilde sverge den eden som de ikke kunde ta uten å bli utro – og utenfor der hvor de blev massakrert. 356Det var et hundrede og ti mann her i Carmes. Et par av dem som var unge og spreke, hadde kommet sig over muren ut i Rue d’Assas – men så hørte de skuddene og skrikene inne i haven – så sier en av dem: Man skyter våre brødre – kom, vi må gå tilbake til dem –.»

Det som virket mest rystende på Paul, i det lave lille kryptkapellet hvor de stod, det var det næsten banale og smakløse ved hele arrangementet. Der var nogen nisjer i veggene, med store glassruter foran – og sånn som alle dødningbenene og kraniene, nogen brutte og merket av våbnene, lå ordnet i rekker på et underlag av falmet fløiel, så minnet det om utstillingsvinduene i en juvelerbutikk av de mere folkelige. Hele anordningen røbet likesom en sånn herdet fortrolighet – familiaritet kunde en si – med martyrdom og mannsmot og tro inntil døden. Ikke allverdens skjønnhet, ingen forsøk på å skape et verdig eller stemningsfullt interiør ut av dette minnekapellet, kunde virket så hjertegripende som nettop dette – at det var ganske tarvelig i sitt utstyr. Der stod et alter ved den ene veggen – det var nokså fattig, og linduken som lå på det, var ikke ordentlig ren.

Randi hadde tatt op en rosenkrans av sin håndveske – holdt den inn mot glasset foran en av disse skallesamlingene et øieblikk:

«Vil du være så snild å ta med denne – når jeg blir nonne, får jeg ikke ha sånn fin rosenkrans. Derfor så vil jeg be dig ha den med og sende den til Margrete-Maries og Eberhardts minste pike. – Ja jeg begynner alt å få slike nonneaktige innfall,» smålo hun. «Nonner sender aldri en ting i posten, hvis der er nogen de kan bry med en kommisjon –.»

«Jeg synes du kunde heller gi mig den, jeg, Randi.» Paul lo litt, han også.

Hun så på ham et øieblikk:

«All right. Værsågod da, der har du den!»

«Neimen kjære» – han kjente hvor tung den var, og så nøie på den. «Du kan da begripe, jeg vil ikke ha den – jeg ante ikke det var en sånn elegant ting.» Ave Maria-perlene var granater, de største og mørkeste Paul hadde 357sett, fasettslepne, men gamle og slitte, så de hadde fått en vidunderlig sortrød glans. Paternosterkulene og krusifikset var av enslags sølvarbeide.

«Jo vet du hvad! Du bad om den, og nu har du fått den. Så får du sandelig beholde den –. Jeg fikk den engang av en venn, en tysker – forresten fordi han skulde gå i kloster – han er fransiskanermunk nu, og han hadde arvet den efter en tante som også gikk i kloster. – Men dig kan den vel ikke være noget farlig for – du har jo kone og barn så –.»

De stod ute i den lille haven hvor myrderiene hadde hendt.

«Barn likte alltid dig, Randi,» sa Paul. «Husker du, når vi satt og leste på benken i Studenterlunden – alltid så kom der nogen unger bort og spurte hvor mange klokken var –.»

«Det var kanskje et varsel om mitt kall. Der skal nogen til å svare alle andre folks unger på det de spør om. Den som har barn selv, har en legitim rett til å si tistille, ha dere ut, ikke plag mig, – engang imellem.»

*

De var kommet ut på Rue de Vaugirard igjen.

«Jeg skulde et ærende bort i gaten her egentlig – men hvis jeg får lov, kanskje jeg kan få følge dig et stykke på vei først?» Han nevnte sitt ærende.

«Jamen vet du hvad, Paul – da kan jeg bli med dig bort, hvis du vil. Jeg vet godt hvad det er for et halsbånd – men du skal ikke gi over trehundrede francs for det. Hvis du vil, skal jeg snakke med madame –. Ja for undskyld, men du snakker visst ikke så forferdelig flytende fransk –?»

«Nei – er det ikke harmelig,» sa Paul, litt pikert. «For jeg leser da fransk uten vanskelighet. Men når jeg skal snakke det, så skjønner de mig ikke hernede.»

Inne i butikken – Randi smilte og lo og forhandlet med fruen, og fruen strålte og smilte og rystet på hodet og insisterte på at Randi skulde prøve smykket. Hun appellerte til Paul, om det ikke klædde madame – tok dem åpenbart for å være gifte. Randi så ut som hun var 358svært inntatt i sitt eget speilbillede med halsbåndet på. Det endte med at han fikk det for tohundredeogåtti francs.

De gikk tilbake igjen i retning av Luxemburg, Paul nikket, idet de kom forbi Carmes: «Jeg er glad du viste mig det der, Randi. – For naturligvis vet du vi har hørt om septembermassakrene. Men det blir jo aldri pointert overfor oss, at revolusjonen var en kamp mot alt som anerkjente autoriteter, – av dem som selv vilde være autoriteter. Og det villeste hat var naturligvis rettet mot dem som anerkjente en guddommelig autoritet.»

Randi nikket:

«Nei vi får høre om fordervelsen innen Kirken og at den vakte forargelse. Men vi får aldri høre om at den forargelsen var ikkeno imot hatet til helligheten innen Kirken – der var meget av hellighet dengang og. For naturligvis, alle de som sier, Til oss komme vårt rike, de kan nok hate dem som har makten og æren i verden på sine hender. Men det er ingenting imot deres hat til dem som ber Til oss komme Ditt rike. – Og det kan ikke nytte engang å ta forargelse av det, når de kretser hjemme som selv tror at de forsvarer restene av kristendommen i Norge, de interesserer sig meget mere for en prest som bryter sine løfter enn for tohundrede som bekrefter dem mellem et bøsseløp og en dradd sabel. Saken er ganske enkelt den, at de tror på hver eneste historie om sviktere, fordi det er noget de kan forstå. Og det annet interesserer dem ikke, for de kan ikke lenger forstå det.»

«Nei. Jeg husker det fra jeg var halvvoksen. Jeg reagerte mot det der naive fritenkeriet i mors krets, og derfor vilde jeg gjerne sympatisert med religionen. Men jeg klarte det ikke. Jeg kom for eksempel over en bok – jeg har glemt hvad fyren het som har skrevet den, men det var om Kloster-Lasse. Det falt mig ikke inn dengang at den norske jesuittens styrke kunde ligge i det, at han satt inne med sannheten – jeg opfattet ham som enslags Don Quixote. Men hans biografi var den rene Sancho Panza som red sitt esel i hælene på Pater 359Laurentius. Den der fortalen hans – du kjenner den formodentlig bedre enn mig – den dype fedrelandskjærligheten som kommer til orde der, biografen kan ikke tenke sig annet enn at det er beregning –. Jeg tror den boken mere enn noget annet gav mig avsmak for protestantismen – der var likesom hele dens mangel på sympati med alt som er vågalt og ridderlig og fyrig – jeg synes det er noget kastrert ved den, trass i alle prestegårdsidyller –.»

«Naturligvis – eftersom de opererer bort flere og flere dogmer, så blir den mere og mere émasculé. Fordi dogmene er det i et samfundslegeme som de lukkede kjertler er i menneskekroppen – i det skjulte er det dem som utsondrer de stoffer, kroppens harmoni og sunde vekst betinges av. Uten dem går kraften til å handle og kjempe fløiten. Ta vekk nogen, og stoffskiftet blir forstyrret. Ta vekk nogen til, og kroppen eser utover av blekt, dødt fett – private meninger og personlige overbevisninger og vrangforestillinger, til en må tenke på Konstantin den annens hoffevnukker, som nok kan trette og intrigere – men de duer ingenting til å slåss – ikke til å slåss på liv og død iallfall med hedenskapet.»

«Men har du tenkt på,» sa hun litt efter, «hvad tror du det vil si, at hele den menneskelige stridbarhet, som Kirken engang viste vei over i det overnaturlige – som din gudfader Sankt Paul sier, – vi har ikke å slåss bare med kjøtt og blod, men med ondskapens åndelige hær under himmelen – at den krigen er blitt desorganisert over store deler av Europa selv i kristne kretser? Troen fremstilles som noget forholdsvis blidt og beroligende, og kampen bare som nogen små skjærmysler som aldri skal kunne genere noget menneske i dets borgerlige håndtering her i verden. – Og menneskene er stridbare i sin innerste natur – vi kan ikke leve uten å slåss. Slåss vi ikke med Djevelen og verden og vårt eget kjøtt, så slåss vi med hverandre om sukcessen i verden. Til menneskene foruten å slåss hver med sin næste om plassene i solen en vakker dag forlanger av dem som styrer 360statene, at de skal skaffe dem plasser i solen og overtaket i kampen om verdensmarkedet nasjonsvis. Og så får vi kanskje en krig som verden aldri har sett maken til –.»

«Du tror det, du og?» spurte Paul alvorlig. «Jeg har skjønt det hernede – her tror folk på en europeisk storkrig, i løpet av få år kanskje –. Vi var inne på en kinematograf her en aften, min kone og jeg – så et stykke fra den fransk-tyske krig. Men helten var altså en engelskmann, krigskorrespondent, og han og hans elsasserinne vakte voldsom begeistring. Tilslutt var der et billede, bare triokoloren, og musikken spilte Marseillaisen, og publikum jublet som gale. – Og naturligvis, bryter det løs mellem Tyskland og England, så er vel Frankrike nødt til å gå med fra begynnelsen av. Og vi selv – tyskerne kjenner våre farvann meget bedre enn vi gjør, inn i de innerste armer av fjordene. Og Gud vet om vi har så meget som kullagere for vår flåte til en tre-fire måneders nøitralitetsvakt. Vi pleier jo aldri å ha liggende større reservelagere av nogenting i landet.»

«Men si mig, dere forretningsmenn, Paul – dere må da ha fått en føling iallfall med engstelsen ute i verden? Der har da været både ett og annet av tegn, på pengemarkedet for eksempel, som kunde gi dere litt å tenke på?»

«Ja –. Du vet der har været ett og annet. Men efter 1911, da vi slapp med skrekken dengang – så har nok folk flest hjemme slått sig til ro med at sånn kommer det til å gå bestandig. Krigsfaren kan nok komme til å spøke, men den vil nok bli avverget. Når det kommer til stykket, så vil ingen våge å ta ansvaret for et fredsbrudd. Naturligvis, hvad våre politikere av fag sier, det er der vel ingen som legger brett på. Og vårt flunkende nye utenriksvesen – nåja, det er nytt, da. Ellers så var jo den der historien med Nordsjøtraktaten ikke så morsom nettop –. I det hele, noget overmål av tillid til de ledende menn hjemme er der vel ikke grunn til å nære. Det er vel til en viss grad slik i alle land hvor der er folkestyre, at politikerne nødig sier sannheter som de vet at folket ikke vilde like å høre.»

361«Jaja,» sa Randi og sukket. «Qui vivra, verra – iallfall er jeg da stygt redd for det. Ja Paul, takk for følget da – her bor jeg –.»

De var stanset utenfor et hus i en trang gate like ved St. Sulpice. På et skilt som stod ut i luften, lik en kroket arm, stod Hotel Bourdaloue. To prester som kom ut av porten, hilste på Randi idet de gikk forbi. Han så efter dem og lo:

«Det er et meget katolsk hotell, skal jeg si dig. Ifjor vinter engang fikk vi nogen østers som jeg ikke syntes så videre tillidvekkende ut – man kan få måltidene her. Så sier garçonen: Det gjør ingenting, mademoiselle – hvis vi blir dødssyke av dem allesammen, så bor her så mange prester i huset, så vi kan få den siste salvelse allesammen på en gang –.»

De stod litt og så på hverandre:

«Og så skal de klippe av dig det pene håret ditt, Randi!»

«Uff ja, ikke snakk om det. Det blir det verste.» Hun smilte nervøst.

«Ja – hvad sier man ved en sånn anledning – bruker man å ønske tillykke?»

«Ja det kan du trygt gjøre. Det var morsomt at jeg skulde treffe dig – kjedelig at jeg ikke fikk hilse på din frue. Farvel da du, og ha det så bra!»

«Ja takk – i lige måde –.»

Paul blev stående et øieblikk, så efter den slanke, lysklædde skikkelsen som forsvant inn i portens mørke.

*

Han hadde en følelse av at han kom tilbake til hverdagen – og en nokså hverdagslig hverdag, litt flau og saftløs i smaken, da han sprang opover trappene i deres hotell og banket på døren til værelset.

Bjørg, i den nye lyserøde kimonoen sin – hun kalte den hårdnakket for kinnomo – satt og prøvde nogen nye sko. Hun var litt bleknebbet og så en smule betuttet ut, da hun snudde sig mot sin mann:

362«Gid, hvor har du været så lenge, Paul, – jeg begynte å bli aldeles ulykkelig, jeg, for jeg ikke visste hvor du var hen –.»

«Gikk morgentur. – Trett, Pus?» Bakfra tok han hennes hode mellem hendene sine og kysset henne på pannen. Så listet han frem etuiet, og da hun rettet sig op og pustet ut, efter hun hadde fått på sig skoene, la han halsbåndet om hennes hals og kneppet igjen.

Bjørg tok sig til halsen – skrek himmelhøit av fryd, fór bort til speilet, tilbake igjen til mannen og slo armene om hans hals, med små usammenhengende utbrudd mellem kyssene, og så bort til speilet igjen: «Paul – du er en engel, simpelthen –!»

Smykket tok sig henrivende ut på halsen hennes – den var nu også svært vakker, rund og hvit, og huden skimrende som silke. Hun var søt, var hun – hun stod og hoppet av glede, som en liten pike –.

«Å Paul – nei du er så søt, så jeg kunde gjerne spise dig op – neimen få se, hvad er det – det er til Baby vel – nei så yndig, få se da vel –.»

Det var rosenkransen; han hadde fått den op av lommen sammen med etuiet, og så var den blitt liggende på bordet. Fort stakk han den til sig igjen.

«Nei – det er noget jeg skal ha selv –.»

«Uff nei, Paul, ikke ert mig da – få se – men Gud, er ikke det en rosenkrans da, – sånn en som katolikkene bruker?»

«Jo.»

Bjørgs ansikt blev alvorlig, øinene stod runde og forskrekkede:

«Men Gud, Paul, hvad skal du gjøre med den –? Det er da ikke sant vel – at du er katolikk? Else sa det engang – men jeg sa jeg var sikker på du ikke var –.»

«Nei det er jeg ikke. Forresten, om så var, synes du det var så farlig da?»

«Ja gid, det vilde da være reddsomt!»

«Hvorfor det? – Din tante mrs. Anderson er jo katolikk, vet du –.»

«Ja-a – det ja. Det var jo bare fordi den irske svigermoren 363holdt sånt leven fordi han vilde gifte sig med en som ikke var det. – Men du kan da begripe, det må være en annen slags katolikk hun er – det kan da ikke være sånn som disse sydlendingene. Hun som er norsk og allting – hun er da et oplyst menneske, har gått på norsk skole, er helt igjennem dannet og slikt –.»

Paul lo.

«Men hvis jeg nu blev katolikk – synes du det skulde være nogen ulykke da, Bjørg?»

«Ja gid, det vilde da være reddsomt! Nei fy – bare tenk på alle de fæle stedene vi har været hernede. Og du skulde bare vite hvad fru Åhmann har fortalt mig om det stedet der hun bor – vertinnen er katolikk –.»

Paul smilte ved tanken om sine erfaringer med Kristiania-vertinner.

«Ja herregud da. – Tenk på det, du, at hvis jeg blir katolikk, så kunde jeg aldri bli skilt fra dig for eksempel.»

«Jamen – det kunde du da aldri ha hjerte til allikevel – bare tenk på lille Tulla vår da, Paul!»

«Neida, Pus, jeg tenker ikke på det heller.»

«Dessuten» – Bjørg så opmerksomt på ham. «Da kunde vel ikke jeg bli skilt fra dig heller da?»

Paul rystet på hodet og så meget alvorlig ut.

«Nei du vet det. Har du nogen planer i den retning da, ungen min?»

«Fy hvor lei du er!» Hun var i armene hans igjen.

«Så, venn min. Men se til å bli ferdig nu da – klokken går til tolv. Og Ruth sa ett vet du, i Charenton. Det er et godt stykke ut dit.»

«Men Paul – tenk om ikke vi finner det stedet, du, hvor vi skulde møte de andre?»

«Tja – mat må vi jo ha. Så blir vi vel nødt til å finne et annet sted og spise alene, du og jeg. Fryktelig, naturligvis – men nu skal vi ikke straks tenke oss det verste –.»

*

364Paul hadde ett og annet forretningsmessig å utrette også i Paris. Så sa han til Bjørg at han måtte op til den fabrikken med badeværelse-utstyr; han foreslo at hun kunde bli liggende til middag, så skulde han komme tilbake og hente henne på hotellet.

Han hadde funnet ut at der gikk et tog 11,15 fra Gare de Lyon, og det korresponderte med et tog til Chambéry. Det måtte være det som Randi skulde reise med. I det minste vilde han da gå på stasjonen og se efter –.

Han hadde gått og drevet en ti minutters tid i den store og sotete toghall – spetaklet var øredøvende og kullrøksmaken slik at en syntes en måtte ha noget å skylle den ned med. Så fant han en bar og fikk en bock, og kjøpte aviser og stod ute på perrongen igjen og leste. I det samme strøk hun forbi –.

Hun gikk mellem to tykke, gamle nonner i struttende, sorte skjørter og flagrende, sorte slør. Og hun selv så så liten og lett og smekker ut i den lyse, beigefarvede drakten. En sortklædt fransk dame, en prest som åpenbart var damens sønn, en svært chic, blek og mørk, ung pike og en ung herre, var i følget –.

– Og hele den protestantiske tradisjon, som Paul aldri hadde annet enn ledd av, reiste sig i ham. All den folkelige føljetonglitteraturen om klosterfengsler og forslagne prester – hele onkel Abrahams eventyrverden. Og hele den primitive mistillid til fremmede folkeferd – de er ikke som vi, så må de være skurkaktige.

Den nydelige, lyse norske piken som blev slept avsted til gudvet hvadfor skrekkelige ting av sine to tykke, svarte fangevoktersker. De sortsmuskete, fremmede djevler som fulgte i hælene på dem og skatret høit av uhellig fryd. Den høie, unge presten som så utillidvekkende intelligent ut, med mørke øine som lå dypt innunder brynene, var den hemmelige anstifter av forbrydelsen –.

«Vrøvl,» sa han til sig selv, og fulgte efter nedover perrongen.

Randi stod oppe på vognens plattform sammen med den ene av nonnene – en smilende, brunøiet gammel 365dame med et imponerende grått overskjegg. Randi så nærmest litt genert ut, da hun fikk øie på Paul.

«Jeg syntes jeg måtte si farvel til dig – jeg håber du ikke har noget imot det?»

«Nei – det var snildt – takk for du kom –.»

Der fulgte en presentasjon, hvorav Paul ikke opfattet annet enn at den gamle nonnen med barter het Mère Angélique – og etslags forsøk på en almindelig samtale, hvor Paul kom svært til kort med sitt fransk. Så skyndte han sig å si farvel og forsvinne.

Det siste han så, da han var kommet et stykke opover perrongen og snudde sig, var Randis lyse skikkelse i armene på de to franske damene – de kysset henne en masse –.

Vrøvl, sa han til sig selv igjen. Ut fra det hun tror og sånn som hun tenker, er det konsekvent at hun gjør dette. Hun er like intelligent som nogen annen ung pike jeg har møtt, og vet og kan mere enn de fleste. Det er simpelthen en naivitet som går over alle grenser, når folk som bare vet tiendeparten av det hun vet og det ikke engang ordentlig – de biller sig inn hun må være blitt narret og snakket rundt. Dessuten – la mig se, jo hun er fylt tredve år – hun er ikke nogen småpike heller. Idiotisk at en ikke kan hindre der dukker op reminisenser – Chiniquy og alt det der lesestoffet som onkel Abraham sendte mig, sist jeg vandret på farlige veier – enda jeg aldri selv syntes det hadde nogen annen interesse enn den: det karakteriserer onkel Abraham –.

Randi – igrunnen, der var tusen ting han kunde hatt lyst til å spørre henne om. Skjønt – måtte ikke hun bli lei av ham; det gikk op for ham med en gang, han hadde aldri annet gjort når de var sammen, enn gravet og spurt om hennes tro – ikke siden han fikk vite hun var blitt katolikk. Egentlig hadde det vel ikke engang været høflig mot henne – for der var en masse ting han kunde ha talt med henne om, hennes arbeide, hvordan hun hadde det og levde ellers, hvad hun moret sig med –. I gymnasiasttiden hadde hun været rasende glad i å 366danse, husket han – og igrunnen interessert for en masse ting. Selv politikk lot det jo til at hun interesserte sig for, og det ikke bare på den måten som for eksempel hans mor gjorde, – hun tok løsrevne fakta og kurante politiske talemåter og spant sine egne fantasterier av dem –; Randi interesserte sig åpenbart for hvad der skjedde, minst like meget som for det hun syntes burde skje. Men han hadde aldri gjort annet når han traff henne, enn forsøkt å lokke ut av henne oplysninger om hennes religion.

Han hadde været grenseløst optatt av det engang – husket den følelsen som av noget livlig og levende, varmende og spillende på bunnen av sitt vesen, en liten lystig nying tendt i sinnet. Hver ny ting han leste og lærte om troen, var som en bør frisk ved, kastet på varmen. Hele livet fikk glans og varme av det – sett det er sant: da er livet ikke bare noget sånt som det nok kan gå an å stelle med, fordi man nu engang er oppe i det, – da er det et under. Det glade alvoret som hadde fylt hans dager dengang, den muntre overbevisning om, at herefter skulde ingen dager være likegyldige lenger – kom ikke den av at han hadde fått øie på Troen som en mulighet, minst like meget som av hans kjærlighet til en kvinne –?

Og var det det meste han hadde mistet – at han sparket fra hverandre den lille lysende og levende nyingen inni sig, snudde sig fra Gud, fornærmet fordi han ikke fikk det som han vilde –?

Naturligvis, det var forholdet til Lucy som omsider hadde fått hans undertrykte anelse om det guddommelige til å flyte over demningen. Før hadde han aldri tillatt sig selv å tenke på Gud – fordi alt han hadde støtt på av religion, hadde synes ham et sammensurium av uklare og slitte fraser, når det gjaldt ånd og ideer, og en komisk selvtillid hos menneskene. Men han hadde været så glad i Lucy, så han hadde ikke kunnet tysse ned sine egne spørsmål lenger – Hvem skal vi takke for livet, for kjærligheten – hvorfor ødelegger vi selv så meget av de rikdommer som blir lagt i våre hender, hvem 367kan hjelpe mig til å få orden i dette strømmende og vimrende som er vårt liv, hvem kan væbne mig til å holde fast og forsvare det gode i vår lykke –.

Paul var kommet op til Louvre – nu burde han altså ha tatt en taxi op til den der fajansefabrikken. – Blås, det kunde være til imorgen –. Han fortsatte å gå på måfå innover byen –.

Troen, det var en nådegave. Han måtte be om å få den, hadde Harald Tangen sagt. Og han hadde gjort det – næsten nonchalant, Gud vet, uten nogen særlig ydmyghet eller angst og beven. Likevel hadde han fått den – det visste han nu. Han hadde ikke hatt nogen egentlige tvil eller vanskeligheter – han hadde været aldeles sikker på det dengang, at det var bare et tidsspørsmål når han blev katolikk. Der hadde ikke været annet mellem ham og Troen enn hans blinde og uvitende lettsindighet: han hadde ikke skjønt at det hastet, ikke skjønt hvor alvorlig det var. Han hadde ikke hatt vett nok til å frykte Gud –.

Han husket den siste søndagen han var i Kristiania, da han stimet opover Akersgaten for å gå i St. Olavs kirke. Hadde han ikke følt sig selv som den forlorne sønn på hjemveien – en snørrviktig liten forloren sønn som trasket hjemover med nesen i sky, viss på å bli tatt imot med gjøkalvstek og nytt skotøi og fingerringer. Og han hadde visst synes han hadde fortjent det –!

Da så Gud ikke straks hadde latt ham få det som han vilde ha det, så hadde han gått sin vei igjen – og følt sig forurettet.

Naturligvis, den måten Lucy hadde valgt å gjøre det forbi på, hadde været temmelig brutal – og han selv ordentlig grønn –.

Det siste hadde været det verste. – Mens han gikk og drev i gatene i Hamar og ventet på Trondhjemstoget den dagen, så var det at han hadde fått en idé, – og inne på en liten avholdskafé satt han og forfattet en annonse til to Bergensaviser, bad henne opgi adresse, «må ha opklart denne misforståelse» og så videre. Han postet brevene med det samme fra Hamar, og han hadde bedt om å få 368sig tilsendt angjeldende nummer av bladet. De kom, og i det ene fant han foruten sitt avertissement notisen om ekteskap inngått mellem frøken Lucy Snippen – det het stedet til hennes far, visste han – og agent Herman Løvstø –.

Fru agent Løvstø. – Så småningom hadde han fått sig overtalt til å tro, hele historien hadde fra hans side været en naivitet så toppmålt, så en kunde bli flau og flat av å tenke på det bakefter. Det var ganske enkelt – han hadde været meget ung og meget uerfaren, og hele den atmosfæren han var vokst op i, hadde bibragt ham en viss kresenhet og avsmak for sånne ganske almindelige, simple fruentimmerhistorier. Og da så det første pikebarnet han traff til å komme bort i, hadde en viss begavelse som elskerinne – så hadde han forgylt op hele historien sin med veldige følelser og forsetter om å gjøre en haupt- und staatsaktion ut av den. Nokså rørende å huske på bakefter – men temmelig flaut, som sagt.

Og skulde det nogensinne falle skjebnen inn å arrangere et møte mellem ham og fru agent Løvstø igjen – så vilde han vel antagelig være aldeles ute av stand til å begripe han nogensinne hadde været så grønn, så han hadde kunnet dikte om det nokså ordinære pikebarnet. Rimeligvis hadde han vel hele tiden plaget og skremt stakkaren med det, at han endelig vilde slepe henne i havn – i sitt eget miljø. Glad i ham hadde hun vel været – men selv hadde hun jo aldri været særlig forhippen på å bli gift med ham. Og da han hadde forlatt henne rent fysisk, hadde vel hennes mangel på fantasi og hennes tunge vesen gjort at hun lot sig synke tilbake dit, hvor han hadde funnet henne. Forhåbentlig var hun kommet på sin rette hylle nu da, og hadde slått sig til ro som agent Løvstøs ektemake.

Men han hadde avferdiget sin lengsel efter en religion som en bestanddel av den der overspente og barnaktige kjærlighetshistorien.

Og siden. Han hadde vel nærmest tatt livet som enslags underholdning – slett ikke verst, og man var nu 369engang kommet med til den. Selv om man ikke syntes den var så overveldende godt arrangert, så var det ikke god tone å vise man kjedet sig litt. Forsøk å være hyggelig og omgjengelig sammen med dem som er naive nok til å synes her er morro –. Forretningen var det som han hadde tatt mest alvorlig. Hvorvidt det hadde været det verd at han gav op sine studier – når de forutsetninger som fikk ham til å gjøre det, slo klikk – tja, det kunde det ikke nytte å tenke på bakefter. Hovedsaken var å føle sig kompetent til det arbeide man holdt på med, og se det gå fremover. Så kunde vel det ene være like godt som det annet.

Han hadde latt sig fange inn i ekteskap – men det hadde han da gjort med åpne øine. Slik som man lar sig ta av en liten søt småpike, når man blir med barna og leker høk og due – på vollen utenfor et sommerpensjonat, der en passerer over på fottur. Hvorfor ikke –? Det vil si, hadde hun været der med sin mor istedetfor med denne tanten – men han fikk da selv ta følgene av at han hadde forlovet sig med en pike som han kjente så lite til. Dessuten, fra hans side hadde der været en viss kynisme med i spillet, da han lot Bjørg få nå sitt lille mål: Det passet ham å gifte sig da, han satte pris på orden og renslighet i sitt privatliv. Men det visste jo lille Bjørg ikke noget om – og hun var visst svært lykkelig med ham. De hadde det bra økonomisk, han var alltid i jevnt godt humør i sitt hjem, og han husket på å ta med til henne fra byen konfekt og frukt og nyutkomne bøker som folk snakket om i selskapene – det var for Bjørg beviser nok på at han elsket henne og var det som hun forstod ved en ridderlig ektemann. – Forresten så var hun da et søtt lite menneske, og han var virkelig glad i henne –.

Ungen – javel, det hendte at den fikk ham til å lengte efter – hvad skulde en kalle det – efter å komme i et inderligere og dypere forhold til selve livet. Når Synne lekte på fanget hans, så visste han det var ham som hadde skuslet bort noget dyrt noget, dengang han innbilte sig det var å bli voksen, det at alle ens følelser 370sank ned på en sånn jevn middeltemperatur. Det var utrolig hvor glad en blev i en sånn liten – at det var så intenst spennende, et sånt lite barns utvikling og vekst. Siden nyttår hadde de flyttet den lille sengen hennes over ved siden av hans, for Bjørg var så søvnig om morgnene, og Synne våknet jo på en umenneskelig tidlig tid. Men da var hun søt – rosenrød av søvn, krullet hele det fine, gullskinnende barnehåret hennes; kvikk som en lerke satt hun op i sengen sin og kurret av godlåt og pjutret de små ordene som hun kunde si. Han lå, halvblundet, og stakk bort til henne en efter en av de tingene hun var gladest i å leke med – et skohorn, tomme cigarettesker, sliren efter en gammel tollekniv – efterhvert som hun blev lei det som hun hadde i hånden og kastet det på gulvet. Ofte hadde han god lyst til å ta henne over til sig i sin seng – men da marsjerte hun alltid videre over til moren og vekket henne. Det hendte at det blev så tyst nede i den lille barnesengen – når han så skulde se efter, så satt hun og var sovnet, duppet forover i selen sin, med nesen begravet i dynen.

Det lille barnet holdt på i timevis, pludret og hadde travelt med leken sin – hun gikk op i sin egen glede med en sånn hellig iver, så det var som leken hennes var i virkeligheten noget meget mere alvorlig enn alle voksne menneskers strev, og hennes glede hørte livet til mere oprindelig enn alle verdens sorger. Var det enslags atterglans av en virkelighet som menneskene selv hadde overlagt og misdannet med sine dumme og forbryderske påfund. Og det er bare i de ganske små barns lek i morgenens første timer at en ser som en luftspeiling av den fjerne by – livet i dets erketype –.

Nu i våres, da han stelte i haven, hadde han hatt henne liggende i veien for sig overalt. Plutselig var hun der og tråkket midt op i den løse mulden i et nystelt bed – før han visste ordet av, satt hun på enden og hylte og hadde veltet havesprøiten over sig.

«Synne, hvad tror du mamma sier til oss, når hun får se hvordan du ser ut?»

«Gi-is,» sa Synne, med fryktelig alvor i miner og stemme.

371«Jaha. Gris, ja. Du er en grisunge, er du.» Det lo hun av. Så bar han henne op i huset. Å du lille barnet mitt, jeg elsker dig, sa han inderlig, inni sig – han hvisket det ikke engang til henne.

Bare tanken på at en sånn liten menneskekropp kunde dø, stod for ham som en ulidelig brutalitet, det gikk ikke an. – Og allikevel. – Han hadde slett ikke tenkt så meget på henne de siste ukene hernede. Det lille fotografiet av henne som han hadde inni urkassen sin, hadde han neppe sett på. Hvis –. Glemte en så allikevel selv sitt eget lille barn – med tiden?

Paul var kommet inn på en liten plass, hvor han ikke hadde været før. Rundt om var ganske almindelige huser med butikker i førsteetasjene – nogen store utstillingsvinduer med helgenfigurer av kulørt gips, krusifikser i alle størrelser og utstyr, andaktsbøker, rosenkranser, tarvelig alterutstyr. På opsiden av plassen lå en kirke – den så ganske ordinær ut, ikke nogen reisebokseverdighet.

Paul stod stille et øieblikk – så gikk han fort over plassen og inn i kirken.

Han trådte inn i et mørkt, varmt rum, og fremme i mørket tindret og glitret hundredevis av små levende lysflammer. De stod stimlet sammen som stjernebilleder, men formådde ikke å lyse op det store, dunkle rum, så en så noget tydelig – de bare gyllet luften og fikk den til å sitre og stråle, og gjorde det varmt og fylte kirken med lukten av smeltet voks. Da hans øine var blitt vant til den underlige belysningen, opdaget han at der var fullt av folk i den gravstille kirken – de hang bøid sammen over kneleskamlene.

Et stort sidekapell tilhøire var som et eneste veld av lys og blomster og glitrende smykker. Og ovenover alle flammene som svevde på tynne vokslys og tykke vokslys, kneiste en høi, hvit Mariastatue, en kronet dronningskikkelse med et kronet, kongelig guttebarn stående på noget i høide med morens hofte – med en næsten voldsom dreining i midjen viste hun Sønnen frem for verden.

Det var enda tettere med tause bedende her i kapellet. 372Paul listet sig bort til en ledig skammel. Ved siden av ham knelte en gråhåret offiser, som bad sin rosenkrans med blikket ufravendt rettet mot den dronninglignende Mariaskikkelse.

Lysene brant på store pyramideformede holdere med jernspik. Uavladelig kom folk med nye lys som de tendte og festet på lysholderne.

– Min Gud – jeg vet jo ikke engang selv hvad jeg har gjort, ikke mot dig, og ikke mot mig selv, ikke mot alle de mennesker som jeg ferdes imellem – da jeg valgte å lukke mig inne i mig selv, istedetfor å lukke op for dig –.

«Se, jeg står foran døren og banker på. Dersom nogen hører min røst og åpner døren for mig» – han husket det der fra Åpenbaringen. Nogen –! Javel, han selv var jo en av dem som ikke hadde villet lukke op. Dengangen hadde han selv bilt sig inn det var Gud alene han hadde søkt efter – han vilde ikke be om det ene og det annet. Han hadde gått ut fra han skulde få det allikevel, – livet skulde ordne sig for ham allikevel, sånn som han selv ønsket det måtte bli. Da hans egne små barnaktige planer gikk i skuddermudder, og Gud grep ikke inn og stilte alt tilrette for ham – så hadde han smelt sin dør igjen. Men han visste iallfall det nu – der var ikke den ting mellem himmel og jord som ikke han i bunn og grunn syntes var flau og uten smak i, siden han hadde hørt Gud selv by til å komme inn og holde nattverd med ham.

Selv kjærligheten til den lille piken sin kjente han jo bare som på en grunnvold av tristhet. Det var så yndig å se, hvor aldeles hun kunde gå op i hver liten ting eller hendelse som gjorde henne glad – nu. Det verste å tenke på var ikke, at ikke han kunde beskytte henne mot sorger og skuffelser, når hun blev større. Det var verre å tenke på, når den tid kom, at hun mistet evnen til fullkommen glede ved gledene i verden – så skulde ikke han kjenne noget råd med det.

«Ved din hellige barndom – frels oss, o Herre,» husket han det stod i ett eller annet av litaniene. Han hadde 373ikke skjønt før hvor meget det betød – mere enn bare juleidyllen med det nyfødte barn i krybben og den unge mor som bøide sig over det, mens engler og gjætere møttes og jublet sammen. Det betød meget, meget mere –.

Maria Mater gratiæ –. De har sagt oss, hun er bare en av alle de gudemødrene med barn på armen som verden har dyrket. Det er kanskje det vi skal bøte for, at vi ikke har skjønt forskjellen mellem dem og Barmhjertighetens mor. Isis som undfanger av et lik, Leto som driver sine barn til å utrydde Niobes sønner og døtre, Tanit, Astarte, Kybele, hele skaren av blodige og ville mysterieguddommer som driver menneskene til å avle nye slektledd – og den nye slekt lever nogen korte årtier, slåss, er grusomme av frykt, grusomme av lyst, grusomme av begjær, til den store Moder høster dem som korn og putter dem i jorden igjen. Menneskelig barmhjertighet – det er sant at den er som en stemning, en impuls, men hele historien lærer oss, det er en impuls som ligger under alltid for frykten i oss, for mistilliden til andre mennesker, og efterpå følger grusomheten for morro skyld. Men hvad skal vi betale for vår feiltagelse, hvis vi biller oss inn, disse gudinnene for den hedenske natur har lignet Guds mor – hvis vi biller oss inn, vi finner hennes trekk igjen i naturen – et menneske, men fullt av nåde, en kvinne, men med Ordet som blev Kjød i armene sine –?

Hill dig, Maria, full av nåde, Herren er med dig, velsignet er du blandt kvinnene og velsignet ditt livs frukt, Jesus –. Paul blev ved å be sakte engelens hilsen –. Ved din hellige barndom, frels mig, Herre –. Hjelp mig til å vinne over frykten for Dig – for det er frykten for Dig som har holdt mig tilbake. Lær mig å tro på Dig, ikke for å vinne ditt eller datt, men for å lære å kjenne Dig. Ved Din hellige barndom – et barn kan man ikke være redd for å lukke inn, et barn må en være redd for å krenke –. Og tillat ikke at jeg finner ro eller fred, før jeg har forsonet mig med den fred som Du kaller din, som Du har sagt at verden hverken kan gi eller ta –.»

Idet han reiste sig for å gå, opdaget han hvor folkene 374fikk sine lys fra – borte i en krok satt der en kone og solgte. Han fikk et innfall – han også vilde tende et lys foran dette billedet av Maria og barnet.

Han gikk bort og kjøpte et av de største. Han hadde ikke så nøie rede på hvad dette symbolet med å tende et lys skulde bety, men da han kom tilbake til kapellet og plantet sitt mellem de andre lysene på lysholderen, mente han det nærmest som et uttrykk for sin bønn – la mig ikke få lov til å slukke selv den gnisten som har begynt å gløde i mig pånytt –.

*

I slutten av juni tok Paul og Bjørg ned til Chartres og var der nogen dager. Det var Ruth som hadde anbefalt dem å reise dit.

På tilbaketuren hadde de stanset nogen timer i Rambouillet for å se slottet og parken. Da de kom tilbake til stasjonen, stakk Paul bortom efter nogen aviser. Nogen herrer som hadde gått av toget til Paris i samme ærende, stod i en gruppe borte hos avismannen – der var åpenbart noget nokså sensasjonelt nytt i bladene. Og Paul hørte en mann si til en annen: «C’est la guerre –» idet han pekte på en overskrift i avisen som han stod med.

Paul så efter i sitt eksemplar, under den store overskriften som franskmannen hadde vist sin kamerat. Den østerriksk-ungarske tronfølger og hans gemalinne skutt i Sarajevo – hvor ligger nu det igjen –? – morderen – en serbisk student. Telegrammet fra Wien –.

Men så måtte de skynde sig inn i kupeene allesammen. Toget gikk. Paul forsøkte å opfatte noget av sine medreisendes samtale. Skuddene dernede i Europas urolige hjørne hadde åpenbart satt sinnene i sterk bevegelse.

Bjørg spurte hvad det var, og Paul måtte oversette nyheten for henne.

«Pyss,» sa Bjørg, «erkehertuger har de da vel sånn masse av dernede, så det kan da vel ikke ha så meget å bety. Og sånne attentater på fyrster og denslags hører en da om rett som det er –»

Hun hadde hele sin mors fiendtlige ringeakt for betitlede personer på større avstander, og den samme rørende 375interesse for dem, når de rykket innenfor hennes observasjonsfelt såvidt så hun kunde gå ut og se dem kjøre forbi eller få høre historier om deres ytringer og handlinger på tredje-fjerde hånd.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.