III.

Paul fikk brev fra Bjørg flere ganger i uken – lange brever, hvori hun forsikret ham om sin kjærlighet og betrodde ham sine tanker, «men du synes kanskje jeg er rar som går og grubler på slikt, kjære, du må ikke le av den lille piken din for dette,» og hun fortalte om alt som de gjorde hjemme og om syklubben og venindene.

Også fra fru Jacobsen hadde Paul fått brev – Bjørg hadde aldri hatt nogen hemmelighet for sin mor, og så 304måtte han jo si hun kunde fortelle moren om sin forlovelse. Brevet fra Bjørgs mor var på tre og en halv side parfymert, fiolett eskepost og litt høittravende, syntes Paul – han klødde sig i hodet og forfattet et pent og høflig svar.

Nu skrev han altså atter kjærestebrever hver uke, og reflekterte neppe selv over at denne gangen falt det ham meget lettere – han fylte to kvartark av firmaets brevpapir i en fei, og kjælenavner og uttrykk for ømhet fløi fra hans penn som ingen verdens ting. –

Neppe var hun borte, så stod hele historien for Paul som noget absolutt uvirkelig. Selve den livlige korrespondansen – ja det var likesom der ikke var nogen realitet bakom. Det dukket op i hans erindring, hvordan han engang mens han gikk i middelklassene, hadde latt sig lokke av en lærerinne til å begynne brevveksling med en jevnaldrende svensk gutt som bodde i Uppsala. I begynnelsen skrev han og Nils Gösta nokså ivrig til hverandre – skildret sine bedrifter i ferien og de av sine eiendeler som de satte mest pris på; det var omtrent som å skrive norsk stil over selvvalgt emne. Da de ikke hadde mer slikt å fortelle hverandre, gikk korrespondansen istå av sig selv. Næsten ubevisst ventet Paul at det skulde gå likeens med hans og Bjørg Berges brevveksling.

Innimellem så han det ganske klart og nøkternt – det var slettikke så sikkert at det gikk slik. Han kunde jo si seg selv uten å være altfor innbilsk – det var nokså naturlig om Bjørg Berge gjerne vilde bli gift med ham. Han hadde en god forretning, var av god familie, så godt ut, – og han hadde kysset og kjælet for den vesle uerfarne jentungen og lovt henne egen villa og Pariserreise. Men det fikk jo tiden vise, hvad det blev til. Han hadde da ihvertfall været temmelig forelsket i Bjørg, da han var sammen med henne – han kunde sikkert kommet ut for verre ting enn å bli gift med henne. –

Han undret sig på om Henrik hadde skjønt noget – han hadde jo fartet omkring med Bjørg og tanten hver eneste dag, den uken de var i byen, og nu drysset disse langsmale, kulørte konvoluttene med rund ungpikeskrift 305ned over hans bord på kontoret. Hans hadde formodentlig trodd det var bare opmerksomhet til takk for at de hadde været så deltagende, da han lå kadukk oppe på Rise. Forresten, hvad Hans tenkte eller ikke tenkte ved det, så vilde han aldri si et mukk, før Paul selv bragte saken på bane. –

Da broren kom ut av sykehuset, bodde han hos Paul en fjorten dagers tid, mens han skulde venne seg til å bruke benet. Det var hyggelig; de satt i hver sin stol og leste, og sommetider kom etpar av Pauls bekjente op om kvelden og de spilte kort. Karen gjorde ekstra anstrengelser til alle måltider, så studenten kunde komme til å se riktig godt ut når fruen fikk se ham igjen.

Det hadde lykkes Paul å undgå Berit Alster nokså meget en stund; men efter at Hans var reist, hadde han henne i telefonen igjen rett som det var. Akkurat i denne tiden var forresten hennes vesen litt mere avdempet overfor andre herrer og mere hustruelig overfor Henrik, og en dag antydet da Alster for sin kompagnon at der forestod en gledelig begivenhet i villaen ute på Øen. Det var jo gildt – så kanskje Berit kunde slå sig litt til ro da.

En aften i november ringte hun op til ham igjen:

«Du – kan du ikke se bortom. – Henrik var nødt til å gå til Moens, men jeg orket ikke bli med – Lillemor har været så elendig, jeg er redd hun holder på og får bronkitt – uff, jeg er så utslitt av natte-uro og nedfor og nervøs – jeg tåler så lite å sitte alene om dagene, du – kan du ikke komme bort og være litt hyggelig mot mig –.»

«Allright.» – Faen til kjerring. Det var ikke vær til å jage en hund ut i, bitende sno og snedrev som lå omtrent vannrett i luften. «Jaja da, Gulla, vil du være med –? Vi får vel gå vi, bisken, når dama vil så –.»

Han blev vist inn i Berits dagligstue, hvor han alltid var redd for å komme til å rive ned noget – der var næsten ufremkommelig for bare stålamper og staffelier og småbord med fotografier av kunstnere, men især av 306Berit, i roller og i civil, og så holdt hun alltid dempet rød belysning. Ikveld var det forresten godt å komme i hus, han brente i ansiktet av været.

Fru Alster satt på den lave chaiselonguen foran kaminilden, hvilende i det store, hvite bjørneskinn, og hadde Lillemor hos sig. Barnet var i nattkjole og tullet inn i et pledd. Så fulgte først den sedvanlige scenen – han måtte bære ungen op på soveværelset, og Lillemor forlangte at onkel Paul skulde sette sig ved sengen hennes og fortelle en historie. Det var enslags fortsettelsesroman som han hadde kommet til å begynne på, en kveld han ikke kunde finne på noget annet – om Gulla, hunden sin, og to småpiker som het Guro og Ambjørg. Navnene hadde han tatt fra Tuas to barn, som han forresten aldri hadde sett, men Lillemor kjente dem jo fra fotografiene oppe hos ham, – i Pauls beretning var de nu alt blitt store piker som gikk turer i fjellet og oplevde en masse rart. Heldigvis moret det ikke Berit det grand å høre på, så hun gikk straks ned igjen, med en formaning til Lillemor om ikke å plage onkel Paul for lenge «– hører du, Paul, det er så sent – ikveld må det være en bitte liten historie –.»

Da han kom ned, satt Berit allerede ved bordet inne i spisestuen – hun leste avisen, mens hun ventet.

«Det er da leit at Lillemor skal være blitt så forkjølet –»

«Uff ja, jeg håber ikke det er noget – vil du ha teen din med det samme?»

Hun hadde håret hengende i fletter nedpå brystet og et sølvbånd bundet om pannen. Det skulde visst bety enslags morgenkjole, den der sølvblomstrede, fiolette slåbroken hun hadde på – den så nokså teatralsk ut –.

Hun puttet sin arm innunder hans, da de gikk tilbake til stuen:

«Uff, jeg synes altså at Henrik kunde blitt hjemme når ikke jeg orket bli med – kan du skjønne han skal behøve å fly til disse slektningene sent og tidlig –.»

«Han fyller jo sytti år idag da – det er billede og allting i avisene –.»

307«Og imorgen vil han bli med Hauan innover – i dette grusomme været! og bli borte over søndagen. Skal du og være med –?»

«Ja, jeg hadde da tenkt det –.»

«Du – nei sett dig hit da. Du Paul, – du er da min venn –?»

«Ja selvfølgelig.»

«Si mig – tror du det er lett å være mig –» hun grep hans hånd nede i det hvite skinnet, hellet sig bakover mot hodegjerdets silkeputer. «Tror du det er så lett å være mig bestandig? Når man som mig har været vant til å leve midt oppe i allting ute i de store byene i Europa – det er ikke det, at jeg vil påstå det er det beste eller det verdifulleste livet i og for sig alltid, men det var nu altså blitt mitt liv, mitt eget liv – og så bli omplantet til en liten provinsby helt oppe under Nordpolen næsten. Og så lar Henrik mig bli sittende alene hjemme med det lille syke barnet mitt aften efter aften – si mig Paul, om du tror det er lett å være mig –.»

Han hadde hørt det hundrede ganger minst. Han trykket hennes hånd deltagende og gav sig skyndsomt til å stelle med ilden i kaminen.

«Jeg kan nu ikke skjønne det kan være vanskelig å være gift med Henrik –.»

«Nei jeg vet at du synes han er feilfri. Han er din venn – og jeg vet han er storartet sånn. A man’s man. Ja det er ikke det at ikke jeg er grenseløst glad i Henrik, forstår du – men du skjønner kanskje ikke det, at man kan beundre en mann og elske ham – grenseløst – og enda så er der noget som man savner – sympati eller litt forståelse for ens små barnaktige svakheter –» der begynte tårene å dryppe –.

Huttetu så smakløst. Og så under de nuværende omstendigheter –.

«Du Paul,» sa Berit sakte. «Du som er så flink til å fortelle eventyr for små barn – kan du aldri fortelle litt for store barn? Du forteller aldri mig noget –. Et eventyr –?»

308«Nææ – jeg tror ikke jeg kunde finne på noget som du vilde synes var no morro –.»

«Aldri forteller du noget om dig selv –.»

«Om mig selv? Der finnes sgu ikke nogen eventyr om mig, Berit. Du kom til å kjede dig glugg ihjel hvis jeg begynte å fortelle om mig selv.»

«Det tror jeg du tar feil i. Men du er alltid så taus om ditt eget. Jeg tror du liker å gjøre dig sånn – hemmelighetsfull –.»

«Å du tøver.»

«For eksempel,» sa Berit. «Jeg vet jo nemlig litt om dig –. Det var altså før jeg blev kjent med dig. Det var en ung pike – altså sånn litt, litt – men du var forferdelig gla i henne, ikkesant?»

«Åh! Det var i min grønneste ungdom, det.» Så til rakkeren – men naturligvis, når ens venner gifter sig, så var det ikke til å undgå, de kom vel til å fortelle konene sine både likt og ulikt –.

«Har du helt tapt henne av syne –?»

«Hun er gift med en agent i Bergen,» sa Paul kort.

Og du hører aldri noget fra henne?»

«Nei langtifra. Forresten» – han satte sig rett op og ned – «jeg kan like gjerne fortelle dig det, hvis ikke du har hørt noget om det alt – jeg er forlovet.»

«Hvad er du –?» spurte Berit efter en pause. «Er det noget du er blitt for ganske nylig det?»

«På fjellet ihøst. Her skal du se –» han tok op lommeboken sin. De amatørfotografiene han hadde tatt av Bjørg, var ikke blitt så gode, men han hadde det billedet som hun hadde sendt ham. Han tok det ut og rakte det til Berit.

Hun lenet sig helt inn under lampeskjermen, tok det grundig i øiesyn.

Det kunde hun godt. Bjørg så bedårende ut på det. Det runde, barnslige ansiktet bar et sånt rørende uttrykk av alvorlig undren, med litt snedig retusjering av øienvippene var øinene hennes kommet til å se ut som dunkle, strålende stjerner. Fra skillen i pannen falt det lyse, bølgende håret hennes ned som ørene på en setter, den 309tunge fletten lå fremover skulderen ned på det unge bryst; halsen rundet sig fint og rent op fra noget bløtt, hvitt, enslags blondetørklæ –.

«Gud!» sa Berit, litt skarp i røsten, «hun er jo simpelthen aldeles fortryllende yndig jo! Nei noe så søtt, Paul – men kjære, du kan da ikke tenke på å gifte dig med henne på år og dag! Vet du ikke at der er noget som heter den kriminelle lavalder da –?»

«Det er tatt for tre år siden,» sa Paul litt kort og gjemte fotografiet. «Du hun blev konfirmert. Jo vi tenker på å gifte oss til våren.»

«Du vil ikke si det er den samme som den lille damen du fiffet med her i byen i høst?» Berit lo høit. «Ja da er hun unektelig en god del forandret. Tenk jeg kjente henne ikke igjen – jo forresten hun var riktig søt – nett og pen –.»

*

Paul satte sig ned med det samme han kom hjem, og skrev til Bjørg. Han var litt ophisset, og brevet blev et riktig kjærlighetsbrev. Hvad skulde de igrunnen vente på, skrev han – livet var ikke så langt, og ungdommen varte ikke så lenge, så to som var glad i hverandre, hadde råd til å kaste bort noget av levetiden sin. Han vilde komme ned til Kristiania i julen – og han bad Bjørg gifte sig med ham for eksempel i mars, eller iallfall så snart hun kunde bli ferdig til det –.

Så løp han ned og slapp brevet i nærmeste postkassen med det samme.

Og da han hadde lagt sig, blev han plutselig yrvåken – det var som han var blitt kastet lang vei vekk og så allting fra et annet synspunkt med en eneste gang. Han hadde slett og rett været en stor slubbert – her hadde han vunnet det lille yndige barnets kjærlighet, en liten god, uskyldig pikes første kjærlighet – han hadde kysset og kramset et sånt uerfarent, rent lite barn som Bjørg var, forlovet sig med henne – og Gud vet hvad han hadde ment med det! Han hadde da visst igrunnen gått og håbet, kanskje uten å være sig det helt bevisst, at det skulde drive over, forholdet løsne litt efter litt, til denne 310forlovelsen selvdøde. Men da har jeg jo opført mig som en skurk, tenkte han, brennende het av forferdelse – lekt med en liten pikes varme, redelige hjerte –. Og ikke tenkt et grand ved det. Nei ved Gud, søte, lille Bjørg, kjære vesle vennen min –. Å, men det skulde hun aldri få vite. Jeg var jo forelsket i henne, jeg blir forelsket i henne igjen, bare vi møtes påny – jeg er glad i dig, Bjørg, jeg skal være så glad, så glad i dig, unge kjæresten min – har jeg virkelig et eneste øieblikk kunnet ha hjerte til å narre dig – nei Bjørg, det vil jeg nok aldri i evighet ikke –.

*

Og virkelig reiste han til Kristiania dagen før lille julaften, og da han kom på kontoret annendag nyttår, bar han glatt gullring på høire hånds ringfinger og tok imot personalets gratulasjoner, og i de nærmeste dagene blev han gratulert av alle kjente han møtte, og kortene kom dryssende inn som kvittering for mottatte forlovelseskort.

Paul forsikret sig selv om at på hans hjertes skorsten brente en harpikset elskovsbrand. Og hans følelser sitret og bøide sig hit og dit som skorstensrøk på en dag da vinden blåser litt fra alle kanter –.

Hun var så søt, så rørende på mange måter. Men det var jo ikke stort han hadde fått være sammen med henne på tomannshånd. Det begynte med at han spiste middag hjemme hos sine tilkommende svigerforeldre lille julaften – julaften var han hos sin mor og hun hjemme. Men allerede juledagen var han atter hos Jacobsens, og annendagen var Bjørg med ham ute på Linløkka, og tredjedagen var de hos hans far, og fjerdedagen var hans mor og Hans og han selv hos Jacobsens – og nyttårsaften var Bjørg med sine foreldre i det tradisjonelle selskapet hos faren og Lillian – og de hadde været hos onkel Paul og hos mrs. Anderson på Hospitset, hvor hun bodde –.

Men gudskjelov skulde de da bo i Trondhjem.

Så det var bare en overgang, som reven sa –.

Og Jacobsens var visst udmerkede mennesker; de 311hadde været riktig hyggelige mot ham. At de syntes datteren gjorde et godt parti, var jo svært naturlig, ut fra deres synspunkt. Likedan at de var stolte av Bjørg – hun var så søt med sin troskyldige beundring for foreldrene – og med den utdannelsen de hadde latt henne få, middelskole, musikkundervisning, handelsskole, industriskole og enda to eller tre ting til, var det rimelig at de syntes Bjørg var så accomplished så hun kunde fylle en hvilkensomhelst posisjon i samfundslivet, som hennes mor uttrykte sig.

Jacobsens bodde i annen etasje i en av de små gamle gårdene ute i Storgaten, manufakturbutikken var i første etasje. Der var forresten noget ved gården og utsikten fra vinduene deroppe som satte Paul i julestemning – surt snedrev forbi gasslyktene, små driver av nysne inni kroker og vinduskarmer, og fint skav av sne på vollene av ophugde issvull langs fortauskantene. Grønnaktig gult og rødgult lys strømmet ut fra butikksruter, hvor vindusbelysningen kjempet med frostslaget. Og en masse mennesker på benene, folk bar hjem juletrær i trengselen og trakk avsted med juletrær og kornbånd på kjelker, sporvognene klemtet og durte forbi og det slet gnister av ledningstråden. – Storgaten, det var da en av de få gatene i Kristiania hvor der var storbystemning. – De hadde alltid gått der og gjort juleinnkjøp med moren, da de var små.

«Tomten her er jo en verdi da,» sa hans tilkommende svigerfar. Kjøbmann Jacobsen var en liten mager og skulderbred mann med et lavpannet, benet og firkantet ansikt, dyptliggende, tindrende blå øine og rødgult hår som var klippet rett av over pannen og klint ned med nogetslags stoff. Det var ikke mange ordene Paul hadde hørt ham si – enten det nu kom av at han var genert eller det var konen som hadde tatt fra ham mål og mæle.

Paul likte mannen rent umiddelbart. Han lignet den skomakeren som hadde halvsålet skotøiet for dem, da de bodde i Keysers gate – en fåmælt liten mann som Paul hadde likt å sitte og tie stille hos eller fortelle sine oplevelser til, i en trang ettfags butikk, der det luktet 312interessant av lær og bek og gammel kaffe. Svigerfaren het Ole Jacobsen og var fra en gård innpå Dovre, fikk Paul vite.

Svigermoren nølte han litt mere med å gjøre sig op en mening om. Hun hadde visst sett godt ut engang, men nu var hun temmelig massiv, for å si det på en pen måte – især i selskapskjole så hun ut som hun skulde sprenge alle demninger. Hun var rød i ansiktet – likesom den høie halslinningen generte henne alltid, og mot den rødsprengte teinten blev de grågrønne øinene rare og lyse. Det lysebrune håret var krøllet og kreppet og stablet op i en stor spiss pyramide. – Alt i alt, hun så litt – ja sånn overveldende ut, men det kom kanskje for en del av hennes vesen: hun snakket en masse og nokså høirøstet, var åpenbart vant til å bli beundret av mannen og barna – av Bjørg iallfall; for henne var hvert ord som utgikk av morens munn, ufeilbar visdom. Sønnen hadde det visst været litt anderledes med, der hadde det visst været moren som beundret og forlangte at alle hans fordringer skulde efterkommes. Men nu var han jo død, stakkars fyr, så det var ikke mere å snakke om –.

Fru Jacobsen hadde været i Amerika nogen år – det var derborte hun og Jacobsen var blitt gifte. Og det var visst i frihetens fedreland hun hadde lagt sig til sin kolossale suffisanse: hun fortalte hele tiden sin svigersønn at de regnet sig like gode som nogen andre fordi om de hadde begynt så smått – og hun var næsten rørende snobbet, og hun klaget bittert over hvor små forhold det var i Norge og hvor allting var avleggs her, når hun husket på hvordan det hadde været «over there» –.

Men det var jo ikke svigerforeldrene han skulde giftes med. Og siden Bjørg og han ikke skulde bo her i byen, så vilde det være den rene, skjære utidighet om ikke han kunde være gode venner med hennes familie, de gangene de kom til å sees –.

*

313Hans egen mor var først blitt litt stille, da han fortalte henne om sin forlovelse – men så ønsket hun hjertelig tillykke og kysset ham, og naturligvis var hun søt og hyggelig mot Bjørg, da han kom ut med henne annen juledag. Men hun hadde ingenting ytret om hvad hun syntes eller mente – utover nogen næsten upersonlige bemerkninger om hvor pen Bjørg var ogsåvidere. Forresten hadde han jo omtrent ikke været alene med sin mor eller sine egne annet enn julekvelden. Paul hadde forresten ikke søkt nogen leilighet til å bli alene med sin mor heller. Han hadde på fornemmelsen at det vilde falle vanskelig for dem begge, hvis de skulde snakke om noget som stod i forbindelse med hans siste forlovelse.

Hos hans far sa de heller ikke stort, men det hadde han da aldri ventet. Hans far var blitt nokså gammel, syntes Paul. Men Lillian var uforandret.

*

I mars reiste så Paul ned igjen til Kristiania for å holde bryllup. Vielsen skulde finne sted i Vår Frelsers kirke, og efterpå var der middag på et mindre hotell i Stortingsgaten – Paul hadde aldri hørt om det, det var blitt efter hans tid.

Denne gangen var det blitt ordnet slik at både hans mor og hans far skulde komme i bryllupet og Lillian bli hjemme. Paul kunde ikke like den ordningen – han hadde jo visst alltid at foreldrene såes ikke så sjelden, men han hadde ikke været sammen med dem begge på én gang siden i sin barndom, før skilsmissen. Men hans svigermor erklærte, hun kunde da virkelig ikke skjønne at der kunde være noget rart i det – sånt var da så almindelig nufortiden. Gud vet om de skulde ha hverandre tilbords –?

Av hans søsken kunde bare Hans komme i bryllupet. Tua var ikke kapabel til å reise fortiden, Halstein var på et møte i Tyskland, Sigmund lå i Dresden og spilte. Men gamle onkel Paul kom og to fettere Dverberg – Evald, advokaten, som Paul ikke kunde utstå, og Emil, som han ikke hadde sett omtrent siden han blev voksen. Arnt Hauan var kommet ned for å være hans forlover.

314Men det var da ikke verre for ham enn for andre fyrer som skulde igjennem det der – tvertimot; de skulde reise samme kveld. Der var da dem som måtte stå ut nygiftheten hjemme og ta imot visitter –.

De drakk ham ut av ungkarslaget, svært pent og pyntelig, oppe hos Emil Dverberg; de var bare syv stykker, for han hadde ikke så mange bekjente i byen nu. Paul kom hjem på hotellet klokken halvtre, så edru som det anstendigvis kunde tillates for en mann i hans situasjon.

Den lille røde lampen på nattbordet belyste en pakke og en konvolutt. Det var Lillians håndskrift utenpå brevet Paul stod i ulsteren og leste det:

Kjære Paul,
idet jeg griper pennen for at ønske dig til lykke paa din hædersdag blir mit hjerte så fuldt. Mine tanker gaar tilbake til de gamle dagene paa Røllstulen, da du var den yndige brunlokkede lille gutten med de store, ærlige graa øine og det søte, mandige og ridderlige væsen – tante Krabys trofaste lille kavaller. Kjære Paul, du maa tilgi mig at jeg iaften anslaar disse strenge, men jeg vilde saa gjerne at du, hvis du kan, ser bort fra ting som senere er hændt, som jeg aldrig i mine vildeste drømme kunde tænkt mig dengang, og at du tillater mig iaften at ønske dig alt godt og lykkelig for din fremtid, ikke som din fars hustru som jo ogsaa har gitt anledning til misforstaaelser og vanskeligheter som blandt andet ytrer sig deri, at jeg imorgen maa nøie mig med i aanden at delta i eders bryllupsglæde, men at du for en gangs skyld vil forsøke at tænke paa mig som en gammel tante som sitter ensom og fattig, men med hjertet fuldt av de varmeste ønsker om Guds rikeste velsignelse over dig og den unge kvinde, hvis skjæbne fra nu av skal være knyttet til din.

Kjære Paul, alle I, Eriks barn, har altid været mig usigelig kjære. Som du vil erindre, har jeg jo ogsaa selv erfaret en mors glæde og sorg, og du maa tro at den tomme plads som min lille Margits død efterlot i mit hjerte, den har I, hendes brødre og søster, indtat i rikt 315maal. Men dog især du, min kjære Paul, og Sif – Hans og Sigmund var jo saa smaa i de gamle dagene på Røllstulen.

Jeg kan derfor slet ikke finde ord for at si dig hvor lykkelig jeg er fordi du nu skal binde din fremtid til det lille yndige, varme og rene menneskebarn som imorgen foran alteret vil række dig sin haand for hele livet, om Gud vil. Jeg synes jo at din lille Bjørg er noget av det mest fortryllende og umiddelbare jeg har set paa mange aar. Gud velsigne eder to kjære mennesker. Ja jeg er saa glad fordi du har vundet en saa elskelig og uskyldig ung kvindes hjerte. Nu føler jeg mig forvisset om at fremtiden ligger lys og lykkelig foran dig, min kjære gut – det maa jeg faa lov til at kalde dig for denne ene gangens skyld. Ikke om du havde været min egen søn havde jeg kunnet ta mig mere nær av det, da det for et par aar siden saa ut som du holdt paa at kaste dig bort. Men Gud være lovet fordi du imorgen træder frem foran alteret med en som jeg er viss paa er din kjærlighed værd!!

Sølvtøiet er jo fra din far og mig til eder begge. Men i vedlagte etui vil du finde en gave, nemlig den diamantbrosche som din far foræret mig på min femtiaarige fødselsdag. Det er saavel det kjæreste som det kostbareste smykke jeg eier, og derfor er det min bøn til dig at du vil gi den til din unge hustru, naar I to unge er kommet til det hotel, hvor I skal tilbringe de første dage sammen. Overbring hende samtidig dermed mine varmeste ønsker om et langt, lyst og velsignet liv for eder begge.

Din hengivne gamle veninde
Lovise (Lillian) Kraby Selmer.

Nå. Det var jo godt ment. Stakkar, på en måte var det sandelig rent gripende – når han husket på hvor stolt hun hadde været av det diamantsmykket.

316Dagen efter blev da Paul Selmer og Bjørg Berge viet. Og så fulgte middagen og alt som hørte til, og omklædning, og de kjørte til stasjonen. Og plutselig stod brud og brudgom alene i en lummervarm. annenklasses kupé; den lille taklampen lyste søvnig over de røde plysjsofaer, gardinene til vogngangen var rullet ned – toget gav et rykk, og så kjørte de.

Bjørg, i ny, grå spaserdrakt og mårskinns skinntøi, så op på sin mann, blek og rundøiet. Paul fikk lyst til å le – stakkars pus, hun så ut som hun ventet den nybakte ektemann skulde kaste sig over henne som en tiger over sitt bytte –.

«Så, ungen min – nu skal du legge dig og se til å få sovet litt, til vi må tørne ut – vi er ikke fremme på Haugerud før klokken er over tre – får jeg hatten din, skal jeg legge den op i nettet –»

Han la puten tilrette under hennes hode, dekket over henne pleddet, og så satte han sig i vindushjørnet på den annen benken.

– Taklampen klirret, hjulduren ramlet og treverket i vognen knirket. Ute fór natten forbi, hvite jorder med sølvglans og lange skygger over sneen, månen var nettop kommet op. Det blåste ikke lite inatt –.

Bjørg lå og tittet stjålent bort på ham – var visst litt redd enda for et anfall av glødende kjærlighet – og kanskje litt skuffet over mannen som bare satt der og så ut av vinduet. Men om en stund falt hun i søvn. Stakkars liten, det måtte vel ha været en anstrengende dag for henne og vel –.

– Han kunde likesom ikke få det inn i sitt hode, at det var virkelig. I kirken, under vielsen – han hadde slått og han hadde svart og han hadde knelt. Han hadde hørt på taler under middagen og han hadde holdt tale selv, og han hadde hele tiden hatt en følelse akkurat som han spilte en rolle i et teaterstykke. Hans mor og hans far hadde sittet og talt livlig sammen i en plysjsofa under en viftepalme, hans svigerfar hadde gått omkring i snippkjole, og det hadde været som de var med i en komedie alle sammen. Bjørg hadde tatt sig ut som et 317syn i drakten sin – hvit silke, krans og langt, brusende slør. Hauan hadde tatt nogen billeder ved magnesiumslys. Champagnen var vond –.

Paul reiste sig halvt op og lette i lommen på ulsteren som hang i vinduskroken – vilde finne cigarettene. Og fikk i hånden – nå det var det brevet og den lille pakken fra Lillian. Nu kunde det jo passe at hun fikk presangen imorgen ved frokostbordet – morgengave!

*

Klokken halv fire på morgenkvisten stod han i et iskoldt hotellrum – enda hadde det ikke monnet stort at ovnen buldret og lyste rødt – utenfor vinduene var det blendende blåhvit månenatt. Og Bjørg stod og rotet i en åpen koffert som var anbragt på en bukk ved fotenden av to opslåtte jernsenger med utallige messingknotter på.

– Og med en gang fikk Paul en ubetvingelig fornemmelse av at nu var dette eventyret blitt drevet for vidt, han var ute på noget fryktelig illegitimt – og han måtte virkelig være en meget umoralsk ung mann som hadde kunnet narre den der pene lille piken med sig på hotell, for å tilbringe natten i et dobbeltværelse sammen med henne –.

«Du Paul,» hvisket Bjørg undselig «– kan du ikke gå ut litt, mens jeg legger mig –»

Paul sluttet henne i sine armer og greide å legge et helt ut sømmelig mål av lidenskap i sin stemme, da han hvisket – «men vær litt snar da du –»

Så vandret han op og ned på en uendelig lengde av kokusløper i en korridor med en blind og glatt okergul vegg på den ene siden og en rad av gulsparklede, nummererte dører på den annen. For enden av korridoren skinte månen inn av et kolossalt høit og nakent vindu – utenfor stod skogene kullsvart omkring sjøen, hvor skarsneen glinset som sølv. Fra randen av alle sammenblåste skavler føk tørrsneen som lett, lysende røk mot den lysende grønnblå luft som hengebjerkenes svaie grener pisket. Hotelbygningen knirket og stønnet ved de hvinende tak av vinden mot veggene.

318Paul vandret mellem vinduet ut til den ville, månelyse natt og døren aller nederst på hjørnet til trappereposen. Utenfor den stod etpar gapende, skjevhælte herrestøvler. Ellers syntes hele raden av smale, gule dører med svarte nummer på å ånde ut tilståelser om ødet og den bitende kulde de stengte for. Så blev der gløttet på en dør midt i korridoren – etpar nye, brune damestøvler blev stillet utenfor. Paul gikk borttil og banket på.

«Kan jeg komme inn –?»

«Straks – vent et øieblikk da du –»

Paul fortsatte sin vandring mellem vinduet og de triste herrestøvler. Endelig blev der gløttet igjen på døren til nummer nitten – en hånd og litt hvit arm vinket i lysstripen. Og Paul begav sig inn i brudekammeret.

*

Tredje dagen efter fortsatte de til Finse og blev der en uke. Der hygget de sig uanet godt sammen – Bjørg var så kjekk og grei på ski som nogen liten Kristianiapike kunde være, og de hadde meget godvær mens de var der. Øre av sol på sne og luft og mosjon og feriehumør kom de hjem, og mens de klædde sig om til middagen oppe på værelset sitt, kjæltes de i enslags kåt kameratskap –.

*

Fra Finse tok de til Bergen, hvor Paul hadde endel forretninger å ekspedere, og så skulde de reise med båten til Trondhjem.

Paul våknet den første morgenen på det nye hotellet og blev sig bevisst at han hadde drømt – stemningen var som svøpt tett omkring ham, av noget uendelig søtt og sanselig. – Han holdt Bjørgs hånd inn mot sitt bryst, opdaget han – hadde ligget og holdt den slik, mens han sov – og han slapp den idet han kjente det som han skrumpet sammen av kulde og skuffelse, over sig selv og over allting –. Det der hete, smertelige og vellystige som hadde været i drømmen, hadde ikke noget å gjøre med Bjørg – kunde aldri i verden få noget å gjøre med henne. Men det eneste han husket av drømmen, var at han hadde stått utenfor et butikkvindu fullt av blå hortensia, 319masser av blomsterpotter med blå hortensia som var stillet op, så de skrånet innover, og innimellem stod nogen buketter med gullgul doronicum. – Det annet, det erotiske, var bare stemningen igjen av –.

Forsiktig tok han Bjørgs hånd igjen, drog hele den svale underarmen hennes inn mot sitt bryst. Hun rørte sig litt og mumlet i søvne. – Det var forresten ikke noget merkelig i at han hadde drømt om et vindu i en blomsterforretning; de hadde kjørt forbi etpar igåraftes da de kjørte til hotellet, og han hadde tenkt han vilde gå ut idag tidlig og kjøpe nogen blomster til Bjørg. Det fikk sandelig være måte med allting, og det var ikke mening skapt i at han skulde ligge her og føle sig ille ved, fordi han trodde han hadde kanskje været sin kone utro i drømme – en drøm som han ikke husket annet av enn at han hadde stått utenfor en blomsterbutikk og sett inn av vinduet. Det var ikke det vinduet engang – dette var meget større –

*

Bjørg vilde bli liggende og få frokost på sengen, og Paul tok sin hatt og løp ned for å kjøpe aviser. Det var full vår herute ved sjøen – tørre fortausfliser, grønne plener og store knopper på trærne i det lille anlegget – varm og vårlig morgensol over byen. Paul drev opover den første gaten om hjørnet, til han fant en blomsterforretning, kjøpte tulipaner og narcisser og bjerkeløv, en hel armfull.

Der var post hos portieren til dem, da han kom tilbake – tre brever til Bjørg. Det var første gang Paul så det fremmede navnet utenpå en konvolutt: Fru Bjørg Selmer. – Han kunde ikke for at det plutselig stod for ham, et annet navn som han hadde sittet og rablet på trekkpapirer og inni permen på forelesningshefter – Fru Lucy Selmer. Jaja, sånt gjør man den første gangen vel og ikke siden. –

Bjørg var sovnet igjen. En stuepike bragte ham tomme vaser og smilte diskret – Paul anbragte blomster på nattbordet hennes og på toalettkommoden og på bordet, før han vekket sin lille frue. Og han satt på sengekanten 320hos henne, mens hun spiste, drakk en slurk kaffe av koppen hennes og hun tok et drag av hans cigarett innimellem.

«Men hør du, dovendyret mitt – nu skal du skynde dig å bli klædd på, så går jeg nedenunder og får en bete mat imens, og så tar vi en vogn innover til Fantoft – i sånt vær som idag kan vi da sandelig ikke gi oss til å traske i Håkonshaller og kirker og denslags –»

*

Ingen av dem hadde været i Bergen før, og byen tok sig likefrem for skjønn og morsom ut en sånn tindrende himmelklar dag, med ordentlige høifjell omkring som småbekker og vannsig glitret nedover, og på bunnen av kummen vrimmelen av rødbrune gamle tak i solskinnet og svære, knoppende trekroner badet i lys. De kjørte utover Kalfaret – eføi i tepper og vintergrønne busker dekket, så frodig som han aldri hadde trodd det kunde finnes i Norge, alle villahavene som lå terrassevis opover den bratte fjellside. Og innimellem det mørke vintergrønt sprutet nytt lysegrønt løv og gress og klare tulipaner.

Inne på fortauet under de store gamle trærne gikk to damer og trillet barnevogner. Idet de kjørte forbi dem, så Paul, at den ene var Lucy –.

Han la armen om Bjørg, klemte henne heftig inntil sig, der de satt bak i drosjen:

«Vi har det da godt, du?» – Lucy hadde ikke sett ham. Og han klemte armen om sin kones liv igjen: «Ikkesant, gullungen min, – vi har det da godt, du –?»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.